Fra regulering til marked: En reaktiv prosess

Transkript

1 A R T I K L E R Jardar Sørvoll Regionale trender Arbeiderpartiet og reguleringen av boligomsetningen Fra regulering til marked: En reaktiv prosess Fra 1970 til 1989 skjedde det et glidende skifte i den sosialdemokratiske boligideologien. På 1970-tallet ble salg av boliger til markedspris ofte omtalt som illegitim, profittmotivert boligspekulasjon. Fra slutten av det neste tiåret ble det gradvis vanligere å hevde at det fantes legitime motiver bak ønsket om å selge sin bolig til høystbydende. Dette ideologiske skifte avspeilte seg også i Arbeiderpartiets boligpolitikk i årene mellom 1970 og I begynnelsen av tidsrommet fantes det ambisjoner om å innføre prisregulering på hele eller store deler av boligmassen i pressområdene. På slutten av perioden aksepterte Arbeiderpartiet den markedsstyrte boligomsetningen Willoch-regjeringene ( ) la til rette for. I det som følger analyseres denne utviklingen fra «totalreguleringsambisjoner til markedsstyring». To spørsmål står sentralt i analysen: Hva var bakgrunnen for totalreguleringsambisjonene i Arbeiderpartiet på begynnelsen av 1970-tallet? Hvorfor aksepterte Arbeiderpartiet en markedsstyrt boligomsetning på slutten av 1980-tallet? I denne artikkelen beskrives Arbeiderpartiets gradvise aksept av en deregulert boligomsetning som en reaktiv prosess. Prisstigning på boligmarkedet og høyrebølgen var de viktigste drivkreftene bak utviklingen fra «totalreguleringsambisjoner til markedsstyring». Artikkelens analyse er i stor grad hentet fra min masteroppgave i historie. Denne masteroppgaven, som også er utgitt som NOVA-rapport (1/2008), er basert på et stort og sammensatt kildemateriale. Regjeringsnotater, avisutklipp, intervjuer med sentrale aktører og materiale fra Arbeiderpartiets arkiver er blant kildene som er benyttet. Forfatterinfo: Jardar Sørvoll, Institutt: NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring), Adresse: Myrsletta 8, 1406 Ski, Tlf: , e-post: jas@nova.no 15

2 Regionale trender Prisreguleringen, boligkooperasjon og Arbeiderpartiet Bolignøden etter 2. verdenskrig ble i Norge forsøkt løst gjennom en statlig satsing på kooperativt felleseie i byene og sjøleide småhus i distriktene. I dag har derfor Norge en høyere andel boligeiere enn de fleste andre land i Vest-Europa. Som følge av Arbeiderpartiets sterke posisjon i norsk politikk etter 1945, har Norge derfor blitt kalt et «sosialdemokratisk eierland» (Annaniassen 2006). Ifølge sosialdemokratisk boligideologi sikret eiendomsretten den enkelte beboer en trygg borett, men ikke retten til å selge sin bolig til markedspris. Boliger skulle ikke være formuesobjekter som kunne selges med fortjeneste. En slik praksis ville gå på bekostning av husløse og leieboere, ble det hevdet. Boligkooperasjonen skulle på sin side frigjøre arbeiderne i byene fra «gårdeierveldet» og en utrygg leieboertilværelse. På sikt var det Arbeiderpartiets ambisjon å avskaffe privat drift av leiegårder og all boligspekulasjon med boligkooperasjonen som redskap. «Boligspekulasjon» ble imidlertid sjelden definert presist av partiets boligpolitikere etter 2. verdenskrig. Det var snarere en løs betegnelse på alle fenomener som ble stemplet som profittmotivert utnyttelse av andre mennesker boligbehov (Gulbrandsen 1980, Sørvoll 2008). Omkring 1980 utgjorde borettslagssektoren aksje-, obligasjons- og borettslagsleiligheter 17 prosent av den samlede boligmassen i Norge. I Oslo, hvor OBOS alene bygget 37 prosent av alle boliger i årene mellom 1945 og 1978, utgjorde imidlertid borettslagssektoren hele 44 prosent av det samlede boligtilbudet i 1980 (Gulbrandsen 1980). Husleiereguleringslovens 17 om prisregulering på aksjer, obligasjoner og andeler med tilknyttet leierett gjaldt for alle disse boligene. Fra 1959 til 1982 ble pristakstene i borettslagssektoren beregnet med utgangspunkt i bygge- og tomtekostnadene på det tidspunkt et borettslag ble opprettet. Utregningssystemet tok på denne måten ikke hensyn til borettslagsleilighetenes markedsverdi, men snarere utgangspunkt i deres «historiske selvkost». Det grunnleggende prinsippet for utregningssystemet var således at borettshavere skulle kompenseres for sine utgifter, men ikke tjene penger på boligsalg (Sørvoll 2008). Den politiske begrunnelsen for prisreguleringen var firedelt. For det første var formålet å hindre at etterkrigstidens boligmangel førte til en sterk og ukontrollert