Background: Objective Method

Transkript

1 Å samtale via tolk - En innføring i bruken av tolk i det norske helsevesenet PROSJEKTOPPGAVE VÅREN 2015 DET MEDISINSKE FAKULTET Medisinstudent: Mohammad Wasim Mukhtar Veileder: Arnstein Finset

2 A B S T RACT Background: As a result of the ongoing worldwide globalization, migration and growth of the EU, Norway has become a multiethnic, multicultural and multilingual country. As of 1st January 2014 there were approximately 759,000 people living in Norway, who have either immigrated themselves (633,000) or are born in Norway with two immigrant parents (126,000). Together these groups represent 14.9 percent of the Norwegian population. This leads to challenges related to communication between public healthcare professionals and patients that doesn t share a common language, as well as challenges associated with organization and adaptation of the prospective healthcare system, which needs to be addressed. However, the Norwegian government has an ambition to ensure that all citizens get to participate in the society regardless of religion, ethnicity, culture and language. One way to achieve this goal is by ensuring equality in the public healthcare system regardless of lingual barrier. The Norwegian Directorate of Health states in the National strategy on the health of immigrants , that healthcare professionals at all levels are obliged to facilitate good communication with patients with different linguistic backgrounds. This presupposes, among other things, to keep track of the need for interpreters are use qualified interpreters. Objective The purpose of this project is to review the already existing literature on the matter of using interpreters in the Norwegian healthcare system, and recapitulate and summarize it in a coherent and concise guide, with emphases on improving public healthcare workers practical and theoretical skills in using an interpreter. Method Due to the subject lines wording; Conversing through an interpreter - an introduction to the use of interpreters in the Norwegian healthcare system, it was difficult to find suitable articles about this topic through systematic search on McMasterPlus. This guide is therefore based on information gathered from articles, brochures, leaflets, guidelines and books, after consultation and directions from my teacher and supervisor for this project, as well as

3 literature recommendations from a lecturer for Interpreter studies at HiO, a consultant from IMDi and a consultant from OUS. Results & conclusion: Various reports and statistics indicate that there still is an underutilization of qualified interpreters and underuse of National register of interpreters in the public healthcare system. Furthermore, the custom of using relatives, children and acquaintances as interpreters still remains, despite numerous warnings from the Norwegian Directorate of healthcare against this practice. It is very important that public healthcare workers are aware of the fact that they are the once responsible to facilitate good communication with patients and not the other way around. This includes the responsibility to determine when it is needed to call for an interpreter, as well as book and pay for a qualified interpreter. The reason for this is that the healthcare personnel are required by law to do their duties in a responsible and cautious manner, without the interference of lingual barriers.

4 I NNHOLD 1. Innledning Metode og valg av litteratur Å samtale via tolk en innføring i bruken av tolk i det norske helsevesenet 3.1 Hva er tolking? Partene i en tolket samtale Tolking og oversettelse to forskjellige prosesser Ulike former for tolking simultant og konsekutivt Fjerntolking Tolkebruk i helse- og omsorgstjenestene Hvilke tolkespråk er mest etterspurt i Norge? Hvem skal avgjøre når det er behov for å tilkalle tolk? Hvordan skaffe kvalifisert tolk Lovverk som regulerer bruk av tolk Retningslinjer for god tolkeskikk yrkesetiske regler for tolker Bruk av personer som ikke er kvalifisert eller egnet som tolk Å samtale via tolk en samarbeidsmodell i tre deler God kommunikasjon via tolk Forhold rundt betaling av tolker Evaluering og tilbakemeldinger om tolkingen Diskusjon og konklusjon Litteraturliste... 46

5 1. Innledning Som følge av verdensomfattende globalisering, migrasjon og tilvekst av EU, opplever Norge i likhet med andre land i Europa en kulturelt og språklig mangfoldig befolkning, hvor spesielt storbyene og tettstedene har blitt multietnisk, multikulturell og multispråklig (Le, 2013). Per 1. januar 2014 var det omlag personer bosatt i Norge, som enten har innvandret selv ( ) eller som er født i Norge med to innvandrerforeldre ( ). Til sammen utgjør disse gruppene 14,9 prosent av Norges befolkning (SSB, 2014). Om kort tid vil vi også oppleve en eldrebølge av personer med innvandrerbakgrunn, når de første innvandrergruppene eldes. Dette vil gi utfordringer i tilpasning og tilrettelegging av helse- og omsorgstjenestene (Alte, 2013). Når det gjelder språkferdigheter i norsk, har bare 7 prosent av voksne innvandrere fra Afrika, Asia og Øst-Europa gode leseferdigheter, mens 60 prosent av innvandrere med opp til fem års botid har problemer med å forstå enkle tekster (Gabrielsen & Lagerstrøm 2005). 40 prosent av alle innvandrere har en botid i Norge på under fire år (NOU nr. 7, 2011). Når man er syk og bekymret, forstår man enda mindre (Le, 2013). Språklige barrierer kan medføre: Redusert tilgang til helsetjenester. Redusert tilgang til forebyggende helsehjelp. Dårligere kvalitet på og underforbruk av omsorgstjenester. Større risiko for feildiagnose og feilbehandling. Mangelfull oppfølging av anbefalt behandling. Unødvendige gjeninnleggelser med medisinske og økonomiske konsekvenser. Vanskeligheter med å forstå egen sykdom. Mindre tilfredshet, økt frustrasjon og utrygghet hos pasienter og pårørende. Svekket tillit til helse- og omsorgspersonell og til helse- og omsorgstjenestene. (Helsedirektoratet IS-1924, 2011) Norge har forpliktet seg til FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (1965). Dette innebærer at det skal føres en politikk i Norge som eliminerer forskjellsbehandling på bakgrunn av blant annet hudfarge eller etnisk opprinnelse. Side 5 av 49

