Ullsfjordutbyggingen i Tromsø kommune

Ullsfjordutbyggingen i Tromsø kommune Regulering og utbygging av Skogneselva, Stordalselva, Ritaelva og Turrelva. Konsekvensutredning. Tema: Landskap Melby, M., W. 2007. Ullsfjordutbyggingen i Tromsø kommune, Regulering og utbygging av Skogneselva, Stordalselva, Ritaelva og Turrelva. Konsekvensutredning. Tema: Landskap. Miljøfaglig Utredning rapport 2007.35. ISBN 978-82-8138-235-0

Ullsfjordutbyggingen i Tromsø kommune R E G U L E R I N G O G U T B Y G G I N G AV SK O G N E S E LVA, ST O R D A L S E LVA, R I TA E LVA O G T U R R E LVA. K O N S E K V E N S U T R E D N I N G. T E M A: LAN D S K A P.

Rapport 2007:35 Utførende institusjon: Prosjektansvarlig: Morten Wewer Melby Prosjektmedarbeider(e): Pål Alvereng Oppdragsgiver: Norconsult AS Kontaktperson hos oppdragsgiver: Franziska Ludescher-Huber Referanse: Melby, M., W. 2007. Ullsfjordutbyggingen i Tromsø kommune, Regulering og utbygging av Skogneselva, Stordalselva, Ritaelva og Turrelva. Konsekvensutredning. Tema: Landskap. Miljøfaglig Utredning rapport 2007.35. ISBN 978-82-8138-235-0 Referat: har bistått Norconsult AS med å utarbeide tematiske konsekvensutredninger i forbindelse med Troms Kraft Produksjon AS sine planer om regulering og utbygging av Skogneselva, Stordalselva, Ritaelva og Turrelva i Tromsø kommune, Troms. Denne rapporten omhandler tema Landskap, peker på viktige kvaliteter innenfor tiltakets influensområde, vurderer konsekvenser av tiltaket og anbefaler avbøtende tiltak. De største negative konsekvensene knytter seg til de visuelt dominerende reguleringsmagasinene. De fire planlagte reguleringsmagasinene med steinfyllingsdam og betydelige reguleringshøyder vil hver for seg medføre en karakterendring av sine respektive landskapsområder. De dominerende kvalitetene som er beskrevet for disse landskapsområdene vil overskygges av de tekniske inngrepene og effektene av disse. Særlig gjelder dette de to landskapsområdene Store Rieppevatnet (1), og Meahccevákkejávri (2) som er gitt høy verdi (Kl. A2). Her vil landskapskarakteren endres fundamentalt. Både Turrelva innenfor landskapsområdet Sjøvassbotn (7) og Storelva innenfor landskapsområdet Sveindalen/Stordalen (11) representerer særlig inntrykkssterke landskapselementer, blikkfang innenfor områder som visuelt strekker seg vidt utenfor de avgrensede landskapsområdene som de befinner seg innenfor. Denne kvaliteten forsvinner ved en eventuell utbygging. 4 emneord: Vannkraft Konsekvensutredning Landskap Verdi

Forord På oppdrag fra Norconsult AS har utført en tematisk konsekvensutredning på Landskap i forbindelse med Troms Kraft Produksjon AS sine planer om regulering og utbygging av Skogneselva, Stordalselva, Ritaelva og Turrelva i Tromsø kommune, Troms. Planene opererer med et utbyggingsalternativ som vurderes opp mot 0-alternativet (ingen utbygging). Rapporten skal dekke kravene i plan- og bygningslovens 33-3, og skal sammen med de øvrige fagrapportene tjene som grunnlag for en best mulig utforming og lokalisering av anlegget. Rapporten er utarbeidet på grunnlag av planbeskrivelsen og forslag til utredningsprogram fra forhåndsmeldingen for tiltaket. Kontaktperson fra Norconsult AS har vært sivilingeniør Franziska Ludescher- Huber. Prosjektleder fra har vært naturforvalterkandidat Morten W. Melby. Det er gjennomført en feltregistrering i forbindelse med utredningen. Prosjektleder deltok også på én-dags felles helikopterbefaring med utbygger og andre fagutredere 18.07.2007. Hovedinnsatsen i distriktet har vært konsentrert om samtaler med offentlig forvaltning og representanter fra brukersiden. Tingvoll 15/10 2007 Morten Wewer Melby

Innhold FORORD...4 INNHOLD...5 SAMMENDRAG...6 1 INNLEDNING...10 2 UTBYGGINGSPLANENE...12 3 METODE...15 3.1 RETNINGSLINJER...15 3.2 UTREDNINGSPROGRAMMET...15 3.3 METODE OG DATAGRUNNLAG...16 3.3.1 Datainnsamling/datagrunnlag...16 3.3.2 Vurdering av verdier og konsekvenser...17 3.3.3 Avbøtende tiltak...21 4 INFLUENSOMRÅDET...22 5 LANDSKAPET I INFLUENSOMRÅDET...23 5.1 TIDLIGERE BESKRIVELSER FRA INFLUENSOMRÅDET...23 5.2 BERØRTE LANDSKAPSREGIONER...24 5.3 BESKRIVELSE AV LANDSKAPSOMRÅDER...27 5.4 EVALUERING AV INFLUENSOMRÅDETS VERDI...45 6 VURDERING AV KONSEKVENSENES OMFANG (PÅVIRKNING)...48 6.1 0-ALTERNATIVET...48 6.2 ULLSFJORDUTBYGGINGEN...48 6.3 LINJETILKNYTNINGEN...53 7 KONSEKVENSVURDERING...56 7.1 ULLSFJORDUTBYGGINGEN...56 7.2 LINJETILKNYTNINGEN...58 8 AVBØTENDE TILTAK...59 8.1 AVBØTENDE TILTAK...59 8.2 OPPFØLGENDE UNDERSØKELSER...59 9 LITTERATUR...60

Sammendrag har bistått Norconsult AS med å utarbeide tematiske konsekvensutredninger i forbindelse med Troms Kraft Produksjon AS sine planer om regulering og utbygging av Skogneselva, Stordalselva, Ritaelva og Turrelva i Tromsø kommune, Troms. Denne rapporten omhandler tema Landskap, og påpeker viktige kvaliteter innenfor tiltakets influensområde, vurderer konsekvenser av tiltaket og anbefaler avbøtende tiltak. For å dokumentere relative landskapskvaliteter og verdier innenfor tiltakets influensområde, er det tatt utgangspunkt i en metode for landskapskartlegging Visual Management System (U.S. Forest Service, 1974), videreutviklet og tilpasset norske forhold (Nordisk Ministerråd 1987:3, del I). Metode og kriterier for konsekvensvurdering baserer seg på Håndbok 140 fra Statens vegvesen (2006). Verdi Verdien av landskapet innenfor influensområdet er vurdert som middels til stor. De største kvalitetene er knyttet til de lukkede botnene over skoggrensa vest for Sørfjorden og de fjordvendte tverrdalene under Lyngsalpan øst for Sørfjorden. De lukkede botnene over skoggrensa er best representert ved Store Rieppevatnet og Meahccevákkejávri. Her finnes modne alpine former, et stort relieff, omfattende breinnslag og samtidig en småskala kontrastrikdom fra stille og rennende vann, bart berg, snøleier og et omfattende skredmateriale. De fjordvendte tverrdalene er best representert ved Fugldalen, Goverdalen øst for Sørfjorden og Ritadalen sammen med Stordalen ovenfor Stordalstrand vest for Sørfjorden. Øst for Sørfjorden, i Fugldalen og Goverdalen, er det den tydelige storskala kontrastvirkningen med Lyngsalpan i bakgrunnen som særlig gir landskapsområdene dets karakter. I Ritadalen og i Storelva ovenfor Stordalstrand, er det de dramatiske elveavsnittene som representerer landskapsområdenes viktigste kvaliteter. Vann og vassdrags -elementet utgjør inntrykkssterke blikkfang for store områder. Urørthet er en vesentlig karakter ved indre, vestlige deler av influensområdet. Liten Middels Stor Rapport 2007:35 6

