Gradiometerundersøkelser ved. Nordsand (g/br.nr. 28/4 og 13), Sandsøya, Bjarkøy k., Troms

Transkript

1 Gradiometerundersøkelser ved Nordsand (g/br.nr. 28/4 og 13), Sandsøya, Bjarkøy k., Troms av Richard Binns M.Sc. RB GeoArk, Rapport

2 Forsidebilde Steinheimhusene og den sydlige delen av det undersøkte området. 2

3 INNLEDNING Undersøkelsen kom i stand som et ledd i forundersøkelser knyttet til den planlagte faste forbindelsen Grytøy-Sandsøy-Bjarkøy. Ved Steinheim (bruksnr. 4) og Norheim (bruksnr. 13) er det planlagt et bruhode i sjøen og en tilknytningsvei. I juni 2011 ble områdets arkeologiske potensiale undersøkt ved graving av 11 sjakter, noenlunde jevnt spredt over begge jordene. Dette resulterte i en rekke forhistoriske funn, tolket som 11 kokegroper og et fossilt dyrkingslag. Steinheims våningshus og fjøs ligger sentralt i den sydlige delen av området. Huset brukes som fritidsbolig mens jorda brukes av en bonde ved Altevik til slåttemark, samt i liten grad til potetdyrking. Bygningene, en flaggstang, en brønn, en vannledning, et gjerde, en samling rundballer, samt skjult berggrunn utgjorde vesentlige hindringer og avvikskilder i den sydlige delen av området. Gårdsveien til Norheim skiller denne delen fra den nordøstlige delen av området, som ikke hadde andre hindringer enn en del rundballer langs fylkesveien. Norheim er også nedlagt, men jorda samt fire sammenslåtte teiger ved fylkesveien drives som slåttemark av en annen bonde på Altevik. En kirke har stått på Sand i minst 753 år, men i 1258 nevnes bare en gård på Sandsøy (Altevik) som skulle avgi inntekter til kirken ( Den tidligste dokumentasjon av bosetning på Nordsand stammer fra Et gårdskart datert 1883 (fig. 1) viser en rekke innmarksarealer spredt omkring, bl.a. i Steinheim- og Norheimområdet. Figur 1 Gårdskart over Sand fra Steinheim ble skilt ut som eget bruk i 1897 og bebygd ca Våningshuset stod da omtrent på samme sted som nå, men en grunnmurrest i den overgrodde hagen sør for det nåværende huset indikerer en liten forskyvning mot sør. Fjøset samt et eldhus sto omtrent rett vest for våningshuset, og rester ble funnet i sjakt 10 (S 16). 3

4 I 1914 flyttet en enke, Peroline Hansen, til Nordsand fra Senja med sine 11 sønner. De ble fiskebønder her. Etterhvert bygde sønnene hvert sitt hus på jordene rundt omkring Nordsand, og hele området ble ryddet og drevet som småbruk. ( Etterkommerne bor fremdeles eller har fritidsboliger på de opprinnelige brukene. Tilgang på vann har vært et problem her, og det finnes nesten ikke bekker eller vann på hele Sandsøy. De fleste hus på Nordsand har en brønn i skjellsand, og/eller de hentet vann fra oppkommer i skogkanten øst for innmarken. En kommunal vannledning ble lagt i , og forsyner Sandsøy med vann fra Grytøya. Vanntilgang kan altså være et vesentlig moment når det gjelder forhistorisk bosetning her på Nordsand siden bønder i jernalderen (og evt. bronsealderen) også må ha vært avhengig av brønner eller forholdsvis fjernliggende oppkommer. Man bør derfor være obs på eventuelle brønner ved arkeologiske undersøkelser her. Gradiometerkartleggingen foregikk i tiden 29. september 12. oktober METODER Instrumentet som ble benyttet i undersøkelsen er et FM 256 gradiometer produsert av Geoscan Ltd, Bradford, England, og er spesielt konstruert for å foreta forholdsvis raske, ikkedestruktive undersøkelser av områder i arkeologisk sammenheng. Apparatet kan måle små variasjoner i jordens magnetfelt ned til minst 1-2 m under overflaten. Når de magnetiske forholdene ligger til rette er instrumentet i stand til å registrere avvik som kan være forårsaket av blant annet objekter av jern og keramikk, steinkonstruksjoner, ildsteder, koke- og kullgroper, brannflak og lignende, grøfter, konsentrasjoner av fosfatholdig kulturjord og stier. Det ble utført arealkartlegging på basis av felt som målte 20 x 20 m med målinger for hver 0,5 m i S - N retning og hver 1,0 m i V - Ø retning, noe som gir 800 målinger pr. felt. Det ble kartlagt 62 felt, hvorav 17 bare delvis ble dekket fordi de ble avskåret av utmark, et gjerde, opplagrete rundballer, et våningshus og et fjøs. Feltene, samt sjaktene som ble gravd i juni 2011, vises på figurene 2 og 3. Ett felt midt i området ble ikke kartlagt siden Steinheims fjøs opptar nesten hele feltet. Hindringene gjorde at instrumentet ble stilt inn på manuelle målinger for å kunne dekke mest mulig av jorda i noenlunde adekvat målingstetthet, selv om denne nok er minimal for å kunne kjenne igjen mønstre i stolpehus. Figur 3 viser plasseringen (RP) av fire korte rødmalte trepinner som ble etterlatt som markering av felthjørner. GEOLOGI Berggrunnen på denne delen av Sandsøy består av grå, grovkornet granodioritisk gneis. Gneisen er nok varierende magnetisk, vesentlig avhengig av skiftende innhold av mineralet magnetitt. Ingen sikre fastfjellblotninger er tilstede innenfor det kartlagte arealet, men berg stikker frem på åkerholmen i nordvest, samt i utmark i sør og langs stranden i vest. Kraftige utslag tvers gjennom feltene indikerer tilstedeværelsen av et Ø-V løpende bergdrag forholdsvis nær overflaten. Andre antatte utslag av berggrunn nevnes under Resultater. 4

