Fiberrikt fôr til purker

Transkript

1 Fiberrikt fôr til purker KNUT EGIL BØE¹, INGER LISE ANDERSEN¹ OG HALLGEIR STERTEN² Institutt for tekniske fag, NLH¹, Felleskjøpet Fôrutvikling² Innledning I henhold til Forskrift om fôrvarer gitt av Landbruksdepartementet 15. oktober 1999 defineres fullfôr som En fôrblanding som på grunn av sin sammensetning er tilstrekkelig til å dekke dyrets dagsbehov. En viktig målsetning med utviklingen av fullfôrblandinger for ad libitum fôring av drektige purker har vært å øke purkenes metthetsgrad samtidig som fôrforbruket ikke skal overstige fôrforbruket ved tradisjonell fôring, slik at purkene er i godt hold ved grising og ikke blir for fete. Derfor er fiberinnholdet og sammensetningen av fôrblandingen generelt av stor betydning. Drektige purker får normalt tildelt en begrenset daglig rasjon av kraftfôr (2,0-2,5 kg per dag). Denne fôrmengden tilfredsstiller vedlikeholdsbehovet, men er langt lavere enn det frivillige opptaket hos purkene (Brouns et al., 1995). En purke er faktisk i stand til å ta opp hele 8-10 kg av en rasjon som er fortynnet med fiber (Edwards, 1990). Det lave fôrmengden har blitt relatert til uønskede atferder som stereotypier, slåssing og uro omkring fôring. Selv om purkene bruker mer tid til å spise fiberrikt fôr, er de generelt mindre aktive og rastløse (e.g. Brouns et al., 1994). Hvorvidt bruk av fullfôr reduserer aggresjonsnivået blant purker, er foreløpig lite dokumentert. Det er imidlertid vist at bruk av fiberrikt fôr resulterer i færre sår (Martin and Edwards, 1994), noe som kan tyde på færre aggressive interaksjoner. Det er ønskelig at ad libitum fôringssystemer skal utjevne forskjellene mellom purker av ulik rang slik at de lavt rangerte kan forsyne seg når de dominante purkene i flokken hviler. Praktiske erfaringer i Norge tyder på at det likevel oppstår konkurranse om fôret. Både i Danmark og i Norge er det blitt utviklet tørre fullfôrblandinger som kan fôres etter appetitt i automat. Ifølge engelske forsøk har fôrblandinger med høyt fiberinnhold, og særlig roesnitter (da. roepiller), en reduserende effekt på purkenes fôropptak (Brouns et al., 1995). Delvis skyldes dette at det fyller magevolumet, og delvis fordi fôr med store mengder oppløselig fiber frigis langsomt i tarmen og dermed øker metthetsfølelsen. Derimot begrenser ikke uoppløselige fiber av hvetekli eller havreskall purkenes fôropptak på samme måte som roesnitter.

2 På grunnlag av erfaringer i Danmark, er det satt opp flere krav til fôrautomater ad libitum fôring av drektige purker; det skal ikke være mer enn 10 purker per eteplass, det skal være min 45 cm bredde per eteplass og de skal være utstyrt med hode/skulderskiller. Det er imidlertid grunn til å stille spørsmålstegn ved disse kravene, da de ikke er basert på vitenskapelige data. Viktige utfordringer framover vil være å undersøke hvor mange purker det bør være per automat for å sikre alle purkene tilgang til fôrautomaten eller hvorvidt det i hele tatt er forsvarlig å bruke automater til purker. For at produsentene skal finne ad libitum fôringssystemer med fullfôr interessante, må disse systemene samlet gi en bedre økonomi eller i alle fall ikke innebære merkostnader i forhold til individuell fôring med fôringsbåser eller kraftfôrstasjon. Danske beregninger antyder at etableringskostnadene per bingeplass er klart lavere ved ad libitum fôringssystemer enn ved bruk av fôringsbåser og fôrstasjon både ved nybygg og ombygging For å undersøke individuell variasjon i opptak av to ulike, fiberrike kraftfôrblandinger ble et forsøk gjennomført ved Norges landbrukshøgskole. Materiale og metoder Forsøket ble gjennomført ved Senter for husdyrforsøk, NLH, og var lagt opp med 3 forsøksledd med 12 purker for hver behandling. 1. Forsøksblanding 1 (P 1) 2. Forsøksblanding 2 (P 2) 3. Kontroll (standard kraftfôrblanding FORMAT Fiber, 2,5 kg pr. dag) Purkene i forsøksledd 1 og 2 hadde fri tilgang på fôr. Purkene i forsøksledd 3 (kontroll), ble fôret med en standard kraftfôrblanding (FORMAT Fiber) en gang pr. dag (om morgenen, ca. kl ). Tilsvarende den fôring som praktiseres for drektige purker i vanlige norske besetninger (norsk purkenorm). Purkene ble satt inn i forsøket direkte etter avvenning, og forsøksperioden ble avsluttet etter 6 uker. Ungpurker ble satt inn i forsøket 4 uker etter bedekning, og også for disse var forsøksperioden 6 uker. Purkene i forsøksledd 1 og 2 ble tildelt en mengde fôr som lå på godt over 10 % mer enn de hadde spist forrige døgn. Fôrenhetskonsentrasjonen var den samme i begge forsøksfôrene (78 FEg / 100 kg) mens innholdet av roesnitter var 26 % og 40 % for henholdsvis forsøksblanding P1 og P2.

