Rovdyr og Jaktinntekter

Norges Landbrukshøgskole Institutt for økonomi og ressursforvaltning Rapport Nr. 27 ISSN 0802-9210 Rovdyr og Jaktinntekter av Normann Aanesland og Olaf Holm ÅS-NLH 2003

FORORD Rapporten er utarbeidet ved Institutt for økonomi og ressursforvaltning ved Norges landbrukshøgskole. Den er resultatet av et samarbeid mellom professor Normann Aanesland og forsker Olaf Holm. Ås-NLH, november 2003 Normann Aanesland Olaf Holm Forsidebilde: Fotograf Berit Hopland

INNHOLD side 1. Historisk bakgrunn 4 2. Formålet med prosjektet 6 3. Grunneiers rettigheter til jakt 7 3.1 Dempe rovdyrkonflikten 7 3.2 Bærekraftig rovdyrforvaltning 8 3.3 Rettferdighet 9 3.4 Det juridiske grunnlaget for jaktretten 11 3.5 Næringsutvikling med sikte på politiske mål 13 4. Biologisk forskning og virkningen av rovdyrene på verdien av elgjakt 15 5. Tidligere undersøkelser om jaktinntekter og tap på grunn av rovdyr 18 5.1 Jaktinntekter i Norge 18 5.2 Utleie av jaktarealer for å kompensere grunneiers tap ved rovdyr 18 6. Vår undersøkelse 21 6.1 Antatt virkning av rovdyrene i jaktområdene 21 6.2 Intervjuundersøkelse 22 6.3 Skogeiers vurdering av rovdyrforvaltningen 23 6.4 Skogeiers inntekter ved utleie og egen bruk av jaktarealer 26 6.5 Skogeiers tap 32 6.6 Skogeiers krav 34 7. Sammendrag 36 8. Litteratur 37 2

1. HISTORISK BAKGRUNN Av Norges samlede landarealer på ca. 301.000 km 2, består ca. 95 prosent av utmark. Utmarksarealene er fra gammelt på ulike måter utnyttet av bøndene til jakt, beite, høsting av fôr, tømmer og ved. I flere hundre år har grunneiere hatt jaktrett. Hovedregelen har vært at all storvilljakt, elg, rein og hjort har tilhørt grunneieren. Med enkelte unntak har dette også vært tilfellet for småviltjakten. Grunneieren hadde fra 1687 enerett til all hjortejakt. I 1730 ble det ved kongelig forordning bestemt at elgen skulle fredes. Allerede i 1744 ble fredningen opphevet. I 1760 ble det bestemt at det bare kunne skytes en elg per eiendom. Elgen ble også i perioder på 1800-tallet totalfredet. I jaktloven fra 1899 fikk grunneieren enerett til all jakt og fangst på egen eiendom. I 1899 ble det felt 843 elg (Brottveit og Aagedal 1999). Det er grunn til å tro at det i tillegg ble felt en del dyr ulovlig. Etter flere perioder med totalfredning, ble det i 1950 felt over 4.000 elg. I 2002 ble det ifølge Statistisk sentralbyrå felt 37.892 elg. I 1845 fikk Norge en ny jaktlov som tok sikte på å utrydde rovdyrene. Året etter viser statistikken at det ble skutt 219 bjørner, 238 ulver og 1.055 ørner. Det offentlige oppmuntret til jakt ved skuddpremier på rovdyr. Det er sannsynlig at ulven var utryddet i Norge allerede 20-30 år tidligere. Det er altså over hundre år siden at ulven var en naturlig del av det norske dyrelivet. Etter at ulven praktisk talt var utryddet på 1800-tallet, kom det inn streifdyr fra Sverige. På 1970-tallet ble bjørn, jerv og ulv totalfredet (Miljøverndepartementet 1992). Norge har inngått internasjonale forpliktende avtaler som Washingtonkonvensjonen (CITIES) av 1976, Bernkonvensjonen av 1986 (Mysterud og Mysterud 1995) og Biodiversitetsloven av 1993. Det er ulike meninger blant jurister hvordan disse konvensjonene skal tolkes med hensyn på hva Norge har forpliktet seg til. Men avtalene forteller at norske myndigheters ønsker å ta vare på de store rovdyrene. Dagens rovdyrforvaltning har ført til konflikter i forhold til husdyrhold (Aanesland og Holm 2001). Skjematisk fremstil er den delen av befolkningen som ønsker rovdyr lokalisert til byene og lider ikke noe tap på grunn av rovdyrene. De som blir skadelidende er på sin side mot rovdyr. Skader på husdyr blir erstattet av det offentlige (Aanesland og Holm 2002) og utgiftene til dette formålet har steget kraftig de senere år. I 1994 ble det på landsplan utbetalt ca. 30 mill. kr til erstatning for husdyrene og tiltak for å forebygge rovdyrskader. I 1997 var tilsvarende beløp ca. 55 mill. kr. Dette tilsvarer en økning i skadeerstatning på 50 prosent (Miljøverndepartementet 2000). I tillegg til skadeerstatningene medfører rovdyrforvaltningen store administrasjonskostnader i kommuner, fylker og i den 3

