Maktens tekster. Kjell Lars Berge, Siri Meyer og Tom Are Trippestad (red.) AKADEMISK

Transkript

1 Maktens tekster Kjell Lars Berge, Siri Meyer og Tom Are Trippestad (red.) AKADEMISK

2 INNHOLD Siri Meyer SOM DET STÅR SKREVET... Tekst og makt: en introduksjon Noen utviklingstrekk... Makt og tekstproduksjon: noen eksempler... Tekst og makt i dagens samfunn... Kjell Lars Berge HVOR ER MAKTEN I TEKSTEN?... Om makt... Om tekster... Om tre tekstmaktdimensjoner... Tekstmaktdimensjon 1 teksten som unik handling... Tekstmaktdimensjon 2 teksten som forekomst av en tekstnorm Tekstmaktdimensjon 3 teksten som representasjon av en viss ideologisk posisjon eller diskurs... Om ABC om bostaden en makt- og tekstanalyse... Sakprosatekstene som maktens tekster... Referanser... Amund Børdahl MAKTPROSA... Bakgrunnen for prosjektet... Makt, prosa, spredning... Maktprosaens territorium M

3 Maktens tekster Galtungs kritikk... Hernes utkast til en generell maktprosateori... Delrapporter... Presentasjon av empiri... Innledende bemerkninger... Tilnærming... Teoretisk grunnlag for analyse... Analyseeksempel 1... Analyseeksempel 2... Alternative tilnærmingsmåter... Sluttrapport... Jill Merethe Loga GODHETSDISKURSEN... Diskursiv makt... Godhetsdiskursen... Om den skjulte versus åpne godheten... Godhetens asymmetri... Diskursens mangel på et opponerende ståsted... Avslutning... Referanser Merethe Flatseth METAFORENES MAKT... Hvordan virker metaforer?... Maktspråk metaforanalyse av en seksualmoral... Diskursen talens makt... Seksualitet og samfunnskonservering tallet: Den nye moral... Evang sier noe gammelt om det nye, og sender ut en bumerang i beste hensikt... Konklusjon... Referanser M

4 Innhold Ingrid Kristine Hasund SPRÅK OG MAKT, LIKSOM Del 1: Apokalypse nå Del 2: Liksom i språkforskningen Del 3: Ja takk, begge deler? «Ekte» liksom og «stereotypi»-liksom Liksom-forfatterens intensjoner Den individuelle og den kollektive stemme Språk og makt Konklusjon Referanser Jens E. Kjeldsen MAGTEN MELLEM BILLEDET OG ØJET Ikonofobi og mytologier om billedets magt Magt gennem forenkling Magt gennem emotionel appel Magt gennem skjulte virkemidler Anekdoter er spændende, men ikke altid sande Billeder har den magt, som beskueren vælger at give dem Fastholdelsesretorik og forandringsretorik Referencer Christian Kock MAGTKAMP ELLER STATSKUNST: POLITISK KOMMUNIKATION PÅ MEDIERNES PRÆMISSER En retorisk vinkel på politisk kommunikation Hvad medierne finder interessant: politik som kamp Den nemme professionalisme Journalister og pressechefer forstår hinanden Hvad vil folk ha? Indsigter fra forskningen Hvilke slags argumenter påvirker folk, og hvordan? Hvad slår an? Politikeres troværdighed, karisma, folkelighed Facit Efterskrift: Efter folketingsvalget november Referencer M

5 Maktens tekster Harald Hornmoen «FORSKNINGEN HAR VIST»: ROLLER OG MAKTRELASJONER I FORSKNINGSJOURNALISTIKK En diskursanalytisk tilnærming Strategier som kilder bruker Popularisering som strategi Et populariseringsparadigme Forskningsjournalistisk ideologi Representasjoner i forskningsjournalistikkens tekster Nye måter å se på? Referanser Magne Gjerstad SAMFUNNSVITENSKAPENES TEKSTMAKT Maktrelasjoner i Kan fengsel forsvares? Form og innhold Vitenskapsretorikkens oppgave Referanser Johan L. Tønnesson STEINER FOR BRØD Hvordan forvalter vitenskaperne sitt kulturelle mandat? Fra doxa til paradoks Rekursiv dannelsesreise Dialog mellom selvbevisste institusjoner Steiner for brød I: Historie som faktapåstander Steiner for brød II: Populærvitenskapelig tro og tvil Moteforestillinger og motforestillinger «Vitenskapens etos er kjedelig» «Vitenskapens etos er jåleri» «Vitenskapens folk er reklameagenter for seg selv» «Vitenskap er krig» FORFATTERLISTE M

