3. FNs humanitære arbeid Tiltak som forbedrer

Transkript

1 3. FNs humanitære arbeid Tiltak som forbedrer I enkelte tilfeller kan verdens helhetsbilde være vanskelig å oppfatte, spesielt for befolkningen i den vestlige verden. I veletablerte og strukturerte bysamfunn, hvor fred, skolegang og matforsyning er en opplagt vanesak, blir det fort vanskelig å forestille seg hvordan situasjonen er andre steder på kloden. For virkeligheten er ikke alltid slik mange i Europa oppfatter det: I utviklingsland er fremtidsutsikter forkludret grunnet økonomiske kriser, politisk uro og mangel på medisiner og mat. Vi husker alle Erling Borgens utsagn: «Å bo i Norge er som å vinne i Lotto,» og med dette sitatet i bakhodet må vi minnes på at den absolutte majoriteten blir sittende igjen med taperloddet. Poenget er at vi, til tross for vår heldige situasjon, må forholde oss til omverdenen på en medmenneskelig måte, og helst se utenfor vårt daglige, tilsynelatende problemfrie univers for å oppdage uromomenter andre sliter stort med å takle. FN kan, med tanke på arbeidet deres og på grunnlag av dets etiske og moralske engasjement, beskrives som en organisasjon med hjerterom for alle, og kan med god samvittighet fremstå som et forbilde for menneskeheten som en helhet. For, i en verden hvor ¾ lever i såkalte u- land, blir fokuset på dette arbeidet stadig viktigere. Men hvordan skjer det, og hvor stor betydning har arbeidet i de ulike tilfellene? Jeg vil i denne besvarelsen utdype meg hovedsakelig i to temaer innenfor området fattigdom, siden dette er det største humanitære problemet verden idag står ovenfor. I den anledning er det viktig å ha klart for seg at dette ikke bare defineres som mangel på penger. For, som mange kanskje ikke er klar over, er det så altfor mye mer. Mangel på valgmuligheter, anstendig levestandard, klær, bolig, mat og drikke er eksempler som dessverre er ekstremt utbredt, og er vanlige problemer i mange land i verden. Forente Nasjoner har tatt opp kampen mot dette, og har med Tusenårserklæringen satt en viktig pekepinn i hvordan man skal gå frem for å løse disse svært så omfattende problemene. Denne erklæringen har som mål å utrydde fattigdom, og dette gjelder, som nevnt ovenfor, ikke bare materiell og økonomisk forbedring, men også utvikling og tiltak for utdanningsmuligheter, likestilling og miljø. Det er viktig å presisere at denne vedtekten blir ansett som verdens fremste middel for å bekjempe umenneskelighet og for å forbedre verdens humanitære forhold. De kalde, harde fakta er at i overkant av 850 millioner mennesker sulter eller lider av underernæring. Til tross for at 189 statsledere i 2000 lovet bedring innen fem år, har Andreas Meier Strømme 1

2 resultatene enkelte steder latt vente på seg. FNs humanitære flaggskip, matfordelingsorganisasjonen WFP (World Food Programme) bruker årlig omkring 3,1 milliarder dollar på å hjelpe, og over 4,2 millioner tonn mat ble i fjor utlevert til de trengende. Til tross for dette har mange områder støtt på negativ utvikling vedrørende dette tema, noe som ettertrykkelig presiserer viktigheten av denne organisasjonen. Mangel på mat og drikke er, uten noen som helst form for tvil, verdens mest omfattende problem, og dette resulterer i dødsfall hver eneste dag. Som verdens største humanitære organisasjon, med prosjekter i over 80 land, kan det ikke være tvil om hva og hvem som skal bidra til å legge grunnlaget for en ny start i u-landene. WFP har til alle tider beredskap til disposisjon i tilfelle menneske- eller naturlig skapte katastrofer skal finne sted, og befinner seg der hvor de humanitære forholdene er presset til sitt ytterste. World Food Programme er på mange måter FNs enerådende humanitære bistandsorganisasjon, og på hjemmesiden deres blir viktigheten av deres arbeid formulert ytterligere, hvor det står: «Matvarebistand er et av de mest effektive forebyggende tiltak mot permanent fattigdom.» Afrika er verdens mest utsatte og hjelpesløse verdensdel, og, til tross for min i overkant spydige fremstilling, er ikke dette sjokkerende, ny informasjon. Dette området er i så stor grad preget av tørke, matmangel og udyrkbar jord at det å våkne opp hver morgen blir en prøvelse. Dette er, ikke overraskende, FN fullstendig klar over, og jobber med og bearbeider prosjekter som skal vende om denne situasjonen, for å gi utgangspunkt for fremtidig, bærekraftig utvikling. Tiltak har blitt iverksatt, og dette har vist seg å ha enorm betydning for de rammede landene. WFP leverer mat til dem som trenger det, og har på den måten spilt en vital rolle i den utviklingen som har funnet sted. I land som Colombia og Sudan, inkludert resten av den tredje verden, ser, som nevnt tidligere, fremtiden skremmende mørk ut. Disse landene har heldigvis, i likhet med de andre WFObosatte områdene, ikke bare blitt tildelt elementære nødvendighetsgoder, men også retningslinjer og opplæring i ulike ting, slik at landet, med bidrag fra folket, kan bygge seg opp igjen til å fylle det potensialet som absolutt er til stede. Og, spesielt i FNs og WFOs øyne, er det kvinnelige kjønn en livsviktig byggestein for å oppnå målet om stabil, bærekraftig utvikling. Grunnen til dette er at utviklingen av kvinneposisjonen i disse landene, spesielt de med politisk urolighet, viser mange likhetstrekk til den utviklingen som fant sted under andre verdenskrig. Med andre ord: Menns stadige fravær fører til økt kvinnelig inkludering, men, og det må nevnes, ikke i like stor grad som under verdenskrigen. WFO har derfor lært bort Andreas Meier Strømme 2

