1. Meldeplikt og opplysningsplikt

Transkript

1 HØRINGSUTTALELSE: HØRINGSNOTAT OM ENDRINGER I OPPLYSNINGSPLIKTEN TIL BARNEVERNET OG OM NY OPPLYSNINGSPLIKT TIL BARNEVERNET VED TILBAKEHOLDELSE AV GRAVIDE RUSMIDDELAVHENGIGE Departementets høringsnotatet er av 6. oktober Uken før, den 29. september 2016, avga barnevernlovutvalget forslag til ny barnevernlov, NOU 2016:16 Ny barnevernslov. Utvalgets forslag omfatter også melde- og opplysningsplikt. Språklig sett har utvalgets forslag en annen form enn både gjeldende bestemmelse i barnevernloven 6-4 og departementets forslag til ny bestemmelse. Innholdsmessig er det foreslått mindre endringer. Fylkesnemndenes høringsuttalelse er i hovedsak begrenset til å omhandle departementets forslag. Der det oppfattes som naturlig, er imidlertid også forslaget fra barnevernlovutvalget kommentert. 1. Meldeplikt og opplysningsplikt I høringsuttalelsen brukes uttrykket "meldeplikt" om plikten til å gi opplysninger til barneverntjenesten av eget tiltak, og "opplysningsplikt" om plikten til å gi opplysninger etter pålegg fra barneverntjenesten, i tråd med departementets redegjørelse i pkt. 6.1 siste avsnitt. Fylkesnemndene foreslår som overskrift i ny 6-4 Meldeplikt og opplysningsplikt, slik at den gjenspeiler de to formene for plikt til å gi informasjon til barneverntjenesten. 2. Meldeplikt: Kommentarer til høringsnotatet pkt Når bør meldeplikt inntre Som regjeringen selv har uttalt, er formålet med barneverntjenestens arbeid å gi barn rett hjelp til rett tid. Formene for hjelp spenner over et bredt spekter, fra frivillige tiltak som er ønsket av foreldrene, via pålagte hjelpetiltak fastsatt av fylkesnemnda, til omsorgsovertakelse på grunn av omsorgssvikt eller plassering på institusjon fordi ungdommen trenger behandling for det som pr. i dag omtales som atferdsvansker. Formålet med reglene om meldeplikt og opplysningsplikt er at barnevernet skal få kunnskap om de barna som trenger hjelp, slik at "rett hjelp" kan settes inn til "rett tid". Barnets, og samfunnets, interesse i at barneverntjenesten kan gi hjelp på et tidlig stadium, må veies opp mot privatlivets fred og familiens interesse i at ikke alle opplysninger skal flyte fra de organer man vil eller må ha kontakt med, og videre til barneverntjenesten. Både barnverntjenesten og avgjørelsesorganene, fylkesnemnd og domstol, skal vurdere om barnets situasjon kan bedres tilfredsstillende ved bruk av hjelpetiltak. Dersom meldeplikten inntrer først når situasjonen fremstår som svært alvorlig, kan konsekvensen være at 1

2 barnverntjenesten får kjennskap til barnet på et så sent stadium at det ikke lenger er mulig å avhjelpe mangler ved bruk av mindre inngripende tiltak. Etter gjeldende 6-4 inntrer meldeplikten når melderen har "grunn til å tro" at barnet blir "mishandlet" eller utsatt for "alvorlig omsorgssvikt", har utvist "vedvarende alvorlige atferdsvansker", eller står i fare for å bli utnyttet til menneskehandel. Det er vist til de tilhørende bestemmelsene barnevernloven og 4-24, samt Departementet mener at meldeplikten fremdeles bør være forbeholdt "de mer alvorlige tilfellene", jf. pkt fjerde avsnitt, og begrunner dette med at en endring av vilkårene slik at meldeplikten også skal omfatte mindre alvorlige situasjoner, kan få den utilsiktede virkning at foreldre i mindre grad vil søke hjelp og bistand hos andre deler av hjelpeapparatet, fordi de ikke ønsker at barneverntjenesten skal bli involvert. Dersom foreldre eller barn unnlater å fortelle andre om sine reelle problemer fordi de er redde for at barneverntjenesten skal gripe inn, er det trolig omsorgsovertakelse, ikke hjelpetiltak, de er redde for. Folk flest er kjent med at det finnes en meldeplikt til barneverntjenesten, men de er neppe klar over hvilket alvorlighetsnivå som kreves før