Gunnar Wøllo Egeberg Spesialist i psykiatri og i samfunnsmedisin Overlege ved Enhet for traumelidelser, Nordlandssykehuset.

Transkript

1 Gunnar Wøllo Egeberg Spesialist i psykiatri og i samfunnsmedisin Overlege ved Enhet for traumelidelser, Nordlandssykehuset. Bodø, Brev til: Helse Nord RHF, ved adm. direktør og styremedlemmer Styresak Organisering av traumebehandling (psykisk helse), oppfølging av styresak /7, jf. styresak Jeg skriver dette brevet på tampen fordi jeg er bekymret for om feilaktig informasjon eller oppfatning om situasjonen på Enhet for Traumelidelser ved Klinikk for Psykisk Helse og Rus ved Nordlandssykehuset kan påvirke behandlingen av saken. Før jeg forklarer dette nærmere, vil jeg gi en kort beskrivelse av enhetens historie. Jeg gjør oppmerksom på at jeg nå ikke har tid eller anledning til å gå inn i all tidligere skriftlig dokumentasjon, slik at min beskrivelse baserer seg på det jeg husker fra inngående kjennskap, uten at jeg kan garantere at alle tidsangivelser og nyanser er 100% korrekt. Tidligere sto Avdeling Sør og Avdeling Nord for alle innleggelser i voksenpsykiatrien i Nordland for henholdsvis Sør og Nord i fylket, bortsett fra Rehabiliteringsavdelingen for alvorlig sinnslidelser, vesentlig schizofreni, og Alderspsykiatrisk avdeling. Begge avdelingene hadde en lukket akuttpost og en åpen, såkalt intermediær post, Nord 1 og Sør 1. Ved en omorganisering ble akuttpostene, Nord 4 og Sør 4, samt siden også akuttposten for Salten, samlet i en Akuttavdeling. Nord 1 og Sør 1 ble til Allmennpsykiatrisk avdeling. 1

2 Etter hvert som DPS-ene utviklet og utvidet sin virksomhet og også fikk døgnenheter, ble det selvfølgelig naturlig å se nærmere på behovet for og rollen til de allmennpsykiatriske enhetene på sykehuset. På Nord 1 spesialiserte man seg på spiseforstyrrelser og hadde 4 av plassene reservert for slike pasienter. Dette ble så til Seksjon for Spiseforstyrrelser, som har regional funksjon for voksne. Videre på Nord 1 ble det satset på Mentalisering Basert Terapi for personlighetsforstyrrelser. Men som ledd i dreining av ressurser fra sykehus til DPS ble denne enheten lagt ned for 2 år siden, sammen med 2 andre enheter ved klinikken. På Sør 1 har vi de siste 8 år utviklet et spesialisert behandlingstilbud for alvorlige og kompliserte lidelser på bakgrunn av gjentatte, alvorlige traumer og omsorgssvikt i tidlige relasjoner. Dette startet ikke med et oppdrag eller mandat utenfra, men var svar på store utfordringer i.f.t å hjelpe pasientene på en effektiv måte. Med de lettere lidelsen bedre ivaretatt på DPS og i kommunal psykiatri- og omsorgstjeneste fikk vi henvist pasienter med alvorligere problematikk som vi ikke følte vi klarte å gi tilstrekkelig hjelp. Svingninger i affekt, ofte koblet med påfallende og dramatisk adferdsendring, selvskading, suicidalitet, rusmisbruk og kroppslige symptomer, både postive symptomer og bortfall, uten kjent organisk lidelse er vanlig. Flere hadde også gjentagne ganger havnet i kompromitterende seksuelle situasjoner / relasjoner. Mange hadde hatt gjentagne innleggelser på akuttavd., flere også med tvang. De hadde prøvd mange medisiner uten særlig effekt, i stedet ofte økende funksjonssvikt. De hadde gjerne fått flere og usikre diagnoser, som angstlidelse, depresjon, bipolar lidelse, ustabil personlighetsforstyrrelse, ADHD, somatoform lidelse og psykose, til og med schizofreni. Når gjengs forståelse og behandling var til lite nytte, måtte vi orientere oss på nytt. Hjelpen kom ved å lære av fagmiljøet på Modum Bad, samt deres nettverk internasjonalt, spesielt i Nederland. Eksterne kurs, veiledning fra Modum og intern undervisning ga oss ny forståelse og mer effektive behandlingsprinsipper. Denne kompetanseoppbyggingen skjedde parallelt med full drift i pasientbehandlingen. Vårt behandlingsprogram er godt beskrevet og videreutviklet. Da kravet kom til dokumentasjon også på sykehusets nettsider, var vi i hvert fall første tiden de som hadde mest omfattende og detaljert beskrivelse. 2

