Dave Bo ling. Guer ni ca. Oversatt av Kari og Kjell Risvik, MNO

Transkript

1 Dave Bo ling Guer ni ca Oversatt av Kari og Kjell Risvik, MNO Forlaget Press BM Guernica indd

2 Guernica Copyright 2008 by Dave Boling Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB Originaltittel: Guernica Norsk utgave: Forlaget Press 2010 Omslagsillustrasjon: Ben Jones Tilrettelegging av norsk omslag: Concorde Design AS Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med Adobe Caslon 11/14 pkt Papir: 80 g Munken Print Cream Trykk og innbinding: Valdres Trykkeri AS isbn: Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtalen om kopiering med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov etter avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge BM Guernica indd

3 BAS K E R L AND B i s c a y a b u k t a Biarritz FRANKRIKE Bilbao Biscaya Lumo Lekeito Guernica Errotabarri Saint-Jean-de-Luz San Sebastián Irun Béhobie Urrugne Sare Pyreneene Vitoria S P A N I A FRANKRIKE PORTUGAL SPANIA Madrid 50 km BM Guernica indd

4 DEL 1 ( ) BM Guernica indd

5 1. ka pit tel Lil le Xa bi er stakk i å grå te i sen gen sin, og da An ge les ikke rør te seg, holdt Pascual Ansotegui en fyr stikk opp til ol je lam pen på veg gen og tok opp den ny fød te, som skul le ha mat. «Kuttuna, ti den er inne,» hvis ket han, for sik tig så han ikke for styrret søn ne ne, som lå og sov i rom met ved si den av. Men i nes te se kund sat te Pascual i et skrik som ryk ket Justo og ves le Josepe opp av sen gene. I det osen de lam pe ly set så Pascual det kritt hvi te an sik tet til An geles og den mør ke flek ken på sen ge tøy et. Justo og Josepe kom tum len de inn i for eld re nes rom, og da lå lil le Xa bi er og hyl te på gul vet. Justo tok opp lil le bro ren og la ham til bake i vug gen. Josepe strev de for å kom me seg opp i sen gen til mo ren, men opp nåd de bare å kraf se det blo di ge ull tep pet bort til an sik tet sitt. Justo dro ham til ba ke og hvis ket noe til ham. Alle tre sto ved sen gekan ten, og en for tæ ren de sorg be gyn te å hule ut Pascual Ansotegui. An ge les had de skjen ket ham tre ro bus te søn ner på rad og rek ke in nen for et tids rom på fire år. Nes ten i sam me stund som hun kom over den ene ned koms ten, bar hun igjen på den nes te. Men ne ne i lands by en lo av Pascuals lys ter, og det var ikke fritt for at han var litt kry av vit se ne de res. An ge les var god mo dig, med gjør lig og frukt bar som slet ten ved el ve mun nin gen der de bod de, og hun fød te barn uten kom pli ka sjo ner. Men noen da ger et ter at hen nes tred je sønn upro blema tisk så da gens lys, våk net hun bare ikke. Pascual ble sit ten de igjen med to små rol lin ger, et ny født barn og en tyn gen de skyld fø lel se. Gut te ne voks te opp sam men som et hy per ak tivt kull, her jet og sloss og ut ford ret hver and re fra de våk net i otta til de seg net om utpå kvel den, ofte ikke i sen gen, men ut strakt der hvor piffen til fel dig vis BM Guernica indd