Konsekvens Ullsfjordutbyggingen Anleggsperioden er relativt kortvarig, og selv om byggeaktiviteten berører landskapsområder med verdifulle kvaliteter, vurderes konsekvensene som relativt små sammenliknet med driftsfasen. De fire planlagte reguleringsmagasinene med steinfyllingsdam og betydelige reguleringshøyder vil hver for seg medføre en karakterendring av sine respektive landskapsområder. De dominerende kvalitetene som er beskrevet for disse landskapsområdene vil overskygges av de tekniske inngrepene og effektene av disse. Særlig når det gjelder de to landskapsområdene Store Rieppevatnet (1), og Meahccevákkejávri (2) som er gitt høy verdi (Kl. A2), vil landskapskarakteren endres fundamentalt. Endringene vil svært være tydelig eksponerte innenfor landskapsområdene som helhet, selv om disse riktig nok er relativt små av topografiske årsaker.. Når det gjelder de andre to landskapsområdene, hvor det også etableres dominerende reguleringsmagasin, så er disse i utgangspunktet gitt en noe lavere verdi (Kl. B1). Også her vil imidlertid landskapskarakteren endres fundamentalt og eksponeres for landskapsområdene som helhet Bekkeinntakene bygges vegløst, og de fysiske konstruksjonene vil være relativt små og stort sett underordnes landskapets karakter i de landskapsområdene hvor de er lokalisert. Her er det i større grad tiltakets virkning i form av en betydelig redusert vannføring som er utslagsgivende for konsekvensvurderingen. Det er særlig to bekker som bidrar sterkt til å bygge landskapets karakter innenfor sine respektive landskapsområder. Både Turrelva innenfor landskapsområdet Sjøvassbotn (7) og Storelva innenfor landskapsområdet Sveindalen/Stordalen (11) representerer særlig inntrykkssterke landskapselementer, blikkfang innenfor områder som visuelt strekker seg vidt utenfor de avgrensede landskapsområdene som de befinner seg innenfor. Denne kvaliteten forsvinner ved en eventuell utbygging. Flere fysiske inngrep er planlagt i indre deler av Skognesdalen og videre opp mot Store Rieppevatnet (5). Anleggsvegen vil i nedre deler bare omfatte en opprusting av eksisterende veg, men fra Storhaugen og videre innover vil anleggsvegen representere et nytt inngrep i et område uten tekniske inngrep i dag. Tett lauvskog og en linjeføring med lite masseforflytning vil kunne underordne inngrepet over deler av strekningen. Over skoggrensa, opp mot Store Rieppevatnet, steinfyllingsdammen og tippområdet, vil imidlertid anleggsvegen være et forholdsvis eksponert inngrep som forstyrrer landskapsområdets viktigste kvaliteter. Flere inntak i samme område gjør at landskapselementet vann og vassdrag, særlig i indre deler av Skognesdalen og overgangen mot Sennadalen svekkes betraktelig. Et kontrast-, variasjons- og stemningsgivende element mister mye av sin kraft og landskapsområdets karakter svekkes i uttrykket. De relativt små massedeponiene vil kunne gis en fornuftig lokalisering, utforming og skjøtsel som raskt virker til å underordne disse i landskapet. Konsekvensene er i Rapport 2007:35 7

noen grad avhengig av detaljutforming og oppfølging fra utbyggers side. (jfr. forslag til avbøtende tiltak) Anleggslinja fram til samtlige inntak er ikke planlagt i detalj mht. trasévalg og teknisk løsning. Sannsynligvis vil anleggslinjene være forholdsvis eksponerte inngrep i områder som selv etter en regulering framstår som urørt for de som ikke kjenner historien. Dette gjelder særlig opp langs Turrelva, Stordalelva og Ritaelva. SAMLET KONSEKVENSGRAD: Stor negativ konsekvens Linjetilknytningen Med unntak av fjordkryssinga under alternativ 1, representerer linjetilknytningen stort sett en breddeutvidelse av dagens linje i området. Kravet til kraftgate vil tydeliggjøre den nye linja, særlig på den skogdekte delen av strekningen.. Fjordkryssinga under alternativ 1 representerer et nytt inngrep av relativt store dimensjoner. Inngrepet underordnes i noen grad landskapet. Det eksisterer allerede høyspentlinjer langs begge sider av Sørfjorden. Veg og bebyggelse vil også i noen grad være med på å underordne mastene lokalt. Det knytter seg relativt stor usikkerhet til disse vurderingene. Det er ikke avklart i detalj hvor linja er planlagt, i hvor stor grad dette skjer i parallellføring med eksisterende linje og eventuelle variasjoner i de to parallelle linjenes dimensjoner. Problematikk i forhold til linjestivhet, saksing og hvorvidt det er mulig å benytte felles master over strekningen er avgjørende for vurderingene. SAMLET KONSEKVENSGRAD (begge alternativ): Liten negativ konsekvens Avbøtende tiltak I det følgende beskrives mulige tiltak som har som formål å minimere prosjektets negative, eller fremme de positive konsekvensene for friluftsliv og reiseliv. Inngrepene bør arronderes og sårskadene repareres. Dette gjelder særlig i forbindelse med vegbygging og deponi av overskuddsmasser. Kraftstasjonene bør skjermes mot innsyn gjennom tilplanting. En slik avskjerming vil også kunne redusere støyforstyrrelsen fra anlegget. Eventuell trafokiosk bør bygges inn i stasjonsbygget. Stasjonsbygget bør forholde seg til tradisjonell byggeskikk. Veger bør bygges med lav standard og med beskjedne masseforflytninger. Tippene av overskuddsmasser fra utbyggingen bør samordnes med de relativt omfattende løsmasseavsetningene som finnes lokalt. Rapport 2007:35 8

Det beste ville være å avvikle eksisterende linje og legge ny trasé i skogbeltet ovenfor bebyggelse og kulturmarka,. Det bør etableres en minstevannføring i berørte vassdrag. Særlig gjelder dette Rieppeelva, Ritaelva og elvene innerst i Skognesdalen. Det er usikkert hvorvidt en minstevannføring vil kunne opprettholde noe av det visuelle uttrykket i Turrelva og Stordalelva. Rapport 2007:35 9

