Fakta om: Kameldyr - sykdommer :48

Transkript

1 Fakta om: Kameldyr - sykdommer :48 Facebook Fra årtusenskiftet har bestanden av søramerikanske kameldyr (lama og alpakka) vært stigende i Norge som i andre nordiske og europeiske land. Flere smittsomme sykdommer som rammer storfe og småfe, kan også infisere kameldyr, og det er risiko for introduksjon av uønskede smittestoff til Norge ved import av lama og alpakka. Noen av infeksjonene som rammer lama og alpakka, er zoonoser og kan smitte mennesker. Noen aktuelle smittestoff og sykdommer hos søramerikanske kameldyr De siste årene har interessen for å importere alpakka vært stor, og dyrene importeres fra land med en annen dyrehelsestatus enn Norges. Antall lama og alpakka i Norge i 2015 er usikkert, men antas å være mellom 1000 og 2000 dyr. En ikke ubetydelig andel holdes sammen med småfe og/eller storfe. I litteraturen er det beskrevet et begrenset antall klinisk viktige infeksjoner for kameldyr. Men resultatene av serologiske undersøkelser viser at lama og alpakka eksponeres for og reagerer immunologisk på flere aktuelle og smittsomme virus og bakterier, ofte uten selv å utvikle alvorlige kliniske symptomer. Kontakten med småfe og storfe gir mulighet for at slik smitte kan spre seg i drøvtyggerpopulasjonene. Nedenfor er følgende sykdommer beskrevet: Skabbmidd - spesielt Psoroptis ovis, Brucellose, blåtunge, tuberkulose, paratuberkulose, bovin virusdiaré (BVD), infeksiøs bovin rhinotrakeitt/pustulær vulvovaginitt (IBR/IPV), leptospirose, enzootisk bovin leukose, salmonellose, Q- feber, pseudotuberkulose (byllesjuke), munnskurv, parasitter, andre sykdommer. Skabbmidd - spesielt Psoroptes ovis (A- sykdom) I januar 2015 påviste Veterinærinstituttet skabbmidden Psoroptes ovis på en alpakka her i Norge. Psoroptes ovis er årsak til saueskabb, en svært smittsom sjukdom hos sau med stor økonomisk og velferdsmessig betydning. Midden kan også gi hudsjukdom hos storfe, hest, geit, kanin og kameldyr. Den forårsaker ikke sjukdom hos mennesker. Saueskabb er utbredt i store deler av verden, men ble utryddet på sau i Norge i Alpakka (og lama) kan huse flere arter skabbmidd; Chorioptes bovis, Sarcoptes scabiei og Psoroptes ovis. Hos alpakka ser C. bovis ut til å være hyppigst forekommende, S. scabiei den som skaper de alvorligste symptomene og P. ovis en parasitt som sjelden forekommer. Kroniske infestasjoner med henholdsvis Sarcoptes, Chorioptes og Psoroptes er funnet hos alpakka i blant annet Storbritannia, Belgia, Nord- Amerika og Sør- Amerika. Psoroptes ovis er hyppig forekommende i sauepopulasjonen i kontinental Europa og i Storbritannia. Det er motstridende rapporter om mulighetene for overføring av P. ovis mellom dyrearter. Tidligere ble ulike varianter av P. ovis omtalt som ulike arter, blant annet ut fra hvilken dyreart og hvor på dyret de ble funnet. Senere undersøkelser har vist at det dreier seg om én og samme art av Psoroptes, og at varianter funnet hos andre dyrearter viser små forskjeller fra variantene som gir sykdom hos sau. Ulike «stammer» eller genotyper av P. ovis foretrekker sannsynligvis ulike vertsdyr (eller grupper av vertsdyr), og ulike stammer kan sannsynligvis også ha ulik evne til å forårsake sykdom hos vertsdyret. Det er bekymring og mistanke om at lama og alpakka smittet med P. ovis, kan være reservoar for parasitten og overføre den til sau, men det er usikkerhet rundt dette. Psoroptes ovis lever på hudoverflata og ernærer seg med flytende eksudat fra huden. Hunnmidden legger egg på huden som klekker etter noen dager. Etter dager er en hel livssyklus, inklusive et larve- og nymfestadium, gjennomført. Alle stadier kan overleve opptil 10 dager utenfor verten, men voksne hunnmidd kan leve tre uker ved høy fuktighet og lav 1/9

