Høring ny forskrift om ansvar for utgifter til spesialpedagogisk hjelp for barn under opplæringspliktig alder

Transkript

1 AVSENDER FRIST FOR UTTALELSE PUBLISERT DATO VÅR REFERANSE Juridisk avdeling /1403 Høring ny forskrift om ansvar for utgifter til spesialpedagogisk hjelp for barn under opplæringspliktig alder INGEN MERKNADER TIL HØRINGEN 1. OM HØRINGEN 1.1. INNLEDNING I dette høringsnotatet legger Utdanningsdirektoratet frem forslag til ny forskrift om ansvar for utgifter til spesialpedagogisk hjelp for barn under opplæringspliktig alder. Bakgrunnen for forslaget er oppdragsbrev fra Kunnskapsdepartementet. I oppdragsbrevet står det at direktoratet skal: Utarbeide utkast til ny forskrift som, så langt det er hensiktsmessig, tilsvarer dagens regulering i opplæringsloven 13 2 og 13 3 a og forskrift til opplæringsloven Endre ordlyden i forskrift til opplæringsloven 18 1, slik at den ikke lenger viser til barn under opplæringspliktig alder. Endringen i forskrift til opplæringsloven skal tre i kraft samtidig som den nye forskriften til barnehageloven. Barnehageloven kapittel V A trådte i kraft 1. august 2016 og inneholder blant annet regler om spesialpedagogisk hjelp for barn under opplæringspliktig alder. Inntil kapittel V A trådte i kraft var spesialpedagogisk hjelp for barn under opplæringspliktig alder regulert i opplæringsloven 5 7. Barnehageloven 19 a sjette ledd gir hjemmel til å gi forskrift om Ansvar for utgifter til spesialpedagogisk hjelp Hvem som skal regnes som bosatt i kommunen Refusjon av andre kommuners eller fylkeskommuners utgifter til spesialpedagogisk hjelp Fylkeskommunens ansvar for spesialpedagogisk hjelp for barn i barnevernsinstitusjoner og for barn som er pasienter i visse helseinstitusjoner 1/14

2 I dette høringsnotatet foreslår vi forskriftsbestemmelser som i det vesentlige tilsvarer forskrift til opplæringsloven kapittel 18 om kommunen sitt økonomiske ansvar for grunnskoleopplæringen. Vi foreslår også forskriftsbestemmelser som i det vesentlige viderefører opplæringsloven 13 2 og 13 3 a om fylkeskommunens ansvar for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for barn i barnevernsinstitusjoner og visse helseinstitusjoner. Forskriftsbestemmelsene vil utfylle barnehagelovens regler om fylkeskommunens ansvar for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp til barn i institusjoner, jf. barnehageloven 19 a femte ledd. I forslaget vurderer vi også om det bør gis forskriftsbestemmelser om refusjon av fylkeskommuners utgifter til spesialpedagogisk hjelp for barn som er plassert i institusjon utenfor hjemfylket og som mottar spesialpedagogisk hjelp. Vi har foreslått bestemmelser som i det vesentlige tilsvarer opplæringslovens bestemmelser om refusjon av utgifter til opplæring for barn i barnevernsinstitusjoner utenfor hjemfylket og for barn som er pasienter i institusjoner for rusmiddelavhengige og institusjoner innenfor psykisk helsevern utenfor hjemfylket. Under omtalen av gjeldende rett beskriver vi bestemmelsene i opplæringsloven og forskrift til opplæringsloven før 1. august Kunnskapsdepartementet fastsetter forskriften etter den offentlige høringsrunden. Forskriften skal etter planen tre i kraft 1. august OVERSIKT OVER INNHOLDET I HØRINGSNOTATET I dette høringsnotatet vil vi først, i punkt 2 til 4, omtale kommunens økonomiske ansvar for spesialpedagogisk hjelp. I punkt 5 omtaler vi forslag om definisjonsbestemmelse. Deretter, i punkt 6, omtaler vi fylkeskommunens ansvar for spesialpedagogisk hjelp for barn som er plassert i institusjon og retten til refusjon for utgifter til spesialpedagogisk hjelp for barn i institusjoner utenfor hjemfylket. Vi omtaler videre, i punkt 7, endring i forskrift til opplæringsloven. Forslag til ny forskrift og endring i forskrift til opplæringsloven står i punkt 8 og KOMMUNENS ØKONOMISKE ANSVAR FOR Å OPPFYLLE RETTEN TIL SPESIALPEDAGOGISK HJELP FOR BARN SOM MOTTAR SLIK HJELP UTENFOR BOSTEDSKOMMUNEN 2.1. GJELDENDE RETT Frem til 1. august 2016 fulgte det av opplæringsloven 13 1 at det var kommunen som hadde ansvaret for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for alle barn som var bosatt i kommunen. Dette omfattet både det faglige, juridiske og økonomiske ansvaret. Når barnet mottok spesialpedagogisk hjelp utenfor bostedskommunen fulgte det av forskrift til opplæringsloven 18 1 a at det var bostedskommunen som betalte for den spesialpedagogiske hjelpen etter avtale med den kommunen hvor barnet mottok den spesialpedagogiske hjelpen (vertskommunen). Bostedskommunen fastsatte omfanget av den spesialpedagogiske hjelpen etter en sakkyndig vurdering fra vertskommunen. At bostedskommunen skulle betale etter avtale innebar avtalefrihet mellom kommunene, både i den forstand at det kunne avtales at refusjon ikke skulle kreves og at der betaling ble avtalt, stod kommunene fritt til å avtale på hvilken måte det økonomiske omfanget skulle beregnes. [1] I følge bestemmelsen i forskrift til opplæringsloven 18 1 bokstav a siste punktum var barnets bostedskommune definert som den kommunen der foreldrene, eller den av foreldrene som har omsorg for barnet, bodde. 2/14

