Nedenfor følger direktoratets vurdering av de foreslåtte endringene i barnevernloven. Direktoratets viktigste tilbakemeldinger:

Transkript

1 Barne- og likestillingsdepartementet Postboks 8036 Dep 0030 OSLO Deres ref: 14/3108 Vår ref: 2016/ Arkivkode: 008 Dato: Høringssvar til endringer i opplysningsplikten til barnevernet og om ny opplysningsplikt til barnevernet ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser til Barne- og likestillingsdepartementets høringsbrev av 6. oktober 2016 hvor «Høring- Endringer i opplysningsplikten til barnevernet og om ny opplysningsplikt til barnevernet ved tilbakeholdelse av gravide rusmisbrukere» sendes på høring. Nedenfor følger direktoratets vurdering av de foreslåtte endringene i barnevernloven. Direktoratets viktigste tilbakemeldinger: Direktoratet vurderer at meldeplikten til barneverntjenesten bør inntre dersom det er grunn til å tro at barn lever under «omsorgssvikt». Direktoratet vurderer at all omsorgssvikt er alvorlig, og bør utløse en plikt til å melde fra til barneverntjenesten. Terskelen for å innhente opplysninger bør legges på samme nivå som meldeplikten, altså «grunn til å tro» at et barn blir mishandlet eller det foreligger andre former for «omsorgssvikt». Terskelen for barneverntjenestens innhenting av opplysninger bør harmoniseres med meldeplikten. Pålegg om å gi opplysninger til barneverntjenesten bør ikke knyttes til vurdering av enkelte tvangstiltak i barnevernloven. På tidspunktet hvor barneverntjenesten har behov for å innhente opplysninger, kan og bør ikke undersøkelsen knyttes til en hypotese om et mulig tiltak. Det bør fremgå av lovteksten at det er barneverntjenesten som skal ta stilling til om offentlig melder plikter å gi opplysninger. Organisasjonsnr: Saksbehandler: Line Orderud Øian postmottak@bufetat.no Postboks Tønsberg Telefon:

2 Direktoratet støtter forslaget om at det gjøres et tydeligere skille mellom meldeplikt av eget initiativ og opplysningsplikt etter pålegg fra barneverntjenesten. Direktoratet støtter forslaget om en tydeliggjøring av det personlige og selvstendige ansvaret for å melde bekymring til barnevernet. Dette vurderes som viktig for å sikre at det faktisk blir meldt fra, og at ansvaret ikke pulveriseres, når det er mistanke om at barn opplever omsorgssvikt. Direktoratet er positiv til at kommunen pålegges en opplysningsplikt til barneverntjenesten ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelmisbrukere, men er av den oppfatning at opplysningsplikten bør omfatte flere tilfeller enn bare tvangsinnlagte rusmiddelmisbrukere. Det bør være samme terskel for å melde bekymring til barnevernet for et barn som for et ufødt barn. 1. Ansvar for å melde til barneverntjenesten (meldeplikt) 1.1 Personlig og selvstendig ansvar Direktoratet støtter forslaget om å tydeliggjøre at ansvaret for å melde fra til barneverntjenesten er et personlig og selvstendig ansvar. Den enkelte som er bekymret for barnet skal ha et personlig ansvar som innebærer en plikt til å følge opp og sjekke at virksomheten faktisk har meldt fra til barneverntjenesten. Dette vil redusere risikoen for at ansvaret blir pulverisert. Det støttes at dette blir inntatt i barnevernloven, og ikke bare i særlovene, da barnevernloven vil harmonisere med de andre lovene. 