6 Bruk av tolk er ett av flere viktige tiltak som kan anvendes til å forhindre forskjellsbehandling av individer i et samfunn (Jareg & Pettersen, 2006). Tolking i offentlig tjenesteyting gjør det mulig for mennesker som ikke snakker det offisielle språket i et land å kommunisere med de som yter offentlige tjenester, til tross for språkforskjeller. Dette bidrar til lik og fullverdig tilgang til statlige og sosiale tjenester, samt tilgang til tjenester av helsemessig, rettslig og utdannelsesmessig art. Tolking handler ikke bare om kommunikasjon mellom partene i en samtale. Tolken skal også ivareta andre hensyn som brukermedvirkning, konfidensialitet, profesjonalitet i tjenesteyting og kvalitetssikring av offentlige tjenester (Jareg & Pettersen, 2006). I nasjonal strategi om innvandreres helse , som ble lansert 19. august 2013, ble det slått fast at: Helsepersonell på alle nivåer skal tilrettelegge for god kommunikasjon med pasienter med ulik språklig bakgrunn. Dette forutsetter blant annet å ha oversikt over tolkebehov og benytte kvalifiserte tolker. (Helsedirektoratet, 2013) Slik det fremkommer av avsnittet over er det et viktig mål for regjeringen at alle innbyggere føler seg som en del av det norske samfunnet uavhengig av religion, etnisitet, kultur og språk. En likeverdig helse- og omsorgstjeneste er en svært viktig del av, og en forutsetning for et likeverdig og inkluderende samfunn (Helsedirektoratet, 2013). Formålet med denne oppgaven er å oppsummere litteraturen som finnes om tolking i det norske helsevesenet på internett, i form av lærebøker, brosjyrer og diverse veiledere, i en felles veileder med hovedvekt på retningslinjene for god tolkeskikk, lovverk som regulerer bruk av tolk, viktigheten av å bruke kvalifisert tolk og praktisk innføring i å gjennomføre gode samtaler via tolk. Målgruppen for oppgaven er helse- og omsorgspersonell på alle nivåer i det norske helsevesenet. Side 6 av 49

7 2. Metode og valg av litteratur Pågrunn av problemstillingens formulering, Å samtale via tolk en innføring i bruken av tolk i det norske helsevesenet, som begrenser prosjektoppgaven til det norske helsevesenet, fant jeg svært lite relevant litteratur om temaet etter å ha utført et systematisk litteratursøk. Jeg søkte blant annet på nøkkelordene interpreter, interpreter norwegian healthcare, interpreter healthcare Norway, interpreter healthcare, communication through interpreter i McMasterPlus uten å finne de riktige gode artiklene som skildret forholdene rundt bruken av tolk i det norske helsevesenet. Jeg oppsøkte derfor min veileder som anbefalte boken Tolk og tolkebruker to sider av samme sak av Jareg og Pettersen (2006), som dannet det innledende grunnlaget for videre arbeid med oppgaven. Referanselisten i Tolk og tolkebruker to sider av samme sak ledet meg til ytterligere relevant litteratur og aktuelle faginstanser. Jeg kom blant annet i kontakt med en lektor for tolkeutdanningen ved HiO, en rådgiver fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og en rådgiver fra tolkesentralen ved OUS. God veiledning fra disse førte til at jeg satt igjen med en håndfull relevante artikler, rapporter og brosjyrer, tre veiledere og to fagbøker som sammen dannet det endelige grunnlaget for oppgaven. Materialet som er brukt i denne oppgaven er innhentet fra kilder som enten er utarbeidet av eller i samarbeid med Helsedirektoratet, Utlendingsdirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, og er alle allment tilgjengelig og i omløp ved diverse helseforetak. Bøkene som det refereres til i oppgaven blir brukt som lærebøker i tolkeutdanningen. Jeg har av den grunn ikke brukt mye tid på kvalitativ vurdering av kildene. Kartleggings- og spørreundersøkelsene, samt annet statistikk som er gjengitt i oppgaven, er i tillegg til å være dokumentert underveis i angjeldende avsnitt, også i detalj legitimert i litteraturlisten. Side 7 av 49

8 3.1 Hva er tolking? Mennesker er sosiale skapninger, som har til alle tider hatt behov for å kommunisere seg i mellom. Dette gjelder også mennesker som snakker forskjellige språk. Tolking er derfor en av verdens eldste aktiviteter. De neste avsnittene handler om en del grunnkunnskap om tolking, som er nødvendig for at tolker og tolkebrukere skal ha noenlunde samme ramme for sitt samarbeid. En enkel og grei måte å definere tolking på er: En mest mulig trofast overføring av budskapet mellom mennesker som mangler et felles språk (Apeland 2002:2). En annen definisjon beskriver tolkens oppgave slik: En tolk gjengir muntlig og på annet språk, en persons tale dro andre lyttere på det tidspunktet ytringen blir gjort (Ozolins 1991:39). Å gjengi det en annen person sier kan synes å være en enkel oppgave. Men å tolke er en krevende aktivitet, som forutsetter en rekke ferdigheter hos utøveren. Først og fremst må tolken ha særdeles gode ferdigheter i to språk. Tolken vet ikke hva som vil komme i neste ytring og har som regel bare få sekunder på seg til å formulere budskapet på det andre språket. Tolken må derfor i tillegg til språkferdighetene også ha opparbeidet evne til å kunne umiddelbart gjengi innholdet på et annet språk. Dette innebærer at tolken har god konsentrasjonsevne, stresstoleranse og utholdenhet, samt oppøvet evne til å analysere raskt innkommende informasjon og forstå ytringens innhold. (Skaaden, 2013) Tolken må i tillegg til egenskapene som er nevnt over ha kunnskap om sin funksjon i kommunikasjonen, og innsikt i grensene for sitt ansvarsområde, for ikke å bli til et hinder i kommunikasjonen. Tolkens A-, B- og C-språk En tospråklig person behersker sjelden begge språk like godt. De fleste behersker morsmålet, det språket de har snakket fra barndommen av, bedre enn språk de har lært senere i livet. Men gjennom livet, kan tospråklige oppleve endringer i sin tospråklige balanse. Det er derfor vanlig i tolkefaget å bruke kategoriene A-, B- og C-språk. (Skaaden, 2013) A-kategorien betegner hvilket språk tolken behersker best, eller et språk der tolken fungerer på nivå med en morsmålsbruker. B-kategorien angir hvilket av språkene som er tolkens (mest) Side 8 av 49

9 aktive fremmed- eller andrespråk, og C-kategorien forteller hvilket som er tolkens mer passive språk. (Baaring, 2001: 49 & Skaaden, 2013) En polsk tolk kan ha norsk og russisk i sin språkkombinasjon. Norsk kan være et aktivt arbeidsspråk, det vil si at tolken kan tolke fra polsk til norsk og tilbake igjen. Tolken har da norsk/polsk som språkpar. I tillegg kan russisk være et passivt arbeidsspråk, det vil si et språk som tolken bare kan tolke fra. I dette tilfellet vil dette være fra russisk til norsk, men ikke tilbake igjen fra norsk til russisk. Passive språk kan altså bare tolkes i en retning. I dette tilfellet vil tolken ha polsk som sitt A-språk (morsmålet), norsk som sitt B-språk (fremmedspråket som beherskes aktivt) og russisk som C-språk (passivt fremmedspråk). En tolk kan selvfølgelig ha flere B- og C-språk, og i noen få tilfeller, flere A-språk. (Baaring 2001 & Jareg & Pettersen, 2006) Side 9 av 49

