Anan Singh og Natalie Normann BYTTINGEN
Om forfatterne: Natalie Normann og Anan Singh har skrevet flere krimbøker sammen. En faktahest om å skrive historier (2007) var deres første bok for barn og unge og hadde mange gode råd og tips til barn som liker å skrive selv.
Loftet (2008), Byttingen (2009) og Parken (2910) er alle utkommet i Den svarte lesehesten, og de er alle solgt til Danmark.
Om boken: Liv stivnet. Noen rørte ved henne. En iskald finger strøk henne over nakken. En hviskende stemme forsvant like brått som den dukket opp. Liv holdt pusten. Hun klarte ikke å røre seg. «Anna? Anna, hvor er du? Er du død?» Hvorfor er du ikke som Anna? var refrenget hjemme hos Liv. Anna hjelper alltid til, Anna krangler aldri med noen, Anna gjør leksene sine Anna ditt og Anna datt. Alle elsket Anna. Liv mest av alle.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN 978-82-03-25585-4 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Hvorfor er du ikke som Anna? var refrenget hjemme hos Liv. Anna hjelper alltid til, Anna krangler aldri med noen, Anna gjør leksene sine Anna ditt og Anna datt. Alle elsket Anna. Liv mest av alle.
Reisen hjem fra India var underlig. Alt hadde gått så fint. Til nå. Anna var fæl. Uansett hva Liv sa, var hun like tverr. «Hva feiler det henne? Jeg spurte bare om hun gadd å hente en cola til oss,» mumlet Liv. Varmen på flyplassen i New Dehli var nesten uutholdelig. Mamma kastet et skrått blikk på Liv. «Kanskje kneet plager henne.» «Hun var helt fin da vi kom til hotellet i går.» Mamma sukket. «Det er nok varmen, vi er alle slitne, og flyet er forsinket. Vær litt tålmodig, Liv. Finn på noe å gjøre.» Mamma lukket øynene. Liv sukket tungt. Hun åpnet ryggsekken og trakk ut en kladde bok med en gjespende løve på forsiden som hun brukte som reisebok. Her hadde hun limt inn bilder fra reisen, skrevet dagbok og alt mulig annet rart hun hadde lyst til. Liv åpnet den, men så ikke i den. I stedet lot hun som om hun leste mens hun egentlig holdt øye med søsteren. Anna skulle ha hentet iskald brus, passet på at koffertene var merket riktig, at de alle tre sto i riktig kø for å sjekke inn og hadde passene sine klare. Snille ting. Sånt som Anna alltid gjorde. I stedet satt hun på en vente romsstol med bena trukket oppunder haken, og stirret muggent ned i det beige marmor gulvet. Den ene hånden plukket på bandasjen hun hadde rundt kneet. Kanskje mamma hadde rett. Kanskje Anna hadde mer vondt enn hun ville innrømme. Liv håpet alt ville bli bedre når de kom hjem, men de rakk knapt å sette fra seg koffertene før alt ble enda verre. «Pakk ut bagasjen med en gang, jenter, så slipper dere å gjøre det senere. Legg alt skittentøyet i kurven på badet. Anna?»»
Anna dumpet kofferten på dørmatten og ble stående rett opp og ned. «Jeg er sulten.» «Kjøkkenet er rett foran nesen din,» sa Liv og pekte på døren. Uten et blikk på noen av dem skred Anna inn på kjøkkenet. Mamma tvang frem et smil. «Det har vært en lang reise for oss alle,» sa hun. «Jeg tror vi bare skal spise og gå til sengs.» «Det er jo bare formiddag, jo,» protesterte Liv. «Vi har vært på reisefot i over 20 timer,» sa mamma. «Be Anna ta ut en pizza fra fryseren og legge den i stekeovnen.» Mamma forsvant opp trappen med koffertene. Liv gikk bort til kjøkkendøren og kikket inn. Anna sto foran kjøleskapet. Hun stirret på det som om det var en UFO. «Mat?» spurte hun uten å se på Liv. «Mamma sa du skal ta ut en pizza av fryseren.» «Pizza. Fryser.» Anna gjentok ordene som om hun aldri hadde hørt dem før. «Hallo? Er det noen hjemme?» Liv dunket pekefingeren mot pannen sin før hun åpnet fryseboksen, og tok ut en stor pizza. Hun rakte den til Anna, som bare stirret på henne. «Hva?» «Du må putte den inn i ovnen hvis du vil ha noe å spise,» sa Liv. Anna holdt hendene i været, hun så ut som om hun var med i en eldgammel cowboyfilm. «Hvorfor skal jeg gjøre det?» Liv så på henne. Anna pleide da aldri å si sånt? Det var... ekkelt. «Mamma sa at du skal gjøre det,» sa hun. «Ikke vær dum.»