Sluttrapport for prosjektet Kulturtekniske tiltak for å stoppe eller redusere skadevirkningene av myrsynkinga på Smøla

Transkript

1 Sluttrapport for prosjektet Kulturtekniske tiltak for å stoppe eller redusere skadevirkningene av myrsynkinga på Smøla Bakgrunn Det var selvdrenert mineraljord med naturlig fall som først ble tatt i bruk som dyrkingdjord. Etter hvert som det ble behov for mer jord under den sterke befolkningsøkningen i siste halvparten av 1800 tallet var det flere som prøvde seg på myrdyrking etter mønster fra prosjekter i Tyskland, Danmark, Sverige og Finland. En kan her nevne Johan Jervell sitt prosjekt på Furland i Vestnes fra Her og flere andre steder i fylket ble det prøvd en manuell profileringsmetode kalt den Eckenstenske benkingsmetode etter oberstløyntnat Eckensten fra Sverige som var på befaring i Romsdal i Prosjektet gikk konkurs etter noen få år på grunn av store arbeidskostnader og problemer med å skaffe nok gjødsel. Etter at Selskabet til Emigrasjonens indskrænkning var stiftet i 1908 ble søkelyset satt på å skaffe dyrkingsjord til norske emigranter som vendte hjem igjen fra Amerika, og til ungdommer som hadde hatt tanker om å emigrere. Myrarealer skulle bli redningen, og en storstilt aksjon ble satt i gang for å skaffe jord til bureising. Selskabet til emigrasjonens indskrænkning forandret navn til Selskapet Ny Jord i 1915 og utgav tidsskriftet Ny Jord fra 1914 til Eystein Gjelsvik ble ansatt som bureisingskonsulent fra 1917, og staten bevilget penger til oppkjøp av jord. I 1916 var det en befaring på Smøla ledet av Johan E. Mellbye som var formann i Selskapet Ny Jord fra starten. Mellbye gikk hard inn for å få i gang bureising på Smøla. Han hadde tidligere vært på studieturer i Tyskland og Danmark og sett hva de hadde fått til der. Andre var i tvil om jorda på Smøla hadde de kvaliteter som skulle til for at bureisingen skulle bli vellykket. Dette gjelder særlig styremedlem og bonde Nils Ulset fra Tingvoll, men også konsulent Eystein Gjelsvik. Selskapet Ny Jord og Landbruksselskapet kjøpte opp mer enn dekar jord i Møre og Romsdal i tidsrommet 1918 til 1965, i all hovedsak myrjord, og planla 381 nye bruk. På Smøla kjøpte selskapet Ny Jord til sammen dekar på Frostad, Moldstad, Kongsvoll og Toppmyra i tidsrommet Det ble i utgangspunktet planlagt 88 nye bruk. På grunn av blant annet økte arealkrav ble bare 39 nye bruk realisert på de fire bureisingsfelta på Smøla. Av disse er 36 fortsatt i drift med et fulldyrka areal på ca 6000 dekar og ca 5000 dekar udyrka jord som kan dyrkes. All jorda på disse bureisingsbruka består av mosetorv som ligger direkte på fjellet. Dette er god jord som også egner seg til grønnsakproduksjon. Det blir dyrket gulrot og kålrot på noen hundre dekar, resten er eng. Myrsynking Myrjord (torvlag) bygger seg opp når planteproduksjonen er større enn nedbrytingen. En rekner med at de næringsfattige nedbørsmyrene på Smøla under naturlige forhold vil vokse i høyde med ca 1 mm per år. Den største utfordringa på dyrka myrjord som kviler direkte på udyrkbar undergrunn er myrsynking. Dette er en felles betegnelse på summen av den nivåsenking som skjer når myrjord dreneres og dyrkes. Myrsynkinga består av komprimering og svinn, og kan føre til at det etter hvert blir problemer med myrdybde sett i forhold til drenering og jordkultur. De første 60 åra etter drenering har myrjorda på Frostadheia sunket ca 160 cm. Dette er et middel på 2,5 cm per år. Av denne synkingen utgjør svinnet (oksydasjon og erosjon) 0,5 1 cm per år. Dype myrer synker mer enn grunne myrer etter drenering, på grunn av at komprimeringen er større her. 1

2 Innledning Som nevnt foregår nesten alt jordbruket på Smøla på myrjord som kviler direkte på fjellet. Halvparten av den dyrka jorda (6000 dekar) ligger på bureisingsbruk som for en stor del er grunnlagt i tidsrommet 1930 til På denne jorda har en allerede hatt en myrsynking på 1,5 2 m avhengig av bl.a. myrdybde og driftsform. Det vil kunne få dramatiske konsekvenser for bureisersamfunnet på Smøla dersom noe aktivt ikke gjøres for å stoppe eller redusere ulempene av myrsynkingen. Når en treffer fjell under grøftegraving på vel 1 meter dybde starter problema for alvor. Etter at Statens forskingsstasjon Kvithamar, avdeling Moldstad ble nedlagt i 1995, engasjerte Smøla kommune, lokalbefolkningen, fylkesmannen, forsøksringen og andre seg for å komme fram til kulturtekniske løsninger som kan stoppe eller redusere ulempene av myrsynkingen. Jevnfør blant annet Rapport nr 28/1997 fra Jordforsk: Konsekvenser og tiltaksplan for Frostadheia. Etter søknad fra Smøla kommune, ble det i mars 2000 bevilget kr fra landbruksdepartementet og kr ,00 fra Fylkesmannen i Møre og Romsdal i tillegg til kr fra kommunen til dette arbeidet. Styringsgruppa for myrsynkingsprosjektet har vært sammensatt slik: Fylkesmannen i Møre og Romsdal: Smøla kommune: Smøla bonde- og småbrukarlag: Smøla bondelag: Landbruk Nordvest: Anders Hovde Per Halse Asbjørg Kanestrøm Asbjørn Rødahl Olav Inge Edvardsen Fylkesmannen v/anders Hovde har vært leder i styringsgruppa, og Landbruk Nordvest v/ Olav Inge Edvardsen har vært prosjektleder. I tillegg til styringsgruppa var det oppnevnt ei referansegruppe på 5 personer bestående av: Bioforsk: Lars Nesheim Fylkesjordsjef i Møre og Romsdal: Ole Syltebø Norges geologiske undersøkelser: Jan Steinar Rønning IES oppmåling DA: Arnold Strømme Privat m. fagfelt seismikk/navigering: Odd Einar Løkken Litt historikk: : Statens forskingsstasjon Kvithamar, avd. Moldstad (på Smøla) ble lagt ned : Rapport utarbeidet av kommunal komité, som ga inspirasjon/grunnlag for stiftelse av Norsk myrmuseum og Moldstad feltstasjon og gjestehus : Møte i LD mellom LD, FM i M&R, Jordforsk og Smøla kommune med befaring senere. Møtet la grunnlag for prosjektsøknad fra Jordforsk som førte til bevilgning fra LD på Kr ,- Det ble utgitt 3 delrapporter: o Delrapport 1, desember 1996 (Hovde, A, 1996): Konsekvensanalyse av nåværende driftspraksis og beregning av myrsynking. o Delrapport 2, mars 1997 (Hovde, A, 1997): Forslag til løsninger, hovedsaklig på grunnlag av folkemøte

