OM KLAPPMYSSBESTANDEN l DET NORDLIGE ATLANTERHAV

Transkript

1 OM KLAPPMYSSBESTANDEN DET NORDLIGE ATLANTERHAV POPULÆRE RAPPORTER OG MELDINGER FRA FISKERIDIREKTORATETS HAVFORSKNINGSINSTITUTT BERGEN NR. 1- JANUAR 1960

2 Om KLAPPMYSSBESTANDEN I DET NORDLIGE ATLANTERHAV av BIRGER RASMUSSEN REKLAMETRYKK A.S - BERGEN

3 INNHOLD: side Forekomst av kappmyss. Vandringer... Sesongmessige variasjoner i spekktykkese. Kimaendring og kappmyssbestand Fangstutbytte Ader og vekst Kappmyssens aderssammensetning yngeegre Bestand og beskatning Sammendrag Litteratur hårfeingsegre og

4 Siden 1955 er det hvert år ved Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt innsamet et materiae av kappmyss for studie av denne dyrearts viktigste bioogiske trekk. I nærværende rapport vi bi behandet særig kappmyssens vandringer og bestandens aderssammensetning sik den er representert på de to fangstfet som utnyttes av norske fangstfartøyer, nemig Danmarkstredet og Jan Mayen-området. Forekomst cw kappmyss. V ancn:nger. I det nordige Atanterhav kjenner vi ti 2 områder hvor kappmyssen ynger, nemig drivisen ved Jan Mayen og drivisen utenfor Newfoundand. Derimot kjenner vi ti bare et eneste område hvor kappmyssen søcer hen for å røte pesen om sommeren, nemig Danmark-stredet, hvor store hårfeingsegre dannes om sommeren. Kappmyssen er gjenstand for en intens fangst på yngefetene, hvor de norske fangstfok særig egger vekt på å fange de nyfødte unger som brukes ti pesverk. Dessuten har det foregått en ganske stor fangst på kappmyss under hårfeingen i Danmarkstredet. For å være istand ti å studere hviken innvirkning den sterke beskatning har hatt på bestandens størrese er det nødvendig først å bringe på det rene om kappmyssen som ynger ved Newfoundand er bioogisk atskit fra dyrene som ynger ved Jan Mayen, og ikeedes om forekomstene i Danmarkstredet består av dyr som er vandret dit fra Jan Mayen, fra Newfoundand, eer fra begge disse yngefet. Iføge gamme oppfatning hos de newfoundandske sefangere kommer størstedeen av den kappmyss som ynger ved Newfoundand vandrende over Davisstredet fra Grønand. Likeedes har oppfatningen vært at dyrene etter yngeperiodens avsutning ved Newfoundand vandret tibake ti Grønand, vandret rundt Kapp Farve og nordover i Danmarkstredet hvor hårfeingsegrene be dannet. Fridtjof Nansen (1924) anfører i forbindese med disse hårfeingsegre at eskimoene var av den oppfatning at kappmyssen, som om sommeren forekom utfor den sydige de av Vest Grønand, kom fra nord, og de kate det for kappmyssens <<sydtrekk>>. Videre antok Nansen at kappmyssen kom fra vestsiden av Davisstredet, vandret angs ytterkanten av drivisen rundt Kapp Farve for så ti sutt å egge seg opp på isen i Danmarkstredet. Ti hårfeingsegrene i Danmarkstredet skue det såedes sannsynigvis komme dyr trekkende både sydfra rundt Kapp Farve og fra nord fra Jan Mayen-området. Høst (1948) mener å ha funnet en bekreftese på dette vandringsmønster ved gjennomgåese av fangstjournaer og ved personige observasjoner. Det er i årenes øp i for skjeige pubikasjoner fremkommet ytterigere opptegneser over forekomsten av kappmyss sik at vi i dag skue være i stand ti å danne oss et noenunde sikkert bide av kappmyssens vandringer ti de forskjeige årstider. I fig. er inntegnet det sannsynige vandringsmønster for kappmyssen i det nordige Atanterhav. I området ved Newfoundand ynger kappmyssen i mårs måned. Etter at yngetiden er forbi her vandrer kappmyssen nordover i åpri måned. Et stykke nord i Davisstredet søker kappmyssen forskjeige vandringsretninger. En de av dyrene søker nordover i Davisstredet hvor de b. a. når frem ti Cape York i jui-august og ikeedes forekommer et sommertrekk angs kysten av Eesmere Land iføge oppysninger fra innfødte (Vibe 1950). Hovedmassen av kappmyss fra Newfoundand, og da særig de edre dyr, vandrer over Davisstredet ti den sydige de av Vest-Grønand. For Vest Grønands vedkommende kan man føge kappmyss-trekket ganske nøye. I føge grønandske opptegneser støter kappmyssen inn mot Grønands kyst i 2 atskite trekk som kan føges hver

5 GREENLAND :Fig.. Det sannsynige vandringsmønster hos kappmyssen i det nordige Atanterhav. for seg. I kartskissen fig. er b. a. vist datoene for maksima opptreden ved Vest-Grønand under kappmyssens forbitrekk. Om våren støter fokker av kappmyss inn mot kysten av Hosteinsborg distrikt. Dette trekk kommer fra vest og består bare av voksne dyr. De innfødtes oppfatning er at dyrene kommer fra drivisen utfor Baffinsand. Dyrene begynner å ankomme ti Host.einsborg ca.. apri, trekket har sitt maksimum de første dagene av mai og det er forbi omkring 22. mai. Når dyrene kommer er de magre, men de bir etterhvert fetere og grønen-