1 Innledning Den europeiske landskapskonvensjonen Initiativet til arbeidet med landskapskonvensjonen ble tatt i 1994 av kongressen for lokale og regionale myndigheter i Europarådet (CLRAE), og den ble vedtatt av Europarådets ministerkomité i juli 2000. Norge godkjente konvensjonen 23. oktober 2001, som det første av 45 medlemsland. Konvensjonen trådte i kraft 1.3.2004 etter at ti land hadde godkjent den. Per januar 2005 har 16 land gitt sin godkjennelse, og de er forpliktet til å følge opp på en rekke punkter: 1. vurdere om landskap er godt nok ivaretatt i lovverket 2. integrere landskap i politikk på områder som kan ha direkte eller indirekte innvirkning på landskap 3. forbedre de faktiske kunnskapene om egne landskap 4. utdanne fagfolk og fremme undervisningsopplegg i skoler og universiteter 5. bidra til å bevisstgjøre folk i det sivile samfunnet, private organisasjoner og offentlige etater 6. gi befolkningen, lokale og regionale myndigheter og andre mulighet for å medvirke i landskapspolitikken 7. legge til rette for samarbeid over landegrensene på lokalt og regionalt nivå Ad. punkt 2: Ulike samfunnssektorer påvirker landskapet på forskjellige måter. Næringssektorer som jordbruk, skogbruk og reindrift setter markante preg på landskapet der de utøver sin virksomhet. Det samme gjør energi- og samferdselssektorene. Landskapet betyr mye både for verdiskaping, helse og livskvalitet. Samtidig er landskapet en ressurs både for barn og unge, skoleverk og forskere, et sted der de kan hente kunnskaper og opplevelser. (Kilde: http://odin.dep.no/md/planlegging/landskap) I St.meld nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, foreslår regjeringen nye arealpolitiske mål med betydning for landskap. I meldingen formuleres følgende strategiske mål for arealpolitikken: Norges arealer skal forvaltes slik at natur- og kulturmiljøer, landskap og viktige kvaliteter i omgivelsene blir tatt vare på i hele landet. Gjennom en samordnet arealpolitikk skal de nasjonale målene for lokal og regional omstilling og utvikling forenes med de nasjonale målene for bevaring av natur- og kulturverdier. Rapport 2007:35 10

To nasjonale resultatmål er knyttet spesielt til landskap (St.meld nr. 21, 2004-2005): Fjellområdene skal forvaltes som landskap der kultur- og naturressursene, næringsmessig utnytting og friluftsliv sikres og gjensidig utfyller hverandre. Miljøkvaliteter i landskapet skal sikres og utvikles gjennom økt kunnskap og bevisst planlegging og arealpolitikk. Vannkraftutbygging og landskap Det er ofte store landskapsverdier knyttet til vann og vassdrag. Vann og vassdrag kan utgjøre landskapselementer av spesiell verdi for opplevelsen av landskapet. Anleggsomfanget, men også utføringen av tiltakene, har mye å si for tilpasningen til landskapet. Det gjelder utforming og plassering av stasjonsbygg, framføring av rørgater, veier, utforming av inntaksarrangement og framføring av kraftledning. Potensielle konfliktområder som bør vies oppmerksomhet er: Konsekvenser for vassdraget og vassdragets eventuelle urørte preg. Konsekvenser for landskapsområder som er tilordnet en høy kvalitetsklasse eller allerede er beskyttet gjennom lover og retningslinjer. Konsekvenser for det totale landskapsrommet og viktige landskapselementer som f.eks. daler, fosser, stryk. Rapport 2007:35 11

2 Utbyggingsplanene Stordalvatn kraftverk Kraftverket vil utnytte avløp fra Ritaelva og Skogneselva i Tromsø kommune. Begge elvene har avløp til Sørfjorden (Ullsfjorden). Utbyggingsplanen går ut på å utnytte fallet mellom Store Rieppevatnet og Sveingardvatnet i et kraftverk i dagen i nordenden av Sveingardvatnet. Store Rieppevatnet blir inntaks- og hovedmagasin. Avløpet fra Ritaelva overføres til Store Rieppevatnet. Eksisterende veg i Skognesdalen forlenges til kraftstasjonen og til Store Rieppevatnet til inntaket og tverrslaget for tunneldriften. Inntaket i Ritaelva utføres vegløst. Stordal kraftverk Kraftverket vil utnytte to fall i samme kraftstasjon, lavt fall fra Stordalvatnet til fjorden og høyt fall fra Store Rieppevatnet (Stordalen) til fjorden. I lavt fall utnyttes avløpet fra Stordalvatn kraftverk, dessuten avløp fra tilleggsfelt til Skogneselva, samlet. I høyt fall utnyttes avløp fra Stordalselva og Turrelva. Kraftstasjonen forutsettes bygd i dagen. I tillegg til magasiner i inntakene forutsettes regulering i Meahccevákkejávri. Hit overføres avløpet fra Turrelva. Det er vanskelig adkomst til reguleringsområdet. Arbeidene vil enten måtte foregå vegløst, alternativt vil tilløpstunnelen kunne benyttes. Utbyggingsplanene som er konsekvensutredet, er skissert i figur 2.1 på neste side. Linjetilknytning På bakgrunn av fellesbefaringen og fagutredernes kommentarer i etterhånd, har tiltakshaver utarbeidet én kraftlinjetrasé som er konsekvensutredet separat som ledd i tiltaket. traséen er illustrert i figur 2.2. Rapport 2007:35 12

Figur 2.1 Utbyggingsskisse pr. 09.2006. Kilde: Troms Kraft Produksjon AS 2006. Rapport 2007:35 13

Figur 2.2 Skisse over alternativene for linjetilknytning lagt inn på et kartunderlag fra Naturbase. Alternativ 3 er gått ut av planene i ettertid og alternativ 2 innbefatter en kryssing av Storstraumen i nord. Kilde: Norconsult. Rapport 2007:35 14

3 Metode 3.1 Retningslinjer Formålet med en konsekvensutredning er (PBL 33-1): «å klargjøre virkninger av tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn. Konsekvensutredninger skal sikre at disse virkningene blir tatt i betraktning under planleggingen av tiltaket og når det tas stilling til om, og eventuelt på hvilke vilkår, tiltaket kan gjennomføres» Her er kravet til konsekvensutredninger lovfestet med bestemmelser for hvordan de skal utføres (Miljøverndepartementet 1995). Utredningen vurderer kun ett utbyggingsalternativ, foruten alternativ 0. Behandlingen av alternativ 0 vil gi en nødvendig referanse for vurderingen av de andre alternativene. For å dokumentere relative landskapskvaliteter og verdier innenfor tiltakets influensområde, er det tatt utgangspunkt i en metode for landskapskartlegging Visual Management System (U.S. Forest Service, 1974), videreutviklet og tilpasset norske forhold (Nordisk Ministerråd 1987:3, del I). Metode og kriterier for konsekvensvurdering baserer seg på Håndbok 140 fra Statens vegvesen (2006). 3.2 Utredningsprogrammet I utkastet til forhåndsmelding av tiltaket (Troms Kraft Produksjon AS 2006) er følgende angitt under utredningsbehov for de enkelte fagtemaer : Landskap og friluftsliv I 1989 ble det utarbeidet en egen utredning for dette temaet selv om fylkesmannens miljøvernavdeling vurderte SP-utredningen på dette feltet som tilstrekkelig. Det forutsettes at 1989-utredningen oppdateres. Det skal gis en generell landskapsbeskrivelse av influensområdet med beskrivelse av naturtypene og landskapsverdiene. De estetiske virkningene på landskapet som følge av de forskjellige tekniske inngrepene skal beskrives og så langt mulig illustreres på kart eller fotos. Ny kunnskap om revegetering av tipper, hvor Troms Kraft har betydelige erfaringer, vil være viktig å bygge på i de faglige konklusjonene. De geofaglige verdiene, for eksempel på grunn av breaktivitet, beskrives og konsekvensene vurderes på grunn av anleggsarbeidet og i driftsfasen. Friluftslivsinteressene ble også kartlagt i 1989-planen. Det forutsettes at denne utredningen oppdateres nå. Utredningen skal kartlegge dagens bruk av området generelt og hvilke friluftsaktiviteter som drives. For eksempel skal betydningen som turområde i sin alminnelighet og bruken som fiske og jaktområde, eventuelt også for andre friluftsaktiviteter beskrives både for lokale og regionale interesser. Ut- Rapport 2007:35 15