1.2 Bestemmelsens oppbygning Direktoratet støtter forslaget om å tydeliggjøre skillet mellom opplysningsplikt av eget tiltak (meldeplikt) og opplysningsplikt etter pålegg i barnevernloven. Dette vil gjøre regelverket mer oversiktlig, og lettere å forstå for de som plikter å gi opplysninger til barneverntjenesten. Henvisning til de konkrete tiltaksbestemmelsene i gjeldende lov kompliserer regelverket, og gjør det vanskelig å vurdere når meldeplikt foreligger. Ansatte i andre tjenester kjenner ikke til innholdet i barnevernlovens tiltaksbestemmelser, og det kan oppstå misforståelser om det er vilkårene for de enkelte tiltaksbestemmelsene som må være oppfylt før det skal meldes. Direktoratet støtter derfor departementets forslag om å fjerne henvisningene i lovteksten. Endringsforslaget gjør at det enkelte barns situasjon løftes frem som det sentrale vurderingstema. 1.3 Vilkår for meldeplikt Slik ordlyden i lovteksten er utformet i dag, er meldeplikt forbeholdt omsorgssituasjoner med mangler som er svært alvorlige for barn. Departementet foreslår ingen endringer vilkårene i loven. Departementet påpeker at dersom meldeplikten skal omfatte de mindre alvorlige situasjonene, vil det kunne ha den virkning at flere foreldre ikke oppsøker hjelpeapparat i frykt for at hjelpeapparat melder fra til barneverntjenesten. Det vises også til at dette kan medføre manglende tillitt til både barneverntjenesten og hjelpeapparatet for øvrig. Barnevernslovutvalget har i NOU 2016:16 vurdert dette på samme måte. Etter utvalgets syn foreligger det ikke sterke nok grunner til å senke terskelen for opplysningsplikten til barneverntjenesten vesentlig. Utvalget deler departementets syn om at personvernhensyn og 2

3 hensynet til tillit mellom andre tjenesteytere og private er viktig, og ønsker derfor ikke å senke terskelen for opplysningsplikt slik at «mindre alvorlig situasjoner» blir omfattet. Direktoratet vurderer at hensynene til personvern og den enkeltes integritet, og tillit mellom hjelpeapparatet og familier som har behov for hjelp er viktige hensyn ved utformingen av barnevernloven. Direktoratet ser at dette er momenter som taler i retning av at terskelen for meldeplikten bør være høy. På den annen side er terskelen for meldeplikten viktig for å sikre at barn som lever under omsorgssvikt får den hjelp og beskyttelse de har behov for til rett tid. Disse hensynene må veies opp mot hverandre når loven skal angi terskelen for meldeplikt. Avgjørende for vurderingen bør være hva som vil være til barnets beste. Hensyn til personvern er i hovedsak en beskyttelse av foreldrene, og tar ikke isolert sett hensyn til at barnet har behov for tiltak fra barneverntjenesten. Etter direktoratets vurdering er hensynet til barnets beste tungtveiende, og personvernhensynet bør ikke uten videre gis avgjørende vekt i vurderingen. Norge er som kjent forpliktet til å legge avgjørende vekt på hensynet til barnet ved utforming av dette regelverket, jf. Grunnloven 104 og barnekonvensjonen artikkel 3. Direktoratet er enige med departementet og lovutvalget i at mindre alvorlige og bagatellmessige forhold ikke bør utløse en meldeplikt til barneverntjenesten. En slik regel vil, slik departementet påpeker, kunne bidra at familier som har behov for hjelp ikke oppsøker det offentlige hjelpeapparatet. Dette vil være uheldig for mange barn. Ordlyden i dagens bestemmelse trekker imidlertid i retning av en svært høy terskel for når det skal meldes fra til barneverntjenesten. Dette kan også få store konsekvenser. Direktoratet viser til svensk rett, hvor det er tilstrekkelig at det skal gis melding til socialtjänesten når melder får kjennskap til eller mistenker at et barn «far illa». Vilkåret for å gi melding til svensk barnevern har således en vesentlig lavere terskel enn etter norsk lovgivning. Tatt i betraktning disse hensynene vurderer direktoratet at grunnvilkåret for meldeplikten i loven bør justeres. Kravet til «alvorlig» omsorgssvikt ivaretar ikke barneverntjenestens rolle og mulighet til å gi riktig hjelp til rett tid. Dersom barneverntjenesten på en god måte skal