5 Figur 2 Kommunalt innmålingskart som viser de gradiometerkartlagte feltene og de flateavdekkete sjaktene. Jordborstikk indikerer at matjorden stort sett er mellom 25 og 35 cm tykk. Den er sandig på grunn av innblanding med underliggende middelsbrun grusig sand, tildels lys skjellsand, i syd og vest, eller mer finkornet lysbrun flyvesand i nordøst. En del småstein sees i overflaten, vesentlig i potetåkeren og i de gjenfylte sjaktene fra sjaktundersøkelsen i juni. I skråningen syd for Steinheims våningshus ble det i sin tid drevet et lite grustak, og jeg ble fortalt at her ble det også gravd frem en del større steiner som nå ligger samlet igjen i den nedre delen av grustakområdet. Det er åpenbart disse som fører til de mange magnetiske utslag i og ved felt 55. Slike (og mindre) stein i større antall hører ikke naturlig til i et sandterrassemiljø som dette. Det er derfor trolig at steinene hovedsakelig er tilført av mennesker i forhistorisk og/eller (?tidlig) historisk tid i forbindelse med, for eksempel, anlegg av kokegroper eller hus. Området ligger hovedsakelig mellom ca. 8 og 12 m o.h., og er derfor i passende høyde for både eldre og yngre jernalderfunn, kanskje også funn fra yngste bronsealder. RESULTATER Kokegroper Sjaktundersøkelsen påviste 11 kokegroper spredt over det meste av området. Mangel på kraftige magnetiske avvik som hører til moderne jern på disse funnstedene viser at spikerne som opprinnelig festet plastposer til markering av funnstedene heldigvis ble fjernet før sjaktene ble fylt igjen. De fleste av disse kokegropene vises på gradiometerkartet som enkeltstående, moderate positive avvik (sammenlign figurene 3-6). Kartbildet inneholder en lang rekke slike avvik, og en del av disse markerer sannsynligvis kokegroper. 5

6 Figur 3 Tolkningskart for hele området. G mulig gravhaugrest, T mulig tuftrest, K antatt kokegrop basert på jordborregistrering av mulig skjørbrent stein i overgangen til steril grunn, F jordborregistrering av fet jord og/eller trekullstøv, RP rødmalt trepinne. Figur 4 Sammensatt gråtonekart over hele området. Sammenlign med figur 3 for tolkning av mulige strukturer. 6

7 Utslag som viste mulige indikasjoner på kokegroper (jordboret stanset på passende dybde ved stein som da muligens kan være skjørbrent) er markert med K i figur 3. Figur 5 Sammensatt kurveplottkart over hele området. De kraftigste avvikene markerer slike objekter som vannrør, flaggstang, brønn og gjerderester mens de høye, smale spissene tolkes gjerne som utslag av mindre objekter laget av moderne jern (jordbruksredskapsrester, mv). 7

