Handlingsplan for fem karplanter antatt truet av utbyggingen av Alta- Kautokeino vassdraget

Transkript

1 Fylkesmannen i Finnmark Handlingsplan for fem karplanter antatt truet av utbyggingen av Alta- Kautokeino vassdraget Masimjelt (EN), grårublom (VU), finnmarksjonsokblom (CR), kveinhavre (EN) og finntelg (CR)

2 1. FORORD Verden opplever i dag et stadig raskere tap av biologisk mangfold. Det er en utbredt oppfatning at det globale tapet av biologisk mangfold i dag er så omfattende at det etter hvert vil undergrave muligheten for en bærekraftig utvikling. I Norge regner man med at over 100 plante- og dyrearter er forsvunnet de siste 150 årene. Under partsmøtet for Konvensjonen om biologisk mangfold i Haag i 2002, og på verdenstoppmøtet i Johannesburg samme år, ble det vedtatt et mål om å redusere tapet av biologisk mangfold betydelig innen år Dette målet ble forsterket på ministerkonferansen i Kiev i 2003, til å stanse tapet av biologisk mangfold i Europa innen Den norske regjeringen har sluttet seg til dette målet. I St. meld. Nr. 21 ( ) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, er dette en av Regjeringens hovedprioriteringer. I meldingen heter det at Regjeringen vil iverksette tiltak med sikte på å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010 En rekke tiltak av mer generell karakter skal gjennomføres, bl a å styrke kartlegging og overvåkning av biologisk mangfold og en gjennomgang og videreutvikling av lovverk og virkemidler av betydning for bevaring av det biologiske mangfold. For enkelte arter som i dag er truet av utryddelse her i landet vil likevel ikke slike generelle tiltak alene være tilstrekkelige. For slike arter vil det være nødvendig med å utvikle og gjennomføre særskilte forvaltnings- og bevaringstiltak for å sikre deres overlevelse på lang sikt. Å utarbeide og gjennomføre artsvise handlingsplaner (bevaringsplaner) vil være et slikt ekstraordinært tiltak. Som en oppfølging av målsetningen omtalt ovenfor, har Regjeringen bestemt at det skal lages slike handlingsplaner for et utvalg trua arter i Norge. Direktoratet for naturforvaltning har ansvaret for å utarbeide slike handlingsplaner. Det faglige grunnlaget for denne handlingsplanen levert av Ecofact Nord AS og forfattet av Geir Arnesen. Kristine Bakke Westergaard, Reidar Elven, Torstein Engelskjøn, Torbjørn Alm og Arve Elvebakk har også bidratt i arbeidet. Fylkesmannen i Finnmark har ferdigstilt planen. Ansvarlig saksbehandler hos Fylkesmannen i Finnmark er Christoffer Aalerud. 2

3 INNHOLD 1. Forord... 2 Innhold Sammendrag English summary Innledning Bakgrunn for handlingsplanen Kommunalt vern kontra statlig vern Innvandringshistorie Handlingsplanens målsetting Masimjelt Oxytropis deflexa (Pall.) DC ssp. norvegicirka Nordh Systematikk og morfologi Spredning og frøsetting Utbredelse Bestandsutvikling Økologi Trusselfaktorer Iverksatte tiltak Bevaringstiltak og forskningsbehov Grårublom Draba cinerea Adams Systematikk og morfologi Spredning og frøsetting Utbredelse Bestandsutvikling Økologi Trusselfaktorer Iverksatte tiltak Bevaringstiltak og forskningsbehov Finnmarksjonsokblom Silene involucrata (Cham. & Schltdl.)Bocquet ssp. tenella (Tolm) Systematikk og morfologi Spredning og frøsetting Utbredelse Bestandsutvikling i Norge

4 8.5. Økologi Trusselfaktorer Iverksatte tiltak Bevaringstiltak og forskningsbehov Kveinhavre Trisetum subalpestre (Hartm.) Neuman Systematikk og morfologi Spredning og frøsetting Utbredelse Bestandsutvikling Økologi Trusselfaktorer Iverksatte tiltak Bevaringstiltak og forskningsbehov Finntelg Gynocarpium continentale (Petrov) Pojark Systematikk og morfologi Spredning Utbredelse Bestandsutvikling Økologi Trusselfaktorer Iverksatte tiltak Bevaringstiltak og forskningsbehov Bevaringsgenetikk Bevaring av arter ex-situ Finansiering og oppfølging av planen Datalagring og datatilgang Litteratur

5 2. SAMMENDRAG Utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget på midten av 1980-tallet førte til at voksesteder for flere svært sjeldne arter av karplanter ble demt ned. Influensområdet for utbyggingen var dårlig kartlagt ved tidspunktet for vedtak om utbygging, men en omfattende kartlegging ble satt i gang i 1982 for å dokumentere de biologiske verdiene som ville bli demt ned. Fem av de mest interessante artene som var antatt berørt av utbyggingen var finnmarksjonsokblom, kveinhavre, finntelg, grårublom og masimjelt. De to førstnevnte var også kjent fra Reisavassdraget og kveinhavre i tillegg fra Vestre Jakobselv. Siden 1980-tallet er det bare maismjelt som en har vært sikker på overlevde utbyggingen, mens de fire andre artene hadde ukjent status. Det ble heller ikke gjort nevneverdige forsøk på å sjekke dette. I 2009 lyktes det imidlertid å finne overlevende populasjoner av alle artene. Grårublom har solide og levedyktige bestander i bergvegger langs magasinet, mens alle de fire andre artene har få voksesteder og lave individtall. Ingen av voksestedene for noen av artene er per i dag truet av klart definerte menneskeskapte trusler. Det er imidlertid gjennomgående svært lavt kunnskapsnivå om alle artene både når det gjelder stedfesting av voksesteder, populasjonssvingninger, individtall og genetisk variasjon. Første prioritet i handlingsplanen er derfor å kartlegge status for de fem artene. Dette vil kreve feltarbeid både langs Alta-Kautokeinoelva og langs Reisaelva med artssøk og basisundersøkelser for populasjonsovervåkning. Allerede nå er det imidlertid klart at alle de norske populasjonene av artene, bortsett fra grårublom, er så ekstremt individfattige at deres genetiske variasjon må tas vare på ex-situ. Det er viktig å få dekket så mye som mulig av variasjonen innen de norske populasjonene i materialet som dyrkes. Bortsett fra kveinhavre har alle artene en komplisert og uavklart systematisk tilhørighet. Både finnmarksjonsokblom og masimjelt har bare underartsrang per i dag og tilhører større og til dels dårlig genetisk kartlagte artskomplekser. Finnmarksjonsokblom viser også tegn til rasedannelser innenfor sitt utbredelsesområde i Fennoskandia. Grårublom har nylig blitt lansert i en ny og vesentlig mer begrenset forstand enn tidligere. En har dårlig kunnskap om denne nye artens totale utbredelse. Finntelg ble beskrevet som art for bare noen tiår siden, og det er ikke allment akseptert at dette taksonet skal ha artsrang. Tidligere var den regnet som en underart av Gymnocarpium jessoense (mangler norsk navn). Alle de fem artene i handlingsplanen vandret trolig inn i Fennoskandia rett etter siste istid. Under innvandringsprosessen ble artenes genetiske variasjon antagelig redusert på grunn av såkalte genetiske flaskehalser. Variasjonen har trolig blitt ytterligere redusert på grunn av innavl, og det faktum at de fem artene i ettertid har fått sine individtall betydelig redusert på grunn av vesentlig større konkurranse fra andre planter. I hvert fall masimjelt viser tegn på å være belastet av innavlsproblematikk med dårlig pollen og aborterende frø. De andre artene har en ingen slik informasjon om. For å kunne gjøre en seriøs vurdering av status for de norske forekomstene av disse sjeldne taksaene er det ingen tvil om at det må utføres studier av deres arvestoff, og sammenligning med individer som er hentet fra referansepopulasjoner i artenes hovedutbredelsesområde. Slike undersøkelser vil avklare hvorvidt de 5