statlige forvaltning. Det oppfattes samtidig som et velferdstap at en del personer i enkelte lokalsamfunn føler seg utrygge og ikke lenger ønsker å ferdes i skog og mark. Tap av jaktinntekter på grunn av rovdyr har også økt betydelig i samme tidsperioden. De skader rovdyrene forårsaker på jaktbart vilt er et tap som grunneier må bære. Rovdyrene reduserer mengden av jaktbart vilt og kvaliteten på jaktproduktet blir dårligere. Flere skogeiere har satset betydelig på å utvikle jaktprodukter: elgjakt, rådyrjakt og ulike typer av småviltjakt. Inntekter kommer fra utleie av jaktterreng og husvære, arbeid med bevertning og forskjellige tjenester som jegerne har behov for. Jaktterrenget leies ut for ulike typer jakt og det blir nyttet for trening og dressur av hunder. Et godt jaktterreng gjør at skogeiere har muligheter for å øke både arbeids og kapitalinntekten. En del av jakten nyttes dessuten av grunneiere og hans nærmeste familie, og øker på den måten incentivene for å ha skog og utmark som næring. I flere offentlige rapporter er det gitt signaler om at jaktpotensialet bør utnyttes for å øke aktiviteten og styrke økonomien i bygdene. Men innføring av rovdyr og rovdyrforvaltningen har hatt den motsatte effekten. Det har blitt vanskelig å utnytte jakten og de som har satset for å øke verdiskapingen har lidd betydelige tap. Skadene kom etter at de store rovdyrene ble fredet på 1970 tallet og det ble flere store rovdyr (Miljøverndepartementet 1997). Det offentlige har ikke vært villig til å erstatte det tapet rovdyrene har ført til. Hvorvidt dette er i strid med norsk lov er uklart, men det oppfattes å være i strid med viktige moralske prinsipper. Grunneieren har eiendomsrett til jaktbart vilt. Retten til rovdyrene er imidlertid uklar. Derimot er det lovfestet at det ikke er anledning til rovdyrjakt eller avliving av rovdyr uten grunneieres tillatelse. Det er av flere grunner rimelig å anta at det offentlige ikke har rett til å gjeninnføre rovdyr, som dreper viltet, uten grunneiers tillatelse eller at grunneiere får erstatning for rovdyrskader. Den beste ressursforvaltningen antas å være en utforming av et forvaltningssystem hvor grunneiere og lokalbefolkning i bygdene får felles interesser med de som ønsker å ha rovdyr i skog og utmark. En logisk forutsetning for dette er sannsynligvis at myndighetene erkjenner at grunneier har retten til å bestemme om det skal være rovdyr på vedkommendes eiendom eller ikke. 4

2. FORMÅLET MED PROSJEKTET Rovdyrforvaltningen bærer preg av å være beheftet med uklare rettighetsforhold og konfliktfremmende attityde. Formålet med dette prosjektet er å komme fram til et system hvor grunneieres rett til rovdyr blir avklart og der grunneieren får kompensert sine tap for å ha rovdyr på eiendommen. Ved å betale for rovdyrene får myndighetene et korrektiv for å vurdere om det er samfunnsmessig fornuftig å ha rovdyr i faunaen. Samfunnets nytte av å ha rovdyr må være større enn kostnadene. Betaling for at det er rovdyr i jaktområdene vil dessuten dempe konflikten mellom rovdyrinteressene og de som har jaktrettighetene. Samtidig vil systemet ha nytte for den delen av befolkningen som ønsker å ha rovdyr. De kravene til betaling som eierne av jaktrettighetene stiller, vil vi klarlegge ved hjelp av en intervjuundersøkelse. Vi ønsker å finne det årlige beløp per arealenhet som må betales til grunneierne for at vedkommende vil akseptere å ha et omfang av rovdyr som er på dagens nivå. Prosjektet deles i tre: (1) En kort begrunnelse hvorfor det er viktig at grunneiernes rettigheter i forhold til rovdyr blir avklart. (2) Et anslag over det inntektstapet rovdyr påfører eiere med hensyn på ulike typer jaktrettigheter. Her vil vi legge til grunn den undersøkelsen som tidligere er utført av NORSKOG (2001). (3) En intervjuundersøkelse hvor grunneiernes krav til betaling for rovdyrene blir klarlagt. Vi vil dessuten undersøke hvordan grunneierne oppfatter situasjonen når det gjelder redusert jaktinntekt. Hovedspørsmålet er om grunneierne på frivillig grunnlag kan tenke seg å godta nåværende situasjon med rovdyr i området under forutsetning av at det ble kompensert ved en gitt årlig utbetaling knyttet til eiendommen. Med dette ønsker vi å belyse hvor stort beløp gårdbrukere med forskjellig jaktterreng vil kreve som vederlag fra det offentlige for det tapet de blir påført ved dagens rovdyrforvaltning. Hovedtyngden i prosjektet er det tredje punktet. Det innhentes opplysninger fra ulike grunneiere hvor det er forskjellig omfang av rovdyrskader. 5