3 o Delrapport 3, 1997: Gjennomføring av de mest aktuelle ideene : Smøla kommune sender søknad til LD om midler til kulturtekniske tiltak mot myrsynking med kostnadsoverslag Kr ,- Prosjektbeskrivelse av FM i M&R, landbruksavdelinga, januar 1999: Kulturtekniske tiltak for å stoppe eller redusere skadevirkningene av myrsynkinga på Smøla danner grunnlag for søknaden : Møte mellom Smøla kommune, FM i M&R, Nordre Nordmøre forsøksring. LD går inn i prosjektet med Kr ,- FM i M&R med Kr ,- (BU-midler) og Smøla kommune med Kr ,- Det ble nedsatt ei styringsgruppe med fem personer: Bondelaget, Bonde- og småbrukarlaget, Forsøksringen (Nordre Nordmøre forsøksring, nå Landbruk Nordvest), Smøla kommune og Fylkesmannen i M&R : Første møte i styringsgruppa, hvor Forsøksringen v/ Olav Inge Edvardsen ble ansatt som prosjektleder i et 5-årig myrsynkingsprosjekt. Det blir også opprettet ei referansegruppe med fagfolk fra NGU, Planteforsk, FM i M&R, og private oppmålingsfirma. 3

4 Utprøving av kartleggingsmetode- og utstyr Oktober NGU (Trondheim) kommer med sitt utstyr for oppmåling av undergrunn og overflate. Operatøren måtte trekke utstyret som kartla myrdybde og fjellundergrunn, mens posisjonen ble bestemt med nivelleringskikkert og GPS. Det var enighet i styringsgruppa om at dette utstyret ikke tilfredsstilte krav om raskt og godt kartleggingsarbeid. IES oppmåling (v/ Arnold Strømme og Ingar Iversen) stiller samme høst på samme areal (hos Peder Gundersen på Toppmyrfeltet) med ny GPS for koordinatfesting og registrering av overflate. Undergrunnen forsøkes kartlagt ved manuell stikking med 10 m mellom linjene og mellom punkta i linjene (10 x 10 meter med manuell stikking). Dette var alt for tungvint og lite effektivt og aktørene ble raskt interessert i mer tidsmessige løsninger. Det ble laget undergrunnskart på bakgrunn av begge målemetodene nevnt ovenfor. Styringsgruppa valgte å bruke det lokale firmaet, IES oppmåling DA, i fortsettelsen av prosjektet. 4

5 Felt 1 Peder Gundersen, 15 dekar med aktiv terrengforming På bakgrunn av kartene som ble utarbeidet under utprøving av kartleggingsutstyr, ble vi raskt enige om at tradisjonell profilering var uaktuelt hos Gundersen. Til det var undergrunnen (og myrdybde) alt for variabel og usystematisk. Dette var et areal som det ikke var mulig å drenere på tradisjonelt vis (systematisk grøfting med ca. 6 meter avstand). Aktiv terrengforming - vil si å forme overflata etter fjellundergrunnen. Så lenge myra ligger direkte på fjell som på Smøla, vil terrenget etter hvert som myra forsvinner forme seg etter fjellundergrunnen. Myrdybden på feltet hos Gundersen varierte mellom 0 og 2,8 meter. Ved å legge hoved-dreneringa i de djupeste partia på myra, vil myrsynkinga gjøre at fallet mot dette partiet bare vil øke med åra. For ytterligere å øke denne effekten tas det myrjord fra de djupeste partia som legges oppå de grunneste partia. 20. april 2001 Etter dreneringsplanlegging ut ifra kart og utstikking i felt startet gravinga. I ei grøft møtte vi fjellundergrunn som ikke skulle være der på bakgrunn av kartet. Ved å analysere kart og terreng finner vi at fjelltoppen ligger midt mellom kartlagte punkt på 10 x 10 meter. Ved manuell stikking finner vi en ny justert trasè, og graver denne. Vi har dermed lært at vi må kartlegge tettere enn 10 meter mellom linjene framover. Dette på bakgrunn av at topografien på fjellundergrunn viser seg å være svært så kupert over korte avstander. Akkurat dette faktum kompliserer dreneringsarbeidet mye, og gjør at behovet for detaljert kartlegging viser seg å være enda mer påkrevet enn først antatt. Det letes etter nytt trasèvalg på bakgrunn av at vi traff på fjellundergrunn hvor undergrunnskartet sa noe annet. 5