2 temperatur. Hunnene lever i 4-6 uker på huden og legger i alt ca. 90 egg. Psoroptes ovis spres fra dyr til dyr via direkte kontakt, men spredning til nye individer via et forurensa miljø og rester av infisert ull forekommer også. Psoroptes- midd forekommer særlig i øreregionen (ytre øre og ørekanalen) og er en vanlig årsak til «øreskabb» hos alpakka og lama. Den forårsaker ørebetennelse, irritasjon, hoderisting og kløe/skubbing mot innredning etc. Også det ytre øret angripes med rødme i huden, dannelse av skorper, serumeksudat og hårløshet med kløe. I alvorligere tilfeller kan man observere hevelse i øreregionen. Mer generaliserte symptomer og kløe kan også forekomme med og uten involvering av øre. Chorioptes- og Sarcoptes- midd berører mer sjelden øreregionen, men er mer vanlig som årsak til «kroppsskabb» (body mange). Les mer om skabbmidd. Brucellose (A- sykdom) Bakterier innen genus Brucella har kjønnsorgan hos seksuelt modne dyr som viktigste målorgan. Hver art av Brucella har sin egen naturlige vert; B. abortus hos storfe, B. melitensis hos sau og geit, B. ovis hos sau og B. suis hos gris, men de ulike Brucella- artene kan også forårsake alvorlige infeksjoner hos andre arter, for eksempel menneske. Smitteoverføring skjer vanligvis ved direkte kontakt med infiserte dyr eller ved opptak av infisert eller forurenset materiale. Infeksjon forårsaker seinabort hos hunndyr og betennelse i testikler hos hanndyr. Bakteriene skilles særlig ut i væsker og vev i forbindelse med abort samt i kjønnssekret, men også i forbindelse med seinere «normale» fødsler, samt i melk. Brucella-bakteriene kan overleve flere måneder i fuktig miljø. B. abortus ble siste gang påvist i Norge i 1953, og Norge er av EFTAs overvåkingsorgan ESA erklært fri for brucellose hos storfe. B. melitensis og B. ovis er aldri påvist i Norden. Brucellose er vanlig forekommende i hele verden, men enkelte land har utryddet B. abortus. I tillegg til å være en alvorlig zoonose forårsaker B. melitensis store tap i husdyrholdet og er særlig utbredt i Midtøsten, rundt Middelhavet, i Afrika, Kina, India, Peru og Mexico. Canada, Japan, Australia, New Zealand samt de fleste land i Nord- og Vest- Europa er fri for B. melitensis. Det er ukjent hvor mottakelige lama og alpakka er for B. abortus, B. ovis og B. suis, men B. abortus har eksperimentelt forårsaket kasting hos lama. B. melitensis derimot kan infisere kameldyr, og infisert sau har blant annet vært årsak til et utbrudd hos alpakka i Peru. I Bolivia ble B. melitensis funnet som årsak til 11 % av abortene i undersøkte alpakkabesetninger. Brucellose hos lama og alpakka arter seg som hos andre husdyrarter, med aborter i siste tredjedel av drektigheten og dødfødte eller svake kria (ungdyr). Les mer om brucellose. Blåtunge (A- sykdom) Blåtunge er en vektoroverført virussykdom hos domestiserte og ville drøvtyggere og er utbredt på alle kontinenter. Sykdommen forårsakes av blåtungevirus (BTV), et orbivirus det eksisterer minst 24 ulike varianter (serotyper) av. BTV overføres fra dyr til dyr med det blodsugende insektet sviknott, og sykdommen har derfor en sesongmessig opptreden med flest tilfeller på høsten. BTV smitter ikke mennesker. Blåtunge fikk særlig stor oppmerksomhet i Europa i årene 2006 til 2010 pga. en massiv spredning av BTV seroype 8 som ble stoppet ved hjelp av utstrakt vaksinasjon. I Norge ble det påvist antistoffer mot BTV- 8 i 4 storfebesetninger i Infeksjon med BTV forårsaker skade på blodkar med påfølgende karlekkasje og hypovolemisk sjokk. BTV infeksjon forårsaker 2/9