3 Når jeg tenker tilbake på vår frustrasjon over å ikke kunne hjelpe pasientene ut fra tidligere begrenset forståelse og kunnskap, og den store positive forskjellen vi har oppnådd, går tankene uvegerlig til store deler av psykiatrien, som forståelig nok fremdeles har vanskelig for å gi optimal hjelp. Forskning har etter hvert dokumentert i hvor stor grad traumatisering og omsorgssvikt ligger bak mange psykiske lidelser (Konf. undersøkelsen ved Alna DPS, som referert i saksframlegg) Tidligere fikk vi fra noen hold spørsmål om forskning og bevis for effekt av vårt behandlingstilbud. Mitt svar har vært at noen måtte gjøre arbeidet med å hjelpe pasientene, og at vi til en viss grad har lent oss på spesielt fagmiljøet på Modum Bad, i tillegg til egne erfaringer. Det er med glede og takknemlighet jeg kan vise til klinisk psykolog Elin Solvang sin studie av behandlingsresultater ved ETL for en periode med strukturert behandlingsopplegg med gruppeinntak. Det er å merke seg at resultatene er helt på linje med dokumentasjon i nylig publisert doktorgradsarbeid av Ellen Jepsen for tilvarende pasientpopulasjon og behandlingsopplegg ved Modum Bad, slik det fremgår av vedlegg til saksframlegget. Resultatene gir sterk indikasjon på at det er den spesialiserte døgnbehandlingen som ga effekt, og at effekten holdt seg etter utskrivelse. Dette er imidlertid ikke i motsetning til at behandling på DPS og i kommune er viktig og nyttig. De dårligste pasientene synes imidlertid å trenge spesialisert døgnbehandling over lang nok tid, i undersøkelsene ca 3 mnd, for å oppnå vesentlig bedring, og kunne nyttiggjøre seg videre poliklinisk behandling og nettverk i kommune. Når det nå i de såkalte føringene beskrives at DPS skal være veien inn og ut av sykehus, er det noe vi på ETL har praktisert i flere år. Alle henvisninger skal komme fra DPS, og pasienten skal ha behandlingskontakt der før og etter innleggelse. Alle pasienter som henvises og vurderes for innleggelse, blir innkalt til forvernsamtale. Dette både for at vi skal bli kjent med pasienten, med b.l.a bakgrunn, nettverk, plager, funksjon og motivasjon, og for at pasienten skal få informasjon om behandlingstilbudet. Noen henvisninger fører til først anmodning om ytterligere opplysninger eller råd om tiltak før eventuell innleggelse, som f.eks endring av medikasjon og tiltak i forhold til rusproblemer. Noen pasienter har fått ny innleggelse som ledd i planlagt behandlingsløp, i forståelse med DPS. Etter hvert har vi differensiert mer lengden på innleggelsene, ut fra hva some er i fokus og om det er første innleggelse, reinnleggelse, utredning og utprøving av 3

4 behandlingsopplegg Det er riktig at det de siste 2 årene, fra starten av det såkalte Moderniseringsprosjektet, senere kalt Psykiatriprosjektet, har vært usikkerhet omkring enhetens framtid. Dårlig budsjettbalanse, og etter hvert øket fokus på nasjonale føringer om styrking av tilbud på DPS- og kommune-nivå har gjort at sykehuset har måttet se på alle muligheter for innsparing. Dette førte til at 3 enheter i klinikken ble nedlagt for 2 år siden, b.l.a tidligere omtalte Nord 1. Nov vedtok imidlertid et enstemmig styre i Nordlandssykehuset at Sør 1 skiftet navn til Enhet for Traumelidelser og skulle spesialiseres videre. Det ble også vedtatt at man etter 2 år skulle vurdere om enheten skulle fritas for kravet om å ha 2 plasser i beredskap for korttids stabiliseringsopphold for pasienter direkte overført fra Akuttavd. Enheten kunne ta imot pasienter fra hele helseregion Nord ut fra fritt sykehusvalg. Likevel var det fortsatt underliggende usikkerhet om framtiden ut fra økonomi. Til tross for denne usikkerheten har enheten hatt tilnærmet full drift. Bemanningen på en psykiatrisk døgnenhet har tradisjonelt vært delt i såkalt behandlerstab og miljøpersonale. Det er viktig å være klar over at i miljøet er det i all hovedsak sykepleiere, alle unntatt en med videreutdanning i psykiatri. De fleste har også lang erfaring fra enheten og mange har videreutdanning i traumebehandling, samt kognitiv terapi og gruppeterapi. Det dreier seg altså ikke om ufaglærte miljøarbeidere. Tvert i mot innehar personer med tilvarende kompetanse behandlerstillinger på psykiatriske poliklinikker på DPS. Behandlerstaben består av klinisk sosionom med lang erfaring i psykiatrien og spesielt i traumebehandling med videreutdanning, klinisk psykolog med lang erfaring fra flere fagfelt og yngre psykolog med økende erfaring og interesse i behandling av alvorlige traumerelaterte lidelser. Når det gjelde psykiater/overlegebemanning, har tradisjonelt en enhet på vår størrelse måttet klare seg med kun en stilling. Vi har imidlertid hatt 165 % stilling. Dette har det avgjort vært behov for, både siden overlege i 100 % også hadde funksjon som avdelingsoverlege, samt at faget er svært krevende, også med stort behov for faglig utvikling. Det er også viktig for rekruttering av psykiatere at de også har anledning til følge enkeltpasienter 4