6 Dave Bo ling had de gått ut av dem. Den sta dig mer fra væ ren de Pascual sør get for at de fikk mat i seg, ikke den helt sto re ut ford rin gen på en blomst ren de bon de gård, men el lers holdt de det gå en de av egen drift og fan ta si. Fire mann folk bod de nå på Errotabarri, slekts går den til Ansoteguiene, uten noen mo der lig el ler kvin ne lig inn fly tel se ut over de få på minnel se ne om An ge les Ansoteguis kor te liv, et sett med kam og børs te på kom mo den, noen kjo ler i ska pet og et ryn ket, bloms ter mønst ret for kle som Pascual Ansotegui nå bruk te når han lag de mat. Et ter hvert som Pascual trakk seg bort, fy sisk og fø lel ses mes sig, tok gut te ne over drif ten av går den. Selv gutt un ger skjøn ner at hø ner skal fô res og egg sam les, så de gjor de de opp ga ve ne uten å se på dem som ar beid. Selv gutt un ger skjøn ner at hus dyr tren ger fôr til vin te ren, så de lær te seg å slå ljå en gjen nom det mos kus duf ten de luserngresset og svin ge høy gaffe len slik at høy et tår net seg opp på he sje ne. Når en av dem kom over et råt tent egg, ble det am mu ni sjon for et bak hold mot en in tet an en de bror. Sam men tum let de i det ny slåt te høy et før de rak te det sam men. De gjem te seg i høy stak ke ne før de sleng te dem inn til hus dy re ne. De red uten sal på ku ryg ge ne før de mel ket. Dig re vedfavner var fest nin ger før de ble til bren sel i peisen. Hvert gjø re mål var en kap pe strid: Hvem kun ne kas te høy gaffe len lengst? Hvem kun ne løpe for test til brøn nen? Hvem kun ne bære mest vann? Et ter som alt de fore tok seg, var en kon kur ran se el ler en lek, var det sjel den noen ar beids de ling. De tre del te alle job ber og gikk i sam let tropp til den nes te. De måt te nær mest kal les for eld re lø se, men var ikke des to mind re til fred se, og gårds drif ten var for un der lig effek tiv midt i den løs slup ne le ken. Men det hend te at selv ikke bondegutters teft kun ne hjel pe dem å fore byg ge trus ler mot hus dyr el ler av ling. For tre gut ter som lett lot seg dis tra he re av råt ne eggs bal lis tis ke mu lig heter, kun ne det kom me over ras kel ser. Hvis Pascual Ansotegui had de fulgt med i års ti de nes gang, vil le han ha min net søn ne ne om at søyer som skul le lam me om vå ren, måt te BM Guernica indd

7 Guer ni ca kom me i ly i saue fjø set. Men de før s te var me vår kvel de ne var fjø set bare en vegg for gutt un ger som spil te pelota. Da Xa bi er klø ne te send te bal len opp på ta ket og den kil te seg fast mel lom de spruk ne tak steine ne, hen tet Justo en sti ge og klat ret opp på skrå ta ket og sat te den ene fo ten dra ma tisk på mø net, som om han had de nådd top pen på Oiz-fjel let. Josepe så den po si tu ren som ut gangs punk tet for en ny lek. «Nå har jeg det: Du står der oppe til en av oss treffer deg med sauemøkk!» sa Josepe, som al le re de had de pluk ket opp fle re inn tør ke de lor ter. Idet Josepe sik tet på bro ren, fikk han øye på en stri me av noe mørkt som kret set i små rin ger oppe i bak ken. «Justo, Justo, en ørn er det lam der oppe?» skrek Josepe. «Hent bør sa!» skrek Justo og hop pet ned på en høy bal le, tril let ned og kom seg på bena. Pascual Ansoteguis ge vær var gam melt før år hund re skif tet, og gutte ne had de ald ri sett at det ble av fyrt. Al le re de som tret ten åring var Justo like sterk som noen av men ne ne i lands by en, men Pascual had de ald ri lært ham å sky te. Josepe grei de bare så vidt å hek te vå pe net ned fra kro ken i fjø set. Han slep te det ut til bro ren sin med beg ge hen der i en den av lø pet og kol ben hum pen de bort over bak ken. Justo tok det fra ham, løf tet det til skul de ren og vei vet med det tun ge lø pet i ret ning av den stu pen de ør nen. Xa bi er la seg på kne for an ham og tok tak i kol ben med beg ge hen der og prøv de å støt te sto re bro rens grep. «Skyt den, Justo!» skrek Josepe. «Skyt den!» Med ge vær kol ben fle re tom mer fra skul de ren tryk ket Justo på avtrek ke ren. Skud det eks plo der te i lø pet, og re ky len sleng te Justo rett i bak ken med et blø den de sår i tin nin gen. Xa bi er kas tet seg flatt ned ved si den av ham og hyl te et ter det fæle bra ket. Skud det klar te ikke en gang å skrem me ør nen, som nå fes tet klør ne i et dø de lig grep om hal sen på et ør li te, ennå vått lam. Nå som Justo og Xa bi er var slått ut, stor met Josepe frem. Før han BM Guernica indd