3 feber, nedsatt allmenntilstand, neseflod, sårdannelser i munnslimhinne og hevelse i hodet, først og fremst hos småfe og storfe. Historisk har lama og alpakka vært betraktet som resistente mot BTV infeksjon. Under BTV- 8 epidemien i Europa ble det blant annet gjennomført store serologiske og virologiske undersøkelser i Tyskland. Resultatene viste at en betydelig andel av kameldyrene hadde utviklet antistoffer mot BTV- 8 i områder hvor BTV sirkulerte. Selv om forekomsten av antistoffpositive lama og alpakka var høy, viste de virologiske undersøkelsene at kameldyrene hadde en neglisjerbar rolle i spredningen av BTV- 8 i Europa sammenlignet med småfe og storfe. Les mer om blåtunge. Bovin tuberkulose (B- sykdom) Mycobacterium bovis forårsaker primært tuberkulose hos storfe, men med sitt vide vertsspekter kan bakterien også infisere andre arter, deriblant menneske, lama og alpakka. Karakteristisk for sykdommen er dannelse av lokale sykdomsprosesser (tuberkler) i lunger og tilhørende lymfeknuter. Opptak av smittestoffet skjer hovedsakelig ved inhalasjon av aerosoler (dråpesmitte) fra infiserte dyr, men kan også skje via fordøyelsessystemet. Mikrobens overlevelse i miljøet avhenger av forholdene, men den kan overleve relativt lenge i jord og avføring. Overlevelse på beite er anslått til noen uker, men miljøsmitte regnes generelt å ha liten betydning for smitteoverføring. Eksperimentelt er det vist at det tar ca. 90 dager fra infeksjon hos storfe til dyret skiller ut bakterien. Tydelige kliniske symptomer som avmagring, fuktig hoste, intermitterende feber og diaré sees sent i sykdomsforløpet. Dødsfall av magre individer kan være eneste symptom hos alpakka. Som hos menneske kan det hos kameldyr gå år fra smitte til kliniske symptomer oppstår. I Norge har det ikke vært påvist bovin tuberkulose i storfepopulasjonen siden 1984, og Norge er av EFTAs overvåkingsorgan ESA erklært fri for bovin tuberkulose. Infeksjoner med M. bovis er utbredt i Afrika (hos en rekke dyrearter), deler av Asia og Amerika og også i enkelte land i Europa. Mange land har lykkes med å utrydde sykdommen, men blant annet i Storbritannia, Spania, USA og New Zealand opprettholdes smittestoffet hos ville dyr, blant annet grevling og hjort. Risikoen for bovin tuberkulose ved import av alpakka fra særlig sørvest- England og Wales er blitt aktualisert de siste årene på grunn av en alvorlig situasjon der flere nysmittede alpakkabesetninger påvises hvert år og hvor smittespredningen ikke er under kontroll hverken hos storfe eller kameldyr. Situasjonen ved import kompliseres ved at sykdommen har et kronisk forløp med langsom utvikling av både sykdomssymptomer og immunreaksjon slik at testmetodene som finnes tilgjengelig har lav sensitivitet og at de aktuelle serologiske metodene også kan ha lav spesifisitet. Kameldyr smittes hovedsakelig fra infiserte storfe og ville dyr. Infiserte kameldyr kan smitte andre kameldyr med dråpesmitte. Smitte fra kamelider til andre arter er ikke beskrevet i litteraturen, men fra England er det beskrevet tilfeller der mennesker har blitt smittet av alpakka. Hos kamelider forekommer også infeksjoner med andre mykobakterier, f.eks. M. kanasii, M. microti og M. avium. Slik infeksjon kan føre til kryssreaksjoner med de tilgjengelige testene for storfetuberkulose. Les mer om tuberkulose hos storfe, kameldyr og tuberkulose generelt. Paratuberkulose (B- sykdom) Mycobacterium avium subsp. paratuberculosis forårsaker en kronisk granulomatøs tarminfeksjon hos domestiserte drøvtyggere, ville drøvtyggere og kameldyr, kjent som paratuberkulose eller «Johne s disease». Det er også påvist tilfeller av paratuberkulose hos blant annet kanin, gris og aper. Sykdommen karakteriseres av en lang inkubasjonstid (typisk 2-4 år) og utvikles langsomt med avmagring og diaré (sjelden diaré hos geit og sau) over uker og måneder og som oftest ender med 3/9