3 Etter 1. august 2016 følger det av barnehageloven 19 a fjerde ledd at kommunen har ansvar for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for alle barn som er bosatt i kommunen. I forarbeidene til barnehageloven er det presisert at «med bosatt menes folkeregistrert adresse». [2] 2.2. DIREKTORATETS VURDERING OG FORSLAG Vi foreslår at bostedskommunens økonomiske ansvar for spesialpedagogisk hjelp for barn som mottar hjelp i en annen kommune, jf. forskrift til opplæringsloven 18 1 bokstav a, videreføres i ny forskrift. Det følger av barnehageloven 19 a fjerde ledd at kommunen har ansvaret for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for alle barn som er bosatt i kommunen. Hvor og hvordan den spesialpedagogiske hjelpen skal gis, avgjøres av bostedskommunen på bakgrunn av en sakkyndig vurdering og foreldrenes ønsker så langt det lar seg gjøre. Barnet har ikke krav på å få den spesialpedagogiske hjelpen utenfor bostedskommunen. Bostedskommunen kan heller ikke fatte vedtak om at den spesialpedagogiske hjelpen skal gis av en annen kommunen uten at det er gjort avtale med denne kommunen. Dersom bostedskommunen skal dekke utgiftene til spesialpedagogisk hjelp må kommunene inngå avtale om dette. Denne avtalefriheten var tidligere synliggjort i opplæringsloven 18 1 bokstav a. Hvis dette ikke videreføres mener vi det er sannsynlig at noen blir usikre på hva som gjelder. Vi foreslår også å videreføre at bostedskommunen skal fastsette omfanget av den spesialpedagogiske hjelpen etter en sakkyndig vurdering fra vertskommunen. Det vil gi bostedskommunen kontroll over utgiftene til spesialpedagogisk hjelp. Vertskommunen er nærmest til å foreta den sakkyndige vurderingen, da det er PP tjenesten i vertskommunen som kjenner forholdene best på stedet der hjelpen gis. I forskrift til opplæringsloven 18 1 bokstav a siste punktum er barnets bostedskommune omtalt som kommunen der foreldrene, eller den av foreldrene som har omsorg for barnet, bor. I opplæringsregelverket er det ikke lagt til grunn at «bosatt» er ensbetydende med folkeregistrert adresse. I forarbeidene til barnehageloven 19 a fjerde ledd står det at «det er kommunen som er forpliktet til å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for barn under opplæringspliktig alder bosatt i kommunen. Med bosatt menes folkeregistrert adresse.» Derfor foreslår vi at det i ny forskrift står at barnets bostedskommune er den kommunen hvor barnet er folkeregistret. Forskrift om folkeregistrering vil gjelde her [3]. Har dere noen kommentarer til dette 4 LEGG TIL KOMMENTAR 3. KOMMUNENS ØKONOMISKE ANSVAR FOR Å OPPFYLLE RETTEN TIL SPESIALPEDAGOGISK HJELP FOR BARN SOM ER PLASSERT UTENFOR KOMMUNEN, I FOSTERHJEM ELLER INSTITUSJON 3.1. GJELDENDE RETT Dersom et barn bor i fosterhjem anses barnet normalt som bosatt i den kommunen fosterhjemmet ligger. Etter opplæringsloven 13 1 hadde kommunen der fosterhjemmet lå, det faglige og juridiske ansvaret for den spesialpedagogiske hjelpen. 3/14