8 Dave Bo ling var frem me, had de ør nen strakt ut vin ge ne, das ket dem fle re gan ger mot bak ken og let tet i ut for bak ke, så den seil te rett over ho det på Josepe. Justo ka vet seg opp over mot Josepe. Xa bi er, som skrek og hiks tet et ter luft, med bro rens blod som spet ter i an sik tet, spur tet og snub let over til na bo en for å be om hjelp. «Se et ter fle re ny fød te, og la oss få søye ne inn i fjø set!» rop te Justo, som igjen over tok sty rin gen. De så ikke fle re lam som var sår ba re, og beg ge fikk med seg søya, som ikke en set noen ting, og drev hen ne inn i fjø set, frem de les med et ter byr den sle pen de et ter seg. Na bo ene slo ar me ne rundt Xa bi er for å roe ham ned. Men hva hadde han ven tet seg av dem? Hvor var egent lig fa ren de res? «Gut ter på de res al der skul le ikke ha an sva ret for sånt, og iall fall ikke sky te med ge væ rer. Enda godt at ikke dy re ne våre kom til ska de,» sa de. Han hør te ikke hva de sa, for øre ne ver ket og sus te, men han les te det av visen de ut tryk ket i øy ne ne de res. «Ja, ja greit!» skrek Xa bi er, rev seg løs fra dem og skynd te seg tilba ke til brød re ne. De opp ska ke de gut te ne kom sam men i fjø set og knu get søya inn til seg, og den var ikke så mye opp ska ket over det tap te av kom met, en hen del se den al le re de had de glemt, som av de hef ti ge om fav nel se ne til dis se gut te ne, hvor av den ene sil blød de i ul len hen nes. Da Pascual Ansotegui kom til ba ke den kvel den, sto gut te ne på rekke og rad i dø ren, i syn ken de al ders rek ke føl ge, og Justo sat te fa ren inn i be gi ven he te nes gang. Pascual nik ket. Justo og Josepe av fant seg med et slikt min ste mål av en re ak sjon. Xa bi er, der imot, brus te for tør net opp. «Hvor var du?» skrek Xa bi er, en ni årig tynn spjæ ling med et tred jehånds ar ve styk ke av en over all inn klint med blod. Pascual så stor øyd og stumt på ham. Xa bi er gjen tok spørs må let. «Jeg var bor te,» sa fa ren BM Guernica indd

9 Guer ni ca «Jeg vet at du var bor te. Du er all tid bor te,» sa Xa bi er. «Vi kun ne kla re oss like bra om du ald ri kom til ba ke.» Pascual skak ket på ho det, som om det kun ne brin ge den yng ste po den i kla re re fo kus. Så snud de han seg bort, tok det blomst re te forkle et ned fra kro ken over pei sen og be gyn te å lage mid dag. Justo skjøn te tid lig at han som eld ste mann en dag ale ne skul le overta drif ten av Errotabarri, og søsk ne ne hans for sto at de nød ven dig vis måt te fin ne seg ar beid et an net sted. Om det var ald ri så urett fer dig mot de yng re bar na, var det et møns ter som sik ret at baserri-kul tu ren kun ne leve vi de re. Justo Ansotegui skul le gjø re krav på sin før s te fødsels rett og bli den sis te i kje den av for val te re av jor den, en kje de som strak te seg bak over i ti den til den gang hans for fed re mal te dyr på veg ge ne i de nær lig gen de Santimamiñe-hu le ne. Det at man lot går den gå i arv til den eld ste, med før te in gen garan ti er. Han som ar ver går den, kan ald ri dra bort og ut fors ke and re mu lig he ter, dra til sjøs, kan skje, el ler til en by som Bil bao. Men det å dri ve en baserri var å vise seg fa mi li ens til lit ver dig, trod de Justo. Han ven tet seg li ke vel en viss læ re tid. I et års tid et ter at lam met ble drept, gikk Pascual Ansotegui uten spor av en tu si as me til mes se hver morgen og mum let frem kor-sva re ne. Han gikk til ba ke til kir ken for å be stumt igjen om kvel den, og i den mel lom lig gen de ti den strei fet han usett om kring. Det end te med at han slut tet å gå til mes se, og en dag bare drev han bort. Det tok fle re da ger før Justo skjøn te at fa ren var bor te. Han vars let na bo ene, og små grup per fin kjem met åse ne. Da det ikke kom for dagen noe som kun ne vit ne om død el ler liv, an tok gut te ne at han var blitt slukt av en kløft el ler et bunn løst hull, el ler at han bare glem te å hol de opp med å vand re om kring. Selv om gut te ne var glad i fa ren og sav net ham, var de res kjær lig het til ham mer gam mel vane enn ekte fø lel se. De mer ket li ten for skjell nå som han var bor te. De ut før te de sam me gjø re må le ne og lek te de sam me le ke ne. Justo var nå den som had de an sva ret BM Guernica indd

