Kjønnsrettferdighet. Utfordringer for feministisk politikk. Cathrine Holst (red.) AKADEMISK

Kjønnsrettferdighet Utfordringer for feministisk politikk Cathrine Holst (red.) AKADEMISK

Gyldendal Norsk Forlag AS 2002 1. utgave, 1. opplag 2002 ISBN 82-05-30602-8 Omslagsdesign: Gyldendal Akademisk Sats: AIT Trondheim AS, 2002 Brødtekst: Garamond Light 10,5/13,5 pkt. Papir: 90 g Bulky Partner Trykk: AIT Gjøvik AS, 2002 Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo www.gyldendal.no/akademisk akademisk@gyldendal.no Denne boken inngår i en serie publikasjoner fra Makt- og demokratiutredningen 1998 2003 Utgivelsen har fått støtte fra Utdannings- og forskningsdepartementet v/lærebokutvalget for høgre utdanning Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

INNHOLD FORORD... 11 Cathrine Holst INNLEDNING... Utfordringer for feministisk politikk Om artiklene... Et feministisk eksperiment... Mangfold bak fellesnevnere... Kjersti Fjørtoft OMSORG OG RETTFERDIGHET... I Omsorg og rettferdighet i feministisk perspektiv... Et samfunn uten kjønnsroller... Moralsk utvikling fra det partikulære til det universelle?... Omsorg en annerledes stemme... Morspraksisens etikk... II Omsorg og rettferdighet et forsøk på forening... Etikk, politikk og sosial praksis... Omsorgsetikk og tradisjonelle kjønnsroller... Interaktiv universalisme den konkrete og den generaliserte andre i dialog... Avslutning... 12 14 17 19 23 26 26 31 32 34 37 37 39 42 50.5 M

Kjønnsrettferdighet Cathrine Holst STATSFEMINISMENS MORALSKE GRAMMATIKK... I Det kvinnevennlige sosialdemokratiet: Et republikansk solidaritetsfellesskap... Fra statspatriarkat til statsfeminisme... Statsfeminisme, kvinneprofesjoner og kvinnedeltakelse... Det skandinaviske systemet og det kvinnevennlige samfunnet Det sosialdemokratiske medborgerskapsidealet... Sosialt og politisk medborgerskap i det skandinaviske verdifellesskapet... Mot et kvinnevennlig sosialdemokrati... Medborgerskapets muligheter under velferdsstatskapitalismen II Kritiske perspektiver på statsfeminisme og sosialdemokrati... Det kvinnevennlige sosialdemokratiet: En oppsummering... Sosialdemokrati og retten til privat autonomi: Det liberale underskuddet... Det politiske medborgerskap og kvinnerepresentasjon... Sosiale rettigheter, arbeid og økonomisk vekst... Det skandinaviske verdifellesskapet og det sosialdemokratiske medborgerskapet... 54 56 56 58 60 62 65 66 68 69 69 70 76 79 81 Hilde Danielsen DEN KJØNNSKONSERVATIVE VELFERDSSTATEN... Feministiske perspektiv på omsorgsordningar for små barn Feministiske normative utgangspunkt... Den kvinnevennlege velferdsstaten?... Fødselspermisjon, eingongsstønad, overgangsstønad og kontantstønad... Dilemma for småbarnsfamiliane... Ideologien bak fødselspengane, eingongsstønaden, overgangsstønaden og kontantstønaden... Den kjønna omsorga økonomiske eller kulturelle faktorar?... Kva er galt med at kvinner tek seg meir av barn enn menn?... Diskriminerande effektar av ordningane for ulike grupper av mødrer og fedrar... Den kjønnskonservative velferdsstaten... 89 90 92 94 98 100 104 108 110 113.6 M