6 norske individene genetisk sett er unike. Genetisk mangfold er også biologisk mangfold som må ivaretas. Genetiske undersøkelser vil også gi en god indikasjon på om artenes genetiske variasjon er kritisk utarmet. 3. ENGLISH SUMMARY Construction of the large hydroelectric power station in the Alta-Kautokeino River in the1980s caused inundation of habitats for a number of very rare vascular plants. The area influenced by the damming was poorly mapped with respect to biological diversity at the time it was voted in favour of the project in the Norwegian parlament. However, a rather large survey was initiated after the decision, in order to map and document the biological values, which were about to be flooded. Five of the most interesting plant taxa, being discovered during the survey, were Silene involucrata ssp. tenella, Trisetum subalpestre, Gymnocarpium continentale, Draba cinerea, and Oxytropis deflexa ssp. norvegicirka The two first were already known to occur sparsely in the neighbouring Reisa valley, and Trisetum subalpestre also from Vestre Jakobselv. After the survey, only Oxytropis deflexa was known to have survived the flooding, but status for the other four taxa were actually never checked. In 2009 all five species were, however, rediscovered at sites along the power station reservoir. Only Draba cinerea had rather large populations while the four others had just very few occurrences. None of the spots are today threatened by a defined man made situation. However, the knowledge about the taxa with respect to locations of occurrences, population dynamics, and genetic variation is very limited. First priority in this protection plan is to acquire basic knowledge of the taxa. This implicates field searches in order to map potential habitats for more occurrences, both along the Alta-Kautokeino River and the Reisa River. Also baseline investigations for population monitoring and collections for genetic studies and ex-situ growing should be done. Already at this point, it is clear that the number of individuals is so low for all the taxa, except Draba cinerea, that an ex-situ protection program also should be implemented. Trisetum spicatum is the only of the five taxa having a rather uncomplicated taxonomic status. Both Silene involucrata ssp. tenella and Oxytropis deflexa ssp. norvegica have just a subspecies rank and are parts of more widely distributed species complexes. The first also shows clear signs of genetic and morphological differentiation within Fennoscandia. Draba cinerea has recently been launched in a much more narrow sense than the previous meaning of D. cinerea. Knowledge of distribution and ecological features of this new and limited sense of the taxon is poor. Gymnocarpium continentale was published as a species just a few decades ago, and was previously regarded as a subspecies of G. jessoense. Some experts do still not accept the species rank. All of the taxa covered in this plan, probably merged into Fennoscandia just after the Weichselian ice age, when the ice was still retreating. During this rapid spreading of the taxa, their genetic variation was likely to be strongly reduced due to the bottle neck effect. During the following millennia the taxa were subjected to intense competition by other plants, and the number of occurrences was 6

7 probably strongly reduced. In addition to inbreeding this caused a further reduction of genetic variation. At least Oxytropis deflexa ssp. norvegica shows clear signs of weakness due to genetic damage caused by inbreeding Bad pollen and aborting seeds have been observed. The other taxa have not been examined with this in mind. In order to make a comprehensive evaluation of the Norwegian occurrences of these rare taxa, it is necessary to study their DNA and compare with reference populations in the species main distribution area. Such investigations will confirm the genetic uniqueness of the Norwegian populations and also yield valuable information regarding the genetic diversity and whether it is approaching a critical level. 7

8 4. INNLEDNING 4.1. BAKGRUNN FOR HANDLINGSPLANEN På slutten av 1970-tallet pågikk striden om Alta-Kautokeinoutbyggingen. I tråd med praksisen i forkant av store kraftutbygginger på den tiden ble det utført konsekvensutredninger for temaet vegetasjon og flora. Utredningene som ble utført i forbindelse med utbyggingen i Alta- Kautokeinoelva ble utført av professor Olav Gjærevoll. Han leverte et relativt summarisk dokument som henledet oppmerksomheten til andre områder i Finnmark av påstått større verdi, og konkluderte med at de berørte delene av Alta-Kautokeinoelva var trivielle. Feltundersøkesene som ble gjort i tilknytning til rapporten var også svært overfladiske, og knapt noe sted i det berørte området ble undersøkt skikkelig. I ettertid er det liten tvil om at konklusjonen var feil, og at forfatteren var preget av sin politiske posisjon. Det er også liten tvil om at hans klare konklusjon minsket motforestillingene mot utbyggingsprosjektet, særlig i Arbeiderpartiet. Allerede på den tiden var det nemlig klart at det var betydelig potensiale for store verdier innenfor prosjektets influensområde. Det botaniske fagmiljøet landet rundt, og særlig i Tromsø, reagerte kraftig på konklusjonene i utredningen. Det kom klart frem av debatten at det antagelig var store verdier innenfor temaet vegetasjon og flora i den cirka 17 km lange kløfta som skulle demmes ned. På tross av de sterke protestene vedtok det norske Storting i 1978 at Alta-Kautokeinoelva skulle bygges ut. Statkraft AS som var utbygger bestilte likevel en ny biologisk utredning for å bedre dokumentere verdiene som kunne gå tapt på grunn av utbyggingen, denne gang fra Tromsø Museum. Den botaniske delen av denne utredningen ble ledet av Arve Elvebakk, og det ble samlet en gruppe fagbotanikere fra miljøet rundt Tromsø Museum, blant annet Ola Skifte, Liv Mølster, Kjell M. Sarre, Torgrim Kristensen og Hanne Edvardsen som alle deltok i feltarbeidet. I tillegg ble moseeksperten Arne A. Frisvoll hentet inn. I forkant av arbeidet ble det utarbeidet en liste over spesielt interessante arter som potensielt kunne dukke opp i influensområdet. På denne listen stod også arter som hadde kjente forekomster i Finland nær grensen til Norge, men som ikke var påvist på norsk side. En slik art var for eksempel finntelg (Gymnocarpium continentale). Gruppen av fagbotanikere gjorde et grundig feltarbeid som strakk seg over tre feltsesonger fra 1982 til Etter at feltundersøkelsene ble avsluttet var det dokumentert store botaniske verdier langs hele strekningen fra planlagt damsted og opp til øvre del av stryket Virdneguoika, cirka 17 km lenger oppstrøms. Det viktigste funnet var kanskje en ny lokalitet for rasmarksplanten masimjelt (Oxytropis deflexa ssp. norvegica), men det ble også gjort flere funn av finnmarksjonsokblom (Silene involucrata ssp. tenella), kveinhavre (Trisetum subalpestre) og grårublom (Draba cinerea), samt ett funn av henholdsvis finnmarksløvetann (Taraxacum norvegica) og brudelys (Butomus umbellatus). Artene finnmarksjonsokblom og finntelg er rødlistet i kategori CR (kritisk truet), masimjelt og kveinhavre er i kategorien EN (sterkt truet) og grårublom er i kategorien VU (sårbar) i gjeldende rødliste fra Funnene er oppsummert i to publikasjoner som kom i 1982 (Foreløpig rapport til NVE angående botaniske undersøkelser i reguleringsområdet ved Alta-Kautokeino-vassdraget sommeren 1982) og 1984 (Flora og vegetasjon i utbyggingsområdet ved Alta-Kautokeino-vassdraget. I. Økologi, innvandringshistorie og bestandsstatus for masimjelt (Oxytropis deflexa ssp. norvegica)). I følge Arve Elvebakk (pers. medd) var det meningen at det skulle komme flere publikasjoner i kjølvannet av undersøkelsene som skulle gå i detalj på flere arter. Skrivingen av disse kom imidlertid aldri i gang. 8

