Maktens tekster. Kjell Lars Berge, Siri Meyer og Tom Are Trippestad (red.) AKADEMISK

Transkript

1 Maktens tekster Kjell Lars Berge, Siri Meyer og Tom Are Trippestad (red.) AKADEMISK

2 INNHOLD Siri Meyer SOM DET STÅR SKREVET... Tekst og makt: en introduksjon Noen utviklingstrekk... Makt og tekstproduksjon: noen eksempler... Tekst og makt i dagens samfunn... Kjell Lars Berge HVOR ER MAKTEN I TEKSTEN?... Om makt... Om tekster... Om tre tekstmaktdimensjoner... Tekstmaktdimensjon 1 teksten som unik handling... Tekstmaktdimensjon 2 teksten som forekomst av en tekstnorm Tekstmaktdimensjon 3 teksten som representasjon av en viss ideologisk posisjon eller diskurs... Om ABC om bostaden en makt- og tekstanalyse... Sakprosatekstene som maktens tekster... Referanser... Amund Børdahl MAKTPROSA... Bakgrunnen for prosjektet... Makt, prosa, spredning... Maktprosaens territorium M

3 Maktens tekster Galtungs kritikk... Hernes utkast til en generell maktprosateori... Delrapporter... Presentasjon av empiri... Innledende bemerkninger... Tilnærming... Teoretisk grunnlag for analyse... Analyseeksempel 1... Analyseeksempel 2... Alternative tilnærmingsmåter... Sluttrapport... Jill Merethe Loga GODHETSDISKURSEN... Diskursiv makt... Godhetsdiskursen... Om den skjulte versus åpne godheten... Godhetens asymmetri... Diskursens mangel på et opponerende ståsted... Avslutning... Referanser Merethe Flatseth METAFORENES MAKT... Hvordan virker metaforer?... Maktspråk metaforanalyse av en seksualmoral... Diskursen talens makt... Seksualitet og samfunnskonservering tallet: Den nye moral... Evang sier noe gammelt om det nye, og sender ut en bumerang i beste hensikt... Konklusjon... Referanser M

4 Som det står skrevet seg øverst i prosahierarkiet ved å skape et begrep om forskningsobjektet i dette tilfellet kriminalitet som markerer avstand til «folkelige» oppfatninger, til den alminnelige tale om forbrytelse og straff. «Kunnskapen må ut. Produsentene må involveres i dette. Høgskoler og universiteter må settes inn i forskningen for å løse det.» Slik lød nyhetssendingen på norske TV april 2002 da forskningssjef Leif Busk ved det svenske Livsmedelsverket inviterte til pressekonferanse om et oppsiktsvekkende vitenskapelig funn blant forskere ved Stockholms universitet. Store mengder av det kreftfremkallende stoffet akrylamid var funnet i pommes frites og potetgull. Nyheten løp som ild i tørt gress gjennom Europa. Den ble spredd gjennom aviser og fjernsyn, og var godt planlagt. Journalistene kunne bare klikke seg inn på institusjonens nettside, så fant de ikke bare pressemeldingen, men også en kort beskrivelse av akrylamid, sammen med bilder og omtale av forskergruppen. Pressekonferansen var siste leddet i en strategisk kommunikasjonsprosesss, der høydepunktet var pressekonferansen: «Vi informerer i dag Kommisjonen og andre medlemsstater. Europas utredningsmaskineri går i gang med dette. Det er ikke et isolert svensk problem.» En stor begivenhet for forskningen og for universitetet i Stockholm. Det trodde alle. Også de som hadde mest bruk for den: et medlem av forskergruppen som manglet penger. Men etter noen dager var den strategiske kommunikasjonen løpt helt løpsk. Fjernsyns- og avisoppslagene handlet ikke om forskning, men om skrekk og gru: Hvor mye pommes frites og potetgull kunne man spise før man døde av kreft? Journalistene løp rundt på gater og utesteder for å finne ut om folk hadde lagt om spisevanene sine. Salget av pommes frites og potetgull sank dramatisk. Men bare de to første ukene. Den tredje uken tok salget seg opp igjen til det normale. Varene ble ikke trukket tilbake fra butikkhyllene. For så farlig var akrylamiden ikke. En potetgullpose i uken kan du spise før varselklokkene ringer. Snart var det store vitenskapelige funnet glemt. Hva var det som hadde skjedd? Stikkordet er nyhetsjournalistikk. Nyhetssjangeren er en ekspanderende makt, som også gjør seg gjeldende blant informatører ved universiteter og høyskoler. Den styrer blikket mot nye og oppsiktsvekkende «fakta», det som kan omtales i entydige, spissformulerte utsagn. Selve forskningsprosessen, der frambringelsen av meningsfulle data skapes gjennom fortolkninger, faller utenfor som uinteressant..21 M