Innhold Visjonar som kan medverke til å realisere det gode foreldreskapet 115 Barselpermisjon for alle... 116 Andre tiltak for eit betre foreldreskap... 117 Mot ein ukjønna omsorgspraksis... 118 Cathrine Holst RETTEN TIL PRIVATLIV... En feministisk presisering med et kritisk blikk på Ytringsfrihetskommisjonens rapport I Den feministiske kritikken av privat offentlig-skillet noen presiseringer... Feminisme, politikk og offentlighet... Retten til et eget rom: Et vilkår for den feministiske offentlighetskritikken... Retten til privatliv som menneskerett... Konvensjonelle begreper om privatliv: En kritikk... Kampen for kvinners private domene... II Skillet privat offentlig på norsk: Ytringsfrihetskommisjonens rapport... Kvinners fotnotestatus... En privat offentlig samfunnsform... «Offentliggjøring av det private er prinsipielt uheldig»... «Skillet mellom den private og den offentlige sfære»... «( ) privatlivets fred søker sin begrunnelse i individuelle interesser»: Om det myndige menneskets autonomi... «( ) men også i kollektive»: Frykten for intimitetstyranniet... Pornografens friheter... Feminisme og privatliv i norsk politisk offentlighet... Edle Bugge Tenden EN UBEHAGELIG GRENSE... 157 En kritikk av forslaget om regulering av seksuell trakassering i likestillingsloven I Premisset for en feministisk politikk ikke bare likhet... 159 Et spørsmål om makt og dominans?... 161 Fra «kvinners perspektiv» til «en rett til frihet»... 164 En problematisering av privat offentlig-markører... 168 122 124 125 127 128 131 133 136 137 138 139 142 143 146 149 151.7 M

Kjønnsrettferdighet En feministisk formulering av seksuell trakassering en oppsummering og anbefaling... II Idealer og realitet i norsk rett: Regulering av seksuell trakassering i likestillingsloven... A. Et område med mange gråsoner: Om behovet for en definisjon Uønsket seksuell oppmerksomhet og «den alminnelige fornuftige kvinne»... «( ) som har negative konsekvenser for den eller de oppmerksomheten rammer»... «Maktubalanse mellom den som trakasserer og den trakasserte» B. Avgrensninger mot «privatlivet»: Virkeområdet for bestemmelsen om seksuell trakassering... C. «Rettssikkerhet» for den som trakasserer: Debatter om håndheving... Avslutning... Christine M. Jacobsen og Randi E. Gressgård EN KVINNE ER IKKE BARE EN KVINNE... 189 Kjønnsproblematikk i et flerkulturelt samfunn Kultur, etnisitet og kjønn... 190 Er multikulturalisme bra for kvinner?... 193 Den foruroligende forbindelsen mellom kjønn og kultur... 195 Problemet med etnosentrisme... 198 Kjønn og identitetspolitikk... 204 Ain t I a Woman?... 205 Politikk på tvers... 207 Rettferdighetens dilemma... 209 Sammen i forskjellighet... 211 Oppsummerende bemerkninger... 215 Likestilling i det flerkulturelle Norge... 216 Etnosentrisme... 220 Når løsningen er en del av problemet... 225 169 171 173 174 177 179 181 182 185.8 M

Innhold Turid Markussen MED SKEIVT BLIKK PÅ FEMINISTISK KRITIKK... 231 Foucault, feminisme og partnerskapsloven Diskursiv makt... 233 Subjektivitet hos Foucault... 235 Foucaults politiske strategi... 238 Når homoseksuelle gifter seg... 244 Maktens ambivalens... 249 Avslutning... 252 FORFATTERLISTE... 257.9 M

Cathrine Holst INNLEDNING Utfordringer for feministisk politikk. 12 M Artiklene i denne samlingen handler alle på en eller annen måte om rettferdighet. Forfatterne har to ambisjoner som blir forsøkt knyttet sammen. De diskuterer hvordan samfunnets institusjoner bør organiseres om de skal være rettferdige og demokratiske og anerkjenne den enkelte selvbestemmelse og verdighet. Og de drøfter kritisk konkrete politiske spørsmål i lys av disse normative diskusjonene. 1 Er sosialpolitikken for enslige forsørgere rettferdig? Anerkjenner forslaget til regulering av seksuell trakassering i likestillingsloven den enkelte frihet og selvrespekt? Bygger Ytringsfrihetskommisjonens refleksjoner omkring kommunikasjon i det offentlige rom på demokratiske medborgerskapsideer? Dette er noen av spørsmålene som tas opp. Forfatterne anlegger et feministisk perspektiv. Det vil si at de diskuterer hvordan samfunnets institusjoner bør utformes om de skal være demokratiske og rettferdige også med hensyn til kjønn, og anerkjenne alle uavhengig av kjønn deres moralske rett til selvbestemmelse og verdighet. Også i drøftingene av konkrete politiske spørsmål legges det analytiske fokuset på kjønnsdimensjonen, for å spesifisere bokens undertittel: Utfordringer for feministisk politikk. Dermed ikke sagt at kjønn er den eneste viktige dimensjonen i diskusjoner om rettferdighet. Flere av artiklene tar opp det mer eller mindre spenningsfylte forholdet mellom 1 Diskusjonene er normative, ikke bare fordi de omhandler normer, men fordi de dreier seg om hvilke normer som bør gjelde. I deskriptive tilnærminger nøyer man seg med å analysere hvilke normer som faktisk gjelder.