meldeplikten inntrer. Etter fylkesnemndenes oppfatning er risikoen for at foreldre og barn vil unnlate å fortelle om/søke hjelp for mindre alvorlige forhold, i frykt for at barneverntjenesten kan mene at det bør settes inn hjelpetiltak, relativt liten. Mange av instansene som har meldeplikt til barneverntjenesten, har dessuten kontakt med familien uavhengig av foreldrenes/barnets initiativ. De fleste barn går i barnehage, og alle barn (unntatt de som får hjemmeundervisning) skal gå på skole. Ansatte i barnehager og skoler kan ha grunn til å tro at barnet/familien kan trenge hjelpetiltak fra barneverntjenesten, selv om verken foreldrene eller barnet har tatt initiativ til å fortelle om utfordringer. Men hvis foreldrene ikke samtykker i at melding sendes, kan man ikke gjøre annet enn å vente. Konsekvensen er i mange tilfeller at forholdene utvikler seg i negativ retning, slik at meldeplikten faktisk inntrer etter et år eller to. Da kan barnet allerede over lang tid ha manglet "rett hjelp". Under overskriften "Flere barn skal få rett hjelp til rett tid" publisert på regjeringen.no den 4. september 2014, er det som et av fem "mål for et bedre barnevern" oppgitt følgende: God forebyggende innsats i kommunene. Kommunene må få større handlingsrom og sterkere virkemidler til å forebygge omsorgssvikt og omsorgsovertakelser. Fylkesnemndene bemerker at det er vanskelig å forebygge omsorgssvikt kun ved tiltak rettet mot kommunens befolkning som helhet. Forebygging av omsorgsovertakelse må skje i den aktuelle familien. Departementet har i høringsnotatet kapittel 5 redegjort for reglene om melde- og opplysningsplikt i dansk og svensk rett. For begge lands vedkommende inntrer meldeplikten på et tidligere stadium enn den gjør i Norge. Det fremgår ikke av høringsnotatet om dette antas å ha betydning for antall meldinger som inngis, foreldres tilbakeholdenhet mht. å 2

3 fortelle om sine vansker mv. Departementet har heller ikke grunngitt årsaken til at Norge bør ha strengere vilkår for meldeplikt enn det våre naboland har. Fylkesnemndene mener at vilkårene for meldeplikt både etter gjeldende bestemmelse og slik den er utformet i departementets forslag, er så strenge at de ikke legger til rette for at barneverntjenesten kan sette inn rett tiltak til rett tid. Det samme gjelder for øvrig for barnevernlovutvalgets forslag til ny bestemmelse ( 7 i utkastet til ny barnevernlov). Fylkesnemndene antar at mange, både meldere og foreldre/barn, vil føle seg mer bekvemme med meldinger som sendes på et stadium hvor bekymringsnivået er lavere. Meldere ønsker gjennomgående at barnet skal få hjelp slik at det kan bli boende hos sine foreldre, og for mange meldere er det vanskelig å akseptere at det er deres egen melding som har ført til at det fremmes begjæring om omsorgsovertakelse. Selv om inngangskriteriet for meldeplikt senkes, vil det naturligvis fremdeles være meldere som opplever at barneverntjenesten reagerer sterkere enn det melderen hadde sett for seg. Jevnt over vil nok virkningen likevel være at barnet får hjelpetiltak på et tidspunkt hvor tiltaket faktisk har god effekt, og forhindrer en negativ utvikling. Etter vår vurdering bør dette være avgjørende for når meldeplikten skal inntre. 