10 Dave Bo ling «Her, det te er ditt nå,» sa Josepe til Justo og rak te ham det ryn ke de for kle et. «Eskerrik asko,» sa Justo og tak ket bro ren. Han løf tet strop pen over ho det og knyt tet det slit te bån det bak på ryg gen i en høy tids stemt se re mo ni. «Vask dere før ma ten.» Han had de en slekts-baserri som skul le dri ves. Han var fem ten år. Da gut te ne var små, had de de lært seg Guernicas og Errotabarris histo rie. Det var fa ren som lær te dem den, før han rek te av sted, og li kele des folk fra byen, som var stol te av ar ven sin. Helt fra mid del al de ren had de Guer ni ca vært et vei kryss mel lom den gam le Romerveien og Fisk- og Vin ru ten som snirk let seg gjen nom åse ne opp fra sjø en. En an nen vei skar seg over dem beg ge, og det var pi le grims ru ten til San tiago de Compostela. I år hund rer var ut sen din ger fra dis trik tet kom met sam men un der ei ken i Guer ni ca for å ut for me lo ver som forbød tor tur og ubeføyet ar rest, og ga kvin ne ne hit til ukjen te pri vi le gi er. Selv om de var til slut tet kon ge ri ket Cas til la, had de de opp rett holdt sitt eget lov verk og krevd at den lan ge rek ken av kas til jan ske monar ker, like fra Fer di nand og Isabellas tid, skul le kom me og stil le seg un der ei ken i Guer ni ca og sver ge at de skul le be skyt te bas kis ke lo ver. Et ter som dis trik tets øko no mi ikke had de ut vik let seg un der et føy dalt sy stem, eide bas ker ne sin egen jord og had de ald ri vært inn delt i fyrster og liv eg ne, bare bøn der, fis ke re og hånd ver ke re, frie og uav hen gi ge av noen lens her re. En baserri i Bis caya fikk ofte et navn, som noen gan ger tjen te som et ter navn for dem som bod de der, som om jor den og hjem met var de egent li ge for fed re ne. Hjem met skul le tross alt be stå len ger enn be boer ne, kan skje også len ger enn slekts nav net. De an tok at et vel bygd hus, i lik het med fa mi lie for hold, ekte kjær lig het og ens eget om døm me, vil le være tid løst hvis det ble be skyt tet og or dent lig ved li ke holdt. På den ti den da Justo Ansotegui over tok sty rin gen på Errotabarri, gikk det en tor ne hekk rundt går dens yt ter gren ser, og et ge ledd av BM Guernica indd

11 Guer ni ca pop ler sto opp mar sjert i den nord re, for blås te en den. Av lin ge ne ble dyr ket på sør si den av hu set, omhegnet av fle re ra der med frukt trær. Bei te mar ke ne strak te seg opp oven for hjem met, opp mot noen klynger av dig re ei ker, sy pres ser og voks ak tig blå grå eu ka lyp tus. Trær ne ble mer glis ne un der en bratt granittskrent som mar ker te går dens øvre gren se. Hu set var som and re i Guernicas om egn. Gut te ne måt te år om annet kal ke stukksidene over et fun da ment av stein og mør tel, og bei se om igjen det okseblodfargede tre ver ket og skod de ne. Vin dus kar mer av stein var pry det med plan te kas ser med ge ra ni er, som ga inn slag av rødt over beg ge plan og alle vink ler. Selv som ung kar tok Justo vare på dis se bloms ter inn sla ge ne, som had de be tydd så mye for mo ren. I lik het med man ge and re baserrier oppe i ås si den var hu set kilt inn i skrå nin gen. Un der eta sjen med den bre de fløy dø ren på ned si den ga ly for hus dy re ne vin ters tid. Over eta sjen, med inn gangs dø ren på oversi den, var fa mi li ens hjem. Kyr ne og sau ene had de det lunt og godt i et slikt hus, og til gjen gjeld var met de opp over eta sjen når kroppsvarmen de res steg opp. I et stort rom midt i hu set had de de kjøk ke net, et rom hvor de også spis te, og som de også bruk te som dag lig stue, med grovskårne ei ke stol per som bar de syn li ge krysskårne tak sper re ne. Pei sen strak te seg inn over fra et hjør ne på kjøk ke net. Så korn var hengt opp til tørk i bjel ke ne, og ur ter til matlagning og me di sin ble tør ket i var men over ild ste det. Sam men flet te de ran ker av rød pep per hang i støt te pi la ren nær mest kjøk ke net, sam men med kje der av cho ri zo pøl ser som spredte en tung hvitløkseim ut i rom met. En ukjent stam far had de skå ret en lauburu inn i over lig ge ren over inn gangs dø ren. Det te firehodede sym bo let på fol ket, lik et snur ren de klø ver blad, om slut tet li ve ne de res som en pa ren tes og opp tråd te på alt mu lig, fra vug ger til grav støt ter. Hver av de tid li ge re jord ei er ne had de ufor va ren de kom met til å gi ting i arv til Justo. Han tør ket frem de les høy på høye tre stol per som BM Guernica indd