9 Noe innsamlet materiale av en bregne man hadde mistanke om kunne være finntelg ble skikkelig sjekket av eksperter først i 1986, og man kunne konstatere at det faktisk var finntelg. Dette var altså første, og inntil nå, eneste gang denne arten har blitt påvist i Norge. I 1987 startet fyllingen av magasinet for det store vannkraftverket like nord for grensen til Alta, og de aller fleste forekomstene av de svært sjeldne og truede planteartene ble neddemt. Den nyoppdagede forekomsten av masimjelt ble imidlertid bare litt berørt, og det ble satt inn tiltak for å redde det som ble igjen av forekomsten (se kapitlet om masimjelt). Status for masimjelt har derfor vært relativt godt oppdatert frem til i dag. Når det gjelder de andre svært sjeldne artene, er det ingen som har sett noen av disse i nærheten av magasinet siden neddemmingen, kanskje med unntak av grårublom som blant annet vokser i samme rasmark som masimjelt. Disse artene har imidlertid heller ikke vært særlig ettersøkt siden den tid. Figur 1. I denne kløfta gikk Alta-Kautokeinoelva i strykene Virdneguoika. I dag er det bare en svak strøm her. Høyeste regulerte vannstand ligger øverst i kløfta, omtrent midt i bildet. Kløfta har i dag forekomster av kveinhavre, finnmarksjonsokblom og grårublom, på de steinete elvebreddene. I en rasmark lenger ned er det masimjelt (utenfor bildet), mens finntelg vokser spredt flere steder. I tillegg er det en rekke andre sjeldne både plante og dyrearter, Antagelig har denne kløfta Norges høyeste konsentrasjon av sjeldne arter. Foto: Kristine Bakke Westergaard. Handlingsplanen for karplanter antatt truet av Alta-Kautokeino-utbyggingen omfatter fem av de mest truede artene som ble berørt av vannkraftutbyggingen, nemlig masimjelt, finntelg, finnmarksjonsokblom, kveinhavre og grårublom. Siden status for fire av artene var høyst usikker ble det i forbindelse med utarbeidelse av handlingsplanen gjort en innsats for å forsøke å påvise disse langs Alta-Kautokeinovassdraget og langs Reisaelva hvor i hvert fall to av artene også er påvist. Gledelig nok lykkes det å gjenfinne alle de fire artene det var knyttet stor usikkerhet til. Noen gamle 9

10 lokaliteter viste seg å være akkurat over høyeste regulerte vannstand, mens det også ble oppdaget nye lokaliteter for noen arter. Når det gjelder kveinhavre og finnmarksjonsokblom er det imidlertid klart at hovedmengden av forekomstene har gått tapt. De kjente forekomstene av disse artene i Alta- Kautokeinoelva er nå så marginale at de må betegnes som akutt truet i dette området. Forekomsten av brudelys har gått tapt, mens forekomsten av finnmarksløvetann fremdeles er usikker da den ikke er ettersøkt i forbindelse med denne handlingsplanen. Figur 2. Stup med karbonatbergarter på østsiden av Virdnejávri. Skrentene har mange tusen individer av grårublom, og finntelg vokser i bakkene nedenfor. Foto: Kristine Bakke Westergaard. Virdneguoika er navnet på strykene og fossen som var mellom Gammejávri og Virdnejávri. Fallet er nå borte, men kløfta har fremdeles mange kvaliteter. Over en strekning på cirka meter vokser alle artene som er med i denne handlingsplanen. I tillegg er en rekke andre sjeldne og rødlistede moser, lav, karplanter og fugler representert. Antagelig har kløfta ved Virdneguoika Norges største konsentrasjon av sjeldne arter. Dette hevdet Arve Elvebakk etter undersøkelsene på 1980-tallet, og selv etter utbyggingen er det mulig at dette fremdeles stemmer. Som verdifull naturtypelokalitet savner den også sidestykke KOMMUNALT VERN KONTRA STATLIG VERN I tiden etter kraftutbyggingen ble det allment kjent at området mellom Kista i Altadalen i Alta kommune og Nedre Máze i Kautokeino kommune hadde store naturfaglige verneverdier, hvor enkelte lokaliteter hører til de mest verneverdige i Norge. Selv om kraftutbyggingen har satt sitt preg på deler av landskapet og vassdraget har området som helhet et urørt preg. I 1994 utarbeidet Alta og Kautokeino kommuner i felleskap en flerbruksplan for Alta-Kautokeinovassdraget, hvor et av tiltakene var å utarbeide en forvaltningsplan for området. Området i Alta var det tidligere allerede utarbeidet et verneforslag for, med utgangspunkt i naturvernloven, og med tanke på vern i statlig regi var et større område båndlagt til naturvernformål i kommuneplanens arealdel. Kommunene ønsket i 1996 å verne et sammenhengende område mellom Kista og Nedre-Mázi etter naturvernloven. Området ble dessverre ikke prioritert i de overordnede nasjonale verneplaner. Som et resultat av dette ble det derfor i hver enkelt kommune fremmet forlsag om å benytte seg av planog bygningsloven som et grunnlag for forvaltningsplanen. Dette forslaget ble vedtatt i begge kommuner i 1996, og området ble regulert til et spesialområde naturvern og to spesialområder biotopvern, totalt over 180 km 2. Bestemmelsene for området er i det store og det hele identiske med 10