4 død. Alle smittede dyr utvikler imidlertid ikke kliniske symptomer. Infiserte dyr skiller ut bakterier i avføring, og disse kan under gunstige forhold overleve mer enn ett år i miljøet. Mottakelige dyr smittes først og fremst ved inntak av fôr og vann forurenset med avføring som inneholder bakterien. Unge dyr er mest mottakelig for smitte og spesielt i første levemåned. Det finnes ingen behandling for sykdommen. Paratuberkulose er vanskelig å påvise i tidlige stadier og har et kronisk forløp med langsom utvikling av både sykdomssymptomer og immunreaksjon. Testmetodene som finnes tilgjengelig, har lav sensitivitet og bekjempelse av sykdommen er krevende. Paratuberkulose er utbredt hos drøvtyggere i hele verden. I Norge er sykdommen svært sjelden hos storfe og sau, men var tidligere vanlig forekommende hos geit i Sør- Norge. Forekomsten hos geit er sterkt redusert de siste åra som følge av prosjektet Friskere geiter som har som mål å utrydde smittestoffet hos mjølkegeit. Besetninger som deltar i prosjektet, blir anbefalt å ikke ha kameldyr på samme gård, og ikke kjøpe livdyr fra besetninger som har kameldyr. Internasjonalt er det rapportert flere tilfeller av paratuberkulose hos lama og alpakka, og det antas at bakteriestammene som infiserer storfe, geit og kameldyr, er de samme. Hos kameldyr er kronisk avmagring det primære symptomet, med diaré i sykdommens siste fase. Majoriteten av tilfellene har vært dyr under 2 år, en svært lav alder sammenlignet med andre arter som utvikler sjukdommen. Det finnes ikke dokumentasjon på i hvilken grad smittede lama og alpakka overfører paratuberkulose til andre dyrearter. Les mer om paratuberkulose. Bovin virusdiaré (B- sykdom) Bovin virusdiaré (BVD) forårsakes av pestiviruset bovint virusdiaré virus (BVDV) og rammer særlig storfe. BVDV infeksjon gir nedsatt appetitt, redusert melkeproduksjon, diaré samt fosterdød og misfosterutvikling hos drektige dyr. I tillegg til fosterdød og misfosterutvikling kan BVDV- infeksjon i tidlig drektighet forårsake fødsel av persistent infiserte kalver med kronisk utskillelse av virus i alt sekret og ekskret (PI- dyr). PI- dyr kan tilsynelatende være helt normale og leve i flere år og er hovedansvarlig for smittespredning i og mellom storfebesetninger. BVDV er utbredt i storfeholdet over hele verden, men er i ferd med å utryddes i deler av Europa. I 1994 var nærmere 3000 besetninger båndlagt i Norge pga. høye nivåer av antistoff mot BVDV i tankmjølk eller i blodprøver hos kjøttfe. Etter et vellykket bekjempelsesprogram ble de offentlige restriksjonene i den siste smittebelagte besetningen med BVDV opphevet i Lama og alpakka kan infiseres med BVDV og utvikle kliniske symptomer som feber, nedsatt allmenntilstand, sårdannelser i munnhulen, opphørt/nedsatt inntak av fôr, diaré, abort, misfoster og dødfødsel. I USA er persistent infiserte kria påvist og vurdert som primærkilden til spredning av virus i alpakkabesetninger. I dokumentet Infectious diseases of interest for camelids omtaler OIE (2010) BVD i gruppen Diseases for which camelids are potential pathogen carriers. Undersøkelser av forekomsten av BVDV hos alpakka og lama er i begrenset grad gjennomført. I en undersøkelse i Peru hadde 12 % av undersøkte alpakka antistoff mot BVDV, mens 1 av 17 undersøkte lama på Argentinasiden av Andesfjella var antistoffpositiv. En tidligere, men større undersøkelse gjennomført i flere regioner av Argentina viste at 2 % av undersøkte lama var antistoffpositive mot BVDV. I USA viste en undersøkelse i 63 alpakkabesetninger at 25 % av besetningene hadde seropositive kria og at 6 % hadde persistent infiserte kria. PCR er svært sensitiv for påvisning av virus, mens det er usikkert hvor anvendbare øvrige laboratorietester utviklet for bruk på storfe er på kameldyr. Det er ikke funnet dokumentasjon på BVDV smitte fra kameldyr til storfe og småfe, men man antar at virus kan spres mellom domestiserte drøvtyggere, kameldyr og ville drøvtyggere. Viruset som er påvist hos alpakka, likner genotyper man også finner hos storfe. Les mer om BVD. 4/9

