Skredfarevurdering for reguleringsplan Finnkoneset, Bodø kommune. Observasjoner, beregninger og mulige sikringstiltak

Transkript

1 Skredfarevurdering for reguleringsplan Finnkoneset, Bodø kommune Observasjoner, beregninger og mulige sikringstiltak R 16. mai 2012

2

3 Prosjekt Prosjekt: Skredfarevurdering for reguleringsplan Finnkoneset, Bodø kommune Dokumentnr.: R Dokumenttittel: Observasjoner, beregninger og mulige sikringstiltak Dato: 16. mai 2012 Oppdragsgiver Oppdragsgiver: Sivertsen, Einar Oppdragsgivers kontaktpersonconsult Bodø) Einar Sivertsen og Gøran Antonsen (Nor- Kontraktreferanse: Undertegnet oppdragsbekreftelse For NGI Prosjektleder: Utarbeidet av: Kontrollert av: Dieter Issler Dieter Issler Anders Solheim Sammendrag Snøskred er den avgjørende skredtypen i undersøkelsesområdet. På grunn av de spesielle værforholdene med sterk vind mot skråningen av Litle Finnkonnakken og en utpreget rygg mellom denne bratte skråningen og reguleringsområdet er sannsynlighet for snøskredutløsning meget lav, og eventuelle skred stopper før de når bebyggelsen. Den største delen av reguleringsområdet oppfyller Plan- og bygningslovens minstekrav til sikkerhet mot skred for bygg i sikkerhetsklassene S2 og S3.

4 Innhold Dokumentnr.: R Side: 4 1 Innledning 2 Lovverkets krav til skredsikkerhet 3 Terrenget 4 Klima 5 Skredfare 5.1 Snøskred 5.2 Sørpeskred 5.3 Steinsprang og steinskred 5.4 Flom- og jordskred 5.5 Flodbølger 5.6 Samlet skredfare 6 Konklusjon og anbefalinger Vedlegg A Kort beskrivelse av modellene som ble brukt Vedlegg B Faresonekart Kontroll- og referanseside

5 Side: 5 1 Innledning Oppdragsgiver ønsker å bygge en fiskecamp på eiendommen sin ved Finnkoneset, Bodø kommune. I første omgang skal campen bestå av ett bygg med fire hytteenheter, på stedet markert med A i kartet Figur 1. Det kan også bli aktuelt å utvide campen med et bygg til, sannsynligvis omfattende to hytteenheter og plassert i området markert med B. For å forbedre tilgang til eiendommen med båt i dårlig vær (det finnes ingen kjørbar vei på land) vurderes bygging av en molo (C), omtrentlig plassert som indikert i kartet. Stedet for campen ligger imidlertid innenfor potensielt fareområde for snø- og steinskred ifølge aktsomhetskartet utarbeidet av Norges geologiske undersøkelser for Norges vassdrags- og energidirektorat. Hovedplasseringen (A i Figur 1) ligger rett på og plassering B samt moloen C helt innenfor faresonengrensa i NGIs eldre, manuelt utarbeidede aktsomhetskart. Før reguleringsplanen kan godkjennes av Bodø kommune, må derfor skredfaren avklares i detalj. For å få bedre oversikt over fremtidige utviklingsmuligheter ønsker oppdragsgiver skredfaren vurdert for alle områdene på eiendommen som kunne bli aktuelle for utbygging. B A Litle Finnkonnakken N Finnkoneset C Figur 1. Kart over undersøkelsesområdet. Beliggenhet av planlagt fiskecamp markert med A, mulig utvidelse med B, og fremtidig molo med C. Målestokk ca. 1:5000, ekvidistanse 5 m. Hentet fra Bodø kommunes karttjeneste på Internett.