6 Her er det gravd ei av flere grøfter, samtidig som gravemaskina har skjært ned grøftekantene og lagt jorda inn mot områder som har grunnere myr. Gravearbeidet innebar en kostnad på 1.100,- pr. dekar. 9. mai 2001 Referansegruppa på befaring i området 19. april 2002 Markdag på feltet ett år etter at gravinga startet. 29. august 2002 Her er tynn fiberduk lagt nedi grøfta og langs sidene for å unngå tilslamming. Plast drensrør (110 mm) legges oppå duken, og ca. 50 cm leca fylles oppå røret før duken brettes over, men med små gliper for å slippe ned vatnet i tilfelle det skulle bli tilslamming av duken. 6

7 Peder Gundersen fordeler skjellsand (ca. 30 cm) over lecaen som er innpakka i tynn kvit fiberduk. På høyre side av Gundersen (bak i bildet) er det brukt singel i stedet for skjellsand over leca. Det er med andre ord skjellsand og singel som blir brukt som drenerende masse opp mot overflata oppå leca. 15. oktober 2002 Store nedbørmengder på kort tid i september gjorde at skjellsanden ble frakta nedstrøms. Gundersen står akkurat i skillet mellom skjellsand og singel som fyllmateriale i grøfta. Skjellsanden har blitt frakta nedover og over singelen. 7

8 3.september 2002 Her fylles grøfta med singel helt opp til overflata (ca. 30 cm tjukt lag over leca). Oppå drensrøra ligger det ca. 50 cm med leca. Singelnedslippa er ca. 1,5 meter lange, og de neste ca. 4,5 meter av grøfta blir fylt med torvjord oppå drensrøra og helt opp i dagen. Dette blir gjentatt flere ganger i denne grøfta. Feltet ble sådd sommeren Hva har skjedd i ettertid? Feltet har fungert svært godt, bortsett fra ett punkt i hovedgrøfta, som ble oppgravd høsten Som antatt, viste det seg at ei tidligere drensgrøft var kutta, uten at denne var leda inn i ny drensgrøft. Dette er et problem som belyses nærmere seinere i rapporten. 8

9 Utvikling av georadar med GPS 4.april 2001 Fra firmaet Malå Geoscience i Sverige kommer det besøk (Johan Nissen) med en prototyp av en georadar. Arnold Strømme fra IES oppmåling (til venstre) følger interessert med, mens leder i styringsgruppa, Anders Hovde, endelig ser for seg den høyst etterlengta arvtakeren etter manuell jorddybdemåling. Utstyret blir neste dag testet ut i felt hos Gerhard Paulsen, med oppløftende resultat, selv om det mangler en del tekniske løsninger og mulige forbedringer. 16. juli 2001 Egil Eide fra NTNU i Trondheim tester ut sitt utstyr på Moldstad. Eide har jobbet med 3D-målinger med georader over en lengre periode, og skrevet doktoravhandling innen tema georadar/gps. Dette utstyret var imidlertid stort og tungt, og fungerte ikke optimalt på litt djup myr. 9

10 Her har endelig georadaren kommet til Smøla, og Arnold Strømme og Morten Eirik Eines i IES oppmåling DA programmerer og tester det nyinnkjøpte utstyret sitt. Hva gjør en georadar? Metoden med måling ved hjelp av GPR (ground-penetrading radar, norsk betegnelse: georadar) går ut på at reflekterte elektromagnetiske bølgepulser benyttes til undersøkelse av grunnens lagdeling og struktur. Deler av bølgeenergien blir reflektert til overflaten når bølgepulsen treffer en grense som representerer en endring av mediets dielektriske egenskaper. Refleksjonene registreres med hjelp av en mottakerantenne på overflaten, og signalene blir lagret i en PC, med tilhørende programvare for tolking og prosessering. En GPS holder georadaren orientert om hvor dybderegistreringen tas, i horisontal og vertikalplanet. Det lages så digitale kart over overflate, myrdybde og undergrunnen, som gir grunnlag for valg av dreneringsløsnig. Dreneringstraseer blir så lagt inn i digitalt undergrunnskart og stukket ut i felt ved hjelp av GPS. 10

11 Felt 2, Paulsen, 30 dekar Styringsgruppa inngikk avtale med IES oppmåling DA om å kartlegge 200 dekar innenfor formålet til prosjektet for kr. 530,- pr. dekar. Innen 1. juli 2002 skulle de ha ferdigutviklet kartleggingsmetoden. Oppdraget innebar ferdig konstruerte digitale kotekart i ulike farger for berggrunn og overflate, samt utstikking av dreneringtrasèer. En så det som sannsynlig at en kunne komme ned til en pris på mellom Kr til 300,- for ferdig utført kartleggingsoppdrag for bonden etter prosjektperioden. IES fikk problem med PC, programvare, Windows 2000, strømforsyning m.m. For å gjøre ei lang historie kort: Vi fikk dessverre ikke den framdrifta vi hadde planlagt i prosjektet. Styringsgruppa fikk sitt første kart (felt 2 hos Paulsen) 20. september 2002, og 26. september var planlegginga fullført og graving starta 1. oktober. Dette er et felt som så greit ut å drenere (på avstand). Men, grunneier hadde imidlertid møtt på fjellet flere plasser, og tidligere grøftetraseer var nå blitt for grunne, og i noen grøfter hadde det oppstått motfall. Her kjøres det med georadar påmontert GPS-antenne med ca 5 meter mellom kjøredragene. Det ble kjørt i sirkler inn mot midten. Vi så raskt at prøvestikking (finstikking) i etterkant er nødvendig for å finne traseer på noen kritiske punkt før graving. Dette på bakgrunn av erfaring på feltet hos Gundersen, der vi i tillegg kjørte med større avstand mellom kjøredragene. Dette kartet viser fjellundergrunn på feltet i meter over havet. Overflaten er relativt jevn. Myrdybden varierer fra 0,2 til over 4 meter. Fjellgrunnen under myra (og dermed myrdybde) viste seg å være svært varierende, og ved å forflytte seg 1 meter kan fjellundergrunnen varierer 0,8 meter. De lyse (kvite) partiene i kartet er fjell nesten i dagen (med mindre enn 20 cm myr over). De mørkeste partiene er de med dypest myr, og det er her vi har tegnet inn planlagt dreneringstraseer med svarte linjer. 11