Innledning kjønnsmessig rettferdighet og andre typer rettferdighet, for eksempel forholdet mellom kjønn og klasse, eller mellom kjønn og etniske eller seksuelle minoritetsgruppers krav om kulturell anerkjennelse. Fokuset på kjønn gjør imidlertid at artikkelsamlingen representerer noe relativt nytt i norsk sammenheng. Dette skyldes på den ene siden at de som driver med normativ politisk teori i norsk filosofi og samfunnsvitenskap, bemerkelsesverdig sjelden tematiserer kjønn i det minste sjelden direkte. På den annen side har norsk kjønnsforskning med noen viktige unntak i liten grad forholdt seg systematisk til argumenter og tradisjoner i moralfilosofi og politisk filosofi. Feminister internasjonalt har bidratt betydelig til å fornye disse fagfeltene de siste femten årene. 2 Flere av disse bidragene vil bli presentert og drøftet og anvendt for å analysere politiske utviklingstrekk i Norge. Ambisjonen er at boken skal gi noen interessante innspill til den demokratiutredningen den er en del av. Artikkelforfatterne drøfter grunnleggende prinsipper og verdier for en demokratisk samfunnsordning, og forsøker å ta «likestillingslandet» på pulsen. Det siste er verdt å understreke. Artiklene omhandler utfordringer for en feministisk politikk i Norge. Norske kvinner er sikret grunnleggende rettigheter, og det store flertall av dem lever ikke i akutt materiell nød. Mange har høyere utdanning, deltar i politikk, i et relativt velordnet arbeidsliv og i et mangfold av kulturelle aktiviteter og offentligheter. Diskusjonene i boken retter fokus mot ting som ikke er slik de bør være i et land som ut fra enkelte lett synlige målestokker faktisk kan kalles «verdensmester i likestilling». I andre deler av verden vil de mest presserende utfordringene for en feministisk politikk selvfølgelig være ganske andre enn i Norge. 3 Artiklene i boken er signert sju yngre kvinnelige forskere med filosofisk, kultur- eller samfunnsvitenskapelig bakgrunn, som arbeider med problemer knyttet til kjønn, politikk og feminisme. Tekstene bør leses med fokus på det siste. Dette er ikke først og fremst ment å være en samling kvinnelige erfaringstekster. Slike tekster finnes det ferske og leseverdige eksempler på i samlinger som Fittstim, Råtekst og Matriark. 4 Artiklene i 2 For en oppdatert oversikt over dette raskt ekspanderende fagfeltet, og de sentrale feministiske bidragene, se Will Kymlicka (2002): Contemporary Political Philosophy. New York: Oxford University Press. 3 Se for eksempel Martha Nussbaums globale perspektiv på kjønnsurettferdighet i Sex and Social Justice (1999). New York: Oxford University Press. 4 Linda Norrman Skugge, Belinda Olsson og Brita Zilg (red.) (1999): Fittstim. Oslo:.13 M

