Michelle Gagnon. Ingen vei tilbake. Oversatt av Rune R. Moen. Gyldendal

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Michelle Gagnon. Ingen vei tilbake. Oversatt av Rune R. Moen. Gyldendal"

Dan Holm
8 år siden
Visninger:

2 Michelle Gagnon Ingen vei tilbake Oversatt av Rune R. Moen Gyldendal

3 Til Kirk

4 Vær for henne, Persefone, Alt det som jeg ei kan bli: Hennes hode i ditt fang. Hun som var så stolt og vill, Flåset, arrogant og fri, Trengte ikke meg som mann, Er et ensomt lite barn Tapt i ilden, Persefone, Hennes hode i ditt fang: Si til henne nå: «Min kjære, Her er ei så galt å være.» Edna St. Vincent Millay, «Bønn til Persefone»

Er et ensomt lite barn Tapt i ilden, Persefone, Hennes hode i ditt fang: Si til

5 DEL EN HEVN

6 KAPITTEL EN Jeg trodde det skulle være varmt i California, jeg», klagde Zeke og gned hendene mot armene. Noa fortsatte å konsentrere seg om den lille radioen hun holdt i hånda. De prøvde ut nytt utstyr, det nyeste innen samband av militær kvalitet. Radioene hadde ikke vært billige, men forhåpentlig ville de være verdt det under den forrige aksjonen deres hadde radioene sviktet, med nesten katastrofale konsekvenser. Noa knep leppene sammen. Resten av teamet skulle egentlig ha meldt seg for fem minutter siden, og de var sjelden for sent ute. «Det er februar», sa hun uten å løfte blikket. «Det er kaldt overalt i februar.» «Jeg skulle ønske de hadde etablert en lab på Hawaii for en gangs skyld», mumlet Zeke. «Vi kunne ha drukket fruktdrinker i stedet for å» Radioen begynte plutselig å sprake i hendene på Noa, og hun gjorde tegn til at han skulle holde kjeft. Hun førte radioen opp mot munnen og sa: «Rapporter.» «Jeg mistet ham.» Stemmen til Janiqua var fordreid av sprakende støy. «Hæ? Hvordan skjedde det?» «Han gikk inn på en av BART-stasjonene og hoppet på et tog.»

Radioene hadde ikke vært billige, men forhåpentlig ville de være verdt det under den forrige aksjonen deres hadde radioene sviktet, med nesten katastrofale konsekvenser. Noa knep leppene sammen.

7 Noa bet seg i leppa, irritert. De hadde fulgt etter en av Prosjekt Persefones leiesoldatgrupper i tre dager, iakttatt dem og ventet for å finne ut hva de var ute etter. De to mennene var av samme støpning, begge åpenbart tidligere soldater. Teamet hennes hadde fulgt etter dem helt siden de landet på SFO. Men i dag morges hadde duoen plutselig skilt lag, og gitt seg i vei i hver sin retning etter at de gikk fra hotellet. Hun og Zeke holdt øye med én av dem, og han satt akkurat nå utenfor en kafé og tok seg en kopp kaffe. Meldingen om at det andre teamet hadde mistet kontakten med målet sitt, var urovekkende. «Hva vil du vi skal gjøre?» spurte Janiqua. Zeke så forventningsfullt på Noa. Av og til kunne det å være leder for en gruppe ungdommer fortsatt bringe henne ut av fatning; de gikk alltid ut ifra at hun satt med alle svarene. Og akkurat nå følte hun seg like hjelpeløs som alle de andre. «Gå på det neste toget og prøv å finne ham», sa hun til slutt. «Vi fortsetter å følge etter kompanjongen hans.» «Greit.» Noa måtte anstrenge seg for ikke å grøsse idet radioen stilnet. De hadde vært ute i kulda i over en time, og hadde sittet på huk inn mot veggen på en bygning. De kunne ikke bli værende på samme sted stort lenger innehaveren av bodegaen rett over gata kastet stadig mistenksomme blikk mot dem. Som på signal sa Zeke: «Ser ut som han går mot telefonen igjen. Vi får dra i gang en ny forestilling.» Noa sukket og himlet med øynene. «Jeg skal vedde på at det er dette du liker best.»

Men i dag morges hadde duoen plutselig skilt lag, og gitt seg i vei i hver sin retning etter at de gikk fra hotellet.

8 «Helt klart.» Zeke smilte mens han skjøv henne baklengs inn mot veggen, og så senket han ansiktet mot hennes. De ble stående sånn, bare noen centimeter fra hverandre. Pusten hans kilte mot øyelokkene hennes, og for hver innpust fyltes neseborene hennes med den særegne lukten av ham: såpe og barberskum blandet med en søt, underliggende duft av musk. Over skulderen hans kunne Noa se at bodegainnehaveren sto og så på dem. Etter et øyeblikks nøling la han ned telefonen igjen. «Da er vi trygge», mumlet hun. «Kanskje vi burde drøye litt til, bare for sikkerhets skyld», svarte Zeke, og hvilte pannen sin mot hennes. Dette skulle jo liksom være for syns skyld, men han holdt leppene like inntil hennes. Noa så de gylne plettene i de brune øynene hans, som strimer av rent sollys. Hun kjente en frysning nedover ryggen som ikke hadde noe med kulda å gjøre. I et forsøk på å gjenvinne fatningen sa hun syrlig: «Skal vi prøve å la være å bli arrestert på grunn av uanstendig oppførsel?» «Jeg er villig til å ta sjansen», mumlet Zeke, og lente seg innover slik at hele kroppen hans presset mot henne. Noa syntes plutselig det ble vanskelig å puste. Han bare kødda med henne, ikke sant? De var venner, kompanjonger. Så hvorfor var hele kroppen hennes i ferd med å gå helt i spinn? Hun dultet ham forsiktig i skulderen, og skubbet ham varsomt bort mens hun sa med alvorlig stemme: «Fokuser nå. Vi skal jo liksom holde øye med målet vårt, ikke sant?» «Du vet jammen hvordan du skal suge all moroa ut av en spaning.» Zeke gliste, og tok et skritt unna. Noa svarte ikke. Dette var ikke første gang de hadde