6 Side: 6 En forespørsel om skredfarevurdering ble sendt NGI som e-post fra Norconsult Bodø v/gøran Antonsen til F. Sandersen 17. nov Endelig tilbud ble sent 26. jan og oppdragsbekreftelsen undertegnet av oppdragsgiver 30. jan På grunn av snøforholdene ble synfaring først gjennomført 18. april 2012 av Dieter Issler (NGI), med oppdragsgiver Einar Sivertsen til stede som lokalkyndig kontaktperson. 2 Lovverkets krav til skredsikkerhet Plan- og bygningsloven (PBL) med tilhørende tekniske forskrift TEK 10 og temaveileder stiller minstekrav til sikkerhet for nye bygg i forhold til skredpåvirkninger. Etter funksjon og antall personer som i gjennomsnitt oppholder seg i et bygg, blir bygg tilordnet en av fire sikkerhetsklasser S1 (garasjer, naust o.l.), S2 (eneboliger, tomannsboliger, hytter o.l.), S3 (hus med flere familier, offentlige bygg, skoler, fabrikker, hoteller osv., der mange mennesker oppholder seg samtidig) og S4 (kritisk infrastruktur som f.eks. sykehus, brannstasjoner o.l.). Bygg i sikkerhetsklasse S1 må ikke være utsatt for skred med høyere samlet nominell årlig sannsynlighet enn 1/100; det vil si at summen av sannsynligheten for alle typer skred som kan treffe bygget må ikke overstige én hendelse per hundre år i gjennomsnitt over lange perioder. For sikkerhetsklasse S2 er den maksimale tillatte skredsannsynligheten 1/1000 pr. år; i tillegg må tilhørende utearealer oppfylle krav for S1. De tilsvarende kravene i sikkerhetsklasse S3 er satt til henholdsvis 1/5000 pr. år og 1/1000 pr. år. Er disse minstekravene ikke oppfylt, kan søknad om bygging likevel innvilges dersom søkeren påviser at sikringstiltak er satt i verk som reduserer skredsannsynligheten til lovens krav. Den siste revisjonen av teknisk forskrift til PBL åpner også for muligheten til å dimensjonere hus slik at de tåler trykket fra et skred med nominell årlig sannsynlighet tilsvarende byggets sikkerhetsklasse. Dette trykket må imidlertid ikke overstige kpa. Utearealet må da likevel oppfylle krav for sikkerhet tilsvarende den neste, lavere sikkerhetsklassen. Det er kommunen som avgjør hvilken sikkerhetsklasse bygg skal tilordnes. I den foreliggende situasjonen kan det planlagte bygget beskrives som et kompleks bestående av fire små hytter som rommer maksimalt 16 personer. Man kan derfor argumentere for at bygget skal tilordnes sikkerhetsklasse S3. På den andre sida er det vanligvis ikke mer enn 8 10 personer som oppholder seg i de fire hyttene. I tillegg brukes hyttene bare i sommermånedene juni til september (hovedsakelig i juli og august), og verdien av hyttene er relativt lav. Ut fra dette synspunktet kan sikkerhetsklasse S2 også være riktig.

7 Side: 7 3 Terrenget Undersøkelsesområdet mellom Finnkoneset og Karivika ligger ved Mistfjorden rundt 25 km nordøst for Bodø og rundt 1,3 km østnordøst for Festvåg fergeleie. Bak eiendommen stiger terrenget mot øst til Litle Finnkonnakken (147 m o.h.) og derfra mot sørøst til Finnkonnakken (518 m o.h.) (Figur 1 og Figur 2). Området er utsatt for vind som kommer inn Mistfjorden og dreies av Mjellefjellet (780 m o.h.) til vestsørvest og fjellkjeden på den sørvestlige enden av Kjærringøya (Figur 3). Helningskart, utarbeidet på grunnlag av eksisterende topografisk kart, viser en mellom 50 og 90 m bred stripe av terreng som er brattere enn 30 og som strekker seg fra fjorden sør for Finnkoneset mot nordøst i den nordvestlige skråningen av Litle Finnkonnakken. Synfaringen viste at store deler av denne stripen har helning på 40 eller mer. Skråningen av den lille ryggen ved foten av Litle Finnkonnakken er i gjennomsnitt mindre enn 30, men små partier mellom terrassene er brattere enn 45 og noen skrenter er nesten loddrette Figur 2. Sikt fra Festvåg fergeleie mot reguleringsområdet ved Finnkoneset (1), Litle Finnkonnakken (2), Finnkonnakken (3) og Kroken (4). Fra fjorden til foten av Litle Finnkonnakken er terrenget slakt. Svaberg og blokker av ulike størrelser mellom Karivika og Finnkoneset er tydelig spor av isbreens virkning under istiden. Terrenget er avrundet og konveks, med høyde opp til litt over 30 m o.h. i den nordøstlige delen. Det finnes flere små skrenter på 1 2 m høyde. Vegetasjonen er gress og små busker der det finnes jordmonn. I nærheten av Finnkoneset står middelsstore bjørker, mot Karivika finnes grupper av furu.