11 datidens forskrift for naturreservater. Formålet med reguleringsplanen er å bevare et vakkert dalføre med en variert og særegen vassdragsnatur. Jamfør 4 i reguleringsbestemmelsene er alle inngrep som kan endre landskapets art eller karakter forbudt og det er forbudt å fjerne planter, stein og fossiler fra området. I forbindelse med handlingsplanen ble ytterligere vern etter naturmangfoldloven vurdert som et tiltak, men det ble konkludert med at de strenge reguleringsbestemmelsene er tilstrekkelig for å bevare verdiene i området. Fylkesmannen har videre innsigelsesrett mot eventuelle tiltak innenfor reguleringsplanområdet og verdiene synes å være godt nok sikret på denne måten INNVANDRINGSHISTORIE På midten av 1900-tallet ble det fra flere hold i norske botaniske fagmiljø hevdet at en rekke arter i den norske floraen hadde overlevd siste istid på isfrie områder i Norge. Dette gjaldt spesielt en del norsk-svenske fjellplanter, men også mer boreale arter som har såkalt stordisjunkt utbredelsesmønster, det vil si utbredelse som er splittet opp i områder som er adskilt med store avstander. De fleste artene som behandles i denne handlingsplanen har alle isolerte forekomster i Nord- Fennoskandia som er adskilt fra nærmeste forekomst østover i Sibir med flere tusen kilometer. Tilhengerne av teorien om istidsoverlevelse hevdet at det var umulig å forklare at disse artene hadde spredd seg til de nord-fennoskandiske lokalitetene etter istiden, da nærmeste forekomst var alt for langt unna. Den langvarige isolasjonen av de fennoskandiske forekomstene skulle også forklare hvorfor de fennoskandiske rasene av disse artene ofte hadde avvikende utseende. Et stort problem med teorien om istidsoverlevelse er imidlertid hvordan en del boreale arter med klare temperaturkrav skulle ha overlevd de meget strenge klimaforholdene som hersket i hele Fennoskandia under siste istid. Nyere forskning har da også vist at det er andre mer sannsynlige forklaringer på det stordisjunkte utbredelsesmønsteret, og begrepet postglasial innvandring er et stikkord. Under siste istid, som går under navnet Weichsel, var nesten hele Fennoskandia dekket av is. Klimaet på nordkalotten var betydelig kaldere enn det er i dag, og de aller fleste organismene i denne delen av verden hadde en annen utbredelse enn dagens. Etter alt å dømme har en rekke planter og dyr som i dag er sjeldne i Fennoskandia vært utbredt langs kanten av isdekkene i et kjølig, men frem for alt, tørt klima. Når isen for alvor begynte å smelte som konsekvens av en klimaforbedring for rundt år siden fulgte mange arter etter iskanten. Spesielt var det gode forhold for konkurransesvake arter. De store arealene med åpen og tilnærmet vegetasjonsløs mark gjorde at planter kunne spre seg langt på kort tid. Disse artene kalles for postglasiale innvandrere, og det var nok en del tilfeldigheter som spilte inn. Ett eller noen få frø fra en liten populasjon kunne spres langt med dyr eller vind, og danne opphav til en ny populasjon langt unna. Dette kunne selvsagt skje flere ganger, slik at en art nærmest kunne hoppe fra en utpost populasjon og danne enda en utpost og så videre. På denne måten var det bare et meget begrenset genetisk utvalg av genomet til de ulike artene som vandret inn som faktisk ble med inn i de nylig isfrie områdene. Reduksjon av genetisk variasjon på denne måten kalles en genetisk flaskehals. Når den postglasiale perioden var over og de isfrie områdene ble kolonisert av stadig mer konkurransesterke arter ble de postglasiale innvandrerne presset tilbake til færre og færre habitater. Artene fikk det trolig spesielt tøft under den varme og fuktige tiden fra cirka år siden 11

12 (atlantisk tid), og mange av de postglasiale innvandrerne døde antagelig ut. Fra de tidligere israndområdene ble også de samme artene presset østover og sørover mot fjellene i Kazakstan og Mongolia, mens de i mange tilfeller døde ut i arealene de hadde okkupert under istiden som nå var altfor varme og fuktige. Dette forklarer det store gapet mellom relikter av postglasiale innvandrere i Fennoskandia og de nåværende restene av deres opphavelige populasjoner i Sibir. I de få tilfellene det har blitt gjort genetiske undersøkelser viser deg seg at de sibirske populasjonene er de som står nærmest de fennoskandiske. Forskjell mellom sibirske og fennoskandiske planter innen samme art i en del trekk som behåring og farge kan ha oppstått allerede ved innvandringen som en konsekvens av den genetiske flaksehalsen. Mer sannsynlig er likevel kanskje at enkle mutasjoner har ført til små endringer over en periode på cirka år som er den tiden disse artene har vært i Fennoskandia. Altadammen Virdnejávri Virdneguoika Høyeste regulerte vannstand Figur 3. Kart over magasinet i Alta-Kautokeinoelva. Oransje symboler viser forekomster av finnmarksjonsokblom mens røde symboler viser forekomster av kveinhavre. Symboler med sort omriss indikerer neddemte og utgåtte forekomster. Kun én forekomst av hver art er i dag kjent i hele elva, og det er langs Virdneguoika like over høyeste regulerte vannstand. En gammel forekomst av kveinhavre nord for damstedet (rød sirkel) er ikke sjekket. 12

13 5. HANDLINGSPLANENS MÅLSETTING Det overordnede målet er å sikre at de sterkt truete plantene som omfattes av denne handlingsplanen ovelever i norsk flora på lang sikt. For å oppnå en slik målsetting er det nødvendig å: - Skaffe til veie tilfredsstillende kunnskap om artenes status, både på geografisk-, populasjonsog genetisk nivå. - Utføre overvåkning og iverksette tiltak i tide. 13