8 Et 3-4 cm tykt lag med fet jord ble påtruffet ved overgangen matjord-sterilt i enkelte av jordborstikkene vest for Steinheims våningshus. Disse er markert med F i figur 3, og antas å markere aktivitets-områder (muligens tuft) fra jernalderen. Graver Vest for bygningene på Steinheim befinner det seg enkelte små, men markerte, runde eller omtrent ovale humper. De viser ingen tegn til magnetisk berggrunn like under overflaten, slik som det markerte beltet gjennom feltene gjør. Jordborstikk påviste allikevel større stein eller fast fjell omtrent ved matjordens undergrense. Disse topografiske høydene vurderes derfor som mulige steinblandete gravhauger (fig. 3 og 4). G 1 er ca. 11 m i diameter og 0,7 m høy, G 2 er ca. 8 m i diameter og 0,3 m høy og G 3 er ca. 8 m lang (i ca. N-S retning), inntil ca. 4 m bred og ca. 0,3 m høy. De vil antagelig komme til å være forholdsvis nær veien fra broen, særlig sistnevnte, og bør eventuelt testgraves. Et flybilde (fra Norge i Bilder) viser en vag ringstruktur på jordet like sydøst for våningshuset på Norheim. Dette kan tenkes å være utslag i vegetasjonen av bunnlaget til en gravhaug på ca. 12 m diameter. Men kartleggingen viste ingen magnetisk markering her på feltene 1-4. Flybildet viser også antydning til en lignende ringstruktur ved sydøstenden av sjakt 2, nær fylkesveien. Her ser man i tillegg vage indikasjoner i de magnetiske avvikene slik at denne strukturen på ca. 14 m diam. er tatt med som en mulig gravhaugrest (fig. 3). Gradiometerkartene (særlig figur 6) viser ytterligere 6 runde og ovale strukturer nordøst for gårdsveien til Norheim, og disse kan muligens markere bunnlag på gravhauger, vesentlig ved utslag av antatte fotkjeder. Disse er markert på tolkningskartet (fig. 3). Figur 6 Sammensatt gråtonekart over hele det nordlige området. 8

9 Hustufter Rester etter tre hustufter av forhistorisk karakter kan muligens forekomme i området nordøst for gårdsveien til Norheim og frem mot fylkesveien (fig. 3, 4 og 6). Antydning til tuft 1 og 2 befinner seg i området som delvis ble dekket av sjaktene 4 og 5 ved sjaktundersøkelsen som fant sted i juni Disse overlappende tuftlignende strukturer er orientert omtrent VNV- ØSØ (nr. 1) til NV-SØ (nr. 2). Tuft 1 synes å ha en mer rettorientert gavlvegg i ØSØ, omtrent m nordvest for SØ-enden på tuft 2, rette langvegger, men bare en meget vag gavlvegg i VNV, som tyder på en lengde på ca. 30 m, og en bredde på ca. 8 m. Tuft 2 med en forholdsvis tydelig avrundet gavlvegg i SØ vises tydeligst i SØ og kan ha en lengde på ca. 32 m og en bredde på ca. 8 m. Tuftene overlapper hverandre i SØ. Nabostrukturene 2 og 3 i sjakt 4 ble tolket som to kokegroper. Disse er omtrent midtakselokalisert i den mulige tuft 2 men de ble ikke registrert som magnetiske avvik (fig. 4-6). Et midtakselokalisert avvik befinner seg lenger nordvest i tuften (fig. 4 og 6), og dette kan markere et ildsted. Avviksmønstret tyder altså på to ganske vage og usikre tufter som avtegnes ved spredte positive avvik som synes å danne et mønster som kan være forårsaket av stolpehull. Mønsteret er tydligst i de ØSØ-lige og SØ-lige delene av begge tuftene, samt i den SSV-lige langveggen til tuft 1. Strukturene ligger ikke så langt nord for den prosjekterte nyveien. En mulig tuft 3 befinner seg noe lengere øst i dette området, like nord for sjaktene 3 og 4 (fig. 3, 4 og 6). Denne avlange og smale (ca. 24 x 6 m), nokså rektangulære tuften (men med noe avrundet gavlvegg i NV) som er orientert ca. NV-SØ er litt tydeligere enn tuftene 1 og 2. Det er også mulig å tolke den som en bredere tuft der nordre langvegg kan tolkes som en midtre stolperekke hvor det også kan være et par langakseplasserte ildsteder (se stipling i figur 3). Nærmere vurdering av de mulige tuftene og gravene i nordøst De mulige tuft- og gravstrukturene i nordøst overlapper tildels hverandre, og kan følgelig ikke være samtidige. Det virker mest sannsynlig at tuft 1 er den eldste av tuftene, og de to parallelle tuftene kan være samtidige. De overlappende gravlignende strukturene må være yngre enn tuftene. Disse mulige strukturene befinner seg delvis i området som ble dekket av sjaktene 1-5, men ingen tegn til stolpehull, grøfter eller graver ble funnet der. Ved sjaktundersøkelsen ble det imidlertid konstatert et fossilt dyrkingslag i sjakt 2 som var skilt fra det moderne matjordlaget av et lag flyvesand. Disse to lagene kan kanskje fortsette over hele dette området. Dette fossile dyrkingslaget ble observert i flere jordborstikk rundt sjaktene 1-4. Et tilleggs kulturlag under dette ble til og med påtruffet i ett stikk, og dette tilsvarte kanskje det grå sandlaget som skimtes i sjaktrapportens figur 24. Dermed kan alle disse mulige hustuftsporene nordøst for gårdsveien ligge under eller stå i forbindelse med dette fossile dyrkingslaget, og de forble av den grunn uoppdaget under sjaktgravingen. Andre strukturer Et lineært avvik bestående av tildels ganske tette magnetiske avvik orientert omtrent NNØ- SSV sees i området nord for sjaktene 1 og 2 (fig. 3-6). Den tydeligste avvikslinjen er omtrent 26 m i lengde, men kan fortsette i ukjent lengde utenfor det kartlagte området mot NNØ. Avvikslinjen synes også å fortsette et godt stykke lenger SSV som mere spredte avvik. Denne strukturen ble i første omgang tolket som del av en mulig tuft (som i så fall er minst 60 m lang) eller av to tufter etter hverandre med omtrent NNØ-SSV orientering. Man kan imidlertid undre seg over hvorfor komplementære langvegger, eller gavlvegger i SSV, ikke kommer frem i målingsbildet. Mulige alternative forklaringer på disse lineære avvikene er at de 9

