Innspill til humaniorameldingen

Transkript

1 Fra: Til: Per G. Norseng Norsk Maritimt Museum / Høgskolen i Sørøst-Norge Oslo Kunnskapsdepartementet humaniorameldingen@kd.dep.no Innspill til humaniorameldingen Kunnskapsdepartementet har invitert fagmiljøene til å komme med innspill til arbeidet med stortingsmelding om humaniora, med frist 20. mai Jeg tillater meg nedenfor å komme med en del innspill for egen regning. Disse har dels sin bakgrunn i mine erfaringer fra UHsektoren, senest som tidligere instituttleder ved Institutt for kultur- og humanistiske fag ved Høgskolen i Telemark og nåværende professor II i historie ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Og dels har de sin bakgrunn fra arbeid i ABM-sektoren, p.t. som forskningsleder ved Norsk Maritimt Museum. Med utgangspunkt bl.a. i signaler gitt på innspillkonferansen som departementet arrangerte i Oslo 15. januar, tas det nedenfor for gitt at siktemålet er å styrke humanioras plass, både i UH-sektoren og ellers i samfunnet. Humaniora i UH-sektoren Det gjentas til stadighet at humaniorafagene er i krise. Dette en myte; det er ikke lett å se at det har skjedd vesentlige endringer hverken innenfor disse fagene eller i de humanistiske fagenes forhold til omverden som kan begrunne en slik diagnose. Det som har skapt problemene med å opprettholde en del fag, er (med enkelte unntak) i hvert fall ikke primært endringer i etterspørselen fra studentene eller andre mål på relevans. Snarere er det endringer i a) finansieringsordningen for institusjonene i UH-sektoren og b) den faglige innretningen av lærerutdanningen som er problemet. Dette bør humaniorameldingen forholde seg til: Finansieringssystemet for humanistisk forskning og formidling i UH-sektoren Noen fag er svekket eller helt avviklet fordi de alltid har vært små, og kommer dårlig ut i et system med svakere grunnfinansiering og stor vekt på studiepoengproduksjon. Noen fag har (også) problemer med å konkurrere på FoU-produksjon. Det første problemet har typisk rammet små språkfag, mens en del samlingsfag (særlig språksamlinger) er blitt rammet fra begge disse kantene. De kan derfor tjene som illustrasjoner her: Mest oppmerksomhet har kontroversene rundt Norsk Ordbok og de andre språksamlingene (Stadnavnarkivet m.m.) ved UiO fått. Når ledelsen på ulike nivåer der kan begrunne nedbyggingen med at instituttet/fakultetet må prioritere kjernevirksomhetene, som er forskning og undervisning, glemmer man for det første at ekstern formidling også er en del av 1

2 samfunnsoppdraget til UH-sektoren. Og for det andre opererer man samtidig med et begrep om forskning som er mye snevrere enn den vanlige OECD-definisjonen. Det kan ikke være tvil om at mye av det faglige arbeidet ved språksamlingene er «systematisk arbeid for å vinne ny kunnskap», og for en stor del bør kalles grunnforskning. Og den har stor betydning for forskningen i mange andre fagmiljøer innenfor og utenfor UH-sektoren. Men forskningsinsentivene i UH-sektoren treffer ikke så godt slik grunnleggende forskningsvirksomhet. Her opereres det med fire indikatorer: Publiseringspoeng, doktorgradskandidater, EU-midler og midler fra NFR. Og det såkalte tellekantsystemet for beregning av publiseringspoeng innebærer at UH-sektoren i praksis setter likhetstegn mellom vitenskapelig publisering og publisering i fagfellevurderte kanaler akkreditert av UHR. Dette kan være en praktisk måte å stimulere til visse typer publisering på. Men noen rimelig definisjon av begrepet forskning er dette ikke. Derfor blir det urimelig å sette likhetstegn mellom disse såkalte NVI-publikasjonene og forskning, slik ledelsen ved UiO synes å gjøre i disse tilfellene. Den samme utfordringen gjelder i noen grad museumssamlingene. Mot denne bakgrunn er det behov for justeringer i finansieringsordningen som løser problemene for den viktige forskningen og formidlingen som samlingsinstitusjonene representerer, og ikke definerer disse ut av UH-sektorens naturlige virksomhet, til stor skade på sikt også for den humanistiske forskningsvirksomheten som passer bedre inn i tellekantsystemet. Som flere av historikerne på