2.2 Hva betyr lovens uttrykk, og når inntrer faktisk meldeplikten? Selv om en tar utgangspunkt i at meldeplikten fremdeles skal være knyttet til antakelser om omsorgssvikt eller tilsvarende alvorlige forhold, mener fylkesnemndene at formuleringen av lovteksten, både i gjeldende 6-4 og slik den foreslås av departementet, kan føre til at terskelen for å inngi melding oppfattes å ligge høyere enn tilsiktet. Det samme gjelder for barnevernlovutvalgets forslag til ny bestemmelse ( 7) Grunn til å tro Melderen skal ha "grunn til å tro" at nærmere bestemte forhold foreligger. Dette kan lett oppfattes som en motsetning til "ikke grunn til å tro", og en potensiell melder vil følgelig oppfatte vilkåret som et krav om sannsynlighetsovervekt. Etter fylkesnemndenes oppfatning bør det ikke være et krav at melder finner sannsynlighetsovervekt for at barnet utsettes for omsorgssvikt før melding kan inngis. Fylkesnemndene mener at lovteksten på en tydeligere måte bør angi hvilken grad av bekymring/mistanke som må foreligge. Departementet skriver i pkt siste avsnitt at uttrykket "grunn til å tro" ikke betyr "at det kreves sikker viten om at situasjonen er så alvorlig som beskrevet, men vedkommende må ha noe mer enn en vag mistanke". Fylkesnemndene bemerker at det er langt mellom disse to ytterpunktene, og mener at lovteksten bør ha et høyere presisjonsnivå. Potensielle meldere vil ha ulik grad av kjennskap til barnet/familien. Ofte vil forholdet være at en potensiell melder ikke har grunn til å tro at et barn utsettes for omsorgssvikt, men derimot har grunn til å mene at kompetent organ bør undersøke om barnet utsettes for omsorgssvikt. Et praktisk eksempel er politiet som stanser en bilfører med høypromille midt 3

4 på dagen, og ved registrering av saken fremkommer det at vedkommende er småbarnsforelder (slikt varsel fremkommer automatisk i politiets saksbehandlingssystem). Høypromille midt på dagen indikerer ofte et alkoholproblem, men det kan være vanskelig for politiet å avgjøre om det er "grunn til å tro" at barna utsettes for omsorgssvikt. Det er imidlertid all grunn til å mene at barneverntjenesten bør undersøke om barna utsettes for omsorgssvikt. Fylkesnemndene mener at ordlyden bør endres til at meldeplikten inntrer når "det er grunn til å tro (evt. mene) at barneverntjenesten bør undersøke om barnet..." Mishandlet eller alvorlig omsorgssvikt Fylkesnemndene er enig i at det gir liten veiledning for meldeplikten at bestemmelsen viser til de ulike tvangshjemlene i barnevernloven. Det vises til høringsnotatet pkt , side 34, andre avsnitt. Viktigere enn å fjerne henvisningene, er det imidlertid å bruke uttrykk som korresponderer med tvangshjemlene. Både i gjeldende 6-4 og i forslaget til ny 6-4 brukes uttrykkene "mishandlet" og "alvorlig omsorgssvikt". Tilsvarende gjelder for barnevernlovutvalgets forslag ( 7). Departementet legger i høringsnotatet pkt , s. 35, tredje avsnitt, til grunn at "begrepet "mishandling" innebærer alvorlig fysisk eller psykisk krenkelse som har vart over tid". Begrepet gjenfinnes i barnevernloven 4-12 første ledd bokstav c), som i liten grad benyttes som selvstendig grunnlag for omsorgsovertakelse. Årsaken er at slike krenkelser fanges opp av den alminnelige bestemmelsen i 4-12 første ledd bokstav a). Mishandling er en kvalifisert form for omsorgssvikt. En potensiell melder som kommer til at han eller hun ikke har "grunn til å tro" at barnet mishandles, vil fremdeles kunne ha alvorlig bekymring for barnets omsorgssituasjon. Ved at 6-4 bruker ordet "mishandlet", og til og med nevner det som første alternativ, kan melders oppfatning være at terskelen for å melde skal ligge svært høyt, trolig høyere enn det lovgiver har ment. Den mest benyttede tvangshjemmelen, 4-12 første ledd bokstav a), bruker uttrykket "alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling". Til daglig omtales dette gjerne som omsorgssvikt, og slik er det også omtalt i forarbeidene, se Ot.prp.nr.44 ( ) Del 1 pkt. 1 (prp. s. 7). Det er ingen uenighet om at terskelen for omsorgsovertakelse skal være høy, og at situasjonen må være alvorlig. Men når meldepliktbestemmelsen bruker uttrykket "alvorlig omsorgssvikt", er det faktisk et sterkere uttrykk enn det 4-12 gir grunnlag for. Det vises til departementets egen redegjørelse for betydningen av hhv. "omsorgssvikt" og "alvorlig omsorgssvikt" under pkt , s. 35, fjerde avsnitt: Omsorgssvikt innebærer en betydelig sviktende ivaretakelse av barnets grunnleggende behov for stimulering oppfølging og beskyttelse. (...) Departementet legger til grunn at alvorlig omsorgssvikt blant annet omfatter seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og menneskehandel. 4