6 Lierne kaer denne fangst for <<den fete kappmyssfangst)>. I Sukkertoppen distrikt itt enger syd varer trekket av kappmyss fra ca. 6. apri, har sitt maksimum i første uke av mai, og trekket er forbi i sutten av mai. I Godthaab distrikt kommer vårtrekket omkring 10. apri. Det har sitt maksimum omkring 10. mai og varer ti sutten av mai. I Frederikshaab distrikt har man iten og ingen føing med det kappmysstrekk som har støtt inn ti kysten nordenfor. Derimot er der i dette distrikt et distinkt vårtrekk som kommer direkte inn fra havet i begynnesen av apri. Dette trekk når sitt maksimum i første dager av mai og er forbi i sutten av mai. Hvis det er meget drivis utfor kysten forater ikke dyrene området før midt i juni. I sike isår dannes det sannsynigvis hårfeingsegre i drivisen utfor Kapp Farve og i Juianehaabsbukten. Kappmyssegre i dette område er ved fere anedninger observert av norske fiskefartøyer om sommeren. Omtrent 10 dager etter at trekket av voksne dyr er begynt i Frederikshaab distrikt kommer det i føge oppysninger fra de innfødte også et trekk med unger som er født samme vår, dvs. ca. måned game dyr. I Frederikshaah distrikt er kappmyssen under trekket atskiig tarikere enn i distriktene nordenfor. I,Juianehaab distrikt begynner trekket av den fete kappmyss i begynnesen av mai. Fra midt i mai bir trekket ivigere og når sitt maksimum omkring 25. mai. Noen dager etter de voksne dyrs ankomst innfinner også årsungene seg. I de grønandske opptegneser heter det at kappmyssen kommer trekkende ti Juianehaab distrikt fra nord eer nordvest og dette er et trekk som ikke søker ti kysten nordigere enn Frederikshaab distrikt. Utfor Juianehaab opphoder kappmyssen seg omkring de ytterste øyer. I tidigere år gav dette trekk av kappmyss anedning ti årets rikeste fangst for de innfødte i distriktet. I enkete år med meget drivis utfor kysten bir dyrene værende enge i distriktet, men i år med ite is trekker kappmyssen hurtig forbi og forsvinner i retning av Kapp Farve. En vandring fra Newfoundand ti Kapp Farve er påvist også gjennom merkeforsøk. I mars 1952 merket vi en kappmyssunge ved Newfoundand. Den be gjenfanget som voksent dyr i mars 1957 utfor Prins Christian Sund ved Kapp Farve. For den videre vandring nordover angs kysten av Øst-Grønand manger vi nøyaktige observasjoner. Vi kan imidertid gå ut fra at de voksne kappmyss fra Newfoundand etter å ha passert Juianehaab vandrer rundt Kapp Farve og egger seg opp på isen i Danmarkstredet og danner hårfeingsegre i juni - jui. I føge game fangstjournaer å hårfeingsegrene i perioden atskiig nærmere Isand enn tifeet er i dag (W oe bæk 1907). I dag igger hårfeingsegrene riktignok på samme breddegrad, men atskiig nærmere Grønands kyst. Dette må sees i sammenheng med at isgrensen etterhvert har trukket seg tibake, dvs. at mengden av drivis er bitt redusert siden århundreskiftet. Det var tidigere en aminneig oppfatning bant norske sefangere at det be dannet to hårfeingsegre i Danmarkstredet, nemig ett i <<Østoddem på grader nordig bredde, og et annet i <<Vestoddem som var en utbuktning av drivisen på ca. 63 grader N.br. I føge Isachsen (1925) og Høst (1948) kom kappmyssen i det sydigste eger fra sydvest, mens kappmyssen i det nordigste hårfeingseger kom vandrende fra nordøst. Den aminneige oppfatning bant fangstskippere var at kappmyssen i det sydige eger kom fra Newfoundand, mens dyrene i det nordige eger kom fra Jan Mayen. I det tigjengeige materiae har jeg funnet kun 3 opptegneser om kappmyssfangst på det sydige fet i Danmarkstredet, nemig årene 1877, 1920 og I perioden fra 1946 ti958 har det, såvidt vites, ikke eksistert noe sydig eger av kappmyss i Danmarkstrecet. A sommerfangst av kappmyss foregår i dag meom 66 og 68 grader N.br. og reativt nær Grønands kyst. Den kappmyss som har sitt yngefet ved Jan Mayen vandrer sannsynigvis også ti Danmarkstredet om sommeren for å gjennomgå hårfeingen. I årene før 1900 kunne hårfeingsegre forekomme også nord av Jan Mayen (Woebæk 1907), men større hårfeingsegre i dette område har ikke vært observert i de seneste årtier. Først etter hårfeingens avsutning i Danmarkstredet er det vanig å finne dyr i drivisen nordenfor Jan Mayen bortover mot Spitsbergen. Den viktigste vandring av kappmys etter yngetidens sutt ved Jan Mayen synes å gå sydover i drivisen angs Grønands østkyst (Sivertsen 1936). I området ved Angmagsaik er det såedes et årvisst trekk av kappmyss nordfra i apri og dyrene forsvinner mot sydost i sutten av mai. I juni vender dyrene tibake og egger seg opp i hårfeingsegre som dannes i drivisen øst og nordøst av Angmagsaik. Den maksimae forekomst av dyr i hårfeingsegrene forekommer i tidsrommet fra 15. juni ti 15. jui.

7 Ae observasjoner som foreigger peker i den retning at hå1jeingsegrene i Danmarkstredet beståt av kappmyss som vandrer d it både fra N ewfouncanr og fra Jan M ny en-området. Ungene av kappmyss som er født i Jan Mayenområdet i siste havde av mars er om sommeren ca. 3 måneder game. Ennå mens ungene igger i yngeegre driver de med isen sydover og ved diingens opphør befinner de seg vanigvis i den østvest-gående iskant nord for Isand meom 67 og 68 grader N.br. Her søker ungene ut mot iskanten og mot åpen sjø i siste havde av apri måned. Vi vet ite om hvor ungene opphoder seg resten av året. Mest sannsynig søker de næring på bankene utfor Nord-Isand før de drar nordover i isen. Årsungene søker ikke i videre utstrekning ti hårfeingsegrene i Danmarkstredet og de synes derfor å ha sin egen vandringssykus atskit fra de edre dyr. Sannsynigvis sprer ungene seg i det nordige isområde meom Jan Mayen og Spitsbergen om sommeren. De nyfødte unger av kappmyss ved Newfoundand synes å ha et mer stabit vandringsmønster. Etter de oppysninger som finnes i itteraturen synes ungene å vandre med de edre dyr des over ti Vest-Grønand hvor de kommer inn ved Frederikshaab, og des vandrer de nordover i Davisstredet om sommeren. I føge oppysninger mottatt av den norske ishavsskipper Kar Branda er det et ganske rikt trekk av årsunger forbi Kapp York i Davisstredet om sommeren. I jui - august 1958 observerte han i dette område tarike fokker med unger som trakk nordover, hver fokk tate 20 ti 30 dyr. Når kappmyssen forsvinner fra Danmarkstredet i siste havde av jui sprer den seg sannsynigvis over store havområder for å søke næring (Øritsand 1959). Dyrene søker sannsynigvis først ti fiskebankene i Danmarkstredet hvor der er rike forekomster av torsk, uer, kveite og annen fisk om sommeren og senere søker de nordover i isen. I Angmagsaik distrikt foregår de innfødtes største fangst av kappmyss i august, og en de dyr kan også fanges utover høsten og vinteren. I august synes game og unge kappmyss også å være ganske tarike ute i drivisen meom 75 og 76 grader N.br. (Johansen 1910). Dyrene er heer ikke sjeden i drivisen ca. 50 nautiske mi av and i siste havde jui på 77 grader N.br. hvor der forekommer både voksne og unger. Pedersen (1942) mener at Scoresbysund er normat nordgrensen for kappmyss. Ti dette strøk kommer den to ganger for året, nemig midt i mai og midt i september. I mai er det hest edre hanner, i september bare unge ett-åringer. Vi vet at kappmyssen sensommers kan finnes spredt overat i drivisområdet meom Grønand og Spitsbergen. Eers har vi få sikre observasjoner om kappmyssens trekk ved Øst-Grønand utover høsten. For den newfoundandske kappmyss kan vi kartegge vandringen sensommers med større sikkerhet. Ved Kapp Farve og Juianehaab distrikt driver de innfødte påny fangst av vandrende kappmyss som er på vei tibake rundt Kapp Farve ut på sensommeren. Dyrene som fanges nå kaes for <<den magre fangst>> og jakten på denne vandrende kappmyss begynner omkring 15. jui. I føge de grønandske opptegneser kommer dyrene fra Rydøst (Kapp Farve) og vandrer mot nordvest. Vandringen foregår des angs and og des ute på bankene. Trekket har sin største tyngde i sutten av jui og dyrene forsvinner fra Juianehaab distrikt midt i august. Etter grønendernes observasjoner begynner kappmyssen å søke næring først på det tidspunkt da de forater distriktet, dvs. i august måned. I Frederikshaab distrikt begynner trekket av mager kappmyss i siste dager av jui. Trekket som kommer fra sydøst, har sin største tyngde omkring midten av august, og trekket sutter i begynnesen av september. I dette distrikt kan kappmyssen treffes angt tihavs ute på de rike fiskebanker ennå så sent som i desember måned. I Godthaab distriktet varer trekket av mager kappmyss fra siste dager av jui ti omkring O. september, med et maksimum midt i august. I Sukkertoppen og Hosteinsborg distrikt merker man mindre ti trekket av mager kappmyss. Det er kun få dyr som vandrer så angt nord som ti Hosteinsborg. Kappmyssen vandrer ut i havet før de kommer så angt nord. De kan opphode seg en tid på de rike fiskebankene utfor Syd-Grønand før de atter setter kursen over i Davisstredet. Her søker de inn ti Labrador-kysten hvor de kan sees i sutten av september. Herfra fortsetter så vandringen sydover ti Grand Banks hvor de søker næring på de store fiskebanker og herfra returnerer de ti Labradorkysten i februar måned. De er nå kar ti å danne yngeegre. Sesongmessige vctrictsjoner i spekktyccese. Når kappmyssen danner yngeegre i mars måned er dyrene i godt hod. Som indikator på dyrenes tistand kan vi bruke tykkesen av det spekkag som finnes under skinnet. Føgende observasjoner over spekktykkese hos voksne dyr be foretatt på yngefetet ved VIayen i