innspillkonferansen var inne på, er det dessuten i historiefaget og en del andre humaniorafag tradisjonelt et mindre skarpt skille mellom forskning, forskningspublisering og formidling enn innenfor naturvitenskapene, medisin, økonomi og samfunnsfag. Også dette utgjør en utfordring i forhold til det insentivsystemet som praktiseres i UH-sektoren nå, både for humanioras posisjon mer generelt og for videreføringen av viktige og gode formidlings- og publiseringstradisjoner i flere av fagene der. Da tellekantsystemet ble innført, var mange bekymret for at det ville være ufordelaktig for humaniorafagene, både av grunner som er anført ovenfor og fordi man der hadde en sterkere tradisjon for produksjon av monografier og eneforfatterskap enn i andre fag. Det hersket frykt for at publiseringsvanene måtte legges sterkt om, for at den sterke tradisjonen for primærpublisering av forskningsresultater i populærvitenskapelige former som særlig preget historiefaget, måtte forlates og for at norsk språk ville bli svekket som fagspråk. Erfaringene fra Institutt for kultur- og humanistiske fag ved Høgskolen i Telemark tilsier imidlertid at systemet slik det er blitt praktisert inntil nylig, ikke nødvendigvis har hatt alle de uheldige virkningene mange fryktet på forhånd: Det er blitt produsert mange NVI-publikasjoner, både på norsk og engelsk, som fagfellevurderte vitenskapelige artikler i antologier og tidsskrifter i inn- og utland og som vitenskapelige og populærvitenskapelige monografier på akkrediterte forlag Tellekantsystemet gav god uttelling i poeng og penger til instituttet opptil 10% av årsbudsjettet (dels p.g.a. interne regler for budsjettfordelingen ved HiT som forsterket effekten av publisering på nivå 2) Sammenlignet med naboinstitutter og helt andre fag hvor de ansatte hovedsakelig publiserte i artikkelform og for å slippe til i velrenommerte internasjonale tidsskrifter ofte gjorde dette i i samforfatterskap med kolleger fra institusjoner i inn- og utland med større prestisje, uten at 2

3 disse bidro substansielt med arbeid synes tellekantsystemet snarere å ha vært fordelaktig enn ufordelaktig for det aktive og sterke forskningsmiljøet ved dette instituttet. Både utstrakt aleneforfatterskap i humaniora og god uttelling for monografier bidro til det. Men med virkning fra 2016 er det foretatt endringer i dette systemet som samlet kan svinge pendelen nokså sterkt bort fra humaniora og den varierte publiseringstradisjonen der. Beregningen av publiseringspoeng skal nå foregå slik: 1. Beregn totalt antall forfatterandeler i publikasjonen. En forfatterandel er enhver unik kombinasjon av forfatter og institusjon i publikasjonen 2. Beregn hvor mange forfatterandeler institusjonen har, og divider på totalt antall forfatterandeler 3. Beregn kvadratroten av tallet (brøken) i punkt 2 4. Multiplisér med poeng for nivå og publikasjonsform 5. Multiplisér med 1,3 hvis publikasjonen har tilknytning til utenlandske institusjoner Fra et humanioraperspektiv er det grunn til å bekymre seg for den kombinerte virkningen av punktene 3 og 5 ovenfor. Sammen gir disse faktorene langt større uttelling for samforfatterskap, særlig med med utenlandske forskere, enn tidligere. Denne forskyvningen er en potensiell trussel både mot humanioras posisjon i den FoU-baserte finansieringen av UH-sektoren og mot det varierte publiseringsmønsteret som det er gode grunner til å videreføre, ikke minst i nasjonalt kulturbærende fag som norsk, historie o.a. En slik insentivstruktur kan dessuten lett misbrukes, slik en mye omtalt sak fra UiA nylig har illustrert. Det er kanskje for tidlig å trekke noen konklusjoner om hvor store virkningene av disse endringene i tellekantsystemet vil bli på sikt, og uansett ikke å forvente at nye justeringer vil bli foretatt før man har mer erfaring med konsekvensene for ressursfordelingen mellom humaniora og andre fagområder og/eller for publiseringsatferden. Men Kunnskapsdepartementet bør gjennom humaniorameldingen signalisere vilje til å følge med på utviklingen, evaluere virkningene av nyordningen og foreta justeringer dersom det viser seg at den får uønskede og uheldige