redningen skal beskrive hvilke konsekvenser en utbygging kan forventes å få og peke på avbøtende tiltak. I ettertid og som underlag for oppdraget, er dette temaet delt i de to temaene Landskap og Friluftsliv og reiseliv. Denne rapporten omfatter Landskap. I oppdragsspesifikasjonen fra Norconsult (23.03.2007): Det skal gis en landskapsbeskrivelse av influensområdet med beskrivelse av naturtypene og landskapsverdiene. Landskapet kartlegges i henhold til NIJOS sin metode vedr. romlig landskapskartlegging. Kartleggingens detaljnivå skal gå ned til landskapsområder (jf NIJOS metoden). De estetiske virkningene på landskapet som følge av de forskjellige tekniske inngrepene beskrives og illustreres på kart og bilder. konsekvensene for landskapsopplevelsen fra Lyngsalpan Landskapsvernområde på motsatt side av Ullsfjorden vurderes og visualiseres. Minst en visualisering integreres i rapporten og leveres i tillegg digitalt i et format som tillater senere endringer når den endelige tekniske utformingen av prosjektet er bestemt. I tillegg skal det tas flere bilder av planområdet fra viktige kulturminner, fra bebyggelse og steder som er viktige for friluftsliv og reiseliv. Bildene skal være egnet for senere visualiseringer og all stedlig og teknisk informasjon skal foreligge slik at flere visualiseringer kan lages senere etter behov. Innhold fra databaser og andre registreringer (fra kommunen, fylkeskommunen etc.) vises i rapporten (i kart og tekst) eller som vedlegg. Rapporten skal redegjøre for personer, foreninger og myndigheter som har bidratt med informasjon. Avbøtende tiltak beskrives for anleggs- og driftsfasen. Det er forutsatt et tett samarbeid mellom utredere for friluftsliv-, reiseliv-, og kulturminner. 3.3 Metode og datagrunnlag 3.3.1 Datainnsamling/datagrunnlag Eksisterende informasjon Eksisterende skriftlig informasjon fra området som omtaler aktuelle landskapskvaliteter, finnes bl.a. i form av region- og underregionbeskrivelser fra nasjonalt referansesystem for landskap (Puschmann 2005), landskapsbeskrivelser i forbindelse med opprettelsen av Lyngsalpan LVO (NOU 1986:13), kvartærgeologiske registreringer (Møller et. al. 1986) samt reiselivsrelaterte beskrivelser fra området (eks. http://www.lyngen.kommune.no). SP-rapporter fra vassdragene og tidligere planer for utbygging i samme område med tilhørende registreringsrapporter fra 1989 (Troms Kraftforsyning 1992) gir nyttig bakgrunnsinformasjon. Rapport 2007:35 16

Feltarbeid Området ble befart gjennom to dager (ca. 30 timer) i juli 2007. Innsatsen inkluderer en felles helikopterbefaring 18.07.2007 med tiltakshaver og øvrige fagutredere. Formålet var både å gjøre seg kjent med området, samt å få en bedre forståelse av utbyggingsplanene. Andre registreringer De konsesjonsbetingete registreringer fra fagområdene Flora, Fugl og pattedyr, Fisk, ferskvannsfauna og liv i fjorden, samt Kulturmiljøer og kulturminner gir innspill til vurdering av landskapets potensielle opplevelseskvaliteter. 3.3.2 Vurdering av verdier og konsekvenser Konsekvensutredningen er basert på en standardisert og systematisk tre-stegs prosedyre for å gjøre analyser, konklusjoner og anbefalinger mer objektive, lettere å forstå og lettere å etterprøve (Statens vegvesen 2006). Det første steget i konsekvensvurderingene er å beskrive og vurdere landskapets karaktertrekk og verdier. Verdien blir fastsatt langs en skala som spenner fra liten verdi til stor verdi. Liten Middels Stor Beskrivelse For å dokumentere relative landskapskvaliteter og verdier innenfor tiltakets influensområde, er det tatt utgangspunkt i en metode for landskapskartlegging Visual Management System (U.S. Forest Service, 1974), videreutviklet og tilpasset norske forhold (Nordisk Ministerråd 1987:3, del I). Som et første ledd i gjennomføringen, avgrenses og beskrives hvert enkelt landskapsområde (figur x). Beskrivelsen av det enkelte landskapsområde skjer med referanse til beskrivelsen av den landskapsregionen (eventuelt underregionen) som landskapsområdet ligger innenfor (Puschmann 2005). Med grunnlag i befaring, beskrivelser og/eller foto- /karttolkning, evalueres landskapsområdet med hensyn til opplevelsesverdi etter deres mangfold, inntrykksstyrke og helhet. Mangfold: Er et landskap satt sammen av mange ulike elementer med stort mangfold i form, farge og tekstur, øker dette opplevelsespotensialet til landskapet sammenliknet med andre landskap med et lavere mangfold. Inntrykksstyrke: Store kontraster i markante komposisjoner skaper dramatikk og spenning. Sterke inntrykk gir større og mer varige opplevelser enn svakere inntrykk. Helhet: Landskap der de ulike elementene står i et balansert forhold til hverandre (harmoni), og hvor strukturene ikke er brutt av inngrep eller manglende kontinuitet, øker landskapets opplevelsesverdi. Rapport 2007:35 17

