Eksamen HI-408 Oppgave 1 Ideografisk og nomotetisk Ideografisk: Det særegne ved teksten, handlinger og hendelser som er ikke følger de faste lovene som blir beskrevet i det nomotetiske begrepet. Dette er den dominerende måten å analysere historie på, her blir det også fokusert på aktørers mentalitet og handlinger. Nomotetisk: Nomotetisk vil si at forskningen skal følge generelle lover -altså lovbasert forskning. Dette er mer gjeldende i samfunnsvitenskapen, eller naturvitenskaping, der lovbaserte modeller trekkes mer frem. Positivsme Postivisme: I en positivistisk tanke er kommer det frem endelige svar. Man for resultater i forskningen man kan sette to streker under svaret på. Dette vil si at man kan komme frem til konkrete svar. Den positivistiske tanken ble blant annet tatt opp Ernst Sars, som mente at gjennom historieforskning kunne man komme frem til konkrete svar om utvikling -mye inspirert av naturvitendskapen, og man kunne der igjen komme frem til endelige svar i historien. Dette er en tanke som ikke er gjeldende i dagens histsorie skriving. Cliometrics / kvantitativ metode Cliomerics & kvantitativ metode: er et begrep som har oppstått i henhold til økonomi historie. Her er det fokus på arbeid med tall. Det forbindes med kvantitativ metode. Kvantitativ metode er forskning som baserer seg på bruk av statistikk (motsetningen her er kvalitativ metode -intervjubasert metode). Kritikken mot en kvantitativ metode eller bruk av Cliometrics, er at dette ikke for frem avvik, følelser eller enkeltaktørers vesentlige rolle i mange sammenhenger. Historie nedenfra Historie nedenfra: i ca1970 skjedde det store forandringer innen historie faget, og dette må sees i forbindelse med generasjonsskifte og, det store, studentopprøret på slutten 1960 tallet. Det skjedde en markant svinging i historie faget,. Før 1970 var historie, stort sett, skrevet fra et ovenfra og ned perspektiv, dette vil si at man tolker historien fra øverighetens side, mye fokus på enkeltaktører og det gjeldende maktapperatet som fører til forandringer historisk sett. Fra 1970 ble det et stadig større fokus på sosial historie. Her rettet historiskerne blikket sitt mot allmuen. Man forandrer
altså perspektivet og tolker historien gjennom det almenne folket. Dette igjen skulle føre til at historien ble et mye bredere fag. Det ble rettet fokus mot flere grupperinger i samfunnet. I Norge var de store talsmenne for den retningen, rundt 1970, Langholm og Bull d.y. Den nye kulturhistorien Den nye kulturhistorien kan kobles mye opp mot den postmodernistiske tanke, og kan forbindes med Kuhns paradigme begrep. Et nytt paradigme i historien vil si at nye tanker og ideer springer frem, et nytt utgangspunk springer frem. Kulturelt sett ble ble foreksepel flere grupper inkludert i historien. Altså en ny basis for å tolke og forstå kulturer. Eller skrive kulturhistorie på Metodologisk nasjonalisme Metodologisk nasjonalisme: I nyere tid er det blitt har det oppstått diskusjon rundt det begrepet metodologisk nasjonalisme. Metodologisk nasjonalisme vil si at man bruker nasjonen som utgangspunkt, eller den rammen man skriver historie innenfor. Altså nasjonen blir utgangspunktet, så skriver man utifra dette. Diskusjonen i seinere tid må sees i betraktning i hvordan verden i nyere tid er blitt mer og mer åpent, og en bevissthet om at nasjonaer består av konstruerte grenser. Historien mister litt av sin fylde ved å ta i bruk dette som et gitt utgangspunkt. Der innenfor disse grensene er det flere hendelser, situasjoner og grupperinger, som ikke bare opperer innenfor den nasjonale rammen. Her kommer diskusjonenen om man må rette fokuset mer mot et mer transnasjonalt perspektiv, det er mange fenomener som beveger seg over grenser, eller ikke forholder seg til grenser -bakterier er et eksempel her. Mange peker også på de svartes historie i Amerika som et tranasjonalt fenomen. Vincent Harding tar et oppgjør med den ''metodologiske nasjonalismen'' (han