5 Uttrykket "alvorlig omsorgssvikt" stemmer følgelig ikke overens med tvangsbestemmelsen uttrykket henviser til. Også her kan konsekvensen av ordbruken være at terskelen for meldeplikt oppfattes å ligge enda høyere enn det som har vært lovgivers intensjon. På tross av lovens strenge vilkår for meldeplikt, inngir enkelte organer relativt mange meldinger. Man kan derfor spørre seg om fylkesnemndene har rett i at uttrykkene i 6-4 legger terskelen for melding for høyt. Fylkesnemndene har inntrykk av at det i ulike fagmiljøer har dannet seg ulike oppfatninger av vilkårene for meldeplikt, og at ordet "bekymringsmelding" kan ha senket terskelen for enkelte. Lovendringen, selv om de reelle endringene er beskjedne, vil trolig henlede meldernes oppmerksomhet tilbake til ordlyden. På den måten kan det skje en utilsiktet endring i meldernes oppfatning av vilkårene for meldeplikt. Dersom man velger å videreføre prinsippet om at meldeplikt skal forbeholdes "de mer alvorlige tilfellene", foreslår fylkesnemndene at ordlyden likevel endres slik at den ikke går lenger enn ordlyden og/eller innholdet i de tvangsbestemmelsene som 6-4 relaterer til. Fylkesnemndene er usikker på den pedagogiske verdien i at man i 6-4 nevner ulike former for omsorgssvikt. Ordet "mishandlet" bør i tilfelle byttes ut med et mindre kvalifisert uttrykk, selv om det gjenfinnes i 4-12 første ledd bokstav c), og det bør i alle fall ikke nevnes som første alternativ. 2.3 Meldeplikt ved atferdsvansker Fylkesnemndene støtter forslaget om at det for ungdom med «atferdsvansker» ikke lenger skal være et krav at vanskene har vært "vedvarende" før melding skal sendes til barneverntjenesten. Barnevernlovutvalget har foreslått samme endring. Departementet har foreslått at man i stedet for alternativet "atferdsvansker på annen måte" benytter uttrykket "utpreget normløs atferd". Fylkesnemndene har ikke sterke synspunkter på forslaget, utover den generelle bemerkning at ordlyden i to bestemmelser som skal korrespondere med hverandre, fortrinnsvis bør være den samme. Fylkesnemndene er enig i at "atferdsvansker på annen måte" er et vagt uttrykk, men det er også "utpreget normløs atferd". Fylkesnemndene stiller seg tvilende til at melder vil oppfatte det ene uttrykket som nevneverdig mer opplysende enn det andre. Barnevernlovutvalget har valgt en annen ordlyd, ettersom uttrykket "atferdsvansker" er foreslått byttet ut med "setter sin helse eller utvikling for alvorlig fare". Fylkesnemndene antar at det ikke er aktuelt å benytte dette uttrykket i 6-4 uten at 4-24 endres tilsvarende, og går derfor ikke nærmere inn på dette alternativet i denne omgang. 2.4 Personlig ansvar, høringsnotatet punkt Fylkesnemndene støtter forslaget om at det skal fremgå tydelig av lovteksten at meldeplikten tilligger den enkelte, og ikke etaten, enhetsleder eller liknende. 5

6 Departementet har foreslått en videreføring av helsepersonelloven 33 fjerde ledd om at det i helseinstitusjoner skal "utpekes en person som skal ha ansvaret for utlevering av slike opplysninger". Det presiseres i høringsnotatet pkt nest siste avsnitt at vedkommende ikke selv skal vurdere "på nytt" om det er grunnlag for meldingen, og det foreslås tilføyd et nytt siste ledd til 33 om at vedkommende uten ugrunnet opphold skal "gi melder tilbakemelding på om meldingen er videreformidlet. Dersom meldingen ikke er videreformidlet skal det begrunnes". Det er vanskelig å lese bestemmelsen annerledes enn at det gis rom for at