prisstigning. For det andre var hensikten at reguleringen skulle bidra til å redusere befolkningens boutgifter. For det tredje var reguleringen ment å sikre at de statlige husbanksubsidiene ble «værende i boligen», og ikke ble innkassert av første beboer. Prisreguleringen var på denne måten en del av ambisjonen om å etablere et ikke-kommersielt boligsegment, et boligtilbud fritt for spekulasjon med offentlige midler og utnyttelse av andre menneskers boligbehov. For det fjerde tok reguleringen sikte på å bidra til å bryte forbindelsen mellom betalingsevne og boforhold. Målet var en jevnere boligstandard enn de økonomiske forskjellene i samfunnet tilsa (Sørvoll 2008). Boligformidlingsutvalget Etter at takstplikten på eierboliger ble avskaffet i 1969, mot Arbeiderpartiets stemmer, oppstod det en åpenbar forskjell mellom private eneboliger og borettslagsleiligheter. 1 Selv om begge boligtypene ofte var oppført ved hjelp av statlige husbanksubsidier, gjaldt prisreguleringen bare for borettslagsleiligheter. Mange i samtiden oppfattet dette som svært urimelig. Det var en av grunnene til at flere på første halvdel av 1970-tallet tok til orde for å utvide og effektivisere prisreguleringen på boligmarkedet. Dette gjaldt ikke minst flertallet i boligformidlingsutvalget, en offentlig oppnevnt komité som leverte sin innstilling i desember Utvalget foreslo å gi kommunene anledning til å innføre offentlig forkjøpsrett og obligatorisk boligformidling for all omsetning av statsbankfinansierte boliger. Dette forslaget la til rette for en kraftig styrking av statens stilling på boligmarkedet. Utvalget ønsket spesielt å sette en stopper for den utbredte omgåelsen av prisreguleringen på Oslos boligmarked, der det ble tatt store summer under bordet ved salg av leiligheter i frittstående borettslag. Offentlig forkjøpsrett førte til at forbindelsen mellom selger og kjøper ble brutt og ville dermed sette en stopper for denne 1 Prisreguleringen på eierboliger var langt mildere enn takstplikten på borettslagsboliger. Her gjaldt ikke prinsippet om «historisk selvkost», men såkalt «rimelig markedsverdi» (NOU 1981:5). 16

3 boligspekulasjonen, hevdet utvalget (NOU 1972:4). I Arbeiderpartiet ble boligformidlingsutvalgets forslag varmt mottatt i første omgang. Den ansvarlige statsråden i Bratteli-regjeringen ( ), kommunalminister Odvar Nordli, forsikret om at forslaget var helt i tråd med regjeringens politikk da han mottok boligformidlingsutvalgets innstilling i desember Etter hvert til å forklare dette paradokset. For det første reflekterte totalreguleringsambisjonene på 1970-tallet utbredte politiske holdninger i samtiden. Kommunalministrene i Borten- og Korvald-regjeringene, Venstres Helge Seip ( ) og KrFs Johan Skipnes ( ), støttet for eksempel begge en styrking av kommunenes kontroll med boligprisene og boligfordelingen i pressområdene. Regionale trender fikk tanken om offentlig forkjøpsrett og obligatorisk boligformidling også støtte av bystyregruppene i de fire største byene, LO-kongressen, Oslo Arbeiderparti, partiets programutvalg for boligpolitikk og flere av partiets stortingsrepresentanter (Sørvoll 2008). Et radikalt alternativ? Den sterke oppslutningen om et totalregulert boligmarked i Arbeiderpartiet på begynnelsen av 1970-tallet kan kanskje virke merkelig sett i ettertid, all den tid partiet i realiteten aksepterte et markedsstyrt boligomsetning kun femten år senere. Flere forhold bidrar imidlertid I Oslo tok riktignok Høyre klar avstand fra boligformidlingsutvalgets innstilling, men mellompartiene støttet hele eller store deler av utvalgets forslag. Arbeiderpartiet befant seg dermed i en situasjon hvor de konkurrerte med andre partier om å markere den mest konsekvente linjen mot boligspekulasjon. I en situasjon hvor ønsket om en strammere regulering av boligomsetningen var utbredt ville det vært vanskelig for Arbeiderpartiet å avvise boligformidlingsutvalgets forslag, selv om det, slik vi kommer tilbake til nedenfor, fantes dem i partiet som var skeptiske til innføringen av en omfattende kommunal boligformidling. Videre var ledende skikkelser i boligkooperasjonen, Oslo Arbeiderparti og SV pådrivere i 17