Kjønnsrettferdighet denne boken er akademiske, og sikkert preget av den akademiske sjangerens svakheter, men også, vil jeg håpe, av det presisjonsnivået som er den akademiske sjangerens styrke. Om artiklene. 14 M Den første artikkelen i samlingen, «Omsorg og rettferdighet» av Kjersti Fjørtoft, er et prinsipielt anlagt feministisk innspill til diskusjoner om demokrati, legitimitet og rettferdighet. I feministisk politisk filosofi og etikk blir rettferdighetsfeminismen og omsorgsfeminismen ofte sett på som to uforenlige paradigmer. Med utgangspunkt i en lesning av den politiske filosofen Seyla Benhabibs refleksjoner, viser Fjørtoft at begge de to moralperspektivene både kan og bør inkluderes i en dialogisk demokratimodell, i en «interaktiv universalisme»: Vi bør vekselvis ta den generaliserte andres og den konkrete andres perspektiv når vi diskuterer normers legitimitet. Fjørtoft tar dermed opp hansken fra Rune Slagstad, som i artikkelen «Feminismen som normativ teori» (1994) plasserer feminismen i spenningsfeltet mellom opplysningstid og romantikk, individ og fellesskap, liberalisme og kommunitarisme. 5 Det kritiske og fornyende potensialet ligger nettopp i det feministiske prosjektets doble agenda. I «Statsfeminismens moralske grammatikk» diskuterer jeg det jeg oppfatter som blinde flekker i det statsfeministiske sosialdemokratiske prosjektet. Jeg argumenterer for at prosjektet i utilstrekkelig grad anerkjenner betydningen av individuelt mangfold og privat autonomi. Det innsnevrer den feministiske diskusjonen om politisk deltakelse og demokrati til å dreie seg om grupperepresentasjon og kjønnsforskjell, og det kobler for ukritisk velferd og sosiale rettigheter til arbeid. Avslutningsvis kritiserer jeg det statsfeministiske prosjektet for å knytte det sosialdemokratiske rettighetssystemets legitimitet for tett til en forestilling om et særegent norsk verdi- og solidaritetsfellesskap. Et slikt grep er spesielt problematisk i en situasjon der Norge er i ferd med å bli et mer flerkulturelt samfunn, og stadig mer intensive globaliseringsprosesser etablerer kjønnsmaktsrelasjoner og kjønnsurettferdighet på tvers av statsgrensene. Hilde Danielsens artikkel, «Den kjønnskonservative velferdsstaten. Eit feministisk perspektiv på omsorgsordningar for små barn», er en kritisk Egmont bøker. Hilde Charlotte Solheim og Helle Vaagland (red.) (1999): Råtekst. Oslo: Aschehoug, og Cathrine Sandnes, Beate Nossum og Christina Smith-Erichsen (red.) (1999): Matriark: nesten sanne historier om å være kvinne. Oslo: Gyldendal. 5 Rune Slagstad (1994): «Feminismen som normativ teori», Nytt Norsk Tidsskrift, 1.

Innledning analyse av mulighetene for å realisere et likestilt foreldreskap i det norske «kvinnevennlige sosialdemokratiet», for å låne Helga Hernes uttrykk. På tross av viktige endringer de siste årene, er omsorg for barn fortsatt en svært kjønnsdelt aktivitet i Norge. Danielsen forsøker å vise at velferdsstaten er med på å skape denne kjønnsdelte omsorgen og at velferdsstaten dermed er påfallende kjønnskonservativ gjennom en drøfting av ideologiske begrunnelser, utforming og bruk av fire økonomiske tilskuddsordninger for småbarnsfamilier: fødselspenger, engangsstønad, kontantstøtte og overgangsstønad. I kjølvannet av denne analysen foreslår hun et knippe reformer som etter hennes syn vil kunne gjøre den norske barneomsorgspolitikken mer rettferdig, både når det gjelder forholdet mellom kvinner og menn, mellom ulike grupper av kvinner, og mellom homofile og heterofile. Første del av bokens neste artikkel, «Retten til privatliv. En feministisk presisering med et kritisk blikk på Ytringsfrihetskommisjonens rapport» er en diskusjon av hvorfor feminister tydeligere bør anerkjenne verdien av den enkeltes rett til personlig integritet og privat autonomi, det vil si retten til «et eget rom», for å sitere tittelen på Virginia Woolfs berømte essay fra 1929. Det personlige er politisk, men det er også sider ved det personlige som bør forbli personlig. Utfordringen blir å formulere en normativ idé om det private som ikke bidrar til å usynliggjøre og legitimere krenkelser mot kvinner, slik begreper om den private sfære så ofte har gjort. Jeg forsøker å skissere hvordan dette kan gjøres. Den andre delen av artikkelen er en drøfting av hvordan forholdet mellom det private og det offentlige blir behandlet i Ytringsfrihetskommisjonens rapport, Ytringsfrihed bør finne sted. Forslag til ny Grunnlov 100 (NOU 1999: 27). Skillet privat offentlig står sentralt i rapporten, blant annet fordi kommisjonen konkluderer med at private og offentlige ytringer krever ulik rettslig tilnærming: Ytringsfriheten bør være langt mer omfattende i privatsfæren. Feministiske perspektiver på privat offentlig-skillet er imidlertid så å si fraværende i kommisjonens diskusjoner. Dette fører blant annet til at den formulerer et mangelfullt forsvar av den enkeltes kjønnsuavhengige rett til privatliv. Edle Bugge Tendens artikkel, «En ubehagelig grense. En kritikk av forslaget om regulering av seksuell trakassering i likestillingsloven», starter med å drøfte hvordan en lovregulering av seksuell trakassering bør utformes om den skal være forenlig med kravene om frihet og likhet som har stått så sentralt i den feministiske anerkjennelseskampen. Hvordan kan vi unngå å innskrive i lovgivningen stereotype forestillinger om kjønn, om.15 M