6 Siri Meyer SOM DET STÅR SKREVET Tekst og makt: en introduksjon «Jeg satt en dag på kontoret og tenkte på hvor mye jeg hadde skrevet,» fortalte en mann som arbeidet i et departement. «Og det var mye, veldig mye, faktisk enda flere sider enn Goethe. Men det var en viktig forskjell mellom Goethe og meg: jeg hadde en litt uhyggelig følelse av at det ikke var meg som hadde skrevet dem.» Men hvem var så skribenten? Hvilken makt beveger pennen, hvis det ikke er ham eller henne som skriver under med sitt eget navn? Det er dette det handler om når vi diskuterer tekst og makt. Og det er tema for denne boken, som er et blitt til som et samarbeid mellom prosjektet Norsk sakprosa ( ) og Makt- og demokratiutredningen ( ). Tekster er en viktig innfallsport til studiet av de institusjoner og normer som styrer oss, som skaper orden og sosiale fellesskap. Som redskaper i en analyse av maktforhold er de blitt enda viktigere enn før. Det skyldes sentrale trekk ved samfunnsutviklingen. Noen utviklingstrekk En trerot og en stubbebryter. De trekker blikket vårt til seg når vi står foran Østre Galleri i Oslo Rådhus, der Per Krohg dekorerte veggene i perioden 1946 til På den ene siden av treroten står den omsorgsfulle mor: en kvinne med barn. På den andre siden den samfunnsbyggende kraft: to menn som rydder nytt land. De befinner seg ute i en typisk norsk skogog fjellnatur. Nederst i høyre hjørne er det en rosebusk, i det venstre en bikube. Skjønnheten og fliden i harmonisk forening. Symbolene får de ulike klassene kroppsarbeideren og industriarbeideren til å gå opp i.9 M

7 Maktens tekster. 10 M en høyere enhet. Den forenende kraften er uttrykt i metaforen i midten: de norske røtter. Det visualiserer den identiteten som overskrider klasse og kjønn. Vi ser her en utopi, en drøm om hvordan framtidens samfunn skulle se ut. Men det var ikke ingen dagdrøm. Utopien var tett knyttet til den sosiale dynamikken til politiske bevegelser og identitetsskapende prosesser i samtiden. Den næret seg av symboler som både var en del av en personlig, eksistensiell diskurs så vel som en politisk diskurs. Langveggene i Østre Galleri, som flankerer maleriet av treroten, viser oss bilder av by og land. De minner om et sosialdemokratisk slagord: «By og land hand i hand.» Utopien fikk næring fra livet selv, og var derfor en viktig drivkraft i endringen av det norske samfunnet. Den var et styrende element i det politiske arbeidet for å realisere idealet om at alle nordmenn uansett hvilken klasse eller sosial gruppe de var født inn i skulle ha de samme livsvilkårene. Politiske visjoner var en viktig identitetsskapende makt i det 20. århundrets store sosiale bevegelser. Bondebevegelsen og arbeiderbevegelsen, for eksempel, hadde hver sine kommunikasjonsformer som også var en del av det enkelte menneskets selvuttrykk: sanger, klesplagg, språklige ord og vendinger. Politikk og identitetsdannelse var tett bundet sammen og skapte forskjellige kulturer og kollektive identiteter. Arbeiderbevegelsen var lett gjenkjennelig med egne faner, plakater, aviser, litteratur, sosiolekter etc., mens bondebevegelsen hadde mållag, folkedans og bunader. De dannet hver sine institusjoner, hadde hver sine forlag, teatre, aviser, tidsskrifter, idrettslag etc. Politikken fikk næring og form fra striden mellom disse sosiale gruppene. Og politikken var totaliserende den kunne beslaglegge hele personligheten og gi mening og livskraft til et helt liv. Det var dette som var grunnlaget for dannelsen av de politiske partiene. Vi fikk et parti for arbeidere, et for bønder, et for borgere, etc. Dagens politiske partier er ikke symbolprodusenter. Det finnes ingen paralleller til Krohgs maleri i dagens samfunn. Politikken skaper ikke tankefigurer og kommunikasjonsformer som griper inn i det enkelte menneskets liv og selverkjennelse. I den forstand har det politiske den sosiale dynamikken, drivkraften i de sosiale endringene forlatt politikken. Andre instanser har tatt makten over identitetsdannelsene: livsstilsreklamen, motebransjen, massemediene. Det handler ikke lenger om dannelse av kollektive identiteter og nasjonalt fellesskap, men om individualisering. Identitetsdannelsene henter ikke lenger tegn og symboler

8 Som det står skrevet fra hierarkiet av sosiale klasser: arbeiderklasse, borgerskap, bønder etc. Det kan fortone seg som en frigjøring av individet fra begrensende sosiale bånd. Men har friheten grenser? Et studium av dagens tekster kan føre oss i retning av svaret. Det sosiale livet er individualisert. Den staten som styrer oss, er derimot avindividualisert. Vi har ikke lenger konger, hærførere, skatteinndragere, biskoper og liknende av det slaget vi kan peke på og si: Se der, der går makten. Vi møter staten i form av selvangivelsen, brev fra Statens lånekasse, rundskriv fra Trygdeetaten, informasjon fra skoleadministrasjonen, osv. Med andre ord: Makten taler gjennom tekster. Studiet av tekster gir oss god innsikt i denne spenningen mellom det individualiserte sosiale livet og den avindividualiserte statlige makten. Tekststudiet kan synliggjøre maktforhold som det ellers er vanskelig å gjennomskue. Kjell Lars Berge gir oss et godt eksempel på en slik tekst, nemlig ABC om bostaden. Tektsten er svensk, men analysen viser fram maktmekanismer som også gjelder i norsk sammenheng. Her henvender staten seg til borgeren i dette tilfelle leieboerne i statlig støttede boligbyggelag. Det er en stat som uttrykker seg utydelig: Meningen pakkes inn og gjemmes bort i tekstens formuleringer. Som Berge viser, inngår teksten i statens forsøk på å reforhandle forholdet mellom offentlig forvaltning og den enkelte borger: Staten vil være «kompis» med leieboeren. Den offentlige institusjonen som er tekstens avsender, unndrar seg sin maktposisjon ved å underkommunisere og utydeliggjøre for leseren de forpliktelser en leieboer må oppfylle for å kunne bo i et hus med offentlig støtte. Grundige tekstanalyser trengs for å få øye på staten og makten i dagens samfunn. Det er flere av dem i denne boken. Men først noen eksempler på hvordan tekster skaper mening. Makt og tekstproduksjon: noen eksempler Hvordan blir den seende ut, den historien du forteller legen din når du legges inn på et psykiatrisk sykehus? Litteraturforskeren Petter Aaslestad, en pioner innenfor tekststudier, viser oss mange slike historier fra Gaustad sykehus fra 1890 til 1990 i boken Pasienten som tekst. En av dem, fra 1897, lyder slik:.11 M