14 6. MASIMJELT OXYTROPIS DEFLEXA (PALL.) DC SSP. NORVEGICIRKA NORDH. Rødlistestatus (2010): Sterkt truet (EN). Lovstatus: Fredet i Norge etter naturvernloven siden 25. februar Masimjelt er en av de norske artene som finnes på Bernkonvensjonens liste I. Det vil si arter som skal totalfredes i medlemslandene SYSTEMATIKK OG MORFOLOGI Masimjelt tilhører den svært store erteblomfamilien, og er taksonomisk plassert i markmjeltslekta (Oxytropis) sammen med reinmjelt (Oxytropis lapponica) og markmjelt (Oxytropis campestris). Hvite kronblader med fiolette årer karakteriserer masimjelten i blomringstiden, noe som gir den et blast, blekfiolett preg. Bladene har par småblad som er tett håret av opprette hår. Fruktstandene er ofte opp mot 10 cm lange øverst i høyreiste stengler (Figur 4-5). Belgene er først grønne og behåret med brune hår (Figur 5) før de går over i brunsvart senere utover høsten. Masimjelt har en dyp pelerot, og som andre arter i erteblomfamilien har den rotknoller med nitrogenfikserende cyanobakterier. Hvilke bakterier som finnes i masimjelt er ikke undersøkt. Figur 4. Masimjelt fotografert sommeren 2009 ved lokaliteten i Virdneguoika cirka 13 km nord for Masi. Foto: Geir Arnesen. Den første lokaliteten for masimjelt ble oppdaget i 1883 av Johannes Musæus Normann ved Hábatbákti nær Masi i Finnmark. Han var imidlertid ikke klar over hvilken sjeldenhet han hadde funnet, og belegget ble bestemt til reinmjelt (Oxytropis lapponica). Den finnes spredt på baserik grunn i Norge. Det var i Axel Blytts flora som ble fullført av Ove Dahl i 1906 at individene fra Hábatbákti først ble presentert som Oxytropis deflexa. I 1934 ble de norske plantene sammenlignet med sibirsk materiale av den kjente botanikeren Rolf Nordhagen, og det ble klart at det norske 14

15 materialet var unikt. Nordhagen publiserte da Oxytropis deflexa ssp. norvegica, og ga det norske navnet baikalmjelt. I 1964 ble den undersøkt ytterligere av Nordhagen, og den ble da omdøpt til masimjelt. Den norske underarten skiller seg utseendemessig fra den asiatiske hovedarten ssp. deflexa ved blant annet å ha nesten hvite blomster. Den asiatiske underarten har fiolette blomster. Det finnes også andre raser av Oxytropis deflexa i Nord-Amerika som har mer uklar systematikk. Enkelte av disse ligner utseendemessig svært mye på masimjelt. Mye tyder på at masimjelt er en genetisk utarmet levning fra postglasial tid (Laane og Høiland 1994). I slike populasjoner kan enkle mutasjoner lett gi utslag i hele populasjonen, slik at individene får et avvikende utseende. Kromosomtellinger har vist at masimjelt er diploid, og har 16 kromosomer (Knaben og Engelskjøn 1967). Figur 5. Fruktstand hos masimjelt. De grønne belgene, som blir svartbrune utover høsten, er tett besatt med brune hår. Foto: Kristine Bakke Westergaard SPREDNING OG FRØSETTING Masimjelt sin spredningsbiologi ble studert av Nordhagen allerede i Det ble konkludert med at masimjelt er en såkalt tangentballist. Det vil si at frøene kan kastes et lite stykke unna ved at en fjæringsmekanisme i belgen spennes ved berøring eller påvirkning av vind. Dette er ikke en spredningsstrategi som gir arten gode evner til langdistansespredning. Frøene kan likevel blåse over lange avstander på is og skare om vinteren. En stor plante av masimjelt kan produsere over 500 frø i løpet av en god sesong (Elvebakk 2006), noe som teoretisk skulle tilsi en betryggende rekruttering av masimjelt. Studier med dyrking av masimjelt utført med frø fra 20 år gamle herbariebelegg viste at selvbestøvning er vanlig (Laane og Hoiland 1994). De samme studiene viste at reduksjonsdeling i pollenmorceller fra masimjelt, til forskjell fra de andre underartene i artskomplekset Oxytropis 15

16 deflexa, i svært mange tilfeller slo feil og det ble dannet sterilt pollen. Det var også vanlig at mange av frøene var innskrumpne og lite spiringsdyktige. Dette er tegn som peker i retning av en genetisk utarmet populasjon som er sterkt belastet av innavl. Den genetiske variasjonen er imidlertid ikke dokumentert i DNA-studier, noe som er sterkt ønskelig å få utført UTBREDELSE Masimjelt er kun kjent fra to lokaliteter i hele verden. Dette er fra Hábatbákti cirka 2 km sør for Badje Maze og fra Virdneguoika (Figur 6). Begge forekomstene ligger i Kautokeino kommune i Finnmark fylke. Det er cirka 15 km mellom lokalitetene. Forekomstene av den asiatiske underarten finnes i Kazakstan, Russland og Mongolia, mens de amerikanske rasene finnes i Rocky Mountains og arktisk Canada (Figur 6). Flere teorier har vært fremsatt for å forklare masimjelt sin isolerte forekomst. Det er generell enighet om at underarten masimjelt har oppstått fra de asiatiske populasjonene og blitt modifisert under langvarig isolasjon. Utbredelsesmønsteret taler meget sterkt for at masimjelt er en postglasial relikt BESTANDSUTVIKLING Masimjelt er en flerårig, men ikke svært langlivet plante. Det ble påbegynt detaljerte populasjonsstudier på lokaliteten ved Virdneguoika på 1980-tallet, men disse ble ikke fulgt opp (Arve Elvebakk pers. medd.). En foreløpig konklusjon tyder imidlertid på at individene oftest ikke blir særlig eldre enn cirka 10 år (Elvebakk 2006). På lokaliteten ved Virdneguoika har individtellinger av masimjelt vært utført jevnlig, noe som har avdekket at individtallet har relativt store svingninger. Mellom 200 og 2000 individer ser ut til å være normalt. Tallet på nye individer henger antagelig sammen med frøproduksjonen året i forveien, og det er lite sannsynlig at en frøbank i jorden spiller noen stor rolle. Det er flere ulike faktorer som gjør at frøproduksjonen svinger. For det første er rasmarka som masimjelten lever i ustabil, og enkelte år raser større eller mindre flekker av rasmarka ut og blir borte. Videre er det påvist at larvestadiet til en spesiell snutebille-art (det har ikke vært mulig å fastslå hvilken art) enkelte år beiter så intenst på masimjelten at det går utover frøproduksjonen. Spesielt nedbørsrike sesonger gjør også at mange individer drukner. Lokaliteten ved Hábatbákti ble kartlagt tidlig på 1900-tallet, og forekomsten er beskrevet av den svenske botanikeren Carl Th. Mörner i Lokaliteten har vært oppsøkt av flere etter den tid, senest på 1990-tallet av Klaus Høiland. Arve Elvebakk var der i 1983, og skriver i en rapport at lokaliteten på Hábatbákti da hadde cirka 300 individer av masimjelt (Elvebakk 1984). Han nevner også at individene så større og mer velutviklet ut enn de i Virdneguoika. Det er ingen detaljerte eller nyere beskrivelser av lokaliteten ved Hábatbákti. 16