kunne forebygge og forhindre omsorgsovertakelser, er det nødvendig at de får informasjon om barn som blir utsatt for omsorgssvikt på et tidligere stadium enn når omsorgssvikten har blitt alvorlig. Offentlig ansatte skal ikke vente med å melde til omsorgssvikten har en så alvorlig karakter, eller vart så lenge at det er oppstått en alvorlig situasjon eller risiko for barnets fysiske eller psykiske helse. Etter direktoratets syn er det ikke heldig at loven har et grunnvilkår for meldeplikt som tilsvarer grunnvilkåret for en omsorgsovertakelse, altså «alvorlig omsorgssvikt». Direktoratet vurderer at begrepet omsorgssvikt i seg selv er en beskrivelse av en alvorlig situasjon for et barn. Bagatellmessige mangler i omsorgssituasjonen vil ikke omfattes av direktoratets forslag til endring av vilkåret for å melde til barneverntjenesten. For å bedre samarbeidet mellom offentlige tjenester og barnevernet, og sørge for at barneverntjenesten får melding om alvorlige forhold er det behov for å justere vilkåret som utløser meldeplikt. En justering av vilkåret vil kunne bidra til at barneverntjenesten får informasjon om barn som lever under omsorgssvikt. Det er direktoratets erfaring at enkelte hjelpeinstanser allerede i dag melder til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for omsorgssvikt, uten at den nødvendigvis kan beskrives som alvorlig. Dette synet på 3

4 meldeplikten støttes også av at både NOU 2016:16 og brev fra flere statsråder 1 henviser til «omsorgssvikt» når viktigheten av å melde til barneverntjenesten omtales. Begrepet «alvorlig omsorgssvikt» blir kun blir brukt når det henvises direkte til lovens ordlyd. På den annen side viser flere rapporter at andre hjelpeinstanser ikke melder selv ikke alvorlige forhold. Eksempelvis har helsepersonell en høy terskel for å melde fra om bekymring. 2 Direktorat viser også til forskning fra UIB hvor det fremkommer at det er en betydelig underrapportering til barneverntjenesten blant tannleger. 3 Lovens krav til meldeplikt kan her ha en betydning. For en tannlege å ta stilling til hvorvidt dårlig tannhelse er et tegn på alvorlig omsorgssvikt eller om dette «bare» er vanlig omsorgssvikt, kan være krevende. Denne vurderingen kan være vanskelig selv for de som jobber innenfor barnevernsfeltet, og det kan ikke forventes at andre grupper vil kunne skille mellom omsorgssvikt og alvorlig omsorgssvikt. Konsekvensene av dette vil kunne være at det ikke meldes fra om barn som lever under svært vanskelige forhold. Direktoratet deler ikke departementets bekymring for at flere familier vil vegre seg for å ta kontakt med hjelpeapparat og offentlige tjenester dersom ordlyden i bestemmelsen om meldeplikt blir endret fra alvorlig omsorgssvikt til «omsorgssvikt». Forslaget innebærer en mindre justering av terskelen for meldeplikt, og ikke en etablering av en praksis hvor en hver liten bekymring for et barn skal videreformidles til barneverntjenesten. Manglende oppfølging av barns behov for medisinsk undersøkelse, behandling og opplæring bokstav b Direktoratet støtter departementets forslag i første ledd bokstav b). Direktoratet er enig i at omsorgssvikt også omfatter tilfeller der et barn lider av livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og foreldrene ikke sørger for at barnet får nødvendig undersøkelse eller behandling. Dette skiller seg vesentlig fra andre former for omsorgssvikt slik at det er grunn til å tydeliggjøre at meldeplikten gjelder også i disse tilfellene. Alvorlig atferdsvansker bokstav c) Direktoratet støtter forslaget om å fjerne kravet om at atferdsvanskene skal ha vært «vedvarende». Behandlere og offentlige myndigheter har ofte ikke god nok kjennskap