3. GRUNNEIERRETTIGHETER TIL JAKT Det kan nevnes fem grunner til at det er viktig å avklare og sikre grunneierens jaktrettigheter i forhold til rovdyrene. (1) Dempe rovdyrkonflikten. (2) Bærekraftig rovdyrforvaltning. (3) Rettferdighet. (4) Juridisk grunnlag for eiendomsretten. (5) Næringsutvikling med sikte på politiske mål. 3.1 Dempe rovdyrkonflikten Et positivt incitamentsystem for å oppnå effektiv ressursbruk kan begrunnes ut fra prinsipalagent teorien (Hagen 1980). I dette tilfellet er myndighetene prinsipalen og grunneieren er agenten. Denne teorien postulerer at dersom agenten (grunneieren) får en positiv betaling for å gjøre det prinsipalen vil, oppnås det beste resultatet for prinsipalen (myndighetene). Ved den rovdyrforvaltningen vi har, er ikke grunneierne stilt overfor et positivt incitamentsystem. Grunneierne belønnes ikke for å gjøre det myndighetene ønsker å oppnå, samtidig som det er grunneieren som bærer en vesentlig del av kostnadene med å ha rovdyr. I en slik situasjon vil det i følge prinsipal agentteorien oppstå moralsk hasard. Det vil si et spill hvor grunneierens adferd er avhengig av de tilfeldige moralske lovene. De moralske lovene er i dette tilfellet agentens lojalitet overfor prinsipalen. Myndighetene er klar over at lojalitet overfor myndighetene ikke er tilstrekkelig for å få lokalsamfunnet og grunneieren til å ta vare på rovdyrene. Moralske lover (lojalitet) hjelper lite i en situasjon som virker urettferdig for den som bærer tapet og samtidig føler at situasjonen er urettferdig. Det er ikke tilstrekkelig å fortelle grunneieren at vedkommende har en forpliktelse overfor samfunnet til å ha rovdyr i jaktterrenget. For grunneierne og andre i bygdesamfunnet virker det ofte urimelig at de skal bære kostnadene for det myndighetene og bybefolkningen ønsker. Stubberud (1999) har i Aftenposten gitt uttrykk for hva enkelte mener om St. meld. nr. 35 (1996-97): Rovdyrmeldingen er en dyp-økologisk roman som ingen bør ta helt alvorlig, hvis vi tar den alvorlig, er den for folk flest en oppfordring til umoral. Og med rovviltmeldingen blir ulv i Norge et eget juridisk subjekt, med fulle rettigheter. Denne holdningen som dagens forvaltningssystem skaper får negative konsekvenser. I Sverige har samene uten lov avlivet rovdyr som har volt skade i reinflokkene (Naturvärdsverkets förfatningssamling 2002). Vi vet samtidig at ulovlig avliving av rovdyr også har forekommet i vårt land. Myndighetene forsøker å unngå konflikter og lære lokalbefolkningen opp til å leve med rovdyr. Dette oppfattes av mange i distriktene snarere som en provokasjon enn som et konstruktivt tiltak for 6

å dempe konfliktene. Parallelt med dette har myndighetene satt inn straffereaksjoner for å innfri målsettingene. Straffereaksjonene for å avlive rovdyr er lagt på linje med kriminelle forbrytelser i samfunnet, noe som svekker rettsoppfatningen i berørte bygdesamfunn. På lengre sikt er det vanskelig å leve med en vedvarende konflikt mellom rovdyrinteressene og bygdebefolkningen. Det synes derfor nødvendig å utforme en forvaltningspolitikk som gjør at rovdyr får en sikrere plass i norsk fauna. Dette forutsetter et forvaltningssystem der grunneiere, lokalsamfunn og myndigheter har felles interesse. 3.2 Bærekraftig rovdyrforvaltning Coase (1992) hevder at grunnen til at det oppstår problemer med å utnytte ressursene ofte skyldes uklar eller ingen eiendomsrett. Tilbakeføring av rovdyrene i norsk fauna uten at det offentlige er villige til å erkjenne at grunneiere har krav på betaling for tap av jaktrettigheter, er et eksempel på uklare eierforhold og konflikter. Vi kjenner den negative virkningen ved uklare rettigheter på ulike områder i naturressursforvaltning. Det gjelder for eksempel fiske i havet, forurensing og ulike former for naturvern. I verste fall fører mangel på eiendomsrett til syndromet allmenningens tragedie ; som overforbruk og forsøpling av naturen. Klarlegging og fastsetting av eierrettigheter vil derfor være viktig for å få til et bedre forvaltningssystem. Eierrett gjør det mulig med kjøp og salg av goder til en pris som kjøper og selger er enig om. For å minimalisere utgiftene for staten, er det billigere å nytte tvang og ekspropriasjon til lav betaling. Men i dette tilfellet medfører minimalisering av statens utgifter samlet sett et tap for samfunnet. Når de reelle kostnadene med rovdyrpolitikken blir skjult, påfører rovdyrforvaltningen samfunnet et tap fordi ressursutnyttingen blir dårlig. Avklart eiendomsrett og bruk av prismekanismen vil effektivisere ressursbruken. Ved at prisen for å ha rovdyr i området blir kjent både for grunneiere og myndigheter, vil det skje en fornuftig avveining mellom alternativ utnytting av arealressursene. Det er ikke minst viktig at myndighetene får informasjon gjennom frivillig avtalte priser om hva det koster å ha rovdyr i faunaen. Blir eiendomsretten til å ha rovdyr fastlagt, kan demokratiet, representert ved Staten betale for det. Når myndighetene kjenner de reelle kostnadene ved å ha rovdyr, vil det på denne måten være lettere å utforme en forvaltningspolitikk som gir den optimale verdiskapingen i samfunnet. Sikres grunneiernes eierrett til rovdyr, vil grunneierne også kunne være interessert i å utvikle et rovdyrprodukt som både det offentlige og private vil etterspørre. Produktet kan være å 7