formidleren kan unnlate å videresende en melding. Dette gjelder selv om det også er foreslått at vedkommende har plikt til å videreformidle barneverntjenestens bekreftelse på mottatt melding, jf. barnevernloven 6-7 a, til melderen. I høringsnotatet pkt nest siste avsnitt er det opplyst at siktemålet med én ansvarshavende er "å forhindre at flere personer utleverer opplysninger om samme pasient etter ulikt vurderingsgrunnlag". Et slikt siktemål tilsier at vedkommende vil ha en viss myndighet, om ikke formell, så i alle fall reell, til å påvirke det enkelte helsepersonell til ikke å sende melding. Fylkesnemndene mener at behovet for å markere det personlige ansvaret for å melde bekymring til barneverntjenesten, bør gå foran praktiske organisasjonshensyn for helseinstitusjonen. Fylkesnemndene foreslår at bestemmelsen fjernes slik at det ikke oppstår fare for at helsepersonell lar seg overbevise om at det ikke er grunn til å inngi melding fordi "ingen andre" har meldt om samme pasient, alternativt at noen andre allerede har meldt og at ny melding derfor er unødvendig. Helseinstitusjonenes eventuelle behov for at personellet skal vurdere meldeplikten likt, må løses gjennom internopplæring. 3 Innføring av ny meldeplikt: Kommentarer til høringsnotatet kapittel Departementets forslag Fylkesnemndene støtter forslaget om innføring av meldeplikt når en gravid rusmisbruker er innlagt i medhold av helse- og omsorgstjenesteloven Ettersom meldeplikten inntrer automatisk og ikke er avhengig av skjønnsutøvelse, er det ubetenkelig at ansvaret ligger hos "kommunen" og ikke hos det enkelte personell personlig. Forslaget til ny 10-3 syvende ledd siste punktum, om at kommunen om mulig skal gi barneverntjenesten melding når fødselen skjer, fremstår imidlertid som upraktisk. "Kommunen" har gjennomsnittlig arbeidstid i 40 av ukens 168 timer, og i helgene er det 64 timer sammenhengende uten at "kommunen" er på jobb. Det bør derfor være institusjonen hvor kvinnen er plassert som har ansvar for å melde fra til barneverntjenesten om at fødselen er i gang. Fylkesnemndene antar at departementet har ment at det er barneverntjenesten i kvinnens hjemkommune som skal varsles. Det er imidlertid ikke alltid selvsagt hvor kvinnen er hjemmehørende, eller hvor hun skal oppholde seg etter fødselen, og det kan være uklart hvilken barneverntjeneste som bør følge henne opp under svangerskapet. Det er ikke gitt at 6

7 reglene i barnevernloven kapittel 8 i tilstrekkelig grad vil avklare ansvarsforholdet. En nærmere regulering kan være formålstjenlig. For de øvrige reglene om melde- og opplysningsplikt er det gitt korresponderende regler i barnevernloven 6-4 og i de aktuelle spesiallovene. Tilsvarende bør gjelde dersom det innføres meldeplikt i medhold av helse- og omsorgstjenesteloven Bestemmelsene skal leses og forstås av mange ulike faggrupper, og av pedagogiske hensyn bør de være lette å finne, og like i utformingen. Fylkesnemndene registrerer at departementet har valgt å ikke følge Raundalenutvalgets forslag om meldeplikt også for gravide i andre risikosituasjoner. Fylkesnemndene er ikke enig i departementets avgrensning. Det vises til vårt punkt Er forslaget tilstrekkelig? I januar 2009 sendte daværende fylkesnemnda region Nord brev til departementet med forslag om utvidelse av melde- og opplysningsplikten til også å omfatte gravide, samt barn under offentlig omsorg som har samvær med sine foreldre. I departementets brev av 13. desember 2010, saksnr , ble det opplyst at spørsmålet ville bli vurdert «i forbindelse med et planlagt lovarbeid som gjelder flere endringer i barnevernloven». I foreliggende høringsnotat har departementet uttrykkelig valgt å begrense forslaget om innføring av meldeplikt for gravide til kun å gjelde tvangsinnlagte rusmisbrukere. Muligheten for