utslag for humaniora, med hensyn til økonomi og/eller publiseringspraksis. Spesielt om Open Access-publisering i humaniora Disse endringene er fra et humanioraperspektiv særligurovekkende fordi de i tid faller sammen med en økende vektlegging av publisering i Open Access-tidsskrifter. Dette er i seg selv en god tanke, men når institusjonene i UH-sektoren (og NFR), slik det nå er en klar tendens til, i tildeling av FoU-midler vil forbeholde disse for prosjekter som skal publisere resultatene i OA-kanaler, eller prioritere slike prosjekter fremfor andre, kan resultatet lett bli en rasering av humanioraforskningen. Det er to grunner til denne bekymringen: For det første er det foreløpig ganske få internasjonalt anerkjente tidsskrifter innenfor humaniora som er OA-kanaler. Å presse forskerne til å publisere i slike kanaler, kan derfor særlig for humaniorafagene bli kontraproduktivt i forhold til målsettingen om mer publisering i ledende internasjonale kanaler, helst på nivå 2. 3

4 For det andre er en slik politikk vanskelig å forene med den sterke tradisjonen i våre fag med publisering i vitenskapelige antologier og vitenskapelige og populærvitenskapelige monografier. Disse må nødvendigvis operere med en viss sperrefrist før forfatterne kan gjøre arbeidene åpent tilgjengelige på nettet. Det er en sammenheng mellom disse problemstillingene og den gjeldende finansieringsmodellens vedvarende neglisjering av en annen av UH-sektorens samfunnsoppgaver formidling til et bredere publikum. Dersom departementet mener alvor med at også dette er en viktig oppgave, må det økonomiske insentivsystemet ikke bare ta hensyn til studiepoengproduksjon og vitenskapelig publisering, men også til populærvitenskapelig formidling i skrift og tale, i ulike formater og ulike medier. Ikke minst er dette viktig innenfor humaniora, både av grunner som allerede er nevnt og på grunn av den store interessen blant publikum. Humaniorameldingen bør derfor tilkjennegi en vilje til omsider å gjøre noe med denne overmodne saken. Forholdet mellom «disiplinfagene» og lærerutdanningen i UH-sektoren Under innspillseminaret i Oslo 15. januar reiste kunnskapsministeren spørsmålet om hvorvidt humanioras bidrag til lærerutdanningen er tydelig nok i dag. Det kan det være grunn til å gjøre. Men enda viktigere er det å stille spørsmål om premissene eller vilkårene for de humanistiske fagenes bidrag her både om de er klare nok, og om de er fornuftige slik de fremtrer. Behovet for en grunnleggende diskusjon om disse spørsmålene har blitt mer og mer påtrengende med stadig nye endringer i lærerutdanningen de siste tiårene, senest det nye rammeplanverket for integrerte lektorutdanninger for tre-fire år siden. Og det aktualiseres ytterligere med regjeringens beslutning om utvidelse av grunnutdannelsen for lærere til fem studieår. Reformene de siste tiårene har til nå dels gått ut på å forkorte de tradisjonelle gradsstudiene, og dermed adjunkt- og lektorutdanningen basert på cand.mag./ba og cand.philol/magradene med etterfølgende PPU. Dels har reformene gått ut på styrke pedagogikk-, didaktikkog praksiskomponentene i lærerutdanningen og integrere disse i nye og enda kortere lektorutdanninger. Bare grunnskolelærerutdanningen er blitt utvidet med mer pedagogikk, didaktikk og praksis. Samlet innebærer alt dette at balansen mellom de ulike komponentene i lærerutdanningen er blitt sterkt forrykket på bekostning av de disiplinorienterte skolefagene, både innenfor humaniora og på andre skolerelevante fagområder. Stadige krav om å styrke lærernes fagkunnskap er blitt møtt med tiltak som i stedet har styrket didaktikk- og pedagogikkkomponentene i utdanningen, men redusert utdanningen deres i de fagene de skal undervise i. Disse utviklingstrekkene gir grunn til bekymring for den fremtidige kvaliteten på undervisningen i den norske skolen, og dermed til syvende og sist også for utviklingen i arbeidslivet forøvrig. Og de har ikke bare utdanningspolitiske implikasjoner. For sentrale skolefag innenfor og utenfor humaniora ligger det her også en fare for en betydelig svekkelse av disse fagene som forskningsfag: Den største forskningsressursen i disse fagene er og blir forskningstiden til de faglig ansatte i UH-sektoren. Endringene i lærerutdanningen har til nå tendert i retning av å flytte mer og mer av lærerkreftene over mot pedagogikk og didaktikk, og tyngdepunktet også i den disiplinfaglige forskningen i skolerelevante fag over mot slik profesjonsorientert forskning. 4