Verdikriterier Landskapsområdene tilordnes deretter en evalueringsklasse med grunnlag i deres totalinntrykk. Metoden opererer med 3 klasser, A, B og C. Klassene A og B er todelte. Klasse A Landskapsområde der landskapskomponentene samlet sett har kvaliteter som gjør det enestående og særlig opplevelsesrikt. Landskapet er helhetlig med stort mangfold og høy inntrykksstyrke. Homogent og helhetlig landskap med usedvanlig høy inntrykksstyrke hører også med her. Klasse A1 karakteriserer det ypperste og det enestående landskapet innenfor regionen. Klasse A2 karakteriserer landskap med høy inntrykksstyrke og stort mangfold. Klasse B Klassen favner det typiske landskapet i regionen. Landskapet har gjengs gode kvaliteter, men er ikke enestående. Dersom et statistisk stort nok materiale foreligger, vil de fleste underegioner/landskapsområder høre til denne klassen. Klasse B1 representerer det typiske landskapet uten inngrep innenfor regionen. Klasse B2 representerer det typiske landskapet med noe lavere mangfold og enkelte uheldige inngrep. Klasse C Klassen inneholder inntrykkssvake landskap med liten formrikdom og/eller landskap dominert av uheldige inngrep. Støttekriterium Som et støttekriterium har vi valgt å benytte områdets status i forhold til inngrepsfrihet. Urørt natur og villmark er søkt definert entydig under begrepet Inngrepsfrie naturområder (Direktoratet for naturforvaltning, 1995. Inngrepsfrie naturområder: Alle områder som ligger mer enn 1 kilometer fra tyngre tekniske inngrep 1. 1 Tyngre tekniske inngrep: Slike inngrep er av Direktoratet for naturforvaltning (1995b) definert som: - alle offentlege veger (Europa-, riks-, fylkes- og kommunale veger, unntatt tunneler) - alle jernbanelinjer, unntatt tunneler - alle skogsbil-, anleggs- og seterveger over 50 m lengde, og som er anlagt med bærelag og ev. topplag - alle traktorveger som er bygd med statstilskudd, og Statskogs tilsvarende vegnett - gamle ferdselsveger som nå er opprustet for bruk av traktor og terrenggående biler, f.eks. deler av slepene på Hardangervidda - kraftlinjer som fører spenning på 22 kv eller mer - magasin (dvs. hele vannkonturen ved HRV), kraftstasjoner, rørgater, kanaler og dammer, vann som tappes ned via tunnel uten oppdemming - regulert elv/bekk, inkl. de som tappes via tunnel - kanalisering, forbygning og flomverk i forbindelse med vassdrag Rapport 2007:35 18

Inngrepsfrie naturområder kan deles inn i soner basert på avstand til nærmeste inngrep: Inngrepsnære områder: Inngrepsfri sone 2: Inngrepsfri sone 1: Villmarkspregede områder: < 1 kilometer fra tyngre tekniske inngrep 1-3 kilometer fra tyngre tekniske inngrep 3-5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep > 5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep Landskapsområdene berører i større eller mindre grad de 4 sonene som er beskrevet over. Landskapsområder som i sin helhet ligger innenfor villmarkspregede områder representerer en ytterlighet med høy verdi, mens landskapsområder som i sin helhet ligger innenfor inngrepsnære områder, representerer den motsatte ytterlighet med lav verdi. Figur 3.1 Små inngrep, men utslagsgivende for influensområdets INON status. Her inngangen av Skognesdalen. Foto: Pål Alvereng Vurdering av omfang (påvirkning) Trinn 2 består i å beskrive og vurdere konsekvensenes omfang. Konsekvensene blir bl.a. vurdert utfra omfang i tid og rom og sannsynligheten for at de skal oppstå. Konsekvensene blir vurdert både for den kortsiktige anleggsfasen og den langsiktige driftsfasen. Omfanget vurderes i forhold til alternativ 0. Rapport 2007:35 19

Omfang angis på en femdelt skala (Statens vegvesen 2006) og i henhold til kriteriene fra Tabell 3.1: Tabell 3.1 Kriterier for vurderinger av et planlagt tiltaks potensielle påvirkning av landskapsbildet (omfang). Kilde: Håndbok 140 (Statens Vegvesen 2006). Stort positivt omfang Lite/intet omfang Middels negativt omfang Middels positivt omfang Stort negativt omfang Tiltakets lokalisering og linjeføring Neppe aktuell kategori Tiltaket vil stedvis framheve landskapets/ stedets form og elementer, og tilføre landskapet nye elementer. Tiltaket vil stort sett være tilpasset/forankret til landskapets/ stedets form og elementer. Tiltaket vil stedvis være dårlig tilpasset eller forankret til landskapets/ stedets form og elementer. Tiltaket vil være dårlig tilpasset eller forankret til landskapets/ stedets form og elementer Tiltakets dimensjon/ skala Tiltaket vil erstatte eller endre eksisterende veger eller anlegg slik at tiltaket vil stå i et harmonisk forhold til landskapets/ omgivelsenes skala. Tiltaket vil erstatte/endre eksisterende veger eller anlegg slik at tiltaket vil stå i et noe mer harmonisk forhold til landskapets/ omgivelsenes skala. Tiltakets dimensjon vil stort sett stå i et harmonisk forhold til landskapets/ omgivelsenes skala. Tiltakets dimensjon vil stå i et lite harmonisk forhold til landskapets/ omgivelsenes skala. Tiltakets dimensjon vil sprenge landskapets/ omgivelsenes skala. Tiltakets utforming Tiltakets utforming vil framheve omgivelsenes kvaliteter/særpreg. Tiltakets utforming vil styrke omgivelsenes kvaliteter/særpreg. Tiltaket utforming vil stort sett være tilpasset omgivelsene. Tiltakets utforming vil stedvis være dårlig tilpasset omgivelsene. Tiltakets utforming vil være dårlig tilpasset omgivelsene. Konsekvensvurdering Med konsekvenser menes de fordeler og ulemper et definert tiltak vil medføre i forhold til alternativ 0. Konsekvensen framkommer ved å sammenholde områdets verdi og omfanget. Vifta (Figur 3.2) er en matrise som angir konsekvensen ut fra gitt verdi og omfang. Konsekvensen angis på en ni-delt skala fra "meget stor positiv konsekvens" (+ + + +) til "meget stor negativ konsekvens" ( ). Midt på figuren er en strek som angir intet omfang og ubetydelig/ingen konsekvens. Over streken vises de positive konsekvenser, og under streken de negative konsekvenser. Rapport 2007:35 20

Figur 3.2 Konsekvensvifta. Kilde: Håndbok 140 (Statens vegvesen 2006) 3.3.3 Avbøtende tiltak Avbøtende tiltak innebærer justeringer/endringer av anlegget som ofte medfører en ekstra kostnad på utbyggingssiden, men hvor endringene har klare fordeler for landskapet. Mulige avbøtende tiltak beskrives. Rapport 2007:35 21

4 Influensområdet Influensområdet er avgrenset til å omfatte de landskapsområdene (jfr. metode) som berøres av det fysiske tiltaket. Med grunnlag i feltbefaring og visualisering av de tekniske inngrepene sett fra grensa for Lyngsalpan landskapsvernområde (Figur 4.1 - Hompan 370 m o.h.), har vi ikke innlemmet verneområdet i tiltakets influensområde. Influensområdet er illustrert i figur 5.3 på side xx. Figur 4.1 Utbyggingsområdet sett fra helikopter 50 meter over Hompan (370 m o.h.) i grensa for Lyngsalpan landskapsvernområde. I bildet nedenfor er samme bilde justert det samme utsnittet vil fortone seg etter en eventuell utbygging.eneste synlige effekt er at Stordalelva forsvinner. Rapport 2007:35 22

