REFLEKSJONSBREV JANUAR

Transkript

1 REFLEKSJONSBREV JANUAR Nytt år nytt prosjekt. Som vi skrev i midtveisevalueringen har vi nå tatt et steg bort fra lys og skygge, og er dermed i startfasen på et nytt prosjekt. Felles tema for Tunveien barnehage i årsplanen for 2018 er livsmestring. I personalgruppen har vi brukt tid på å reflektere rundt hva vi legger i dette begrepet og hvordan dette skal bli en del av vårt nye prosjekt. Som skrevet i midtveisevalueringen handler begrepet livsmestring for oss i stor grad om følelseslivet - både eget og andres. Forståelsen for at ting kan føles og oppleves ulikt fra person til person, og at en ting kan skape helt forskjellige følelser hos ulike mennesker. Begreper vi tenker kan knyttes opp mot livsmestring er blant annet; konfliktløsning, relasjoner, trivsel, måloppnåelse, kosthold og aktivitet, selvbilde og selvtillit. Når vi evaluerte prosjektet om lys og skygge sammen med barna før jul gav barna uttrykk for at de var ferdige med lys og skygge, de ønsket å starte på et nytt prosjekt. Temaer de trakk frem som interessante var følelser, samarbeid og det å lage skyggeteater de kunne se på film etterpå. Dette sammen med de tankene vi i personalet hadde om livsmestring gjorde at vi en stund vurderte å ha følelser som tema for prosjekt. Etter jul har vi observert et fellestrekk hos mange av barna; barna virker veldig opptatt av fortellinger. De ønsker at vi skal lage fortellinger sammen under fruktmåltidet, de vil bli lest for, de ønsker at vi voksne skal dikte opp fortellinger, de skaper fortellinger i leken sin og de spiller ut ulike fortellinger for hverandre. Innholdet i disse fortellingene omhandler mange ganger ulike følelser, er det disse følelsene eller fortellingene i seg selv som er det interessante? I januar har vi i personalgruppen vært så heldige å få ha veiledning med pedagogista Mona Nicolaysen som er leder for Reggio Emilia nettverket i Norge. Når vi la fram våre tanker og observasjoner både i forhold til hva barna har bidratt med i refleksjonssamlinger og hva vi har observert i forhold til dette med fortellinger, pekte hun på at barna egentlig har vært i gang med prosjektet en stund allerede - det er bare vi voksne som må bli med. I Reggio Emilia filosofien sier vi at barn har hundre språk, og det å få uttrykke seg gjennom fortellinger er et

2 av disse språkene. De refleksjonene vi har gjort oss rundt begrepet livsmestring tenker vi handler om å være en del av fellesskapet, bli sett og hørt og oppleve at sine bidrag er viktige. Det å få uttrykke seg gjennom de hundre språkene blir da en vesentlig del. Vi tenker derfor at fortelling som fokusområde kan knyttes direkte opp mot livsmestring, og har med utgangspunkt i dette samt barnas egne refleksjoner endt opp med fokusområdet «Kunsten å fortelle..». «Kunsten å fortelle..» I januar har fokuset i prosjekt vært på å ha refleksjonsøkter sammen med barna med utgangspunkt i noen refleksjonsspørsmål. Spørsmålene vi valgte å begynne med var: Hva er egentlig en fortelling, og hva kan en fortelling være? Hva må til for at noe skal kunne kalles en fortelling? Vi har delt barna i mindre grupper på 3-6 barn pr gruppe - slik at alle skal få muligheten til å oppleve å være en aktiv del av gruppa, og på den måten sikre rom for at alle får bidra inn med sine refleksjoner, meninger og tanker. De ulike gruppene har tatt utgangspunkt i de samme refleksjonsspørsmålene, men kommet frem til mange ulike refleksjoner rundt hva en fortelling kan være. For å skape en delingskultur på avdelingen rundt prosjektet har vi valgt å ha en ekstra samlingsstund før fruktmåltidet - der har gruppene som har hatt prosjektøkt den dagen delt sine tanker med resten av gruppa. Dette tenker vi er med på å belyse mange ulike perspektiver, samtidig som det også kan gi grobunn for ny inspirasjon.

3 Gruppene kom som sagt med mange ulike refleksjoner rundt hva en fortelling er eller kan være; noen mente at det betyr å fortelle om noe som har skjedd. Må det som fortelles om være noe som har skjedd på ordentlig? En gruppe kom frem til at det er det ikke, en fortelling er noe man dikter opp. En annen gruppe mente derimot at en fortelling kan være begge deler både noe som har skjedd på ordentlig og noe man har diktet opp, men det er et krav at det må være en viss lengde for å kunne kalle noe for en fortelling. Hva er så langt nok? Det har også vært mange ulike tanker rundt hvordan en fortelling begynner og slutter, må den starte med «det var en gang» og slutte med «snipp, snapp, snute så var eventyret ute»? En fortelling kan også være en drøm drømmer kan være både skumle og gode, og man kan drømme om fortellinger man har hørt. Hvorfor er det sånn at vi husker noen fortellinger bedre enn andre, og hva er det som gjør at noen fortellinger blir med oss helt inn i drømmeland? Gruppene kom også frem til en rekke andre ting fortellinger kan være; sanger, dans, filmer, eventyr, tegneserier, noe som noen har funnet på fellestrekket er at det må handle om noe og gjerne være litt langt. Noe som dukket opp gjentatte ganger i flere av gruppene er dette med å fortelle noe uten å fortelle hvordan kan for eksempel dans være en fortelling når man ikke sier noe? Her var det delte meninger, noen mente at det ikke er en fortelling dersom ingen prater mens andre mente at man kunne prate uten å bruke munnen man kunne jo bare bruke resten av kroppen. Fra prosjektet om lys og skygge husket noen av barna at vi så skyggeteater der det ikke var noen som pratet, men vi skjønte allikevel hva det handlet om. Derifra spant refleksjonene videre inn på skyggeteater og miming, hvordan klarer noen å fortelle en fortelling uten å snakke? På bakgrunn av dette har vi sett noen klipp av blant annet Charlie Chaplin, Mr. Bean og ulike skyggeteater uten verbalspråk. Hva er det de ulike karakterene gjør som gjør at vi forstår hva som skjer uten at de sier noe? Barna la merke til flere ulike ting de mener hjelper oss til å forstå en fortelling uten at noen snakker; man kan blant annet se Charlie Chaplin liste seg bort fra løven uten at han trenger å si

4 at han skal liste seg - han bruker kroppen istedenfor munnen til å fortelle. Noen oppdaget at enkelte karakterer brukte hendene sine mye for å fortelle oss hva som skjedde, andre var opptatt av at det ble brukt mange ulike ansiktsuttrykk som fortalte oss noe om hva som foregikk ansiktet vårt kan altså fortelle mye selv om vi ikke snakker. Veien videre De neste ukene kommer vi til å utforske og utfordre barnas refleksjoner rundt dette med å fortelle uten å bruke verbalspråk videre kan vi lage våre egne fortellinger uten å prate, og hva må i så fall til for at vi skal forstå hverandre? Vi kommer til å fortsette å jobbe i små prosjektgrupper, og samtidig jobbe videre med å få på plass en naturlig delingskultur på tvers av gruppene ved å bruke disse ekstra samlingsstundene aktivt både for å skape et utgangspunkt for felles refleksjon i barnegruppen, men også som utgangspunkt for refleksjon i personalgruppen. Viktige datoer 06.02: Samefolkets dag 15.02: Karneval

5 Oppvekst- og kulturetaten