4 Regionale trender boligomsetningsspørsmål. Ikke minst Roar Wik, SVs kommunalråd for boligsaker i Oslo, var en ivrig talsmann for økt offentlig intervensjon på boligmarkedet. Slik historikeren Francis Sejersted har påpekt, kan støtten til boligformidlingsutvalget av denne grunn dels betraktes som et uttrykk for en radikalisering av Arbeiderpartiet etter nederlaget i EF-avstemningen og SVs gode valg i 1973 (Sejersted 2000). På den annen side kan også totalreguleringsambisjonene ses som en videreføring av den sosialdemokratiske boligideologien fra mellom- og etterkrigstid. Den boligpolitiske radikaliseringen hadde således røtter i en nær fortid. Offentlig forkjøpsrett og obligatorisk boligformidling var riktignok et brudd med den praksis som hadde utviklet seg under Arbeiderpartiets regjeringer etter Likevel kan det hevdes at boligformidlingsutvalgets innstilling var i samsvar med partiets målsetting om å bekjempe spekulasjon med tomter og boliger. I sine begrunnelser for støtten til offentlig forkjøpsrett og kommunal boligformidling, fremhevet Arbeiderpartiets representanter i tråd med dette at boligomsetningen ikke var et område hvor det private profittmotiv hadde en legitim plass. «Vi må frigjøre omsetningen av leiligheter fra markedsmekanismen. Privat omsetning [...] og formidling av boliger vil i framtida være en umulighet hvis vi ønsker å skape mer ordnede forhold og fjerne spekulasjonssalg,» sa for eksempel Odvar Nordli til Arbeiderbladet i 1973 (Sørvoll 2008: 57-58). Partiets programutvalg for boligpolitikk var like klart i sine uttalelser. I deres utkast til nytt arbeidsprogram fra juli 1972 heter det således at: «Produksjon, forvaltning og omsetning av boliger må så langt det er mulig, bli unndratt det spill og den spekulasjon som ofte preger det kapitalistiske samfunn» (Sørvoll 2008:57). Boligformidlingsutvalgets innstilling harmonerte også godt med Arbeiderpartiets boligpolitikk etter krigen fordi det innebar en tilnærmet allmenngjøring av omsetningsreglene som gjaldt for boligbyggelagstilknyttede borettslag, boformen som var partiets redskap for omformingen av boligsektoren i byene. I slike borettslag sørget boligbyggelagets forkjøpsrett for at prisreguleringen ble effektivt håndhevet. Dette var imidlertid ikke populært blant alle beboerne. Fra midten av 1960-tallet ble noen borettslag vedtatt oppløst. Slike vedtak var i stor grad motivert av beboernes ønske om å frigjøre seg fra forkjøpsrett og prisregulering. For det organiserte boligsamvirket representerte oppløsningstendensene en trussel på sikt. Det var avhengig av å være forretningsførere for sine tilknyttede lag, for å sikre seg en stabil økonomisk situasjon. Støtten sentrale arbeiderpartimedlemmer i boligkooperasjonen ga til boligformidlingsutvalget, var dermed dels motivert av et ønske om å dempe misnøyen med prisreguleringen og stanse oppløsningstendensene. De administrerende direktørene i OBOS og NBBL, Arbeiderpartiets Ivar Mathisen og J.M. Sørgaard, ønsket ikke å bære ansvaret for forkjøpsrett og prisregulering alene. De håpet at en utvidelse av forkjøpsretten ville gjøre det lettere for borettshaverne å akseptere omsetningsbegrensningene de var pålagt (Sørvoll 2008). Bratteli-regjeringens forsiktige linje På tross av den store oppslutningen om en sterkere offentlig kontroll med boligomsetningen i partiet, rakk ikke den første Bratteli-regjeringen ( ) å ta stilling til boligformidlingsutvalgets innstilling før den gikk av i Da den andre Bratteli-regjeringen ( ) tiltrådte etter valget i 1973, varslet den imidlertid tidlig at den ville fremme et lovforslag om boligformidling i løpet av nær framtid. I regjeringen var ambisjonene om å bekjempe boligspekulasjon sterkest hos den politiske ledelsen i Kommunaldepartementet. Her fantes det en ambisjon om å innføre et felles takstsystem for all boligomsetning. På en regjeringskonferanse 2. desember 1974 la kommunalminister Leif Aune frem utkast til en odelstingsproposisjon som tok til orde for å innføre prisregulering på alle boliger. På tross av totalreguleringsambisjonene i Kommunaldepartementet, valgte Bratteli-regjeringen likevel en forsiktig linje i boligomsetningsspørsmål. Alle forslag om å øke den offentlige kontrollen med boligomsetningen ble avvist i stortingsmeldingen Om visse boligspørsmål fra april Regjeringen tok ikke prinsipielt avstand fra en utvidelse av prisreguleringen og en styrking av den statlige kontrollen med boligomsetningen, men fremholdt at spørsmål knyttet til reguleringen av boligmarkedet var blant spørsmålene som skulle vurderes av et offentlig prisreguleringsutvalg (St. meld ). Regjeringens forsiktige linje kan trolig forklares med både faglige og valgtaktiske hensyn. Blant noen av 18