8 Side: 8 Litle Finnkonnakken danner en slags voll mellom undersøkelsesområdet og Finnkonnakken. Topografien er slik at skred av alle typer som måtte utløses fra Finnkonnakken enten stopper på utflatningen mellom de to toppene eller ledes til side (til nordøst eller sørvest). Selv om det er kjent at skred kan utløses fra Finnkonnakken og berget delvis er oppsprukket, kan slike skred fra Finnkonnakken ikke nå Finnkoneset. I motsetning til Finnkonnakken, er berget i den sentrale delen på den nordvestlige veggen av Litle Finnkonnakken meget kompakt, nesten uten sprekker. Toppen er dekket av et tynt lag med løsmasser (Figur 5). Mot den sørvestlige og nordøstlige enden endrer karakteren seg imidlertid, lagdeling blir tydelig, mange sprekker finnes og utfall av blokker har skjedd (Figur 5 og Figur 6, nederste bilde). Selv om den sentrale delen av fjellsida, som vender mot den planlagte fiskecampen, er glatt og stabil, har fjellskred eller utfall av store enkeltblokker skjedd der også lenge siden. Figur 3. Sikt fra ryggen ved foten av Litle Finnkonnakken over strandflaten og ut Mistfjorden i vest-nordvestlig retning. Planlagt fiskecamp og Karivika ligger henholdsvis til venstre og til høyre utenfor bildet. Omtrent fra den planlagte moloen ved bukta strekker det seg en liten rygg foran Litle Finnkonnakken i retning sørvest til nordøst. Den er rundt 40 m høy og knapt 200 m lang (Figur 1 og Figur 4). Mot nordøst former denne ryggen en utpreget terrasse i veggen av Litle Finnkonnakken, mot sørvest utvikler terrassen seg til en forsenkning som fortsetter ned mot fjorden. Ryggens nordvestlige skråning er karakterisert av mange små avsatser (typisk bredde 1 5 m og lignende høyde, se Figur 7, øverst). Foten av denne skråningen er et rundt 5 m høyt vertikalt stup.

9 Side: 9 Figur 4. Kvartærgeologisk kart (løsmassekart), målestokk ca. 1:10 000, ekvidistanse av høydelinjene 5 m. Hentet fra Figur 5. Glatt, kompakt berg ved nordvestveggen av Litle Finnkonnakken. Bak bjørkene i forgrunn kan man imidlertid se store blokker med skarpe kanter.

10 Figur 6. Ruglet terreng med isbreavsetninger og lyng i den nordøstlige delen av kystsletta. Sikt mot Mjellefjellet og Festvåg fergeleie (øverst) og mot Litle Finnkonnakken (nederst). Dokumentnr.: R Side: 10

11 Figur 7. Øverst: Skråning fra ryggen foran Litle Finnkonnakken mot planområdet med mange avsatser i terrenget. Fiskecampen er planlagt rett utenfor den venstre bildekanten. Nederst: Stup i den nederste delen av ryggen mellom Finnkoneset og Litle Finnkonnakken. Steinblokkene i forgrunnen har ikke falt ut, men ble nylig gravd opp ved anlegg av ei grøft. Dokumentnr.: R Side: 11