til om problemene har vært vedvarende ettersom de ofte har kortvarige og sjeldne møter med ungdommen. Direktoratet mener at lovens system tilsier at vilkåret for meldeplikt ikke skal være strengere enn vilkåret etter barnevernloven Etter barnevernloven 4-24 er det kun ved alternativ to et krav om at de alvorlige atferdsvanskene (i form av rusmisbruk) må være vedvarende. Etter direktoratets syn vil det bli en harmonisering av reglene ved at «vedvarende» blir fjernet. Etter direktoratets syn er det uheldig at innadvendte utfordringer, slik som selvskading og spiseforstyrrelser, ikke omfattes av ordlyden «alvorlig atferdsvansker». Det blir påpekt at slik atferd må eventuelt vurderes med utgangspunkt i om atferden gir grunn til å tro at barnet er 1 Se brev av til landets kommuner, hvor det fremgår «Opplysningsplikten er svært viktig for at samfunnet skal kunne beskytte barn mot vold, mishandling og andre former for omsorgssvikt.» 2 Se Rundskriv «Samarbeid mellom barneverntjenester og psykisk helsetjenester til barnets beste» s. 17, med henvisning til Rapport fra Helsetilsynet 2/2014 Helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet

5 utsatt for fysisk eller psykisk mishandling, seksuelle overgrep eller andre former for alvorlig omsorgssvikt. Tilsvarende vil også gjelde yngre barn som utviser atferd som fremstår som svært alvorlig og som gir grunn til bekymring for barnets situasjon. Dette medfører at offentlige myndigheter ikke har meldeplikt når de har kjennskap om slike situasjoner, med mindre det mistenkes at dette kan være et symptom på at barnet er utsatt for mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt. Etter direktoratets syn kan slike innadvendte utfordringer være et symptom på at barnet blir utsatt for mishandling eller omsorgssvikt. Det er ikke alltid at barnet viser andre symptomer på dette. Det er viktig at offentlige myndigheter tar kontakt med barneverntjenesten i slike situasjoner, slik at barneverntjenesten kan undersøke omsorgssituasjonen til barnet, og eventuelt iverksette tiltak dersom det er et slikt behov. Etter direktoratets oppfatning fremstår forslaget i NOU 2016:16 slik at innadvendte utfordringer omfattes av ordlyden. I forslagets 7 fremgår det at det kan gis melding når det er grunn til å tro at «et barn utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare». Det blir påpekt i NOU 2016:16 at utvalget foreslår å senke terskelen noe for opplysningsplikt når det gjelder saker der barn og unge utsetter egen helse og utvikling for fare. Direktoratet støtter dette forslaget. Andre endringer i vilkårene for meldeplikt Direktoratet støtter forslaget om å presisere og tydeliggjøre at meldeplikten også omfatter tilfeller der barnet for øyeblikket ikke er utsatt for omsorgssvikt, men der det er grunn til å tro at barnet kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid. Endringen medfører ingen, endring i rettstilstanden men innebærer en viktig presisering av gjeldende rett. Det er positivt at det foreslås å ta vekk henvisningen i gjeldende bestemmelse om at opplysningsplikten inntrer når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet «i hjemmet». En slik endring vil tydeliggjøre at meldeplikten ikke er knyttet bare til hendelser i hjemmet, men at det er den totale omsorgen foreldrene/omsorgspersonene gir barnet som skal vurderes. Dette omfatter også at foreldrene skal beskytte barnet mot mishandling/overgrep fra andre. Endringen vil bidra til at barnevernloven blir mer tidsriktig og harmonerer med dagens samfunn- og familiebilde, hvor barn oftere har flere omsorgsbaser. Barnets totale omsorgssituasjon vil være avgjørende, og ikke det fysiske oppholdsstedet. Etter direktoratets syn er det positivt at det blir presisert i lovteksten at melding til barneverntjenesten skal gis «uten ugrunnet opphold». Selv om det er forutsatt at det skal varsles umiddelbart, er det viktig at det blir presisert. 