5 partiets representanter i regjeringsapparatet fantes det for det første dyp faglig skepsis til boligformidlingsutvalgets forslag. Bjørn Skogstad Aamo, statssekretær i Finansdepartementet, hadde allerede i 1972 gitt uttrykk for sine bekymringer i et fortrolig notat. I dette notatet stilte han seg bak mye av den kritikken som høringsinstansene hadde rettet mot utvalget. Ifølge boligrådmannen i Oslo ville for eksempel en offentlig boligformidling kreve store administrative ressurser som ikke kunne legitimeres med dens gunstige virkninger. Boligrådmannen hevdet at boligene i et slikt system med nødvendighet ville fordeles etter rene ansiennitetskriterier, som følge av at et fordelingssystem basert på behovskriterier ville sprenge rammene for et hvert tenkelig administrativt apparat. I sin høringsuttalelse konkluderte han derfor med at en innføring av offentlig forkjøpsrett og boligformidling, ikke ville føre til at leiligheter ble tildelt søkerne med det største boligbehovet. Boligrådmannens innvendinger ble tillagt stor vekt i regjeringens drøftelser om reguleringen av boligmarkedet. Leif Aunes forslag om å innføre prisregulering på all boligomsetning fra desember 1974 var dels et forsøk på å omgå den administrative ekspansjonen forbundet med offentlig boligformidling. Tanken var at den allmenne takstplikten skulle håndheves ved hjelp av økte overføringer til prismyndighetenes og politiets kontrollapparat. Aunes konsekvente reguleringslinje møtte imidlertid sterk motbør i deler av regjeringskollegiet. Finansminister Per Kleppe og justisminister Inger Louise Valle var blant dem som uttalte seg sterkest. Også statsminister Trygve Bratteli skal ha vært meget kritisk til kommunalminister Aunes forslag (Skogstad Aamo 2008). Ifølge Kleppe og Valle ville en innføring av prisregulering på all boligomsetning føre til en uønsket kriminalisering av store befolkningsgrupper. Andre regjeringsmedlemmer hevdet Aunes forslag var formålsløst. De viste til den utbredte oppfatningen om at bare innføringen av offentlig forkjøpsrett og boligformidling kunne effektivisere kontrollen med prisreguleringen på boligmarkedet (Sørvoll 2008). De substansielle betenkelighetene i regjeringen knyttet til forslag om en sterkere regulering av boligmarkedet var antagelig oppriktige, like fullt forklarer også valgtaktiske hensyn Bratteli-regjeringens forsiktige linje. I regjeringen og partiledelsen fryktet man at en utvidelse av prisreguleringen ville være en gavepakke til Høyre, som syntes å vinne gehør for sin kritikk av boligformidlingsutvalget i store deler av befolkningen (Sørvoll 2008; Skogstad Aamo 2008). Ifølge en måling foretatt av Norsk Gallup høsten 1972 støttet kun 21 prosent en innføring av offentlig forkjøpsrett. I denne situasjonen er det ikke merkelig at regjeringen og ledelsen i Arbeiderpartiet var skeptiske til en vesentlig utvidelse av prisreguleringen på boligmarkedet. Selv om SVs stemmer ville sikret flertallet for alle radikale boligpolitiske fremstøt, bidro etter alt å dømme frykten for borgerlig fremgang til å dempe reguleringsiveren i Bratteli-regjeringen (Sørvoll 2008). Høyrebølgen og boligpolitikk Høyresidens kritikk av boligformidlingsutvalget var en del av avgifts-, regulerings- og skatteprotesten som førte liberalisten Anders Lange inn på Stortinget i 1973 (Bjørklund 2000). De borgerlige reaksjonene mot boligformidlingsutvalget var imidlertid beskjedne sammenlignet med Høyres og Fremskrittspartiets angrep på Arbeiderpartiets boligpolitikk noen år senere. I denne perioden var misnøyen med Arbeiderpartiets forsvar for prisreguleringen i borettslagssektoren en av drivkreftene bak Høyres store fremgang blant velgerne og bidro til Willoch-regjeringen etter valget i En studie av statsviteren Ann Helen Bay viser at Arbeiderpartiet tapte 28 prosents oppslutning blant borettshaverne i de fire største byene fra 1969 til 1981 (Bay 1985). Den utbredte misnøyen med prisreguleringen og Arbeiderpartiets boligpolitikk skyldtes i stor grad prisstigningen på nyoppførte andelsleiligheter og de uregulerte delene av boligmarkedet. I løpet av ti år ble prisene på slike boliger mer enn fordoblet i takt med 70-årenes sterke inflasjon (Eithrem & Erlandsen 2003). Dette førte til store prisforskjeller mellom prisregulerte borettslagsboliger og boliger på det frie marked. Mange borettshavere opplevde dette som en urettmessig forskjellsbehandling. De krevde oppjusteringer av pristakstene eller markedspriser. I den offentlige debatten stilte mange spørsmål ved om det fantes saklig grunnlag for forskjellsbehandlingen av selveiere og andelseiere. Begge grupper hadde som regel mottatt offentlige subsidier gjennom Husbanken. Hvis målet var å hindre spekulasjon med offentlige midler, slik Arbeiderpartiets Regionale trender

