Miljødirektoratet Postboks 5672 Sluppen 7485 TRONDHEIM Doknr./Løpenr. Arkivkode Objektkode Vår ref Deres ref. Dato 17/1359-2 // SIGS 09.08.2017 10393/17 SVAR UTTALELSE TIL SØKNAD OM UTVIDET JAKTTID FOR ELG I JANUAR - ELGREGION MJØSA-GLOMMA Elgregion Mjøsa-Glomma (ERMG) har søkt Miljødirektoratet om dispensasjon fra jakttidsbestemmelsen for elg i Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2017 til og med 31. mars 2022. Det bes om at jakttiden utvides f.o.m. 01.01 t.o.m. 31.01. Miljødirektoratet ber om en uttalelse som kan være relevant tilleggsinformasjon ved vurdering av søknaden. Bestandene av elg på Østlandet (har vokst nærmest eksplosivt fra 1970-tallet og fram til tidlig 2000-tall (SSB). Dette har ført til store beiteskader på skog (beiteskadeprosent på 88 % i ERMGs vinterbeiteområder i 2006). «Skutt elg-statistikken» viser imidlertid en nedgang i bestanden ila. de siste 7-8 årene, og ved elgbeitetaksering i 2015 var beiteskadeprosenten på furu på 21 % (ERMG 2017). Løten kommune huser en stedegen bestand på ca. 500 600 dyr (fra april til desember). Det felles om lag 200 dyr hvert år (men eksempelvis 404 individer i 2012, 382 i 2013 og 210 i 2014). På grunn av at Rokosjøog Mosjømark-områdene i Løten kommune er attraktive vinterbeiteområder for elgstammen i hele regionen (Ringsaker, Vang (Hamar), Åmot, Løten, Elverum, Våler, Grue, Nord-Odal og Sør-Odal (Sæther og Heim 1991)) er tettheten av elg i Løten enkelte vintre minst doblet.
1. Samarbeid om reduserte elgbestander Enkelte vintre har det blitt beitet så mye furuskog at det bidrar til store økonomiske tap for skogeierne. Det er også klare og omforente bevis for at det mest effektive tiltaket for å minimere beiteskadene er å redusere størrelsen på elgbestanden (se bl.a. Milner m.fl. 2014). I dag legges egne strategier for jaktuttak av de ulike kommunene som huser elgbestander (genetiske/reproduktive) som benytter Løten som vinterbeiteområder. Disse har ofte som formål å opprettholde en stabil bestandsstørrelse, og gjerne med et fokus på å beholde produktive og genetisk kvalitetssterke individer. Et uttak av elg under januar-jakt i vinterbeiteområdene kan potensielt føre til en «ugunstig», i alle fall «tilfeldig» påvirkning på den genetiske bestanden. En strategi om å redusere bestanden av elg bør således fortrinnsvis gjøres gjennom økte kvoter under ordinær jakttid i hele regionen. All viltforvaltning må utøves med grunnlag i biologiske sammenhenger, ikke administrative. Det bør derfor etableres et mer utstrakt samarbeid mellom viltforvaltningen i alle kommunene som huser funksjonsområder for den samme elgbestanden i østre Glåmdalstrakter og på Hedmarken. Først da vil det være mulig å innføre virkemidler og strategier for en optimal forvaltning av elgbestanden, da disse må være helhetlige, langsiktige og ikke minst: basert på eksplisitt kunnskap. 2. Kunnskap Det er et sterkt behov for mer kunnskap om lokalt spredningsmønster, bestandsdynamikk og mekanismer som påvirker disse faktorene blant elgen i området. Av prinsipielle årsaker bør kunnskapsgrunnlaget som viltforvaltningsstrategier bygger på i størst mulig grad ha opphav i fagfellevurdert forskning- og i mindre grad oppdragsfinansierte rapporter. Likevel er all kunnskap verdifull. Erfaringsbasert kunnskap fra lokalpersoner vil kunne være preget av subjektivt opphav, men er likevel en kilde til uvurderlig informasjon som også bør benyttes i viltforvaltninga. Det pågår for tiden interessante studier ved Høgskolen i Innlandet (til dels i samarbeid med NIBIO)- som kan være nyttige bidrag til en kunnskapsbasert forvaltning av den elgbestanden i Mjøs- og Glåmdalstraktene (bl.a. Pedersen, Østby). Miljødirektoratet bør sterkt vurdere å ta ansvar for å finansiere forskning som benyttes i lokal viltforvaltning. Først slik kan en legge opp til et formålstjenlig, helhetlig og nøytralt kunnskapsgrunnlag for forvaltning av norsk natur.