8 Dt<to Antt< Gj.sn. spekk H 58 dyr cm 20/ /: / /4 O :3 '7 ' 16-19/4 16 : B0/4 H B.7 1-4/5 21 :3.8 Ved yngetidens begynnese i 1958 var dyrenes gjennomsnittige spekktykkese 4,8 cm. Ved dieperiodens opphør omkring midten av apri var den redusert ti 3,6 cm. Dette er en reduksjon på ca. 25% i øpet av 4 uker. I sutten av apri og i første dager av mai synes spekktykkesen atter å øke ganske svakt. Når kappmyssen forater yngefetet er den såedes reativt mager. Vandringen ti hårfeingsegeret i Danmarkstredet er samtidig en næringsvandring. Kappmyssen fra N ewfoundhtnd finner rike forekomster av fisk på ba.nkene utfor Syd Grønand og på bankene vest av Kapp Farve. Dyrene bir her fete før de drar rundt Kapp Farve på vei ti Danmarkstredet. Den kappmyss som stammer fra yngefetet ved Jan VIayen finner sannsynigvis rikeig med føde på bankene utfor Nord-Isand, og ikeså på de vidstrakte fiskebanker utfor Øst-Grønand, øst og syd for Angmagsaik. Når kappmyssen egger seg opp i hårfeingsegerne midt i juni er de derfor atter bitt ganske fete. Under hårfeingen tar dyrene ite eer ingen næring ti seg og de magres derfor ganske fort. Avmagringen under hårfeingen vi fremgå av føgende tabe basert på materiae innsamet i Danmarkstredet i 1957 og 1958: Dato Juni >> 30 Jui 5 B Anta! Gj.sn. dyr spekk, cm 14 4,46 BO 4, ,19 BO 3, ,82 Dato 1958 Juni 15 i 211 >) 27 Jui 11 Anta Gj.sn. dyr ( spekk em 23 :3,85 31 :3, ,05 45 B,17 Taene for spekktykkesen viser at dyrene ikke er ike fete hvert år når de egger seg opp i hårfeingsegeret. I 1958 var såedes dyrene atskiig magrere enn foregående år. I H57 be spekktykkesen redusert med maksimum 26% på 23 dager og i 1958 med 18% på 16 dager i den periode de å i hårfeingsegeret. Tiden for hårfeingen kan va.riere en de fra år ti år, men normat finnes de maksimae forekomster av dyr i hårfeingsegrene i tidsrommet fra 15. juni ti 15. jui. Kimaendring og cappmyssbestanc. Siden århundreskiftet har det funnet sted en viss endring av kimaet i arktiske områder. På Grønand og Spitsbergen har isbreene gått tibake og drivisen har minket i mengde og utstrekning. Mange arktiske dyregrupper er fyttet enger nordover samtidig som sydigere former er fyttet inn. De største forandringer i denne henseende finner vi kanskje i de grønandske farvann. De innfødte i det sydvestige Grønand hadde tidigere som næringsgrunnag fangst av se, kvitfisk og andre ishavsdyr og de drev fiske etter den arktiske hai - håkjerringen. I årene etter århundreskiftet, men spesiet siden 1920, er mengden av disse arktiske dyresag gått sterkt tibake og istedet har eet vandret inn forskjeige fiskearter som tidigere ikke fantes eer som var sparsomt representert i disse farvann. Det er såedes bomstret opp en rik bestand av torsk som i dag gir grunnag for et utstrakt fis;:e, ikke bare fra de innfødte grønenderes side, men også av de store europeiske fiskerinasjosjoner. Utenom torsk fiskes i dag på bankene utfor Vest-Grønand også uer, steinbit, brosme og kveite, og sid og sei forekommer. Kimaendringen har vært årsak ti at grønenderne i det sydige Grønand fra en naturahushodning med fangst av ishavscyr som hovednæring har måttet skifte over ti en mer moderne pengehushodning hvor et industriet fiske etter torsk, kveite, steinbit og reker danner næringsgrunnaget, sammen med itt jordbruk og sauehod. I pubikasjonen <<Grønand i 200 året for Hans Egedes anding>> (1921) oppyses b. a. at. nedgangen i mengden av se og kappmyssutfordetsydvestige Grønand begynte å gjøre seg gjedende i årene ike etter århundreskiftet. I Juianehaab distrikt be eet f. eks. fanget 7,5 dyr pr. innbygger i årene mens eet i perioden be fanget bare 5,2 dyr pr. innbygger, dvs. en nedgang på 30%. I <<Utdrag av beretninger vedrørende Grønands styrese nr., 194B, Statistiske oppysninger om Grønand>> finner vi ytterigere oppysninger om de innfødte grønenderes sefangst. I tiden før 1911 gis der ikke statistiske oppgaver over hvike arter av se som bir fanget. Først fra 1911 bir fangsten sortert i <<små>> og <<store>> se. Som <<store>> se bir regnet de vandrende seer som kappmyss, grøn- 7

