SV Samfunnsvitenskapelige emner

Transkript

1 KANDIDAT 8011 PRØVE SV Samfunnsvitenskapelige emner Emnekode SV-125 Vurderingsform Skriftlig eksamen Starttid :00 Sluttid :00 Sensurfrist :00 PDF opprettet :25 Opprettet av Digital Eksamen 1/6

2 SV-125 Generell informajson Emnekode: SV-125 Emnenavn: Samfunnsvitenskapelige emner Dato: 24. November 2017 Varighet: Kl. 09:00-13:00 Tillatte hjelpemidler: Ingen Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Velg et alternativ Ja Nei 1 Oppgave 1 Etikk (teller 50 %) Det er rekvirert viktige blodprøver på en kvinne på 84 år som er innlagt på ortopedisk avdeling. Når du kommer inn til pasienten virker hun forvirret og motsetter seg prøvetakingen. Du får inntrykk av at hun er dement. Sykepleieren, som også er tilstede på rommet, sier det alltid pleier å være slik, tar et godt tak i kvinnens arm og ber deg ta prøven mens hun holder armen fast. Utfør en etisk analyse og gi råd om hvordan bioingeniøren bør forholde seg. Trekk inn etisk teori i diskusjonen. (Vedlegg: Yrkesetiske retningslinjer for bioingeniører) Moral er handler om hva som er rett og galt, imens etikk forteller om hvorfor noe er rett eller galt. Å gjøre en etisk refleksjon kan være nødvedig for å vurdere ulike situasjoner. Jeg velger å ta bruk i den klinisk etiske analyse modellen fra Eide & Eide for å løse denne oppgaven. Jeg valgte denne fordi jeg mener den er systematisk og får frem alle de viktige punktene i en etisk analyse. Hva er problemet? Problemet i denne situasjonen er om bioingeniøren skal ta prøve av en pasient, som er forvirret og motsetter seg blodprøvetakningen, eller ikke. Hvordan skal bioingeniøren forholde seg til situasjonen. Hva er fakta? Bioingeniøren skal ta noen viktige rekvirerte blodprøver av en pasient som er innlagt på sykehuset. Pasienten er en kvinne på 84 år og hun motsetter prøvetakingen. Det er en sykepleier til stede som vil at prøven skal tas ved at hun holder kvinnens arm. Pasienten reager alltid slikt. Bioingeniøren får et inntrykk av at pasienten er dement siden pasienten virker forvirret. Hvem er de berørte partene? De berørte partene i denne situasjonen er pasienten, bioingeniøren og sykepleieren. De har ulike interesser når det gjelder hva som skal gjøres. Pasienten: gir inntrykk av at hun ikke ønsker å ta blodprøvene. Sykepleieren: ønsker at prøven tas Bioingeniøren: usikker om hvordan hu skal forholde seg til situasjonen 2/6