5 Denne tendensen kan lett bli forsterket av de pågående fusjonsprosessene innenfor UHsektoren. Det er flere eksempler på at sterke disiplinfaglige miljøer i høyskolene, som etter mønster fra universitetene og de tidligere DH-skolene har vært organisert i egne fakulteter, nå blir lagt inn under store utdanningsvitenskapelige fakulteter dominert av lærerutdanningsmiljøer med helt andre og svakere tradisjoner for forskning, og andre oppfatninger om hva det er viktig å forske på. Alt dette kan på sikt komme til å svekke en rekke viktige disipliner innenfor humaniora. Det bør derfor være en viktig del av regjeringens forsknings- og utdanningspolitikk på dette feltet å klargjøre premissene for samvirket mellom lærerutdanningen og de tradisjonelle disiplinfaglige utdanningene og forskningsmiljøene. Og humaniorameldingen bør inneholde tiltak for å overvåke og motvirke skadevirkningene av de tendensene som er skissert ovenfor, både for lærerutdanningen og for norsk disiplinorientert humanistisk utdanning og forskning. Humaniora i ABM-sektoren Både statsråden, de andre innlederne på innspillkonferansen og mange av bidragsyterne fra salen understreket hvor viktig humaniora er for nær sagt alle deler av samfunnslivet, fra offshoreindustrien og annet næringsliv via undervisningssektoren til integreringspolitikken. Vi slutter oss til dette og legger det til grunn for kommentarene i det følgende. UH-sektoren står unektelig for brorparten av forskningen og nærmest all høyere utdanning i humanistiske fag. Slik bl.a. Forskerforbundets leder og en representant for Riksantikvaren påpekte under innspillseminaret, foregår det imidlertid også viktig humanistisk forskning utenfor UH-sektoren, dels i instituttsektoren, men også i museene og andre institusjoner i ABM-sektoren. Og det er et potensial for større bidrag fra vår sektor både i forskning og undervisning. ABM-sektorens plass i den statlige forskningspolitikken Museene og andre ABM-institusjoner blir erfaringsmessig lett glemt i politikkdokumenter fra Kunnskapsdepartementet fordi disse institusjonene (bortsett fra universitetsmuseene) stort sett sorterer under andre departementer, så vel budsjett- som forvaltningsmessig. Konsekvensen av dette er at forskningsressursene i ABM-sektoren både kompetanse og samlinger blir dårligere utnyttet enn de kunne vært om de inngikk i en samlet statlig forskningspolitikk. Dette er ikke minst synlig i kulturminnevernet. Sjøfartsmuseene (og NIKU) har forvaltningsoppdrag for Riksantikvaren / Miljødepartementet av akkurat samme karakter som universitetsmuseene. Men bare de sistnevnte får (gjennom universitetsbudsjettene) faste tilskudd fra staten til å forske på forvaltningsmaterialet, og på den måten omsette det til kunnskap som kan formidles til et bredere publikum og skape bedre forståelse for betydningen av en offentlig kulturminneforvaltning. Og da den forrige regjeringen med nettopp en slik målsetting gjennom kunnskapsministeren presenterte et program i NFR for å styrke forskningen på det arkeologiske materialet som forvaltningsprosjektene genererer, gjaldt dette tiltaket typisk nok bare museene under Kunnskapsdepartementet, dvs. universitetsmuseene, som i utgangspunktet var best rustet økonomisk til å ivareta dette 5