2. Opplysningsplikt etter pålegg fra barneverntjenesten I 2015 førte 80 % av alle bekymringsmeldinger til en undersøkelse ( undersøkelser). Av disse resulterte 1,4 % i en omsorgsovertakelse eller et tvangsvedtak. Målsetningen med en undersøkelse er å innhente, bearbeide og vurdere informasjon om barnet, forholdene i hjemmet og nærmiljø. Enkelte barneverntjenester har tidligere hjemlet undersøkelser i bestemmelser i barnevernloven som angir resultat av den undersøkelsen som skal gjennomføres, for eksempel hjelpetiltak eller omsorgsovertagelse. En slik praksis er ikke i overenstemmelse med loven, og det er en risiko for at det bidrar til at barneverntjenesten tidlig i undersøkelsen har et for stort fokus på en bestemt konklusjon (hypotesetenkning). På det tidspunkt barneverntjenesten innhenter opplysninger har de normalt ikke tilstrekkelig kunnskap om familien og barnets omsorgssituasjon, og om det kan være grunnlag for en omsorgsovertakelse. Det er nettopp dette en undersøkelse skal belyse. Først etter at undersøkelsen er gjennomført bør det konkluderes med hva som er et nødvendig tiltak. 5

6 Det er uheldig dersom lovteksten blir utformet slik at barneverntjenesten allerede i starten av en undersøkelse må vurdere hvilket tiltak i barnevernloven som er aktuelt. Dette kan medføre at barneverntjenesten gjennomfører en undersøkelse basert på en hypotese om et resultat. 2.1 Vilkår for opplysningsplikt etter pålegg Direktoratet støtter ikke beskrivelsen av terskelen for når det kan pålegges opplysningsplikt slik den er beskrevet i departementets forslag. Dersom barneverntjenesten kun kan pålegge opplysningsplikt når det undersøkes, forberedes eller behandles sak om omsorgsovertakelse eller andre tvangsvedtak, vil det etter direktoratets syn sjeldnere kunne pålegges opplysningsplikt i undersøkelsen. Alternativt må barneverntjenesten knytte undersøkelsen opp mot et usikkert resultat tidlig i en undersøkelse. Dette vil kunne skape usikkerhet om når barneverntjenesten kan gi pålegg om opplysninger. Barneverntjenestens undersøkelse er viktig for å avgjøre hvem som har behov for hjelp fra barneverntjenesten, og hvilken hjelp de skal få. Dersom det ikke skal være adgang til å pålegge opplysningsplikt med mindre det er grunn til å tro at et barn er utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller mishandling, vil barneverntjenestens mulighet til å foreta grundige og kvalitativt gode undersøkelser være begrenset. Dersom foreldrene ikke samtykker til innhenting av informasjon og barneverntjenesten ikke har adgang til å pålegge opplysningsplikt, vil det være en risiko for at barneverntjenesten ikke ser hele bildet av saken, og kan da i mange tilfeller ikke få avdekket om det er behov for å iverksette tiltak for barnet og familien. Av hensynet til barnet og foreldrenes rettsikkerhet anser direktoratet det er best om barneverntjenesten gis en videre adgang til å innhente slike opplysninger enn det som blir foreslått fra departementets side. Etter direktoratets oppfatning bør barneverntjenesten gis adgang til å innhente opplysninger når det er grunn til å tro at barnet utsetter for «omsorgssvikt». Dette vil harmonere med direktoratets forslag om når det foreligger en meldeplikt til barneverntjenesten. Direktoratet støtter departementets forslag til presisering av at adgangen til å gi pålegg gjelder i alle stadier av saken, og er enig at det er viktig at barneverntjenesten har adgang til å pålegge