10 3.2 Partene i en tolket samtale Tolken har en topartisk posisjon og har til enhver tid to klienter som har lik rett til tolkens ekspertise, uavhengig av hvem som bestiller eller betaler tolken (Gentile, Ozolins og Vasilakakos 2001). En kan dermed hevde at tolken tolker for to tolkebrukere, for eksempel en lege og en pasient, og at disse er likestilte (Kermit, 2002). Selv om partene i en tolket samtale er likestilte, foreligger det likevel et behov for å avklare og sette navn på de forskjellige deltakerne for å skille dem fra hverandre. I litteraturen brukes det ulike betegnelser på partene i en tolket samtale. En inndeling er å bruke begrepene tolk om tolken, tolkebruker om den som bestiller tolk (offentlig ansatte helsearbeideren) og klient eller pasient om den privatpersonen som oppsøker offentlige tjenester (Jareg & Pettersen, 2006). Det er denne inndelingen som brukes i denne veilederen. En tolk må beherske to typer ferdigheter: tolkeferdigheter og språkferdigheter (Gentile m.fl. 2001). Tolkeferdigheter innebærer ferdigheter som skiller en profesjonell tolk fra en tospråklig person (Jareg & Pettersen, 2006). Denne innføringen avgrenser seg hovedsakelig til ulike sider ved tolkeferdigheter, og omtaler i liten grad språkferdigheter. Videre fokuseres det på tolkebrukerferdigheter. Tolkebrukerferdigheter innebærer evnene og kunnskapen tolkebrukeren må ha for å samarbeide godt med tolk (Jareg & Pettersen, 2006). Side 10 av 49

11 3.3 Tolking og oversettelse to forskjellige prosesser Tolker og oversettere er to forskjellige yrkesgrupper med ulike utdannelser, autorisasjonsordninger og fagorganisasjoner. Selv om begge arbeider med språk, er det likevel ganske store forskjeller på hvordan en tolk og en oversetter går fram i sitt arbeid. (UDI, 2003) En hovedforskjell er at tolken arbeider med talespråket, mens oversetteren arbeider med skriftspråket. En tolk må derfor arbeide mye raskere enn en oversetter og tolke budskap rett etter at ytringene skjer. Oversetteren kan på sin side arbeide i ro og fred, slå opp uttrykk i ordbøker og gå tilbake til originalbudskapet for å se hva som sto der. En tolk trenger derfor en del egenskaper som en oversetter ikke er nødt til å ha, for eksempel god hørsel, god uttale på to språk, solid konsentrasjons- og reaksjonsevne, god hukommelse, høy stresstoleranse mm. (Jareg & Pettersen, 2006). Videre kan leseren av en skriftlig oversettelse alltids gå tilbake til originalspråket for å kontrollere om det som er oversatt er i tråd med orginalen. Ved tolkete samtaler er ikke dette et alternativ, med mindre tolkingen blir tatt opp på bånd. Tolking med sitt her-og-nå-aspekt er med andre ord en ferskvare i motsetning til skriftlige oversettelser. (Jareg & Pettersen, 2006) Det er viktig at den som bestiller tolk kjenner til disse forskjellene mellom tolking og oversettelse, slik at han/hun er bevist på hva som inngår i arbeidsbeskrivelsen til disse yrkesgruppene, og dermed ikke ber dem om å utføre oppgaver som ikke er en del av deres arbeid. En god tolk er ikke nødvendigvis god til å oversette det skrevne ord, og en oversetter er ikke nødvendigvis god til å tolke muntlige ytringer. (Jareg & Pettersen, 2006) Side 11 av 49

12 3.4 Ulike former for tolking simultant og konsekutivt Det er to grunnmetoder for tolking: konsekutiv metode og simultan metode. Konsekutiv metode er den eldste eller naturlige tolkemetoden, og som navnet tilsier foregår konsekutiv tolking etterfølgende, det vil si at tolken gjengir innholdet i en ytring etter at den er uttalt. Konsekutiv metoden egner seg godt i tolking av samtaler der det blir naturlige pauser hver gang talerne skifter på å ha ordet. Metode krever ikke teknisk tilrettelegging, og er den metoden som er mest brukt i offentlig sektor. (Jareg & Pettersen, 2006 & Skaaden, 2013) Ved simultan metoden vil tolken gjengi en ytring samtidig med at taleren snakker (UDI, 2003). Det vil i praksis si at gjengivelsen kommer et par sekunder etter ytringen. Simultantolking er tidsbesparende, fordi tolkingen kan foregå uten de pausene som er nødvendige for å slippe til tolken ved konsekutiv metode. Effektiv simultantolking er imidlertid avhengig av at situasjonen tilrettelegges. Metoden krever elektronisk utstyr i form av mikrofoner og øretelefoner, samt en lydtett kabin som tolken sitter i. Uten kabin vil tolkens gjengivelse samtidig med talerens stemme forstyrre både taleren, lytterne og tolken. (Skaaden, 2013) Former for konsekutiv tolking Dialogtolking, eller frammøtetolking som det også kalles, er den mest brukte formen for konsekutiv tolking i den offentlige sektor. Dialogtolking er karakterisert ved at kommunikasjonspartene stadig veksler på å inneha lytter- og talerrollen. Det tolkes fram og tilbake mellom to språk, og som regel tolkes noen setninger av gangen. Et eksempel er at tolken tolker en samtale for en behandler (lege) og pasient som ikke forstår hverandres språk. (Jareg & Pettersen, 2006) Foredragstolking, også kjent som monologtolking, er en annen form for konsekutiv tolking, og er nyttig når en skal holde foredrag for et publikum i et annet land. Metoden referer til at det tolkes lange sekvenser av foredraget av gangen, og det tolkes ofte i en retning, det vil si fra tolkens fremmedspråk til vedkommendes morsmål. (Jareg & Pettersen, 2006) Former for simultantolking Som nevnt innledningsvis, krever effektiv simultantolking elektronisk utstyr (mikrofoner og øretelefoner) og en lydtett kabin som tolken sitter i. Simultantolking med elektronisk utstyr ble først anvendt under Niirnberg-forhandlingene etter andre verdenskrig (Skaaden, 2013). I Side 12 av 49

13 dag benyttes metoden ofte under store konferanser, og kalles derfor konferansetolking (Jareg & Pettersen, 2006). Ved konferansetolking sitter tolken i en kabin som er elektronisk forbundet med konferansesalen, slik at tolken kan høre taleren gjennom hodetelefoner. Deltakerne i salen kan på sin side høre tolken gjennom sine hodetelefoner. Når en taler snakker, vil tolken fortløpende oversette ytringen, slik at alle tilhørerne på konferansen kan følge med på det som sies med noen få sekunders tidsforskyvning. Simultantolking er svært konsentrasjonskrevende, derfor arbeider minst to tolker i team slik at de kan samarbeide og avløse hverandre med jevne mellomrom. (Jareg & Pettersen, 2006 & Skaaden, 2013) Hvisketolking er en form for simultantolking som foregår uten kabiner og elektroniske hjelpemidler. Denne formen for tolking praktiseres ved at tolken sitter ved siden av lytteren og snakker med lav stemme samtidig med taleren. Antall tilhørere ved hvisketolking er begrenset til høyst tre stykker. Hvisketolking brukes ofte i rettssalen hvis en av partene er minoritetsspråklig. (Jareg & Pettersen, 2006) Side 13 av 49