6 behovet. Men problemet gjelder mer allment for hele museumssektoren utenfor universitetene. Finansieringsmodellen for UH-sektoren skaper dessuten særegne utfordringer for de museene og andre samlingsinstitusjonene som finnes der. Disse forholdene bør en offensiv og fremtidsrettet humanioramelding gjøre noe med. Fremfor alt må de tilsynelatende nesten vanntette skottene mellom departementene i forskningspolitikken må bygges ned. Kunnskapsdepartementet har et overordnet ansvar og bør aksle det. En god forskningspolitikk for humaniorafagene må også favne alle relevante deler av ABM-sektoren, og legge til rette for at samlingene og kompetansen som ABMinstitusjonene sitter på, blir bedre utnyttet i norsk humanistisk forskning både innenfor sektoren selv og i UH-sektoren. Utfordringer for forskningen i ABM-sektoren Særlig i museumssektoren er det i senere tid gjort en hel del for å styrke forskningsvirksomheten. Gjennom museumsreformen har Kulturdepartementet de siste drøyt ti årene i tiltagende grad lagt vekt på denne delen av museenes samfunnsoppdrag, i tildelingsbrev og politikkdokumenter. Det har også gjennom Norsk kulturråd og NFR vært satt av mindre såkornmidler for å inspirere både museer og andre ABM-institusjoner til økt forskningsinnsats. Norges Museumsforbund har fulgt opp med å opprette en egen seksjon for forskning. Og flere av de konsoliderte museene har prioritert å bruke ressurser på å stimulere fagfolkene sine til vitenskapelig publisering. Som forskningsmiljøer er samlingsinstitusjonene under Kulturdepartementet, også de konsoliderte museene i det nasjonale museumsnettverket, imidlertid hver for seg oftest nokså små, og personalets adgang til å bruke tid på forskning og forskningsforberedende arbeid er dessuten begrenset. De har derfor problemer med å nå opp i konkurransen med UH-sektoren om større forskningsbevilgninger selv om kompetansen er til stede. Begge disse forholdene gjør at ABM-institusjonene utenfor UH-sektoren gjerne søker tett samarbeid med fagmiljøer innenfor UH-sektoren. Dette er det betimelig blitt oppmuntret til i de spede bevilgningene som til nå har vært øremerket for forskning i ABM-institusjonene, i senere år særlig gjennom programmet Forskning om museer og arkiv (FOMA) som Norsk kulturråd etablerte i 2010 i samarbeid med NFR. Og vektleggingen av samarbeid med UH-sektoren bør videreføres og forsterkes i videre satsing på forskning i ABM-sektoren, slik at både institusjonene der og i UH-sektoren får økonomiske insentiver til å arbeide på tvers av sektorgrensene. Her er to forhold etter vårt skjønn viktige: For det første må det mer penger til. Institusjonene i ABM-sektoren er på flere måter der de statlige høyskolene var for noen år siden, særlig museene: De møtes med større forventninger enn tidligere fra departement og samfunn om å drive forskning, og har personale som er kvalifisert til det, men har ikke de samme økonomiske ressursene over egne budsjetter som universitetene, og derfor altså heller ikke de samme forutsetningene til å vinne gjennom i helt åpen konkurranse om større forskningsmidler fra NFR, EU o.a. NFR har dessuten stengt museene ute fra programmet «Støtte til virksomheter i offentlig sektor med ansatte som ønsker å ta doktorgrad». Også her faller museumssektoren under Kulturdepartementet mellom to stoler. Vi trenger derfor et eget strategisk program i NFR for forskning ved museene og andre ABM-institusjoner, etter mønster av og i samme størrelsesorden som det strategiske høyskoleprogrammet. Og dette programmet bør omfatte Phd-stipend for å 6

7 rekruttere vitenskapelig personale til ABM-sektoren og videreutdanne ansatte som er rekruttert inn uten doktorgrad. For det andre er det viktig at slike økonomiske insentiver ikke bindes like mye til forskning på samlingene og institusjonenes egne praksiser som tilfellet var med FOMA. Det er behov for å styrke forskningen på disse feltene, og trekke forskningsmiljøer i UH-sektoren inn i denne forskningen, både for deres egen skyld og for å styrke samlingsinstitusjonenes forskningsarbeid. Men samtidig er det kanskje særlig i museumssektoren mange institusjoner som, fordi de ofte opererer i spesialiserte geografiske eller tematiske nisjer, er avhengige av å ta aktivt del i den mer generelle kunnskapsproduksjonen på de feltene som de driver samling og formidling på. De kan ikke forvente at UH-sektoren alene dekker behovene der. Rammene for videre kompetansebygging i ABM-institusjonene Forskning ved museer og andre ABM-institusjoner må uavhengig av tema forholde seg til de samme krav til kvalitet i teori, metode og empirisk arbeid som annen forskning. Dette stiller krav til