å utvide meldeplikten til å omfatte barn under offentlig omsorg, og som har samvær med biologiske foreldre, er ikke nevnt i høringsnotatet. Fylkesnemndene mener at barneverntjenestens mulighet for reell oppfølging av barn som er under offentlig omsorg svekkes når det ikke kan gis melding om åpenbare svakheter ved barnets samværsbase. Likeså mener vi at barneverntjenesten i mange tilfelle vil komme for sent inn til å gi adekvate hjelpetiltak overfor nyfødte og deres foreldre, når det ikke gis anledning til melding og/eller forberedelse før fødsel. Brevet og underlagsnotatet fra fylkesnemnda region Nord vedlegges vår høringsuttalelse, med forslag om at man vurderer muligheten for utvidelse av området for melde- og opplysningsplikten. Notatets punkt 2 omhandler ikke melde- og opplysningsplikten, og har ikke relevans for denne høringsuttalelsen. 4 Opplysningsplikten: Kommentarer til høringsnotatet pkt Hva skal barneverntjenesten informere om når den gir pålegg? Høringsnotatet punkt , side 43, tredje avsnitt. Det fremgår ikke av forslaget til lovtekst at barneverntjenesten, når den gir pålegg om å gi opplysninger, skal opplyse hvilken eller hvilke bestemmelser om tiltak som er bakgrunn for pålegget. Departementet har imidlertid lagt til grunn at dette gjøres, og tilføyer at det om mulig også bør konkretiseres hvilke opplysninger som skal gis. 7

8 For at undersøkelsen skal være målrettet, og irrelevant informasjon skal unngås fremlagt, er det normalt god grunn for barneverntjenesten til å opplyse om hva slags situasjon man undersøker, og hvilke type opplysninger man særlig har behov for. Enkelte ganger er det imidlertid nødvendig for barneverntjenesten å gå bredt ut i sine undersøkelser, og en avgrensing mht. hva slags sakstype man antar å stå overfor, og hvilke typer opplysninger man er ute etter, kan føre til at barneverntjenesten ikke får de opplysningene den har behov for. 4.2 Hvilke sakstyper gir adgang til å gi pålegg? Høringsnotatet pkt Departementet mener at det ikke bør innføres en generell bestemmelse som åpner for å gi pålegg i saker der det vurderes om det er behov for å iverksette frivillige tiltak. Departementet har under tvil foreslått en adgang til å gi pålegg i saker om tvungne hjelpetiltak i medhold av barnevernloven 4-4 tredje ledd, og har særlig bedt om høringsinstansenes syn. Tvungne tiltak i medhold av 4-4 femte ledd er ikke omtalt. Barnevernlovutvalget har foreslått adgang til å innhente opplysninger i saker om tvungne hjelpetiltak, men utvalgets forslag om tvungne hjelpetiltak er annerledes utformet enn 4-4. Det fremstår som upraktisk å skille mellom ulike sakstyper i de tilfellene der familien ikke samtykker i innhenting av opplysninger. I slike situasjoner vil barneverntjenesten regelmessig måtte gå bredt ut i sine undersøkelser, og kan ikke på et tidlig stadium binde seg til at saken enten omhandler frivillige hjelpetiltak, tvungne hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse. Opplysninger som innhentes i undersøkelsesfasen skal gi barneverntjenesten informasjon om hvordan barnet har det, slik at det kan vurderes om tiltak er nødvendig, og i så fall hvilken type tiltak. Kun i sjeldne tilfeller vil man allerede i innledningsfasen ha en slik kunnskap om saken at man med relativt stor grad av sikkerhet kan slå fast at den «bare» gjelder hjelpetiltak. Det vises til våre merknader ovenfor under pkt Hvis bekymringsmeldingen tyder på at familien kan ha behov for hjelpetiltak, og loven ikke gir adgang til å innhente opplysninger uten foreldrenes/barnets samtykke, står barneverntjenesten overfor valget mellom å henlegge saken uten å kunne sette inn "rett hjelp til rett tid", eller foreta undersøkelser med tanke på en omsorgssak/atferdsplassering til tross for at dette fremstår som et lite sannsynlig