12 Registreringene var med på å bekrefte vår mistanke om at fjellundergrunn under Smøla-myra er langt mer kupert enn først antatt, og at ei framtidig dreneringsløsning er helt avhengig av nøyaktig kartlegging av fjellundergrunn med avansert og nøyaktig utstyr. Etter at dreneringstraseene er tegnet inn på dette kartet, må de samme traseene legges inn i et digitalt kart, slik at punktene kan stikkes ut ved hjelp av GPS. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å teste ut blant annet tradisjonell profilering (ca. 40 meter mellom åpne/rette kanaler og 5 % fall) sammen med tradisjonell grøfting på dette arealet. Undergrunnskartet viste oss imidlertid at dette ikke ville være noen god løsning for å oppnå god tørrlegging sammen med god arrondering. Dreneringsløsning Vi ble raskt enige om at vi måtte grave grøfter i djuptraseene som kartet viste oss, og at disse grøftene måtte fylles for å sikre god arrondering. For å sikre at overflatevatnet raskt finner veien inn mot grøfta må vi flytte masse og skape ekstra fall. Vi landet med andre ord på ei dreneringsløsning som ligner mye på den som ble valgt hos Gundersen på felt 1, nemlig aktiv terrengforming. Vi så nå for oss ei Smøla-profilering hvor vi uhindra kan kjøre fra profil til profil over grøfter satt med leca, singel, grov grus eller torv. Fall på overflata vil variere avhengig av blant annet avstand mellom profilene. Oktober 2002 Først graves ei 80 cm grøft langs de dypeste partia som georadar/gps har anvist, og vi har stukket ut med pinner i felt Så graves grøftekantene ned, massen flyttes inn mot grunnere terreng, og terrenget heller inn mot opprinnelig grøft. Denne grøfta ligger i tillegg i et dypt område, og vil dermed synke mer enn terrenget rundt. Fallet inn mot grøfta vil dermed forsterkes over tid. Her er grøftekantene tatt ned på begge sider. Det skal nå graves ei ny grøft på samme sted som 1. grøft. Denne skal etter kvart settes med rør og fylles. Haugene med jord (øverste 20 cm av grastorva) til høyre skal brukes som fyllmateriale stedvis i grøfta for å spare kostnader til fyllmateriale. 12

13 November 2002 Markdag på feltet med godt oppmøte Februar 2002 Vi var svært heldige og fikk skikkelig barfrost med djup tele. Dette gjorde at vi kunne kjøre inn grus (filter- og fyllmateriale) uten å sette et eneste spor etter oss. Dette er slett ikke årvisst på Nordmørskysten. Vi la grusen i hauger som skulle være lett tilgjengelig for senere bruk Juni 2003 Opprinnelig grøft graves dypere og renskes. Dette ble gjort over hele feltet 13

14 Det legges drensrør. I hovedgrøft, som er 220 meter (+ ei 82 meter grøft lengst mot Nord) ble det brukt 110 mm rør. I sidegrøfter ble det brukt 75 mm drensrør. I ei 30 meter lang sidegrøft lengst mot sør ble det brukt 50 mm rør. Tilkjørt grus brukes som filter- og fyllmateriale over drensrør. Det ble brukt mellom 20 og 50 cm overfylling med grus. I 2 av 13 grøfter ble det ikke brukt grus som filtermateriale. I disse ble det brukt torvmasse. 110 mm drensrør i hovedgrøft overfylt med grus. Høgt opp i grøfta ses avkutta tidligere drenering. Vi var oppmerksom på viktigheten av å sørge for at eventuelt drensvatn i disse ble samlet opp og ført ned i ny drensrør. Vi antok imidlertid at i og med at de lå så høgt i terrenget, ville de bringe relativt lite vatn over tid. 14

15 Her er opprinnelig drenering/drensrør, kappet (avrevet) og vann kommer ut jevnt og trutt. Det er særdeles viktig å sørge for at disse tilførslene blir ledet inn i ny drenering Som nevnt, det er viktig å finne fram til opprinnelig drenering. Her er det tilkjørt leca (tilkjørt Smøla med skaplastebil og henger) oppå grusen. Ved å lede gammel drensrør inn i lecaen, vil vatnet trenge gjennom grusen og inn i drensrøra. Her befinner vi oss i et bløtt område hvor det før tiltaket var mer som ei hengemyr. Det er dypt ned til fjellet (med stor myrdybde), og da er lecakuler over grusfilter ideelt å bruke. Leca har svært låg egenvekt. Dette gjør at synkinga vil bli mindre enn ved tyngre fyllmateriale. Leca slipper overflatevann raskt ned til drensrøra. Det går med store mengder leca hvis en skal fylle hele grøfta med den. Ved å fylle leca i nettingsekker kan mengden reduseres. Hensikten er å bruke lecasekker som sluk/nedslepp over drensrør. Låg egenvekt gjør at den er lett å transportere på bæresvak jord. Eneste ulempe er pris. I forhold til singel var prisen på dette tidspunkt ca. 3 ganger høyere. 15

16 I overgang mellom hovedgrøft og sidegrøfter brukte vi plastkummer for å kunne kontrollere vannets gang. Her står det lecasekker som skal fungere som nedslepp for vatnet. Vi hadde ulik avstand mellom lecasekkene i de ulike grøftene (3, 6, 9 og 12 meter avstand). Grøftene ble fylt med torvjord ellers. 6. August 2003 Grøftene fylles med torvjord, før arealet på 30 dekar sås til. 16