12 Side: 12 4 Klima For klimaanalysen er data fra målestasjoner som er tilgjengelige gjennom Meteorologisk Institutts nettjeneste på benyttet. De nærmest liggende stasjonene er Kjærringøy-Os på kysten mindre enn 10 km nord for Finnkoneset og Heggmoen, knapt 10 km sør for Finnkoneset. Begge to er nedbørsstasjoner, dvs. målingene omfatter nedbør og snøhøyden. Data er tilgjengelige for tidsrom på henholdsvis 18 og 53 år. Stasjonen Bodø VI har derimot nesten 60 år med målinger av både nedbør, snøhøyde, temperatur og vind. Avstanden fra Finnkoneset er imidlertid rundt 25 km. Selv om stasjonene på Kjærringøy-Os og Bodø VI begge ligger ved kysten nesten på havnivå og ser ut til å ha lignende eksponering til vind, er nedbørforskjellene overraskende store: Kjærringøy viser gjennomsnittlig årsnedbør på bare 628 mm mens verdien i Bodø er dobbelt så høy. På Heggmoen, som også ligger på havnivå, men omtrent 10 km fra kysten, er nedbørsummen tre ganger så høy. Dette samsvarer med maksimal snøhøyde på 190 cm, som er rundt dobbelt så høy som både på Kjærringøy-Os og Bodø VI (90 cm). Derimot har nedbørsfordelingen gjennom året omtrent det samme forløpet på alle tre stasjonene, med mest nedbør i september og oktober og deretter kontinuerlig avtagende mengder helt til sommeren. I Bodø er gjennomsnittstemperaturen nær 0 C i desember og mars og rundt 2 C i januar og februar. Vi går ut fra at temperaturen på Finnkoneset er lignende. Opplysningene fra oppdragsgiver, som har bodd på stedet i over 60 år, kan sammenfattes som følger: Stedet er meget utsatt for vesta- og nordvestavind innover Mistfjorden, som treffer direkte og uhindret på eiendommen. Vinden har ofte stormstyrke her mens den er mindre sterk mange andre steder. Kraftig nedbør kommer ofte som regn vinterstid. Hvis det er snø, så blåses den stort sett bort fra skråningen ovenfor eiendommen. Maksimal snøhøyde på flatmark er rundt 50 cm i en typisk vinter. Ut fra den tilgjengelige informasjonen konkluderer vi med følgende: 1. Finnkoneset har maritimt klima med middels stor nedbørmengde. Nedbøren i vintermånedene er litt større enn i sommermånedene. 2. Gjennomsnittstemperaturen ligger nær eller litt under 0 C bare i januar og februar. Lengre episoder med kaldt vær kan likevel forekomme ved et stabilt høytrykksystem over nordvestlig Russland. 3. Snømengdene er moderate, men maksimalverdien med gjennomsnittlig returperiode på 100 år ligger sannsynligvis på 1 m eller mer. 4. Nedbørintensiteten er antageligvis nokså stor ifbm. bygevær. 5. Sterk vind fra vest til nordvest har tendens til å frakte en del snø ut fra skråningen ovenfor eiendommen, men også å jevne ut de mange små terrassene i terrenget.

13 Side: 13 Figur 8. Klimaoversikt for målestasjonen Bodø VI. 5 Skredfare Det finnes flere mulige typer av skred som kan ramme det samme punktet, og hver type har sin egen sannsynlighet i dette punktet. Ifølge plan- og bygningsloven er det summen av de ulike sannsynlighetene som er avgjørende. I de følgende avsnittene behandles de ulike skredtypene hver for seg, og i avsnitt 6.6 estimeres den samlede skredsannsynligheten. 5.1 Snøskred Snøskred utløses oftest i terreng med helning mellom 30 og 55 mot slutten av, eller snart etter et snøfall med 50 cm nysnø eller mer i løpet av tre døgn. Våtsnøskred på bart fjell kan noen ganger utløses ved litt mindre helning. I meget bratte fjellsider sklir snøen vanligvis fortløpende ned slik at snøskred ikke dannes. Temperatur- og særlig vindforholdene har stor betydning for snøskred. Skråninger som vender mot hovedvindretningen kan miste store deler av nysnøen under og etter snøfallet, noe som minker både utløsningssannsynligheten og størrelsen av skredet. Omvendt kan mye snø fraktes inn i skråninger i le for lokal vind, og ruglete terreng utjevnes.