5 Landskapet i influensområdet 5.1 Tidligere beskrivelser fra influensområdet Nedenfor er det gjengitt utdrag fra tidligere landskapsbeskrivelse av Lyngsalpan landskapsvernområde. Verneområdet inngår ikke i influensområdet, men utgjør en viktig kulisse for landskapsopplevelsen innenfor influensområdet. Figur 5.1 Utsnitt av Lyngsalpan med Goverdalen under Jiehkkevarri (1686 m o.h.). Foto: Pål Alvereng. Lyngsalpan landskapsvernområde ble vernet 20 februar 2004. Formålet med vernet er beskrevet på Lyngen kommunes hjemmeside (http://www.lyngen.kommune.no). Et utdrag er gjengitt nedenfor: Formålet med landskapsvernområdet er å ta vare på et av Norges mest karakteristiske fjellområder, som inkluderer isbreer, morener, daler og geologiske forekomster, med det biologiske mangfoldet, de kulturminnene og den kulturpåvirkningen som preger landskapet. Lyngenhalvøya er et markert fjellområde med høye fjell og alpine landskapsformer i et bredt belte langs halvøyas akse, og med lavere landskapspartier langs fjordene på begge sider av halvøya. Utformingen av landskapet henger sammen med berggrunnens sammensetning, forkastninger og dominerende sprekkesystemer. Lyngenhalvøyas fjellmassiv er flere steder gjennomskåret av tverrgående dype fjellpass. Rapport 2007:35 23

Det mest markante fjellpasset går langs fjordarmen Kjosen, fra Svensby til Lyngseidet. Det er omlag 140 isbreer på halvøya. Det meste av verneområdet ligger over skoggrensa. I grunnlagsarbeidene til Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge (St.meld. nr. 62, 1991-92) er landskapet innenfor verneforslag Lyngsalpene beskrevet (NOU 1986:13): Lyngsalpene er et av Nord-Norges mest markante fjellområder. De byr på helt andre naturtyper enn skiferfjellene i østlige og sørlige deler av Indre Troms. Kontrastene er store med tinder, breer og andre alpine formasjoner. Biologisk stiller ikke Lyngsalpene i samme klasse som fjellene i Indre Troms, men kvartærgeologisk og glasiologisk er de meget interessante. 5.2 Berørte landskapsregioner Figur 5.2 Av illustrasjonen framgår det at influensområdets høyereliggende partier ligger innenfor Landskapsregion 36 Høgfjellet i Nordland og Troms, mens lavereliggende partier ligger innenfor Landskapsregion 32 Fjordbygdene i Nordland og Troms. Tiltakets influensområde berører to landskapsregioner. Lavereliggende partier tilhører Landskapsregion 32 Fjordbygdene i Nordland og Troms, Underregion 32.20 Rapport 2007:35 24

Ullsfjorden. Landskapsregionen beskrives ved følgende Landskapskarakter (Puschmann 2005): Regionens fjordlandskap spenner over fem breddegrader; fra Velfjorden sør i Nordland til Altafjorden i Vest-Finnmark. Fjordlandskapet er variert underveis, men til tross for en stor geografiske spredning er det likevel forholdsvis få ulike fjordtyper i regionen. Her inngår også store fjell-, vidde- og heilandskap som ikke har direkte kontakt med fjordene. Et karaktertrekk for regionens fjorder er at ytre deler skjermes bak en lunende krans av større halvøyer og øyer. Ut mot fjordmunningen har derfor de fleste fjorder et forgrenet og vidt løp. Lenger inn samles disse i et ofte buktende hovedløp, og som i varierende lengde trenger inn i landet. Som regel blir høydeforskjellen mellom sjøflate og fjelltopp større dess lenger inn i landet fjordene trenger. De omkransende landformene til disse lengste fjordene veksler fra mer rolige avrunda åseller lavfjellsformasjoner (Skjerstadfjorden), til mer alpint ville og opprevne tindepreg (Efjorden/Hellemobotten og Lyngenfjorden). De samme landformene ses også rundt regionens kortere og mer kystnære fjorder. Mest kjent er gjerne de fjordavsnittene som ligger omgitt av forrevne tindefjell, f.eks deler av Nord- Helgelandsfjordene, Ytre Folda og Åstafjorden. Det dramatiske preget forsterkes her stedvis ved at man også ser botnbreer oppe i tindekransen, eller at enkelte større bretunger faller ned fra bakenforliggende platåbreer. Mindre påaktet er landskapet ved fjorder med lavere og mer avrunda fjordprofil, som f.eks deler av Ranafjorden og Altafjorden. Spredt på fjordenes strandflater eller inne i mer avskjerma dalganger ligger jordbrukets lappetepper. Totalt dekker fortsatt hevdholdt jordbruksmark 1,6 % av regionens totale landareal. Særlig typisk er en smal stripe dyrka mark der små gårdstun med et naust i strandlinja danner blikkfang. Før ble gårdene helst drevet i kombinasjon med fiske, i nyere tid også med industri, servicenæringer eller ulike offentlige virksomheter. I barskogskledte fjordområder var kombinasjon med båtbygging vanlig, og regionen leverte nordlandsbåter til hele landsdelen. Anslagsvis er nær 40 % av all tidligere registrert dyrka mark gått ut av drift. Det er særlig mindre gårder langs fjordbremmer, eller i avsidesliggende sidedaler, som er nedlagt. Et tradisjonelt kulturlandskap er på hell, og opphør av slått/beite gjør at lauvskogen gradvis gjenerobrer nedlagt kulturmark. Særlig påfallende er det langs smale fjordarmer, der vei på begge sider av fjorden gir godt innsyn mot strandbremmen på motsatt side. Ved siden av nedlegging har det også skjedd en betydelig nydyrking her. Her er flere store jordbruksbygder, med aktiv drift og betydelig nydyrking i seinere år. Her er også et stort geitehold, 20 % av landets besetninger, noe som stedvis gir særegne beitelandskap i fjordlier og på fjell. I flere fjordbygder ses også omfattende granplanting. Med sine ofte rektangulære former er de godt synlig i bratte fjordlier. Rapport 2007:35 25

Mye av hovedleia langs kysten går i de ytre regiondeler. Også regionens veinett er godt utbygd. Høyereliggende deler inngår i Landskapsregion 36 Høgfjellet i Nordland og Troms, Underregion 36.15 Sennedalsfjellet. Landskapsregionen beskrives ved følgende Landskapskarakter (Puschmann 2005): Regionens landskaper kan variere til dels mye, men felles er at den samler større områder med betydelig høgfjellskarakter. I regionens 18 underregioner inngår også en del lågfjellsområder samt enkelte små skogsatte fjelldaler, noe som er en naturlig del av høgfjellsmassivenes landskapsmosaikk. De regionalt mest karakteristiske landskapene er gjerne større høgfjellsplatåer og høydedrag mellom 700-1500 m.o.h., og svært ofte danner slike høgfjellsmassiv et skille mellom andre landskapsregioner. Landskapets hovedformer varierer veldig, og særlig typisk er et grovkupert terreng med store høydeforskjeller. Romfølelsen man får ved ferdsel varierer derfor veldig fra hvor i terrenget man er. Her fins både mindre og mer lukka landskapsrom som dype botner eller småvann omgitt av høyreiste tinder, samtidig som topper og høye fjellsider ofte kan gi særdeles storslagne utsyn mot både ulike typer perifere og nært omkringliggende landskaper. Sett på avstand er det de mest høyreiste topper og høydedrag som best kjennetegner regionen, og mange vil kunne ha et nært forhold til et fjell selv om de aldri har vært på det. Det gjelder særlig fjellmassiv som er visuelt synlig på lang avstand fra enten fjord eller sentrale bilveier. Ferdes man imidlertid oppe i slike høgfjellsområder, endrer dette synsforholdet seg ved at det ofte blir de nære småformene som fanger en umiddelbar oppmerksomhet. Utallige vekslinger mellom karrig, naken blokkmark, ur, skrenter, grusrygger, rasvifter og glatte sva og stupbratte flåg ligger blottet i det nærmest omkringliggende terrenget. Den golde og vegetasjonsløse karakteren gjør derfor at denne landskapsregionen, i større grad enn andre regioner, preges av landskapets småformer. Dette fordi alle små terrengformasjoner som regel er veldig godt synlig i landskapet, og uten å være dekt til av vegetasjon. På grunn av høy beliggenhet har regionen mange områder preget av varige bre-, is- eller snødekker, noe som ytterligere er med på å forsterke regionens landskapskarakter. Dette både ved at de forsterker fjelltoppene som visuelle og fjerne blikkfang, men også ved at de ved ferdsel ytterligere framhever de golde og ofte ekstremt værutsatte landskapene. Også vann påvirker landskapskarakteren, særlig små pytter, tjern og vann nede i botner, på flatere vidder eller som langsmale flater nede blant lagdelte sprekkestrukturer. Vel så karakteristisk er utallige smeltevannsbekker som renner på kryss og tvers ned mot lavereliggende områder. I de høytliggende, eller svært værharde områdene fins vegetasjon kun spredt og sporadisk, og med unntak av mosedekker og snøleier, sjelden som større sammenhengende plantedekker. Likevel vekker de nøysomme høgfjellsplantene oppmerksomhet ved sine barske tilværelse mellom grå steinmasser, bart fjell og snøflekker. Rapport 2007:35 26