3. Vurdering av behovet i sammenheng med snødybde/trekkintensitet Beiteskadetakseringene i Løten har gått ned fra 88 % i 2006 til 21 % i 2015. Dette har trolig sammenheng med at den lokale elgstammen i Løten er mindre enn for 10 år siden (Hjorteviltregisteret og Hedmark fylkeskommune 2016). Imidlertid er det også sannsynlig at mye av forklaringen ligger i at 2006 var en svært snørik vinter (yr.no), mens det i 2015 var lite snø i området. Det er snømengden (les. dybde) som avgjør vintertrekkatferd hos elg. Det er vist at elgen oftest starter et langsomt og gradvis trekk mot sine vinteroppholdssteder ved en snødybde på omkring 40 cm (i Hjeljord 2008). De siste vintrene har det vært svært lite snø, og den trekkende elgen fra nabokommunene har funnet nok næring nærmere sine reproduksjonsområder. Under slike tilstander er beitetrykket så lite, at det ikke vil være behov for uttak av elg i januar. Dersom Miljødirektoratet innvilger dispensasjon fra jakttidsforskriften og tillater uttak av elg i januar bør det stilles vilkår om at utøvelse og avgjørelser gjøres av offentlige og økonomisk uavhengige instanser. For eksempel kunne en sette vilkår om at en offentlig instans gjør en nøytral og faglig vurdering hvert år, og avgjør om graden av vintertrekk er stort nok til at januarjakt er nødvendig. 4. Etiske aspekter ved utvidet jakttid Dagens ordinære jakttidsramme på elg er fom. den 25. september tom. den 23. desember. En utvidelse av jakttidsrommet ytterligere én mnd. gir et jakttidsrom på 4 mnd., dvs. en tredjedel av året. Gjennom vinteren går kuer og kviger drektige, de er mer sårbare og tærer på energireservene opparbeidet gjennom sommeren. Lokale jegere som tidligere har deltatt i slik jakt forteller at dyra tas ut like ved fôringsstasjoner, og at dette gjerne gjøres av betalende jaktturister. Ettersom kunstig fôring nå er forbudt, må en gå ut i fra at jakta ikke lenger blir praktisert på en slik måte (dispensasjon fra fôringsforbudet ble gitt i fjor, men sannsynligvis ikke for den kommende sesongen). Slik januarjakta utøves må den betegnes mer som skadefelling enn ordinær jakt. Det er i norsk lovverk et uthevet prinsipp at potensielt skadegjørende viltarter i første rekke, så langt det er mulig skal begrenses ved ordinær jakt. 5. Fòring Utlegging av grasballer har i de seneste 8 10 årene vært vanlig i mange områder i Hedmark. I regi av ERMG har det i Løten kontinuerlig blitt lagt ut silorundballer på 4-5 faste foringsplasser i området. De siste 5 vintersesongene har en kjørt ut ca. 350 rundballer (ERMG 2017) á ca. 8-900 kg. Fra og med våren 2017 er
kunstig fôring i disse områdene ikke lenger tillatt (jf. forskrift). Kunstig foring i perioder med liten tilgang på annet fôr (vinter) fører til større elgbestander og høgere reproduktiv suksess blant enkelt-individer (se ref. i Milner m.fl. 2014), og det gir ingen reduksjon i skade på furuforyngelsen (van Beest m.fl. 2010). En vet dessuten at forflytningsmønster og oppholdssteder for elg i stor grad er påvirket av hvor de til en hver tid finner best mulig næringsgrunnlag (se ref. i Milner m.fl. 2014). Det blir interessant å følge med på omfanget av trekk i årene