5 Infeksiøs bovin rhinotrakeitt (IBR)/pustulær vulvovaginitt (IPV) (B- sykdom) Bovint herpesvirus 1 (BHV- 1) er vidt utbredt i storfepopulasjonen i store deler av verden og forårsaker sykdom med varierende alvorlighetsgrad avhengig av virusstammens virulens. Ulike subtyper av BHV- 1 gir ulike symptombilder; en respiratorisk-, en genital- og en encefalittform (hjerneform) er beskrevet. I likhet med andre herpesvirus gir BHV- 1 en livslang latent infeksjon med sporadisk/periodisk reaktivering og utskillelse av virus med og uten kliniske symptomer. Utskillelse av virus kan også være kontinuerlig. Reaktivering av latent infiserte bærere regnes som viktige infeksjonskilder på besetningsnivå. Reaktivering kan forårsakes av stress som transport, dårlig vær, høy dyretetthet eller annen pågående infeksjon. BHV- 1 skilles ut i store mengder fra et infisert dy,r og mange dyr i en besetning smittes vanligvis raskt. Opptak av BHV- 1 skjer gjennom slimhinna i luftveiene eller kjønnsorganene. Direkte «nese til nese» kontakt mellom infisert og mottakelig individ er den viktigste smitteveien. BHV- 1 kan også overføres indirekte via aerosoler, ved BHV- 1 infisert sæd (både ved naturlig paring og ved inseminering) og fostervæske, men også vertikalt via morkake. Noen europeiske land (de nordiske land, Østerrike, Italia og Sveits) har utryddet BHV- 1 etter konsekvent nedslakting av infiserte dyr og besetninger. Norge har ikke hatt kliniske utbrudd av sykdommen hos storfe siden tallet og ble av ESA erklært offisielt fri for BHV- 1 i Herpesvirusinfeksjoner er vanligvis artsspesifikke. BHV- 1 infiserer primært storfe, men geit, sau, svin, vannbøffel, hjort, reinsdyr og kameldyr kan infiseres og være reservoar for BHV- 1. Det er lite etablert kunnskap om BHV- 1 hos alpakka og lama, og det er uavklart om BHV- 1 smittede kamelider kan overføre virus til storfe. I dokumentet Infectious diseases of interest for camelids omtaler OIE (2010) herpesvirusinfeksjoner (BHV- 1 og ekvint herpesvirus- 1/EHV) i gruppen Minor diseases. På begynnelsen av tallet ble antistoff mot BHV- 1 funnet i 17 % av undersøkte lama og alpakka i Peru; høyest forekomst blant dyr som beita sammen med storfe, sau eller geit. En nyere undersøkelse av lama i Andesregionen i Argentina viste at 18 % var antistoffpositive. En tidligere, men større undersøkelse viste en svært lav forekomst (0,7 %). I Oregon, USA ble det påvist antistoffer hos 2 av 270 undersøkte lama undersøkt på begynnelsen av tallet, mens det i en nyere undersøkelse i Tyskland ikke ble funnet antistoffpositive prøver blant 93 undersøkte kameldyr. BHV- 1 er isolert fra separate tilfeller av bronkopneumoni på lama og også fra hjernevev fra lama med akutt nevrologisk sjukdom. Av de foran nevnte resultatene kan man konkludere at lama og alpakka lar seg infisere av BHV- 1 og at det kan oppstå klinisk sjukdom. Men utbredelsen av BHV- infeksjon synes å være lav. Det er også rapportert enkeltkasus av infeksjon med ekvint herpesvirus 1 (EHV- 1) på lama og alpakka. Noen infiserte dyr har vist nevrologiske symptomer og blindhet. EHK- 1 regnes som relativt utbredt i hestepopulasjonen i Norge. Leptospirose (B- sykdom) Leptospirose forårsakes av bakterien Leptospira interrogans som forekommer hos en rekke dyrearter, inklusive kameldyr. Det finnes ca. 200 ulike serovarianter av bakterien, og ulike serovarianter kan gi sykdom, særlig reproduksjonssforstyrrelser, hos sine respektive hovedverter. Sykdommen spres først og fremst med urin, men også via aborterte foster og kjønnssekret. Overlevelse i miljøet varierer avhengig av serovariant og miljøforhold. Leptospirose kan føre til store økonomiske tap innen husdyrproduksjonen, da sykdommen gir dårlig reproduksjon og svakfødte avkom. Leptospirose er en zoonose, og mennesker smittes oftest via infisert urin gjennom slimhinner og sår i huden. Leptospirose forekommer i hele verden og er vanligst i land med varmt og fuktig klima. Husdyrpopulasjonene i Norge har i liten grad blitt undersøkt for leptospirose, men man antar at de er fri eller at forekomsten er svært lav. Rotter og smågnagere utgjør ofte reservoaret for Leptospira- bakteriene. Globalt er leptospirose en av de vanligste zoonosene, men i Norge er sykdommen svært uvanlig, også hos menneske. 5/9