vitenskapelig kompetanse i museene som utfordres av det nye gradssystemet. I hvert fall i fag som historie, arkeologi, kulturhistorie o.a. er grunnutdanningen gjennom den kortere mastergraden blitt vesentlig forringet som forskerutdanning sammenlignet med tidligere gradssystemet. Der arkivarer, forskningsbibliotekarer og konservatorer tidligere hadde opparbeidet gode forutsetninger for videre forskning gjennom omfattende magistergrads- eller hovedfagsavhandlinger, stiller nyuteksaminerte kandidater med mastergrader i slike fag atskillig svakere rustet til å begynne på en forskerhverdag i ABM-sektoren. Phd-graden er her slik sett blitt det nye hovedfaget. Det betyr at ABM-institusjonene for å opprettholde forskningskompetansen etter hvert som den eldre garde takker av, og for å videreutvikle seg som forskningsmiljøer, er helt avhengige av å få en betydelig andel av de phd-kandidatene som uteksamineres innenfor de aktuelle delene av humaniora. Samtidig er det slik at ansatte i ABM-sektoren, som i UH-sektoren, med den nye doktorgraden nå i mye yngre alder enn tidligere kan oppnå førstestillingskompetanse. Det er ikke urealistisk å komme dit i tredveårsalderen, ofte allerede ved tilsetting. I dag finnes det imidlertid i stillingsstrukturen og avtaleverket for vitenskapelige stillinger i ABM-sektoren ikke videre opprykksmuligheter ved oppnådd toppstillingskompetanse (professorkompetanse), slik man har både i UH- og instituttsektoren (selv om det finnes eksempler på individuelle tilpasninger ved enkelte institusjoner). Dette er åpenbart uheldig for museene og andre ABM-institusjoner som forskningsinstitusjoner, og bør derfor endres. Det dreier seg dels om å få flere av de tilsatte der i førstestillinger til å strekke seg mot høyere kompetanse gjennom fortsatt forskning. Videre opprykksmuligheter ville også stimulere høyt kvalifiserte forskere til å søke seg til stillinger i ABM-sektoren som et alternativ til UH-sektoren og instituttsektoren, og gjøre det lettere for ABM-institusjonene både å rekruttere slik arbeidskraft og beholde den over tid. Forskerforbundet har derfor i sin handlingsplan for forskning i ABM-sektoren med god grunn pekt på behovet for å innføre samme karrierestiger for vitenskapelig ansatte som ved forskningsinstitusjoner i andre sektorer. Langt på vei er det opp til ABM-institusjonene selv som arbeidsgivere å gjøre noe med dette forholdet. Og de behøver ikke å streve med dette alene og hver for seg. Norges Museumsforbund har en ordning for å vurdere konservator- og førstekonservatorkompetanse 7

8 som kan utbygges til å omfatte også opprykk til vitenskapelige toppstillinger, og som kan etterlignes i andre deler av ABM-sektoren. Kulturdepartementet kan oppmuntre til dette gjennom økonomiske insentiver og andre føringer i tildelingsbrev og politikkdokumenter. Også Kunnskapsdepartementet bør interessere seg for saken og vurdere stimuleringstiltak, både for å styrke ABM-sektorens bidrag til forskningen innenfor humaniora og å for å bidra til å skape gode og meningsfylte alternative karrieremuligheter for flere av de phd-kandidatene og post doc-forskere som det ikke er plass i faste stillinger i UH-sektoren. Det er etter vårt skjønn også viktig at kunnskapsdepartementet, ut fra sitt overordnede og sektorovergripende ansvar for norsk forskningspolitikk, søker å bidra til å kvalitetssikre slike opprykksordninger både innenfor humaniora og andre steder, og til å oppnå mer enhetlig bruk av stillingsbetegnelser. Museenes potensial for bidrag til utdanningssektoren En stortingsmelding om den fremtidige plassen og utviklingen for humaniora i Norge bør også ta opp og synliggjøre mulighetene for større faglige bidrag fra ABM-sektoren til utdanning, både i humanistiske disipliner og på andre fagfelt, i skoleverket så vel som i høyere utdanning. En nasjonal politikk for å styrke humaniorafagenes plass på ulike nivåer i utdanningssystemet bør også legge til rette for å utnytte dette potensialet bedre. Eksempelvis har museene mye å tilby på felter som lokalhistorie, kulturhistorie, økonomisk historie, teknologihistorie, samferdselshistorie og miljøhistorie. Satt