5 med behandlingsansvar over tid, og ikke bare måtte prioritere medikasjon og somatikk, samt konsulent -virksomhet i vanskelige saker. Overlege Kristin Stavnes er spesialist i både barn/ungdomspsykiatri og voksenpsykiatri og har vært med å utvikle kompetanse og behandlingstilbudet på ETL gikk hun over i lengre permisjon for forskning på barn av psykisk syke. Det er berettiget håp om at hun også i fremtiden kan være en ressursperson for fagfeltet på ETL. Hun har skrevet 3 viktige kronikker som er vedlagt saksframlegg. Etter at Kristin Stavnes gikk ut i permisjon har det bare en gang i starten vært forsøkt å lyse ut stillingen. Men p.g.a usikkerhet om enhetens framtid har det selvfølgelig vært nærmest umulig å rekruttere kvalifisert person. Jeg som psykiater i 65 % stilling, med arbeidstid 3 dager i uken har måttet konsentrere arbeidskapasiteten på de mest spesifikke psykiater/legeoppgaver. På denne måten, og med min lange erfaring, har enheten hatt forsvarlig drift med gode behandlingsresultater. Forholdsvis sjelden har det vært nødvendig med hjelp fra annen lege/psykiater de dager jeg har hatt fri, samt under annet fravær. På sykehuset har det vært lang tradisjon for at leger og psykiatere dekker opp for hverandre ved vakans og fravær. Men det er klart at økende spesialisering og krav til kvalitet, samarbeid og dokumentasjon nødvendiggjør flere stillinger for å oppnå tilstrekkelig kapasitet og kontinuitet i tjenesten. At en organisasjon må være robust er viktig, og et ofte brukt mantra i tiden. Dette er krevende å få til også på Nordlandssykehuset. Og må være en stor utfordring i den svært ambisiøse satsing på spesialisert behandling på DPS-nivå. Høsten 2013 ble jeg dessverre sykemeldt. Jeg finner det ikke riktig å gi nærmere opplysninger om det, både av hensyn til meg selv og arbeidsgiver, men kan ev. svare på spørsmål, forutsatt at detaljer ikke gjøres offentlig tilgjengelig. Jeg er delvis tilbake i arbeid, og forventer å kunne øke til opprinnelige 65 % stilling. Flink legevikar og hjelp fra psykiater ved Seksjon for spiseforstyrrelser, senere innleid psykiatervikar har sørget for opprettholdt drift. Det må ikke forundre noen at det også hos oss ble nødvendig å leie inn vikar i en periode. Dette er jo dessverre svært vanlig både i psykiatrien og andre spesialiteter. Og bør i hvert fall ikke være et medvirkende argument for å 5