bruker riktig nok ikke dettte begrepet selv) som har preget Amerekiansk historie skriving, og viser til hvordan metodologsik nasjonalisme har bidratt til en historisk undertrykkelse av den svarte mans historie. Oppgave 2 I denne oppgaven skal jeg ta for meg begrepene: Grunnfortelling, hovedfortelling og sidefortelling. Begrepene er hentet fra boken Fortalt fortid, Målet her vil være og vise til hva som ligger i disse begrepene Grunnfortelling: en grunnfortelling er en ''fortelling'' som kan deles med flere tekster. Det blir betraktet for noe som blir tatt for gitt. Det kan være fristende å peke på dette som det narrative rammeverket, dette igjen ligger som eksplisitt en mal forfatteren følger. I norsk historie skriving er utgangspunktet i at nasjonalstaten vokste frem 1814 en grunnfortelling som går igjen. Heiret vil sette begrepet på prøve i sin analyse gjennom verket. Finnes det virkelig konkrete grunnfortellinger som danner basisen for historie skriving? Et annet sprøsmål som kan taes opp er om dette er en fortelling, eller er det en syntese Hovedfortelling: Heiret forklarer begrepet hovefortelling som det forfatteren vil erkjenne gjennom teksten. en annen måte å Visst vi, som leser, har forstått hva forfatteren vil frem til, kan man også si
at man har funnet hovedfortellingen. Forskjellige hovedfortellinger deler ofte like grunnfortellinger Sidefortellinger: Dette er fortellinger som er med på å støtte opp under hovedfortellingen. Det er ikke gitt at en hovedfortellingen belager seg på sidefortellinger. Oppgave 3 P.A munch og Keyser er de to sentrale navnene i den norske historiske skole i 1830-40 årene. Munch var elev av Kayser. Otter Dahl trekker frem at disse to utfylte hverandre, der Kayser var mer synteseskaperen og P.A Munch var en formidabel formidler og gransker av historie. Videre kan det nevnes at Mucnh var med av intelligens partiet ved universitet, sammen med en en rekke andre littærere storhheter, som blant annet Welhaven. Den norske historiske skole i 1830-40 årene henter mye av sin inspirasjon fra Tyskland. Leopold Van ranke (regnes som historismens far) var en tysk historie skriver, han rettet fokuset mot at historie måtte balge seg på kildebruk, og jo nærere kildene var i tid jo mer pålitelig var de. Utifra dette ble det et fokus på kilder og kildekritikk. Keyser og Munch belaget seg mye på dennne ''nye'' måten å skrive historie på. Et annet trekk som stammer fra Tyskland er den nasjonalromatiske tanken om en felles nasjonal folkånd, også dette var under fokus på i den norske historie skolen Much og Keyser var opptatt av å finne det virkelig norske var, dette kan sees på som et nasjonalbyggende prosjekt. her må vi trekke en paralell til 1814 -unnnionsoppløsningen med Danmark. Som en del av nasjonsbyggende prosjekt skulle man finne frem og definere det egentlige norske. Sagalitteratur ble trukket frem, og det ble pekt på at den eldre og yngre edda var begge skrevet i Norge. Sagalitteraturen ble systematisk gjennomgått. Man skulle skille mellom fiskjon (unnaturlige fenomener) og det mer pålitelige (altså mer realistiske hendelseforløp). Også sammenligninger ved andre sagaer var brukt for å støtte oppunder påliteligheten ved arbeid med sagalitteraturen. Kaysers innvandrings teori er hans mest kjente teori. Denne belget seg på hvor det norske folket opprinnelig kom fra. Denne debatten ble ikke særlig utfordret før 1860 tallet, der den tilsutt ble mer eller mindre forkastet. Et annet emne som preget den norske historiske skolen er språkhistoren og dannelse av et nytt skriftspråk, dette blir mye en historisk debatt der P.A Munch mente at vi måtte gå helt tilbake til det norrønne når det kom til skriftspråket. Dette er igjen en tanke som ikke fikk gjennomslag i påfølgende tid. Men språkhistorie var et emne som ble rettet fokus på, og språkdebatten skulle prege mye av 1800 tallet og første del av 1900 tallets politikk. Kort oppsumert ser vi at nasjonasbygging er under