3 kunsten å dyrke, så og drive jord til kvinner, slik at selvlagt mat vil bli tilgjengelig, landet vil bli mer selvstendig og, til slutt, ikke lenger totalt avhengig av WFO og resten av FN, noe som i bunn og grunn er målet. Et annet eksempel på slike langsiktige tiltak er installering av vannpumper: Istedenfor kun å sette opp gjenstanden, får brukerne, da oftest den lokale befolkningen, veiledning og opplæring i hvordan den skal håndteres og hva som må gjøres i tilfelle den blir ødelagt. Dette er to svært gode eksempler på tiltak som gjør FN til det den er, nemlig at de rammede personene skal lære å måtte gi litt av seg selv for å få det bedre, ikke at alt skal bli gjort av seg selv. Og dette er, i mine øyne, ekstremt viktig for at dem det gjelder skal kunne utvikle seg til å bli kapable nok til å reise seg igjen. Et annet viktig begrep, som forøvrig også er nevnt i Tusenårserklæringen, er muligheter for utdanning. Medlemslandene har satt som mål for å utvikle de menneskelige ressursene, noe som betyr omfattende yrkesveiledning- og opplæring, og endret utdanningspolitikk. Det hele er verdt fokuset om man studerer FNs statistikk over forventet antall skoleår per land. Det er satt opp en liste som ettertrykkelig beskriver forholdene mellom medlemslandene når det gjelder muligheter for utdanning. I Norge er kvinner og menn forventet å være henholdsvis 18 og 17 år innenfor skoleordningen. I Zambia derimot, hvor de humanitære forholdene er under enhver kritikk, er tallene mer enn halvert: Henholdsvis 6 og 7 år. Det er tydelig at FN og dets medlemsland tar oppgaven med den høyeste form for seriøsitet. I 1975, nærmere bestemt 23. juni, samlet verdenstoppene seg for å drøfte og finne en mulig løsning på utdanningsproblemet. Her ble det vedtatt utallige tiltak som hadde til hensikt å veilede og rettlede de nevnte medlemslandene for å endre situasjonen i verden. De går i hovedsak ut på å endre og utforme en politikk som legger vekt på yrkesveiledning og sysselsetting, uten å fremme noen som helst form for forskjellsbehandling når det gjelder yrkesvalg, men derimot å oppmuntre og motivere det respektive landets befolkning til å arbeide. Dette bidrar også WFP til, til tross for at akkurat dette strengt tatt ikke er deres bord. Jeg leste nemlig at, i fattige, afrikanske land, blir unge og flittige skolebarn belønnet med en matbit etter en hard dag på skolen. Dette syntes jeg var et søtt lite eksempel på hvordan FN og dets datterorganisasjoner spiller inn i andres liv. For denne belønningsmetoden setter faktisk et aldri så lite preg på barnas sosialiseringsprosess, og lærer dem at hardt arbeid til slutt vil bli belønnet. Utmattede arbeidere ble også tildelt denne form for belønning, men hos dem blir det vel mer ansett som en motiverende faktor, noe som forsåvidt kan anses som like viktig. Andreas Meier Strømme 3