4 Det fulgte av forskrift til opplæringsloven 18 1 bokstav b første strekpunkt at for barn som barneverntjenesten eller fylkesnemnda plasserte i fosterhjem eller institusjon [4] utenfor kommunen, var det den kommunen som hadde det økonomiske ansvaret etter barnevernloven, som også hadde det økonomiske ansvaret for den spesialpedagogiske hjelpen. Hvilken kommune som har det økonomiske ansvaret etter barnevernloven følger av 9 1. I denne bestemmelsen står det at utgiftene skal dekkes av den kommunen som er ansvarlig for å yte tjenestene eller sette i verk tiltak, jf. barnevernloven 8 1 og 8 4. Dersom kommunen setter i verk et tiltak for et barn som oppholder seg i kommunen, betyr det at denne kommunen får et oppfølgingsansvar overfor barnet så lenge vedtaket om tiltak opprettholdes. Kommunen som iverksatte tiltaket har da det økonomiske ansvaret etter loven, men kommunene kan seg imellom inngå avtale om en annen ansvarfordeling. Det fulgte av forskrift til opplæringsloven 18 1 bokstav b andre strekpunkt at bostedskommunen skulle fastsette omfanget av den spesialpedagogiske hjelpen etter en sakkyndig vurdering fra vertskommunen. Det økonomiske ansvaret fulgte av det «fastsatte omfanget». Vertskommunen er den kommunen hvor den spesialpedagogiske hjelpen gis. Med bostedskommunen menes her kommunen som har det økonomiske ansvaret etter barnevernloven, jf bokstav b første strekpunkt. [5] 3.2. DIREKTORATETS VURDERING OG FORSLAG Vi foreslår å videreføre at kommunen som har det økonomiske ansvaret for barn som er plassert i fosterhjem eller i visse typer institusjoner [6] etter barnevernloven, også har det økonomiske ansvaret for spesialpedagogisk hjelp. Vi mener dette vil føre til færre uklarheter om hvilken kommune som har ansvar for hva. Videre foreslår vi at det videreføres at det økonomiske ansvaret følger av det fastsatte omfanget av den spesialpedagogiske hjelpen, og at det er den kommunen som har det økonomiske ansvaret etter barnevernloven som skal fastsette omfanget av den spesialpedagogiske hjelpen etter en sakkyndig vurdering fra den kommunen som skal gi barnet spesialpedagogisk hjelp (vertskommunen). At kommunen som har det økonomiske ansvaret også skal fastsette omfanget av den spesialpedagogiske hjelpen, vil gi den kommunen som er økonomisk ansvarlig kontroll over utgiftene til den spesialpedagogiske hjelpen. At det økonomiske ansvaret følger av det fastsatte omfanget vil etter vår vurdering medføre at det i liten grad vil oppstå tvil eller uenighet om hva som skal dekkes. Vertskommunen er nærmest til å foreta den sakkyndige vurderingen, da det er PPtjenesten i vertskommunen som kjenner forholdene på stedet der hjelpen gis best. Det er i forskrift til opplæringsloven 18 1 bokstav b vist til at ansvaret til kommunen gjelder for barn i institusjoner som ikke er nevnt i bokstav c og d [7]. Bokstav c og d gjelder institusjoner som statlig regionale barnevernmyndigheter har ansvaret for etter barnevernloven 5 1 og private og kommunale institusjoner som er godkjente etter barnevernloven 5 8. Videre gjelder det helseinstitusjoner som et regionalt helseforetak eier og private helseinstitusjoner som har avtale med regionale helseforetak. Vi er usikre på om det finnes institusjoner som barn under opplæringspliktig alder blir plassert i av barneverntjenesten eller fylkesnemnda, som ikke er omfattet av 18 1 bokstav c eller d. Vi ber derfor om høringsinstansenes synspunkter på om det er behov for at den nye bestemmelsen viderefører forskrift til opplæringslovens bestemmelse om det økonomiske ansvaret for barn som er plassert i institusjoner, som ikke er omtalt i bokstav c og d. Er det behov for at den nye forskriftsbestemmelsen også omfatter barn som er plassert i institusjoner, som ikke er nevnt i forskrift til opplæringsloven 18 1 bokstav c og d Begrunn hvorfor. 4/14

5 Ø JA NEI VET IKKE 4 LEGG TIL KOMMENTAR 4. UENIGHET OM HVILKEN KOMMUNE SOM HAR DET ØKONOMISKE ANSVARET 4.1. GJELDENDE RETT Etter forskrift til opplæringsloven 18 1 bokstav e avgjorde fylkesmannen i det fylket barnet oppholdt seg hvilken kommune som var ansvarlig for kostnader til spesialpedagogisk hjelp i tvilstilfeller. Vi har lagt til grunn at «fylket der barnet oppholder seg» er det fylket hvor barnet faktisk bor. Bestemmelsen ga ikke fylkesmannen hjemmel til å fastsette omfanget av det økonomiske ansvaret DIREKTORATETS VURDERING OG FORSLAG Vi mener det bør videreføres en bestemmelse om hvem som skal avgjøre hvilken kommune som har det økonomiske ansvaret for spesialpedagogisk hjelp dersom det oppstår uenighet. Vi foreslår at forskrift til opplæringsloven 18 1 bokstav e videreføres, slik at det er fylkesmannen i det fylket hvor barnet oppholder seg som skal avgjøre ved uenighet. Har dere noen kommentarer til at det er fylkesmannen i det fylket hvor barnet oppholder seg, som skal avgjøre dersom det er uenighet mellom kommunene om hvem som har det økonomiske ansvaret for spesialpedagogisk hjelp 4 LEGG TIL KOMMENTAR 5. DEFINISJONSBESTEMMELSE For å gjøre det enkelt å forstå de ulike begrepene som brukes, foreslår vi å lage en innledende bestemmelse med definisjoner. Her defineres bostedskommune som den kommunen hvor barnet er folkeregistret og vertskommunen som den kommunen hvor den spesialpedagogiske hjelpen gis. 6. FYLKESKOMMUNENS ANSVAR OG RETT TIL REFUSJON FOR UTGIFTER 6.1. FYLKESKOMMUNENS ANSVAR FOR Å OPPFYLLE RETTEN TIL SPESIALPEDAGOGISK HJELP GJELDENDE RETT Det var i opplæringsloven 13 2 og 13 3 a gitt bestemmelser om fylkeskommunens ansvar for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for barn i barnevernsinstitusjoner og for barn som er pasienter i visse helseinstitusjoner. 5/14