6 En nylig publisert studie fra Peru viste at 19 % av undersøkte prøver fra både alpakka og lama var serologisk positive. I en undersøkelse fra samme land, gjennomført i regntiden, var 45 % av undersøkte alpakkasera positive. Serovariantene pomona og ichterohaemorrhagiae dominerte, mens hardjo ikke ble påvist. I Nord- Amerika anses leptospirose å være en av de vanligste årsakene til reproduksjonsproblemer hos lama og alpakka og forårsaker aborter, diaré, blodig urin, allmennpåkjenning og feber. Les mer om leptospirose. Enzootisk bovin leukose (B- sykdom) Enzootisk bovin leukose (EBL) forårsakes avbovint leukemivirus (BLV), et onkogent (kreftfremkallende hos storfe, men smitter ikke mennesker) virus innen genus retrovirus. BLV er utbredt hos storfe i store deler av verden og er vanlig forekommende i Canada, USA og New Zeeland samt en rekke land i Europa og Sør- Amerika. De fleste BLV- infeksjonene forløper subklinisk, men hos ca. 30 % av eldre infiserte dyr utvikles persistent lymfocytose (forhøyet nivå av lymfocytter (en type hvite blodlegemer)) og en mindre andel (< 5 % av infiserte dyr) lymfosarkomer (ondartede lymfesvulster) i indre organer. Infiserte dyr er den eneste kilden til BLV som overføres horisontalt ved lymfocytter via blod fra fødsler, ureine kirurgiske instrumenter (inkludert kanyler), rektalisering og blodsugende innsekter. BLV ble ikke påvist i Norge før Da ble viruset oppdaget i åtte storfebesetninger. Det er ikke funnet nye positive besetninger etter 1997, og i 2007 ble Norge tildelt fristatus av ESA. Storfe er regnet som den eneste arten som infiseres naturlig, men BLV- infeksjon er fremkalt eksperimentelt på sau og geit. Det er antatt at horisontal spredning av virus fra storfe til sau ikke forekommer. Lymfomer er den vanligste formen for svulster hos lama og alpakka. I Canada ble det påvist lymfomer på en alpakka som hadde testet serologisk positivt mot BLV i 2012, men virus ble ikke påvist i svulstvev. I en undersøkelse av 390 lama i Argentina ble det ikke funnet positive sera mot BLV. EBL/BLV er ikke omtalt i OIEs dokumenter om «Viral diseases in camelids". BLV er ett av flere storfevirus man ikke vet om kan forekomme hos alpakka og lama. Høyst sannsynlig spiller kameldyr en neglisjerbar rolle i epidemiologien til EBL/BLV. Salmonellose (B- sykdom) Salmonella- bakterier er lite vertsspesifikke og skilles hovedsakelig ut i avføring. De tas opp av en ny vert via vann, fôr eller miljø forurenset med bakterien. Salmonellose kan gi svært ulike kliniske bilder, fra subkliniske infeksjoner til akutt dødelig septikemi (blodforgiftning). Mikrobene kan persistere i lymfeknuter, noe som kan føre til intermitterende utskillelse i avføring. Salmonellose har en global utbredelse. Norge er sammen med Sverige og Finland i en svært gunstig situasjon med hensyn på salmonellainfeksjoner hos husdyr sammenlignet med andre land i Europa og verden for øvrig. Salmonellose er rapportert sjelden påvist hos lama og alpakka, men nylig ble S. Typhimurium påvist hos en alpakka i et norsk importisolat. Sporadiske tilfeller med septikemi er beskrevet i litteraturen. Det er ikke funnet dokumentasjon på salmonellosesmitte fra kamelider til storfe og småfe. Les mer om Salmonella hos storfe, gris, småfugl, og om salmonellose generelt. Q- feber (C- sykdom) 6/9

