DRØMMEN OM FRED PÅ JORD

Transkript

1

2

3 Geir Lundestad DRØMMEN OM FRED PÅ JORD Nobels fredspris fra 1901 til i dag

4

5 Forord

6 N obels fredspris handler om drømmen om fred på jord. Intet mindre. I hvilken grad har prisen faktisk bidratt til å realisere denne vakre tanken? Drømmen var klarest uttalt i prisens aller første år, men den har fortsatt å inspirere komiteen i gode og onde dager helt fram til i dag. I 1987 uttalte komitéleder Egil Aarvik at «prisen har to formål: å hedre det som har blitt oppnådd ( ) og det andre er at prisen støtter opp om den prosess som vi ønsker skal foregå». I de 25 årene jeg var Nobelkomiteens sekretær, hadde prisen nesten alltid dette doble formålet: å utpeke dem som hadde gjort mest for fred, og å stimulere til ytterligere framgang i fredelig retning, enten dette nå var i Sør-Afrika, i Midtøsten, i Latin-Amerika eller andre områder. De fleste av prisvinnerne har delt drømmen om fred på jord. Før første verdenskrig var drømmen knyttet til voldgift. Dersom verdens stater inngikk avtaler om voldgift, ville krigen angivelig bli umulig. Man kunne ikke gå til krig uten å bryte eksisterende avtaler. I mellomkrigstiden var drømmen nært forbundet med medlemskap i Folkeforbundet, den første organisasjonen hvor verdens stater skulle sitte sammen for å løse konflikter og forhindre krig. Etter andre verdenskrig har drømmen først og fremst vært knyttet til FN, en atskillig sterkere og mer global sammenslutning enn Folkeforbundet. Det meste av arbeidet med denne boken er utført på biblioteket ved Det Norske Nobelinstitutt. For instituttet er biblioteket på mange måter selve «juvelen i kronen», systematisk bygd opp fra 1901 og til i dag. Det er en enestående ressurs i studiet av internasjonale forhold og moderne historie, oppdaget av enkeltforskere verden rundt, men ennå ukjent for mange, også i Norge. Denne

7 boken hadde ikke vært mulig uten den hjelp og assistanse jeg har fått fra medarbeiderne på biblioteket. Takk til dem, og spesielt til Marte Salvesen! I Kagge forlag har Tuva Ørbeck Sørheim også denne gang gjort en prisverdig innsats for å gjøre denne boken mer leseverdig. Hun har fått nyttig assistanse av Kaja Rindal Bakkejord. Jeg takker dem begge for jobben. Jeg takker også Norsk faglitterær forening for reisestøtte i forbindelse med bokprosjektet. Turen gikk til Washington, D.C. Juni 2017 Geir Lundestad

8 Introduksjon

9 I de mange foredragene jeg har holdt om Nobels fredspris, er det et sitat som alltid er med: omtalen i Oxford Dictionary of Contemporary History av Nobels fredspris som «verdens mest prestisjetunge pris». Når et så autoritativt verk uttaler seg så positivt om fredsprisens betydning, trenger ikke tilhørerne å ta mitt ord alene for at det er slik. Ros fra andre er mer kjærkommen enn den ros man gir seg selv. I 2012 utga den konservative amerikanske forfatteren Jay Nordlinger boken Peace, They Say. A History of the Nobel Peace Prize, The Most Prestigious and Controversial Prize in the World. Jeg møtte Nordlinger på Nobelinstituttet. Han var i utgangspunktet meget skeptisk til fredsprisen. Hans favoritter, Ronald Reagan og George W. Bush, mottok aldri prisen. Det gjorde til gjengjeld en lang rekke personer som hadde kommet med kritiske uttalelser om utenrikspolitikken til de to nevnte presidentene. Nordlinger mente at det muligens bare var Oscar-prisene som kunne måle seg med fredsprisen når det gjaldt prestisje, men konkluderte likevel med at «Nobels fredspris er ganske sikkert nummer en». Henry Kissinger, som mottok en meget kontroversiell fredspris i 1973, skrev i sine memoarer at «det finnes ikke noen tilsvarende ære». Det er ikke vanskelig å finne hyggelige ord om prisen fra de mange som har mottatt den, men det er kanskje ikke så overraskende at de er positive til en pris de selv har mottatt. Verden ble stadig mer interessert i fredsprisen, noe som viste seg i det raskt økende antallet nominasjoner av ulike kandidater, fra i de aller første årene, til vel 70 på 1970-tallet og 376 i Mange var de statsledere og prominente borgere som hadde lyst til å smykke seg med tittelen «fredsprisvinner». For hvert land som har fått en

10 fredsprisvinner, har en kunnet se hvordan interessen og begeistringen for prisen har økt. Allerede ved opprettelsen i 1901 fikk prisen oppmerksomhet som noe nytt og spennende. De prisene som hadde eksistert til da, hadde belønnet ulike former for essays om fordelene med fred. Den første av disse var innstiftet av Det franske akademi i Nå var det de som selv hadde arbeidet for å fremme fred, som skulle hedres. Mulighetene for å vinne en fredspris med et meget betydelig pengebeløp vakte oppmerksomhet allerede i En journalist skrev at dette måtte være «den største ære som kunne bli vist noen ved inngangen til det 20. århundre». Pengebeløpet i 1901 var på hele svenske kroner. William Randal Cremer, prisvinneren fra 1903, klaget over at «ingen syntes interessert i å arbeide for fred lenger, men alle arbeider for å få fredsprisen». Prisen til Theodore Roosevelt i 1906 betydde et gjennombrudd mediemessig. New York Times, som til da bare hadde omtalt de svenske prisene, begynte nå å dekke også fredsprisen regelmessig. Fra 1901 til 1904 og i 1906 ble prisen delt ut i Det norske Storting, i 1905 og fra 1907 til 1946 på Nobelinstituttet. Fram til 1914 var det imidlertid svært få av prisvinnerne som var til stede i Oslo den 10. desember for å motta prisen. De var gamle, syke eller hadde andre forpliktelser. Det kunne også være praktiske problemer. Prisen ble ikke annonsert på forhånd, noe som har vært vanlig i moderne tid, men på selve prisdagen 10. desember. Selvsagt var det da blitt etablert kontakt med prisvinneren i god tid før dette. De aller fleste av prisvinnerne kom imidlertid på et senere tidspunkt for å holde sine nobelforedrag, men det kunne ta flere år før dette skjedde. Roosevelt fikk sin pris i