6 Fylkeskommunens ansvar omfattet for det første barn i institusjoner i fylkeskommunen, som Barne, ungdoms og familieetaten hadde ansvaret for etter barnevernloven 5 1, og barn og unge i private og kommunale institusjoner som var godkjente etter barnevernloven 5 8. Dersom hjelpen ble gitt i institusjonen, skulle institusjonen sørge for nødvendige lokaler til formålet. Dette fulgte av opplæringsloven For det andre omfattet ansvaret til fylkeskommunen pasienter i helseinstitusjoner som et regionalt helseforetak eier, og pasienter i private helseinstitusjoner som hadde avtale med regionale helseforetak. Ansvaret gjaldt bare for pasienter i institusjonsplasser som regionale helseforetak finansierte. Dersom hjelpen ble gitt i institusjonen, skulle institusjonen sørge for nødvendige lokaler til formålet. Dette fulgte av 13 3 a. Etter disse bestemmelsene var det fylkeskommunen der institusjonen lå som var faglig, juridisk og økonomisk ansvarlig for at barn som var beboer eller pasient fikk oppfylt retten til spesialpedagogisk hjelp. At fylkeskommunen hadde faglig, juridisk og økonomisk ansvar for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp innebar at fylkeskommunen blant annet sørget for sakkyndig vurdering og fattet vedtak om spesialpedagogisk hjelp. Fylkeskommunens ansvar for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for barn i barnevernsinstitusjoner og for barn i visse helseinstitusjoner fremkommer nå av barnehageloven 19 a femte ledd. Opplæringsloven 13 2 og 13 3 a ga en nærmere beskrivelse av hvilke typer institusjoner/institusjonsplasser som var omfattet og i tillegg en presisering av at det var fylkeskommunen der institusjonen lå som hadde ansvaret for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp. I barnehageloven 19 a femte ledd er det ikke en like utfyllende bestemmelse om hvilke institusjoner/institusjonsplasser fylkeskommunen er ansvarlig for DIREKTORATETS VURDERING OG FORSLAG Selv om fylkeskommunens ansvar fremkommer av barnehageloven 19 a femte ledd, gir opplæringsloven 13 2 og 13 3 a en nærmere beskrivelse av hvilke institusjoner/institusjonsplasser som omfattes. Vi foreslår derfor at en nærmere beskrivelse av hvilke institusjoner som omfattes av bestemmelsene om fylkeskommunens ansvar for spesialpedagogisk hjelp videreføres i ny forskrift, og at det fremgår av den nye forskriften hvilke institusjoner som omfattes av fylkeskommunens ansvar. Det vil tydeliggjøre når fylkeskommunen er ansvarlig. Barnehageloven sier ikke noe om hvilken fylkeskommune som har ansvaret for den spesialpedagogiske hjelpen. I opplæringsloven var det presisert at det er fylkeskommunen der institusjonen ligger som hadde ansvaret. Vi mener dette bør fremgå av den nye forskriften og vil bidra til at det ikke er tvil om hvilken fylkeskommune som har ansvaret å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp. Har dere noen kommentarer til dette 4 LEGG TIL KOMMENTAR 6.2. RETT TIL REFUSJON FOR UTGIFTER TIL SPESIALPEDAGOGISK HJELP FOR BARN I BARNEVERNINSTITUSJONER ELLER HELSEINSTITUSJONER UTENFOR HJEMFYLKET GJELDENDE RETT 6/14