14 3.5 Fjerntolking I motsetning til frammøtetolkning hvor tolken er til stede i rommet eller ved bordet sammen med partene, er fjerntolkning en samlebetegnelse for tolking via skjerm eller telefon. I offentlig sektor blir frammøtetolking ofte foretrukket fordi metoden ikke krever teknisk tilrettelegging av situasjonen, mens fjerntolking ofte blir benyttet i distriktene når kvalifisert tolk ikke er tilgjenglig lokalt (Skaaden, 2013). En kartleggingsundersøkelse av tolkebruken i kommunehelsetjenesten gjort av TNS gallup i regi av Helsedirektoratet i 2013 viser at fremmøtetolking benyttes av 90 prosent av bykommunene, mens kommuner med under 3000 innbyggere i minst grad benytter fremmøtetolking (54 prosent). Disse kommunene benytter på den andre siden i størst grad skjermtolkning (10 prosent). Undersøkelsen viser videre at skjermtolking foreløpig er mindre utbredt enn tolking over vanlig telefon som brukes av vel 9 av 10 kommuner (Helsedirektoratet IS-0405, 2013). Skjermtolking Ved skjermtolking er tolken geografisk atskilt fra den ene eller begge samtaleparter og tolker via videokonferanse utstyr eller bildetelefon (Skaaden, 2013). Skjermtolking gjør det mulig for tolken å lese samtaledeltakernes kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Skjermtolking ble utprøvd i Norge allerede fra 1999 til 2001 i et utviklingsprosjekt som ble koordinert av Utlendingsdirektoratet. Erfaringen fra prosjektet viste at skjermtolking har stort potensial i et land med Norges avstander og geografi (UDI 2003). Tolkene sparte reisetid og økte dermed sin tilgjengelighet. I tilknytning til dette prosjektet ble det gjort en spørreundersøkelse som innbefattet både tolk og fagpersoner som trengte tolking i sitt arbeid (Skaaden 2001). Undersøkelsen viste at fagpersonene først og fremst vektla de økonomiske fordelene ved skjermtolking, siden løsningen innebar reduserte reisekostnader. Mange mente dessuten at tolkene de møtte på skjermen var mer profesjonelle enn lokale tolker. Videre viste undersøkelsen at interesserte brukere ikke alltid hadde råd til utstyr som var nødvendig for å tilfredsstille tolkens spesielle krav til gode lytteforhold. Tolkene i spørreundersøkelsen bemerket at samtalepartene framstod som mer strukturerte og gjorde færre forsøk på alliansebygging enn ved frammøtetolking. Skjermtolking syntes også å øke partenes forståelse for at tolken ikke var med i samtalen, og heller ikke kunne rådføres i Side 14 av 49

15 konsultasjonen. Samtidig rapporterte tolkene blant annet om utfordringer med turtaking og redusert tolketeknisk kontroll over situasjonen sammenlignet med frammøtetolking. For eksempel var det vanskeligere å komme til for å tolke. Dette skyldes trolig at turtakingsstrategier de er vant med fra frammøtetolking, som små håndbevegelser og blikkontakt, hadde liten effekt ved skjermtolking (Skaaden 2001). Tolking via telefon Ved telefontolking foregår tolkingen gjennom vanlig telefon. Det tilrådes å bruke telefon med høyttaler/mikrofon og god lydkvalitet (Helsedirektoratet IS-1924, 2011). Pågrunn av Norges geografi med store avstander mellom tettstedene og bygdene, samt høye reisekostnader ser mange fagpersoner telefontolking som et meget viktig hjelpemiddel, og telefontolking er mange steder den eneste muligheten til kommunikasjon via tolk. For at telefontolking skal fungere adekvat må noen minimumskrav være oppfylt. Det tekniske utstyret må være tilfredsstillende, og det må av hensyn til taushetsplikten, sikres at tolken befinner seg på egnet/skjermet sted (Helsedirektoratet IS-1924, 2011). I sitt forskningsprosjekt, hvor telefontolking ble benyttet i behandling av psykiske lidelser, trekker Haabeth & Karlsen (2000) fram de positive sidene ved telefontolking når man lever i små og tette samfunn. De understreker at under sensitive samtaler kan det være en fordel at tolken er en person man ikke treffer på til daglig. Samtidig ser de noen ulemper med tolking over telefon. Dagens utstrakte bruk av mobiltelefoner reiser grunnleggende spørsmål rundt personvern, og Haabeth & Karlsen rapporterer om telefontolker som tolker mens de kjører bil eller til og med sitter på bussen. Taushetsplikt og anonymitet er i prinsippet ikke et problem når man benytter kvalifisert tolk, men enkelte ganger kan pasienten selv utrykke et ønske om å bruke telefontolk av hensyn til anonymitet. Det har vist seg at det i små, transparente miljøer kan være vanskelig å etablere tillit i møte med pasienter med minoritetsbakgrunn som vegrer seg mot at tolk med samme minoritetsbakgrunn skal benyttes (Helsedirektoratet IS-1924, 2011). Det er viktig at helse- og omsorgspersonell bruker tid på å bygge den nødvendige tillit og forståelse for hva som er tolkens rolle, slik at tolkingen ufarliggjøres. Side 15 av 49