Kjønnsrettferdighet. 16 M den sårbare og aseksuelle kvinnen, og om mannen som seksuell erobrer, spør Tenden. Hun foreslår, inspirert av den amerikanske feministen og rettsteoretikeren Drucilla Cornells arbeider, en definisjon av seksuell trakassering som kan gjøre det mulig for oss å omgå denne fellen. Artikkelens andre del er en kritisk diskusjon av forslaget om regulering av seksuell trakassering i den norske likestillingsloven med utgangspunkt i de normative sonderingene i første del. Tenden mener forslaget tenderer mot å gjeninnskrive i lovverket de patriarkalske kjønnsrelasjonene som forslagsstillere og mange høringsinstanser i utgangspunktet ønsket å bekjempe. Dette skjer fordi utgangspunktet er et til dels stereotypiserende «kvinneperspektiv» fremfor den enkeltes rett til frihet og selvrespekt det den norske kvinnerettspioneren Tove Stang Dahl har kalt «kjønnsfrihet som rettsgode». 6 Christine M. Jacobsen og Randi E. Gressgård har sammen skrevet artikkelen «En kvinne er ikke bare en kvinne. Kjønnsproblematikk i et flerkulturelt samfunn». Hvordan kan målet om likestilling mellom menn og kvinner forenes med kulturelle gruppers krav om anerkjennelse og respekt? Spørsmålet settes på spissen i møte med kulturelle praksiser mange feminister vil betegne som kvinneundertrykkende. Jacobsen og Gressgård benekter ikke at det eksisterer en rekke praksiser som er kvinneundertrykkende, og dermed uakseptable, både i majoritets- og minoritetskulturer innenfor Norges grenser. De argumenterer imidlertid for at mye av den feministiske kritikken av den såkalte multikulturalismen er svært etnosentrisk. Blant annet har feminister en tendens til å fremsette vestlig-liberale ideer om autonomi og valgfrihet som målestokk for alle kulturer. På denne måten fremstår «de andres» kultur som mindreverdig og underlegen, mens «vår» kultur idealiseres og til dels fritas fra kritikk. Den siste delen av artikkelen er en analyse av St.meld. nr. 17 (1996 97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge. Artikkelforfatterne forsøker å vise at meldingens refleksjoner omkring kjønn, likestilling og det flerkulturelle leder i retning av en etnosentrisk assimilasjonspolitikk, som knapt vil være til hjelp for kvinner med minoritetsbakgrunn om det var hensikten blant annet fordi «innvandrerkvinner framstilles som ofre, snarere enn som deltakere i debatten om det flerkulturelle Norge». Den siste artikkelen i samlingen, «Med skeivt blikk på feministisk kritikk. Foucault, feminisme og partnerskapsloven» av Turid Markussen, 6 Tove Stang Dahl (1994): Pene piker haiker ikke. Artikler om kvinnerett, strafferett og velferdsstat. Oslo: Universitetsforlaget.

Innledning innledes med en presentasjon av viktige trekk ved Foucaults refleksjoner omkring diskursiv makt, subjektivitet og seksualitet i hans senere arbeider. Markussen argumenterer for at deler av den feministiske kritikken av Foucault er urimelig, særlig den som kritiserer ham for ikke å skape begrepsmessig rom for menneskelig handling og politisk endring i teoriene sine. Foucaults makt- og subjektivitetsforståelse og hans dekonstruksjon av heteroseksualiteten bør tvert om, fremholder Markussen, kunne inngå i en mer radikal feministisk analyse av hvordan vår kulturs normaliserende kjønnskategorier og seksualitetsforståelser bidrar til å tilsløre eksisterende kjønnsmaktforhold. I artikkelens siste del forsøker Markussen å vise Foucaults relevans for studier av kjønn og seksualitet gjennom en drøfting av partnerskapsloven og diskusjonen rundt innføringen av den. Hva skjer egentlig «når homoseksuelle gifter seg»? Et feministisk eksperiment Problemformuleringer sier også noe om dem som har formulert dem. Hva man er opptatt av er knyttet til hvilke erfaringer man har hvem man er og hvor man kommer fra. Dette gjelder for vitenskapsfolk som for andre folk og gir seg utslag i akademiske tekster som i andre tekster. 7 Jeg tror for eksempel at vi som har skrevet disse artiklene har enkelte felles erfaringer som medlemmer av samme generasjon på tross av alle forskjellene jeg både vet og ikke vet om oss imellom og at denne generasjonstilknytningen kan gjøre sitt til at noen problemstillinger fremstår som viktigere og mer interessante for oss enn andre. Vi har levd ungdomstid og voksenliv i et statsfeministisk sosialdemokrati i et relativt likestilt samfunn med en stat som har påtatt seg ansvaret for å realisere en rekke viktige kvinnepolitiske krav. Slik sett har vi vært del av et unikt politisk eksperiment. Som Helga Hernes skriver: «Ikke noen andre steder i verden har staten vært brukt på en så ensartet måte for å løse kvinners kollektivt erfarte problemer.» 8 Vi ble interessert i feminisme da det sterke identifikasjonsfellesskapet mellom kvinneforskning og kvinnebevegelse for lengst var oppløst, og poststrukturalistisk teori var 7 Jeg diskuterer spørsmålet om vitenskapens sosiologi mer inngående i boken Sosiologi, politikk og kvinnelighet. Norsk kvinne- og kjønnssosiologi etter 1970. Generasjoner, identiteter og diskurser (2001). Bergen: SVT Press. 8 «Skandinaviske kvinners medborgerskap i velferdsstaten», Kjønn og velferdsstat (1998: 104). Anne-Hilde Nagel (red.). Bergen: Alma Mater..17 M

