Modernismens poetiske provokasjon et teksteksempel Til tross for langsom utvikling og mye motstand fikk modernismen omsider sitt gjennombrudd i norsk litteratur. For lyrikerne som debuterte på 1960-tallet, var modernismens formspråk det mest opplagte å uttrykke seg i. Også blant prosaforfatterne var de modernistiske impulsene sterke, selv om mer eller mindre realistiske romaner har vært utgitt gjennom alle de litterære periodene etter at de slo igjennom på 1870-tallet. Vi skal nå se nærmere på et eksempel på den litterære formen mange mislikte så sterkt. Paal Brekke var en av modernismens fremste forkjempere, så det passer godt å bruke et dikt av ham. Akkurat dette diktet er skrevet et tiår etter tungetaledebatten, og modernismen er nå for alvor etablert i Norge. Ta en kikk på det, se hva du forstår, hva du undres over, og hva du legger særlig merke til: Som i en kinosal Som i en kinosal, men uten at jeg selv vet hvordan jeg er kommet hit, og midt under forestillingen Hva handler det om? hysj Men hva heter filmen? hysj Og kontrolløren lyser, myser på meg med en skjermet lommelykt Hvorfor setter De Dem ikke? Hva med disse kuffertene? De er mine. Hysj, han skubber til meg har De drukket? Hold Dem rolig, ellers må De gå igjen Og fjernt et minne om at engang protesterte? skrek jeg ikke? trampet i jeg husker ikke, snubler bare oppover i trappetrin med tall som lyser grønt mot Exit (rødt) og redd. Fra lerretet bak meg stemmene, metallisk ropert-brølende det hvisker som fra hvinende vinsjer
og et gravmørke omkring meg bare hodene så vidt, så hvite over benkeryggene, og når jeg snakker til dem Hysj! Så ut med Dem på hodet gjennom døren, ut men bare inn i en kinosal, nøyaktig maken, og den samme filmen Kjører de den forlengs eller baklengs Hysj. Og kontrolløren og det hele om igjen, opp trappene ut igjen, men alltid bare inn igjen Fra Det skjeve smil i rosa (1965). Oslo, Aschehoug. Det er flere ting ved dette diktet som gjør det til en typisk representant for modernistisk lyrikk. For det første framstiller det et forvirret menneske i typisk moderne omgivelser. Kinosalen representerer moderne mediekultur og underholdningsindustri, og den forbindes også med det vi kaller en urban kultur (bykultur). Stemningen i diktet preges av forvirring og klaustrofobi. Forvirringen uttrykkes allerede i starten, der det heter «uten / at jeg selv vet hvordan jeg er kommet / hit», der det lyriske jeg heller ikke vet hva filmen heter, eller hva den handler om. Den klaustrofobiske følelsen preger slutten, der det lyriske jeg virker fanget i en evig runddans uten mulighet til å slippe fri: «ut igjen, men alltid bare inn igjen». Noe av det som gjør diktet forvirrende, er at hele teksten er formulert som en ufullstendig sammenligning. Både tittelen og første setning begynner med sammenligningsordet som. Det er altså noe som ligner det å være i en kinosal. Å være i en kinosal er et bilde på noe annet. Men hva? Det gir ikke diktet direkte svar på. Men både selve diktet og det vi vet om modernismen, gir oss noen hint. Er det selve det moderne livet som er som i en kinosal? Hva sier i så fall det om det moderne livet? Vi skal se på noen mulige forståelser.