6 Regionale trender talsmenn gjerne hevdet, lurte mange debattanter på hvorfor prisreguleringen bare gjaldt i borettslagssektoren. Arbeiderpartiets linje i et knippe stridsspørsmål forklarer også en del av Høyres boligpolitiske suksess på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. Gjennom nedsettelsen av prisreguleringsutvalget utsatte partiet sitt endelige standpunkt til reguleringen av boligomsetningen. Før dette utvalget leverte sin innstilling i 1981 bidro imidlertid vedtak om nye reguleringer i borettslagssektoren til stemningsbølgen mot Arbeiderpartiet, og dets forsvar for reguleringene i borettslagssektoren. I 1976 vedtok Stortinget å innføre obligatorisk forkjøpsrett i borettslag. Dette la til rette for en effektivisering av prisreguleringen ved salg av frittstående borettslagsleiligheter. På og 1970-tallet var det vanlig at leiligheter av denne typen ble solgt til priser høyt over takst, som følge av at omsetningen i frittstående lag ikke ble kontrollert av verken myndigheter eller boligbyggelag (Gulbrandsen 1980). Innføringen av obligatorisk forkjøpsrett og Arbeiderpartiets forsvar for ordningen førte derfor til skarpe reaksjoner blant beboere i frittstående lag, som opplevde at deres boliger falt i verdi over natten. Tre år senere, i 1979, skapte et nytt vedtak ytterligere misnøye. Da vedtok stortingsflertallet å forby enkeltsalg av borettslagsboliger uten Kommunaldepartementets godkjenning. Dette var en presisering av de nye reglene for oppløsning av borettslag fra 1974, som var ment å sette en stopper for oppløsningstendensene i boligkooperasjonen. Bakgrunnen for vedtaket i 1979 var på samme måte ønsket om å stoppe oppstykkingen av borettslag, denne gang i form av de såkalte Stray-salgene som forsøkte å utnytte et smutthull i lovverket til å unnslippe forkjøpsett og omsetningskontroll (Hovden 1980). Arbeiderpartiets svar I Arbeiderpartiet var man bevisst på at høyresiden tjente på konfliktene omkring reguleringen av boligomsetningen. Det var en av grunnene til at Nordli-regjeringen ( ) økte takstene i boligkooperasjonen ved flere anledninger på slutten av 1970-tallet. Likevel representerte ikke disse økningene noe avgjørende steg i retning av et markedsbasert takstsystem. Misnøyen med prisreguleringen og trusselen fra Høyre bidro imidlertid til å splitte partiet i boligomsetningsspørsmål. På slutten av 70-tallet ble det investert mye energi for å komme frem til et rettferdig reguleringssystem som kunne vinne oppslutning i befolkningen og redusere Høyres boligpolitiske appell. Noe forenklet er det mulig å skille mellom tre ulike alternativer. En gruppe ønsket å innføre offentlig forkjøpsrett og prisregulering på alle boliger. Dette synspunktet ble forfektet av partiets boligpolitiske programutvalg, ledet av påtroppende justisminister Bjørn Skaug. Totalreguleringsambisjonene var således langt fra døde, og hadde spesielt stor oppslutning hos medlemmer med tilhørighet til boligsamvirket, Oslo Arbeiderparti og partiets venstreside. En mindre gruppe ønsket imidlertid en overgang til markedsregulerte takster i boligkooperasjonen. I denne gruppen var Bernt Krohn Solvang, nestformann i Kristiansand og omegn boligbyggelag, den mest fremtredende. Gruppen som formulerte det en kan kalle Arbeiderpartiets offisielle standpunkt, var på sin side ledet av Ivar Leveraas, Arbeiderpartiets partisekretær og leder for det såkalte hurtigarbeidende boligutvalget. Han ønsket en gradvis oppjustering av takstene i boligkooperasjonen, men ønsket å beholde et begrenset prisregulert boligmarked i pressområdene. I Brundtland-regjeringens boligmelding fra 1981 ble det formulert et standpunkt som lå tett opp til Leveraas holdninger. Meldingen ga uttrykk for at regjeringen ønsket å beholde prisregulering på deler av boligmassen i pressområdene, men den var ellers knapp når det gjaldt omtalen av saker som berørte reguleringen av boligomsetningen (St. meld ). Dette illustrerer Arbeiderpartiets defensive boligpolitiske strategi i forkant av valget i Partiet tok ikke noe endelig standpunkt til prisreguleringen, men sendte ut uklare og motstridende signaler til velgerne. Det fantes en utbredt oppfatning i Arbeiderpartiet om at det var urimelig at det fantes ulike omsetningsregler for eneboliger og andelsleiligheter, men en greide ikke å bli enige om denne urettferdigheten skulle oppheves gjennom liberalisering eller ytterligere reguleringer (Sørvoll 2008). Dereguleringen under Willoch Høyre gikk på sin side offensivt til verks i valgkampen. Partiets talsmenn argumenterte tydelig for at boliglovgivningen fra 70-tallet måtte reverseres og takstene i 20