12 Dave Bo ling var blitt skå ret ut for man ge ge ne ra sjo ner si den. Og den jern sak sen han bruk te i fjø set, had de klipt ull av sau er som døde for hund re år si den. Noen av de mind re gjen stan de ne bød på ord lø se mys te ri er fra kan ten på peis hyl len. Det var en li ten bron se hest med ho det høyt løftet, og en jern mynt som bar ukjen te sym bo ler. Un der Justos ei er skap fikk for kle et li ke le des en plass i min ne nes ver den, der det ble dra pert over en spi ker i peis hyl len. Og før han gikk bort, skul le hyl len også bære en lang flet te av men nes ke hår, så mørk at den ab sor ber te alt lys. Pab lo Pi cas so das ket det mot stre ben de ese let på ba ken for at det skulle stam pe seg vi de re opp over de brat te bak ke ne, og han hum ret ved tan ken på hvor dan ven ne ne i Pa ris vil le re agert om de had de sett ham i en slik si tua sjon. At han kom til å ten ke på dem nå, her oppe i Py rene ene, var et symp tom på pro ble met. Det had de vært alt for mye som sto i vei en for kuns ten hans i Pa ris. Og den ne fjell sti en til Gósol, med den skjøn ne Fernande på et esel ved si den av ham, var hans vei bort fra alt det der. Det had de vært så rent for mye snakk om kunst. Og når de snak ket, steg kuns ten frem fra ho de ne de res, ikke fra de res al ler in ners te, og ma le ri ene de res gikk frem og til ba ke som dag gam le sam ta ler. Han had de ikke bruk for Pa ris mer. Det var Spa nia han treng te. Han treng te men nes ke ne og var men og den urok ke li ge fø lel sen av til hø rig het. Fernande satt mo dell for ham nå, og hun snak ket ikke om ma le ri et. Klok av ska de. Han var kom met til ba ke til Spa nia for et lite av brekk, var kom met til den ne stil le byen oppe i fjel le ne, for å rive kuns ten i styk ker, gjø re den til noe den ikke had de vært, el ler kan skje noe den had de vært en gang for len ge si den. Det te var et sted hvor han kun ne føle kuns ten. Den slo opp mot ham fra jor den, og den strål te mot ham i bøl ger fra so len. Det var på høy tid å slå kuns ten i knas og om for me den, slik man kun ne gjø re med skår av knust glass BM Guernica indd

13 Guer ni ca Justo lov te brød re ne sine det te: In gen skul le ar bei de har de re. Men al le re de da han ga det løf tet, måt te han inn røm me for seg selv at han viss te fint lite om gårds drift. Så han be gyn te å stik ke inn om na bo ene for å slå av en prat, og pas set da på å smet te inn spørs mål om den ret te ti den for å så vis se av lin ger el ler be skjæ re frukt trær og se til hus dy re ne. De fles te na bo ene var venn lig inn stilt, men de kun ne ikke avse mye tid på om tan ke for and res går der så sant de ikke had de en dat ter på hans al der. De fles te vil le be trak te Justo som alt an net enn kjekk, men gut ten eide tross alt sin egen baserri. Justo hør te med na bo fa mi li en, Mendozabel, om hvor dan han kunne få satt opp bi ku ber til bier som skul le be stø ve frukt trær ne og gi ham hon ning. Fru Mendozabel sa at de hjer tens gjer ne vil le hjel pe ham, ja, at de alle var vel kom ne til «en so lid mid dag, som dere vel ikke får stort av bor te på Errotabarri, ikke av det sla get som vår Mag da le na stel ler i stand hver kveld». Justo kom i ar beids klær, for tær te mid da gen uten at sam ta len kom inn på an net enn baserrien, og tok li ten no tis av Mag da le na i den hvi te søn dags kjo len og den «spe si el le pai en» hun had de bakt til ham. Han had de alt for mye å gjø re til å ense Mag da lena og alle de and re Magdalenaene som i tur og or den ble sta set opp, pud ret og vist frem slik at han kun ne ta dem i grun dig øye syn. Midda ge ne var rik tig hyg ge li ge, opp lys nin ge ne nyt ti ge, og gan ske rik tig, han bak te ikke pai på Errotabarri. Små går der kun ne ikke be trak tes som noen blomst ren de for ret ning, men fat tig dom men var ikke iøy ne fal len de i åse ne over Guer ni ca. Fami lie ne fikk nok mat, og det som var til overs, ble kjørt til tor get el ler byt tet mot va rer de ikke kun ne lage selv. Justo mis un te de na bo ene som fikk ri ke lig med hjelp av bar na. I sam men lig ning med dem hadde han smått med ar beids kraft. Josepe og Xa bi er hjalp til, men de gikk mind re opp i de dag li ge gjø re må le ne nå. Justo sto opp i nat te mør ket, job bet uten stans hele da gen lang, og sov net like et ter at han had de spist det han had de or ket å slen ge i en gry te den kvel den. Josepe klagde ald ri på ma ten. Xa bi er gjor de det bare én gang BM Guernica indd