fokus i denne peridoen, man kan si at den historiske skolen. Det var viktig å finne frem den norske folkeånden, eller det som definerte det virkelig norske. Og dette gjøres ikke uten forbehold, der kildeeanalyser og kildekritikk blir en viktig del av å kunne definere historie. Sagaene er spesielt i fokus. Seinere ut på 1800 tallet kan det nevnes at man retter et større fokus om unionstiden med Danmark, men selve grunnlage for norsk historieisme ble lagt i perioden 1830-40. Teorier og forskning er blitt i seinere tid utfordret og mye er blitt forkastet. Men byggesteine, eller grunnstammen for den norske historie skolen er lagt, og utviklet seg utifra denne perioden. Oppgave 4 Oppgave B
Kvinnehistoriens begynnelse Kvinnehistorien, både norsk og internasjonalt, er et barn av det histoiske vendepunktet som forekom på 1970 tallet -historie nedenfra. Kvinnehistorien ble, naturlig nok, tatt opp av kvinnelige historie forskere. De første punktene som ble fremhevet var en historisk undertrykking av kvinner. Dette mønsteret er noe som kvinneforskningen har tilfelles med andre historiske grupperinger som sprang ut fra 1970 tallet, som foreksepel de svartes historie i Amerika. Det var tidlig viktig for de som tok opp kvinnehistorie, at det igjen ikke måtte forveksles med minoritetshistorie, og begrunnet igjen dette med at kvinner utgør ca 50% av verdensbefolkning. Kvinnehistorien skulle igjen utvikle seg og fler interessante historiske perspektiver og metoder skulle springe frem utifra dette. Sentrale navn Både i norsk og internasjonal sammenheng er det flere kvinnelige forskere som har konsentrert seg om kvinnehistorien. Internasjonalt var de første pådriverne av faget Catherin Hall og Johna Scott. I norsk sammenheng er de to størrste innenfor fagfeltet Ida Blom og Gro Hagerman. Kvinnehistoriens utvikling I begynnelsen var det historisk inkludering som var under fokus. Dette må igjen settes sammen med likestilling i samfunnet. Før 1970 tallet var historie faget en mannsdominert historie. Dette igjen, som Chaterin Hall, fremhever i sin artikkel kan ikke sees på som en fullstendig historie, der man igjen har ekskludert mye av kvinnenes innflytelse og handlinger når man peker på historisk forandring. Var det virkelig slik at det er mennen som driver historien fremover? Konklusjonen her ble et klangende nei. Her kommer vi igjen innpå det at kvinnen som gruppe utgjpr ca halve verdens befolkning, og eksluderer man en havlpart blir historien ufullstendig Kvinnehistorien handler om inkludering. I Norge var det målbevisst å inkludere kvinnen i nasjonalhistorien. Ida Blom trekkes frem her som den tidligste røst somtok opp inkludering av kvinnen i nasjonalhistorien. Perspektiver blir viktig, ikke bare var kvinnen en vesentlig del av samfunnet, og igjen hadde sine roller. Men det spilte også en rolle økonomisk sett, så søkelyset ble blant annet rettet mot hvordan kvinnen påvikret økonmishistorien. Her gjelder det å bruke kildemateriell som viser til økonmi. Kvantitive undersøkelser er vesentlig her. En annen viktig arena ble politikken og arbeidslivet, her kan man peke mot kampen om stemmerett, som igjen var en politisk seier for kvinner generelt. Men et større fokus på den''politiske'' kvinne var et sentralt spørsmål. Hvorfor skulle kvinner ha de samme forutsetningene politisk sett, eller i arbeidslivet. Det vi ser er at likestilling er den underbyggende tanke i kvinnehistorien. Der man peker på at det er ingen biologiske forutsetninger for at kvinnen ikke kan mestre arbeidslivet eller politikken på samme måte som menn kan. Videre ble det pekt på at kvinner måtte inkluderes, historisk sett, i alle felt innenfor historiefaget. Det heler bygger opp mot et fokus på forskjeller mellom menn og kvinner, som igjen skaper en ny retning som springer ut av kvinnehistorien, som er kjønnshistorien, eller fokus på kjønn som et analytisk verktøy Det blir også trekt frem noen viktige fallgruver i henhold til kvinnhistorien. Man må være påpasselig og ikke skrive en egen kvinnehistorie -feministisk tankegang. Dette igjen vil skape et bredere skille