Over skulderen hans kunne Noa se at bodegainnehaveren sto og så på dem. Etter et øyeblikks nøling la han ned telefonen igjen. «Da er vi trygge», mumlet hun.

9 latt som om de var et tenåringspar som sto og klinte. Det siste de trengte, var en lokal purk som snuste rundt og spurte hvorfor de hadde stått på det samme gatehjørnet i over en time. Men denne gangen hadde det føltes annerledes, kanskje litt som om alt ikke bare hadde vært for syns skyld. Hun smøg seg til å se på Zeke, som sto og kikket rundt hjørnet mot kafeen. Etter alle disse månedene de hadde vært sammen, virket ansiktet hans nesten like kjent som hennes eget magert og kantete, markerte kinnbein, brunt til tross for klimaet. Første gang Noa møtte ham, hadde hun blitt nervøs fordi han var så kjekk, men siden den gang hadde han blitt mer som en bror. Selv om hun var temmelig sikker på at det hun hadde følt akkurat nå, ikke var kjærlighet slik en søster føler det. Noa rynket pannen hvem er det som er ufokusert nå? Hun tvang seg selv til å fokusere på oppgaven de hadde foran seg igjen, og spurte: «Han sitter der fortsatt, vel?» «Jepp. Sitter fortsatt bare og leser avisa.» «Kanskje vi tar feil om det her», sa Noa. «Kanskje de ikke er her på noen jobb i det hele tatt.» «Ja, sikkert.» Zeke nikket. «Det er visst San Francisco alle kjeltringene drar til på ferie, sies det. De får aldri nok av fiskesuppe og turer med trikken.» Noa ignorerte ham og lente seg frem for å få et glimt av kafeen. Målet deres satt ved et utebord til tross for kulda. Han nippet til et stort krus mens han skummet en avis. Det var en diger fyr med kortklipt hår, kledd i mørke jeans, losjakke og feltstøvler. Hadde hun ikke visst bedre, ville hun trodd han bare var en soldat på perm, som koste seg og slappet av litt.

Etter alle disse månedene de hadde vært sammen, virket ansiktet hans nesten like kjent som hennes eget magert og kantete, markerte kinnbein, brunt til tross for klimaet.

10 Men hun visste jo bedre. «Gjør deg klar til å gå videre», advarte hun Zeke, mens hun strakte på beina for å bli kvitt stivheten. Han fnyste. «Jeg er alltid klar.» «Ja, riktig.» Hun flirte. «Som i San Diego, da du nesten ble værende igjen på laben etter at radioene konka.» «Hei, det var ikke min skyld, da», protesterte Zeke og dultet henne forsiktig i skulderen. «Jeg tenkte pasientene kanskje befant seg i en annen del av bygningen.» Begge ble tause da de tenkte på det. Aksjonen hadde gått glatt bortsett fra at da de kom seg inn, var det ingen igjen å redde. Zeke kremtet, og så sa han mer alvorlig: «Tror du disse to er her for å vurdere en ny lab?» «Jeg vet ikke», innrømmet Noa. «Men noe er på ferde.» De to soldatene hadde riktignok ikke dratt noe sted i nærheten av industriområdet, og det var uvanlig. De hadde brukt de to siste hele dagene på å gå rundt i Mission District, og hun slet med å få grep om hva de var ute etter. «Nå går han», sa Zeke. Noa så raskt opp fyren var halvveis nedover kvartalet, på vei mot Valencia Street. «Husk å holde deg et halvt kvartal bak meg», sa hun med lav stemme. «Hvis jeg må passere ham, tar du over.» «Den er grei», sa Zeke. Noa dro strikkelua lenger nedover ørene, bøyde hodet og småløp over gata for å ta opp jakten. Teo Castillo var sliten og sulten. Han hadde vært nede på BART-linja hele dagen, der han gikk fra den ene vogna til

«Jeg tenkte pasientene kanskje befant seg i en annen del av bygningen.» Begge ble tause da de tenkte på det. Aksjonen hadde gått glatt bortsett fra at da de kom seg inn, var det ingen igjen å redde.

Like dokumenter

En eksplosjon av følelser Del 3 Av Ole Johannes Ferkingstad

En eksplosjon av følelser Del 3 Av Ole Johannes Ferkingstad MAIL: ole_johannes123@hotmail.com TLF: 90695609 INT. SOVEROM EVEN MORGEN Even sitter å gråter. Han har mye på tankene sine. Han har mye å tenke