7 kooperasjonen økes. Da partiet kom i posisjon gjennom dannelsen av Willochs rene Høyreregjering ( ), gjennomførte det sine valgløfter med stor besluttsomhet. Boligomsetningen tok derfor et klart steg i markedets retning under årene med borgerlig regjering fra 1981 til Fra 1. september 1982 ble det innført et nytt takstsystem som knyttet takstene på borettslagsboliger tettere til prisutviklingen på det uregulerte markedet. Dette førte til en gjennomsnittlig takstøkning på omkring 100 prosent (Annaniassen 1996). Prisreguleringen på andelsleiligheter, som gjaldt i 101 kommuner før Willoch-regjeringen tiltrådte, ble videre begrenset til boliger i syv kommuner i løpet av perioden 1982 til Endelig ble takstplikten på frittstående borettslagsboliger opphevet i sin helhet (Gulbrandsen 1989). Willoch-regjeringens liberalisering av boligomsetningen var et uttrykk for en genuin motvilje mot prisreguleringens virkninger, ønske om å realisere populære valgløfter, samt en ambisjon om å realisere partiets visjon om selveierdemokratiet, tanken om at privat eiendom skapte frie, selvstendige og produktive borgere (Sørvoll 2008). I stortingsmelding nr. 61 ( ) angrep regjeringen prisreguleringen på ulike måter. Ifølge regjeringen var prisreguleringen lite effektiv og sørget heller ikke for en sosialt rettferdig fordeling av boliger, slik boligkooperasjonen og Arbeiderpartiet gjerne hevdet. Ansiennitetssystemet i kooperasjonen ga helt vilkårlige fordelingsvirkninger, konkluderte regjeringen (St. meld ). Sosialdemokratiske reaksjoner Willoch-regjeringens deregulering ikke kunne reverseres (Annaniassen 2006). Dette er riktig et stykke på vei. Ledende politikere var for eksempel tidlig ute med å presisere at Arbeiderpartiet ikke ville sette ned takstene i boligkooperasjonen eller gjeninnføre prisreguleringen i frittstående lag. På første halvdel av 80-tallet mente likevel ikke Arbeiderpartipolitikere flest at utviklingen i retning av en markedsstyrt boligomsetning var irreversibel. Arbeiderpartiets boligutvalg drøftet for eksempel muligheten for å innføre nye former for prisregulering på boligmarkedet. I offentligheten uttalte videre sentrale boligpolitikere som Thorbjørn Berntsen og Gunnar Berge, at det var aktuell politikk for partiet å fryse prisene i borettslagssektoren på sitt daværende nivå. Slik vi skal komme tilbake til nedenfor var det nettopp en slik takstpolitikk den andre Brundtland-regjeringen ( ) fulgte frem til sommeren Den ideologiske motviljen mot liberaliseringen av boligomsetningen var slik sett stor i partiet på 80-tallet. Mange kunne skrive under på nestleder Einar Førdes utsagn i sine landsmøtetaler fra 1983 og 1987, om at Willochs boligliberalisering var en av høyrebølgens største feilsteg. Salg av boliger til markedspris, spesielt der selgeren hadde mottatt offentlige subsidier, ble fortsatt omtalt som boligspekulasjon i store deler av partiet. Mange støttet fortsatt NBBLs Ivar O. Hansens fordømmelse av høyresidens boligpolitikk fra landsmøtet i Ifølge Hansen hadde Arbeiderpartiet «aldri villet gjøre bolig til en vanlig handelsvare, aldri ment at boliger skulle selges til markedspris [...]. Dette er høyrepolitikk» (Sørvoll 2008:116). Regionale trender I Arbeiderpartiet ble Willoch-regjeringens boligreformer i første omgang møtt med høylytt protest. På Stortinget stemte partiet imot regjeringens mest sentrale endringsforslag og kritiserte omleggingen av takstsystemet i boligkooperasjonen. Willoch-regjeringens argumenter ble angrepet gjennom et konsekvent forsvar for prisreguleringen i boligkooperasjonen. Arbeiderpartiets talsmenn fremhevet borettslagssektoren som et markedsbeskyttet rom for ungdom og andre lavinntektsgrupper. Høyres påstand om at boligsamvirkets ansiennitetssystem ga vilkårlige fordelingsvirkninger ble dermed blankt avvist (Sørvoll 2008). Historikeren Erling Annaniassen hevder at Arbeiderpartiet raskt resignerte og konkluderte med at Kompromisset i 1988 På tross av ideologisk motvilje i deler av Arbeiderpartiet inngikk partiet et kompromiss som førte til at mesteparten av den gjenværende prisreguleringen på boligmarkedet ble avviklet i Før 1. juni 1988 gjaldt takstplikten for borettslagsleiligheter, flesteparten av disse var USBL- og OBOS-boliger i Oslo. Etter denne datoen gjaldt reguleringen kun de syv første årene av et boligbyggelagstilknyttet borettslags eksistens. På slutten av 1980-tallet mistet dermed takstplikten mye av sin praktiske betydning. Gjennom kompromisset i 1988 aksepterte dermed Arbeiderpartiet de facto en markedsstyrt boligomsetning. 2 21