9 25t ' ---+' c. -t t~-----r j_._,'-t----i "' Catch of Hoods off Newfoundand and in the JuiiannehC!ab Distric.t (South Greenand) r-- -t ,...,._ Newfd. Catch Moving -o--o year Mean 15 r--- \ t-----t., :--~----~~- off J u ian n eh aab off Newfoundand --~ ~ : ~----~- ~ ~ : --~-~1'~-~- -- ~-- -~- ~---~ t----~-~~ ~ ---- V) "U.c o V) ::r o..c +'.c V) -g o ::t : r ~~ ~~----~--r------~ ~ ~- ~ -~-~~-~-- 1 : Newtd. + Norw. Catch 1 Greenand h o.. 0, i o -~ /X Ca te P~~ f ~ f- 'o-) :\ --R--~ 1 -./ '"'\/ p" 'o \ ' i' \1 ~,' \ _J. 6 \, : b"' \ 0 \ /~ ~-;, \? V ~ ' ' q, 'o ' 5 ''\ 9 t 'g-,-, ---' -- r '- '-----'\ \ --~ -~~~- -~-~-- ---~ ~~- J --~- ~ -- ~~~--- o Year \Pi~-...~, " 1\.. ' ~ )!"". OsO ' ' '!..~, IJ 1 o~o-o-o-o, r... -~~ ' ~ '20 '25 '30 '35 '40 '45 '50 '55 Fig. 2. Størresen av kappmyssfangstene ved Newfoundand og i Juianehaab distrikt (Syd-Grønand). Kurven utjevnet med 3-års gjennomsnitt. 1 andsse og storkobbe, men de <<småt> se er stasjonære dyr som f. eks. ringse. I Juianehaab distrikt omfatter fangsten av store se vesentig kappmyss og fangststatistikken i dette distrikt skue såedes kunne bruker ti å undersøke variasjonene i kappmyssens forekomst ved Syd-Grønand. fig. 2 er vist de årige fangster av dappmys i Juianehaab distrikt fra 1916 ti1958. I årene HHG -18 igger fangsten på 6,5--7,5 tusen dyr pr. år. I årene fra 1919 ti 1928 er det en sterk nedgang i fangstene. I perioden stopper faet en stund, men siden har nedgangen fortsatt

10 be det såedes fanget bare ca. 200 kappmyss i dette distrikt, og jakten på kappmyss har mistet enhver betydning for næringsivet her. Det er muig at den økende jakt med gevær istedenfor den game fangstmetode med harpun kan ha hatt en viss innfytese på fangsttaene. Men fangstredskapene er neppe en avgjørende faktor. De statistiske oppgaver fra Grønand viser at detakesen i fangsten har hodt seg godt oppe. Imidertid er det årige utbytte pr. fangstmann gått tibake i samme måestokk som totafangsten og tibakegangen i forekomsten av dyr må betraktes å være ree. Det er naturig at den reduksjon som har f\nnet sted når det gjeder kappmysstrekket forbi Kapp Farve må sees i reasjon ti den nedgang i forekomsten av kappmyss som samtidig har funnet sted ved Newfoundand. Av sefangststatistikken for Newfoundand fremgår det at antaet av fanget khtppmys begynte å gå tibake i 1895, men den sterkeste nedgang finner vi i årene etter Som vist i fig. 2 utgjorde den newfoundandske fangst i 1918 ca dyr. I 1921 og 1922 er fangstene under 1000 dyr. Fangsten er ende bedre i perioden , men i de påføgende år er den newfoundandske fangst av kappmyss praktisk tat opphørt. I føge Høst (1938) var det dete meninger på Ne wfoundand om årsaken ti tibakegangen i kappmyssfangstene, men eet var enighet om at nedgangen i bestanden ved Newfoundand var ree nok på samme måte som vi har sett eet var tifee ved Syd-Grønand. Av fig. 2 vi eet fremgå at fra 1946, etter 5 års naturig fredning på grunn av krigsforhodene, bir det atter et oppsving i fangsten av kappmyss ved Newfoundand. I etterkrigsårene har både kanadiske og norske fartøyer detatt i sefangsten på dette fet. Særig fra norsk side er de nyfødte unger av kappmyss særig etterstrebt på grunn av de høye priser på <<buebacb pesverk, og vi må anta at fangsten på kappmyssunger er bitt drevet mer intenst enn i tidigere tider da særig vekten av spekk var eet avgjørende. I etterkrigstiden finner vi at de største år er 1948 og 1956 med fangster på henhodsvis og dyr. Som sammenikning kan nevnes store fangster tidigere som H8 med dyr og 1901 med dyr. I de ta som foreigger om detakesen i sefangsten både ved Newfoundand og ved Syd -Grønand er det intet som tyder på at nedgangen i fangstene av kappmyss i disse områder har vært. forårsaket av for stor beskatning av dappmyssbestanden på yngefetet ved Newfoundand i årene etter århundreskiftet. Det er, etter min mening, mer naturig t\ sette nedgangen i forbindese med den kimaendring som har funnet sted i samme tidsrom. Rosencah (1959) kan påvise en direkte sammenheng meom kimaforandring og forfytning av ringse (Phoca hispida Schreb.) fra det sydige Grønand og Nord-Grønand. Da sjøtemperaturen begynte å stige omkring 1908 gikk fangsten av ringse sterkt tibake sydpå samtidig som den viste økning nordpå på grunn av innvandring av dyr. I er nedgangen i fangstutbyttet aminneig på hee kysten. Jeg ctnser det for mest sannsynig at dimaencringen har forårsctket en forfytning av den de av kapp 'rnyssbestanden som hctr sitt yngefet ved N ewfoundanc. Den nærmeste forkaring på årsaken ti en sik forfytning av kappmyssbestanden ved Newfoundand igger i forandringen i isforhodene som sannsynigvis har forandret seg i takt med kimaendringen. Vi vet at kappmyssen normat vi søke ti storfaen is bakse både for å ynge og for å danne hårfeingsegre, dvs. dyrene søker gamme is som har vært dannet over en periode av 2 ti 3 år og som kommer drivende fra po bassenget i Jan Mayen området og fra den nordige de av Baffinsbukta når eet gjeder Newfoundand. Ved Newfoundand finnes i dag i mars-apri hovedsakeig småfauen og reativ tynn vinterfossen is av en type s0m passer som yngefet for grønandsse, men ikke for kappmyss. Derimot finner vi ennå i dag den rette istypen i store mengder ved Øst-Grønand og i Jan Mayen området. Det igger nær å anta at en større de av den kappmyss smn ynget ved Newfmtncwu har f~mnet isforhodene utifredsstiende og har måttet søke over ti Jan 111ayen om1 åcet for å.finne pctssence is for dannesen av yngeegre. En sik overfytning skue synes naturig da samme art ynget ved Jan Mayen fra tidigere, og kappmyss fra begge fet om sommeren møttes i Danmarkstredet. Såfremt en sik overfytning har funnet sted er det naturig at sommervandringen borbi Kapp Farve omtrent er opphørt. Der foreigger forskjeige observasjoner som støtter denne teori om at en sik overfytning virkeig har funnet stec. Den norske dappmyssfangst i Damnarkstredet kan dateres bakover ti 1874, og i en ang rekke år var Danmarkstredet hovedfetet for den norske kappmyssfangst. Fangsten av kappmyss på yngefetet ved Jan Mayen hadde tidigere iten eer ingen betydning. Fra gammet av har forskjeige nasjoner drevet sefangst ved Jan Mayen. Sefangsten ved,jan Mayen var opprinneig en kompetteringsfangst for kvafangere fra Engand, Skottand og Tyskand. Der finnes oppgaver over sefangsten av fartøyer fra Hamburg fra 1787 og ikeedes finnes det en de oppgaver fra