På klimatisk mer gunstige og dermed også ofte lavereliggende deler, fins det de fleste steder snaue vegetasjonstyper som lokalt sterkt både kan prege og gi farge til ellers karrige fjellsider. Dette gjelder særlig mosesnøleier og mellomalpin hei med innslag av ulike hei- og rabbevegetasjon. I mange underregioner kan nettopp slike områder være sterkt påvirket av beite fra både rein og sau. En noe ugjestmild og ofte vanskelig tilgjelighet gjør at regionens høyereliggende områder kun unntaksvist har bebyggelse eller andre tekniske anlegg, og da helst som høyspentlinjer eller enkle bygg/brakker tilknyttet ulike former for anleggsdrift/vedlikehold av tekniske anlegg. Dette gjør at svært mange av regionens høyereliggende fjellmassiv blir betegnet som inngrepsfrie imråder. Lavereliggende områder kan imidlertid ha betydelige inngrep, særlig i form av vannkraftutbygging, reguleringsdammer og høyspentslinjer. 5.3 Beskrivelse av landskapsområder I Tabell 5.1 beskrives totalinntrykk for de 20 avgrensede landskapsområdene innenfor influensområdet i henhold til metodikken beskrevet tidligere. Kolonnen Klasse uttrykker en verdi som framkommer av landskapsområdets relative variasjon, inntrykksstyrke og helhet innenfor landskapsregionen (Puschmann 2005) som referanse. Landskapstyper Som en illustrasjon av spennvidden i landskapet introduseres landskapstyper. En landskapstype er definert som en gruppe landskapsområder med fellestrekk i innhold, sammensetning og form. Hvert enkelt landskapsområde grupperes under én landskapstype, og de landskapsområdene som etter kartleggingen er blitt gruppert under samme landskapstype har dermed viktige fellestrekk nettopp i innhold, sammensetning og form. 4 landskapstyper er utviklet for dette prosjektet: 1. Lukkede botner over skoggrensa (Landskapsområde 1,2,3,4) 2. Åpne dalganger under skoggrensa (Landskapsområde 5,6,7) 3. Fjordvendte tverrdaler (Landskapsområde 8,9,10,11,12,13) 4. Åpne fjordlier (Landskapsområde 14,15,16,17,18,19) 5. Åpent straumsund (Landskapsområde 20) 20 landskapsområder er beskrevet i dette prosjektet. Deres avgrensning og tilordnede landskapstype framgår av kartet nedenfor (Figur xx). Rapport 2007:35 27

Figur 5.3 En inndeling av influensområdet i landskapsområder hvor det samtidig framgår hvilke landskapsområder som hører under hvilke landskapstyper. Rapport 2007:35 28

Tabell 5.1 Presentasjon av landskapsområdenes verdi og verdibegrunnelse Landskapsområde/-type Totalinntrykk Klasse (verdi) Type 1 Lukkede botner over skoggrensa 1 - Store Rieppevatnet (36.15.01) A2 Store Rieppevatnet sett fra utløpsområdet og innover. Tåke under befaringen dekker for et alint massiv innenfor. Foto: Pål Alvereng. Landskapsområdet danner en lukket og skarpt avgrenset botnform med bratte sider som strekker seg opp mot en tinderekke med tydelige, alpin utforming. Innslaget av hengende bre- og snøpartier i høyereliggende deler sammen med mye ur og skredmateriale i overgangene, skaper tydelige kontraster. Tykk morene i de slakere partiene avrunder de horisontale formene. Vannspeilet er avstengt av en dominerende randmorene som illusteres der utløpselva har skåret seg gjennom massene. Vegetasjonen er trebar og snau. Snøleier i forskjellige utviklingsstadier skaper en framtredende mosaikk som en understrekning av de kvartærgeologiske avsetningsformene. Det grønne preget danner kontrast til skredmaterialet og de bare fjellsidene ovenfor. Kulturinnslaget er lite tydelig, og bortsett fra periodevis reinbeiting er landskapsområdet å betrakte som uberørt. Bare indre deler ligger innenfor såkalte villmarkspregede områder, mens landskapsområdet som helhet faller funksjonelt inn under denne betegnelsen. Det er de storskala elementene som bidrar til kontrast og variasjon innenfor landskapsområdet. Landskapets mangfold er beskjedent, men homogeniteten tydeliggjør samtidig dets alpine, urørte karakter. Helhet er en kvalitet som særlig underbygges av den markante romavgrensningen. Rapport 2007:35 29

2 - Meahccevákkejávri (36.15.02) A2 Utløpet av Meahccevákkejávri. Foto: Pål Alvereng. Meahccevákkejávri ligger i utgangen av en forholdsvis vid botnform i mellomalpin sone. Hovedformen er særdeles tydelig tegnet. Bratte fjellsider omkranser rommet, og den apine utformingen er dominerende. Skredmaterialet under Lille Rieppefjell understreker det store relieffet og har en sterk kontrastvirkning lokalt. I mindre skala er landskapet vekslende, oppbrudt, med knauser, koller og mindre skjæringer. Et tynt morenedekke i indre deler utvisker denne karakteren i noen grad, men er samtidig et bidrag til landskaposområdets formvariasjon. Landskapsområdets beliggenhet, høyde over havet, nærhet til store breer og generelt lukkede form, gjør at vinteren er lang og isen ligger lenge utover sommeren. Vekstsesongen er svært kort, og snøleiesamfunn mellom bart berg skaper et goldt, nesten vegatasjonsløst istidslandskap. Det ugjestmilde trekket er en karakter ved landskapsområdet som dessuten forsterkes av et gjennomgående uberørt preg. Landskapets vanskelige tilgjengelighet støtter opp om denne karakteren. Både storskala- og småskala elementer danner tydelige kontraster og et mangfoldig landskap som imidlertid mangler enhver form for kulturpåvirkning. Helhet er en kvalitet som understøttes av en gjennomført og tydelig romlig avgrensning. Rapport 2007:35 30