Kjønnsrettferdighet. 18 M en etablert del av pensum. Å stille spørsmål ved et premiss i mye feministisk litteratur at de av oss som kategoriseres som «kvinner» har noe essensielt til felles som skiller oss fra andre fremstår ikke som veldig radikalt eller vanskelig. Kanskje henger det sammen med at de færreste av oss har praktisk erfaring med kvinnekamp og søstersolidaritet fra den politiske arenaen som får slike spørsmål til å vekke anstøt. Det som lettere vekker anstøt, er om noen forsøker å gi enkle svar på spørsmål om rett og galt, og om hva kvinner er og bør være. Kanskje er det slik fordi en del av oss har forhåpninger til den kulturelle individualiseringen og senmodernitetens refleksive rom; fordi vi har et ønske om å skape oss selv, bestemme selv hvem vi vil være og sammen med andre komme frem til hvordan vi best kan leve i samfunn med hverandre. Kanskje er det fordi vi lever i en situasjon der globalisering og migrasjon har gjort at «de andre» med andre begreper om det gode kvinneliv med ett lever midt iblant oss. Og kanskje fordi vi opplever at menn i vår generasjon deler mange av våre erfaringer og perspektiver på verden i spørsmål der våre mødre som har levd andre liv enn oss selv ser og sier noe helt annet. Hvilke problemstillinger og perspektiver kan man tenke seg vil oppta en generasjon med en slik erfaringsbakgrunn? Det er ikke lett å gi entydige svar. Å vokse opp i land som er «verdensmester i likestilling», kan gjøre at man for naivt tar likestilling som en selvfølge, og ikke tar opp kampen når den står på spill fordi man tenker på likestilling som en «naturlig» ordning som ikke kan stå på spill. Men blir man fortalt tilstrekkelig mange ganger at man lever i et «likestillingsland» der kvinner er «frigjort», samtidig som man i det daglige opplever at man slett ikke er særlig fri, kan det også skjerpe den kritiske sansen: Hva er i veien her? Er det noe våre mødre ikke har greid å gi oss? Er det noe av det vi har fått, som vi kanskje ikke vil ha? Hva vil vi selv kjempe for? Har man forhåpninger til frihetspotensialet i den kulturelle individualiseringen, kan man bli skuffet om den ikke innfrir, og se i andre retninger. Men man kan også blir mer opptatt av å tenke ut måter å leve sammen på som tar dette frihetspotensialet alvorlig. Når man ikke lenger har noen til å fortelle seg hva som er rett å gjøre, kan man komme til å legge spørsmål om rett og galt på hyllen, for her finnes ingen tilfredsstillende svar. Men man kan også komme til å gripe sjansen, og delta aktivt i ulike forsøk på å forme de fellesskapene man inngår i på en bedre måte. Møter man kvinner som er annerledes, kan man komme til å utdefinere og misforstå dem eller man kan komme til å lære noe av dem. Og om man oppdager