14 Figur 9. Klimaoversikt for de to stasjonene nærmeste Finnkoneset på Kjærringøy- Os (øverst) og Heggmoen (nederst) med nedbør- og snøhøydedata, men ingen målinger av temperatur eller vind. Legg merke til at de to diagrammene har ulike skalaer for nedbør. Dokumentnr.: R Side: 14

15 Side: 15 Snøfall over en viss mengde i tilstrekkelig bratt terreng fører ikke nødvendigvis alltid til snøskredutløsning. En viktig betingelse er at det finnes et gjennomgående svakt lag under nysnøsjiktet som kollapser under belastningen fra snøen ovenfor. Typiske svake lag er begerkrystaller på bunnen av snødekket, overflaterim eller skarelag dekket av nysnøen. I maritimt klima med hyppig sterk vind dannes begerkrystaller eller overflaterim mindre ofte enn i kontinentalt klima, mens skarelag dannes hyppigere fordi temperaturen skifter ofte fra kulde- til varmegrader og tilbake. Etter informasjon fra Einar Sivertsen er det ikke kjent at snøskred har gått fra den sørvestlige halvparten av Litle Finnkonnakkens skråning mot bebyggelsen. Om det aldri har gått snøskred fra den nordøstlige delen, er mindre sikkert. I de fleste vintre blåses snøen ut av de potensielle utløsningsområdene i sterke stormer slik at terrenget er bart eller har lite snø. Utløsningsområder: Den bratte delen av den nordvestlige skråningen av Litle Finnkonnakken må anses som potensiell utløsningsområde. Lengden av området (i fallretning, målt horisontalt) er mellom 50 og 100 m, bredden drøyt 500 m og høydeforskjellen mellom toppen og bunnen av utløsningsområdet mellom 50 og 70 m. Den midterste delen, som kunne potensielt være farlig for den planlagte fiskecampen, er en glatt fjellvegg (Figur 5), men lengre til sørvest eller nordøst er det bratte terrenget mye mer ruglete (Figur 6). Utløsningsområdets nordøstlige ende er vendt mot nordnordvest istedenfor nordvest. Som Figur 6 viser, kan snø samle seg i noen deler av det potensielle utløsningsområdet ovenfor platået mot Karivika. Skredbaner: Eventuelle snøskred fra den sørvestlige halvparten av skråningen støter ved enden av utløsningsområdet brått på en utflatning eller et lite dalføre mot sørvest på grunn av den tidligere nevnte ryggen foran Litle Finnkonnakken. Det ligger store steinblokker ved foten av skråningen. Lengre til nordøst og over en distanse på rundt 100 m er utflatningen mindre utpreget, men enda lengre til nordøst utvider ryggen seg til et platå rundt høydemeter nedenfor utløsningsområdet. I store deler fører de potensielle skredbanene gjennom ruglete terreng med småskrenter, avsatser og store steinblokker fra utfall eller fra istiden. Utløsningssannsynlighet: Selv om det ikke ble observert snøskred mot bebyggelsen i de siste 60 og muligens 100 år, må det i vurderingen tas hensyn til mye sjeldnere hendelser under ekstreme værforhold. Det kan imidlertid slås fast at utløsningssannsynligheten for snøskred ved et snøfall med gitt nedbørmengde på et sted der vindforholdene ikke er avgjørende, er mye mindre enn i et område som ligger i le for hovedvindretningen. Det er vanskelig å beregne utløsningssannsynligheten, men vi antar følgende: På grunn av vinden anslås sannsynligheten for en gitt snøfallmengde på tre døgn å være mellom tre ganger (i den nordøstlige enden av skråningen) og ti ganger (i den sentrale og sørvestlige delen av skråningen) mindre enn statistikken fra meteorologiske målingsstasjoner i regionen tilsier.