7 Fylkeskommunens rett til refusjon for utgifter til spesialpedagogisk hjelp for barn i barneverninstitusjoner eller visse helseinstitusjoner utenfor hjemfylket har tidligere ikke vært regulert i opplæringsloven og forskrift til opplæringsloven. Refusjonsretten etter opplæringsloven 13 2 og 13 3 a har bare vært knyttet utgifter til opplæring, ikke spesialpedagogisk hjelp. Det står i disse bestemmelsene at fylkeskommunen der institusjonen ligger har rett på refusjon av utgifter til opplæringen fra fylkeskommunen der barnet er bosatt på det tidspunktet det blir fattet vedtak om plassering eller fra fylkeskommunen der pasienten var bosatt på det tidspunktet pasienten ble innlagt. Det er gitt satser for refusjon. Disse står i forskrift til opplæringsloven 19 7 og 19 8 og angir satser per elev per år. Kunnskapsdepartementet har bedt oss om å foreslå refusjonsordninger for utgifter til spesialpedagogisk hjelp for barn som er plassert i barnevernsinstitusjoner eller som er pasienter i visse helseinstitusjoner. Dette vil innebære at det gis regler som i stor grad tilsvarer opplæringsloven 13 2 første ledd andre punktum og 13 3 a andre ledd. Før vi går inn på vårt forslag vil vi redegjøre for hvordan refusjonsbestemmelsen for utgifter til opplæringen er regulert i opplæringsloven 13 2 og 13 3 a, og i forskrift til opplæringsloven 19 7 og Barn i barnevernsinstitusjon Etter opplæringsloven 13 2 har fylkeskommunen der institusjonen ligger rett på refusjon av utgifter til opplæringen fra fylkeskommunen der barnet eller den unge er bosatt på det tidspunktet det blir fattet vedtak om plassering etter satser fastsatt av departementet. Satsene for refusjon fremkommer av forskrift til opplæringsloven Tvist om valg av sats kan legges fram for fylkesmannen i fylkeskommunen der institusjonen ligger. Bestemmelsen er ikke til hinder for at fylkeskommunene kan inngå individuelle avtaler om andre refusjonsbeløp enn de satsene som står i Satsene skal legges til grunn der fylkeskommunen ikke har blitt enige om andre løsninger. Det vil ikke alltid være samsvar mellom den eksakte kostanden per elev og satsene. Fylkeskommunen der institusjonen ligger må derfor kreve refusjon etter den satsen som ligger nærmest de reelle utgiftene til opplæringen per elev. [8] Satsene per elev per år er etter 19 7: a) Kr for elevar som ikkje har behov for spesialundervisning etter opplæringslova kapittel 5. b) Kr for elevar som har moderat behov for spesialundervisning etter opplæringslova kapittel 5. c) Kr for elevar som har omfattande behov for spesialundervisning etter opplæringslova kapittel 5. Barn i helseinstitusjon Etter opplæringsloven 13 3 a har fylkeskommunen der institusjonen ligger rett på refusjon av utgifter til opplæringen fra fylkeskommunen der pasienten var bosatt på det tidspunktet pasienten ble innlagt. Refusjonsretten er avgrenset til å gjelde pasienter i institusjoner som tilbyr tverrfaglig, spesialisert behandling for rusmiddelavhengige og pasienter i institusjoner innenfor det psykiske helsevernet. Dette følger av opplæringsloven 13 3 a andre ledd. Departementet valgte denne avgrensningen fordi institusjoner for somatiske sykdommer i hovedsak er jevnt fordelt mellom fylkeskommunene og en eventuell variasjon i kostnader mellom fylkene for disse institusjonene er påregnelig og akseptabelt innenfor dagens system med rammefinansiering av kommunesektoren. [9] Satsene for refusjon står i forskrift til opplæringsloven Tvist om valg av sats kan legges fram for fylkesmannen i fylkeskommunen der institusjonen ligger. Bestemmelsen er ikke til hinder 7/14

8 for at fylkeskommunene kan inngå individuelle avtaler om andre refusjonsbeløp enn de satsene som fremkommer i Satsene skal legges til grunn der fylkeskommunen ikke har blitt enige om andre løsninger. Det vil ikke alltid være samsvar mellom den eksakte kostanden per elev og satsene. Fylkeskommunen der institusjonen ligger må derfor kreve refusjon etter den satsen som ligger nærmest de reelle utgiftene til opplæringen per elev. [10] Satsene per elev per år er etter 19 8: a) Kr for elevar som ikkje har behov for spesialundervisning etter opplæringslova kapittel 5. b) Kr for elevar som har moderat behov for spesialundervisning etter opplæringslova kapittel 5. c) Kr for elevar som har omfattande behov for spesialundervisning etter opplæringslova kapittel DIREKTORATETS VURDERING FORSLAG Etter det vi har kjennskap til, er det ikke mange barn under opplæringspliktig alder som er plassert i barnevernsinstitusjon. Vi har fått opplyst at det bor flere barn i sentre for foreldre og barn. Utdanningsdirektoratet har tidligere fått avklart [11] at disse sentrene har en godkjenningsplikt etter barnevernloven 5 8, men de er ikke å anse som barneverninstitusjon etter barnevernloven. Opphold i sentre for foreldre og barn er ansett som et hjelpetiltak etter barnevernloven 4 4 andre ledd. Sentrene faller derfor utenfor ansvarsregelen i opplæringsloven 13 2 og det vil dermed ikke være noe grunnlag for krav på refusjon mellom fylkeskommuner for disse barna. Det er de ordinære ansvarsreglene som gjelder her, altså at det er kommunen der senteret ligger som er ansvarlig for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp. Dersom fylkeskommunens rett til refusjon for pasienter i helseinstitusjoner i et annet fylke også skal gjelde barn som får spesialpedagogisk hjelp, mener vi at retten ikke bør omfatte flere institusjoner enn det som følger opplæringsloven 13 3 a. Her er refusjonsadgangen for utgifter til opplæringen avgrenset til å omfatte pasienter i institusjoner som tilbyr tverrfaglig, spesialisert behandling for rusmiddelavhengige og pasienter i institusjoner innenfor det psykiske helsevernet. Vi er usikre på omfanget av barn under opplæringspliktig alder som er plassert i disse institusjonene. Antagelig dreier det seg om få eller ingen barn. Refusjonsordningen etter opplæringsloven 13 2 og 13 3 a gjelder dessuten kun for barn som plasseres i institusjon utenfor hjemfylket. Vi har heller ikke kjennskap til at det har vært et ønske fra sektoren om at det skal lages refusjonsordninger for utgifter til spesialpedagogisk hjelp når barn under opplæringspliktig alder er plassert i institusjon utenfor hjemfylket. Vi foreslår derfor at det ikke gis bestemmelser i ny forskrift som omhandler refusjon for utgifter mellom fylkeskommuner. Vi vil likevel gjerne ha høringsinstansenes synspunkter på om en refusjonsrett for utgifter til spesialpedagogisk hjelp bør innføres. Vi ber om at dere uttaler dere hvis dere kjenner til at det har vært problemer mellom fylkeskommuner knyttet til utgifter for spesialpedagogisk hjelp, og om dere har kjennskap til om det er mange barn under opplæringspliktig alder som oppholder seg i de nevnte institusjonene. Dersom det skal gis tilsvarende bestemmelser om refusjon som det er gitt i opplæringsloven 13 2 og 13 3 a, er vi usikre på om det bør utarbeides satser, tilsvarende det som fremkommer av forskrift til opplæringsloven 19 7 og 19 8, eller om andre løsninger er mer hensiktsmessig, for eksempel at det økonomiske ansvaret følger av det fastsatte omfanget av den spesialpedagogiske hjelpen. 8/14