17 18. oktober 2004 Her måles det inn punkt som skal kartlegges for myrsynking over tid. Ivar Soleim utviklet en traktormontert hydraulisk myrdybde-peiler. Med denne er det raskt og enkelt å måle myrdybde, ned til 5 meter. Myrdybde måles og noteres, og GPS måler koordinater og høgde over havet på nøyaktig samme punkt. Dette ble gjort på 150 punkt på dette feltet, noe som gjør at vi kan måle myrsynking over tid. Vi la opp til å måle synking ved hjelp av GPS vår og høst over prosjektperioden. GPS har en nøyaktighet på ca. +/- 2 cm 1.juli 2005 Det er gått snart 2 år siden såing av feltet, og her ble det bløtt Ei 50 meter lang sidegrøft uten filtermateriale (torvjord oppå drensrøra) fungerer dårlig. Det er 9 meter mellom lecasekkene som skal fungere som nedslepp for vannet. Da vi gravde oss ned til drensrøra, fant vi årsaken til problemet: Avkappa drensrør fra tidligere drenering hadde stått oppdemmet og ikke klart å kvitte seg med vannet. På bildet sees denne til venstre. Så snart gravemaskina tar bort den tette myrjorda rundt røret, kommer vannet raskt strømmende. Det nye 75 mm drensrøret ser vi nede til høyre i bildet. Myrjorda rundt det gamle røret har tettet utløpet, og vannet har ikke klart å finne avløp til det nye drensrøret. Vannet har med andre ord bygget seg opp over tid og gjort området rundt ukjørbart. Her har vi undervurdert faren, og ikke vært oppmerksomme nok til å finne det gamle drensrøret, og lede dette direkte ned i nylagt rør. I denne grøfta er det som nevnt ikke grus rundt nytt drensrør, og dermed blir det enda vanskeligere for vannet fra det 17

18 avkutta drensrøret å finne veien ned til det nylagte røret. Det er rett å si at vi har undervurdert faren med disse relativt korte og grunne drensrøra som i praksis blir kutta ved ny drenering. Dette bildet er tatt fra motsatt retning, 9 minutter etter at bildet over ble tatt, og viser ovennevnte drensrør nede til høyre i bildet. Det kommer betydelige vannmengder over tid, som renner bakover i bildet. Langt bak i bildet ser vi også at det kommer vatn fra ei anna sidegrøft. De avkutta sidegrøftene ble forlenga, og ledet direkte ned i 75 mm drensrør. 10. november 2005 Her står det overflatevann på feltet i ei 78 meter lang grøft nest lengst Nord i feltet. Utløpet er i veigrøft nærmest i bildet. Hvis vi går inn i undergrunnskartet, vil vi kunne se at der vannet står (i starten av grøfta, lengst bak i bildet), er undergrunn lågere (ca 2 meter) enn nærmere i bildet (mot utløpet). Vi frykter dermed at myrjorda (og grøfterøra) har sunket mest over det dypeste partiet (der vatnet står) og at dette gjør at vannet ikke kommer ut mot oss. Har vi fått motfall i grøfterøret? 18

19 8. april 2006 Vi går inn med gravemaskin hvor vannet har stått (se foregående bilde), og finner raskt grusen som ligger som 50 cm filter over grøfterøret. Som fryktet/forventet, finner vi vann stående like over det 75 mm drensrøret. Det er 6 meter mellom nedslepp i form av lecasekker i denne grøfta. 19

20 Ved hjelp av lasermåling over drensrøret hvor vannet står, og ved utløpet, får vi konstatert at vi har fått motfall. Vi har med andre ord fått betale for myrsynking i praksis: Dyp myr synker mer og raskere enn grunn myr. Når vi legger ei grøft med lite fall over et dypt myrområde, og utløpet er ved et grunnere parti, får vi problem, før eller siden. Vi antok at vi la inn såpass mye fall i grøfta at vi ville unngå dette problemet, men der tok vi feil, sjøl bare etter vel 2 år etter at grøfta ble gravd.. Vi blir enige om å sette ned ekstra med lecasekker som nedslippspunkt for å kunne bidra til å avhjelpe problemet. Vi satser på at vannet da raskt kommer ned til grusfilteret (som ligger 50 cm over drensrøret). Vi vet nå at det er motfall i drensrøra, men går ut ifra at vatnet kan drenere ut gjennom grusfilteret i fortsettelsen. Lasernivellering av overflata viser at vi har marginalt overflatefall nedover mot utløpet, men vi håper på at dette vil være tilstrekkelig. 20

21 Nå er det satt ned ekstra lecanedslepp langs grøfta, og som en ser, så er det lite/ingen jordoverdekking. Dette for å få maksimal effekt av disse slukene. Men, våren 2010 står det igjen vatn over grøfta. Det blir da gravd og planert bort jord over grøfta, slik at det blir fall på overflata og ut i kanal lengst bort i bildet. 21

22 Felt 3, Stakhaug øst 7. oktober 2002 Her kjøres georadar og GPS over et areal hos Peder Johan Edvardsen. Gården er senere solgt til Steinar Bakk. Feltet ligger like inntil fylkesveien. På undergrunnskartet til venstre er det tegnet inn dreneringtrasèer. De lyse/kvite områda er hvor undergrunnen er høyest, og myra er grunnest. De mørke områda er de dypeste partia, og her skal det graves grøfter. I og med at grøftene blir gravd over de dypeste partia, blir det mest synking her, og dette gjør at fallet inn mot grøftene skal tilta over tid. På dette, og 2 andre areal på Stakhaug (til sammen 40 dekar), er det i tillegg til 5 meter kjøreavstand mellom linjene, kjørt med ca. 10 meter avstand på tvers av første kjøring. Dette for å finne om denne økte nøyaktigheten kan forsvares økonomisk. Dette feltet er betydelig grunnere enn hos Paulsen. Myrdybden varierer mellom 0,5 2 meter Her er grøftene gravd. Grøfta i forgrunnen er den eneste som skal være åpen, de andre skal fylles. 22