6 nedlegge virksomheten (I så tilfelle er det mange forskjellige behandlingsenheter i vår region som ikke er liv laga!) Dessuten er det absolutt grunn til å tro at med langsiktig satsing på enheten vil man rekruttere dyktige og interesserte personer i ledige stillinger. Med videreutvikling av behandlingstilbudet og mer utadrettet virksomhet, samt for robusthet, må det på sikt være minst 2 hele stillinger for psykiater. Siste avdelingsleder i fast stilling, Rose Johnsen, hadde sin kliniske basis på ETL. Aug 2013 gikk hun etter anmodning fra ledelsen over i midlertidig stilling som avdelingsleder ved Vesterålen DPS. Noe av bakgrunnen skal ha vært planlagt omorganisering av avdelings- og lederstrukturen i klinikken. Men det kan spørres om det allerede da var tanker om at enheten skulle nedlegges. Siden har seksjonsleder ved Seksjon for Spiseforstyrrelse hatt funksjon som overordnet avdelingsleder også for ETL. Enhetsleder Kari Myking, med lang erfaring fra oppbygging av ETL, gikk sommeren 2013 ut i 1 års permisjon. Psykiatrisk sykepleier Stine Pettersen er nå konstituert enhetsleder, formelt også med lederansvar for behandlerstaben, under avdelingsleder. Også når det gjelder lederstillinger er det grunn til å tro at ved langsiktig mandat og ressurser vil dyktige personer søke stillinger. Så til dagens situasjon på enheten. Da Nordlandssykehuset behandlet saken, ble det parallelt arbeidet med omstilling av de ansatte. Plan for dette, med forslag for hver enkelt, ble lagt fram for de ansatte dagen før første behandling i styret for Helse Nord. Med styrevedtaket der måtte omstillingsprosessen legges på is. Fram mot styrebehandling 27. mars kunne vi heller ikke ta imot nye pasienter etter at de som var innlagt etter hvert ble skrevet ut. Etter siste styremøte med nytt vedtak om utsettelse informerte ledelsen ved klinikken om at det ikke kunne legges føringer på Helse Nord sin behandling, og derfor kunne Nordlandssykehuset verken gå videre med omstillingsprosessen eller forberede oppstart av drift før styret hadde avgjort saken, berammet til 29. april. Det var spørsmål om personalet i ventetiden skulle fordeles til andre enheter i klinikken der det måtte være behov. Men både fordi det bare dreide seg om ca 4 uker, og med påsken inkludert, og at det kunne oppfattes som uverdig belastning for de ansatte, gikk ledelsen med en gang bort ifra 6

7 slik løsning. Med usikkerheten hengende over oss var det også vanskelig å tenke seg å bruke tiden på f.eks faglig utvikling, planlegging og dokumentasjon. Vi fikk beskjed fra ledelsen at alle ved ETL var fritatt for arbeidsplikt i perioden April, men måtte i utgangspunktet være tilgjengelig. Jeg har hørt at folk som har prøvd å kontakte ETL har fått vite at alle ansatte er fristilt og at det ikke er pasienter innlagt på enheten. At vi i denne usikre situasjonen ikke kunne ta imot pasienter, og heller ikke behandle søknader, er innlysende. Hvordan det oppfattes at vi er såkalt fristilt kan man lure på. Det er altså slik at meg bekjent ønsker alle ansatte å fortsette på ETL, og ingen orienterer seg konkret for å gå inn i annen stilling. Etter min mening har denne saken med forslag til nedleggelse kommet skjevt ut allerede fra starten: Nordlandssykehuset har i sin saksbehandling valgt å ikke involvere fagpersoner som arbeider med aktuelle spesialiserte døgnbehandling, verken interne ressurser eller eksternt, f.eks fra Modum Bad. Klinikksjefen har gitt svært misvisende uttalelser til media om det aktuelle fagfeltet. Risikoanalyse ble ikke gjort ferdig før behandling av saken i styret, men gruppen som gjorde analysen kom sammen i nytt møte etter styremøtet. Dette opplyste klinikksjefen i møte med alle ansatte på enheten. Heller ikke i denne gruppen var de som arbeidet på enheten representert. Legeforum, for psykiatere og leger i spesialisering ved klinikken, har sendt brev med kritikk av saksbehandlingen. Adm. Direktør og informasjonsdirektør ved Nordlandssykehuset har i media forsøkt å forsvare vedtaket med at det ikke primært dreide seg om innsparing, men flytting av behandlingstilbudet til Salten DPS. Formann i styret for Nordlandssykehuset brukte ordet støy om det store engasjementet i media fra pasienter, pårørende og andre. I egen mail sendes vedlagt dokumenter jeg har sendt inn til Nordlandssykehusets behandling av saken. 7

8 Jeg går ut fra at Helse Nord som overordnet organ har ansvar for å følge opp virksomheten ved Nordlandssykehuset. Når det gjelder behandlingen i Helse Nord henviser jeg til mine brev av 25. mars, 26. mars og 25. april. Her gir jeg åpent til kjenne at jeg mener at saken er svært dårlig behandlet. Viktig informasjon er utelatt, selv etter tips. Fakta, argumenter og vurderinger er fordreid i retning for å underbygge foreslåtte vedtak. Men fremdeles er det mulig å ta inn over seg hele bildet og komme til en fornuftig løsning. Det fortjener de hardt prøvede pasientene. Lykke til! Med hilsen Gunnar Wøllo Egeberg 8