3 Relevante verdier, prinsipper lover osv. Profesjonsetikken er veldig sentral her. Det handler om hvem man er og ønsker å være når man arbeider innen for et yrke (profesjon). Denne etikken har gitt oss yrkesetiske retningslinjer som gir oss en veiledning om hva som er rikitg/akseptabel praksis. Hvis man ikke følger disse retningslinjene kan man bli sanksjonert. Relevant retningslinjer i denne situasjonen er paragraf 1. Denne sier "Bioingeniøren viser respekt for liv og for menneskets iboende verdighet". Bioingeniøren har ikke kunnskap om pasienten tillstand men det skal ikke ha noe å si da man skal respektere mennesker uavhengig av det. Ved å si nei til å ta denne blodprøven så vil pasienten føle seg verdsatt, samtidig vil bioingeniøren følge retningslinjen ved at pasienten blir respektert. Paragraf 2 sier "Bioingeniøren respekterer pasientens rett til informert samtykke, autonomi og integritet.". Pasienten gir ikke samtykke til å ta denne prøven, samtidig som hun ikke vet viktighetsgraden av blodprøven. Bioingeniøren bør dermed belyse det for pasienten om det er mulig. Hvis bioingeniøren ikke tar prøven vil hun ta hensyn til pasienten. Man antar at hennes pårørende ønsker at hu skal bli behandlet og frisk, og da tar man hensyn til dem ved å ta prøven. Hvis prøven tas virker det som man må bruke tvang siden sykepleieren foreslo om å holde armen hennes. Dette bryter mot retningslinja 2.1 som sier at man skal utøve sitt yrke slik at pasienten føler seg trygg. Hvis pasienten er dement fører det til at pasienten blir enda mer usikker. Begge retningslinjene tar for seg respekt for pasienten, og dermed kan det helle til at man burde respektere hennes valg med å ikke ta prøve hvis man skal følge retningslinjene direkte. Videre vil ulike etiske tilnærmingene være sentralt. Pliktetisk tilnærming handler om at man skal gjøre det man føler seg pliktig til å gjøre. Man kan dele det opp i heteronom og autonom. Hetronom er plikt ovenfor et større perspektiv for eksempel overfor sin arbeidsplass. Autonom plikt er plikt for deg selv. Bioingeniøren er pliktig til å følge sine arbeidsoppgaver som dermed sier at disse viktige prøvene skal tas. Man kan anta at disse prøvene er viktig for hennes behandling. Samtidig er bioingeniøren også pliktig til å følge de yrkesetiske retningslinjene satt for bioingeniører, som støtter mer om å ikke gjennomføre blodprøvetakingen. Bioingeniøren er pliktig over å respektere pasienten autonomi, selvbestemmelse. Pasient- og brukerettighetloven speiler det samme ang personen rett til å bestemme. Men hvis pasienten er dement kan det være vanskelig å tenke på hennes autonomi, da vi ikke vet hva hun vet om hennes situasjon på sykehuset. Utilitaristisk tilnærmig handler om at man skal velge den handlingen som gir mest mulig nytte, best mulig konsekvens. Denne tilnærmingen vil veie og vurdere hvilken konsekvens er best. Konsekvensen av å ikke ta prøven er at man forhindrer hennes behandling, og det går dermed utover hennes helse. Konsekvensene av å ta prøven er at resultatene kan være til nytte for hennes behandling, men tilitten hun har med helsepersonellet kan bli sviktet og hun kan få litt vondt av prøvetakingen. Det kan være vanskelig å vurdere hvilken handling som er best. På den enesiden vil det å ta prøven gi best mulig nytte lagsiktig, imens å ikke ta prøve gir bare nytte/lykke kortsiktig. Nå man arbeider i helsefag er man ute etter det langsiktige resultatet. Mulige handlingsalternativer De mulige handlingsalternativene i denne situasjonen er: Alternativ I: Å ta prøven, selv om pasienten ikke ønsker det. Alternativ II: Å ikke ta prøven, og pasienten blir respekter Alternativ III: Å vente og så komme tilbake til slutten av prøvetakingsrunden slik at pasienten kan få tid til å forbrede seg, og sykepleieren kan forbrede henne i tillegg. Hvilket handlingsalternativ skal velges? Hvis man velger handlingsalternativ I, så går man imot yrkesetiske retningslinjene som jeg nevnte over. Pasienten vil ikke føle seg trygg hvis bioingenøren og sykepleieren tvinger pasienten til å ta prøven. Dette bryter retninglinjen paragraf 2.1. Jeg antar at det er slikt det har endt de andre gangene pasienten har tatt blodprøve, siden sykepleieren i første omgang sier pasienten alltid er sånn og så tar et godt grep rundt armen til kvinnen. Ved å motsette seg blodprøvetakingen gir ikke pasienten samtykke til å ta prøve. Hvis den tas vil bioingeniøren bryte retningslinje paragraf 1, siden pasienten ikke blir respektert. Bioingeniøren er pliktig til å følge arbeidsoppgavene som er satt, og bør dermed ta prøven. Ved å ta prøven vil pasienten for mest mulig lykke/nytte langsiktig med tanke på at legene finner ut av hvordan behandlingen skal foregår, ut ifra prøvesvarene. Hvis man velger handlingsalternativ II så vil man følge de yrkesetiske retningslinjene. Bioingeniøren gjør sin plikt i å følge retninglinjene. Pasienten vil ha bedre tilitt til helsepersonellet og føle seg trygg. Derimot vil dette skape problemer angående hennes behandling. Prøvene som skal tas er viktige, men vi vet ikke hvor viktige disse er. Selv om pasientens føleser blir ivaretatt ved å velge dette alternativet så vil ikke hennes behandlig bli ivaretatt. Dette handligsalternativet vil gi mest mulig lykke i det øyeblikket, men ikke langsiktig. Det siste alternativet (III) vil være å gi pasienten litt tid til å forbrede seg. Det er et viktig punkt å nevne at bioingeniøren ikke vet om pasienten er dement eller ikke. Er pasienten dement kan det være at hu ikke husker hvorfor hun er innlagt, og da kan det være til nytte at bioingeniøen først forklarer hva som skal skje, deretter 3/6