mellom menn og kvinner, og flere kvinnelige historikere som tar for seg kvinnhistorie advarer mot nettopp dette. For de fremste kvinnehistorikere er det integrasjon historisk sett, og kampen om likestilling som er i fokus. Kjønn, kulturelt og biologisk Internasjonalt er Scott den store bautaen når det kommer til kjønnshistorie, utifra hennes arbeid bygger blant annet Gisle Bok videre på kjønnsbegrepet, som blir satt under fokus. Hvordan definerer man kjønnsbegrepet? Der dette spørmsålet blir stilt blir det pekt på en todeling av begrepet: Det kulturelle kjønn og det biologiske kjønn Kulturelle kjønn: Hvordan forskjeller på kjønn er samfunnsmessig. Her blir det fremhevet at det kulturelle kjønn er et konstruert. Dette vil si at samfunnet og kulturen har skapt skille mellom menn og kvinner, og roller i samfunnet er blitt tildelt utifra dette. Samfunnet og kulturen har altså definert de to kjønnenes roller i samfunnet. Tendensen historiske sett er at menn har hatt de dominerende rollene i samfunnet. Spørsmål som reiste seg etter 1970 retter seg mot hvorfor det er slik. Altså det kulturelle kjønn er konstruert opp igjenom historiens forløp. Historikere har tydeliggjort det konstruerte kjønn ved å vise til samfunn, som er avskjermet fra de samfunnene som har preget den historien vi kjenner til, og pekt på at det finnes samfunn der det er kvinnen som har hovedansvaret for arbeid og jakting av mat. Her er rollene nærmest reversert i forhold til den rolle oppfatningen som har preget, for eksempel, europeiske samfunn. Biologisk kjønn: Biologiske forskjeller mellom menn og kvinner. Synlige forskjeller. Enten blir man født som kvinne eller mann. Dette betegner alstå de forskjellene som er konkrete mellom menn og kvinner. I Norge er det Gro Hagermann som har tatt for seg kjønnsperspektivet og jobbet videre med dette. Hagermann argumenterer sterkt for kjønn som en analytisk kategori til å fortolke de kuturelle forskjeller mellom menn og kvinner, og hvordan disse forskjellige rollene har hatt historisk innvirkning. Videre kan det nevnes at norsk kvinnehistorie henter mye inspirasjon fra den internasjonale kvinnehistorien. Hvorfor akuratt 1970 tallet, samfunn og endring av samfunn. Fra tidlig 1900 tallet og utover ser vi tendenser som peker mot mer likestilling mellom menn og kvinner. Stemmerett var et viktig skritt i retningen av denne likestillingsprosessen. Hvorfor skjedde ikke dette før? Svaret er, enkelt og greit, at samfunnsforholdene ikke lå til rette for dette. Den politiske aktive kvinnen eller likestilling var et farlig sprøsmål å still visst vi peker så langt tilbake som 1700 tallet. Tilfeller av henrettelser er også blitt dokumentert i henhold til dette. Det jeg prøver å få frem er, er at samfunnsforholdene må ligge til rette for det. Det er nettopp dette vi ser etter det store vendingen innen historie faget fra 1970 tallet. Ikke bare fikk kvinnehistorikere sin formidlingsarena, men som vi ser i dagen samfunn. Blir samfunnetstadig mer likestilt i de land som har rettet fokuset mot likestilling, og stilt sprøsmålet om kjønnroller som et konstruerte fenomen. Så et vesentlig trekk ved kvinne og kjønnsforskningen er at den har bidratt til å nå det overordnede målet om en likestilling mellom menn og kvinner i en samfunnsmessig kontekst.
Resultat og utviklingen videre De seineste tendenser innen kjønnsforskning er fokuset på maskulinitet og femininitet. Historikere peker nå på hvordan farsrollen ovenfor barn er, og hvordan dagenssamfunn har gjort disse begrepene til historiske konstruksjoner. Det er forsatt levende begreper. Men igjen er de konstruerte. Gro Hagermann peker på kjønn som et analytisk verktøy. som brukes til tolkning av historie, dette er de samme tendenesene vi finner hos Scott. Det er også tendenser at menn også arbeider seg inn mot kvinnehistorie,.