16 Telefontolking setter klare begrensninger for tolkens oppfattelses- og koordineringsmuligheter, og byr dermed på en rekke tolketekniske utfordringer. Det er påvist at mediet reduserer kommunikasjonsflyt, og at mangel på visuell kontakt med samtalepartene gjør metoden særdeles konsentrasjonskrevende for tolken. Manglende visuell kontakt reduserer dessuten tolken mulighet til å koordinere turtakingen og hemmer tolkens oppfattelsesmuligheter pågrunn av at kroppsspråk og annen nonverbal kommunikasjon ikke formidles. (Skaaden, 2013) Tolking via telefon krever minst like mye tilrettelegging og forberedelse som frammøtetolking (Skaaden, 2013). Tolken trenger forhåndsinformasjon om samtalens tematikk slik at han/hun kan forbrede seg før selve santalen starter. Forsvarlig tolking via telefon krever dessuten ekstra god forberedelse fra fagpersonen som leder samtalen. Vedkommende må være godt forbredt tematisk og ha god struktur på samtalen, samt være trygg i bruk av det tekniske utstyret. Generelle råd ved fjerntolking Før man velger fjerntolking, bør det alltid vurderes nøye om samtalen egner seg for denne typen løsning. Om mulig bør en velge skjermtolking framfor telefontolking fordi det gir tolken bedre arbeidsforhold, samt mulighet for ansvarlig fagperson å sikre pasientens personvern. (Helsedirektoratet IS-1924, 2011) Da fjerntolking krever bedre strukturering og styring av samtalen enn frammøtetolking, er det viktig at fagpersonen som leder samtalen på forhånd påser at antall deltakere, lysog lydforhold m.m. er tilpasset tolkesituasjonen. Forhold omkring hvordan samtalen skal foregå, hvilke signaler tolken skal gi for å komme inn med sin tolking osv. må også alltid avtales i forveien. Fjerntolking byr på en rekke tolketekniske utfordringer som stiller høye krav til tolkens kompetanse. Best kvalifisert tilgjengelige tolk bør derfor alltid velges. God forberedelse, samt rolige og kontrollerte forhold under samtalen er nødvendig. Av hensyn til tolken anses 30 minutter som maksimal lengde på en telefontolket samtale. (Helsedirektoratet IS-1924, 2011) Side 16 av 49

17 3.6 Tolkebruk i helse- og omsorgstjenestene De få studiene som er gjort i Norge på bruken av tolk og tolketjenester i det norske helsevesenet konkluderer alle med at det fortsatt er et betydelig underforbruk av kvalifiserte tolker og tolketjeneste, samt mangel på rutiner for bestilling av tolk, til tross for at finansieringen synes å ivaretas (Le, 2013). En landsomfattende kartleggingsundersøkelse av tolkebruken i kommunehelsetjenesten gjort av TNS gallup i regi av Helsedirektoratet i 2013 viser at kun 6 prosent av de 195 kommunene og 15 bydelene fra Oslo som deltok i undersøkelsen, benytter Nasjonalt tolkeregister alltid eller ofte, mens 2 av 10 kommuner aldri benytter registeret. Ved kjøp av tolketjenester benytter de aller fleste kommunene privat formidlingsbyrå (65 prosent). Kun 10 prosent av kommunene har en egen tolketjeneste. (Helsedirektoratet IS-0405, 2013) Spørreundersøkelsen avdekker videre at kommunene ikke har noen felles strategi for å vurdere tolkens kvalifikasjoner. Litt over halvparten av kommunene vurderer tolkens kvalifikasjoner i forbindelse med kvaliteten på utført oppdrag, mens bare 2 av 10 kommuner sjekker kvalifikasjoner i tolkeregisteret og enda færre innhenter referanser (Helsedirektoratet IS-0405, 2013). Helsedirektoratet understreker at kommunen har plikt til å benytte tolk når dette er nødvendig og at det således også er kommunens ansvar å sjekke tolkens kvalifikasjoner. Utvalget anbefaler at det i større grad stilles krav om å sjekke tolkenes kvalifikasjoner i tolkeregisteret. Resultatene av spørreundersøkelsen viser også at kun 1 av 4 kommuner mener at helse- og omsorgspersonell har god kompetanse til å bruke tolk på en hensiktsmessig måte, og opp mot halvparten av kommunene oppgir at de ikke har etablert rapporteringsordninger og rutiner for systematiske tilbakemeldinger til tolker/formidlere av tolker (Helsedirektoratet IS-0405, 2013). Helsedirektoratet bemerker at dersom kommunene ikke sjekker tolkenes kvalifikasjoner, bør det være desto viktigere å vurdere tolkens prestasjoner og gi tilbakemeldinger til tolk og tolkeformidler. I spørreundersøkelsen, Vi tar det vi har - om bruken av tolk i helsevesenet i Oslo (2006), som ble utført og finansiert av Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) rapporterer psykologspesialist Emine Kale at nærmere 60 prosent av de spurte baserer sin avgjørelse på spørsmålet om en ny pasient trenger tolk eller ikke på opplysninger om et slikt Side 17 av 49

18 behov indirekte eller direkte er nevnt fra henvisende instans. Ca 25 prosent av deltakerne svarer at de som oftest tar første konsultasjon uten tolk for å se hvordan det. Før vi går videre og ser nærmere på andre tall fra denne undersøkelsen er det viktig å presisere at det i forbindelse med denne undersøkelsen ble sendt ut 1290 spørreskjemaer, og av disse fikk arrangørene 453 ferdigutfylte skjemaer i retur. Svarprosenten var på 35,1 %. Dette anses ikke å være høyt med hensyn til representativitet, og tallene fra undersøkelsen bør derfor tolkes med forsiktighet (Kale, 2006). Emine Kale rapporterer videre at ca. 28 prosent av de spurte ofte foretrekker å arbeide uten tolk når pasienten snakker litt norsk og at det i om lag prosent av tilfellene ikke brukes tolk, selv om pasientens norskferdigheter er utilstrekkelige. Den vanligste grunnen til ikke å bruke tolk oppgis i 26 prosent av tilfellene å være tidkrevende og upraktisk, men 21 prosent angir dårlig tilgjengelighet på gode tolker som den vesentlige årsaken til ikke å bruke tolk. 49 prosent av de spurte meddeler at de i situasjoner der det er behov for tolk alltid eller oftest kommuniserer med pasienten gjennom familiemedlemmer/venner. Spørreundersøkelsen avdekker også at ca. 38 prosent av deltakerne svarer at de bruker familie og venner når det foreligger en språkbarriere i en nødssituasjon i helsevesenet, mens ca. 33 prosent angir at de som oftest kommuniserer med pasienten så godt de kan uten tolk (Kale, 2006). Basert på denne spørreundersøkelsen, anbefaler Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) at ansvarliggjøring av alle involverte, både på individnivå (helsearbeidere og tolker) og på organisasjonsnivå (sykehus/bydelshelsetjenester og tolketjenester), er nøkkelen til å løse utfordringene språklige barrierer representerer i helsevesenet (Kale, 2006). Side 18 av 49