framover. Mildere, mindre snørike vintre, samt fravær av kunstig fòring i vinterbeiteområdene kan på lang sikt redusere omfanget. Det blir kun spekulasjoner om hvorvidt denne utstrakte fôringen har bidratt til økt pågang av trekkelg fra tilliggende områder (studier viser at trekkatferd ikke enkelt lar seg påvirke (Sahlsten m. fl. 2010), og selve trekkmønsteret til elgen i området har sannsynligvis vært det samme gjennom mange generasjoner (bl. a. Sweanor & Sandegren 1989). Men det er nærliggende å tenke seg at erfaringen om den enkle tilgangen til grasfôr kan gi en forsterkende effekt på individers trekketatferd, hvor de dermed vandrer over Riksveg 25 og østerdalsbanen for å finne vinternæring i Løten. Viltpåkjørslene langs disse samferdselsårene er et stort problem, og fører til mange farlige hendelser hvert år (fallviltstatistikk Løten kommune). En bør fokusere på å ta ut elg før den krysser disse trafikkårene. Det fortelles at radiomerket elg har vandret tilbake flere mil til saltstein-lokaliteter de har besøkt én gang. En vet også at kalven etablerer en livsvarig vandringsstrategi som den lærer av sin mor den første høsten (Sweanor & Sandegren 1989). En vet for lite om spredingsdynamikken og populasjonsstrukturen til den trekkende elgbestanden på Østlandet. Poenget med å beskrive temaet om fôringsaktiviteten som har vært praktisert i området er å belyse behovet for å tenke mer helhetlig og langsiktig i elgforvaltninga, og at det per i dag virker som om den er noe preget av paradokser. Sum synspunkter fra Løten kommune: 1. Det bør etableres et samarbeid i viltforvaltningen mellom alle kommunene som huser funksjonsområder for elgbestanden i Glåmdalstraktene og på Hedmarken. Overordnede myndigheter bør legge føringer for dette. 2. Miljødirektoratet bør sterkt vurdere å ta ansvar for å finansiere forskning som benyttes i lokal viltforvaltning. 3. Dersom Miljødirektoratet innvilger dispensasjon fra jakttidsforskriften, bør det stilles vilkår om at en uavhengig instans gjør en årlig vurdering av om behovet for uttak av dyr i januar er tilstede.
Referanser: Hjeljord, O. (2008) Viltet biologi og forvaltning. Tun Forlag AS 2008. 1.opplag. s 156 157. Sæther, B-E., Solbraa, K., Sødal, D.R og Hjeljord, 0. 1992. Sluttrapport Elg-Skog-Samfunn NINA forskningsrapport 28: 1-153. Milner, JM., Schmidt, KT., Brook, RK., van Beest, FM. Og Storaas, T. 2014. Å fora eller ikkje? Ei litteraturoversikt om fôring av storvilt. Høgskolen i Hedmark. Oppragsrapport nr. 1. 2014. van Beest FM, Loe LE, Mysterud A, Milner JM (2010). Comparative space use and habitat selection of moose around feeding stations. Journal of Wildlife Management 74: 219-227. Sahlsten, J., Bunnefeldt, N., Månsson, J., Ericsson., G., Bergstrom, R. og Dettki, H. 2010. Can supplementary feeding be used to redistribute moose Alces alces? Wildl. Biol. 16:85-92. Sweanor, P.Y. og Sandegren, F. 1989. Winter-range philopatry of seasonally migratory moose. - Journal of Applied Ecology 26: 25-33. Med hilsen Teknisk forvaltning Sigurd Dæhli Virksomhetsleder Sigrun Skjelseth Miljørådgiver Kopi til: Løten almenning Hedmark fylkeskommune Hamar kommune Elverum kommune Åmot kommune