9 Maktens tekster Somme tider går hun ud af sengen og lægger sig på gulvet, fordi hun føler levende dyr i tangen orme og firfisler imellem har de stukket hende ganske voldsomt. Hun slår dette bort som «jugeri»; derimot fastholder hun at «den som gjælder far, er ikke hendes far, denne er nemlig død». Er temmelig jålete og opspilet. Hun hører stemmer om natten, der siger, at hun skal brændes op, det hænder også at hun ser ildsluer omkring sig; ler, idet hun fortæller dette. Hun kom til sengs et par dage, fordi hun syntes, at hovedet vilde gå i sund, naar de talte nede på arbeidsstuen i B. Det «gav gjenlyd inde i hendes hoved» M Her har vi tilsynelatende en personlig stemme: et menneske som hører, ser og føler. Tekstens «hun» hører stemmer inne i hodet, ser ildsluer omkring seg, føler «levende dyr i tangen». Pasientens ord alt sammen. Og det som skjer, omtales i presens: det skjer her og nå. I siste setning brukes det til og med anførselstegn for å synliggjøre nærværet og personen. Men vi hører også gjenklangen av noe annet, av forfatterens stemme. Det står «hendes» hode i tredjeperson, ikke «mitt» hode. Pasientens opplevelser er gjengitt i en form for pseudodirekte tale, eller fri indirekte tale som er den fagtekniske termen. For det er legen som fører journalen i pennen. Hans stemme skjærer av og til direkte gjennom i pasientfortellingen: «Er temmelig jålete og opspilet.» Dette er legens ytre og vurderende blikk. Hans spørsmål må også ligge til grunn for formuleringer som «Hun slår dette bort som jugeri». Det som kjennetegner denne, så vel som psykiatriske journaler i sin alminnelighet, er at fortellingen ikke skrives av den som forteller. Den som skriver deler dessuten ikke fortellerens virkelighetsbilde. Han tror ikke på det som fortelles det er oppspinn, galskap, et sykt menneskes tale. Ikke desto mindre bestreber han seg på å gjengi fortellingen så lojalt som mulig. For legen skriver ikke for seg selv. Han skriver på sykehusets vegne for å kunne klassifisere fortelleren som pasient, slik at vedkommende blir lagt inn på rett avdeling. Denne dobbeltheten, både å skulle gjengi personens fortelling lojalt og å innpasse den i sykehussystemet, innebærer at det kan være vanskelig å skille fortellerstemmen fra pasientstemmen. Pasientens språk brer seg inn over skriverens språk og fortrenger det tidvis, også i tekstfragmenter som mangler formelle spor etter den som forteller. Journalen springer altså ut av en kommunikasjonssituasjon med flere stemmer som taler ut fra ulike virkelighetsbilder. Maktforholdet mellom disse stemmene trer ikke klart fram; det 1 Petter Aaslestad (1997): Pasienten som tekst. Fortellerrollen i psykiatriske journaler. Gaustad , s. 75. Oslo: Tano Aschehoug.

10 Som det står skrevet viser seg bare når vi kartlegger de retoriske grepene og tankefigurene i teksten. Men hvordan går vi fram for å kartlegge maktens spor? For eksempel kan det arte seg som en jakt på små, unnselige ord. Ta nå bare ordene «at» og «derfor» i dette tekstfragmentet: [ ] hun syntes faderen og stemoderen viste en så besynderlig opførsel, at hun skiønte, de vilde forgifte hende. Når hun gik ud, havde de det med at snakke så mistænkeligt sammen, og derfor torde hun næsten ikke gå ud. 2 Det er bruken av de små ordene som føyer ytre og indre hendelser logisk sammen og gjør det hele til en sammenhengende fortelling som kan forklare pasientens oppførsel og gi et klart sykdomsbilde. Ofte skal det ikke mer til enn en sammenstilling av to formuleringer, som i denne journalen fra 1903: «Har ophørt at masturbere. Hører ikke så mange stemmer som før.» 3 Her står det ingenting direkte om en årsakssammenheng mellom opphøret av stemmene og masturbasjonen, men leseren er allikevel ikke i tvil. Formuleringenes rekkefølge sørger for det. Selv om fortelleren ikke trer åpent fram som forteller, legger han igjen mange spor av sin tolkningsmakt. Journalene er bærer av et maktspråk, men er det ikke ekskluderende? Det utelukker verken pasienten eller de pårørende. Journalene er ikke skrevet i et ekskluderende profesjonsspråk, men i det språket som brukes av alminnelige folk. Men er det egentlig legen som fører ordet i journalene? I journalene som er sitert ovenfor, har vi ikke møtt noe profesjonelt blikk, ingen interesse for galskapen som sykdom eller bruk av faglige begreper som forsøker å gripe og analysere fenomenet. Det finner vi ikke i andre journaler heller, før vi kommer til 1970-tallet. Så var det da heller ikke asylets viktigste oppgave å behandle pasienten ved århundreskiftet. De psykiatriske sykehusene var først og fremst oppbevaringsanstalter, der pasientene ble beskyttet for seg selv og samfunnet for pasientene. Målet var ikke helbredelse i moderne medisinsk forstand, men å normalisere atferden slik at pasienten kunne gjøre gangs arbeid når han eller hun kom ut. De ble satt til nyttige sysler og lært opp i skikk og bruk etter forbilledlige eksempler. Omgivelsene skulle være vennlige. «Alt den første sommer», heter det om Gaustad sykehus, «blir det lagt dansegulv i det fri [ ] Minst 2 Ibid., s Ibid., s M