9 Fylkeskommunen der institusjonen ligger har det faglige, juridiske og økonomiske ansvaret for spesialpedagogisk hjelp for barn i institusjonen. Det er fylkeskommunen der institusjonen ligger som sørger for at det utarbeides en sakkyndig vurdering og som fastsetter omfanget av den spesialpedagogiske hjelpen. En ordning hvor det økonomiske ansvaret følger av det fastsatte omfanget av den spesialpedagogiske hjelpen vil være lite forutberegnelig for den fylkeskommunen som må betale for utgiftene, fordi fylkeskommunen ikke har kontroll over hvor store utgiftene blir. Dersom det foreligger satser, vil det ikke oppstå uenighet om hva refusjonskravet skal være, men fordi behovet for spesialpedagogisk hjelp er forskjellig fra barn til barn, vil det måtte utarbeides flere satser etter hvor omfattende behovet for hjelp er. Selv om institusjonsfylket skal kreve den satsen som er nærmest de reelle utgiftene til hjelpen, kan det oppstå uenighet om valg av sats. En slik tvist om valg av sats når det gjelder utgifter i forbindelse med opplæringen kan legges fram for fylkesmannen i fylkeskommunen der institusjonen ligger. Fylkeskommunene kan også avtale andre refusjonsbeløp enn det som følger av satsene. Dersom det blir innført refusjonsordning mellom fylkeskommuner for utgifter til spesialpedagogisk hjelp, mener vi at satser fremstår som den beste løsningen, da fylkeskommunen som er ansvarlig for utgiftene ikke har noen mulighet til å påvirke hvor stort omfanget av den spesialpedagogiske hjelpen vil bli. Vi foreslår at de samme satsene som gjelder for spesialundervisning i forskrift til opplæringsloven 19 7 og 19 8 brukes for spesialpedagogisk hjelp. Dersom det blir innført satser, forslår vi at tvist om valg av sats kan legges fram for fylkesmannen i fylkeskommunen der institusjonen ligger. Vi vil gjerne ha høringsinstansenes synspunkter på om en eventuell bestemmelse om refusjon av utgifter bør omfatte både barn i barnevernsinstitusjoner og barn som er pasienter i institusjoner som tilbyr tverrfaglig, spesialisert behandling for rusmiddelavhengige og pasienter i institusjoner innenfor det psykiske helsevernet. Vi vil også gjerne ha synspunkter på om det bør innføres satser og om satsene som i dag gjelder for spesialundervisning i forskrift til opplæringsloven 19 7 og 19 8 også kan gjelde for spesialpedagogisk hjelp. Er dere enige i at det ikke innføres en refusjonsrett mellom fylkeskommuner for utgifter til spesialpedagogisk hjelp for barn i institusjoner, som barne, ungdoms og familieetaten har ansvaret for etter barnevernloven 5 1, og for barn i private og kommunale institusjoner som er godkjente etter barnevernlova 5 8 Begrunn svaret. Ø JA NEI VET IKKE 4 LEGG TIL KOMMENTAR Er dere enige i at det ikke innføres en refusjonsrett mellom fylkeskommuner for utgifter til spesialpedagogisk hjelp for barn som er pasienter i institusjoner, som tilbyr tverrfaglig, spesialisert behandling for rusmiddelavhengige og pasienter i institusjoner innenfor det psykiske helsevernet Begrunn svaret. Ø JA NEI VET IKKE 4 LEGG TIL KOMMENTAR 9/14