10 representerer: 1. en tidligere teiggrense markert med stein, som selv om den ikke sammenfaller med en teiggrense som finnes på gårdskartet fra 1883 (fig. 1) eller er en teiggrense fra nyere tid avtegnet på ØK-kartet (fig. 7), kan tenkes å være en eldre steinmur som skilte innmark fra utmark, 2. en steinsatt grøft, men denne sandjorden er formodentlig så lett drenerbar at grøfting ikke burde være nødvendig; dessuten vil man nok forvente tilføringsgrøfter, og 3. tilfeldig samorienterte avvik forårsaket av stein, brent sand, forholdsvis moderne skrot, osv. Denne lange avvikslinjen ble såvidt ikke krysset av sjaktene (den ligger mellom sjakt 1 og 2), slik at opplysninger fra sjaktene ikke umiddelbart kan brukes for å oppklare avviksmønsteret. Ettersom alternativ 1 virker mest sannsynlig, og linjen befinner seg i den delen av området som kan tenkes blir brukt som rigg i anleggsperioden, bør den vurderes testgravd. Sjakt 10 påtraff en steinfundamentering og et par teglsteinfragmenter og andre objekter som ble tolket som tilhørende et hus fra nyere tid. Gradiometerkartleggingen påviste to større, omtrent runde, felt med mange magnetiske avvik i og ved sjakt 10, særlig på sydsiden. Slike ansamlinger kunne normalt tenkes å markere bunnlaget på en gravrøys plassert på den lave Figur 7 Utsnitt av ØK-kart over Nordsandområdet (fra Askeladden). ryggen her. En del av avvikene er tydelig moderne jernavvik med meget høye, spisse topper i figur 5. Opplysninger fra en informant klargjorde imidlertid at her sto Steinheimgårdens opprinnelige fjøs og eldhus frem til kort etter andre verdenskrig. De aller fleste av disse avvikene antas derfor å stamme fra disse bygningene og aktiviteter knyttet til dem. Samme informant kunne også fortelle at et grustak en gang lå i skråningen syd til syd-sydvest for våningshuset, og at det der ble gravd frem en del større steiner som etterhvert ble samlet i grustakets bunn og tildekket da grustaket ble nedlagt. Dette forklarer den store ansamlingen med kraftige avvik i feltene 49, 55 og 56. En vei førte herfra til en eksisterende veistump mellom bruk 1 og 15, og fortsatt til Hjellneset (Norheim bruk 13), omtrent langs den eksisterende?lavspentlinjen. Stein som sto i forbindelse med denne veien ble ryddet fra 10