8 Regionale trender En viktig bakgrunn for kompromisset som ble inngått i 1988 var den kraftige prisstigningen på det uregulerte boligmarkedet i perioden mellom 1984 og I løpet av disse årene økte prisene på frittstående andelsleiligheter og sjøleide boliger i Oslo med 55 prosent. Som følge av at Brundtland-regjeringen ikke oppjusterte takstene i boligkooperasjonen i takt med denne utviklingen økte prisforskjellene mellom det regulerte og uregulerte boligmarkedet i Oslo dramatisk. Igjen ble det skapt en stemningsbølge mot Arbeiderpartiets boligpolitikk, spesielt i Oslo hvor det fantes mange prisregulerte boliger. Borgerlige politikere, Aftenposten og borettshavere krevde store takstøkninger. Brundtlandregjeringen sto imot presset lenge, men økte takstene betraktelig i forkant av kommunevalget i Dette styrket imidlertid ikke prisreguleringens legitimitet. Til slutt var Arbeiderpartiet og SV alene av de store partiene om å forsvare reguleringen. Også Arbeiderpartiets folk i boligkooperasjonen endret sitt standpunkt. Dette var en annen viktig bakgrunn for kompromisset i De nye menn i boligsamvirket, som Martin Mæland, OBOS unge administrerende direktør, var talsmenn for liberalisering av boligomsetningen i Arbeiderpartiets boligpolitiske utvalg. I OBOS og NBBL mente man at verdiforskjellen mellom selveierboliger og andelsleiligheter var til skade for boligkooperasjonens popularitet blant beboere og boligkjøpere. Som følge av at staten og kommunene i regelen ikke lenger favoriserte boligsamvirket med offentlige subsidier og billige tomter, var man videre redd for at prisreguleringen fungerte som et konkurransefortrinn for private utbyggere (Sørvoll 2008). Arbeiderpartiets beslutning om å støtte kompromisset i 1988 var også et produkt av at partiet var i mindretall på Stortinget. Høyre ønsket å oppheve prisreguleringen fullstendig, den løsningen som lå på bordet kan slik sett ha fremstått som det beste tilgjengelige alternativet. Kompromisset hadde imidlertid også en valgtaktisk dimensjon. I alle valgene fra 1979 til 1987 hadde Høyre gjort det bedre enn Arbeiderpartiet i hovedstaden. Ledende skikkelser i partiet, som daværende partisekretær Thorbjørn Jagland, mente holdningen til prisreguleringen på boligmarkedet var en viktig forklaring på Arbeiderpartiets problemer i Oslo. Det var ikke minst ønsket om å tekkes viktige velgergrupper, som lå bak den positive holdningen ledende AP-politikere ga uttrykk for overfor kravet om økte takster i kommunevalgkampen i Partiets standpunkt til reguleringen av boligomsetningen ble også tatt opp av Jagland og statsminister Gro Harlem Brundtland i Aksjon frihet, en kampanje som ble lansert i forbindelse med Arbeiderpartiets 100-årsjubileum (Sørvoll 2008). Kampanjen var ment som et svar på Høyres suksess med politikken det markedsførte under overskriften «det åpne samfunn»: som lengre åpningstider i butikkene og deregulering av boligomsetningen. Partiledelsen ønsket å bruke kampanjen til å få aksept for nye holdninger til stridsspørsmål på grunnplanet i partiet, for slik å gjøre Arbeiderpartiet mer attraktivt for brede middelklassegrupper (Lafferty 1987; Tjernshaugen 2006). Jagland og Brundtlands boligpolitiske retorikk fra frihetsdebattens innledende fase, hvor «frihet på boligmarkedet» var selve honnørbegrepet, varslet i tråd med dette om en helt ny holdning til reguleringen av boligomsetningen. I partiledelsens nye retorikk ble ikke borettshavernes ønske om frihet på boligmarkedet omtalt som illegitim, profittmotivert virksomhet, men som en del av enkeltmenneskers naturlige ønske om «å eie og betale inn til sin egen bolig» (Sørvoll 2008:149) Kompromisset i 1988 og frihetsdebattens endrede retorikk var ikke bare motivert ut i fra valgtaktiske hensyn. I løpet av 70- og 80-tallet