17 Figur 6. øverst: Kart over den omtrentlige utbredelsen til Oxytropis deflexa i verden (etter Hultén og Fris 1986) blått polygon indikerer de amerikanske rasene, mens rødt polygon viser den østasiatiske ssp. deflexa. Rød prikk indikerer ssp. norvegicirka Nederst: kartet viser lokalisering av de to kjente populasjonene av masimjelt (Oxytropis deflexa ssp. norvegica) 17

18 6.5. ØKOLOGI Masimjelt har etter alt å dømme utviklet seg fra en stamfar som er en utpreget steppeplante. De to kjente forekomstene av masimjelt vokser da også på steder som har et steppelignende mikromiljø. Området rundt Masi har et innlandsklima med lav årsnedbør (395 mm ved målestasjonen på Masi i siste normalperiode). I selve rasmarkene vokser den i helt bestemte soner som har intermediær forstyrrelsesgrad. Arten takler ikke for stor grad av utrasning og forstyrrelser, men på en annen side blir den konkurrert ut av vanligere arter hvis substratet blir for stabilt. Arten virker også å være avhengig av å ha substrat som drenerer svært godt, da røttene drukner hvis det blir for vått. Masimjelt har store krav til baserikdom i jordvæsken. På lokaliteten i Virdneguoika vokser arten kun på lokaliteter med basisk ph, og mer enn 2000 mg kalsium per 100 g jord (Elvebakk 1984). Rasmarka i Virdneguoika består av forvitret marmor med spor av asbest og talk. På nærliggende rasmarker bestående av vitret biotittskifer mangler masimjelt. Tilsvarende data er ikke å oppdrive fra lokaliteten på Hábatbákti, men det er klart at også disse rasmarkene er baserike og består av forvitret marmor. Masimjelt synes å ha relativt høye temperaturkrav. Begge kjente lokaliteter av arten ligger relativt beskyttet og eksponert slik at de får høye doser av solinnstråling og lite vind. De høyestliggende forekomstene av masimjelt er rundt 390 m.o.h. på Hábatbákti. På begge lokalitetene vokser masimjelt sammen med sterkt basekrevende arter. I Virdneguoika er det spesielt rabbetust (Kobresia myosuroides), bergstarr (Carex rupestris), snømure (Potentilla nivea) og reinrose (Dryas octopetala) som følger masimjelt. En rekke andre basekrevende arter finnes imidlertid også i rasmarka, og flere av disse er rødlistet, som for eksempel grårublom (Draba cinerea - VU), finnmarksløvetann (Taraxacum norvegicum - EN), flågmure (Potentilla hookeriana - NT), brudespore (Gymnadenia conopsea - NT) og rosekarse (Braya linearis - EN). Det er også påvist en rekke arter av basekrevende moser. Mest interessante av disse er glanskurlemose (Didymodon acutus) og buttvrimose (Tortella inclinata) som begge har svært få funn i Norge. Ingen av dem er imidlertid rødlistet. Av lav er diversiteten betydelig mindre, og kun relativt vanlige basekrevende arter er registrert. Lokaliteten ved Hábatbákti er mindre artsrik, men her vokser blant annet de nordøstlige artene brannull (Eriopohorum russeolum) og finnmarksvier (Salix bebbiana) i nær tilknytning til rasmarkene med masimjelt TRUSSELFAKTORER Inngrep og ferdsel Ingen av de to kjente lokalitetene for masimjelt er per i dag direkte truet av inngrep. Lokaliteten i Virdneguoika blir imidlertid besøkt hvert år av interesserte turister som blir fraktet nedover vassdraget med elvebåt fra Masi. Ferdsel av turister i rasmarka er teoretisk en trussel for masimjelten her. Til nå har imidlertid ikke dette påvirket populasjonen i nevneverdig grad, men det er usikkert hvordan dette vil utvikle seg i fremtiden. Forekomsten i Hábatbákti er lite kjent og blir sjelden besøkt. En kjenner ikke til at noen har vært der siden midten av 1990-tallet. Mangefull registrering av stedfesting Ingen av lokalitetene for masimjelt er registrert på en betryggende måte i nasjonale systemer for artsforekomster. De norske universitetsmuseene har kun gamle belegg av arten og disse er unøyaktig 18

19 koordinatfestet. Dette gjør at forekomster av arten i Artsdatabankens artskart også vises unøyaktig. I Direktoratet for naturforvalting sin naturbase er lokalitetene registrert som viktige artsområder, men avgrensingene er meget grove og det kommer ikke fram hvor populasjonene er nøyaktig. Denne åpenbare mangelen på dokumentasjon er i seg selv en trussel. Det er fare for at ren uvitenhet og tilfeldigheter kan føre til at inngrep som hugst eller annet naturbruk gjør stor skade på lokalitetene. Klimaendringer Klimaendringer er en potensiell faktor som kan endre populasjonene av masimjelt. Det er et faktum at begge populasjonene allerede har overlevd den betydelig varmere tiden som ligger cirka år tilbake i tid, men populasjonene er nå så små at de arealmessig er vesentlig mer utsatt enn de var på den tiden. Muligens er de også genetisk utarmet og i dårligere stand til å tilpasse seg endringer i miljøet enn tidligere IVERKSATTE TILTAK Lokaliteten ved Virdneguoika ble oppdaget etter at vedtaket for utbyggingen av Alta- Kautokeinovassdraget var fattet. Lokaliteten lå slik til at den nedre delen av rasmarka med masimjelt ble berørt av oppdemmingen. For å hindre en stor utrasning av rasmarka som drastisk kunne redusert lokaliteten, ble det utarbeidet en tiltaksplan av Arve Elvebakk i samarbeid med Norges vassdrags og energidirektorat (NVE). Tiltaket som ble satt i verk bestod i å sette opp en forstøtning cirka 2 høydemeter over høyeste regulerte vannstand. Forstøtningen ble laget av bord som ble lagt oppå tykke armeringsjern som ble slått inn i rasmarka i 90 graders vinkel på rasvinkelen. Bordene ble gravd inn i rasmarka slik at de øverste var 10 cm under overflaten. Etter at magasinet ble fylt opp og en stor utrasning var forhindret ble bordene fjernet etappevis, slik at ustabiliteten i rasmarka skulle opprettholdes. Under denne perioden ble lokaliteten oppsøkt med jevne mellomrom for å stadfeste at status for masimjelt var tilfredsstillende. Arve Elvebakk som utførte arbeidet skriver i sin rapport til Statkraft AS i 2006 at de siste bordene da kunne fjernes og tiltaket avsluttes. Rasmarkene hadde da kommet inn i en ny likevekt og passende habitater for masimjelt var opprettholdt helt siden oppdemmingen. Det ser dermed ut til at lokaliteten i Virdneguoika har overlevd Alta- Kautokeinoutbyggingen og videre fysiske tiltak er ikke nødvendig for å bevare habitatene BEVARINGSTILTAK OG FORSKNINGSBEHOV Siden tiltakene i Virdneguoika nå er avsluttet, og lokaliteten i Hábatbákti etter alt og dømme er upåvirket, synes det klart at det ikke er nødvendig å sette i gang fysiske tiltak som har til hensikt å beskytte noen av de kjente populasjonene. Bedre stedfesting og kartlegging For at lokalitetene ikke skal komme i fare i fremtiden er det imidlertid viktig at populasjonene avgrenses og koordinatfestes nøyaktig med moderne utstyr (GPS), og kommer inn i nasjonale systemer for artsregistreringer og verdifulle naturtypelokaliteter. Slike data er samlet for den ene av lokalitetene i forbindelse med denne handlingsplanen, men mangler fullstendig for lokaliteten i Hábatbákti. Det er et visst potensiale for at det finnes uoppdagede lokaliteter av masimjelt i baserike rasmarker rundt Masi. Spesielt på den veiløse siden av Alta-Kautokeinoelva, sørover fra Masi, er det områder som kan ha den rette økologien og som bør prioriteres i søket etter nye forekomster. 19