23 Desember 2002 Barfrost er en velsignelse når bæresvak myrjord skal bearbeides. Leder i styringsgruppa står på grøftekant som er profilert ned og kikker inn mot kutta drensrør i motsatt grøftekant. I og med at denne grøfta skal stå åpen vil ikke denne drensrøra skape problem framover. Kanal mellom dyrka og udyrka myr i Nord. Den udyrka myra til venstre ligger og presser mot kanalen, og is-svuller viser at vatn stadig kommer ut. Høsten 2009 ble det gravd ei grøft ca. 15 meter inn på den udyrka myra for å ta bort presset mot kanalen midt i bildet. Dette vil sannsynligvis gjøre at kanalkanten vil stabilisere seg. 12. mai 2003 Profilering i området rundt den grøfta som skal stå åpen. Resten av arealet skal stort sett ikke profileres med gravemaskin. Grøftene blir som nevnt gravd over de djupeste partia, og dermed vil myrsynkinga bare øke fallet inn mot grøftene over tid. Dette feltet blir med andre ord en lettvariant av feltet hos Paulsen, hvor vi gikk inn og profilerte i stor stil med gravemaskina (aktiv terrengforming). Her skal naturen gjøre jobben i stedet over tid, og overflata blir dermed mye slakere enn hos Paulsen. 23

24 Kostnaden blir også en annen. Hos Paulsen ble gravejobben ca. kr ,- pr. dekar, mens her, på Stakhaug, ble kostnaden ca kr ,- pr. dekar. Sekker med leca blir brukt direkte oppå drensrøra som nedslepp for vann. Sekkene blir lagt helt opp i dagen for maksimal effekt. Grøftene blir lukka med torvjord som filtermateriale. Avslutningsvis freses det nærmest kanalen, for å gjøre jorda porøs og lett flyttbar 24

25 Jorda dras innover på stykket for å lage fall for overflatevannet, slik at det finner raskeste vei ut mot kanalen. Arealet er ferdig drenert og grovplanert. Like etterpå ble det brakka med glyfosat og tilsådd med engfrøblanding. 25

26 Felt 4, Stakhaug vest Dette arealet er langt og smalt, og har et mindre høydedrag (lyse områder på kartet) langs midten. Vi planlegger å grave korte grøfter direkte ut i åpen grøft/kanal på hver langside av feltet. Det graves ny, åpen grøft i SV og eksisterende kanal i NØ skal graves litt dypere, samtidig som grøfte- /kanal-kantene skal tas ned og massen forflyttes inn mot midten av stykket. Slik bygger vi ekstra fall på overflata 16. mai 2003 Grøftekanten (til venstre) er tatt ned og massen forflyttet inn mot midten for å bygge fall på overflata. Bildet er tatt fra motsatt retning (fra sør) i forhold til forrige bilde. Til høyre i bildet går det kommunal vannledning mellom grøfta og granhekken, og vi holder oss unna denne. Nygravd grøft treffer fjellet litt til høyre for midten av bildet, før fjellet skrår raskt nedover. Dette er indikasjon på hvor ujevn fjellundergrunnen er på Smøla. Det blir ikke gjort noe med dette i første omgang, men i 2009 ble det gravd ei grøft til venstre, rundt og forbi fjellet. Dette i stedet for å bruke dynamitt i grøfta, da Smøla kommune er redd for hovedvannledningen sin. 26

27 Gamle trebaler/grøfter kommer for dagen etter at jorda skrelles av langs grøftekantene. 12. mai 2004 Det er gått ett år siden forrige bilde. Grøfta renskes på nytt, og massen legges innover arealet. Det blir lite igjen av de planlagte grøftene, særlig på denne siden av feltet, (SV) da vi ser at det vil kunne gå bra uten. På motsatt side (til høyre i bildet, mot vest) er det gravd noen grøfter som blir satt på ordinært vis (uten leca) i løpet av sommeren. Feltet ble sådd august

28 Andre felt I rapport over prosjektet Georadarkartlegging og tilpassa drenering av Smølamyr er det beskrevet at manglende framgang i det prosjektet skyldes at firmaet IES oppmåling DA som eier georadar og GPS ikke har gitt oss kartmateriale til avtalt tid. Dette har medført store problem og forsinkelser i arbeidet med felt også i mysynkingsprosjektet. Etter 2004 fikk vi ikke utarbeidet kart som kunne brukes i dette prosjektet, før vi mot slutten av 2009 mottok kart over tidligere kjørt areal. 14. august 2002 Kartlegging av udyrka myr hos Bjørn Brende. Det ble også kjørt et areal hos Jørgen Holmen (øst for Moldstad) på tilsvarende udyrka myrområde. I sum ble det til sammen kjørt på 110 dekar udyrka myr Det viste seg å være svært vanskelig å finne undergrunnen på den dypeste myra. Data ble sendt til Sverige for tolking. Beskjeden derfra var at en må kjøre med annen antenne/frekvens på de dypeste arealene. Dette ble ikke prioritert i fortsettelsen. Det ble også kjørt 2 felt på fastmarksjord (morene) på Rokstad, hos Inge Håvard Rokstad, hvor det ble konstatert at det måtte kjøres med annen antenne/frekvens. Disse 4 felta ble det ikke utarbeidet kart over, og dermed ikke utført ytterligere arbeid på. 28