hadde det også skjedd et gradvis ideologisk skifte i partiet. Fra en situasjon på 70-tallet hvor salg av boliger til markedspris ble omtalt som boligspekulasjon, viste politikere som Gro Harlem Brundland, Thorvald Stoltenberg og Rune Gerhardsen langt større aksept for ønsket om å selge sin bolig til høystbydende. En må likevel ikke overdrive holdningsendringene i Arbeiderpartiet. Fortsatt fantes det ønsker om å underlegge boligomsetningen politisk styring i partiet. En meningsmåling gjennomført av Norsk Gallup fra 1987 viste at flertallet av Arbeiderpartiets velgere var negativt innstilt til Willoch-regjeringens boligreformer. På landsmøtene i 1987 og 1989 ble det videre fremsatt benkeforslag om å innføre prisregulering på alle boliger. Fra og med slutten av 80-tallet aksepterte imidlertid partimedlemmer flest omleggingen til en markedsstyrt boligomsetning (Sørvoll 2008). 2 Takstplikten på borettslagsleiligheter ble først fullstendig opphevet i Oslo i Da hadde reguleringen mistet nesten all praktiske betydning. I 1999 ble husleiereguleringslovens 17 om prisreguleringen for aksje-, obligasjons- og andelsleiligheter vedtatt avskaffet av Stortinget (Sørvoll 2008). 22

9 Avslutning: En reaktiv prosess Utviklingen fra 70-tallets totalreguleringsambisjoner til aksepten for en markedsstyrt boligomsetning var en reaktiv prosess, der krefter utenfor arbeiderbevegelsen var de viktigste årsakene til partiets holdningsendring. Prisstigningene på boligmarkedet, høyrebølgen og boligkooperasjonens ledelse påvirket Arbeiderpartiets skiftende holdninger i betydelig grad. Veien fra «totalreguleringsambisjoner til markedsstyring» var på denne måten preget av pragmatiske tilpasninger til ytre press og endrede vilkår. Det synes videre rimelig å hevde at Arbeiderpartiet, gjennom sin aksept av en markedsstyrt boligomsetning, tilpasset seg preferansene til sentrale velgergrupper. De første tiårene etter 2. verdenskrig representerte boligkooperasjonen materielt fremskritt og sosialt avansement. I det nye velstands-norge var derimot prisreguleringen på borettslagsleiligheter en hemsko for voksende mellomlag som ønsket å forbedre sin boligsituasjon. Arbeiderpartiets aksept av en markedsstyrt boligomsetning var slik sett en del av en prosess, hvor partiet kom høyrebølgens løfter om økt frihet og ansvar for enkeltmennesket i møte. Regionale trender Referanser: Annaniassen, E. (1996): Nå bygger vi den nye tid. Boligsamvirkets historie i Norge, bind 2. Oslo: Exil forlag. Annaniassen, E. (2006): En skandinavisk boligmodell? Historien om et sosialdemokratisk eierland og et sosialdemokratisk leieboerland. Oslo: NOVA temahefte 1/06. Bay, A.H (1985): Boligstatus og stemmegivning; eller boligpolitikkens betydning for høyrebølgen. Hovedoppgave i statsvitenskap. Oslo: Universitetet i Oslo. Eithrem, Ø. og S. K. Erlandsen (2003): «Chapter 9: House price indices for Norway », i Ø. Eithrem m.fl. (red.), Historical Monetary Statistics for Norway Oslo: Norges Bank Occasional Papers No. 35. Gulbrandsen, L. (1980): Fra marked til administrasjon? Boligmarked og boligpolitikk i Oslo i det tjuende århundret. Doktoravhandling. Oslo: Universitetet i Oslo. Gulbrandsen, L. (1989): Boligomsetning under nye rammebetingelser. Oslo: INAS-notat 88:10. Hovden, A. (1980): «Paragraf i storm». En analyse av endringene i borettslovens 22 våren 1977 og av reaksjonene endringene medførte. Hovedoppgave i statsvitenskap. Oslo: Universitetet i Oslo. Lafferty, W. (1987): «DNAs nye retning», i Nytt Norsk tidsskrift, nr, 3: NOU 1972:4: Boligformidling. NOU 1981:5: Fast eiendom. Prisregulering og ekspropriasjonserstatning. Sejersted, F. (2000): «Norge under Willoch», i Norsk idyll?. Oslo: Pax. Skogstad Aamo, B. (2008): Upublisert foredrag på boligseminar ved NOVA Stortingsmelding nr. 92 ( ): Om visse boligspørsmål. Stortingsmelding nr. 12 ( ): Om boligpolitikk. Stortingsmelding nr. 61 ( ): Om tillegg til St. meld. nr. 12 ( ), Om boligpolitikk. Sørvoll, J. (2007): Arbeiderpartiet og reguleringen av boligomsetningen Fra totalreguleringsambisjoner til markedsstyring. Masteroppgave i historie. Oslo: Universitetet i Oslo. Sørvoll, J. (2008): Fra totalreguleringsambisjoner til markedsstyring. Arbeiderpartiet og reguleringen av boligomsetningen Oslo: NOVA-rapport 1/2008. Tjernshaugen, K. R. 2006: Hellige kyr på slaktebenken. Nyorientering i Arbeiderpartiet på 1980-tallet. Masteroppgave i historie. Bergen: Universitetet i Bergen. 23