4 imens bioingeniøren tar prøver av andre så kan sykepleieren rolig forklare og forbrede pasienten. Ved dette alternativer følger bioingeniøren sin plikt til å følge retningslinjene ved at hun tar hensyn til pasienten og respekterer henne. Når bioingeniøre kommer tilbake så har nok pasienten roet seg ned, og kanskje skjønt årsaken til at blodprøven skal tas og blir mer sammarbeidsvillig. Hun blir informert, og det vil være et mer betryggende miljø for henne om hun er dement. Dette alternativet vil gi mest mulig nytte for alle parter som er involvert. Jeg vil konludere med at det beste handlingsalternativet i denne situasjonen er alternativ III. Gi pasienten litt tid og komme tilbake senere for å se om situasjonen har endret seg. Om den har det vil man få tatt prøven uten tvang. Dette alternativet blir støttet av profesjonsetikken (yrkesetiske retningslinjen blir fulgt), pliktetikken (bioingeniøren følger sin plikt til å handle med retningslinjen, respektere pasienten autonomi) og utilitarisme (situajsonen gir mest mulig nytte siden pasienten blir respekter, prøven blir tatt, og resultatene hjelper hennes behandling). 2 Oppgave 2 Forskning (teller 25%) Gjør rede for kjennetegn ved kvalitativ og kvantitativ forskning og for sentrale forskjeller mellom dem. Trekk inn eksempler på metoder og mulige forskningsspørsmål for hver tilnærming. 4/6

5 Kvalitativ tilnærming en en forskningsmetode der forskeren kommer fra et innenfra perspektiv. Forskeren er subjektiv og vil ha langvarig kontakt/nær kontakt med forsøkpersonenen. Forskningen er fleksibel, og går dypere og dypere inn i en problemstilling. Dette er altså en forskning som går i dybden. Forholdet mellom teori og forskning er basert på en suksessiv utvikling der fenomener blir forklar og teorier oppdaget. Resultatene i denne tilnærmingne bygger på få individer (mikro) men mange variabler. Forskningen går ut i fra induktiv tenkning, altså det går fra den spesielle til det allmenne. Det gjøres oppdagelser i virkeligheten, og videre blir det formulerte teorier ut ifra det. Forskerne i kvalitativ forskning starter med blanke ark, og ser på situasjonen som om den alltid har vært ny. Forskeren viser forståelse og informerer om prosjektet ved å forklare hensikten, metode, erfaringer osv. Han/hun vil utforske og er opptatt av å få et størst mulig bilde av forsøkspersonenes situasjon. Innsamlingmetoden innebærer intervju, case studier, fokus grupper, obersvasjoner og undersøkelser. Et eksempel på et forskningsspørsmål innen for denne forskningen er hva er årsaken til at pasienter ønsker aktiv dødshjelp. Man kan ha intervjuer med eldre pasienter som har ønsket det, i tillegg til noen spørreundersøkelser i forkant eller etterkant. Ved å ha et intervju får man en mye bedre innsikt i problemstillingen ved at du er direkte i kontakt med pasienten og får obervert den verbale og den nonverbale kommunikasjonen. Et annet eksempel på kvalitativ forskning er hvis du ønsker å undersøke hvordan ulike bioingeniører har taklet en situasjon der det har vært et skrikende barn som ikke har ønsket å ta blodprøve. Man kunne dannet fokus grupper (bestående av 5-10 stk) der en person styrer samtalen. I slike grupper ville det vært lettere å fått frem ulike erfaringer og perspektiver om saken. Kvantitativ tilnærming er en forskningsmetode der forskeren kommer fra et utenfra perspektiv. Forskeren er objektiv, og har oftes liten eller ikke noe kontakt med forsøkspersonene. Problemstillingene er entydige og har blitt formulert på forhånd. Det er selve planleggingsfasen som tar tid i denne forskningen. Man må finne ut av hvilken populasjon man skal ta utgangpunkt i, hvem gruppe skal utelates osv. Forholdet mellom teori og forskning er basert på bekreftelse, man har en hypotese man vil teste. Resultatene i denne tilnærmingen bygger på mange individer (makro) men få variabler. Forskningen går ut i fra deduktiv tenkning, altså fra det allmenne til det spesielle. I denne forskningen arbeider man med teorier utviklet fra tidligere forskningsresultater og egne erfaringer. Her starter ikke forskningen med blanke ark, men tar utgangspunkt i tidligere arbeid. Man gjør dermed det motsatte av kvalitativ, her har man en teori som man bruker for å oppdage noe i virkeligheten. Man kan dele kvantitaitv forskning i beskrivende og forklarende prosjekter. Beskrivende prosjekter er av tverssnitstypen, eks beskrive en bestemt populasjon på et bestemt tidspunkt. Forklarende prosjekter handler om å finne årsaksammenhenger. Eks hvor vidt en eksponering fører til en bestem sykdom. Noen kjennetegn på innsamlingsmetoden for kvantitativ forskning er generalisering, tall, standardisering og kvantitet (hvor mye, hvor mange). Innsamlingsmetodene er spørreundersøkelser, offentlig statistikk, medisinske journaler, laboratorieverdier, observasjoner og case studier. Et eksempel på et forskningsspørsmål innen for denne forskningen er spørsmål angående samsvarelse mellom praksis og arbeid. Hvis man ønsker å finne ut om hvordan praksisen er i forholdt til det man gjør i arbeidet, tar det alt for lang tid til å ha intervju med alle bioingeniørene i landet. Det er dermed mye lettere å gjennomføre en spørreundersøkelse. Det er flere forskjeller mellom disse forskningene. Først og fremst har kvalitativ forskning et innefra perspektiv og forskeren er subjektiv imens kvantitativ har utenfra perspektiv og forskeren er objektiv. Forskningne er mer fleksibel i kvalitativ siden man prøver å utforske og oppdage teorier. Siden kvantitativ tar utgangspunkt i en allerede formulert teori så er problemstillingne mer entydig. Kvalitativ forskning tar utgangpunkt i induktiv tenkning imens kvantiativ forskning tar utgangspunkt i deduktiv tenkning. Kvalitativ har få forsøkspersoner, men mange variabler slik at de får vite mest mulig, kvantitativ har mange forsøkspersoner, men få variabler. Siden kvalitativ har få personer involvert så er det enklere å ha intervjuer og fokus grupper. I en større grupper mennesker, som det er i kvantitativ, er det derimot lettere med spørreundersøkelser. 3 Oppgave 3 Kommunikasjon (teller 25%) Gjør rede for hva som er viktig å ta hensyn til ved informasjon til pasienter? 5/6