29 Digitalisert dreneringskart hos Sverre Martinsen v/ Myrhaug (3D-kart over til høyre) Graving startet desember 2009 og ble sluttført juli Den røde streken Nord/Sør er kanal som er nygravd og skal stå åpen. De blå grøftene skal lukkes. Prosjektet har tatt kostnaden med kartlegging, planlegging og graving. Grunneier tar øvrige kostnader og skal sluttføre arbeidet i Forsøksspørsmål Det ble lagt opp til å søke svar på våre mange spørsmål ved hjelp av demonstrasjonsfelt. Hva har vi lært? Ekstremt kupert undergrunn Fjellundergrunnen under myra på Smøla kan være sterkt kupert, selv om overflata er jevn og fin. Det er heller ikke noen fast fallretning/system i fjellformasjonene. Dette skaper store utfordringer ved praktisk drenering. Dette var det viktigste vi fant tidlig i prosjektet, og som bekreftet at georadar og GPS er uunnværlige hjelpemiddel i framtidig drenering på Smølamyr. Alle som har fått utarbeidet undergrunnskart, og hvor det er gravd i etterkant, har fått en helt annen oppfatning av undergrunnsforholda enn de hadde før. Kirurgisk sprengning En finner i en del tilfeller dype områder som kan være vanskelig å drenere ut, da en i så fall må gå gjennom grunnere parti for å få utløp. I slike tilfeller må en vurdere sprengning i fjellundergrunn for å få bedre utløp. Vi har ikke måttet sprenge fjell i dette prosjektet, men sprenging kan forsvares når en kjenner undergrunnen og dermed kjenner framtidig utforming av arealet. Motfall kan oppstå i djupe partier Hvis en legger ei grøft over et dypt område og over et grunnere område mot utløpet, får en raskt motfall. Dette gjelder særlig hvis dybdeforskjellen er stor (f. eks. en meter). I slike tilfeller må en heller unngå å legge grøfta over de dypeste partia, men heller legge ei grøft på hver side av det djupeste området. Dette er særlig viktig hvis en bruker mye tung filtermasse i botn av grøfta (singel/grus). Trykket mot undergrunn blir da ekstra stort, og synkinga går raskere og blir større. Lecakuler har låg egenvekt og er ideell med hensyn på å redusere vekt over drensrør. 29

30 . Profilering Tradisjonell (systematisk) profilering er mer eller mindre uaktuelt på smølamyr på grunn av ovennevnte undergrunnsforhold. Rette linjer og vinkler i dreneringssystemene er vanskelig å få til når undergrunnen er så ujevn. Sekker med leca og filter Skjellsand ser ut til å være dårligere egna som nedsleppsmateriale til grøfter enn grov grus og singel. Vi har stort sett hatt svært gode erfaringer med lecakuler som nedsleppsmateriale. Det er lett å transportere og slepper vannet lett gjennom. Hos Paulsen opplevde vi å få tetting av inntaksslisser i ei drensrør der vi brukte lecasekker som sluk direkte ned på drensrøra. I dette tilfellet var det finstoffet i lecaen som ble vasket ned i slissene i røra og tetta disse. En bør derfor bruke filtermateriale oppå drensrøra der en bruker leca. Vi har god erfaring med å bruke tynn fiberduk rundt filtermasse og drensrør i feltet hos Gundersen. Dette ble brukt for å unngå tilslamming. På den annen side fikk vi ikke tilslamming hvor vi ikke brukte slik duk heller. Vi konkluderer med at det neppe betaler seg å bruke fiberduk mot tilslamming på slik myr. Fang opp gamle grøfter! Når en graver nye grøfter, treffer en ofte gamle grøfterør som kappes/graves over. Det skumleste er hvis en drar ut lengder av rør (ikke kveilrør). Slik kan utløpet av gammel grøft ligge inne i myra langt unna ny grøft. Vi har erfart at gamle grøfter leder til dels mye vann over tid, trass i at de ligger grunt og ikke er lange. Det er avgjørende viktig å få tak i utløp av gammel grøft og lede denne inn i ny grøft. Smølaprofilering Smølaprofilering med graving av grøfter i påviste dype partier i undergrunn (og dermed der hvor bunnen er lavest) har vist svært god dreneringseffekt. Det er i tillegg prøvd ut mer eller mindre grad av profilering langs grøfter og kanaler. Hos Paulsen ble det prøvd ut en variant hvor vi profilerte omfattende (aktiv terrengforming) og brukte mye filtermateriale og lecakuler. Hos Edvardsen/Bakk (Stakhaug) prøvde vi ut en variant av mye mer forsiktig profilering og mindre bruk av filtermateriale, samt begrenset bruk av åpne grøfter plassert strategisk arronderingsmessig. Vi la her opp til at naturen skal forsterke fallet inn mot grøftene i fortsettelsen. Forutsatt god drenering, vil en da få ei mindre kupert overflate, og dette vil gi mindre utfordring for langt og bredt utstyr ved f.eks grashøsting. En slik variant har også blitt utprøvd i andre felt i prosjektperioden. Vi konkluderer med at lettvarianten av Smølaprofilering har lyktes best, sett i forhold til kostnad. Vi har oppnådd å drenere problemfelt med en gravekostnad på ned mot Kr. 500,- pr. dekar ved å gå inn med åpne grøfter strategisk plassert, sammen med lett profilering. 5 meter kjøreavstand med georadar og stikking 5 meter kjøreavstand med georadar/gps er nok til å finne gode dreneringstraseer. Men manuell stikking i etterkant av utstikking av trase med GPS er nødvendig for å finne kritiske punkt. Dette på grunn av den usystematisk kuperte undergrunn. Det manuelle stikkingsutstyret er nå lagret på Frostadheia for felles bruk. 30