14 Dave Bo ling Justo lær te seg en del knep, men han tok ald ri snar vei er som vil le gått ut over jor den el ler dy re ne, bare ham selv. Han syd de og lap pet ikke klær, og han vas ket ald ri sine egne el ler brød re nes klær, sa han, for de vil le bare bli skit ne igjen. Hvis brød re ne vil le vas ke seg, klag de han ikke så len ge de gjor de job ben sin. «Du ser fin ut i dag,» sa en over bæ ren de kvin ne til Justo da de tre gut te ne duk ket opp til mes se og i det min ste had de pyn tet seg lite grann. «Ja,» flei pet Xa bi er. «Men fug le skrems le ne våre er nak ne i dag.» Justo of ret hel ler in gen tid på å ska pe vel væ re for seg selv, og han of ret in gen tan ker på un der hold ning el ler adspredelse. Noen gan ger når han holdt på ute på jor de ne og lot seg hyp no ti sere av den ryt misk svin gen de ljå en i gres set, ble han var at han had de snak ket høyt med seg selv. Han så seg om kring for å for vis se seg om at Josepe og Xa bi er ikke had de sne ket seg inn på ham og hørt hva han sa. Det var i sli ke stun der han inn så hva som var pro ble met. Han var en som. De gjø re må le ne som had de vært så ar ti ge sam men med brødre ne, var blitt bare ar beid. De enes te pau se ne han unte seg, kom på fest da ge ne. Da gjor de han seg fer dig med job ben om for mid da gen, og så tok han tu ren til byen for å være med på tev lin ge ne, drag kam per, vedhugging, stein løf ting. Han vant man ge av dem på grunn av de vel di ge kref te ne sine. Si den det var så sjel den han had de med folk å gjø re, for søk te han å dele med dem alle de vit tig he te ne og kraft prø ve ne som in gen verd sat te der han lev de for seg selv på Errotabarri. Hvis han ble bom bas tisk og opp blåst, var det på en fest lig måte, og folk i byen så frem til be sø ke ne og hei et ham frem til man ge sei re. For en som var så en som hjem me, kjen tes den ne opp merk som he ten som den før s te var me vår da gen. På en av dis se ut fluk te ne traff han en jen te fra Lumo som var kommet ned fra åsen for å være med på dan sen. Hun het Mariangeles Oñati, og hun fikk Justo Ansotegui til å ta sitt syn på per son lig hy giene og selv på lagt en som het opp til for ny et over vei el se BM Guernica indd

15 Guer ni ca Josepe Ansotegui kjen te luk ten av Bis caya buk ta len ge før han kun ne se den. Et ter å ha fulgt den buk ten de fjell vei en nord over fra Guer ni ca i to da ger, for bi hu le ne og de for rev ne mar mor brud de ne, for bi de veldrev ne går de ne, gikk han ned over i ret ning av bri sen som før te med seg den sal te ei men av lav vann. Da han kom til hav nen i Lekeitio i det mil de skum rings ly set, sto klyn ger av kvin ner i for klær og tør klær og pluk ket fisk ut av gar ne ne på bryg gen. De pra tet og sang og var godt for lik te. Josepe lot blik ket fare over bå te ne som lå for tøyd langs mo lo en og spei det et ter mann ska per som frem de les var i sving. Den før s te mannen han hen vend te seg til og spur te et ter jobb, svar te med en lat ter og ris tet på ho det. Den and re sa at fis ke re kom fra fis ker fa mi li er, mens bon de søn ner var es let til bøn der, slik var li vets gang. «Sto re bro ren min har over tatt fa mi li ens baserri, så jeg tenk te jeg kun ne prø ve meg som fis ker,» for klar te han. «Jeg hør te at det all tid var ar beid å få på bå te ne.» «Jeg har noe ar beid,» rop te en mann på den nær mes te bå ten. «Få se om du kan løf te den ne kas sen.» Med en kraft an stren gel se løf tet Josepe en kas se bredd full av fisk opp til knær ne, der et ter opp til li vet, og lem pet den opp på bryg gen. Han så seg tri um fe ren de til ba ke. «Ja, du er sterk nok,» sa fis ke ren. «Nei, jeg har in gen jobb til deg men takk i alle fall.» I akterstavnen på en båt nær mest hav ne inn lø pet sto en fis ker ale ne og spei det opp mot him me len. «Zori,» sa man nen som for kla ring på det him mel vend te blik ket da Josepe kom bort til ham. «De gam le fis ker ne så et ter zori, et ter vars ler, ved å tyde må ten fug le ne fløy på.» «Og sier fug le ne noe spe si elt den ne kvel den?» spur te Josepe og gløt tet på en skokk med må ker som kjek let over hav nen. «Jeg tror de sier at de er sult ne, og de kret ser over dem som sløy er fis ken og ven ter på å gjø re kort pro sess med av fal let.» De to hånd hils te BM Guernica indd