11 Maktens tekster én kveld hver uke kommer hver funksjonær, ofte med ektefelle, og tilbringer kvelden sammen med de syke i selskapelig samvær. Ofte er det musikalsk underholdning.» 4 Den autoriteten legen taler med i journalene, stammer derfor ikke fra den medisinsk-vitenskapelige profesjonen, men fra den symbolske kapitalen som tilfalt medlemmer av den kulturelle eliten. Den gav legen en moralsk og juridisk autoritet og gjorde ham og hans familie til forbilledlige eksempler på det «normale», på den atferden pasienten måtte etterlikne for å kunne bli friskmeldt. Fortelleren er normaliseringsmakten som i denne journalen fra 1914: Moren er omstrejferske, nu fattiglem og tiggerske og bor med sin søn (nærværende pat.) i en ussel, liten hytte. Pat. er født utenfor egteskap; faren var sømand. [ ] Efter konfirmationen for han en stund til sjøs, men har nu i mange år bodd hjemme hos sin mor og væsentlig syslet med tilvirken av flisekurver; men ikke villet delta i noget ordentlig arbeide, gått og slengt med en bøsse og især fisket litt 5 Her omtales ikke hytten som «liten, men koselig». Nei, den er «ussel». Og mannen jakter ikke, driver ikke fiske. Nei, han «går og slenger med bøssa» og «fisker litt». Han lager ikke flisekurver, men «sysler» med tilvirkning av kurver. Den nedlatende tonen peker mot en underliggende sosial norm som kriterium på normalitet. Journalene styres av den symbolske orden: Det gjelder å opprettholde fornuften ved å holde ufornuften og umoralen unna offentligheten. I vår tids journaler møter vi en ny type makt. Vi ser det i tekster som denne: Oppsummert synes tilstanden å ha stabilisert seg, pasienten falt til ro i avdelingen. Det er å anta at den allerede påbegynte psykologiske vekst og modning vil kunne medføre adskillig bedring allerede i løpet av inneværende år. Terapeutiske tiltak, da spesielt psykoterapi, må imidlertid doseres svært forsiktig og efter grundig, kompetent evaluering om nye, dramatiske, psykotiske dekompenseringer skal kunne unngås eller i det minste mildnes M Her er det liten tvil om at pasienten skal til behandling, og at vitenskapen er den eneste veien til helbredelse. Språket er blitt erfaringsfjernt og abstrakt det likner ikke lenger vanlig, menneskelig tale. Her finnes 4 Ibid., s Ibid., s Ibid., s. 164.

12 Som det står skrevet ingen spor av pasientens tale; intet som kan bringe ham eller henne eller de pårørende nærmere en forståelse av den mentale lidelsen. Profesjonen har makten psykiateren skriver for kollegene. Det kan forekomme sammenstillinger av formuleringer som ved første øyekast virker uforståelige også innenfor profesjonsspråkets rammer. I en journal heter det blant annet at: Det har nå vært tre episoder de to siste dagene som må beskrives som alvorlige. I denne fasen har det ikke vært noen endringer av pasientens medikasjon. Det er således med undring at vi ser den dramatiske forverring som finner sted. [ ] Den eneste forandring som har skjedd rundt pasienten, er at foreldrene og vi har kunnet samarbeide om reelle utskrivningsplaner. 7 I begynnelsen av denne teksten er det ingenting som peker i retning av en utskrivelse. Tvert imot: Pasientens tilstand er forverret. Allikevel blir planene om utskrivelse beskrevet i et positivt toneleie, som noe «vi» og foreldrene har «samarbeidet» om. Petter Aaslestad konstaterer at den slags logiske brudd er svært utbredt i de senere års journaler. Det skyldes ikke minst ressursmangel. Sykehusene har ikke penger og plass til pasientene. Og skriveren skriver med påholden penn. Han forsvarer institusjonen ved å dempe inntrykket av at utskrivelsen skader pasienten. Det gjelder også å forsvare seg mot juristene. Dagens psykiatriske institusjoner står kontinuerlig i fare for å bli utsatt for søksmål fra pårørende og pasienter. Journalene skal beskytte institusjonen mot lovparagrafene. Individet pasienten selv er nesten helt fraværende i tekstene. Individualiseringsprosessene i samfunnet kan derfor ikke beskrives som en ubetinget frigjøring: Vi er i høyere grad enn før blitt underkastet tekstmakten. Den er uløselig knyttet til institusjoner og profesjoner. Tekst og makt i dagens samfunn Tekster er viktige kilder til en forståelse av maktens virkemåter. Men vi trenger gode analyseredskaper for å forstå hvordan de skaper mening. I denne boken finner du flere tekstanalyser som ikke bare vil si noe om teksters makt i dagens samfunn, men også bidra til begrepsutviklingen på feltet. 7 Ibid., s M