20 Det bør også gjøres vurderinger om hvorvidt en permanent senkning av høyeste regulerte vannstand kan være et aktuelt tiltak for gjenskape aktuelle levesteder for arten slik at den kan rekolonisere blottlagte reguleringssoner. Dette kan være et tiltak for å øke bestandstørrelsen og sannsynligheten for overlevelse in-situ. Ex-situ bevaring Når det gjelder en så ekstremt sjelden plante som masimjelt, men bare to kjente lokaliteter på verdensbasis og i enkelte år rundt cirka 500 gjenlevende individer bør ex-situ vern av så mye som mulig av genomet være en selvfølge. Det er allerede plantet inn tre individer av arten i Arktisk-alpin botanisk hage i Tromsø. Dette er imidlertid kun et tilfeldig utvalg av frø fra lokaliteten ved Virdneguoika. Det bør systematisk samles inn materiale på en slik måte at det meste av genomet til masimjelt dekkes og kan bevares både som frø og som utvokste planter. Den genetiske diversiteten er imidlertid ikke er kartlagt, og det må gjøres før ex-situ vern igangsettes. Populasjonsstudier For å kunne sikre en god forvalting av masimjelt i fremtiden er det sterkt ønskelig å gjøre populasjonsstudier. Slike studier ble påbegynt av Arve Elvebakk etter at det ble startet overvåkning av lokaliteten etter utbyggingen. Det er påvist store svingninger i individtallet av masimjelt ved Virdneguoika. Ved for eksempel fremtidige klimaendringer kan det komme en utvikling som gjør at masimjelt blir mer truet enn den er i dag. Hvis en da ikke kjenner den naturlige populasjonsdynamikken til masimjelt, vil en være dårlig skikket til å ta vare på arten. Populasjonsstudiene må inkludere tema som årsklassefordeling, og svingninger innenfor disse. En kan da gjerne arbeide ut fra en hypotese om at det er de gamle individene som produserer mesteparten av frøene. Det er tilfelle for andre arter som vokser i ustabile miljøer slik som for eksempel tatarsmelle (Silene tatarica). Genetikkstudier Kartlegging av den genetiske diversiteten innen og mellom de to populasjonene av masimjelt må være et svært prioritert forskningsbehov. Elvebakk (1984) rapporterer at plantene i de to populasjonene virker morfologisk forskjellige, noe som kan tyde på at de også er genetisk forskjellige. De to forekomstene er cirka 15 km fra hverandre, og det er ytterst usannsynlig at det utveksles gener mellom de to populasjonene i dag. De har etter all sannsynlighet vært adskilt tilnærmet like lenge som masimjelt har vært fra sine asiatiske stamfedre. Det er mulig at den nedre populasjonen ved Virdneguoika har oppstått fra frø som er fraktet med elva fra den øvre populasjonen ved Hábatbákti. I så fall vil den nedre populasjonen etter alt og dømme være genetisk utarmet i forhold til plantene på Hábatbákti. Det er imidlertid også mulig at det er snakk om to uavhengige reliktpopulasjoner fra postglasial tid. I begge tilfellene er det viktig å kartlegge den genetiske variasjonen innen og mellom populasjonene slik at en kan få oversikt over populasjonenes genetiske sunnhet. I forbindelse med ex-situ vern er en kartlegging av genomet avgjørende hvis resultatet skal bli vellykket. Det meget spesielle utbredelsesmønsteret til arten Oxytropis deflexa og dens underarter gjør at artskomplekset kanskje er et av de mest interessante i forbindelse med dokumentasjon av postglasial innvandring til Fennoskandia. Når det gjelder bevaring av masimjelt er likevel ikke dette et prioritert forskningstiltak. Det er klart at de asiatiske forekomstene er så forskjellige fra de norske at det ikke kan bli snakk om gjeninnføring av arten fra Øst-Asia, slik som for enkelte andre arter som har tilsvarende utbredelsesmønster. 20

21 7. GRÅRUBLOM DRABA CINEREA ADAMS Rødlistestatus (2010): Sårbar (VU). Lovstatus: Ikke fredet 7.1. SYSTEMATIKK OG MORFOLOGI Grårublom tilhører den store korsblomfamilien, i slekta rublom (Draba). Denne slekten er representert i fastlandsnorge og på Svalbard med til sammen 20 arter. Grårublom har fire hvite kronblad (fire kronblad er et familiekjennetegn) som er ganske store og brede sammenlignet med andre arter i slekten. Frukten utvikler seg til en skulpe som er relativt butt i begge ender og tett besatt med stjernehår (Figur 7). Hele planten ellers har også stjernehår, men enkelte populasjoner har stort innslag av planter med mest enkle hår. Stengelen og bladkantene har imidlertid nesten alltid lange, enkle hår. På grunn av den tette behåringen får planten et grått utseende som har gitt opphav til navnet. Fruktstanden strekker seg svært mye etter avblomring og kan bli opp til 10 cm lang. Basisbladene er spatelformede og butte og har sjelden tenner (Figur 7). Grårublom har ofte stengelblad som også oftest er uten tenner eller med lite tydelige tenner. Rota er ei pelerot. Grårublom har en særdeles komplisert systematikk. Det vitenskapelige navnet Draba cinerea som nå brukes om grårublom har inntil for cirka 20 år siden vært brukt om et helt artskompleks som i ny litteratur er splittet i flere arter. Forruten grårublom (Draba cinerea i begrenset forstand) inneholdt komplekset melrublom (Draba arctica), Draba oblongata og Draba parvisiliquosa. De to sistnevnte er henholdsvis nord-amerikanske og østsibirske taksa som mangler norske navn, mens melrublom er høyarktisk og er relativt vanlig blant annet på Svalbard og Grønland. Hele slekten rublom har omfattende polyploidisering. De diploide ur-artene har 16 kromosomer, men cytologiske studier av cinerea-komplekset, viser at Draba arcticirka er dekaploid (80 kromosomer), Draba oblongata er octoploid (64 kromosomer), mens grårublom (Draba cinerea i begrenset forstand) er hexaploid med kun 48 kromosomer (Brochmann m.fl. 1993; Andersen m.fl. 1999; Andersen 2003). På grunnlag av disse forskjellene i arvestoffet, men også morfologiske trekk (Elven og Elvebakk 1996) oppfattes Draba cinerea (altså grårublom) i en vesentlig mer begrenset forstand enn tidligere. Det er Draba cinerea i den moderne og strenge forstanden som omfattes av denne handlingsplanen. Det må imidlertid også nevnes at også det norske og finske materialet av arten ser ut til å være heterogent, og det er påvist forskjeller i arvestoffet til eksemplarer med lite og mye stjernehår. Litteraturen fra før 1990 gir naturlig nok lite informasjon om grårublom slik den oppfattes i dag. Det er derfor begrenset med informasjon som er tilgjengelig om artens økologi og totale utbredelse SPREDNING OG FRØSETTING En kjenner ikke til at det er utført studier av frøspredning og pollinering av grårublom. Det er imidlertid allment kjent at hele slekten rublom har insektpollinering (med selvpollinering som alternativ), og en såkalt generalisert frøspredning. Frøene er lette og kan blåse over store distanser, 21