4 Avsnittene ovenfor beskriver noen av de åtte vedtatte, og tidligere nevnte, Tusenårsmålene, som i korte trekk omhandler feilernæring, matmangel, barne- og mødredødelighet, utdanning, likestilling, HIV/AIDS, miljø og globalt samarbeid. Dette er mål som i 2000 (derav navnet Tusenårserklæringen) ble vedtatt av representanter fra alle FNs 192 medlemsland, og disse skal forhåpentligvis være nådd innen år Som mange muligens har merket seg allerede, er alle de nevnte punktene faktorer som spiller vitale roller når det gjelder humanitært arbeid, og derfor kan denne erklæringen anses som en fasit til hvordan verden skal bli et godt sted for alle å være. Hensikten er å få alle bistandskrefter i verden til å samarbeide for å nå disse målene, og for å skape en klar prioriteringsliste for utviklingsarbeidet. Det er mye gledelig som har kommet ut av denne erklæringen, men nedturene har også vært til stede. For eksempel har Øst-Asia og stillehavsområdene hatt fantastisk utvikling når det gjelder kampen mot fattigdom. Til gjengjeld har de sørlige delene av Afrika, dessverre, opplevd en spredning av dette. For å hjelpe for positiv fremgang i de rammede landene, har FNs utviklingsprogram, UNDP (United Nations Development Program), oppfordret og bidratt med direkte, økonomisk støtte til de sektorene hvor dette er nødvendig. Dette omhandler ofte forskjellige typer jordbruk og små, urbane bedrifter. Om man ser alt under ett, er det umulig å se negative virkninger av FN og WFOs arbeid. For, til tross for tilbakegangene som er oppdaget i enkelte afrikanske land, som jeg har nevnt tidligere, har dette arbeidet vist positive resultater. WFOs forside beskriver situasjonen i Darfur, som forøvrig har hatt lik utvikling som mange andre land: Det står skrevet at det generelle feilernæringsnivået har stabilisert seg i løpet av 2006, og at matsikkerheten har forbedret seg som følge av økt internasjonal innsats. Det er påvist en liten økning i feilernæring blant barn under fem år (fra 11,9 % i 2005 til 13,1 % i 2006), men totalt sett er den betraktelig lavere enn det den var i 2004, hvor den var helt oppe i 21,8 %. For å gi utviklingslandene et bedre utgangspunkt for forbedring, har FN iverksatt mange midler. Her må Tusenårserklæringen nevnes igjen, selv om den allerede har blitt nevnt en del ganger. Dette er en så utrolig viktig hendelse innenfor humanitært arbeid og rettledning, og har, i mine øyne, fått altfor lite offisiell anerkjennelse. Den er regelrett en fremgangsplan for global forbedring, og et produkt av internasjonalt samarbeid. Det finnes mange flotte ting som kan nevnes i samme åndedrag som denne, men for meg er det ett punkt som viser til og bekrefter den påstanden om at verden er et godt sted å leve. Det faktum at tilnærmet 200 Andreas Meier Strømme 4

5 statsledere samlet seg for å gjøre en forskjell fremstår, i mine øyne, som et positivt varsku om at troen på en forandring er til stede, og at dette er starten på noe stort. FNs enorme, internasjonale viktighet er også en stor og viktig bidragsyter til at nasjoner ofte legger opp politikken deres i samsvar med FNs, noe som på mange måter er en god ting. Det må jo nevnes, når vi først er inne på det, at et stort hinder i veien for utviklingslandenes forbedring er gjelden som omtrent samtlige av disse landene har. Det er i nyere tid blitt fremmet et forslag om å slette denne, siden den ofte blir ansett som de rike landenes mest vellykkede metode for holde u-landene nede. Fakta er at all u-landsgjelden til sammen tilsvarer det verdens rikeste land tjener på fire dager! Mange nasjoner bruker 40 % av statsbudsjettet på å betale tilbake denne gjelden, og dette bidrar ikke til bedring. Om dette fortsetter vil de fastsatte Tusenårsmålene bare være en ønskedrøm, ifølge FNs egen generalsekretær, Kofi Annan. Dette legger grunnlaget for at FN-styrte UNDPs direkte økonomiske støtte er svært viktig i denne sammenhengen. Jeg spurte innledningsvis om hvorvidt Forente Nasjoners arbeid har vist resultater, og om det i det hele tatt har vært viktig. Etter å ha lest oppgaven burde det nå ikke råde noen tvil om disse spørsmålenes svar. Som en avslutning er det viktig å huske at FN ikke kan gjøre alt arbeidet alene, for, som generalsekretær Kofi Annan så godt presiserer, er denne organisasjonen en samling av statsoverhoder fra utallige nasjoner. Det er derfor avgjørende med engasjement fra de respektive landene for at de nevnte tusenårsmålene skal kunne nås. ANDREAS MEIER STRØMME 2AAB Andreas Meier Strømme 5