7 Q- feber skyldes infeksjon med bakterien Coxiella burnetii som særlig rammer drøvtyggere. Men bakterien kan infisere de fleste pattedyr, inkludert menneske samt fugler og artropoder. Infiserte drøvtyggere, særlig småfe, regnes som en hovedkilde for bakterien. I tillegg regnes ulike typer flått som viktige bærere i infiserte områder. Det er vanlig med kroniske infeksjoner og smitteutskillelse skjer særlig i tiden under og rundt fødsel. Hos infiserte individer oppkonsentreres bakterien i fosterhinner, der den gir betennelse i morkaka, og videre abort, dødfødsler eller svakfødte individer. Hos infiserte dyr forekommer også normale fødsler hvor bakterien kan utskilles i store mengder. Det skjer også utskillelse av bakterien via skjedeutflod, avføring og melk i perioden etter en fødsel. Coxiella burnetii er utbredt i store deler av verden. New Zealand regnes som fri, og antistoffer mot C. burnetti er heller ikke påvist i norske besetninger, men derimot hos storfe og småfe i Sverige, Danmark og Finland. Hos husdyr har C. burnetii generelt begrenset økonomisk betydning og forårsaker sjelden klinisk sykdom. Men C. burnetii er en zoonotisk bakterie som kan forårsake alvorlig sjukdom hos menneske. Småfe regnes som kilden til de fleste humane utbrudd. De flesteinfeksjonene hos menneske forløper uten symptomer eller som en influensalignende sykdom. Det kan forekomme både akutte og kroniske infeksjoner som av og til resulterer i alvorlige komplikasjoner som betennelse i hjertemuskel (myokarditt), hjerteklaffer (endokarditt), lever (hepatitt) samt nyresvikt. C. burnetii forårsaker dessuten abort hos både dyr og mennesker. Overføring av smitte fra dyr til menneske skjer oftest ved direkte kontakt med eller via aerosoler fra infiserte fosterhinner, fostervann og utflod fra livmor under og etter fødsel samt ved inhalasjon av støv forurenset av smittede dyr. Særlig infiserte storfe kan, under og etter gjentatte fødsler, periodevis skille ut C. burnetii i melk. Det er lite kunnskap og informasjon om forekomst og sjukdom forårsaket av C. burnetii hos kamelider. Antistoffer påvises ofte når kameler testes, og det mistenkes at bakterien kan gi abort hos ulike kameldyr. I en studie blant dromedarer i sentral- Afrika ble det vist at 80 % hadde antistoffer mot bakterien, uten at disse hadde hatt nevneverdige reproduksjonsproblemer. Høy seroprevalens indikerer mottakelighet for infeksjon og at bakterien kan overføres mellom dyr av samme art. I hvilken grad bakterien kan overføres fra kamelider til storfe, småfe og menneske er ikke beskrevet, men det er rimelig å anta at dette også skjer. Man antar at alpakka og lama kan være subklinisk infisert og mulig kroniske bærere av C. burnetii. Les mer om Q- feber. Pseudotuberkulose/Byllesjuke (C- sykdom) Pseudotuberkulose er en vanlig forekommende kronisk infeksjon hos sau og geit i store deler av verden. Sjukdommen forårsakes av bakterien Corynebacterium pseudotuberculosis og kjennetegnes av abscesser i lymfeknuter i særlig hode og hals, samt i andre organer etter hematogen (via blod) spredning. Sjukdommen sees hovedsakelig hos sau og geit som oftest smittes alimentært, via luft eller via sår i huden som kan påføres av innredning, ved klipping etc. Inkubasjonstiden er rundt tre måneder, og bakterien kan overleve i miljøet opp til åtte måneder. Sykdommen forekommer hos sau og geit i Norge, men det saneres for den i geitebesetninger som deltar i Friskere geiter. Pseudotuberkulose er vanlig forekommende hos kamel og dromedar, og er beskrevet hos lama og alpakka (påvist i prøver fra både subkutane og viscerale abscesser). Det har blitt påvist flere tilfeller av pseudotuberkulose hos alpakka også i Sverige. Smitte med C. pseudotuberculosis fra kameldyr til andre dyrearter er ikke beskrevet i litteraturen. Munnskurv (C- sykdom) Munnskurv er en akutt hudsykdom forårsaket av orfvirus. Munnskurv er vanlig forekommende hos sau og geit i Norge og rammer også moskus og reinsdyr. Infeksjon med orfvirus forekommer hos lama og alpakka over hele verden, også i nordiske land. Orfvirus kan infisere kameldyr i alle aldre, men det er først og fremst unge dyr uten immunitet som rammes hardest. 7/9