10 Har dere kjennskap til om det har vært problemer mellom fylkeskommuner knyttet til utgifter for spesialpedagogisk hjelp Hvis ja, forklar nærmere. Ø JA NEI VET IKKE 4 LEGG TIL KOMMENTAR Har dere kjennskap til om det er barn under opplæringspliktig alder som oppholder seg i de nevnte institusjonene Hvis ja, si noe mer om antall barn og hvilke typer institusjoner det dreier seg om (svar generelt, ikke omtal enkeltbarn). Ø JA NEI VET IKKE 4 LEGG TIL KOMMENTAR Dersom det gis en bestemmelse om refusjonsrett mellom fylkeskommuner for utgifter til spesialpedagogisk hjelp, bør det også innføres satser Har dere andre forslag til hvordan refusjonen bør beregnes Ø JA NEI VET IKKE 4 LEGG TIL KOMMENTAR Dersom det innføres satser, kan satsene som i dag gjelder for spesialundervisning i forskrift til opplæringsloven 19 7 og 19 8 også gjelde for spesialpedagogisk hjelp Begrunn svaret. Ø JA NEI VET IKKE 4 LEGG TIL KOMMENTAR 7. TEKNISKE ENDRINGER I BESTEMMELSEN OM KOMMUNENS ØKONOMISKE ANSVAR FOR GRUNNSKOLEOPPLÆRINGEN. I bestemmelsen om kommunens økonomiske ansvar for grunnskoleopplæringen i forskrift til opplæringsloven 18 1, står det i bokstav b at bestemmelsen gjelder for «barn som er i og under opplæringspliktig alder». Da reglene om spesialpedagogisk hjelp ble flyttet fra opplæringsloven til 10/14

11 barnehageloven 1. august 2016, ble denne teksten ved en feil ikke endret. Bestemmelsene i opplæringsloven og forskrift til opplæringsloven gjelder ikke lenger for barn under opplæringspliktig alder som mottar spesialpedagogisk hjelp. Vi foreslår derfor at «og under» fjernes fra forskriftsteksten. 8. FORSLAG TIL FORSKRIFT Forskrift om ansvar for spesialpedagogisk hjelp for barn under opplæringspliktig alder Kapittel 1. Kommunens økonomiske ansvar for spesialpedagogisk hjelp 1. Definisjoner I denne forskriften menes med: 1. bostedskommune, den kommunen hvor barnet er folkeregistrert; 2. vertskommune, den kommunen som gir barnet spesialpedagogiske hjelp. 2. Bostedskommunens økonomiske ansvar for barn under opplæringspliktig alder, som mottar spesialpedagogisk hjelp utenfor kommunen For barn under opplæringspliktig alder som får spesialpedagogisk hjelp utenfor bostedskommunen, betaler bostedskommunen for utgiftene til spesialpedagogisk hjelp etter avtale med vertskommunen. Bostedskommunen skal fastsette omfanget av den spesialpedagogiske hjelpen etter en sakkyndig vurdering fra vertskommunen. 3. Kommunens økonomiske ansvar for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for barn under opplæringspliktig alder, som er plassert i fosterhjem eller institusjon utenfor kommunen For barn under opplæringspliktig alder, som barneverntjenesten eller fylkesnemnda plasserer i fosterhjem utenfor kommunen, er det den kommunen som etter barnevernloven har det økonomiske ansvaret for disse barna, som også har det økonomiske ansvaret for den spesialpedagogiske hjelpen, jf. barnevernloven 9 1. Den kommunen som har det økonomiske ansvaret etter første ledd skal fastsette omfanget av den spesialpedagogiske hjelpen etter en sakkyndig vurdering fra vertskommunen. Det økonomiske ansvaret følger av det fastsatte omfanget. Første og andre ledd gjelder tilsvarende for barn under opplæringspliktig alder, som barnevernstjenesten eller fylkesnemnda plasserer i institusjoner som ikke er nevnt i kapittel Uenighet Dersom det er uenighet om hvor barnet er bosatt etter 2 eller hvilken kommune som er ansvarlig for kostnadene til spesialpedagogisk hjelp etter 3, skal fylkesmannen i det fylket der barnet oppholder seg avgjøre dette. Kapittel 2. Fylkeskommunens ansvar for spesialpedagogisk hjelp 5. Fylkeskommunens ansvar for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for barn i institusjon etter barnevernloven Når det blir fattet vedtak om plassering i institusjon etter barnevernloven, er det den fylkeskommunen der institusjonen ligger som har ansvaret for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp. Dersom hjelpen gis i institusjonen, skal institusjonen sørge for nødvendig lokale til formålet. Fylkeskommunens ansvar omfatter barn i institusjoner, som barne, ungdoms og familieetaten har ansvaret for etter barnevernloven 5 1, og barn og unge i private og kommunale institusjoner som 11/14