Innledning at menn likevel ikke er så ulike og tenker så annerledes, kan man sette himmel og jord i bevegelse for å skjule det man har oppdaget fordi det bryter med en kjær virkelighetsoppfatning. Eller man kan bli opptatt av å se kimene til nye og mer livgivende samværsmåter kjønnene imellom. Mangfold bak fellesnevnere Jeg vil tro man kan finne igjen disse og lignende tvetydige forholdningssett i samlingen innenfor én artikkel, men også som spenninger artiklene imellom under overflaten av åpenbare tematiske og teoretiske fellestrekk. Jeg har lyst til å peke på noen av spenningene. Alle artiklene analyserer, som nevnt, konkrete politiske spørsmål med utgangspunkt i prinsipielle normative diskusjoner. Noen av bidragene konsentrerer seg imidlertid om dekonstruktiv kritikk. I sin artikkel om forholdet mellom feminisme og multikulturalisme forsøker Christine M. Jacobsen og Randi E. Gressgård først og fremst og få frem manglene ved eksisterende feministiske begreper om rettferdighet særlig det de mener er begrepenes etnosentriske undertekst. Deretter forsøker de å vise hvordan stortingsmeldingen om det flerkulturelle Norge har tilsvarende mangler. Andre artikler bruker mer plass på konstruktiv normativ argumentasjon. Edle Bugge Tenden forsøker å begrunne hvorfor hun mener den enkeltes «rett til frihet» er en riktigere kritisk målestokk for samfunnsordningers rettferdighet enn «kvinners perspektiv», før hun diskuterer i hvilken grad en norm om «rett til frihet» ligger til grunn for forslaget om regulering av seksuell trakassering i likestillingsloven. Alle artiklene vektlegger på et eller annet vis betydningen av individuell autonomi. Selv legger jeg til grunn det universalistiske prinsippet om enhvers rett til lik moralsk respekt, både i min kritikk av den skandinaviske statsfeminismen og av Ytringsfrihetskommisjonens rapport. Jacobsen og Gressgård er mer skeptiske, og spør om ikke fokuset på «autonomi» og «valgfrihet» blant feminister gjenspeiler en spesiell vestlig, liberal horisont og om ikke vektleggingen av individets rettigheter gjør at vi mister blikket for hvordan individer og grupper former hverandre gjensidig. For å ta høyde for denne kritikken, forsøker jeg å formulere et forsvar av individuelle rettigheter som ikke strider mot grunnleggende innsikter om sosialisering, kultur og samhandling. Kjersti Fjørtoft gjør noe tilsvarende i sin artikkel, når hun argumenterer for et begrep om autonomi som integrerer den generaliserte andres og den konkrete andres perspektiv og.19 M

Kjønnsrettferdighet. 20 M slik forsøker å forene viktige innsikter både fra liberal rettferdighetsteori og den feministiske omsorgsetikken. Samtlige bidrag anerkjenner betydningen av den poststrukturalistiske dekonstruksjonen av våre måter å begrepsfeste kjønn og politikk på. Turid Markussen argumenterer i sin artikkel for at Michel Foucaults beskrivelser av det moderne individs subjektivering, hans kritikk av dikotomier og «skeive» tilnærming til den hegemoniske heteroseksuelle orden kan berike den feministiske kampen mot rigide kjønnsstereotypier og for mer mangfoldige kvinneliv. Tenden anvender et poststrukturalistisk inspirert grep i sin kritikk av lovgivning som tar utgangspunkt i «kvinners perspektiv». Men hun forsøker også å konstruere normative rammer for hvordan kjønnsrelasjoner og andre relasjoner bør utformes om de skal anerkjenne individet grunnleggende rettigheter. Det er en spenning mellom sistnevnte ambisjon og Foucaults analyse av det moderne rettighetsbærende individet som et produkt av bestemte normaliserings- og disiplineringsprosesser. Denne spenningen kommer også til syne i Markussens og Tendens noe ulike tilnærminger til lovgivningen. Begge kritiserer lovformuleringer som ikke gir rom for mangfold og individuell forskjellighet. Men mens Tenden utforsker hvordan juridiske rettigheter for den enkelte kan formuleres uten å legge substansielle normerende idealer til grunn, er Markussen først og fremst opptatt av å synliggjøre hvordan våre begreper om individuelle rettigheter som oftest går ut fra mer eller mindre normaliserende forestillinger om hvem «individet» er. Alle bidragene inneholder kritiske merknader til det Fjørtoft i sin artikkel kaller omsorgsfeminismen. Samtidig understreker flere av forfatterne verdien av å anerkjenne den samfunnsmessige betydningen av det kvinnetypiske, ulønnede omsorgsarbeidet og den moralske betydningen av omsorgsrelasjoner. Men spørsmålet blir tematisert på ganske ulike måter. Fjørtoft mener de hensynene omsorgsetikerne er opptatt av, og generelle rettferdighetshensyn, bør balanseres innenfor rammen av et dialogisk demokrati, og gir i sin artikkel en filosofisk utlegning av viktige trekk ved dette demokratiet. I sin analyse av omsorgsordninger for små barn i velferdsstaten kommer Hilde Danielsen med konkrete innspill til hvordan vi i Norge bør utvikle en velferdsstat som tar hensyn til ulike dimensjoner av sosial rettferdighet, men som også anerkjenner verdien av det ulønnede omsorgsarbeidet vel å merke forstått som en «ukjønna praksis», og ikke som en «naturlig» del av kvinneligheten. Danielsens artikkel om «den kjønnskonservative velferdsstaten» er også en kritikk av