utfall. Om liknende situasjoner skriver departementet på side 45, tredje avsnitt: I noen tilfeller vil barneverntjenesten kunne vurdere barnets situasjon som alvorlig, men uten at det er klargjort om det er grunnlag for å fremme sak om omsorgsovertakelse eller om et pålagt hjelpetiltak vil være tilstrekkelig. Departementet mener det vil være uheldig dersom barneverntjenesten for å kunne innhente nødvendige og tilstrekkelige opplysninger i slik tilfelle er nødt til å utrede saken som en sak om omsorgsovertakelse. Fylkesnemndene mener at en slik overdimensjonert utredning ikke bare er uheldig, den er også unødig ressurskrevende for barneverntjenesten, og den er unødig skremmende for familien. Hvis undersøkelsessaken ikke fører til en begjæring om omsorgsovertakelse, men 8

9 derimot et forslag om hjelpetiltak, kan barneverntjenesten bli beskyldt for å ha opptrådt uetisk, og for å ha innhentet opplysninger på uriktig grunnlag ved å påberope seg en vurdering som det ikke var grunnlag for. Dersom pålegg gis med tanke på begjæring etter barnevernloven 4-12, og innkomne opplysninger tilsier at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er oppfylt, vil det dessuten oppstå usikkerhet mht. om det er adgang til å bruke de allerede innhentede opplysningene som grunnlag for begjæring om hjelpetiltak i medhold av 4-4 tredje (og evt. femte) ledd. For fylkesnemnda/domstolen vil det ikke være mulig å gjennomføre en sak om tvungne hjelpetiltak etter barnevernloven 4-4 tredje eller femte ledd på en forsvarlig måte dersom opplysninger ikke skal kunne innhentes uten foreldrenes, og evt. også barnets, samtykke. 4.3 Hvem kan gi pålegg Fylkesnemndene er enig i departementets forslag om å presisere at domstolen på lik linje med fylkesnemnda og andre barnevernmyndigheter skal kunne gi pålegg om innhenting av opplysninger i sin behandling av barnevernsaker. Dette vurderes å være en naturlig forlengelse av at både fylkesnemnd og domstol har et selvstendig ansvar for sakens opplysning i barnevernsaker. I forlengelsen av dette mener fylkesnemndene at det i loven også bør inntas en presisering av at opplysningsplikten etter departementets forslag til 6-4 første ledd gjelder direkte overfor både fylkesnemnd og domstol ved behandlingen av barnevernsaker der. Det vises i denne forbindelse til Barnevernslovutvalgets (NOU 2016: 16) forslag til ny 7 andre ledd som lyder slik: "Plikten til å gi opplysninger som nevnt i første ledd gjelder også overfor fylkesnemnda eller retten i forbindelse med behandling av sak etter loven her". Endringen er nærmere omtalt i utvalgets merknad til den nevnte bestemmelsen (NOU 2016: 16 kapittel 19): Andre ledd i bestemmelsen er nytt. Her er det inntatt en tilføyelse om at opplysningsplikten også gjelder overfor fylkesnemnda eller retten i forbindelse med behandling av sak etter barnevernsloven. Det er lagt til grunn at gjeldende barnevernlov 6-4 andre og tredje ledd, også kan anvendes av nemnda og domstolene i tilknytning til vurderingen av bevisforbudet i tvisteloven 22-5, se Schei m.fl., Tvisteloven, side Tilføyelsen er ment å innebære en tydeliggjøring av gjeldende rett. Ved en slik formulering av loven vil både opplysningsplikten og påleggshjemmelen gjelde tilsvarende for både barneverntjenesten, fylkesnemnd og domstol, og man unngår eventuelle uklarheter med hensyn til taushetsplikt og bevisforbud i forbindelse med behandling av en konkret sak i nemnd og domstol. Opplysningsplikten overfor de aktuelle organene korresponderer fullt ut. Presiseringen antas å være nødvendig ettersom det kan være nyanseforskjeller mellom meldeplikten etter departementets forslag til 6-4 første ledd og adgangen til å gi pålegg om opplysninger i departementets forslag til 6-4 andre ledd, blant annet er meldeplikten rettet mot "enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan" mens påleggshjemmelen er rettet mot "offentlige myndigheter" mv. 9