bare litt på spissen bør utdanningsinstitusjonene kunne utnytte museene som «spesialrom» på linje med gymnastikksaler, kjemirom, naturvitenskapelige laboratorier, musikkrom o.a. Men det fordrer tettere samarbeid mellom undervisningssektoren og museumssektoren, og medfører kostnader til transport, inngangsbilletter og omvisninger som særlig skoleverket, men også høyere utdanningsinstitusjoner, strever med å kunne ta seg råd til. Økt samarbeide over sektorgrensene i undervisning i og annen formidling av humanistiske fag vil kunne tjene begge sider og styrke humanioras plass i samfunnet, men det trenges nok økonomiske insentiver her også. Synliggjøring av humaniora i ABM-sektoren Et viktig skritt på veien mot større kontakt og samarbeid om forskning og formidling både innad i ABM-sektoren og mellom denne sektoren og UH-sektoren, ville være å gi museer og andre ABM-institusjoner utenfor UH-sektoren anledning til å registrere sine forskningsarbeider og andre publikasjoner og faglige aktiviteter i databasen CRISTin på lik linje med UH-institusjonene, instituttsektoren og forskningsinstitusjonene i helsesektoren. Det ville gjøre rapporteringen lettere og mer enhetlig for museene, arkivene og forskningsbibliotekene, og virksomheten og ressursene der ville bli lettere tilgjengelige og mer synlige både innenfor de enkelte institusjonene, for forskerkolleger i andre sektorer, for politikere og myndigheter og for allmennheten. Det er ingen fornuftig grunn til å holde ABM-institusjonene utenfor dette glimrende rapporteringssystemet selv om denne sektoren ikke bruker «tellekantsystemet» for vitenskapelig publisering som et ledd i ressursfordelingen fra sentralt hold. Både Forskerforbundet, i sin handlingsplan for forskning i ABM-sektoren og i innspill til myndighetene, og Norges Museumsforbund i innspill til Norsk kulturråd, Kulturdepartementet og Stortinget, har derfor med god grunn gått sterkt inn for at CRISTin 8

9 åpnes for ABM-institusjonene utenfor UH-sektoren. Humaniorameldingen er en god anledning til å markere at de blir hørt. Finansieringssystemet i UH-sektoren og den humanistiske forskningen i samlingsinstitusjonene For forskningen ved samlingsinstitusjonene både innenfor og utenfor UH-sektoren representerer finansieringsmodellen for UH-sektoren og anvendelsen av Norsk vitenskapsindeks (NVI) i ressursallokeringen et særskilt problem. «Tellekantsystemet» til UHR bygger på en praktisk definisjon av forskning. Den er langt snevrere enn OECDdefinisjonen og andre vanlige definisjoner av hva forskning er («systematisk virksomhet for å vinne ny kunnskap»). Den innskrenker feltet til forskning som publiseres i akkrediterte fagfellevurderte kanaler for vitenskapelig publisering. Som virkemiddel for å stimulere visse former for forskning og publisering og kvantifisere denne, er dette en tjenlig fremgangsmåte. Men noen god og gyldig allmenn definisjon av begrepet forskning representerer NVI ikke. Våre institusjoner representerer i stor grad fag hvor det fremdeles er god tradisjon for å skrive for et større publikum, drive primærpublisering av forskningsresultater i populærvitenskapelige gevanter og få akademisk uttelling for dette. Som flere deltagere på innspillseminaret var inne på, er det innenfor mange humanistiske fag ikke noe klart skulle mellom forskning og formidling, og derfor problemer med å innpasse en del humanistisk forskning i «tellekantsystemet» med det eksisterende skarpe skillet mellom såkalte NVIpublikasjoner og andre vitenskapelige og populærpublikasjoner. I ABM-institusjonene utenfor UH-sektoren har dette i hvert fall foreløpig ikke fått økonomiske konsekvenser, men det bidrar til en nedvurdering av mye av den forsknings- og publiseringsvirksomhet som til nå har vært vanlig her. Det påvirker nok publiseringsatferden på måter som ikke bare er heldig, men har også ført til at flere publikasjoner særlig fra museene har fått fagfellevurdering og høyere vitenskapelig kvalitet uten at det er gått nevneverdig ut over formidlingen. Verre er det for samlingsinstitusjonene innenfor UHsektoren, som får forskningsvirksomheten sin målt og ressurser tildelt