16 Dave Bo ling «Jeg er Josepe Ansotegui fra Guer ni ca. Jeg er snart syt ten år, og det enes te fis ket jeg har vært med på, er i en bekk med snø re og krok,» sa gut ten. «Men folk sier at jeg er gløgg, og jeg le ter et ter jobb.» «Fikk du noe med snø ret og kro ken?» «Jeg fan get en feit ør ret en gang,» sa Josepe kry. «Sløy et og ren set du den fei te ør re ten?» «Ja, det gjor de jeg.» «Det er det enes te du tren ger å vite om fis ke ak ku rat nå. Du er ansatt,» sa Al ber to Barinaga. «Vi får se si den om du er så klok som du sier.» Barinaga, eie ren av «Zaldun», øns ket Josepe vel kom men om bord og hjem til seg. Han had de kan skje for ut sett det frukt ba re for hol det i fug le nes flukt. Med tid og stun der skul le Barinaga la seg im po ne re av Josepes his to ri er om hvor dan det had de vært å vok se opp i en flokk med lek ne gutt un ger et ter mo rens død, og han be und ret ham for krefte ne og inn stil lin gen hans. Men det han sat te mest pris på, var at han gikk så hel hjer tet inn for å lære seg alt som had de med fis ke å gjø re. I de dag li ge un der vis nings ti me ne, mens han skur te re lin ger og bøt te garn, el ler mens han satt ved fa mi li ens mid dags bord, sug de Josepe til seg hele den om fangs ri ke en cy klo pe di en med kul tur og over le ve rin ger fra sjø manns li vet som den gam le og drev ne skip pe ren la frem for ham. «Vi jak tet på grøn lands hval og torsk like til Ame ri kas kys ter,» messet Barinaga ved mid dags bor det. «En av ka ra vel le ne våre var San ta Ma ría og Co lum bus had de bas kisk na vi ga tør og mann skap.» «Det var der for de hav net i Ame ri ka i ste det for In dia,» sa Fe li cia, den eld ste dat te ren, er te lys tent. «Ma gel lan had de også våre na vi ga tø rer,» fort sat te skip pe ren. «Noen har vil let ha det til at vi er så dyk ti ge på sjø en for di fol ket vårt opp rinne lig kom fra den bort kom ne øya At lan tis.» Barinaga stan set opp for å la det syn ke inn, og nik ket me get si gen de mens han smur te på en tjukk blings. «Det er en mu lig het jeg ikke ser helt bort fra.» BM Guernica indd

17 Guer ni ca Josepe fikk i sin tur høre ting om sin patroia av de slad ren de mannska pe ne på and re bå ter. Barinaga var høyt be und ret blant fis ker ne. Ved fle re an led nin ger had de hans sjø mann skap gjort det mu lig for «Zaldun» å kom me syn ken de bå ter og skip brud ne til unn set ning. Josepe tok grå dig for seg av alle dis se his to rie ne. Han lær te seg sjømanns san ger og sang med de and re mens de bøt te fil le te garn de da ge ne da grov sjø tvang dem til å hol de seg på land jor den. Som takk for Al ber to Barinagas gjest fri het lå Josepe så å si hver natt med dat te ren Fe li cia i so ve væ rel set rett un der de so ven de for eld re ne hen nes. Da Xa bi er kom hjem fra sko len en et ter mid dag og skynd te seg ut for å hjel pe bro ren med å ven de høy med de lan ge høy gafle ne, så det skul le tør ke bed re, la Justo mer ke til noen skram mer og lil la stri mer på hånd ba ke ne hans. «Hva er det som har hendt?» «Jeg svar te på bas kisk,» sa Xa bi er. Justo had de ikke vært på sko len på man ge år, men han hus ket fremde les læ rer ne som ikke lot noen an led ning gå fra seg til å gjø re ele ve ne små og yn ke li ge, og bruk te en lin jal el ler en pilegren til å gi en smekk til ele ver som snak ket bas kisk i ste det for spansk i ti men. «Jeg skal ta meg av det der.» I en al der av at ten år, skjor te løs un der en uvas ket over all, gikk Justo til sko len mor ge nen et ter. Straks alle ele ve ne unn tatt Xa bi er had de satt seg, hen vend te Justo seg til læ re ren, en be bril let span jol med en ring blomst i knapp hul let. For an hele klas sen holdt Justo frem den skam fer te hån den til Xa bier for læ re ren og sa to ord. «Ald ri mer,» sa Justo på bas kisk. Læ re ren svar te brå kjekt, som om han ven tet at den unge bon degut ten skul le la seg av skrek ke. «Vete!» sa han på spansk og pek te mot dø ren BM Guernica indd