13 Maktens tekster. 16 M Fra den klassiske retorikken vet vi at språklige bilder er et viktig våpen. Merethe Flatseth tar opp tråden med utgangspunkt i metaforiske forestillinger om ren og uren seksualitet. En metafor er en interaksjon, der to betydningsuniverser føres sammen i én og samme tale- eller tankefigur: i dette tilfellet «seksualitet» og «skitten». Metaforens bokstavelige referent seksualiteten tilføres billedlig eller overført mening. Ved begynnelsen av 1900-tallet ble denne metaforiske forestillingen hyppig brukt i avisdebatter om abort og seksualmoral, og var common sense, et uttrykk for den alminnelige mening. Metaforen tilhørte det språket det ikke er kamp om. Samfunnet skapes som sosial og moralsk orden ved å skille mellom «rent» og «urent». De som ikke fulgte normene, for eksempel ugifte mødre eller kvinner som foretok provosert abort, falt utenfor det renes grenser. Deres erfaringer og skjebne kunne derfor knapt språkliggjøres. Brudd med normen ble forstått som en del av kvinnens natur: en moralsk brist i kvinnen selv. Situasjonen hun kom opp i, hadde ingenting med «samfunnet» å gjøre var ikke et menneskeskapt fenomen. Det var derfor bare rett og rimelig eller skikk og bruk at de «urene» kvinnene skulle støtes ut. Metaforer om rent og urent var en del av det sosiale «limet» som bandt samfunnsmedlemmene sammen, som gav dem en felles borgeridentitet. Metaforene inngikk i det vi med en fagterm kaller for samfunnsdiskursen; det som skaper orden og normalitet. Når vi kommer til 1930-tallet, er situasjonen en annen. «Skitten» og «ren» er fremdeles metaforer som skiller mellom det som faller utenfor og innenfor den sosiale orden. «En skitten strøm flyter utover landet,» skrev en av journalistene; han tenkte på den nye litteraturen med forfattere som Sigurd Hoel og Rolf Stenersen. Men «skitten» kunne ikke lenger brukes på samme ureflekterte vis om kvinners seksualitet. De som brukte den, måtte forsvare seg mot å bli kalt bakstreverske og fordomsfulle, og forsikre leseren om sine hederlige hensikter. Ren uren-metaforene var blitt en del av det språket det er kamp om. Her er vi ved retorikkens domene: den gjennomtenkte og målrettede tale. Retorikkens domene er den tale som mennesket styrer selv. Diskursen, derimot, er samfunnstalen, den som setter de dypere grunnbetingelsene for hva det er mulig å språkliggjøre eller retorisere. I kampen mellom det retoriske og det diskursive får vi øye på den sosiale dynamikken, på det som er seigt nok til å motsette seg endring, og det som er sterkt nok til å bryte gjennom diskursen og skape noe nytt. Eller sagt med makttermer:

14 Som det står skrevet I bevegelsene mellom det retoriske og det diskursive ser vi hvem som får ta ordet, og beholder det, og hvem som faller utenfor som tause og usynlige. Metaforer finnes altså på flere nivåer i språket både innenfor diskursen og i den målrettede, retoriske tale. Hvilke av dem har størst makt? Er det de diskursive de som regjerer som ufortolket tale? Diskursens metaforer får samfunnet til å holde det gående «som normalt». Det er de døde metaforers makt. De levende, derimot, aktiverer betydninger som er uventede, ja, noen vil også si nye. Levende metaforer kan være aktive redskaper i kampen mot diskursen og åpne for andre virkelighetsbilder. Kraften til å skape forandring er en viktig form for makt. Kan ett eneste lite ord i språket lære oss noe om makt? Ja, svarer Ingrid Kristine Hasund, som viser hvordan et småord som «liksom» kan lære oss noe om hva som binder oss sammen og hva som skiller oss. Ordet «liksom» er en diskursmarkør, som lingvistene sier. Hasund er lingvist, og bruker ordet diskurs i en annen betydning enn Flatseth. Diskurs betyr ganske enkelt «språkbruk». Som markør fyller ordet «liksom» flere funksjoner. Den leksikalske betydningen er sekundær, i likhet med andre diskursmarkører som «altså» og «atte». «Liksom» inngår i det uformelle talespråket som et middel til å dempe presisjonsnivået («Broren din er liksom litt rar»), til å høyne spenningsnivået («Så kommer liksom den dama inn i rommet») og til å skape distanse til verden («De skal liksom være så hyggelige»). Og ikke minst: Bruken av «liksom» skiller mellom «oss» og «dem»: skaper intimitet og en følelse av tilhørighet, særlig blant storbrukere som fjortiser, med distanse til «de dannede» («Ungdommer høres jo ut som noen idioter når de bruker lissom og sånn derre hele tiden») som heller bruker «for å si det slik» og «på en måte». Symbolsk vold kaller Pierre Bourdieu den dimensjonen av språket som skaper og opprettholder sosiale forskjeller. Men vi kan knapt unngå den, for språket er ikke helt under talerens kontroll: Det har en historie, er vevet inn i verden på en måte som overskrider ordenes ordboksbetydning. Og bibetydningene trekker ordene med seg over alt. Som Mikhail Bakthin sier: «mange ord setter seg i anførselstegn mot talerens vilje, fordi språket ikke bare er befolket, men overbefolket med andres intensjoner». Ikke noe språk finnes som er hinsides makten; en herredømmefri kommunikasjon eksisterer ikke. Derfor er det vanskelig å gjøre «liksom» til sitt eget ord, til noe som utelukkende uttrykker mine tanker eller intensjoner..17 M