31 Vi prøvde med ei kjøring nr. 2 (med ca 10 meter avstand) som gikk på tvers av første kjøring, men dette fant vi i sum unødvendig i forhold til kostnad (iallfall når en har godt stikkeutstyr). Å drenere myr tar tid Myrjorda er blaut og mjuk. Vi visste på forhånd at å forhaste seg når en skal drenere myrjord, aldri er fornuftig. Ved å grave åpne grøfter som første trinn, får vi punktert myra og vi oppnår god uttørking over litt tid. Neste trinn kan være å profilere langs kanaler/grøfter, før en etter hvert eventuelt går inn og graver grøftene dypere. En bør legge opp til at det vil ta både ett og to år fra en starter graving og fram til innsåing avhengig av flere faktorer. 1: Tørke 2: Frost Tidligere forsøk på Fureneset viste at tørking/ frysing av grøftekastet i ett år førte til mer gjennomtrengelig torv særlig de tre første åra etter gjenlegging av grøftene. Denne effekten er bekreftet ved erfaringer på Smøla. Mindre grøfting Ved å konsentrere graving og nedlegging av drensrør til de dypeste partia av et felt, vil en minske andel grøfting i forhold til tradisjonell drenering (med ca. 6 meter grøfteavstand). Med lett smølaprofilering har en med andre ord oppnådd å begrense sterkt antall meter grøft pr. dekar, og en unngår å møte problem med fjellgrunn i grøftene ved å grave bare i de djupeste partia. Mindre klimagassutslipp Den synkinga vi har over de gravde grøftene gjør at dreneringseffekten (fallet inn mot drensrøra) øker over tid. I tillegg unngår vi kostbar grøfting over grunnere parti, og minimaliserer dermed ugunstig synking over disse områdene. Om redusert oksydasjon er en del av årsaken til redusert myrsynking, eller om det bare er komprimeringen som reduseres, må undersøkes nærmere. Registrert myrsynking på feltene Paulsen og Stakhaug Siden våren 2004 er det foretatt nøyaktige GPS-målinger på 2 felt for å påvise myrsynking/endring på jordoverflate over tid på Smøla. Feltene er profilert på noe ulikt vis (se tidligere omtale). Målingane er tatt både vår og høst (mai og oktober) og det er i praksis høydemålinger (h.o.h) på jordoverflata som er registrert, nøyaktig på same punkt over tid. Vi har skilt mellom grunn myr (0-1,5 m) og djup myr (> 1,5 m). 31

32 Ved første gangs oppmåling kjørte vi 4 ulike løyper (se skisse nedenfor): 1: Over grøft (altså i bunnen av profilene, (langs grøfta med drensrør som er fylt). 2: Langs sidehelling på profilene (altså i overgang mellom topp og bunn). 3: Over rygg (på toppen av profilene). Her er det med andre ord lagt på mye jord. 4: Langs kanal/vei (parallelt langs veien som omslutter arealet på 2 sider). For hvert punkt ble det (i 2004) peilet mekanisk myrdybde, og denne dybden ble lagt inn i GPS. Slik kunne vi i ettertid sortere alle målepunkt etter myrdybde. Myrsynking hos Paulsen Diskusjon Det er tatt 150 høydemålinger på dette feltet. Vi har hatt ei synking på overflata av terrenget på fra 3-8 cm over 5 år (i gjennomsnitt 6 cm = vel 1 cm pr. år). Synkinga består av komprimering og svinn (oksydasjon og erosjon). På dette feltet er myra relativt dyp, og de aller fleste målepunkta er på myr som er dypere enn 1,5 meter. Vi har totalt 20 målepunkt på grunn myr (mindre enn 1,5 meter) og 175 målepunkt på djup myr (djupere enn 1,5 meter) på dette feltet. 32

33 Vel 1 cm synking av overflata pr. år er bare halvparten av det vi forventa oss, på bakgrunn av målinger opp gjennom tidene på Smølamyr. Det kan se ut som om synkinga av overflata har vært litt større på dyp enn på grunn myr, ikke uventa. Det har vært minst synking i sidehelling. Dette er i overgangen mellom hvor vi har tatt bort jord med profilering og lagt jorda over ryggene. I denne overgangen er det fast/komprimert jord som ikke er gravd og flyttet på. Slik har vi unngått komprimering over tid, og dermed mindre synking av overflata i sum. Myrsynking hos Stakhaug/Bakk Myrsynking i cm , grunn og djup myr Bakk, Smøla : Over grøft, grunn <1,5 m 1: Over grøft, djup myr >1,5 m 3: Over rygg, grunn my r<1,5 m Diskusjon: Det er tatt 50 høydemålinger på dette feltet (langt færre enn hos Paulsen). Dette feltet er som tidligere nevnt betydelig grunnere enn hos Paulsen, og ble profilert som en light-versjon, det vil si at det ble gjort på enklere og billigere måte. I praksis vil det si at det ble flyttet på langt mindre jordmasser, og heller satset på at terrengformen skulle forsterke seg framover i tid. Dette på bakgrunn av at grøftene (også her) ble lagt i de dypeste partia, og dermed vil fallet mot grøftene forsterke seg. Som nevnt, er feltet grunt, og mindre enn hos Paulsen. Vi har derfor ikke målinger hvor myra er dypere enn 1,5 meter over rygg på profilene. Vi har av samme grunn ikke målinger langs kanal/vei og sidehelling Vi har hatt omtrent tilsvarene synking på dette feltet som hos Paulsen, i overkant av 1 cm i snitt over 5 år. Også her ser vi at det synker mest over grøftene. Vi hadde forventa at feltet hos Paulsen (som har ca. dobbel myrdybde) ville ha større myrsynking enn på Stakhaug over de dype partia. Noe av forklaringa kan ligge i at det her er langt færre målinger som ligger bak, og dermed et mindre statistisk materiale med lavere sikkerhet. Vi skulle gjerne hatt ytterligere synkingsmålinger på begge felt over tid, men det gjenstår å se om en finner økonomi til dette. Så langt har iallfall synkinga (heldigvis) vært mindre enn vi hadde forventa, og det er et oppløftende resultat i prosjektet. 33

34 Avslutningsvis Det rettes en svært stor takk til bevilgende aktører, som har gjort dette fullfinansierte prosjektet mulig: Landbruks- og matdepartementet Fylkesmannen i Møre og Romsdal Smøla kommune Framover Firmaet IES oppmåling DA er for tiden under avvikling, mens aktørene eier både georadar og GPS, og kan derfor kjøre kartlegging framover om ønskelig. Smøla kommune utfordres til å gjøre nødvendige grep, slik at landbruket på Smøla (og gjerne andre kommuner) kan få gleden av dette svært nyttige hjelpemidlet, samt kompetasne, som er utviklet siden Smøla Olav Inge Edvardsen prosjektleder Arnold Strømme i IEs oppmåling sitter bak traktoren og følger med at utstyret funger. Her på oppdrag i Hordaland 34