10 4.4 Når kan opplysninger innhentes? Høringsnotatet pkt , side 43 Barneverntjenestens adgang til å innhente opplysninger ved pålegg må gjelde på ulike stadier av saken, og for å synliggjøre dette foreslår departementet en presisering av at adgangen til å gi pålegg gjelder ved "vurdering, forberedelse og behandling" av saker etter nærmere angitt bestemmelser. En naturlig slutning vil være at barneverntjenesten etter en omsorgsovertakelse ikke har adgang til å gi pålegg om opplysninger vedrørende foreldrene, verken som ledd i oppfølgingen i medhold av barnevernloven 4-16, eller for den fortløpende vurderingen av samværet mellom barnet og foreldrene. Fylkesnemndene er usikker på om dette er en tilsiktet avgrensning. I forbindelse med samværsavvikling kan barneverntjenesten for eksempel ha behov for bekreftelse på at foreldrene fremdeles mottar foreskrevet medisinering, uten at det derved er naturlig å starte ny undersøkelsessak med tanke på regulering av samværet. 4.5 Informasjon til partene Høringsnotatet pkt Det bør fremgå tydeligere av ny 6-4 femte ledd at det er barneverntjenesten, og ikke organet som mottar pålegget, som beslutter om partene skal informeres eller ikke. 4.6 Klageadgang Høringsnotatet pkt Departementet mener at det fremdeles bør være klageadgang for den som mottar pålegg om å gi opplysninger, og mener at dette er tilstrekkelig regulert i forvaltningsloven 14. Fylkesnemnda antar at departementet sikter til klageadgangen knyttet til pålegg fra barneverntjenesten. For fylkesnemndas vedkommende finnes det ikke et klageorgan som kan behandle denne typen klager. Forvaltningsloven 14 er ikke anvendelig for domstolenes behandling. 5. Endringer i andre lover Høringsnotatet pkt Oppmerksomhetsplikt Høringsnotatet side 48 Fylkesnemndene foreslår at bestemmelsen blir stående. Fylkesnemndene tror at bestemmelsen gjør den enkelte klar over at man ikke kan forholde seg passivt til meldepliktbestemmelsen og unnlate å foreta vurderinger av det man observerer. For helsepersonells vedkommende har bestemmelsen dessuten saklig sammenheng med helsepersonelloven 10 a om plikten til å ivareta mindreårige barn som pårørende, en bestemmelse som, med god grunn, ble innført med virkning fra 1. januar

11 5.2 Utforming av melde- og opplysningspliktreglene i særlovene Høringsnotatet side 48 og 49 Fylkesnemndene mener at reglene om melde- og opplysningsplikt i særlovene bør gjøres i form av henvisningsbestemmelser. Det er ryddigst og mest pedagogisk med én hovedbestemmelse, og da vil den også være likt utformet for ulike yrkesgrupper. Lovverket er i dag lett tilgjengelig for de fleste, og det antas ikke å være vanskelig for ulike faggrupper å finne frem til bestemmelsen i barnevernloven. Hvis bestemmelsene i særlovene ikke utformes som en henvisningsbestemmelse, må det også av særlovbestemmelsen fremgå at barneverntjenesten kan beslutte at de private partene ikke skal informeres om at det er gitt pålegg om opplysninger. Fylkesnemndene mener at det bør fremgå av særlovene at barneverntjenesten har adgang til å gi pålegg, slik at dette er godt kjent for yrkesutøvere som har med barn å gjøre. 5.3 Ansvaret for å melde Høringsnotatet side 49 Fylkesnemndene støtter forslaget om at det skal fremgå tydeligere at meldeplikten er personlig. Det vises til pkt. 2.4 ovenfor. Uttrykket "enhver", som foreslås benyttet i flere av særlovene, er godt egnet i den henseende. Den personlige plikten fremgår ikke klart nok av forslaget til opplæringslova 15.3 ("tilsette"), friskolelova 7-4 ("tilsette"), helsepersonelloven 33 ("helsepersonell", samt én ansvarhavende), familievernkontorloven 10 ("fagpersonell") og krisesenterloven 6 ("alle"). 11