16 Side: 16 Med unntak av den sentrale delen av skråningen med glatt svaberg, forutsetter snøskredutløsning at tidligere snøfall har jevnet ut det ruglete terrenget. Dette minker utløsningssannsynligheten med en faktor som vi anslår til å ligge mellom 1 og 3. På grunn av de hyppige temperaturskiftene mellom kulde- og varmegrader antar vi at utløsningssannsynligheten reduseres ytterligere med en faktor 3 i forhold til observasjoner for eksempel fra Strynefjellet. I den sentrale og sørvestlige delen av skråningen antar vi at utløsningssannsynligheten for snøskred er mindre enn 1/100 pr. år. Bruddkanthøyden er rundt 50 cm ved årlig sannsynlighet på 1/1000, og rundt 80 cm for et snøskred med årlig sannsynlighet på 1/5000. Mot den nordøstlige enden øker disse verdiene til henholdsvis 80 cm og 110 cm. Rekkevidde av snøskred: Foreløpige beregninger, som ble gjennomført med den topografisk-statistiske alfa-beta-modellen før synfaringen, gav utløp fram til flatmarken. Denne modellen er imidlertid kalibrert mot større skred, oftest i mindre ruglete terreng, på Vestlandet. Denne modellen tar ikke hensyn til snømengder, forholdene i utløsningsområdet og ujevnhet i terrenget. Vi anser derfor resultatene som urealistiske. Derfor ble mer detaljerte beregninger gjennomført med modellen FL-1D i programpakken AVAL-1D fra Det sveitsiske institutt for snø- og skredforskning (SLF). Denne modellen tar hensyn til skredlengde og snømengde. Ved å modifisere friksjonsparametrene langs banen kan brukeren ivareta de topografiske forholdene, selv om det ikke er endelig avklart hvor mye parametrene må endres for å simulere for eksempel steinblokkene eller skog. Resultatene fra FL-1D viser at snøskred langs baner i retning mot de påtenkte byggeplassene for fiskecampen stopper på ryggen foran Litle Finnkonnakkens skråning. Dette skyldes den moderate hastigheten pga. begrenset fallhøyde og stort energitap ved foten av skråningen med støt på store steinblokker og brå retningsendring. Skred langs en bane som fører mot hus og fjøs omtrent 250 m fra bukta krysser en mindre utpreget utflatning på 60 m o.h. og er ikke påvirket av meget bråe helningsendringer, men store deler av banen er ruglete. Ifølge beregningene stopper skred med nominell årlig sannsynlighet på 1/5000 rundt 20 m fra foten av den siste skråningen. Snøskred i retning Karivika har relativt kort utløpsdistanse, selv om vinden frakter snøen ut av utløsningsområdet i mindre grad. Grunnen er at utløsningsområdet er kort i denne delen av skråningen og terrenget er relativt ruglete også på platået.

17 Side: Sørpeskred Sørpeskred er strømninger av vann og snø som har mye høyere tetthet enn snøskred. På grunn av at de kan oppnå høy hastighet er de ofte meget ødeleggende. De kan utløses når snødekket er fullstendig vannmettet og vanntrykket i snøen overstiger bindingskraften mellom snøkornene. Sørpeskred oppstår derfor ved intens smelting, ofte forbundet med kraftig regn. De starter ofte i slakt terreng med liten evne til å absorbere smeltevann, for eksempel myrområder eller svaberg. Erfaringer fra en serie usedvanlig sørpeskredepisoder i hele Nord-Norge i dagene rundt 17. mai 2010, tilsier at sørpeskred kan utløses og bli svært ødeleggende selv om det er lite snø på bakken. Terrenget i nærheten av de planlagte hyttene er imidlertid ikke godt egnet til utløsning av sørpeskred fordi ryggen mellom bebyggelsen og Litle Finkonnakken har god evne til å absorbere smeltevann eller er for bratt. Faktorer som kan føre til utløsning av sørpeskred mot eiendommen er: + Maritimt klima med relativt milde vintre. + Varmfrontpassasjer kommer inn fra sørvest med høy nedbørintensitet som regn og ofte med vind i stormstyrke, som bidrar til økt smelting. På den andre sida finnes det faktorer som minker sjansen for sørpeskred: Generelt lite snø i området, som gjør at sjansen er liten at varmfrontpassasjer treffer på et modent snødekke. Terrenget har generelt god evne til å absorbere vann. Ut fra disse premissene kan vi ikke helt utelukke at sørpeskred kan utløses, men anser den årlige sannsynligheten til å være mindre enn 1/5000 i hele det kartlagte området. 5.3 Steinsprang og steinskred Store steinblokker (opp til 100 m 3 ) finnes ved foten av Litle Finnkonnakkens bratt skråning. Disse blokkene har skarpe kanter og er resultatet av utfall fra fjellveggen. Steinblokkene som ligger på sletta sør for Karivika og i nærheten av bebyggelsen er derimot avrundet og ble fraktet dit av isbreen under istida. De sistnevnte kom til syn da en grøft for en vannledning nylig ble gravd. De store utfallblokkene er overraskende fordi berget i fjellveggen ser ut til å ha utmerket stabilitet, med få sprekker og ingen utpreget lagdeling. Til tross for de store blokkene kan det sies at fremtidige steinsprang vil ikke nå langt fordi de store blokkene fanger dem opp. Skulle en blokk likevel hoppe over dem, havner den på en utflatning med myke løsmasser som delvis ligger på mindre blokker. Dette absorberer mye av bevegelsesenergien. Etter vår mening er det ikke fare for at slike blokker kan komme over ryggen og nå bebyggelsen.