22 særlig over skaredekt mark. Generelt spirer også frø av rublom-arter meget godt. Det presiseres likevel at dette ikke nødvendigvis gjelder for grårublom da det ikke er gjort slike studier på noen av de norske populasjonene. Av hensyn til strategi for bevaring av arten på dens eksisterende lokaliteter i Norge ville det være nyttig å vite mer om artens evne til å spire fra frø. Figur 7. Grårublom fotografert sommeren 2009 langs østbredden av Virdnejávri i Kautokeino kommune. Foto: Geir Arnesen (oppe og til venstre) og Kristine Bakke Westergaard (nede til høyre) UTBREDELSE Taksonet Draba cinerea (grårublom), slik den behandles i denne handlingsplanen, er dårlig kartlagt mange steder i utbredelsesområdet. I både russiske, europeiske og amerikanske herbarier ligger det antagelig en rekke belegg som ikke er korrekt bestemt i henhold til den nye oppfatningen av arten. Dette gjør at det er vanskelig å uttale seg om artens globale utbredelse. Det er imidlertid klart at arten finnes i Norden (indre Finnmark, Kuusamo og russisk Karelen), Nord-Sibir, Grønland og etter alt å dømme i Nord-Canada og Alaska (Figur 8). Det er antagelig riktig å karakterisere arten som sirkumboreal og sørarktisk sirkumpolar. Den går i ikke inn i de nordlige delene av Arktis som mangler 22

23 krattskog. Grårublom har et disjunkt utbredelsesmønster, det vil si at den forekommer innenfor avgrensede arealer som er adskilt fra hverandre med store avstander. Det disjunkte utbredelsesmønsteret både regionalt og globalt tilsier at arten er en relikt etter postglasial innvandring i likhet med de andre artene som omhandles i denne handlingsplanen. Materialet av grårublom i norske herbarier er gjennomgått, og en har derfor en relativt god oversikt over utbredelsen i Norge (Figur 8), og for så vidt også i resten av Fennoskandia. Det har vært postulert at grårublom finnes i flere steder i Nord-Norge, blant annet i Målselv, Nordreisa, Kvænangen, Nordkapp og ytre Porsanger. Etter en nøye gjennomgang har en imidlertid kommet til at de eneste beleggene som tilfredsstiller den moderne oppfatningen av arten er de som stammer fra Alta-Kautokeinovassdraget i Kautokeino, og fra Skoganvarre-området i Porsanger (Reidar Elven pers. medd.). I Kautokeino og dels helt sør i Alta kommune finnes det ganske mange større og mindre forekomster langs Alta-Kautokeinovassdraget, fra sør for Masi til rett nord for Altadammen. Antagelig ble deler av populasjoner demt ned under utbyggingen i vassdraget, men befaringer som ble utført i 2009 avdekket at det fremdeles er solide populasjoner av grårublom også langs de delene av vassdraget som ble neddemt. Den største forekomsten ligger i karbonatklippene rundt utløpet av Njárgajohka. Her er det tusenvis av individer med grårublom. Det er også store forekomster i de vestvendte klippene av høyde 373 m o.h. cirka 600 m sør for utløpet av Virdnávzejohka og langs Virdneguoika. I skrenter og rasmarker langs sideelver til Alta-Kautokeinoelva er det også gjort sikre funn av grårublom som ikke ble oppsøkt i Det er et stort antall skrenter og klippeområder langs Alta-Kautokeinoelva som ikke er undersøkt, og som kan ha enda flere populasjoner av arten. I Skoganvarreområdet i Porsanger er arten belagt fra fjellet Silbacohokka og Stállocohkka samt i kalksteinsklipper langs de nedre delene av elva Luostejohka. Disse forekomstene er vesentlig mindre tallrike enn de i Kautokeino. Geir Arnesen og Ingve Birkeland fant flere eksemplarer av en rublom i Nordreisa høsten 2009, som med stor sannsynelighet er grårublom. Individene var imidlertid så degenerert på grunn av sen sesong at det var vanskelig å foreta en sikker bestemmelse. Voksestedet var kalksteinsklipper på nordsiden av utløpet av Mollesjohka i Reisaelva BESTANDSUTVIKLING Grårublom er flerårig, men antagelig ganske kortlivet. Det er ikke gjort noen form for populasjonsundersøkelser av de norske lokalitetene, og det er derfor ingen dokumentasjon hva angår svingninger i individtall, generasjonslengde eller antall individer i ulike forekomster. Det er klart at en del individer gikk tapt under neddemmingen av den store canyonen på grensen mellom Alta og Kautokeino og langs vannet Virdnejávri. Funnene fra før området ble neddemt er imidlertid så dårlig koordinatfestet at det er umulig å si sikkert hvor mange lokaliteter som ble borte. Både Arve Elvebakk og Reidar Elven opplyser at det var en mer kontinuerlig utbredelse av grårublom i dette området. Det ser imidlertid ut til at de fleste lokalitetene langs den neddemte strekningen er i klipper og bratt terreng som i mange tilfeller er ovenfor høyeste regulerte vannstand. Etter befaringene i 2009 kan en i hvert fall slå klart fast at grårublom har flere til dels store forekomster langs den neddemte delen av Alta-Kautokeinovassdraget, og neddemmingen har således ikke hatt en dramatisk effekt på bestandsutviklingen, selv om den lokale utbredelsen her muligens har blitt noe mer oppsplittet. 23