11 deise nedgangen i fangstene ved Newfoundand. ved Juianehaab og ved Syd-Grønand. Såvidt vites har det i årene etter 925 ikke vært fanget kappmyss i eet sydige eger, og det er en aminneig oppfatning bant skippere som kjenner forhodene at dette eger ikke eksisterer i dag. I dag er eet i Danmarkstrecet bare ett område hvor det dannes håfeingesegre, nemig området meom 66 og 68 grader N.br., dvs. eet nordige område. Såfremt kappmyssens vandringsmønster er eet samme som omtat foran må vi anta at dyrene i dette nordige hårfeingeeger at overveienece stammer fra Jan Mayen området og ikeedes at det neppe finner sted noen større innvandring av dyr fra Newfoundand ti Danmarkstrecet. At det siste er tifeet viser fangsttaene for J uianehaab distrikt som er omtat foran. Forskjeige forfattere har antydet at kappmyssen ynget på et tidigere tidspunkt ved Newfoundand enn ved Jan Mayen. Så fremt dette virkeig var tifee kunne eet tyde på at vi hadde å gjøre med to atskite bestander av dyr med forskjeig yngetid. Vi har imidertid observasjoner over yngetiden ved N ewfouncand i 1951 og ved Jan Mayen i Disse observasjoner over yngeperioden kan summeres sik : Newfmmcand mars: Observerer første hunn med nyfødt unge. 12. :Finner 4 famiier med nyfødt unge. 14. >> ]'år rapportert 35 hunner med foster. 17. >> :Fanger 3 hunner med nyfødt unge og med foster. 24. )) 2 unger med navestreng og en hunn med foster. 26. >> 25 diende unger med navestreng, samt 105 unger foratt av moren, des med, des uten navestreng. 27. >> 42 diende unger og 65 foratt av moren, 50% med navestreng. 31. >> Siste '1 dager ser 31 diende unger, 85 unger foratt av moren. 2. apri: 4 diende unger og 8 foratt av moren. 5. >> hunn med nyfødt unge, eers mange unger foratt av moren. Ungene søker i vannet. Jan.:fayenfetet mars: 3 hunner med nyfødt unge. 18. >> 3 hunner med foster og 2 med nyfødt 25. )) unge. 5 hunner med nyfødt unge og 8 hunner med foster. Storbritannia som går tibake ti Norge begynte sin sefangst på Jan Mayen fetet i Etter 1830-årene svinner de forskjeige nasjoners detakese i sefangsten her inn. Etter 1890 er eet bare nordmennene som driver sefangst her. Sefangsten ved Jan Mayen har atid vært drevet intenst og man har mest muig agt an på fangst av grønandsse i yngetiden. Grønancsse og kappmyss ynger på samme tid og yngeegrene igger reativt nær hverandre. Observasjoner av større forekomster av kappmyss over en sik ang periode skue ha vært naturig. Men der er bare få oppysninger orn større kappmyssforekomster ved Jan Mayen før Det var først i 1920-årene at de norske sefangere for avor begynte å finne støre yngeegre av kappmyss ved Jan Mayen. Nansen (1924) anfører at kappmyssen forekom spredt på yngefetet ved Jan Mayen og det var rene unntakesen at kappmyssen å så tett at man kunne ta fere hundre på samme tid. Woebæk ( 1907) anfører iknende forhod i perioden Det igger nær å anta at i ae fa i årene før 1900 var der reativt ite kappmyss som ynget ved Jan Mayen, og det er først i 1920-årene at det skjer en putseig økning i fangstene av kappmyss ved Jan Mayen. Høst (1948) er av den oppfatning at de økte fangster etter 1920 skydes at yngefetet for kappmyss ved Jan Mayen tidigere var bitt oversett. Med eet kjennskap vi i dag har ti yngefetene for grønandsse og kappmyss ved Jan Mayen kan det, etter min oppfatning, neppe ha vært muighet for i en ang rekke år å overse forekomstene av kappmyss sev om fangst av grønandsse fra gammet av hadde samet den største interesse på dette fet. Men ennå i dag kan eet skje at det under vanskeige isforhod ikke ykkes fangstskutene å finne frem ti kappmyssegrene. Dette er dog mer en unntakese enn en rege. Det er, etter min mening, en angt naturigere forkaring at de store mengder av cappmyss som be funnet ved Jan JJ1"ayen jrct 1920-åTene jø1 st og fremst skydes en innvandring ctv av dyr som tidigere hadde sin yngepass ved Newfoundand. I og 1930-årene skjedde også en viss endring i beiggenheten av hårfeingsegrene i Danmarkstrecet. Tidigere regnet man med at eet var 2 hårfeingsegre i dette område, nemig et sydig på ca. 63 grader N.br. og et annet på grader N.br. Det er en muighet for at dyr som kom vestfra dannet eet sydige eger, mens dyr som kom fra Jan Mayen-området dannet eet nordige hårfeingseger (Øritsanc 1959). Høst (1948) påpekte at fangstene i det sydigste område i Stredet var gått sterkt tibake, og nevner også i den forbino