15 Maktens tekster. 18 M Det fotografiske bildets makt har det vært så godt som allmenn enighet om. At språklige bilder har makt, må vi kanskje overbevises om. Men hva har størst makt språket eller fotografiet? De masseproduserte bildene er skrevet inn i tallrike forfallshistorier om sivilisasjonens og den offentlige samtalens undergang. Bildene har en emosjonell appell, sies det, som ødelegger evnen til å resonnere logisk og trekke konklusjoner på grunnlag av analytisk innsikt og sak. Vi forblir i våre følelsers vold, i en subjektiv og irrasjonell forestillingsverden. Hvordan skal vi kunne forstå kompliserte og abstrakte sammenhenger alt det som ikke kan visualiseres i konkrete, sansbare former? Denne oppfatningen støttes av tallrike historier: politikere som taper debatter på grunn av «feil» utseende og keitete oppførsel, reklame som selger ved hjelp av bilder som unndrar seg normal dømmekraft ved å manipulere underbevisstheten, etc. Forskere har beskrevet bildets makt med stikkordene (a) retorisk nærvær: bildet bringer betrakteren tettere på «saken» enn språket, (b) retorisk realisme: bildet er sannere eller nærmere virkeligheten enn språket, (c) retorisk umiddelbarhet: bildet gjør betrakteren til en «samtidig» i forholdet til avbildningsobjektet; vi befinner oss der når det skjer, og (d) retorisk fortetning: bildet forteller mer enn tusen ord; det sier mye med få virkemidler. Men stemmer det? Jens E. Kjeldsen går nærmere inn på noen av de klassiske historiene om bilders makt, og viser at de forteller noe helt annet. Bilder forekommer sjelden alene; de inngår i sosiale situasjoner der det også finnes andre styrende faktorer, for eksempel språk. I disse situasjonene har også betrakteren makt makt til å velge ut og få bekreftet akkurat det som passer ham eller henne best på bekostning av avsendere som søker makt og innflytelse. Politimannen som slo ned afroamerikaneren Rodney King i Los Angeles ble frikjent i retten, til tross for bildene som ble vist gang på gang, både i rettssalen og på tv. Her var det ingen tvil om bildenes «fakta»: Politimannen slo. Men juryen så det de ville se, og tenkte trolig at slagene var fortjent. Leseren har også makt: Det er han eller hun som tolker de kommunikative tegnene. Individualiseringsprosessene lar seg tydelig spore i den politiske journalistikken. «Tillit og troverdighet er det som teller,» sa statsråd Erna Solberg på førstesiden av Dagbladet den 4. juli «Modig statsråd mot nye høyder,» skrev Aftenposten rosende dagen etter. Men hva er det som gjør en politiker troverdig i synlighetssamfunnet? Politiske visjoner om det gode samfunn er det ikke. «Jeg vet jeg er stor og rund», var Solbergs