18 Dave Bo ling Læ re ren tid de et øye blikk. Han snud de seg mot klas sen og så at alle ele ve ne fulg te spent med i opp gjø ret. «Vete!» gjen tok læ re ren med løf tet hake. Justo slo til så fort at læ re ren var hjel pe løs, hugg tak i den fremstrak te ar men og dro den ned mel lom bena på læ re ren. Justo smatt rundt den krum bøy de læ re ren, grep hånd led det med den and re hånden og løf tet det slik at læ re ren ble sit ten de over skrevs på sin egen arm. På et blunk gikk læ re ren fra å være den som pek te myn dig på dø ren, til å være tve kro ket, med sin egen arm mel lom bena og dratt stramt opp mot pun gen. Justos grep om hånd led det til læ re ren stram met til idet han løf tet ar men hans enda høy ere, slik at læ re ren måt te opp på tå for å minske pres set mot lys ken. Læ re ren jam ret seg. Ele ve ne satt der i lam slått still het. Justo bøy de seg og kik ket rundt på det svet te an sik tet til læ re ren og sa to ord: «Ald ri mer.» Justo løf tet ham et øye blikk enda høy ere, så slapp han ta ket. Læ reren dei set over ende på gul vet. Det før s te far ge rike ka pit te let i Justo Ansoteguis le gen de gikk fra elev til for eld re den et ter mid da gen, og hver far brak te det vi de re til ven ne ne på tabernaen den kvel den. Læ re ren duk ket ikke opp på jobben nes te mor gen, ikke mor ge nen et ter der igjen hel ler, og han ble skif tet ut. Nes te gang Justo vis te seg i byen, kom fle re menn han ikke kjen te, ut av for ret nin ge ne sine og klap pet bi fal len de i hen de ne. Justo smil te og blun ket til dem. Xa bi er had de ald ri bruk for bro rens hjelp for å få gode ka rak te rer. Han var ikke på langt nær så hånd fast som bro ren, men føl te i ste det at han voks te seg ster ke re for hver opp lys ning han inn pren tet i hukom mel sen. Han had de in gen ei en dom og få ei en de ler, men dis se reali te te ne var hans: his to rie, ma te ma tikk, gram ma tikk. Ergo på tok han seg rol len som plikt opp fyl len de elev. Hvis han måt te opp tre som om han slut tet opp om dis se span ske læ rer nes po li tis ke syn, kun ne han BM Guernica indd

19 Guer ni ca med lett het for stil le seg. Som seks ten åring had de han til eg net seg alt det fol ke sko le læ rer ne had de å til by. Nes te trekk var Justos, og han fore slo det ved mid dags bor det, rett på sak som all tid. «Som du vet, Xa bi er, så er du ikke til mye hjelp her, og jeg går ratt bort og gif ter meg en dag. Har du noen gang tenkt på at du kun ne be gyn ne på presteseminaret, i Bil bao kan skje?» Xa bi er var like from som noen an nen ung gutt, og han had de iall fall ikke gjort noe som var til hin der for at han slut tet seg til geist lig he ten. Han had de bare ikke tenkt tan ken. Han be und ret sog ne pres ten, men had de ald ri lurt på om han skul le gjø re ham ran gen stri dig. Men på den må ten kun ne han jo fort set te å lære. «Pres ter har en roms lig til væ rel se. De ny ter re spekt i byen,» fort satte Justo. «Dess uten er det jo ikke noe håp for deg med da me ne.» Xa bi er tok det ikke for nær me lig opp, si den han an tok at Justo hadde rett hva det an gikk. Men Justo var bro ren, ikke fa ren hans, og hva had de han med å for tel le ham hva han skul le gjø re? Han skul le akku rat til å dra Justos au to ri tet i tvil da bro ren kom med slutt po en get. «Mor vil le ha likt det.» Ut spil let ble gjen stand for en lang vå ke natts sje le grans king. Da Xabi er sto opp om mor ge nen, var han ri me lig sik ker på at det var en god idé. Han for tal te det til Justo med for be hold. «Jeg trod de det kan skje var noe mer dra ma tikk knyt tet til så sto re be slut nin ger. Jeg trod de pres ter føl te et kall, at de hør te en slags himmel ske røs ter.» Justo vip pet egg over fra pan nen til Xabiers tal ler ken, med mus kulø se skuld re og ar mer stik ken de frem fra det ryn ke de for kle et. «Du har jo hørt en røst,» sa Justo. «Min.» BM Guernica indd