bevare det antall rovdyr som myndighetene ønsker, men det kan også være rovdyrsafari, rovdyrjakt osv. Hvilke positive verdier rovdyr kan ha, er nærmere omtalt av Carlestål, red. (2002). I stedet for at rovdyr blir oppfattet som skadedyr, kan de bli en ressurs som øker verdiskapingen i bygdene. 3.3 Rettferdighet Innføring av rovdyr uten betaling for rovdyrskader oppfattes som urettferdig fordi det analogt med øvrige rettigheter er rimelig å oppfatte rovdyrene som en del av grunneiernes eiendomsrett. Eieren av grunn har rett til planter og trær som gror på eiendommen. Vegetasjonen er mat for dyrelivet. Elgen lever av trær og planter som har en økonomisk verdi for skogeieren. Grunneieren har videre jaktrett til elg, rådyr og småvilt. Rovdyr lever av jaktbart vilt. Rovdyr spiser det grunneieren har rett til og dermed er de en del av grunneierens eiendom på samme måte som retten til jakt. Innføring av rovdyr, som ødelegger grunneieres inntekter og inntektsmuligheter, oppfattes derfor som et uakseptabelt inngrep i eiendomsretten. Det strider også mot viktige moralske prinsipper som for eksempel at den enkelte har et rettmessig krav på å beholde eiendommens ressurser slik det er ervervet på lovlig måte. I motsatt fall svekkes forutsigbarheten, og dermed også mulighetene for å kjøpe eiendom for inntekts erverv. Under gjeldende økonomiske forhold i skogbruket, virker tap av jaktinntekter svært uheldig. I den tiden rovdyrene er innført, har skogbrukets inntekter fra tømmer vært fallende, se figur 1. Kurven for rånettoen indikerer at grunneiernes inntekt har vært avtagende siden starten på 1950-tallet. 8

Figur 1 Beregnet gjennomsnittlig bruttoverdi, rånetto og driftskostnader for gran. Beregnet gjennomsnittsverdi gran, driftskostnader og faste (januar 1999) priser, kroner per kubikkmeter uten bark. Rånettoen er her definert som gjennomsnittspris på gran fratrukket kostnader til hogst og kjøring, inkl. sosiale kostnader og 5 % av brutto tømmerpris til måling, avvirkningsavgift etc. For de siste årene er driftskostnadene anslått p.g.a. manglende ajourført statistikk. Statens bidrag på kr 27 per m 3 er tillagt prisen for 1992/93. De siste årene er det prisene til Nedre Glommen Skogeierforening for januar i driftsåret som er benyttet. Kilde: Statistisk sentralbyrå og Veidahl (2000) I samme tidsperiode som skogsinntekten har avtatt, har velstanden i samfunnet for øvrig økt. Dette har hatt en positiv virkning for etterspørselen etter jaktterreng og aktiviteter i tilknytning til jakt. Utviklingen av tilbudet er gjort i overensstemmelse med gjeldende politiske føringer. Men på grunn av at myndighetene har gjeninnført rovdyr i jaktområdene, har den inntektsmuligheten blitt sterkt redusert. For enkelte skogeiere er tapet alvorlig. Skogbruket blir presset både med fallende tømmerpriser og av den offentlige rovdyrforvaltningen som utformes av bybefolkningen. I denne situasjonen er det en utrakt oppfatning at det er urimelig at skogeiere ikke får kompensasjon for tapte inntekter på grunn av rovdyrskadene. Det virker særlig provoserende på skognæringen når myndighetene i offisielle dokumenter har gitt helt 9

andre signaler. I St. meld. nr. 19 (1999-2000) fra Landbruksdepartementet (1999), lyder dette slik: For å styrke inntektsgrunnlaget for landbruket, mener Regjeringen det er nødvendig at landbruksnæringen sikres muligheter til økt næringsmessig utnyttelse av utmarka. Dette utsagnet er ikke i samsvar med en rovdyrforvaltning der skogbruket får reduserte jaktinntekter. Det er framholdt at rovdyr har en positiv virkning for tømmerproduksjon fordi det i enkelte områder er for sterk elgbeiting. Furuforyngelse til elgbeite gir imidlertid grunneierne som regel en vesentlig høyere inntekt enn tømmerproduksjon. Reduksjon i tømmerproduksjon er en del av kostnadene ved å produsere elgkjøtt og elgjakt. Lønnsomheten av å la elg beite i skogen er avhengig av skogens bonitet, forventede tømmerpriser og kalkulasjonsrente. Men risikoen ved skogproduksjon, som ikke gir inntekt før om 70- til 100 år er mye større enn for jakt der en får inntekten i dag. Det er bare untaksvis og på de beste bonitetene og med kort driftsvei at skogproduksjonen kan tenkes å gi bedre økonomisk resultat enn elg for jakt. Beregninger utført av Vibeto m.fl. (2002) viser at for skogeierne er elgbeite den mest lønnsomme anvendelse av furuforyngelsen. I beregningen forutsetter en at elg ikke skader skogen med beiting i sommerhalvåret. Nåverdien per dekar med furuforyngelse (kl. II) for tømmerproduksjon ble sammenlignet med at arealene nyttes til vinterbeite for elg. Med en kalkulasjonsrente på 1,5 prosent, 114 kr per kubikkmeter i rånetto og 70 kr per kg for elgkjøtt, var de to alternativene om lag like. Ved høyere rente gav elgbeite uten produksjon av tømmer den høyeste nåverdien. Ved 5 prosent kalkulasjonsrente var nåverdien for elgbeite om lag 8 ganger så høy som for tømmerproduksjon. Med lave priser på tømmeret blir verdien av elgjakt enda viktigere. Rovdyrene reduserer inntekten av jakten som i mange tilfeller er den mest lønnsomme måten å utnytte skogarealene på. 3.4 Det juridiske grunnlaget for jaktretten Grunnlaget for jaktretten er eiendomsretten til grunnen. Jaktretten tilhører grunneierne eller de som har jaktrett i allmenninger. Jaktretten er en del av den totale eiendomsretten. Dette gjelder enten eiendommen er i eneie eller sameie. I tillegg kan andre enn eierne ha jaktrett ut fra avtaler, hevd eller ved alders tids bruk. 10