6 Når man skal gi informasjon til pasienter er det vikitg med informerende ferdigher. Denne ferdigheten handler om hvordan man informerer samtidig som man tar hensyn til pasientens alder og tilstand. Vi har tre informerende ferdigheter, de så kalte F'ene: Fullstendighet, Forutsigbarhet og Forståelse. Det er viktig å ha disse ferdighetene i bakhodet når man skal informere en pasient. Fullstendighet handler om at man skal gi fullstendig informasjon til pasienten, men samtidig uten å lesse med informasjon. Man skal gi informasjon som pasienten har behov for, og som den klarer å huske og forstå. Å gi for mye informasjon kan være belastende, og kanskje stressende for en pasient som allerede ikke har det så bra fra før. Hvis man bare snakker hull i hodet til pasienten med informasjon så vil ikke pasienten føle seg sett eller verdsatt. At pasienten skal bli sett og hørt er vikitg i kommunikasjon og da er det viktitg å ha gode ferdigheter i kommunikasjon. Dette er med på å danne tillitsrealsjon mellom pasienten og helsepersonellet. Forutsigbarhet handler om å gi informasjonen på riktig tidspunkt og i god tid. Pasienten er dermed klar over hva som skjer, og har muligheten til å forbrede seg selv og eventuelt sin familie/venner. Forståelse handler om at den informasjonen som gis skal være forståelig for pasienten. Det er ikke vits å si noe som pasienten ikke forstår og dermed ikke får noe nytte av. Dermed er det viktig å kunne tilpasse informasjonen i forhold til pasientens forståelse. Det er en forskjell mellom å forklare ett barn og forklare en voksen. Noen kan ha fagkunnskaper innenfor medisin imens andre har det ikke. Ofte kan det være greit å bytte ut faglige utrykk med noen enkle ord i stedenfor. Eksempel istedenfor å si at man skal undersøke hemoglobin nivå så kan man si at man skal sjekke blodprosenten. Når man skal gi informasjon er det viktig å være rolig og vennelig i stemmen, og vise gjennom ansiktet at man er tilstede og avslappet. Man burde ha en god kroppsholdning. Det hjelper lite hvis man ser stressa ut og er rastløs imens man gir informasjon. Dette kan få pasienten til å stresse, og igjen føle at han/hun ikke blir respektert siden informasjonen gis på den måte. Det er viktig med gode bekreftende ferdigheter (både gjennom verbal og nonverbal kommunikasjon), det kan være til nytte når pasienten videre kommer med spørsmål om informasjonen som ble gitt. Ofte kan digitale hjelpemidler også være til hjelp når man skal gi informasjon. Dette kan være en videosnutt som gir informasjonen pasienten trenger, eller så kan det være greit å ta opptak av det legen/sykepleieren sier. 6/6