12 er godkjente etter barnevernloven Fylkeskommunens rett til å kreve refusjon for utgifter til spesialpedagogisk hjelp for barn i institusjon etter barnevernloven Når barnet er plassert utenfor hjemfylket i institusjon som nevnt i 5, kan fylkeskommunen der institusjonen ligger kreve refusjon for utgifter til spesialpedagogisk hjelp fra fylkeskommunen der barnet var bosatt på tidspunktet det ble fattet vedtak om plassering i institusjon etter barnevernloven. Satsene for refusjon fremgår av Fylkeskommunens ansvar for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for barn i helseinstitusjoner For pasienter i helseinstitusjoner som et regionalt helseforetak eier eller for pasienter i private helseinstitusjoner som har avtale med regionale helseforetak, har fylkeskommunen der institusjonen ligger ansvaret for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp. Ansvaret gjelder bare for pasienter i institusjonsplasser som regionale helseforetak finansierer. Dersom hjelpen gis i institusjonen, skal institusjonen sørge for nødvendig lokale til formålet. 8. Fylkeskommunens rett til å kreve refusjon for utgifter til spesialpedagogisk hjelp for barn i helseinstitusjoner Når barnet er plassert utenfor hjemfylket i institusjon som nevnt i 7, kan fylkeskommunen der institusjonen ligger kreve refusjon for utgifter til spesialpedagogisk hjelp fra fylkeskommunen der pasienten var bosatt på tidspunktet for innleggelse. Retten til refusjon er avgrenset til å gjelde pasienter i institusjoner som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige og pasienter i institusjoner innenfor det psykiske helsevern. Satsene for refusjon fremgår av Satser for refusjon Følgende satser gjelder per barn per år for refusjonskrav etter 6 og 8: 1. Kr for barn som har moderat behov for spesialpedagogisk hjelp. 2. Kr for barn som har omfattende behov for spesialpedagogisk hjelp. Dersom ikke annet er avtalt, skal fylkeskommunen der institusjonen ligger kreve refusjon etter den satsen som ligger nærmest de reelle utgiftene til spesialpedagogisk hjelp per barn. Tvist om valg av sats kan legges frem for fylkesmannen i fylkeskommunen der institusjonen ligger. Har dere noen kommentarer til forskriftsteksten 4 LEGG TIL KOMMENTAR 9. FORSLAG TIL ENDRING I FORSKRIFT TIL OPPLÆRINGSLOVEN Vi foreslår følgende endring i forskrift til opplæringsloven: Ny 18 1 bokstav b skal lyde: b) For barn som er i opplæringspliktig alder, og som barnevernstenesta eller fylkesnemnda plasserer utanfor kommunen, i fosterheim eller i institusjonar som ikkje er nemnde under punkt c 12/14

13 og d, gjeld dette: Den kommunen som etter lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester har det økonomiske ansvaret for desse barna, ber også det økonomiske ansvaret for grunnskoleopplæringa og spesialundervisninga, jf. lov om barneverntjenester 9 1. Om ikkje anna blir avtalt, skal den kommunen som ber det økonomiske ansvaret, betale for vanleg undervisning det som ein elev i den kommunen der eleven har opphald, kostar i gjennomsnitt. For spesialundervisning fastset bustadkommunen omfanget etter ei sakkunnig tilråding frå vertskommunen. Det økonomiske ansvaret følgjer av det fastsette omfanget. Vennlig hilsen Cathrine Børnes divisjonsdirektør Einar Simonsen Plahter avdelingsdirektør Dokumentet er elektronisk godkjent. FOTNOTER 1. og tilsyn/finn regelverk/etter tema/elever med sarskiltebehov/retten til spesialpedagogisk hjelp og refusjon for barn i barnehage utenforbostedskommunen/ 2. Prop. 103 L ( ). Merknad til 19 a fjerde ledd 3. Forskrift om folkeregistrering FOR Forskrift til opplæringsloven 18 1 bokstav b viser både til fosterhjem og institusjoner som ikke er nevnt i 18 1 bokstav c og d. Institusjonene som er nevnt i bokstav c og d er institusjoner som statlig regionale barnevernmyndigheter har ansvaret for etter barnevernloven 5 1 og private og kommunale institusjoner som er godkjente etter barnevernloven 5 8. Videre er det helseinstitusjoner som et regionalt helseforetak eier og private helseinstitusjoner som har avtale med regionale helseforetak. For barn i disse institusjonen gjelder opplæringsloven 13 2 og 13 3 a. 5. Lov om barneverntjenester LOV Dette er institusjoner som ikke er nevnt i opplæringsloven 13 2 og 13 3 a 7. Institusjonene i bokstav c og d er omtalt i opplæringsloven 13 2 og 13 3 a. Se punkt 6 for nærmere omtale av disse bestemmelsene. 8. Rundskriv F Ot.prp. nr. 55 ( ) pkt Rundskriv F Korrespondanse med Kunnskapsdepartementet og Bufdir, januar 2012 VEDLEGG: a Liste over høringsinstanser.xlsx.docx LAGRE OG SEND INN LAGRE UTKAST s VIDERESEND T 13/14

14 » Om direktoratet» Kontaktinformasjon» Tlf: » Bruk av informasjonskapsler Ansvarlig redaktør: Helge Lund 14/14