I mange tilfeller reflekterer alders tids bruk på samme måte som hevd, en ikke ordentlig dokumentert rett (Falkanger 2000). Det kan være situasjoner hvor det med rimelig sikkerhet avdekkes at det finnes noen slik underliggende rett, og da tvinges man til å ta standpunktet til spørsmålet om alders tids bruk kan være ervervsgrunnlag. Alders tids bruk har tidligere vært brukt for å avklare rettigheter i ulike allmenninger. I flere dommer har Høyesterett slått fast at det opprinnelig var allmenningens rett til grunn, men på grunn av alders tids bruk og hevd har rettigheter gått over til andre. Frihevd er brukt i forbindelse med beiterett og fiskerett. Har en for eksempel fiskerett i et vann, kan fiskeretten gå tapt dersom den ikke er i bruk over en lengre tidsperiode. Samene har for eksempel fått eiendomsrett til reinbeite i et område i Selbu kommune. Som grunnlag for beiterett anførte samene alders tids bruk. Og dersom dette grunnlaget ikke førte fram, på beropte de seg Norges folkerettslige forpliktelser overfor urfolk. Høyesterett fant at de norske rettsreglene om alders tids bruk, tilpasset de særlige forhold innen reindriften, var tilstrekkelig til å begrunne beiterett i tvisteområdene. Det kan diskuteres hvem som tidligere hadde retten til rovdyrene. Men for det offentlige kan det hevdes at retten har gått tapt fordi Staten i en lang tidsperiode har unnlatt å bruke denne retten. I Sør-Norge har bjørn og ulv blitt utryddet for over 100 år siden. I 1845 fikk Norge ny jaktlov som tok sikte på å utrydde rovdyrene. Året etter viser statistikken at det ble felt 219 bjørner, 238 ulver og 1.055 ørner. Loven oppmuntret til jakt gjennom premier for felling av dyrene. Vår hypotese er at staten har mistet retten til å ha visse rovdyr på privat grunn fordi det ikke har vært rovdyr i områdene og fordi rovdyrene er bevisst fjernet ved offentlig hjelp, skuddpremie og lovregler. I tillegg til dette er rovdyr et indirekte produkt av den planteveksten som tilhører grunneierne. For eksempel spiser elgen skogens gjenvekst og elg er føde for ulven. Grunneieren har retten til beite, skog og jakt dersom ikke noe annet er avtalt. Andres husdyr kan eieren av beite kreve fjernet fra beiteområdet. Den logiske konsekvens av dette er at den samme praksis bør gjelde for rovdyr i beiteområdene dersom det ikke foreligger en avtale med beiteeierne. I enkelte tilfeller kan beiteretten være forbeholdt andre enn grunneieren. Eiendomsretten og dermed også jaktretten har beskyttelse i vårt lovverk, i paragraf 105 i grunnloven og i loven om vilt. Dette er en eldgammel norsk rettsinstitusjon. De som skal felle rovdyr må ha grunneieres tillatelse. Fra rettspraksis vet vi at grunneierens råderett kan bli 11

innskrenket av det offentlige og at grunneieren må finne seg i det. Det vil si at rettighetshaveren, for eksempel grunneieren, har vært nødt til å finne seg i råderettsinnskrenking uten erstatning. Men det er en grense for hvor langt staten har anledning til å gå i å innskrenke råderetten uten vederlag. Hvis den går så langt at nesten hele eiendomsretten blir borte, er det ensbetydende med ekspropriasjon. Eksempel på at innskrenkingen har gått for langt har en i Landbruksdepartementets avgjørelse om vurdering av eiendomsverdien på en helårsbolig på Ågerøya i Lillesand. Lillesand kommune vurderte at eiendommen hadde en verdi som tilsvarte 5 millioner kroner med boplikt, men eieren kunne bare oppnå 2 millioner kroner utfra innkomne bud. Dette tapet på 3 millioner kroner ble oppfattet av Landbruksdepartementet som ekspropriasjon og kunne derfor ikke godtas fordi det kommer i strid med et lovfestet prinsipp om vern av privat eiendomsrett. Tilsvarende har vi en høyesterettsdom på bruk av kalkulasjonsrente etter konsesjonsloven. Høyesterett aksepterte ikke bruk av en kalkulasjonsrente på 7 %. Den ble satt ned til 5 %, noe som medførte en betydelig verdiøkning for eiendommen. Ut fra dette er det etter vår mening grunn til å hevde at dersom offentlig inngrep forårsaker et altfor sterkt inngrep i eiendomsrett eller etablerte bruksretter i landbruket, vil det ut fra domsavgjørelser være en grense for hvor langt en kan gå i råderettsinnskrenking før det blir tale om erstatning. 3.5 Næringsutvikling med sikte på politiske mål I St. melding nr. 39 (2000-2001) fra Miljøverndepartementet (2001) om friluftsliv, er det lagt vekt på grunneiernes rettigheter og betydning av jakt for å øke inntektene i bygdene. Det er ønskelig for å styrke bosetting og sysselsetting i de marginale områdene i landet. I meldingen står det: Både skog, fjell, kyst og hei har gjennom historia vore arena for ulike former for hausting og næringsverksemd. Slik er det i dag òg, med utnytting av utmarka mellom anna i samband med skogbruk, husdyrbeite, turisme, reindrift, fiske og jakt. Det er ei rad utfordringar knytt til bruken av utmarka og særleg til å gi plass for aktivitetar utan at dei er til ulempe for kvarandre og for natur- og kulturgrunnlaget. Av dei store utfordringane for friluftslivet generelt og for jakt og fiske spesielt synest å vere utviklinga innanfor reiselivet og landbruket der det i større grad blir lagt vekt på kommersielle tilbod knytt til utnytting av utmarka. Jakt og fiske inngår ikkje i allemannsretten. Allmenta sin tilgang til jakt og fiske avheng av at grunneigar ønskjer å gi tilgang til det, og det til ein kostnad som er overkommeleg for folk 12