19 3.7 Hvilke tolkespråk er mest etterspurt i Norge? Hvert år gjennomfører Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) en spørreundersøkelse blant formidlere og storbrukere av tolketjenester for å kartlegge det fremtidige språkbehovet. En grunnleggende hensikt med undersøkelsen er å avdekke hvilke språk det er behov for flere kvalifiserte tolker. Undersøkelsen fra 2014 viser at det i foregående år (2013) hadde vært vanskeligst å skaffe kvalifisert tolk (tolk oppført i Nasjonalt tolkeregister) i tigrinja, somali, thai, tagalog, bengali, chin, arabisk, vietnamesisk, litauisk og oromo. Slik det fremkommer av resultatet topper tigrinja og somali listen. Dette kan settes i sammenheng med at eritreiske og somaliske statsborgere var blant de største gruppene av asylsøkere i Norge i 2013, og at det nå har vært store ankomster fra disse to landene over lang tid. (IMDi, 2014) Som årsak til at det er vanskelig å skaffe kvalifisert tolk angir hele 74 prosent av respondentene at det er for få tolker i Nasjonalt tolkeregister i språkene det er snakk om. 48 prosent angir at tolkene i Nasjonalt tolkeregister ikke godtar betingelsene for oppdraget, og av andre årsaker nevnes tilgjenglighet som en hyppig grunn. (IMDi, 2014) Mest og minst etterspurte språk topp 10 I sin årlig kartleggig av språkbehovet rapporterer Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) at etterspørselen etter arabisk, somali, tigrinja, polsk, dari, russisk, persisk, sorani litauisk og vietnamesisk, i prioritert rekkefølge, vil være størst i Her er det viktig å legge merke til at språkene tigrinja, somali, arabisk, vietnamesisk og litauisk er oppført i både listen over språk der det er vanskelig å skaffe kvalifisert tolk og språk med stor etterspørsel. Dette indikerer at det er dårlig tilgjengelighet av kvalifiserte tolker i disse språkene samtidig som etterspørselen er stor. (IMDi, 2014) På den andre siden viser rapporten at etterspørselen etter fransk, tysk, engelsk, russisk, albansk, spansk, italiensk, urdu, polsk, bosnisk/kroatisk/serbisk, i prioritert rekkefølge, vil være minst i 2014, da det er god tilgang på kvalifiserte tolker i disse språkene. (IMDi, 2014) Side 19 av 49

20 3.8 Hvem skal avgjøre når det er behov for å tilkalle tolk? Behovet for tolk går begge veier. Den minoritetsspråklige kan trenge tolk selv om han/hun behersker vanlig dagligtale, fordi vedkommende kommer til kort i møte med det språket som brukes i det offentlige tjenesteapparatet (Sørheim, 2000). Fagfolk kan på sin side ha behov for tolk, hvis de på grunn av språkproblemer ikke får utført arbeidet sitt på en tilfredsstillende måte. En spørreundersøkelse fra 1999 blant primærleger (nå fastleger) og helsesøstre i Oslo, viste at 60 % opplevde at de hadde behov for tolk i møte med innvandrerpasienter (Magelssen, 2002). I sitt masterprosjekt Når er litt norsk for lite? rapporterer Christopher Le (2013) ved Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) at det mangler rutiner og kompetanse blant helsepersonell for vurdering av tolkebehov når pasienten snakker litt norsk. Dette fører til at helsepersonell overvurderer sin egen kommunikasjonskompetanse og derved undergraver pasientens rett til medvirkning. Han konkluderer med at en slik praksis ikke er forsvarlig i henhold til helselovgivningen og anbefaler at pasienter som snakker litt norsk skal under normale omstendigheter ha tolk tilstede i møte med helsevesenet. I nasjonal strategi om innvandreres helse som ble lansert høsten 2013, ble det slått fast at helsepersonell både i kommuner og spesialisthelsetjenesten skal legge til rette for god kommunikasjon med pasienter med ulik språklig bakgrunn (Helsedirektoratet, 2013). Dette forutsetter blant annet å ha oversikt over tolkebehov og benytte kvalifiserte tolker. Helse- og omsorgspersonell har også ansvar for å forklare pasienter som selv ikke ønsker å bruke tolk, men hvor det vurderes som nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, hvorfor tolk er nødvendig, samt å informere pasientene om klagemulighet når tolkingen ikke har vært tilfredsstillende (Helsedirektoratet IS-1924, 2011). Med hensyn til hvem som eier kommunikasjonsproblemet er det således helt tydelig at det er offentlig ansatte og majoritetssamfunnets plikt å legge til rette for god kommunikasjon (Jareg & Pettersen, 2006). Hensikten med dette er at å sikre at alle skal ha full og likeverdig tilgang på forsvarlige helse- og omsorgstjenester av god kvalitet. Side 20 av 49

21 3.9 Hvordan skaffe kvalifisert tolk Det er meget vanskelig, nærmest umulig for tolkebrukere å kontrollere kvaliteten på tolkingen. Tolkebrukerne bør derfor i den grad det er mulig, sikre seg at tolkene de bruker, har de nødvendige kvalifikasjoner. Det føres i dag ingen offentlig kontroll eller tilsyn med tolketjenester eller tolkebyråer (Helsedirektoratet IS-1924, 2011). I et marked hvor tolketjenester på mange måter er uregulert, skal Nasjonalt tolkeregister bidra til å gi tolkebrukere bedre oversikt og kontroll over kvaliteten av de tolketjenestene som tilbys. Nasjonalt tolkeregister Nasjonalt tolkeregister er et innsynsregister som gir oversikt over praktiserende tolker i Norge og deres kvalifikasjoner. Registeret ble opprettet i 2005 for å motivere praktiserende tolker til å dokumentere og heve sin kompetanse, og for å øke tilgjengeligheten til kvalifiserte tolker. Registeret er allment tilgjengelig via og er enkelt å bruke med søkemuligheter på land, språk og kjønn. Oppføring i registeret er frivillig og inneholder per januar 2015, 1300 tolker i 66 språk fordelt på fem kvalifikasjonskategorier: Kategori 1: Tolker med statsautorisasjon og utdanning. Kategori 2: Tolker med statsautorisasjon. Kategori 3: Tolker med tolkeutdanning (minimum 30 studiepoeng). Kategori 4: Oversettere med dokumentert kompetanse i skriftlig oversettelse, som også praktiserer som tolk. Kategori 5: Personer som har fullført kurs i tolkens ansvarsområde (TAO) og avlagt en tospråklig ordforrådstest (ToSPot). (Tolkeportalen, 2014 & Skaaden, 2013) Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) anbefaler at man alltid velger tolker med statsautorisasjon og/eller utdanning, kategori 1-3, når disse er tilgjengelige. Kategori 4 og 5 regnes som rekrutteringskategorier. Målet er at alle som er oppført i kategori 4-5 skal få mulighet til å kvalifisere seg videre til en høyere kategori, slik at tolker i Nasjonalt tolkeregister i fremtiden skal ha minst kategori 3. (Tolkeportalen, 2014) Nasjonalt tolkeregister blir brukt på ulike måter. Enkelte offentlige ansatte og fagpersoner bruker registeret til å sjekke kvalifikasjonene til en tolk de har bestilt gjennom en formidlingstjeneste, mens andre benytter registeret som rekrutteringsbase for innkjøp av tolketjenester. Det er viktig å legge merke til at det ikke er et arbeidsgiver-arbeidstaker Side 21 av 49