etter dette på samme vis som resten av sektoren. Kontroversene rundt Norsk Ordbok og de andre språksamlingene (Stadnavnarkivet m.m.) ved UiO er særlig illustrerende eksempler på dette. Når ledelsen der kan begrunne nedbygging og avvikling med at instituttet/fakultetet må prioritere kjernevirksomhetene sine, som er forskning og undervisning, glemmer man for det første at ekstern formidling også er en del av samfunnsoppdraget til UH-sektoren. Og for det andre opererer man samtidig altså med et begrep om forskning som er mye snevrere enn den vanlige OECD-definisjonen. Det kan ikke være tvil om at mye av det faglige arbeidet ved språksamlingene er «systematisk arbeid for å vinne ny kunnskap», og for en stor del bør kalles grunnforskning. Og den har stor betydning for forskningen i mange andre fagmiljøer innenfor og utenfor UH-sektoren. Men forskningsinsentivene i UH-sektoren treffer ikke så godt slik grunnleggende forskningsvirksomhet. Selv om det hittil ikke har vært satt like mye på spissen her, gjelder den samme utfordringen langt på vei også for universitetsmuseene. Dette vil vi oppfordre Kunnskapsdepartementet til å se nærmere på. Og dersom den nåværende publiseringsindikatoren i fremtiden skal tas i bruk ved fordeling av driftstilskudd til museer og andre samlingsinstitusjoner utenfor UHsektoren, vil det bli nødvendig å forholde seg til og løse det samme problemet der, for ikke å 9

10 kaste barnet ut med badevannet i iveren etter å stimulere til økt publisering i internasjonale fagfellevurderte kanaler. Her er det åpenbart behov for kontakt mellom departementene. Open Access (OA)-publisering av humaniora i UH- og ABM-sektoren Stadig flere UH-institusjoner etablerer OA-vitenarkiv. Nye ansatte har plikt til å publisere der, og tildeling av FoU-tid gjøres avhengig av det. Fra 2017 krever NFR at alle tidsskrifter som skal få støtte, skal være OA-publikasjoner. Konsekvensene for humaniorafagene er neppe godt nok utredet. Bl.a. er det behov for å se nærmere på følgende: NFR kan langt på vei styre de norske vitenskapelige tidsskriftenes OA-politikk og bidra til at publisering der blir gratis eller billig både for forfattere og lesere. Men NFR har ingen innflytelse på utenlandske tidsskrifter. Mange internasjonale OA-tidsskrifter krever høy publiseringsavgift. Det er opprettet fond ved en del UH-institusjoner for å dekke disse kostandene. Men særlig museene, som normalt er halvoffentlige stiftelser, har i dag ikke økonomi til å dekke disse kostnadene. Presset for å få publiseringen over i OA-kanaler, kan få store negative effekter både for sentrale humaniorafags publiseringstradisjoner og posisjon i «tellekantsystemet»: I dag foregår en god del av den vitenskapelige publiseringen, særlig innenfor historie og andre kulturhistoriske fag, i monografier, antologier, utstillingskataloger o.a. (til dels i populærvitenskapelig innpakning) som av åpenbare økonomiske og praktiske grunner vanskelig kan gjøres helt fritt tilgjengelig allerede ved publisering på samme måte tidsskriftsartikler, vitenskapelige avhandlinger o.a. Konsekvensen av den rådende OA-politikken kan lett bli at mye mer av forskningen i disse fagene presses over i publisering i digitale vitenskapelige tidsskrifter. Dette vil både forandre selve forskningens karakter og forholdet til publikum: Det som blir fysisk lettere tilgjengelig gjennom OA-ordninger, kan på annet vis lett bli vanskeligere tilgjengelig for et bredere publikum, fordi det blir mer akademisk i formen enn nødvendig. Så lenge de mest prestisjetunge og attraktive internasjonale tidsskriftene i humaniorafagene i hovedsak ikke er OA-tidsskrifter, blir det for humanioras vedkommende samtidig et sprik mellom to erklærte forskningspolitiske målsetninger ønsket om mest mulig OA-publisering og forventningen om mer internasjonal publisering, og mer publisering på nivå 2 i tellekantsystemet. Myndighetene og institusjonsledelsene må rett og slett tenke grundigere gjennom disse problemene og utvikle en publiseringspolitikk og insentivstruktur som tar hensyn til de særegne og publikumsvennlige publiseringstradisjonene i mange humaniorafag. 10