flest. Som følgje av at utviklinga i landbruket legg større vekt på inntening frå utmarka, ser ein tendensar til at jakt- og fisketilbod blir dyrare og meir eksklusive og at dei blir kombinerte med pakkeløysingar der ein betalar for både opphald, mat og guiding i tillegg til sjølve jakta eller fisket. Utfordringa blir å finne løysingar der ein innanfor landbruket får høve til å utvikle slike tilbod, men utan at det går ut over allmenta sin tilgang til ressursane. Det er all grunn til å tru at dersom ein løyser utfordringane på rette måten, vil det i framtida kunne vere plass til eit variert tilbod i alle prisklassar, der dei langt fleste som i dag berre betalar for fiske/jaktkort, men der det samstundes er eit tilbod til dei som ønskjer eit tilrettelagt opplegg der alt er inkludert. Ein kan òg tenkje seg at mange vil vere interesserte i mellomløysingar mellom desse ytterpunkta. Detaljar rundt korleis ein skal løyse desse utfordringane vil vere naturleg å ta opp i samband med utarbeiding av lokale driftsplanar. Alle grunneigarar som har jakt- og fiskeressursar som kan utnyttast må utarbeide slike planar. Ved utarbeiding av slike planar bør det leggjast hovudvekt på at både jakt og særleg fiske blir utvikla til lett tilgjengelege, rimelege og enkle tilbod for folk flest. Dette er sentralt for at flest mogleg skal få høve til å drive denne forma for friluftsliv. Dernest må ein søkje å utvikle tilrettelagde tilbod som er varierte og attraktive og kan gi inntekter til dei aktuelle grunneigarane utan at det er til vesentleg ulempe for naturen eller andre brukarar av naturen. I utviklinga av jakt- og fisketilboda bør ein òg vurdere om det er grunn til å rette auka fokus på t.d. natur- og kulturopplevingane og den fysiske aktiviteten framfor sjølve handlinga og matauken. Ein bør vurdere om ei slik tilnærming i sterkare grad kan gjere jakt og fiske til positive arenaer for rekruttering til friluftsliv, verke samlande på ulike friluftslivskulturar i by og land og stimulere næringsretta verksemd i lokalsamfunna. 13

4. BIOLOGISK FORSKNING OG VIRKNINGEN AV ROVDYRENE PÅ VERDIEN AV ELGJAKT Rovdyrene reduserer mengden av jaktbart vilt. Gaupas hovednæring er smågnagere, hare, rådyr og rein. Ulven lever på sin side hovedsakelig av rådyr og elg. Jerven tar rådyr, rein og elgkalver, mens det for bjørn er elg og rein som er naturlig bytte. Her vil vi se på den sammenhengen vi forventer det er mellom utleiepriser og jaktarealet. Vi nytter elgjakt som eksempel. Bestandsskogbruket er en stor del av årsaken til den store tettheten av elg vi har fått i Norge etter krigen. På snauflatene er det godt med elgmat. Men elgtettheten varierer sterkt. Det har vist seg å være korrellasjon mellom dyr per arealenhet og mattilgang. Det vil si områder med dårlig tilgang på mat har en lavere tetthet av elg. Men i enkelte tilfeller kan ulven ha et revir som er uavhengig av mattilgang. En ulveflokk kan holde seg på et område uavhengig om det er mye eller lite elg. Dette vil medføre ulike konsekvenser, alt etter om elgstammen er stor eller liten. Der hvor elgstammen er stor, vil man merke lite til de kalvene som blir tatt ut. Er elgstammen liten, vil ulven ta ut en stor andel av kalvene for å skaffe nok mat. I områder med relativt lite elg, vil skader av ulv i jaktterrenget bli betydelig større enn der hvor elgbestandet er tett. I følge Mysterud og Mysterud (1995) indikerer studier fra Nord-Amerika at elgbestander som beskattes vedvarende av både ulv og bjørn, har langt lavere tetthet av elg enn det som er den beregnede bæreevnen for elg. Med rovdyr i området blir tetthet av elg ca. halvparten av det som er den aktuelle bæreevnen. I konklusjonen skriver de samme forfatterne at uansett hva realitetene blir i den framtidige rovdyrforvaltningen, må forvaltningen prioritere et eventuelt jaktuttak mot en beskatning fra et økende antall rovdyr. Ulven er det rovdyret som påfører elgbestanden mest skade. En ulveflokk på 6-8 individer spiser ca. en elg per uke. Det er i en naturlig elgbestand som også inneholder syke og svake dyr. På grunn av jakt er det få syke og svake individer i Norge. Ulvens positive virkning for å rense opp i elgbestandene blir derfor borte. Ulven tar elgkalver i større grad enn den ellers villa ha gjort. En ulv tar ca. 1,5 elgkalver i uka (Hjeljord 2002). Mysterud og Mysterud (1995) beregnet beskatning av elgstammen i kg elgkjøtt. I en ulvebestand på mellom 20 25 dyr, var beskatningen mellom 1.183 kg og 2.271 kg per ulv per år. Priser på jaktutleie er forholdsvis billig i Norge sammenlignet med flere andre land. Det skyldes flere forhold. Mange små grunneiere. Sterkere jegerorganisasjoner som påvirker 14