Innledning sider ved den statsfeministiske kjønnspolitikken. Flere av artiklene kan leses som en slik kritikk. I mitt ene bidrag er dette selve hovedsaken. Men brodden treffer noe ulikt. Jacobsen og Gressgård kritiserer statsfeminismen for å rendyrke en sosioøkonomisk logikk som ikke gir rom for krav om kulturell rettferdighet og gruppeanerkjennelse. Jeg kritiserer også statsfeminismens «norske» horisont, men fra et annet perspektiv: Jeg forsøker å få frem hvordan det norske «kvinnevennlige» sosialdemokratiet legitimeres gjennom idealiserende beskrivelser av en spesiell «progressiv logikk» i norsk historie og noen urovekkende konsekvenser av denne legitimeringsstrategien. I samme artikkel går jeg også nærmere inn på problematiske sider ved det statsfeministiske sosialdemokratiet som et sosioøkonomisk fordelingssystem: Kanskje er det ikke (bare) for mye sosioøkonomisk logikk ute og går, men (også) enkelte alvorlige feil ved den. Danielsen går i sin artikkel mer inn på konkrete urettferdige fordelingseffekter i den norske velferdsstaten. Denne fordelingsurettferdigheten kobler hun imidlertid til kulturelle forestillinger om kjønn. En slik kobling er i tråd med anvisningene i Jacobsens og Gressgårds artikkel om å synliggjøre hvordan sosial og kulturell undertrykking spiller sammen og ofte forsterker hverandre. Alle artiklene er på en eller annen måte ambivalente til den liberale tradisjonen. Markussen understreker verdien av gjennomslag for liberale rettighetskrav for det feministiske prosjektet, men mener at denne typen tenkning vanskelig kan fange inn «de mer subtile måter kjønnbasert urettferdighet og undertrykking virker på». Jacobsen og Gressgård deler den liberalfeministiske kritikken av tendensen til kjønnsblindhet innenfor multikulturalismen, men kritiserer samtidig liberalfeministene for å opprettholde «orientalistiske» forståelser av «den andre». Normen om den enkeltes «rett til frihet» i Tendens artikkel tar utgangspunkt i John Rawls politiske liberalisme, samtidig som artikkelen kritiserer den konvensjonelle liberale oppfatningen av et absolutt skille mellom den private og den offentlige sfære. Som alle artikkelforfatterne påpeker i en eller annen passasje: Det feministiske slagordet «det personlige er politisk» har radikalt og med rette forandret våre oppfatninger av hva som er politiske problemstillinger. Feministisk etikk og politisk teori har fremfor alt dreid seg om «å reformulere forholdet mellom det offentlige og det private», for å sitere Fjørtoft. At «det personlige er politisk» er også et viktig anliggende i min artikkel om retten til privatliv. Det primære siktemålet med denne artikkelen er imidlertid å sette kampen for privat autonomi på den.21 M

. 22 M Kjønnsrettferdighet feministiske dagsordenen: Det personlige bør også være nettopp det personlig. I dette bidraget, som i kritikken av statsfeminismen, trekker jeg betydelige veksler på den liberale tradisjonen som kritisk målestokk, det vil si den politiske liberalismen, som jeg skiller skarpt fra den økonomiske. Denne konstruktive tilnærmingen til liberalt tankegods står i et visst spenningsforhold til den mer radikale liberalismekritikken i enkelte av de andre bidragene. Jeg tror det kan bli en mer engasjerende leseropplevelse om man greier å få øye på og forsøker å forholde seg til denne typen motsetninger og tvetydigheter. Det finnes flere enn dem jeg har trukket frem her, og sikkert flere enn jeg vet om.