11 jorden sør for våningshuset for bare 3-4 år siden, og ble kjørt ned i fjæra. Ingen spor etter denne veien vises på gradiometerkartene, unntatt på felt 62 der den fremdeles eksisterer. Litt lenger øst, vesentlig i feltene 57 og 58, viser gradiometerkartet (fig. 4) fire forholdsvis mørke (gråsorte), jevne og omtrent runde avvikskonsentrasjoner som ikke består av separate avvikstopper. Disse markerer antagelig magnetisk berggrunn som ligger forholdsvis dypt og/eller ikke er utpreget magnetisk i forhold til det Ø-V-løpende beltet vest for våningshuset. Jordborstikk ned til cm her påviste bare matjord og steril sand. Lignende avvik er også påfallende flere steder ved og nordøst for veien til Norheim, samt like vest for låven på Steinheim, og disse antas å ha samme forklaring. En rekke ganske kraftige avvik befinner seg nær utkanten av det kartlagte området på felt 59, like utenfor utmarksarealet i syd. Ett av disse er så pass kraftig at det kan tolkes som forårsaket av moderne jern (fig. 5). Resten antas å markere stein, men jordborstikk her ga ingen forklaring. I følge informant skal en gamme ha ligget like innenfor eller utenfor det kartlagte området omkring felt 53 i en tid før ca. 1918, og den kan synes å være markert på gårdskartet fra Det antas at avvikskonsentrasjonen på felt 53 har med aktivitet ved gammen å gjøre. Steinheims våningshus, gårdstun og hage opptar store deler av feltene 35, 44 og 50, i tillegg kommer fjøset på det ikke kartlagte feltet mellom feltene 24 og 25, og aktiviteter knyttet til disse fører til en del avviksgrupperinger, spesielt på feltene 25, 36 og 45. Eiendommens flaggstang danner et uvanlig omfattende og kraftig avvik som påvirker det meste av felt 51. Husets brønn befinner seg i den nordre delen av felt 43, men ingen utslag fra et vannrør er synlig derfra til huset. Derimot viser figur 4 og 5 at et vannrør løper fra Norheims brønn i kanten av åkerholmen nordvest for Steinheim frem til Steinheims låvebygning og videre sørover til våningshuset. Ingen vannrør er synlig fra Norheims brønn frem til våningshuset, selv om vann fra brønnen brukes fremdeles. Heller ikke er den kommunale vannledningen fra synlig langs gårdsveiene frem til Norheim og Steinheim, kanskje fordi rørene bare består av plast. En kraftig dipolar avviksgruppering like vest for låvebroen har ingen forklaring, men formen er typisk for moderne jern (fig. 5). Lignende og tildels enda kraftigere utslag sees lenger øst på feltene 27 og 38, samt lengst i sydøst, og disse er knyttet til jernstenger og andre rester av et mer eller mindre nedbrutt gjerde langs grensen mellom brukene 4 og 15. Den grusbelagte gårdsveien til Norheim danner en dobbelt strek gjennom en rekke felt i nordøst, men jordveien frem til Steinheim og videre sørover kommer ikke frem i målingene. Heller ikke vises spor av en gammel vei i vest frem til Hjellneset, som er tegnet på gårdskartet fra 1883 (fig. 1). 11

12 Litteratur Kommunaldelplan RV 867/Fv 124 Bjarkøyforbindelsene. Arkeologisk registreringsrapport. Troms Fylkeskommune, Kulturetaten oktober 2011 Richard Binns RB GeoArk Strindveien Trondheim 12

13 FIGURER Forsidebilde Steinheimhusene og den sydlige delen av det undersøkte området. Figur 1 Gårdskart over Nordsand fra Figur 2 Figur 3 Figur 4 Kommunalt innmålingskart som viser de gradiometerkartlagte feltene og de flateavdekkete sjaktene. Tolkningskart for hele området. G mulig gravhaugrest, T mulig tuftrest, K antatt kokegrop basert på jordborregistrering av mulig skjørbrent stein i overgangen til steril grunn, F jordborregistrering av fet jord og/eller trekullstøv, RP rødmalt trepinne. Sammensatt gråtonekart over hele området. Sammenlign med figur 3 for tolkning av mulige strukturer. Figur 5 Figur 6 Figur 7 Sammensatt kurveplottkart over hele området. De kraftigste avvikene markerer slike objekter som flaggstang og brønn, mens de høye, smale spissene tolkes gjerne som utslag av moderne jern (gjerderester, jordbruksredskapsrester, mv). Sammensatt gråtonekart over hele det nordlige området. Utsnitt av ØK-kart over Nordsandområdet (fra Askeladden). 13