utleiepris på jakt. Politisk press for å holde nede kostnadene for å gå på jakt. I enkelte bygdesamfunn har det vært en tradisjon at jakt skal være billig. Av de grunner som er nevnt her, er den marginale samfunnsmessige nytten av jakt vesentlig større enn det som er prisen på utleie av jakt. Ut fra dette anslår vi at den prisen for elgkjøtt som er lik den marginale samfunnsmessige nytten er 110 kr per kg kjøtt. Med 110 kr per kg per kg blir det en kostnad per ulv på mellom 200.000 kr og 250.000 kr i året. Rovdyrene gjør at det er vanskelig å jakte med hund. Redusert verdi av jakt på grunn av problemer med hund i rovdyrområdene gjelder flere typer av jakt: elg, rådyr, fugl og småvilt. Ulven er aggressiv mot hunden, og det er stor risiko ved å nytte hund i områder med rovdyr. Kvaliteten på jakten blir mindre. Det er et samfunnstap ved rovdyr som kommer i tillegg til at elgbestandet blir redusert. Hjeljord (2003) har forsket på ulv i Østfold og beskrevet forholdet mellom ulv og hjortevilt: Ulv lever hovedsakelig av hjortevilt. Dette gjelder over alt hvor arten er utbredt. Unntaksvis, for eksempel i deler av Kroatia, finnes det flokker som ikke har hjortevilt på menyen i det hele tatt. Disse livnærer seg da av mindre pattedyr (hare, fugl, gnagere), utlagte kadavre av tamdyr, levende tamdyr eller avfall. Tilgang til hjortevilt som bytte er ingen knapphet for ulv i Østfold. Elgbestandene her er blant de tetteste i verden, og over store deler av fylket er det også svært tette bestander av rådyr. Når en ulv har mulighet til å slå ulike typer byttedyr, foretrekker den det byttet som er energimessig mest lønnsomt. Studier andre steder viser at rådyr normalt foretrekkes fremfor elg, og hjort fremfor rådyr. Hjortevilt utgjør til sammen ca. 90 % av alt kjøtt ulvene i Østfold eter. Elg er vektmessig det viktigste byttedyret i alle revirene. Deretter følger rådyr, bever, grevling, hare/fugl og smågnagere. Dette er basert på analyser av ulvemøkk (326 stk.) som ble samlet inn i revirene sommeren 2000 og 2001. Ulvens diett over vinteren vil variere i forhold til dietten om sommeren, og må derfor studeres for seg. Dette er arbeid som ennå ikke er utført i Østfold. Studier fra Sverige viser at vi kan vente å finne en høyere andel rådyr, og en lavere andel bever og grevling. Dietten vinterstid varierer dessuten etter hvor hard vinteren er. Bever og grevling er mer tilgjengelig i milde 15

vintre, og hjortevilt er mer sårbare i harde vintre. Det er først og fremst snømengde og konsistens på snølaget som påvirker sårbarheten til hjorteviltet. I Årjängreviret utgjorde elg ¾ av alt kjøttet ulvene åt over sommeren, mens andelen var 2/3 i Moss og Halden. Ulvene her supplerer i stedet med mer rådyr i dietten. Blant elg er det hovedsakelig kalv som tas. Elgkalv utgjorde 80-90 % av antall elg ulvene tok i perioden maijuli. Det er om lag 3x så mange rådyr som elg innenfor Mossereviret. Det betyr at ulven foretrekker elgkalv, og ikke rådyr. Dette skyldes trolig at elgkalv er lettere å oppdage enn de små rådyrkjeene som trykker i vegetasjonen. Elgkalven er altså det byttet som gir ulvene mest energi igjen for minst mulig innsats. Selv om elgkua er god til å forsvare seg selv, har hun tydeligvis problemer med å hindre ulv i å ta kalven. Det er funnet at elgkuer i området hvor bjørn nylig har etablert seg, er mer naive i etableringsfasen. Kanskje vil elgkuene i Østfolds ulverevir bli bedre til å forsvare kalvene sine etter hvert? Overvekten av elgkalv i forhold til eldre dyr gjelder året rundt. Elg i sine beste år er en tøff utfordring for ulv. Over hele ulvens utbredelsesområde utgjør elg i de midlere årsklassene en minimal andel av dietten. I områder hvor elgbestandene ikke reguleres så sterkt av mennesket, tar i tillegg ulvene de eldste dyra (mens slike dyr med unntak av noen gamle kuer, nærmest er fraværende blant elg i Skandinavia). 16