5 Maktens tekster. 22 M Men er forskningen bare et hjelpeløst offer for aggressiv nyhetsjournalistikk? Det er ett av de spørsmålene som tas opp til debatt i Harald Hornmoens artikkel. Hornmoen hevder at vi like gjerne kan snu problemstillingen på hodet. Mellom forskeren og journalisten er det et asymmetrisk maktforhold: Begge parter er enige om at vitenskapen er en privilegert kilde til sanne beskrivelser av verden. Forskeren står over journalisten. Når forskere uten å protestere lar seg fange inn av forskningsjournalistikkens faktapositivisme, er det også til vitenskapens nytte: Den synliggjør vitenskapens institusjoner og personer. Og hva mer er: Den kan føre til penger. I konkurransen om eksterne forskningsmidler er pressen et nyttig redskap. Bildet av vitenskapen som et ufullendt byggverk av tidløse fakta, der hver nye byggekloss fører oss nærmere sannheten, bidrar til å gi forskerne makt, legitimitet og offentlige midler. Som i historien om akrylamid er det ikke alltid lett å si hvem som bruker hvem: forskningen eller journalistikken. «Steiner for brød» kaller Johan L. Tønnesson den forskningsformidlingen som reduserer det vitenskapelige arbeidet til enkle svar og faktapåstander. Han beskriver den i makttermer: som et overgrep. Vitenskapens egenartede arbeidsformer, der det både er plass til usikkerhet, tvil og alternative standpunkter, står på spill også i skoleverkets lærebøker. Tønnesson undersøker «underteksten» i to av dem: de to historiebøkene som har størst markedsandeler i faget. Hva sier de implisitt om historievitenskapen? Og hva slags syn på kunnskapens natur formidles i suksessorganet Illustrert vitenskap? Tønnesson svarer i en form som tar mål av seg til å speile hans kunnskapssyn: tvisynets dialogiske retorikk. Vi vil gjerne komme til orde. Amund Børdahl analyserer en kronikk av Maktutredningens leder med dette for øyet: Hva skal til for å komme til orde i pressen? Kronikken er et godt eksempel på en vellykket medietekst. Som Børdahl viser, er den skapt innenfor normalprosaens forståelsesrammer, som opprettholdes ved å holde distanse til ukonvensjonell tale, som det poetiske språket. Kronikker er eksempel på den stilltiende sjangerkontrakten mellom skriver og leser. Børdahl forsøker selv å bryte med den vitenskapelige artikkelens sjangerkonvensjoner. Teksten hans avviker både i stil og toneleie fra det meste av det vi kaller sakprosa. Noen lesere vil for eksempel stusse over at ordet «Depardieu» dukker opp på en plass der det åpenbart skulle stå «Bourdieu». Det er ett av de retoriske midlene Børdahl tar i bruk for å drive maktkritikk, i dette tilfelle en liten språklig rystelse beregnet på menigheten av ortodokse Bourdieu-tilbedere.

6 Som det står skrevet Tekstmakten kan være vanskelig å gjennomskue. Men den som ikke vil forbli taus, men ha en stemme med i laget, kan lære seg reglene. Vi kan få innsikt både i begrensningene og mulighetene for å intervenere i tekstuniverset. Og det gjelder ikke bare på et tekstlig nivå i bokstavelig forstand. Den som lytter til språket, får et innblikk både i institusjonenes makt og avmakt og i de maktmekanismene som skaper og opprettholder sosiale forskjeller og menneskelige fellesskap. Derfor er det viktig å studere prinsippene for meningsdannelse i tekster..23 M