12 28. mars: 27 hunner med nyfødt unge og hunn med fost.er 20. )) Får rapportert hunner med foster og diende unger. 31. >> En de unger har avsuttet dieperioden og er foratt av moren. 4. apri: Ungene for det meste foratt av moren og er begynt å søke i vannet. Ovenstående observasjoner viser at kappmyssens yngetid er den samme på begge fet. I begge områder fødes ungen ca mars sev om tifeer av fødse forekommer både før og etter disse datoer. Dieperioden er avsuttet i sutten av mars og i de første dager av apri begynner ungene å søke ut i sjøen. Ae observasjoner tyder på at vi i det nordige Atanterhav sannsynigvis bare har en eneste stamme av kappmyss. Denne stamme har to atskite yngefet, nemig et ved Newfoundand og et ved Jan :Mayen. Derimot har de et fees fet hvor hårfeingen foregår, nemig Danmarkstrecet. En de dyr foretar ikke hvert år vandringen ti Danmarksstredet, men kan søke nordover i Davisstredet og Baffins Bay for hårfeingen, ikesom sannsynigvis en mindre de av kappmyssen ved Jan Mayen kan spre seg nordover under hårfeingen istedenfor å vandre ti Jan Mayen. Det ansees for sannsynig at på grunn av kimaendringen har en større ce av den newfoundanske gren av kappmyssstammen siden århundreskiftet fyttet over ti Jan Mayen med det resutat at antaet av kappmyss som ynger ved Newfoundand er bitt redusert, men taet på kappmyss som ynger ved Jan Mayen ti gjengjed er økt. På grunnag av eet anta dyr som hvert år fanges på do to områder i yngetiden kan vi anså at ca. O% av den samete bestand av kappmyss ennå søker ti yngefetet ved Newfoundand, mens DO% av dappmysstammen søker ti området ved Jan Mayen for å ynge. P clngstntbytte. Fangst av kappmyss finner sted ti de tider på året ea dyrene er samet i større mengder på drivisen, dvs. i yngetiden i mars apri måned ea fangsten drives ved Jan Mayen og utfor Newfoundand og i hårfeingstiden i juni - jui da fangsten drives i Danmarkstredet. På Jan VIayenfetet er det hovedsakeig norske fartøyer som er interessert i fangst av kappmyss. En de russiske fartøyer har drevet sefangst på dette fet siden 1955, men de har hovedsakeig vært interessert i grønandsse og har såvidt vites fanget reativt ite av da.ppmyss. Hovedinteressen på Jan Mayonfetet er av de nyfødte unger (<<buebacks>>), men det bir også fanget et større anta voksne dyr av kappmyss. I de seneste år har det detatt norske skuter i fangsten på dette fet foruten 7 russiske. I yngeegrene utfor Newfoundand er det kanadiske og norske fartøyer som er interessert i sefangsten. Det er først og fremst grønandsseen som danner grunnaget for fangsten her. Kappmyssen er - som tidigere nevnt -- tistede i bare små mengder og har derfor mindre økonomiske betydning for sefangstskutene. De fartøyer som driver sefangst på dette fet er vanigvis bygget av stå, og de er større og kraftigere enn de skuter som driver fangsten i Jan Mayen-området og utfor Øst Grønand. Detakesen ved Newfoundand har i de senere år dreiet seg om kanadiske og et iknende anta norske fartøyer. I Danmarkstredet har eer i de seneste år detatt 12 fartøyer, ae fra Norge. Utbyttet av kappmyssfangsten på de forskjeige fet i årene er vist i tabe I. Taene for eet norske fangstutbyttet er hentet fra den offisiee norske statistikk (Årsberetning vedkommende Norges Fiskerier nr. 10). Taene for kanadisk fangst er meddet av D.A. Sergeant, Arctic Unit Montrea. Den totae fangst av kappmyss på ae fet var i O-års perioden gjennomsnittig dyr pr. år. Av dette var nyfødte unger (55%) og edre dyr (45%). Av ungene be 91% fanget på yngefetet ved Jan Mayen mens bare 9% av ungene be tatt på fetet ved Newfoundand. Av de edre dyr be 45% fanget på yngefetet ved Jan Mayen, 6% på yngefetet ved N ewfouncand og 49% i hårfeingsegrene i Danmarkstrecet. På ae fangstfet kan utbyttet av fangsten vise store variasjoner fra år ti år. Som eksempe på variasjonsbredden kan nevnes at på Jan Mayenfetet var fangsten i dyr, mens den i 1957 bare var dyr. I Da,nmarkstredet kan vi finne variasjoner fra dyr (1951) ti 1500 dyr (1949). Ved Newfoundand er variasjonene i den totae utnadisk-norske fangst fra dyr (1956) ti.ooo dyr (1950). I O-årsperioden er den gjennomsnittige fangstmengde på de forskjeige fangstfet sik: Jan Mayenfetet ca dyr, Danmarkstredet ca dyr og Newfoundandsfetet ca dyr pr. år. De store variasjoner i årig fangstmengde som vi finner på ae fet må først og fremst tiskrives is- og værforhodene som kan vekse sterkt fra sesong ti sesong.

13 Ader og vekst. På grunn av den beskatning som bestanden av kappmyss er utsatt for er det av den aer største interesse å få rede på aderssammensetningen hos kappmyssen både på yngefetet ved Jan Mayen og i hårfeingsegrene i Danmarkstredet. Som grunnag for adersbestemmese har vi brukt strukturen i dyrenes hjørnetenner. Samme metode har vært brukt av andre forskere for undersøkese av aderen hos eefantseen i Antarktis (Lavvs 1953), hos pesseen i det nordige Stiehav (Scheffer 1950), hos grønandsseen (Fisher 1954) og hos ringseen (McLaren 1958). Fig. 3 viser et snitt gjennom hjørnetannen hos en kappmyss 8 år gamme. I tannens dentin finner vi veksevis mørke og yse soner. Ettersom seen bir edre avsettes ag på ag av hvitt dentin rundt pupahuen atskit av mørke soner. Pupahuen bir etterhvert fyt med dentin og hos meget game dyr vi den sentrae de være nesten het ukket. Hos kappmyssen avsettes også hvert år et tynt ag med cement på tannens ytterside. Særig hos edre dyr kan dette ag tisutt bi meget tykt. I dette ytre ag kan vi finne tettsittende ringer som i anta svarer ti det vi finner inne i seve tannen. Særig hos edre dyr vi man ved å tee både de indre og ytre ringer få en god kontro med riktigheten av adersbestemmesen. Fig. 3. Snitt gjennom hjornetann hos kappmyss 8 år gamme. Ved hjep av de vitenskapeige observatører som som hvert år bir sendt ut ti fangstfetet og ikeedes gjennom de ordinære mannskaper på fangstskutene har vi i de seneste år fått innsamet et t E u Fig. 4. <O "' Length Distribution Hood Pups on the Jon Haycn Breeding Ground 195.!) 200 e.~ M. 100 c.rn. Lengdefordeing bant nyfocto kappmyssunger på yngefotet ved Jan Mayen ganske rikt materiae for studiet av kappmyssens ader. På grunn av de sterkt veksende fangstforhod har imidertid mengden av innsamet materiae variert nokså meget fm år ti år. Sammenagt er imidertid materiaet så stort at det skue kunne gi et ganske påiteig bide av aderssammensetningen hos kappmyssen på de forskjeige fet. Adersmateriaet er hovedsakeig innsamet under den ordinære fangst i hårfeingsegrene i Danmarkstredet i årene Materiaet herfra består av i at dyr for adersbestemmese. For en de av dyrene foreigger det også engdemå og bestemmese av kjønn. Fra yngefetet ved Jan J\J!ayen er innsamet et materiae bestående av 757 dyr tau i årene 1954, H57 og På grunnag av det materiae som er innsamet i Danmarkstrecet og ikeedes på yngefetet ved Jan Mayen har det vært muig å studere kappmyssens vekstforhod. Størresesforceingen hos de nyfødte unger er vist i fig. 4. Vi finner hos de nyfødte unger ingen særig forskje på engden hos hanner og hunner. I et materiae bestående av 117 hanner varierte engden meom 87 og 115 cm med middeverdi 101,1 cm. Hos 143 unger av hunkjønn varierte engden meom 89 og 112 cm, med en middeverdi av 99,1 cm. Den gjennomsnittige størrese av ae undersøkte unger (1959) var 100,0 cm. 12

14 o ~-- ' o J~~ t 21()?PI :, """~"-"-ti'- ~-~ r==~---f~~- -y":/" -~~~-o~~-~~-~ ,, r' ---~--[ ---j Rot< of Grovth of the Hoodcd sea! o---o- 340 rf',f x-x- 350?~ '! Matcr1a! from Dcnmark S~ratj' 195(3- '57-'58 11 o '-::-~~~~J...J. ;_:_,. L_,.._~. 100_ ~ O Years Fig. 5. Vekstkurve for kappmyss. Hanner: stipet inje, hunner: he inje, \fatcriae fra Danmarkstrecct \i)u-;57-gs. Den videre vekst hos kappmyssen er vist i diagrammet fig. 5. I sitt første eveår er veksten hos begge kjønn ganske ensartet. Ved fyte år måer dyrene ca. 133 cm. Ved 2-års aderen begynner en forskje å gjøre seg gjedende i veksthastigheten hos hanner og hunner. Hunnene måer nå ca. 152 cm mens hannene er gjennomsnittig 155 cm. Forskjeen i størrese hos de to kjønn bir etterhvert større. Som 5 år game dyr er hunnene såedes 177 cm og hannene 190 cm. Som 10 år game måer hunnene H:~ cm mens hannene er 218 cm. Den største hann i materiaet måer 250 cm ved en ader av 19 år og den største hunn 212 cm med ader 32 år. Størresen av dyrene innen hver adersgruppe kan imicertid variere sterkt. Som et ekstremt tifee kan nevnes at hos de 5 år game hunner varierer størresen med innti 40 cm. Vanig variasjon innen en adersgruppe er imidertid omkring 20 cm. Våre observasjoner i årenes øp har antydet at hunnen av kappmyss bir kjønnsmoden som 4 år gamme, parrer seg ved denne ader og føder sin første unge når dyret er 5 år gammet. For å studere dette forhod nærmere be det i 1958 på yngefetet ved Jan Mayen samet inn et materiae av hunner som ae hadde diende unge. Aderssammensetningen hos disse hunner er vist i fig. G. Som det vi fremgå av figuren finnes det ingen 4 års game dyr eer yngre som har diende unger. De 5 års game hunner som føder for første gang er i majoritet på fetet. Den edste hunn med diende unge er 20 år gamme. Dette materiae fra HJ58 bekrefter våre tidigere observasjoner, nemig at kappmysshunnen i aminneighet føder sin første unge når den er 5 år gamme. Det antas imidertid at en de dyr føder første gang i en ader av 6 år, og noen også ved en ader av 7 år. Kappmyssens acerssammensetn1>ng i hårfeingsegre og yngeegre. Vi ska først betrakte adersfordeingen hos kappmyss i hårfeingsegrene i Danmarkstrecet i årene som er vist i fig var materiaet forhodsvis ite og besto bare av 142 dyr. I 1956 er materiaets størrese 729dyr,i og i 1!) dyr. 1!J58 utgjorde prøven 21% av det totae anta dyr som be fanget i Danmarkstredet. Under hårfeingen i Danmarkstredet synes ae årskasser bortsett fra O-gruppen å være representert i sitt rette mengdeforhod. Som nevnt tidigere har de 3 måneder game unger øyensynig et annet vandringsmønster enn de edre dyr og det er mer tifedig at ce påtreffes i Danmarkstredet i større anta. Aktive sefangstskippere har gitt uttrykk for den oppffltning at den aderssammensetning vi kan påvise gjennom våre prøver devis kan være betinget av tifedigheter, idet isforhodene etter deres mening har stor innfytese på fangstenes ajderssammensetning i de forskjeige år. Etter gamme tradisjon ska de edste dyrene av kappmyss finnes angt inne i drivisen om sommeren, mens de yngre dyr hest vi kunne finnes ute ved iskanten. 1 Danmarkstredet er imidertid vårt materiae innsamet av fere fartøyer som har drevet fangst over hee området og det skue derfor etter a synnsynighet gi et korrekt bide av fangstens aderssammensetning i de år materiaet er innsamet. At så er tifeet bir ytterigere styrket av observasjonene i Materiaet dette år kan oppdees i 4 separate prøver hvorav 8 er innsamet av forskjeige fartøyer (A, B, C) samt en prøve (D) samet av H andre skuter. Dette store materiae dekker hee fangstfetet og skue såedes så angt det er muig gi et korrekt bide av dyrenes aderssammensetning over hee fetet i dette år. De fon;kjeige prøver viser føgende gjennomsnittige ader: 1:~

15 AGE OF FEMALE Hooos WITH PUPS Jan Mayen Area, March ind. 5 G 7 8 o B 30 2 March ind o Year:s Fig. 6. Adersfordeing bant kappmyss mocre mod diende ung<". Yngefetet ved Jan Mayen 1954 (øverst) og 1958 (nederst). Prove Anta dyr Gj.sn. a dor.r\ ].384 4,6 år B 7H7 4,4 )) c 417 4,6 )) D 500 4,8 )) Tota. : ,6 år De forskjeige prøver innsamet i 1958 viser såedes stort sett samme adersfordeing. Det innsamete materiae dette år antyder videre at en prøve som består av ea. 400 individer høyst sann- synig vi være representativ for fangsten i et enket år. Vi kan derfor regne med at det materiae som er innsamet i 1957 (1.264 dyr) og i 1956 (729 dyr) vi gi et ganske korrekt bide av aderssammensetningen bant de dyr som var fanget i disse år. Vi må ikeedes anta at prøvene gir et representativt bide av dappmyssbestancens reee sammensetning i de enkete år idet prøvene i de forskjeige år er innsamet av fere fartøyer spredt over fangstfetet. Diagrammene i fig. 7 viser at kappmyssens adersfordeing i Danmarkstredet har endret seg i den periode undersøkesene har foregåt,t. I 1956 og ID57 er hovedtyngden av dyrene 3-5 år game, 14

16 s ro Age Composition of Hood.s 15 Maes'+ Fernaes DENMARK STRArT O ind. M 5,1 ~r 15 O ind. M ~r 5 J 5 O ind. M S,o dr ind. M = 4,6 dr IS Fig. 7. Adersfordeing hos kappmyss i hårfeingsegerot i Danmarkstredet. Samfengt materiae av hanner og hunner. 15

17 Ader Stcmtidig som eer er refttivt ma,nge edre ti stede. I H56 er den gjennomsnittige acer av dyrene G,9 år og i H57 5,0 år. Materiaet for 1958 viser en gjennomsnittig ader av 4,6 år. Fangsten i Danmarkstredet dette år omfatter hovedsakeig yngre dyr. VIest dominerende er de 1-3 år game dyr som i dette år utgjør 49,6% av fangsten av dyr år og edre. Et fees trekk i ae år er at når dyrene har nådd en ader av 0- år utgjør de bare en iten de av bestanden på fetet. I 1958 finner vi f. eks. at de 1-10 år game dyr utgjør 88,2% av fangsten, mens dyr som er -32 år game bare utgjør 11,8%. Acer sancdysene viser at eet i de seneste år er s~jecc en forskyvning innen adersfordeingen hos kappmyss i Danmwrkstrecet. I fcmgstene forekommer et stadig økende ctnta av yngre dyr mens mengden av edre dyr går tibake. VIange sefangstskippere hevder at det i Danmarkstredet at overveiende er kappmysshanner som bir beskattet mens hunnene er i mindreta. Dette spørsmå kan nærmere beyses av det materiae som vi har innsamet. Våre observasjoner i viser føgende ta for forekomstene av begge kjønn samt deres gjennomsnittige ader: Hunner Hanner Anta i i--~- % 1' i % i Ader i i 48,0: 7,5 52,0 6,4 i i 52,1 5,51' 47,9 5, ,6 6,2 46,4 4,4 TotaC ~ c,--5-2,0 6,4 48,0 5,3 Som det vi fremgå av tabeen synes hanner og hunner å være tistede på fetet i omtrent ike stort anta og det foregår neppe noen spesie seeksjon under fangstvirksomheten. I disse tre finner vi gjennomsnittig 62% hunner og 48% hanner i fangstene. Den gjennomsnittige ader hos hanner og hunner er ikke ensartet i ett og samme år idet hunnene gjennomgående er itt edre. I hee materiaet for er den gjennomsnittige ader for hunner i Danmarkstredet 6,4 år og for hanner G,3 år. Gjenfangster av merket kappmyss og adersanayser av kappmyssmødre med diende unger har vist at hunnene vanigvis bir kjønnsmodne når de er 4 år gamme og føder sin første unge når de fyer 5 år. De feste 4 år game hunner som vi finner i Danmarkstredet under hårfeingen, og ikeså hunner edre enn 4 år kan vi derfor betrakte som drektige dyr. Hva hannenes kjønnsmodning angår har vi foreøpig ingen sikre data, men sannsynigvis er forhodet eet samme som hos hunnene. Under denne forutsetning kan vi for Danmarkstrecets vedkommende sette opp føgende prosentvise fordeing meom umodne -3 års game dyr, og kjønnsmodne dyr 4 år og edre: Ar Anta dyr Umodno 1-3 år (~,~ Kjønnsmodne.Jo år o ,4 72, o ,2 65, o o ,() 50,4 Tabeen vrser at i 1956 var det at overveiende edre kjønnsmodne dyr som be fanget i Danmarkstredet. I 1957 og 1958 er taet på edre kjønnsmodne forpantningscyrktige dyr gått tibake mens taet på umodne dyr har økt i fangstene. Dette må sees som en naturig konsekvens av den forskyvning innen aderssammensetningen som har funnet sted i samme tidsrom. I 1958 består omtrent havparten av fangsten av umodne dyr. I den norske offentige statistikk bir for Danmarkstredet oppgitt taet på unge og voksne dyr hver for seg. I statistikken utgjør taet på unge dyr (årsunger og umodne) vanigvis ca. 10% av totafangsten. Som det vi fremgå av foranståence må disse oppgaver over fangstens sammensetning med hensyn ti unge og game dyr være fei. Taene for den offentige statistikk bygger på oppgaver fra tovesenet og omfatter innkarerte dyr fra Danmarkstredet. Disse oppgaver bygger igjen på de erkæringer som fangstskipperne gir ved inndarering ti Norge. Det igger nær å tro at skipperne bare regner årsunger og års dyr under kategorien ungdyr mens resten av fangsten ti tovesenet oppgis som voksne. Totataene for fangsten må imidertid ansees for korrekte. På yngefetet ved Jan Mayen har kappmyssen en adersfordeing som er het forskjeig fra den vi finner i hårfeingsegrene i Danmarkstrecet. Dette er ganske naturig ea eet ved Jan Mayen at overveiende er kjønnsmodne dyr som er samet for å ynge og parre seg. De yngre dyr hoder seg stort sett borte fra Jan VIayenfetet i seve yngeperioden. Ende yngre dyr bir imidertid fanget i utkanten av yngeegeret, hest mot sutten av fangstsesongen under den såkat <<pukkfangst>>. Aderssammensetningen av kappmyssen på yngefetet, hanner og hunner tisammen, er vist, i dia- OI /O 16

18 Age Composition of Hoods!via/es+ Femafes Breeding GrouncJ,Jan Mayen Area JO IG4 in d M- 11,7 år in d. M-13år 0 fo O G ind. M= 10,6 år o Ader Fig. H. r\dcr~fordeing hos kappmyss fanget på yngefctd. Yod Jan Ma" un. Samfengt. materiae av hanner og hunner. grammene fig. 8. Materiaet fra 1954 og 1957 er forhodsvis ite mens materiaet fra 1958 antas å være noenunde representativt for bestanden på fetet. Materiaet fra 1958 som består av i at 496 undersøkte dyr viser at det er dyr meom 5 år og 20 år game som dominerer og de forskjeige adersgrupper er noenunde ikeig representert. I 1958 har vi også et materiae fra Jan Niayenfetet som viser adersfordeingen hos henhodsvis hanner og hunner hver for seg. Fig. 9 viser en sik adersfordeing som bygger på 108 hanner og 79 hunner. Som eet fremgår av figuren er størstedeen av hannene på yngefetet pasert i adersgruppene 6-17 år, med et maksimum i gruppen på 16 år, dvs. årgangen født i Den gjennomsnittige ader av hanner på yngefetet var i H58 10,7 år. Hos hunnene finner vi en adersfordeing som er vesentig forskjeig fra hannenes. De feste hunner er pasert i adersgruppene 5-D år med det største anta i adersgruppen 5 år. Det er naturig at disse 5 år game hunner er så tarikt representert på Jan Niayenfetet ettersom de representerer dyr som ynger for første gang. Også bant hunnene finner vi itt edre dyr ganske godt representert, spesiet da adersgruppen år. Disse årgangene er født i krigsårene ea ingen beskatning av de nyfødte unger fant stec. Den gjennomsnittige ader av hunnene på yngefetet i 1958 var 7,1 år, dvs. gjennomsnittig 3,6 år yngre mm hannene. Et iknende materiae bestående av 87 hanner og 77 hunner be innsamet på yngefetet ved Jan Mayen i Bestanden den gang bestod av atskiig edre dyr idet hannene var gjennomsnittig 13,7 år og hunnene 9,5 år. Likeedes var årgangene født under siste verdenskrig atskiig sterkere representert enn i 058. Dette vi fremgå av føgende ta som viser cen prosentvise ande av årgangene HhU--45 i å!'ene 1%4 og HH5S. 17

19 15 Age Compositi on of Hoods on Jan Mayen Breeding Ground ind. M ye:ars 1 5 O 79 ind, M-~1 years 5 o o ' Yeors -- Jhg.!J. AderBforccing hoh kappmyss, hanner og hunner atskit. Yugefetet n'c Jan 1\Iayon H54 H5B An bt d)t Av adersgruppe Herav a ' \4--45: derhgruppe i 1 1 [ \ : ~H-_a-.- _w_r-,-~h-:u_n_n,-w 111 0/ /0 ~~ :w 21, OI /o :Vateriaet antyder at årgangen har mistet meget av sin betydning i årene meom HJ54 og! 58. Hunnene født under siste verdenskrig i en periode med totafredning er gått reativt sterkere tibake enn hannene i øpet av de 4 år. JJestanr og beskatn-ing. Det har hitti ikke vært muig å foreta en tifredsstiende fyfotografering av kappmyssegrene ved Jan Mayen eer hårfeingsegrene i Danmarkstrecet som kan danne grunnag for en eksakt bedømmese av bestandens størrese. Et forf:øk på fy- fotografering av hårfeingsegrene for kappmyss i Damnarkstredet be g;jort sommeren 1959, Det yktes ved denne anedning å finne et eger som innehodt ca dyr (Øritsand 1959). Det fotograferte eger ansees å bare utgjøre on de av bestanden og resutatet kan ikke ansees for konkusivt. I itteraturen finnes det få hodepunkter med hensyn ti kappmyssbestandens størrese. Schaffer (1958) ansår bestanden av kappmyss ti dyr, et ta som må ansees for å være itt for avt ansatt. Den fangsten som drives av norf:ke fartøyer på kappmyssen både på yngefetet ved Jan Mayen og i hårfeingsegrene i Damnarkstredet er meget intens og kan sammeniknes med den fangst som drives på grønandsse i Kvitsjøen og ved N evvfoundand. I begge disse områder er bestanden av grønandsse beregnet på grunnag av fyfotografering og ikeedes foreigger eet oppgaver over den beskatning ROm grønandsseen er gjenstand for. Ved Newfoundand var bestanden av grønandsse 18