18 Side: 18 Det kan ikke utelukkes at små blokker kan falle ned ved foten av den nederste skrenten av ryggen foran Litle Finnkonnakken med en sannsynlighet større enn 1/1000 pr. år. De vil imidlertid stanse umiddelbart på flatmark fordi fallhøyden er liten og bakken demper fallet i stor grad. Derfor legger vi faresoner inn som smale striper langs foten av skrenten på henholdsvis 3 og 5 m bredde, tilsvarende nominell årlig sannsynlighet på 1/1000 og 1/5000. Vi bemerker at kartmaterialet ikke er detaljert og nøyaktig nok for at disse faregrensene kan tegnes inn nøyaktig. Til dette formålet er presise geodetiske målingsmetoder nødvendige, men slikt er ikke hensiktsmessig fordi det ikke er aktuelt å bygge så tett inntil fjellveggen og forløpet av faresonegrensene enkelt kan bestemmes i terrenget. 5.4 Flom- og jordskred I de bratte områdene på eiendommen er løsmassedekket enten veldig tynt eller mangler fullstendig, eller terrenget består av brattkanter med avsatser imellom. Under disse forholdene kan man også se bort fra fare for jordskred. Det kartlagte området inneholder ikke betydelige bekkeløp, og nedbørsfeltet som dreneres gjennom området er lite. I tillegg mangler løsmasser. Dette innebærer at man kan se bort fra fare for flomskred. Den største delen av eiendommen ligger lavere enn 25 m o.h. og var derfor under havnivået i istiden og var derfor dekket av hav like etter at isen trakk seg tilbake. Dette betyr at det kan i prinsipp forekomme sensitiv leire som kan gi opphav til kvikkleireskred. Vi har ikke vurdert denne faretypen i detalj dette ville kreve omfattende grunnundersøkelser. Vi anser imidlertid sannsynligheten for dette som meget lav. I store deler av eiendommen finnes fjell eller steinblokker i overflaten, og jordsmonnet er tynt de fleste steder. Ifølge kvartærgeologisk kart (Figur 4) finnes det ikke tykke leireavsetninger på eiendommen, som heller ikke ligger i utløpsområdet til kvikkleireskred utenfra. 5.5 Flodbølger Fjellskred som styrter i havet med høy hastighet lager flodbølger som kan gi opphav til skader langs kystlinja over store distanser. De tilsvarende ingeniørgeologiske stabilitetsundersøkelsene og beregningene av flodbølgenes dannelse, utbredelse og oppskylling går langt over omfanget av det foreliggende arbeidet. NGI er involvert i de fleste flodbølgeundersøkelsene i Norge, men har ikke kunnskap om slike problemer i Mistfjorden. 5.6 Samlet skredfare Ut fra de ovennevnte konklusjonene om forskjellige skredtyper vises det at snøskred er den avgjørende skredtypen i undersøkelsesområdet. Faresonene for samlet skredfare i sikkerhetsklassene S2 og S3 er derved tilnærmet identiske med faresonene for kun snøskred. Kartet i Figur 10 og i Vedlegg B viser faresonene. For