22 forhold mellom Nasjonalt tolkeregister og tolkene. Nasjonalt tolkeregister har ingen bestillingsfunksjon og er således ikke et bestillingsverktøy. Oppdragsgiveren må selv kontakte tolken direkte. Tolker prioriterer oppdrag ut fra sin arbeidskapasitet, pris og lengden på oppdraget. Offentlige ansatte og fagpersoner kan derfor ikke forvente å finne en tilgjengelig tolk på kort varsel via søk i registeret. Bruk av registeret bør likevel være en del av rutinene for bruk og bestilling av tolk i virksomheter som har behov for tolk. (Tolkeportalen, 2014) Side 22 av 49

23 3.10 Lovverk som regulerer bruk av tolk Dette avsnittet omhandler lovverk som sikrer pasientens rett til informasjon, medvirkning og forvarlige tjenester, slik det fremkommer av pasientrettighetsloven, og helsepersonellsplikt til informasjon og veiledning overfor sine brukere, slik det er lovefestet i helsepersonell- og spesialisthelsetjenesteloven. Retten til tolk i helse- og omsorgstjenestene fremgår ikke entydig av øvrige lovverk, men som nevnt tidligere er det offentlig ansatte og majoritetssamfunnets som eier kommunikasjonsproblemet og som således har plikt til å legge til rette for god kommunikasjon og avgjøre når det er behov for å tilkalle tolk. (Jareg & Pettersen, 2006) Det er også viktig å bemerke at tolker, i tillegg til egne yrkesetiske regler slik de er beskrevet i Retningslinjer for god tolkeskikk, også ofte er underlagt lover og regler som gjelder for den offentlige institusjonen de har oppdrag ved. (Jareg & Pettersen, 2006) Forvaltningsloven Ethvert organ av stat eller kommune er underlagt forvaltningsloven (fra 1967). Loven gjenspeiler et grunnleggende prinsipp i norsk forvaltning om å informere, veilede og høre alle partene i en sak. I følge 11 har alle ansatte i stat og kommune veiledningsplikt. Dette innebærer blant annet at offentlige myndigheter har lovfestet plikt til å gi informasjon og veiledning til enhver person som spør om sine rettigheter og plikter i en konkret sak som har interesse for vedkommende. Hvis personen som ønsker informasjon, ikke snakker det offisielle språket eller snakker litt norsk, bør forvaltningsorganet sørge for at informasjonen blir gitt på et språk som den minoritetsspråklige forstår (Jareg & Pettersen, 2006). For å etterleve lovens bestemmelser kan det i slike tilfeller være nødvendig å bruke tolk, selv om forvaltningsloven ikke nevner noe eksplisitt om bruk av profesjonell tolk. Andre paragrafer som er aktuelle når det gjelder bruk av tolk er 16 og 17 som fastslår at saken skal være så godt opplyst og utredet som mulig, og at alle parter skal ha mulighet til å uttale seg i en sak før vedtak treffes. Det sier seg selv at dette også er en situasjon der tolk vil være påkrevd i en del sammenhenger. Side 23 av 49

24 Pasient- og brukerrettighetsloven Kapittel 3 i Lov om pasient- og brukerrettigheter handler om pasientens rett til medvirkning og tilrettelagt informasjon. 3-1 belyser pasients rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester, samt rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetode. 3-2 fastslår at pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger. Dersom pasienten blir påført skade eller alvorlige komplikasjoner, skal pasienten informeres om dette. Videre har pasienten i følge pasient- og brukerrettighetslovens 3-5 krav på at informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av opplysningene. Til slutt er det viktig å bemerke at helsehjelp, som hovedregel, bare kan gis med pasientens samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, 4-1 Hovedregel om samtykke. For å etterkomme disse bestemmelsene er det selvinnlysende at helse- og omsorgpersonell i møte med personer som har begrenset norskkunnskap må anvende en profesjonell tolk med medisinsk terminologikunnskap. Vi vet fra diverse undersøkelser at både pasientens forståelse av hvilken diagnose vedkommende har og såkalt compliance er lav når helsepersonell ikke bruker profesjonelle tolker i behandling av minoritetspasienter (Jareg & Pettersen, 2006). Helsepersonelloven Helse- og omsorgspersonell har informasjonsplikt. Rammene for innholdet i informasjonsplikten settes i stor grad av pasientens rett til informasjon, slik det er nedtegnet i pasientrettighetsloven (Jareg & Pettersen, 2006). I helsepersonelloven 10 står det at den som yter helse- og omsorgstjenester skal gi informasjon til den som har krav på det etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven 3-2 til 3-4. Videre står det i helsepersonelloven 4 at helsepersonell skal utføre sitt arbeid på en forsvarlig og omsorgsfull måte. Av samme lovs 41fremkommer det også at helsepersonell har plikt til å gi pasienten innsyn i egen journal, slik den har krav på i henhold til pasient- og brukerrettighetsloven 5-1. For at helsepersonell skal være i stand til å overholde sine plikter Side 24 av 49

25 vil de i enkelte tilfeller være i behov for å bruke tolk og terskelen for å tilkalle tolk bør være lav. Spesialistheletjenesteloven Helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenestelovens 3-11 har plikt til å videreformidle informasjon som er nødvendig for at allmennheten skal kunne ivareta sine rettigheter i henhold til pasientrettighetsloven. Videre står det i denne paragrafen at helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven har plikt til å gi informasjon til pasienten, som vedkommende har rett til å motta etter pasientrettighetsloven 3-2. Selv om det ikke henvises direkte til pasientrettighetsloven 3-5, er det rimelig å anta at det ikke vil være forsvarlig virksomhet dersom den informasjonen som gis, ikke gjøres tilgjengelig for personer med annen språkbakgrunn enn norsk. Videre er det naturlig å tenke seg at også spesialisthelsetjenesten må anvende profesjonelle tolker i sin virksomhet for å sikre forsvarlig drift (Jareg & Pettersen, 2006). Side 25 av 49