Én mulig tolkning er at diktet uttrykker hvordan det moderne mennesket føler seg både fremmedgjort, forvirret og avmektig. Det lyriske jeg tumler rundt i omgivelser han ikke finner ut av eller forstår. Når han prøver å spørre, blir han bare hysjet på. En annen mulighet er å legge mest vekt på opplevelsen av isolasjon. Det lyriske jeg befinner seg et sted med mange mennesker, men kommuniserer ikke med dem og inngår ikke i noe fellesskap med dem. Det samme kan vi kanskje si om alle som er i en kinosal: De er ikke opptatt av hverandre, men av det som skjer på lerretet. Sammenligningen med en kinosal åpner også for et annet perspektiv, nemlig at vi gjerne sanser og fortolker de moderne livene våre slik de kommer til uttrykk gjennom mediene. Er det menneskets eget liv som spilles av på kinolerretet? Er vi mer opptatt av å se framstillingen av livene våre enn av å leve dem? Uansett hvilken forståelse vi velger, virker det opplagt at vi skal forstå diktet i overført betydning, altså metaforisk. Som du kanskje husker, betyr metafor «overføring». Når vi utforsker mulige tolkninger av «Som i en kinosal», prøver vi nettopp ut ulike måter å overføre det på. Tittelen på diktet sier at det er en sammenligning, men siden det ikke sier noe om hva kinosalen sammenlignes med, fungerer den mer som en metafor. Og det at diktet ikke selv forklarer metaforen, gjør at arbeidet med å overføre mening overlates til oss lesere. Siden denne metaforen omfatter hele diktet, kan vi si at den fungerer som en allegori. Allegori betyr «annen tale» og betegner tekster som i sin helhet kan leses i overført betydning. Men akkurat hva denne overførte betydningen er, kan vi ikke svare bastant på. Forvirringen og fremmedfølelsen som preger Brekkes dikt, kan minne om den vi så hos Sigbjørn Obstfelder i «Jeg ser». Obstfelders menneske står midt i byen som en fremmed betrakter av livet rundt seg. Han konkluderer med at han må ha kommet på feil klode, fordi det er så underlig her. Brekkes menneske har også følelsen av å være kastet inn i en «underlig» tilværelse, men her er fremmedgjøringen og forvirringen enda mer utviklet. Mens Obstfelders menneske rolig gjør sine observasjoner og konklusjoner, blir Brekkes menneske hysjet på når han prøver å få en forklaring på hva som skjer, eller bare oppnå kontakt med menneskene rundt seg. Den lyriske formen har også nådd et nytt stadium hos Brekke. Obstfelders «Jeg ser» brøt med 1800- tallets strofeform, men diktet har likevel en fast struktur, som riktignok går i oppløsning mot slutten. Hos Brekke er formen derimot preget av brudd og manglende mønster og sammenheng helt fra
starten av. Som vi allerede har sett, begynner teksten med en sammenligning, men uten at vi får noen forklaring på hva som er som i en kinosal. Dette styrker opplevelsen av å ha blitt kastet rett inn i tilværelsen. Diktet slutter minst like brått som det starter. Det lyriske jeg kommer seg ikke ut, men stadig inn i nye rom. Som for å markere dette slutter diktet uten punktum: Slutten er en ikke-slutt. Det understreker ikke bare at mennesket er fanget i en evig runddans, men problematiserer også den litterære teksten som et velformet kunstverk. Det er som om diktet sier om seg selv: Se her, jeg er et nytt dikt med en ny form som framstiller det nye livet, og for å markere dette, nekter jeg å slutte slik dikt pleide å slutte. Mellom starten og slutten er det også en mengde brudd, både rytmisk, innholdsmessig og grammatisk. Det er nesten ingen punktum i diktet, og flere av setningene brytes tvert av spørsmål eller nye setninger. Det er som om diktet stadig sniker seg unna de vanlige reglene for skriftlig språkbruk. Det kan minne om tankerekker der det ene sanseinntrykket vekker en assosiasjon eller refleksjon, før et nytt inntrykk plutselig leder tankene videre uten å følge noen logisk sammenheng. Opplevelsen av verden er redusert til en mengde fragmenterte inntrykk, uten klar sammenheng og mening.
Oppgave underveis: 1. Gå sammen to og to, og gå på jakt etter steder der «Som i en kinosal» bryter med vanlig setningsstruktur. Prøv å skrive om diktet slik at det blir grammatisk korrekt i både setningsoppbygging og tegnsetting. Er det mulig? Får den omskrevne versjonen samme betydning som originalen? 2. «Som i en kinosal» var en del av Paal Brekkes diktsamling Det skjeve smil i rosa (1965). Klarer du å finne elementer på framsiden av boka som du kan knytte til det du vet om modernistisk kunst og moderne kultur?