16 Som det står skrevet personlige svar. Budskapet ble ledsaget av bilder av en dissende mage, valker og runde knær. Motet som kommer innenfra, et mot som kan trosse reklamens disiplinering av kroppen, kan gi politikere synlighet og spalteplass. Individer har tatt partienes plass. Det tidligere skillet mellom politikeren som representant for kollektive identiteter og som privatperson er tonet ned. Offentligheten er blitt intimisert; det gjelder å ha karisma, utstråling og personlighet. Men hva slags politisk journalistikk vil leserne egentlig ha? De vil ha akkurat det de får, hevder pressefolk selv. Denne påstanden er det Christian Kock motbeviser i sin artikkel med eksempler fra dansk presse. Mønsteret er det samme i norsk presse. Den politiske journalistikken styres av et bestemt syn på politisk kommunikasjon: Politikk er kamp. Og kampen er et strategisk spill om posisjoner og innflytelse mellom personer og enkeltgrupper. Det dreier seg om konflikter og personer, ikke om politiske saker. Alt politikeren sier og gjør, er motivert av selviske og strategiske interesser. Drivkraften er begjæret etter å vinne i kampen om seier, makt og gunst, ikke av å ville det beste for saken eller staten. En av journalistene i Christian Kocks artikkel sier det slik: «Jeg sammenlikner tit mig selv med en sportsjournalist, der beskæftiger sig med taktik, strategi og personer, men ikke så meget med hvad der konkret foregår på fotboldbanen.» Kock har intervjuet mange avislesere og tv-seere for å teste hvor vellykket denne formen for politisk kommunikasjon er. Og han viser skritt for skritt at forestillingen om at leseren «får akkurat det de vil ha» er en myte. Det som både journalister, medierådgivere og politikere tror er virkningsfull politisk kommunikasjon, har bare i begrenset grad gjennomslag hos alminnelige samfunnsborgere. Politikk-som-kamp-modellen har mindre makt enn den tilskrives: Den fungerer ikke i praksis. Som velgere vil vi faktisk gjerne ha informasjon som går ut over øyeblikket; vi vil ha informasjon som forteller oss hvilke verdier politikerne vil arbeide for på vegne av hele samfunnet og på lang sikt. Er det ingen som forsøker å revitalisere politikken, gjenetablere forbindelsen mellom politikken og den sosiale dynamikken, mellom individuelle og sosiale erfaringer og de beslutningene som fattes i politiske organer? Jo, selvsagt. Verdikommisjonen er et godt eksempel. Den skulle drøfte verdier og deres plass i samfunnet. Men politikerne hadde gitt kommisjonen et mandat uten klare mål. Det å være synlig ble derfor dens eneste eksistensberettigelse. Verdikommisjonen var henvist til mediemakten. Kommisjonens medlemmer gikk til oppgaven som djerve riddere av.19 M

17 Maktens tekster. 20 M de gode verdier. Journalistikkens sjanger, derimot, nærer seg av bruddene på sosial orden og god moral. Det måtte bli kulturkollisjon. Svært få av presseoppslagene ble en politisk debatt om verdier; pressens hovedinteresse var Verdikommisjonen selv. Men var Verdikommisjonen også selv skyld i mangelen på suksess? Ja, mener Jill Merethe Loga. Og grunnen kan beskrives med kategorier fra tekstanalysen. Kommisjonens medlemmer tenkte og skrev på en måte som ufrivillig plasserte dem i en maktposisjon. De gikk inn i godhetsdiskursen. Godhetsdiskursen er kjennetegnet av et språk for de kontekstløse og prinsipielt gode verdier, de vi alle bør slutte oss til på samme måte som menneskerettighetene om vi vil kalle oss gode mennesker. Vi er alle i prinsippet for at mennesker uansett rang og stand skal ha ytringsfrihet, etc. Godhetsdiskursen plasserer den talende i et liknende abstrakt univers, som noe opphøyet, hevet over de store politiske konflikter og hverdagens små forviklinger. Det gjør det vanskelig for andre å yte motstand. Den som tar til motmæle mot «den gode», risikerer å framstå som kynisk, selvopptatt eller ond. Motstrategier er krevende; man skal helst være stand-up-komiker eller en dreven utøver av ironiserende eller humoristisk tale for å kunne bryte gjennom slik demonstrativ godhet. Hvordan får en tekst institusjonell makt? Magne Gjerstad gir oss et svar med eksempler fra vitenskapelige tekster. De plasserer seg øverst i teksthierarkiet som de mest troverdige av alle tekster. Han tar utgangspunkt i en av samfunnsvitenskapens tekster, Thomas Mathisens Kan fengsel forsvares? fra Valget er ikke tilfeldig, for samfunnsvitenskapelige tekster kan ha stor makt. Deres tankekategorier og fakta er ofte premissleverandører for offentlige beslutningsprosesser. Vi berøres alle av deres makt. Den makten det er tale om, er ikke personlig; det er ikke forfatteren eller personen Thomas Mathisens meninger som analyseres. Som forsker er Mathisen høyt verdsatt, og som samfunnsborger har han utmerket seg med en sterk og kritisk røst. Nettopp derfor er hans bok et velegnet eksempel på hvordan vitenskapelige tekster i sin alminnelighet får makt og legitimitet. Relasjoner av dominans er en uløselig del av de vitenskapelige kommunikasjonsstrategiene. Identitetsarbeid kaller Gjerstad ett av de retoriske grepene han finner i teksten, som gir den autoritet. Teksten skaper identifikasjonsfigurer som «oss» og «de andre». Den snakker til noen på bekostning av andre grupper i samfunnet. Og framfor alt plasserer den