5. TIDLIGERE UNDERSØKELSER OM JAKTINNTEKTER OG TAP PÅ GRUNN AV ROVDYR 5.1 Jaktinntekter i Norge I en undersøkelse fra Hedmark som er utført av Rysstad og Gåsdal (2001) er det gitt en beskrivelse av inntekter i skogbruket i Norge. De siste årene har det blitt felt elg tilsvarende om lag 5000 tonn slaktevekt til en førstehåndsverdi på 300-400 millioner kroner. Rundt 50 prosent i den spørreundersøkelsen som ble foretatt sa at det kunne bli aktuelt å leie jaktterreng til priser som tilsvarte mer enn kjøttverdien av forventa jaktutbytte. Elgjakt har altså en positiv netto rekreasjonsverdi for mange nordmenn. Derfor kan det godt tenkes at elgjaktas samlede verdi, det vil si kjøttverdien pluss (netto) rekreasjonsverdi, er større enn en halv milliard kroner. Til sammenligning har netto driftsresultat i tradisjonelt skogbruk (tømmeravvirkning) de siste 20 årene utgjort mellom 1 og 3 milliarder. Omkring 80 % av skogarealene i Norge eies av privatpersoner. 1988 var det storviltjakt på 96.000 individuelt eide eiendommer. Hvis alle disse hadde hatt kommersiell elgjakt og fordelt inntektene likt mellom seg, ville de fått drøye 4.000 kroner hver. På en del av dem jaktes det imidlertid bare hjort og/eller rein. Eiendomsstrukturen er dessuten ganske skjev i store deler av landet. De 5.000 største private grunneierne eide 1/3 av det privateide skogarealet. Hvis en hadde fordelt inntektene etter arealstørrelse, ville dette gitt en gjennomsnittlig elgjaktverdi på over 25.000 kroner for hver av disse eiendommene. Tilsvarende ville de 13.000 største eiendommene som kontrollerte om lag halvparten av det privateide skogarealet, ha fått grovt regna en gjennomsnittlig elgjaktverdi på over 15.000 kroner hver. 5.2 Utleie av jaktarealer for å kompensere grunneieres tap ved rovdyr Økt ulvebestand i Norge har resultert i lavere inntekt for grunneiere i forhold til jakt på hjortevilt og småvilt. Etter at ulven begynte å etablere revir og danne flokker, har tilveksten av hjortedyr i disse områdene gått merkbart ned. Dette har igjen ført til at grunneiere er påført økonomiske tap fordi antallet jegere som ønsker å jakte innenfor ulveområdet er gått ned. Når det gjelder hjortevilt skyldes tapet mangel på vilt, mens inntektstapet fra småviltutleie også bunner i frykt for at hunden skal bli tatt av ulv. Felles for begge kategoriene er at mangel på jegere medfører inntektssvikt fra utleie av hytter, servering, guiding med mer. Staten har uttrykt ønske om å kompensere dette tapet ved å leie jaktterreng hos berørte grunneiere. NORSKOG fikk i oppdrag av Direktoratet for naturforvaltning å beregne statens utgifter ved en eventuell leieordning (NORSKOG 2001). Utgangspunktet er at staten leier terreng av 17

grunneierne. Staten betaler grunneierne en leie som tilsvarer tapet rovdyrene påfører jaktbart vilt. Her vil vi nytte den delen som angir kostnadene ved rovdyr fra grunneiere for å beskrive inntektstapet per dekar skogsareal. Beregningene bygger på en del forutsetninger. Bare et mindre antall av de grunneiere som ble spurt om jaktutleie var villig til å leie ut jakt til staten. De data som disse beregningene bygger på er derfor ikke representative for grunneiere i området. Jaktterrenget gjelder et område på 3.000.000 dekar og ligger hovedsakelig i Hedmark, samt noe i Akershus og Østfold. I tidsperioden 1986-1996 gjorde rovdyrene lite eller ingen skade. En kjenner gjennomsnittlig jaktkvote for elg, hjort, rein og rådyr i denne perioden. I året 2000/2001 var det rovdyr i jaktterrenget og jaktkvotene var redusert. Skader rovdyrene har påført beregnes som differansen i kvotene i disse to tidsperiodene. Tabell 1 viser at jaktterrenget får mindre verdi med mindre jaktbart vilt. Tap av inntekt på grunn av rovdyr for småviltjakt bygger på oppgaver fra grunneiere. Tabell 1 Jaktbar kvote for elg, hjort, rein, rådyr og småvilt tap som følge av rovdyrenes reduksjon av jaktbar kvote. Areal 3.000.000 dekar. Kvote 1986-1996 Kvote 2000/2001 Reduksjon i kvote Tap i kroner Elg 1.161 743 418 4.823.000 Hjort 23 15 8 29.120 Rein 300 120 180 378.000 Rådyr 143 84 59 61.950 Småvilt 250.400 Sum 5.542.470 I tillegg til tapet i tabell 1, får grunneierne et tap i arbeidsinntekter når det blir mindre med jaktbart vilt. Dette tapet framgår av tabell 2. Tap i arbeidsinntekt er beregnet etter en timesats på 225 kr per time. Antall timer bygger på oppgaver fra skogeierne i området. Tabell 2 Tap av arbeidsinntekter. Areal 3.000.000 dekar. Introduksjon og guiding Kr 253.125 Henting av felt elg kr 1.113.600 Sum kr 1.366.725 18

Tap i inntekter fra skogeierne er beregnet for et område på ca. 3.000.000 dekar. Det totale tapet er 5.542.470 + 1.366.725 = 6.909.195 kr, per dekar blir det kr 2,36. Tap på grunn av redusert inntekt ved utleie av jaktterreng er per dekar 1,85 kr. Tap på grunn av mindre arbeidsinntekt er per dekar kr 0,46 kr. Dette tapet ble lagt til grunn i forhandlingene mellom NORSKOG og staten om utleie av jaktterreng. Vi kan også tenke oss at dette beløpet ble betalt i årlig erstatning til skogeieren for at det er rovdyr i jaktterrenget. Skogeieren har fortsatt rett til all lovlig jakt på sin eiendom. 19