opplysningsplikt i alle stadier av saken. Direktoratet støtter også forslaget om at det i størst mulig grad må konkretiseres hvilke opplysninger som skal gis, dette for å begrense at barneverntjenesten for tilgang på annen taushetsbelagt informasjon enn det som er nødvendig. Etter direktoratets vurdering bør det også fremgår tydelig av ordlyden at dersom det er mistanke om at barnet lever i en situasjon som kan gi grunn for å pålegges opplysningsplikt, er det barneverntjenesten som vurderer om det foreligger en opplysningsplikt eller ikke. 2.2 Særlig om pålegg av hjelpetiltak Direktoratet er av den oppfatning at hensynet til barnets og foreldrenes rettsikkerhet tilsier at saken må opplyses så godt som mulig i situasjoner der det er aktuelt å treffe tvangsvedtak, og mener at dette veier tyngre enn hensynet til den enkeltes personlige integritet og personvern, samt hensynet til tillitsforholdet mellom den enkelte og det øvrige tjenesteapparatet. Etter direktoratets syn bør det derfor være adgang til å gi pålegg om opplysningsplikt i saker der det vurderes å gi pålegg om hjelpetiltak. Direktoratet støtter ikke departementet i at denne adgangen kun bør gjelde i de mest alvorligste tilfellene. Dersom barneverntjenesten har adgang 6

7 til å pålegge hjelpetiltak med tvang, må barneverntjenesten også ha mulighet til å pålegge opplysningsplikt i disse sakene. Hensynet til å få en tvangssak tilstrekkelig opplyst taler for dette. Direktoratet mener det ikke bør gjøres forskjell på disse sakene og de øvrige tilfellene det kan pålegges opplysningsplikt. 2.3 Informasjon og samarbeid med sakens parter For å få til et godt samarbeid mellom barneverntjenesten og foreldre/barn, bør barneverntjenesten som en hovedregel ikke innhente opplysninger uten å be om samtykke fra partene først. Dette bør derfor løftes frem innledningsvis i den delen av bestemmelsen som omhandler opplysningsplikt etter pålegg fra barneverntjenesten, før det redegjøres for når det kan pålegges opplysningsplikt uten at partene samtykker. Etter direktoratets vurdering bør forslagets femte ledd enten flyttes lenger opp, som andre ledd i bestemmelsen, eventuelt bør bestemmelsen deles i to bestemmelser, hvor man for eksempel har meldeplikt i 6-4 og opplysningsplikt i 6-4a. Hvis det ikke oppnås samtykke til å innhente opplysninger, og barnevernet har adgang til å pålegge opplysningsplikt, bør barneverntjenesten normalt informere partene om at det blir pålagt opplysningsplikt. Direktoratet støtter derfor departementets forslag om at partene skal informeres om at det er gitt pålegg om opplysningsplikt. 2.4 Fastlegers opplysningsplikt og salær Direktoratet vil anbefale departementet om å be Helse- og omsorgsdepartementet endre fastlegenes salær i forbindelse med legeerklæringer i barnevernssaker. Fastlegene bør få betalt for å skrive legeerklæringer når barneverntjenesten ber om dette, på samme måte som de blir honorert når de blir bedt om en legeerklæring fra andre offentlige instanser. Direktoratet kan ikke se begrunnelsen for disse forskjellene. Forskjellene i reglene om salær medfører at barneverntjenesten kan få mangelfulle eller ubearbeide opplysninger fra fastleger i alvorlige saker. 3. Endringer i andre lover enn barnevernloven Etter direktoratets syn bør reguleringsteknikken være lik i de ulike særlovene. Direktoratet foreslår at lovteksten i barnevernloven 6-4 inntas i særlovene, og ikke at det henvises til barnevernloven. Det blir enklere for de ansatte og tjenesteytere etter særloven enn at de deretter må gå til barnevernloven. Etter direktoratets vurdering er det ikke nødvendig at opplysningsplikt etter pålegg er regulert i særlovene. Det er tilstrekkelig at dette står i barnevernloven. Det er ikke nødvendig at ansatte etter særlovgivning skal ha kunnskap om dette før vedkommende får et eventuelt pålegg fra barnevernet. 