3 - Store Rieppevatnet (Stordalen) (36.15.03) B1 Store Rieppevatnet i Stordalen sett fra utløpsområdet og vestover. Foto: Pål Alvereng Hovedformen er en høyfjellsbotn som fanger opp to mindre, lukkede dalformer fra sør. Disse er hengende til botnformen, og utvisker derfor hovedformen i høyereliggende partier. I nord, nordvest og sørøst er botnen skarpt avgrenset av svært bratte fjellsider som strekker seg flere hundre meter opp i et alpint tindelandskap. Landskapsområdet er ekstremt fattig på løsmasser, og en oppbrudt, småskala topografi framstår uten den avdempende effekten som løsmasser vanligvis har. Bare skredmaterialet under Vázzoalgi (1094 m o.h.) fraviker denne karakteren. En rekke mindre vann og bekkeløp skaper liv og kontrastvirkning innenfor dette golde partiet. Vegetasjonsdekket er stort sett begrenset til spredte mose- og musøresnøleier. Fordi terrenget ikke har dreneringskapasitet, framstår denne skrinne vegetasjonen ofte som fullstendig oppbløtt eller vassmettet. Landskapsområdet inneholder ikke kulturspor Småskala formelementer skaper variasjon, men variasjonsbredden er ikke stor. Stillestående og rennende vann er karakterdannende og samspillet med den oppbrudte topografien skaper effektfulle kontraster. 4 - Turrelvdalen (36.15.04) B1 Landskapsområdet former en karakteristisk botndal som bare er skarpt skåtet med steile fjellsider nordover, men svaktere avgrenset i sør hvor den faller ut mot de innerste delene av Sørfjorden og eidet mellom Sørfjorden og Balsfjorden. Mye skredmateriale fyller overgangen i østlige deler. Bunnen er relativt flat i indre deler og slakt hellende mot sør. Lengre ut og i sør blir terrenget mer kupert, med mindre koller og mer tydelige kvartære avsetninger. Turrelva har vært med og formet ei vegetasjonsfattig, slak vifte i indre partier. Lengre ut går elva går over i et karakteristisk meandrerende løp før den starter Rapport 2007:35 31

ferden mot dalommet nedenfor. Turrelvas vekslende uttrykk er en vesentlig karakter ved landskapsrommet som tydeliggjøres av det trefattige vegetasjonsbildet. Tverrelvas fall med mot botnen er iøynefallende, og et livgivende blikkfang lokalt i landskapsområdet. Kulturelementet er fraværende. Området er tungt tilgjengelig og generelt lite eksponert. Øvre del av Turrelvdalen sett fra helikopter. Foto: Pål Alvereng Type 2 Åpne dalganger under skoggrensa 5 - Skognesdalen (32.20.01) B2 Skognesdalen sett ut mot Sørfjorden. Storhaugen sees midt i bildet. Foto: Pål Alvereng. Rapport 2007:35 32

Landskapsområdet omfatter dalrommet innenfor partiet der den bryter løs fra fjordlia vest for Sørfjorden og Skognesbukta. Dalføret er lineært, forholdsvis homogent U-formet over strekningen inn til den møter Sveindalen og Sveingardvatnet (Stordalvatnet) fra sør. Dalbunnen heller jamnt over strekningen. Et relativt tynt morenedekke finnes sørøst for Skogneselva, og over delstrekninger har elva gravd seg ned i massene og ført finstoffet til fjorden. Nordvest for elva er det i hovedsak forvitrings- og skredmateriale som fyller ut overgangssonen. Skogneselva er jevnt strømmende over strekningen og stort sett forholdsvis dypt nedskåret. Ingen iøynefallende fosser eller kulper finnes, og generelt renner elva beskjeden og lite visuelt eksponert gjennom dalføret. En høy vannføring både vår og sommer gjør likevel at elva oppleves nær. Ingen vann finnes for øvrig innenfor landskapsrommet, men en rekke mindre bekker faller ned i dalrommet fra begge sider. De to største er Rieppeelva fra Store Rieppevatnet i nord og utløpet fra Sveingardvatnet (Stordalvatnet) i sør. Begge disse tilløpene skjer innerst i dalføret. Skogen står tett i nede dalføret, men glisner ut i 4.500 meters høyde. Bjørka dominerer, men også selje, rogn og noe gråor.finnes. Omfattende granplanting begynner å sette sitt preg på landskapet, selv om mange av plantene sturer og befinner seg under skjerm av lauvet. Både skogen og terrengformene begrenser innsynet til Skogneselva. Det finnes ikke jordbruksarealer innenfor landskapsområdet, men nordvest for elva går det sau på beite. Av tekniske inngrep finnes 3 hytter over strekningen langs traktorvegen som strekker ser innover hele dalen. Traktorvegen er av svært lav standard i indre deler innenfor Storhaugen. 6 - Sveingardvatnet (32.20.02) B1 Utløpet av Sveingardvatnet. Foto: Pål Alvereng. Den åpne dalgangen mellom Sveindalen og Sørfjorden i sørøst og Skognesda- Rapport 2007:35 33

len/sennedalen i nordvest er svært vid, karakteristisk U-formet og relativt kort. morene av vekslende mektighet dekker dalbunnen og godt opp i dalsida med unntak av i det bratteste partiet under Njoskefjellet. Den flate dalbunnen dekkes i stor utstrekning av Sveingardvatnet som nærmest fyller hele dalrommet. Vannet er svært grunt og huser en overbefolket og småfallen røyebestand. Et betydelig tilløp fra Lille Rieppevatnet faller inn sentralt i dalrommet fra sørvest. Bjørka dominerer skogbildet, som åpner seg stedvis for myrflater og trebar lyngmark. Tidligere lå det ei hytte i sørøst for vannet, men den er fjernet. Av kulturspor finnes flere leirplasser rundt vannet som uttrykk for en stor fritidsbruk av området. Også kloppene fra bygdelagets hytte og fram til Sveingardvatnet berører landskapsområdet. Landskapsområdet har liten formvariasjon. Topografi, vegetasjon og den relativt store vannflata skaper en viss storskala variasjon, men uten intensitet. 7 - Sjøvassbotn (32.20.03) B2 Sjøvassbotn med Skulvatindane, inkludert Piggtinden (1032 m o.h.) i bakgrunnen. Foto: Morten W. Melby. Landskapsområdet omfatter et avgrenset parti av dalgangen mellom Sørfjorden og Balsfjorden, som også kan betraktes som en videreføring av Sørfjordens sørvest-nordøst rettede senkning. Fjord-/dalsidene er forholdsvis bratte, og strekker seg helt opp i over 1000 meters høyde på begge sider. En veksling mellom forvitringsmateriale og tynt morenedekke karakteriserer løsmassesituasjonen generelt, men en mindre, godt sortert breelvavsetning finnes i nordsida på begge sider av Turrelvas nedre løp mot Sjøvassbotn. Denne avsetningen er utnyttet kommersielt og framstår som et forholdsvis stort massetak i dag. Sjøvassbotn fyller hele dalbunnen. Dette er en avsnørt del av Sørfjorden, og klart brakkvannspåvirket. Flere bekker faller ned mot Sjøvassbotn foruten Turrelva, Rapport 2007:35 34