18 Som det står skrevet seg øverst i prosahierarkiet ved å skape et begrep om forskningsobjektet i dette tilfellet kriminalitet som markerer avstand til «folkelige» oppfatninger, til den alminnelige tale om forbrytelse og straff. «Kunnskapen må ut. Produsentene må involveres i dette. Høgskoler og universiteter må settes inn i forskningen for å løse det.» Slik lød nyhetssendingen på norske TV april 2002 da forskningssjef Leif Busk ved det svenske Livsmedelsverket inviterte til pressekonferanse om et oppsiktsvekkende vitenskapelig funn blant forskere ved Stockholms universitet. Store mengder av det kreftfremkallende stoffet akrylamid var funnet i pommes frites og potetgull. Nyheten løp som ild i tørt gress gjennom Europa. Den ble spredd gjennom aviser og fjernsyn, og var godt planlagt. Journalistene kunne bare klikke seg inn på institusjonens nettside, så fant de ikke bare pressemeldingen, men også en kort beskrivelse av akrylamid, sammen med bilder og omtale av forskergruppen. Pressekonferansen var siste leddet i en strategisk kommunikasjonsprosesss, der høydepunktet var pressekonferansen: «Vi informerer i dag Kommisjonen og andre medlemsstater. Europas utredningsmaskineri går i gang med dette. Det er ikke et isolert svensk problem.» En stor begivenhet for forskningen og for universitetet i Stockholm. Det trodde alle. Også de som hadde mest bruk for den: et medlem av forskergruppen som manglet penger. Men etter noen dager var den strategiske kommunikasjonen løpt helt løpsk. Fjernsyns- og avisoppslagene handlet ikke om forskning, men om skrekk og gru: Hvor mye pommes frites og potetgull kunne man spise før man døde av kreft? Journalistene løp rundt på gater og utesteder for å finne ut om folk hadde lagt om spisevanene sine. Salget av pommes frites og potetgull sank dramatisk. Men bare de to første ukene. Den tredje uken tok salget seg opp igjen til det normale. Varene ble ikke trukket tilbake fra butikkhyllene. For så farlig var akrylamiden ikke. En potetgullpose i uken kan du spise før varselklokkene ringer. Snart var det store vitenskapelige funnet glemt. Hva var det som hadde skjedd? Stikkordet er nyhetsjournalistikk. Nyhetssjangeren er en ekspanderende makt, som også gjør seg gjeldende blant informatører ved universiteter og høyskoler. Den styrer blikket mot nye og oppsiktsvekkende «fakta», det som kan omtales i entydige, spissformulerte utsagn. Selve forskningsprosessen, der frambringelsen av meningsfulle data skapes gjennom fortolkninger, faller utenfor som uinteressant..21 M

19 Maktens tekster. 22 M Men er forskningen bare et hjelpeløst offer for aggressiv nyhetsjournalistikk? Det er ett av de spørsmålene som tas opp til debatt i Harald Hornmoens artikkel. Hornmoen hevder at vi like gjerne kan snu problemstillingen på hodet. Mellom forskeren og journalisten er det et asymmetrisk maktforhold: Begge parter er enige om at vitenskapen er en privilegert kilde til sanne beskrivelser av verden. Forskeren står over journalisten. Når forskere uten å protestere lar seg fange inn av forskningsjournalistikkens faktapositivisme, er det også til vitenskapens nytte: Den synliggjør vitenskapens institusjoner og personer. Og hva mer er: Den kan føre til penger. I konkurransen om eksterne forskningsmidler er pressen et nyttig redskap. Bildet av vitenskapen som et ufullendt byggverk av tidløse fakta, der hver nye byggekloss fører oss nærmere sannheten, bidrar til å gi forskerne makt, legitimitet og offentlige midler. Som i historien om akrylamid er det ikke alltid lett å si hvem som bruker hvem: forskningen eller journalistikken. «Steiner for brød» kaller Johan L. Tønnesson den forskningsformidlingen som reduserer det vitenskapelige arbeidet til enkle svar og faktapåstander. Han beskriver den i makttermer: som et overgrep. Vitenskapens egenartede arbeidsformer, der det både er plass til usikkerhet, tvil og alternative standpunkter, står på spill også i skoleverkets lærebøker. Tønnesson undersøker «underteksten» i to av dem: de to historiebøkene som har størst markedsandeler i faget. Hva sier de implisitt om historievitenskapen? Og hva slags syn på kunnskapens natur formidles i suksessorganet Illustrert vitenskap? Tønnesson svarer i en form som tar mål av seg til å speile hans kunnskapssyn: tvisynets dialogiske retorikk. Vi vil gjerne komme til orde. Amund Børdahl analyserer en kronikk av Maktutredningens leder med dette for øyet: Hva skal til for å komme til orde i pressen? Kronikken er et godt eksempel på en vellykket medietekst. Som Børdahl viser, er den skapt innenfor normalprosaens forståelsesrammer, som opprettholdes ved å holde distanse til ukonvensjonell tale, som det poetiske språket. Kronikker er eksempel på den stilltiende sjangerkontrakten mellom skriver og leser. Børdahl forsøker selv å bryte med den vitenskapelige artikkelens sjangerkonvensjoner. Teksten hans avviker både i stil og toneleie fra det meste av det vi kaller sakprosa. Noen lesere vil for eksempel stusse over at ordet «Depardieu» dukker opp på en plass der det åpenbart skulle stå «Bourdieu». Det er ett av de retoriske midlene Børdahl tar i bruk for å drive maktkritikk, i dette tilfelle en liten språklig rystelse beregnet på menigheten av ortodokse Bourdieu-tilbedere.

20 Som det står skrevet Tekstmakten kan være vanskelig å gjennomskue. Men den som ikke vil forbli taus, men ha en stemme med i laget, kan lære seg reglene. Vi kan få innsikt både i begrensningene og mulighetene for å intervenere i tekstuniverset. Og det gjelder ikke bare på et tekstlig nivå i bokstavelig forstand. Den som lytter til språket, får et innblikk både i institusjonenes makt og avmakt og i de maktmekanismene som skaper og opprettholder sosiale forskjeller og menneskelige fellesskap. Derfor er det viktig å studere prinsippene for meningsdannelse i tekster..23 M