8 Infeksjon kan bli veldig besværlig hvis virus overføres fra munn til jur og spener ved amming. Munnskurv er en zoonose som kan gi opphav til smertefulle prosesser hos menneske, særlig på hendene. Les mer om munnskurv. Ekto- og endoparasitter (utvendige og innvendige parasitter) Mage- tarmbetennelse forårsaket av innvollsparasitter er vanlig forekommende hos lama og alpakka. De invaderes av mange av de samme tarmnematodene som våre drøvtyggere, bl.a. Nematodirus spp. Haemonchus contortus er heller ikke uvanlig og kan, som hos sau, forårsake alvorlig sykdom. Symptomer på problemer forårsaket av innvollsparasitter kan være dårlig tilvekst, avmagring, diaré og bleke slimhinner. Lama og alpakka er særlig følsomme for invasjon av den store leverikten (Fasciola hepatica). Det er den kroniske formen, forårsaket av voksne leverikter, som oftest forekommer. Den lille leverikten (Dicrocoelium dendriticum) er vanlig forekommende hos storfe og småfe og forårsaker skader på lever som oppdages ved slakting, men som sjelden forårsaker klinisk sjukdom. Hos alpakka kan den lille leverikten forårsake alvorlig sykdom, og i Tyskland og Sveits er det påvist flere tilfeller av alvorlig sykdom og dødsfall hos infiserte dyr. I Andesregionen forekommer ikke den lille leverikten, og dette er en sannsynlig forklaring på hvorfor den er så sjukdomsfremkallende for alpakka. I tillegg til mange endoparasitter som kameldyr har felles med storfe og småfe, har de også noen mer artsspesifikke, f.eks. Camelostrongulus mentulatus. C. mentulatus har ingen mellomvert, vil kunne utvikle seg fra egg til infektive tredjestadiumslarver under norske forhold og kan også infisere småfe og ville hjortedyr. C. mentulatus ble påvist hos en alpakka i Hedmark i Dyret var importert fra Chile, via Storbritannia til Norge. Kryptosporidier forekommende hos alpakka og lama, men forårsaker først og fremst syukdom i løpet av de fire første leveukene og er assosiert med dårlig miljø og lite areal per dyr. Koksidier er i hovedsak artsspesifikke, og for alpakka og lama er det beskrevet noen patogene species av genus Eimeria. Hudproblemer er ikke uvanlig hos kameldyr, og av ektoparasitter er midd og lus hyppig forekommende. Skabbmiddene Sarcoptes scabiei, Psoroptes sp. og Chorioptes sp. gir alle opphav til hudproblemer hos lama og alpakka. Chorioptes bovis er rapportert å være vanlig forekommende hos alpakka utenfor Sør- Amerika. Det er en risiko for at importerte stammer av særlig C. bovis kan være resistente mot antiparasittære midler. Les mer om skabbmidd og om Psoroptes ovis. Diverse andre sykdommer Lama og alpakka kan bli infisert av munn- og klauvsjuke- virus, men de er mindre mottakelige enn storfe, småfe og gris. De er også vist at de representerer en lav risiko for å overføre viruset til andre kamelider eller andre mottakelige dyr. Eksperimentelle forsøk har vist at kamelider også er ganske resistente mot vesikulær stomatitt, og smitte fra kamelider til storfe og småfe er ikke beskrevet. Vesikulær stomatitt er endemisk fra nord i Sør- Amerika til sør i Mexico. Rabies er blitt dokumentert hos alpakka i Sør- Amerika etter bitt fra rabide hunder. Sykdommen er også blitt påvist hos lama i Nord- Amerika. Smitte mellom rabide alpakka er beskrevet, men ikke smitte fra kamelider til andre arter. Som småfe er lama og alpakka utsatt for klostridieinfeksjoner, og vaksinasjon er vanlig. Enterotoksemi rammer først og fremst unge kria og forårsakes av Clostridium perfringens type A, C og D. Som hos storfe synes rotavirus, bovint respiratorisk synsytialvirus (BRSV) og parainfluensa- 3 virus å være utbredt hos lama og 8/9

9 alpakka. Oppdatert februar 2015/TM 9/9