26 3.11 Retningslinjer for god tolkeskikk yrkesetiske regler for tolker Tolkens yrkesetiske regler beskriver hvordan tolken skal forholde seg til oppdraget og til informasjonen han/hun blir kjent med gjennom sin yrkesutøvelse. I Norge er tolkens yrkesetikk nedfelt i Retningslinjer for god tolkeskikk som ble utarbeidet i 1997 av Kommunalog regionaldepartementet. En kortversjon av retningslinjene er gjengitt under (Skaaden, 2013): 1. Tolken skal ikke påta seg oppdrag uten å ha de nødvendige kvalifikasjoner. 2. Tolken skal ikke påta seg oppdrag hvor han/hun er inhabil. 3. Tolken skal være upartisk og ikke tillate at egne holdninger eller meninger påvirker arbeidet. 4. Tolken skal tolke innholdet i alt som sies, intet fortie, intet tillegge, intet endre. 5. Tolken har taushetsplikt. En tolk som påtar seg oppdrag for spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten har absolutt taushetsplikt etter spesialisthelsetjenestelovens 6-1 og kommunehelsetjenesteloven 6-6. Taushetsplikten etter disse bestemmelsene er svært streng og omfatter alle opplysninger om personlige forhold, legems- og sykdomsforhold, så vel som pasientens fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel, arbeidssted. Taushetsplikten gjelder også opplysninger om pasientens oppholdssted, for eksempel at vedkommende oppholder seg på en institusjon. Taushetsplikten forblir også etter endt oppdrag og etter at tolken har sluttet å praktisere som tolk (UDI, 2002 & Helsedirektoratet IS-1924, 2011). 6. Tolken må ikke i vinnings eller annen hensikt misbruke informasjon som han/hun har fått kjennskap til gjennom tolking. 7. Tolken skal ikke utføre andre oppgaver enn å tolke under tolkeoppdraget. 8. Tolken skal si fra når tolking ikke kan skje på en forsvarlig måte. 9. En statsautorisert tolk som utfører skriftlige oversettelser har ikke adgang til å bruke betegnelsen i forbindelse med bekreftelse av riktigheten av en oversettelse av et dokument, verken på selve oversettelsen eller i et dokument med referanse til oversettelsen. (Skaaden, 2013) Side 26 av 49

27 Felleskunnskap om retningslinjene for god tolkeskikk hos både tolk, tolkebruker og pasient er helt nødvendig for at alle parter skal føle seg trygge og ivaretatt under konsultasjonen, og ikke minst for å kunne samarbeide godt. Kjennskap til tolkereglene gir tolkebrukeren en god innsikt i tolkens arbeidsoppgaver, hva som kan forventes av en tolk, og når tolken eventuelt går ut av sin rolle eller bryter reglene. (Jareg & Pettersen, 2006) Side 27 av 49

28 3.12 Bruk av personer som ikke er kvalifisert eller egnet som tolk Barn, slektninger og bekjente er per definisjon ikke tolker og skal dermed heller ikke brukes i en slik rolle. Når barn eller andre familiemedlemmer benyttes i stedet for kvalifisert tolk kan det føre til at viktig informasjon holdes tilbake og at nødvendig helsehjelp ikke blir gitt. Det er helse- og omsorgspersonell sitt ansvar å sørge for at disse ikke benyttes som tolk, selv i situasjoner hvor den enkelte pasient uttrykker et ønske om dette. (Jareg & Pettersen, 2006 & Helsedirektoratet IS-1924, 2011) I en spørreundersøkelse gjort av Emine Kale ved Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) i 2004/2005 om bruk av tolk i helsevesenet i Oslo ble det avdekket at 81 prosent av de spurte ofte eller noen ganger har brukt familiemedlemmer og venner som tolk. Det er flere grunner til at helse- og omsorgspersonell tillater bruk av ukvalifiserte personer som tolk. En grunn er at det ikke er øremerket midler til tolk i budsjettene. En annen grunn er at helsepersonell finner det tungvint og tidkrevende å bestille profesjonelle tolker, mens enkelte synes det er ubehagelig å ha en fremmed til stede under konsultasjonen. En fjerde grunn er at fagfolk finner det provoserende at innvandrere som har bodd i landet i lang tid, ikke har lært seg språket. Her er det viktig å bemerke at det ikke er offentlige ansattes mandat å avgjøre hvor fort mennesker med innvandrerbakgrunn skal lære seg norsk, men det er på den andre siden utviltsomt deres plikt å utøve sin yrkesvirksomhet på en forsvarlig måte. (Jareg & Pettersen, 2006) I påfølgende avsnitt skal jeg prøve å belyse praktiske hindringer og etiske dilemmaer som forekommer ved å bruke barn, familiemedlemmer og ukvalifisert personell som tolk. Bruk av barn som tolk Barn med minoritetsbakgrunn er ofte tospråklige, men de er ikke tolker og skal ikke brukes som tospråklige medhjelpere i institusjonaliserte samtaler. Med institusjonaliserte samtaler forstås samtaler som finner sted mellom en fagperson som representerer en institusjon og en privat person som trenger denne institusjonens tjenester, eksempelvis samtaler mellom lege og pasient. (Jareg & Pettersen, 2006) Side 28 av 49

29 Å bruke barn som tolk i institusjonaliserte samtaler kan være brudd på FNs barnekonvensjon artikkel 36 hvor det vektlegges at barn skal vernes mot alle former for utnyttelse og diskriminering som kan være til skade for barnets ve og vel, og at alle handlinger som vedrører barn, foretatt av det offentlige eller private, skal det først og fremst tas hensyn til hva som gagner barnet best. Med FNs konvensjon om barnets rettigheter som grunnlag argumenteres det således for at det offentlige systemet utnytter og diskriminerer minoritetsspråklige barn når det systematisk unnlater å benytte profesjonelle tolker og på den måten gir rom for bruk av barnetolk. (Jareg & Pettersen, 2006 & Helsedirektoratet IS-1924, 2011) Å tolke er et stort ansvar, som krever spesifikke ferdigheter, bred kunnskap og modenhet. Barn oppfyller ikke minste kravene til en tolk. De kjenner ikke til retningslinjene, de har ikke ordforrådet, de er inhabile og de har ikke taushetsplikt. Barn har dessutten en relasjon og et avhengighetsforhold til de voksne de tolker for. Hvis noe rammer foreldrene, vil de selv bli rammet. Dette setter barnet i en vanskelig rolle og kan være skadelig. (Jareg & Pettersen, 2006 & Helsedirektoratet IS-1924, 2011) Barn har andre emosjonelle og kognitive forutsetninger enn voksne individer og det å bli bekjent med alvorlig og i verste fall terminal tilstand hos omsorgsgiver kan påvirke barnets videre utvikling og kan ha en rekke somatiske og psykiske seinfølger. Barn kan dessutten føle et medansvar for foreldrenes sykdom ved at de ut ifra sin logikk tror at de ikke var flinke nok til å oversette. (Jareg & Pettersen, 2006) En annen side ved å bruke flerspråklige barn som et språklig mellomledd er hvilken betydning det har for pasientens kommunikasjon med helsepersonell. Sannsynligheten er stor for at opplysning og viktige bekymringer blir holdt tilbake både for å beskytte barnet og fordi det finnes en rekke fenomener i voksenverdenen som foreldre ikke ønsker at barna skal vite om eller involveres i (Jareg & Pettersen, 2006). Dette kan, som nevnt innledningsvis, føre til at viktig informasjon tilbakeholdes og øker risikoen for mangelfull helsehjelp og feilbehandling. Side 29 av 49