4. Opplysningsplikt for kommunene til barneverntjenesten ved tilbakeholdelse av gravide rusmisbrukere Etter direktoratets syn bør kommunen i tilfeller der det er fattet et vedtak om tvunget opphold og tilbakeholdelse av en gravid rusmisbruker, ha plikt til å gi melding til barneverntjenesten før fødsel. Departementets forslag berører en svært begrenset gruppe hvor det er bekymring for barnets situasjon etter fødsel. Meldeplikten bør utvides til å omfatte alle tilfeller der offentlige myndigheter er bekymret for et ufødt barn, og ikke bare i de situasjoner der det dreier seg om ufødte barn av tvangsinnlagte, gravide rusmisbrukere. Etter direktoratets oppfatning bør 7

8 meldeplikten omfatte situasjoner der det er en bekymring for om et ufødt barn vil kunne bli utsatt for alvorlig skade eller «omsorgssvikt» etter at det er født. Det bør ikke være forskjell om bekymringen har sitt utspring i mors rusmisbruk, psyke eller om mor blir utsatt for vold fra partner. I situasjoner der det kan bli aktuelt med en omsorgsovertakelse etter fødselen kan det være en fordel for barneverntjenesten å få kjennskap til dette så tidlig som mulig, både for å kunne velge et godt og egnet fosterhjem til barnet, men også for å få vurdert muligheten til å plassere barnet i et fosterhjem i barnets familie eller nære nettverk. Tidlig informasjon og planlegging vil også kunne forhindre en omsorgsovertakelse eller et forhastet akuttvedtak ved fødsel. Direktoratet mener det bør være samme terskel for å melde fra om bekymring til barnevernet for ufødte barn som for når et barn er født. For at barneverntjenesten skal kunne tilby hjelp til gravide, bør det presiseres i barnevernloven at barneverntjenesten skal kunne gi råd og veiledning, og at barneverntjenesten også skal kunne tilby ulike former for frivillige hjelpetiltak samt at det kan åpnes barnevernssak uten den gravides samtykke. På denne måten kan barneverntjenesten før fødselen vurdere om behovet for barneverntiltak kan være aktuelt å iverksette etter fødselen og eventuelt klargjøre og tilrettelegge tiltaket. Departementet har stilt spørsmål ved om en eventuelt lovfestet plikt for den kommunale helseog omsorgstjenesten til å gi opplysninger til barneverntjenesten kan føre til at gravide rusmisbrukere i mindre grad ønsker å ha kontakt med hjelpeapparatet. Direktoratet deler ikke denne bekymringen. Som kjent risikerer rusmisbrukere allerede i dag å bli plassert av helse- og omsorgstjenesten mot sin vilje under graviditeten. Med tanke på hvor viktig det er at barnevernet er kjent med barnet og dennes situasjon så tidlig som mulig, må dette uansett være tungtveiende hensyn. 5. Aktivitetsvekst i kommunalt barnevern Det er positivt at departementet tilrettelegger for at barneverntjenesten kan motta flere bekymringsmeldinger, og at intensjonen fra sentrale myndigheter er at flere barn skal få hjelp. Dette innebærer imidlertid økt arbeidspress for den kommunale barneverntjenesten, og det er behov for en ressursøkning. Tall fra SSB viser vekst i både antall meldinger, undersøkelser og tiltak. Økningen kan både skyldes at stadig flere barn blir utsatt for omsorgssvikt og trenger hjelp fra barnevernet, men også at barnevernet i større grad fanger opp et mer reelt behov for barnevernstiltak. Den store oppmerksomheten på meldingsplikt og risiko for omsorgssvikt og overgrep har også bidratt til økt aktivitet. Med hilsen Mari Trommald (e.f) direktør Anna Bjørshol avdelingsdirektør Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur. 8