3 Registreringer Purkenes hold ble bedømt ved innsett og ved slutten av forsøksperioden etter en skala fra 1 til 4. Purkene ble veid ved innsett i forsøket og deretter hver uke. Daglig fôropptak ble registrert ved at fôret ble veid inn og ut hver morgen på en elektronisk vekt. Vannforbruket ble registrert ved avlesning av vannmålere påmontert røret ned til hver drikkenippel (forbruket inkluderer altså vannsøl). Resultater Daglig fôropptak var relativt høyt første dag i forsøk, men falt så markant 2. dag i forsøk. Deretter steg fôropptaket jevnt frem til 14 dager etter innsett for så å stabilisere seg (se tabell 1). Dette gjaldt begge forsøksleddene, men i forsøksledd 2 var det tendens til en svak økning frem mot slutten av forsøksperioden. Noe av årsaken til det lave fôropptaket de første dagene i forsøksperioden skyldes blant annet at mange av purkene spiste svært lite når de var i brunst. Tabell 2. Gjennomsnittlig opptak av fôr pr. dag beregnet for hver uke i forsøket. Middeltall med ulike bokstaver er signifikant forskjellige P < 0,05). Forsøksledd P1 Forsøksledd P2 Gjennomsnitt CV FEg Gjennomsnitt CV FEg (kg) (kg) Uke 1 3,16 a 24,16 2,46 2,15 b 44,85 1,68 Uke 2 3,75 a 19,29 2,93 2,87 b 33,50 2,24 Uke 3 4,77 a 20,34 3,72 3,55 b 31,18 2,77 Uke 4 5,21 a 25,13 4,06 3,39 b 30,46 2,64 Uke 5 5,04 a 33,67 3,93 3,81 b 17,27 2,97 Uke 6 5,19 a 23,78 4,05 3,95 b 16,31 3,08 En purke i forsøksledd 1 hadde et ganske lavt fôropptak, spesielt i uke 5 (mulig brunst). To purker i forsøksledd 2 spiste svært lite den første uken, men økte opptak utover i forsøksperioden, og i uke 6 var de kommet over 3,0 kg pr. dag. Selv om mange purker fulgte mønsteret med å øke fôropptaket gradvis i løpet av forsøksperioden, var det også flere som faktisk reduserte fôropptaket den siste delen av forsøksperioden. I begge forsøksleddene økte fôropptaket (i uke 6) signifikant med purkenes vekt (P1, r = 0,77, P < 0,01; P2, r = 0,62, P < 0,01), og i begge forsøksgruppene var det ungpurker som hadde problemer med å ta opp nok fôr. Purkene i forsøksledd 1 gikk minst ned i vekt og øket noe mer enn purkene i forsøksledd P2. Dette kunne en forvente da fôropptaket også var høyere i forsøksledd 1. Vektutviklingen var imidlertid relativt lik i forsøksledd 2 og 3,

4 noe som antyder at fri tilgang på fôr med fôrblanding P2 har gitt en vektøkning tilnærmet lik tradisjonell fôring. I forsøksledd 1 bedret (økte) 8 av de 12 purkene holdet med 0,5 til 1,0 poeng. Tilsvarende tall for forsøksgruppe 2 og 3 var 5 av 12. Videre var det fire purker i både forsøksledd 2 og 3 som hadde dårligere holdpoeng ved slutten av forsøksperioden enn ved starten. Dette var oftest purker som også hadde hatt en negativ vektutvikling. Oppsummering Forsøksfôr P2 ga et signifikant lavere fôropptak enn forsøksfôr P1. Forsøksfôr P1 gir et uakseptabelt høyt fôrforbruk, og er derfor uegnet for purker i drektighetsperioden. Dette er i samsvar med danske erfaringer og forsøk som at viser at fôropptaket avtar med en økende andel løslige fibre, det vil si roesnitter. I henhold til danske anbefalinger bør det brukes 40 til 50 % roesnitter. Selv med forsøksfôr P2 tok purkene opp over 3 FEg i slutten av forsøksperioden. Dette er i overkant av hva som er funnet i danske undersøkelser (Fisker, 1999). Hvis fôropptaket fortsetter å være like høyt i hele drektighetsperioden, kan det medføre at purkene blir for fete og fôringsøkonomien blir dårlig. Det bør være et mål å holde fôropptaket på et nivå tilsvarende som for tradisjonelt kraftfôr (Fisker, 1998), altså på 2,3 til 2,5 FEg pr. dag. Det er derfor grunn til å vurdere å øke fiberinnholdet i forsøksfôr P2 for å redusere energiopptaket ytterligere. Når likevel ingen purker i dette forsøket ble for fete, må dette skyldes at forsøksperioden var begrenset til de første 6 ukene. På den annen side er det grunn til å anta at vedlikeholdsbehovet vil øke med 10 til 15 % på grunn av øket energibehov ved omsetning av store mengder fiber i fôret, altså 2,5 2,8 FEg. Referanser Brouns, F., Edwards, S.A. og English, P.R., Effect of dietary fiber and feeding system on activity and oral behavioiurs of group-housed gilts. Appl. Anim. Behav. Sci., 39: Brouns, F., Edwards, S.A. og English, P., Influence of fibrous feed ingredients on volontary intake of dry sows. Animal Feed Science and Technology, vol 54: Edwards, S. A., Bulky feeds for the dry sow. Satisfying the appetite of hungry sows and improving their welfare. Pig Newsletter, 1: Fisker, B. N., Økonomiske konsekvenser ved ad libitum fodring af løsgående dræktige søer. Landsutvalget for Svin, De rullende Afprøvninger nr. 9827, 10 s.

5 Fisker, B. N., Ad libitum fodring af løsgående, dræktige søer. Landsutvalget for Svin, De rullende Afprøvninger nr. 9903, 12 s. Martin, J. E. and Edwards, S.A., Feeding behaviour of outdoor sows : the effects of diet quantity and type. Appl. Anim. Behav. Sci. 41: