Kåre Willoch. Strid og samarbeid. Mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk fra 1814 til i går

Transkript

1

2 Kåre Willoch Strid og samarbeid Mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk fra 1814 til i går

3 FORORD Historie er viktig! Det er som antikkens store historiker Thukydides slo fast allerede for 2500 år siden: Et folk som ikke kjenner sin historie, risikerer å gjenta dens feilgrep. Og vi kan trygt legge til: Et folk som kjenner sin historie kan ofte hente meget styrke fra den, og finne klokskap der til løsning av nåtidens og fremtidens utfordringer. Det gir begivenhetene i vårt land i 1814 lysende eksempler på. Nå bør jo vårt bilde av fortiden først og fremst bygge på beretninger fra faghistorikere. De må spille hovedrollene når det gjelder å finne og fremstille erfaringene slik at vi kan høste utbytte av dem og gjør heldigvis det i høyeste grad. Vi har et imponerende historikermiljø i Norge. Men det kan vel også tenkes at personer som selv har stått midt oppe i politiske konflikter har lært noe av det, både om de stridene de har vært med på, og mer generelt om politiske konflikter. Kanskje kan det de har lært på den måten også være av interesse, når man leter efter historiske erfaringer til nytte for fremtiden. Slike tanker har stimulert meg til å legge frem betraktningene i denne boken. Men la meg understreke dette: Det er ikke min tanke at jeg en inhabil ikke-historiker kan makte å gi en balansert fremstilling av alt det viktigste i norsk politikk i denne delen av vårt lands lange historie. Min idé var bare å prøve å belyse noen av de viktigste kampsakene mellom de to hovedgrupperingene under styringen av landet i denne stort sett fremgangsrike tiden fordi mange av disse sakene har gitt oss så meget å lære av. Men så er det jo heldigvis ofte også blitt slik at kampene

4 har endt med samarbeid. Derfor ble det viktigste uttrykket i tittelen justert fra «Kampsaker» til «Strid og samarbeid». Men fordi utgangspunktet var en tanke om å belyse hva de to viktigste politiske grupperingene i vårt land egentlig var grunnleggende uenige om før de landet i samarbeid til felleskapets beste er noen av de viktigste politiske sakene i vår tid ikke temaer her. Vi er så heldige at det egentlig ikke er strid mellom hoveddelene av høyresiden og venstresiden i norsk politikk om at tidens aller viktigste politiske sak er hvorledes skal vi bidra til å hindre en klimakatastrofe? Denne brede enigheten på et uvanlig viktig område er egentlig meget oppløftende, og bør gjøre det mulig å vie denne saken enda større oppmerksomhet og innsats enn den allerede får. Veien fra lederskap i taler om klima og miljø til tilstrekkelig innsats blir krevende, men enighet om målene bør gjøre gjør det lettere å fullføre den. Lykke til! Men en grundig behandling av denne saken passer bedre andre steder enn i dette skriftet. Jeg er for øvrig glad for at jeg har fått anledning til å medvirke i debatter om dette temaet andre steder og i 1996 skrev en pamflett med tittelen En ny miljøpolitikk. Jeg står ved det jeg skrev der, men det er meget å legge til. Et avgjørende felt i de fleste lands politikk er utenrikspolitikken. Men efter annen verdenskrig har det heldigvis vært så meget enighet mellom de største partiene i Norge om store deler av den, at bare deler av den trenger omtale i en bok som denne om saker som har skapt strid. Tema her blir særlig ulike holdninger på venstresiden og høyresiden til enkelte deler av NATOs politikk for atomvåpen. De bør huskes og forklares. En annen del av utenrikspolitikken som har skapt

5 meget debatt også hos oss, er holdningene til dramaene i Midtøsten. Men der har uenigheten gått på tvers av de vanlige skillelinjene mellom høyresiden og venstresiden. Derfor har jeg ikke brukt akkurat denne anledningen en bok om skillelinjene mellom høyre og venstre i norsk politikk til å gjenta min dype bekymring for Vestens ytterst mislykkede politikk i Midtøsten. Men jeg kommer gjerne tilbake til disse problemene hvis Gud vil, som mange der ofte legger til når de sier noe om fremtiden. Den siden av Norges forhold til omverdenen som har voldt mest intens uenighet det siste halve århundret er vel forbindelsene med Den Europeiske Union EU som tidligere het EF og før det EEC. Men også der har uenigheten gått på tvers av den vanlige skillelinjen mellom høyre og venstre. Likevel har jeg berettet om den første runden av denne striden til og med folkeavstemningen i Det er fordi den delen av striden om EF fikk så store eftervirkninger på andre saker, der motsetningene var sterkest mellom partiene til høyre og venstre. Denne delen av EF-striden førte faktisk til en ny bølge av radikalt sosialdemokrati i norsk politikk og hardere strid mellom høyresiden og venstresiden. Den siste folkeavstemningen om EF i 1994 fikk mindre betydning for skillelinjene mellom høyre og venstre. Da opplevet man at begge sider i en hard strid var blitt klokere av skade, debatterte en vanskelig sak om igjen og sammen bygget videre på resultatet. Dermed trenger ikke den delen av EF-striden like meget plass i en beretning om motsetningene mellom høyre og venstre. Kanskje burde jeg også ha skrevet enda mer om banker, penger og kreditt, skjønt det er jo med flere steder i fremstillingen. Men la meg for sikkerhets skyld understreke også her som jeg har gjort mange ganger

6 før blant annet i boken Utfordringer (Cappelen 2004): Høyresiden og venstresiden har vært rykende uenige om vi bør ha et privat bankvesen, og om sosialistiske ideer som at staten og organisasjoner skal spille avgjørende roller i styringen av bankene. Så ble de enige om at de for det meste skal være selvstendige selskaper private eller eiet av staten og private sammen. Og det ble bred enighet om at politikere ikke bør blande seg inn i den daglige styringen av disse viktige institusjonene. Men det betyr ikke at politikken skal la være å stille strenge krav til ansvarligheten og sikkerheten og slett ikke at staten kan la være å passe på at disse kravene blir oppfylt. Verdensøkonomien ville ha vært bedre hvis ikke amerikanske banker hadde klart å overbevise sitt lands politikere om at bankene der ikke behøvet skikkelige reserver, med det resultat at noen av dem blåste over ende så snart vanskeligheter oppstod og verden gikk inn i en økonomisk krise et stykke ut på 2000-tallet. Man kan si at en effektiv globalisert finansnæring bestående av selvstendige og for det meste private bedrifter spilte en viktig rolle for den lange oppgangstiden fra avslutningen av den kalde krigen helt frem til den globale kreditkrisen i Men så avslørte denne katastrofale krisen særlig konkursen i storbanken Lehman Brothers hvor lettsindig det hadde vært å forsømme kontrollen med ansvarligheten i denne næringen. Dette er en del av en bredere erfaring som vi har høstet i Norge også: Man bør lytte til råd fra interesseorganisasjoner og næringsdrivende med stor interesse og meget skepsis. Kanskje vil noen mene at en fremstilling av høyresiden og venstresiden burde vie sosialpolitikken efter annen verdenskrig større oppmerksomhet enn den er gitt her.

7 Særlig var vedtaket om folketrygden i 1966 en milepel. Folketrygden ble vedtatt og gjennomført i en perioden med borgerlig flertall i Stortinget, efter forslag fra Per Bortens borgerlige regjering. Sosialminister og leder av det omfattende og kompliserte lovarbeidet som denne uvanlig omfattende reformen krevet, var den sosialt engasjerte, sakkyndige og grundige Egil Aarvik fra Kristelig Folkeparti. Men det ville være meningsløst å se dette som noen seier for den ene hovedfløyen i norsk politikk over den andre. Folketrygden var i høyeste grad en felles idé for høyresiden og venstresiden i norsk politikk. Man kan trygt si at omfanget og utformingen av denne storslagne reformen ville blitt praktisk talt den samme, uansett hvem som hadde vunnet det siste valget før tiden var moden for å gjennomføre den. Derfor er den ikke med i denne fremstillingen av kampsaker mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk. Det er vel også mulig at noen vil savne synspunkter på innvandringspolitikken. Den har jo skapt voksende strid siden midten av 1970-årene, faktisk mest efter stortingsvedtaket om innvandringsstopp i Det er neppe tvil om at blant partiene på Stortinget er det Fremskrittspartiet som har den mest restriktive holdning til dette problemet. Men samtidig er jo de borgerlige partiene Venstre og Kristelig Folkeparti tydelig mindre restriktive. På venstresiden er sosialistisk venstreparti klart mindre restriktivt enn Arbeiderpartiet. Både disse forholdene og uklarhet om hvor man egentlig kan plassere Fremskrittspartiet på den vanlige aksen fra venstre til høyre i politikken, begrunner at innvandringspolitikken ikke er tatt med i denne fremstillingen av saker der striden først og fremst har stått mellom noenlunde samlede hovedgrupperinger

8 mellom venstresiden og høyresiden i norsk politikk. Denne fremstillingen omfatter bare politikk. Og politikk var bare en liten del av den samfunnsinnsatsen som i disse to århundrene gjorde om Norge fra en forholdsvis fattig utkant til et av verdens rikeste og beste land å bo i. Man kan diskutere om en del av disse oppløftende resultatene skyldes slikt som man rett og slett kan kalle flaks. Men vi må ha lov til å mene at meget av de gode resultatene også viser at styringen ikke har vært så verst. Og uansett: At det er viktig å prøve å lære av grep og feilgrep gjennom hele denne tiden, herunder de politiske, er det sikkert enighet om. Jeg håper og tror at erfaringer fra de motsetningene mellom høyresiden og venstresiden og de oppløftende erfaringene med nye felles holdninger som er kommet med, kan være av interesse. * Jeg har meget å takke mange for i forbindelse med denne boken. Det gjelder i høy grad tidligere kolleger som er nevnt i den, som både frittalende rådet frem til bedre beslutninger da jeg selv var aktiv, og har skjerpet og supplert min hukommelsen da jeg skulle skrive om fortiden. I tillegg vil jeg gjerne få takke spesielt historikeren Hallvard Notaker en av forfatterne som kan være stolt av verket Høyres historie og Anders Heger fra forlaget. De har begge i meget elskverdige vendinger pekt på enkelte mangler ved manuskriptet. Jeg har prøvet å rette dem opp, dog uten at de kan tillegges noe ansvar for det som står her nå.

9 1814 BEKREFTET AT KUNNSKAP ER MAKT Begrepene «høyre» og «venstre» med små forbokstaver fordi disse ordene ikke ble partinavn i Norge før i 1884 kom tydeligvis ikke til å spille noen nevneverdig rolle i debatten her til lands før noen årtier efter Det var harde motsetninger og skarpe debatter i den gjenreiste staten, men skillelinjene i norsk politikk var helt andre i begynnelsen av 1800-tallet enn senere. Man kan trygt si at grunnlovsjubileet styrket den oppfatning at vårt land i januar 1814 efter flere års utrolige lidelser for folk flest gikk inn i en periode med meget hell. Men denne meningen krever to merknader. Den ene er at det tok nesten en generasjon efter gjenreisningen av den norske stat før man begynte å se bedre kår for folk flest. De fattiges problemer og politikkens virkninger for dem, kunne fortjene meget grundigere vurderinger enn de har fått hittil. Et annet viktig spørsmål kan være om den nye kongemakten tok så godt vare på norske interesser som man burde kunne ha ventet. Men først mer om den makeløse gjenreisningen av det norske riket. Det må også være klart at vårt land ikke ville kunnet ha nådd så langt i retning av full selvstendighet uten en kombinasjon av hell og beundringsverdig dyktighet hos noen få ledere. Deres dyktighet og handlekraft bygget på grundige studier og omfattende kontakt med flere land. Utviklingen bekreftet et uttrykk som vi selvfølgelig tror er europeisk, men som i sin mest brukte form skriver seg fra den persiske dikteren Muslihuddin Sadi fra tallet: «Kunnskap er makt.» Den tidligere underkjente danske prins Christian

10 Frederik, som lenge var mindre verdsatt i Norge enn han fortjente fordi han ikke ville ha krig for å beholde sin kongemakt her, fikk under 200-årsjubileet omsider et monument foran Stortinget. Spørsmålet om hvorledes han en arving til eneveldig kongemakt kunne bli en støtte for demokratisering, ble vel likevel ikke fullstendig belyst under feiringen. Man gikk i hvert fall ikke nevneverdig inn på de psykologiske sider av saken. At han biologisk sett ikke hørte til den forstokkede danske kongefamilien kan vel ha gjort det lettere for prinsen å utvikle en vid politisk horisont, og å tvile litt på kongens gudegitte klokskap. Den hadde jo for det meste fostret dårlige politikere helt siden den glitrende, suksessrike kvinnelige politikeren dronning Margrete datter av danskekongen Valdemar Atterdag og enke efter den norske kongen Håkon 6, som gikk bort i Det ble også viktig at det universitetet i Christiania som Frederik 7 i 1811 ikke lenger klarte å hindre og som derefter fikk hans navn Det kongelige Frederiks Universitet, allerede i 1814 var blitt et slikt sted for politisk nytenkning som han fryktet. Professor Georg Sverdrup ved det nystartede universitetet fikk raskt tronarvingen Christian Frederik til å forstå at han ikke skulle satse på arveretten, men bygge på folkesuvereniteten som grunnlag for krav om selvstendighet for Norge. Det fikk avgjørende betydning at Christian Magnus Falsen kunne så meget om konstitusjoner at han, sammen med den lærde og egentlig danske lektor Johan G. Adler, kunne legge frem et overmåte verdifullt Udkast til en Constitution for Kongeriget Norge. Dette dokumentet ble et avgjørende bidrag til et forbausende raskt vedtak på Eidsvold i en fremtidsrettet tekst der situasjonen var at en rask