19 Side: 19 oversiktlighetens skyld ser vi borte fra å tegne en faresone for bygg i sikkerhetsklasse S1 (tilsvarende skred med nominell årlig sannsynlighet lik eller mindre enn 1/100) fordi den omfatter kun terreng som er helt uaktuelt for byggeformål. 6 Konklusjon og anbefalinger De påtenkte byggeplassene oppfyller Plan- og bygningslovens krav om sikkerhet mot skred. Det er bare en smal stripe på henholdsvis 3 m og 5 m bredde ved foten av den nederste skrenten som ikke er trygg i forhold til kravene for sikkerhetsklasser S2 og S3. Lengre mot nordøst kan snøskred nå litt lengre ut på sletta, men i vår oppfatning er ingen av de eksisterende byggene truet. Ut fra vurderingen av skredfaren i avsnitt 6.6 ser vi ingen behov for sikringstiltak og utreder ikke ulike sikringsmuligheter. Figur 10. Skredfaresonekart over Finnkoneset i målestokk 1:10 000, ekvidistanse er 5 m. I Vedlegg B vises det samme kartet i målestokk 1:3000. Legg merke til at fargen av de forskjellige faresonene påvirkes av bakgrunnfargen.

20 Side: 20 Vedlegg A Kort beskrivelse av modellene som ble brukt Alfa-beta-modellen (α-β-modellen; Lied and Bakkehøi, 1980) er en topografiskstatistisk modell som bestemmer den sannsynlige rekkevidden av en sjelden skredhendelse i en gitt skredbane ut fra banens egenskaper. Statistiske undersøkelser av data fra rundt 200 forskjellige skredbaner i Norge (og senere også i andre land) konkluderte med at det er en sammenheng mellom den gjennomsnittlige banehelningen β fra bruddkanten i utløsningsområdet til begynnelsen av utløpsområdet og den gjennomsnittlige helningen α fra utløsningsområdet til punktet der skredet kommer til å stoppe: α = 0,96 β 1,4. Standardavviket, som skyldes forskjellene mellom skredbane i forhold til klima, høyde over havet, snømengde, skredstørrelse, kanalisering, ruhet osv. og hvor sjeldne de forskjellige skredhendelsene i databasen er, er 2,3. Denne modellen har blitt brukt i de fleste skredfarevurderingene i Norge siden 1980-tallet. Den gir gode resultater i vanlige skredbaner, men er vanskelig å bruke i situasjoner med lite snø, stor ruhet i banen, plutselige helningsendringer og lignende. FL-1D er en fluidmekanisk modell som beskriver skredet som en spesiell væske som har både friksjon som et fast materiale og viskositet som en væske (Christen m.fl., 2002). Strømningsmotstanden beskrives på den samme måten som i PCMmodellen, unntatt at PCM-modellens parameter D/M erstattes med g/(hξ), der h er den (foranderlige) flytehøyden og ξ er en motstandsparameter som brukeren må velge på forhånd og i forhold til situasjonen. En stor forskjell i forhold til enklere modeller er at både skredets lengde, bredde og høyde forandrer seg langs banen. Denne forandringen beregnes ved å dele opp skredbanen i små skiver og å beregne samtidig hvordan massen (og derfor flytehøyden) i en skive endrer seg pga. ulikhet mellom innstrømning og utstrømning, og hvordan hastigheten endrer seg pga. gravitasjon, friksjon og trykk fra massene i naboskivene. Dette fører bl.a. til det at hastigheten ved skredets hale er mye lavere enn ved fronten, i overensstemmelse med målingene. Modellen tar hensyn både til startmassen gjennom startlengde, -bredde og -høyde, og til variasjoner i banetverrsnittet. Videre kan brukeren fastsette ulike verdier til friksjonsparametrene i de ulike segmentene av skredbanen. Dette gjør det mulig å ta hensyn til ujevnhet av terrenget eller skog. Modellen ble testet og kalibrert i Sveits mot skredhendelser i Alpene på lignende måte som alfa-beta-modellen i Norge. Det finnes en tabell med anbefalte verdier til friksjonsparametrene i forhold til skredstørrelse, høyde over havet, kanaliseringsgrad og frekvens av skredet. Modellen brukes i dag av flere hundre statlige etater og private konsulentfirmaer i Sveits og andre land.

21 Side: 21 Etter de sveitsiske retningslinjene (Salm m.fl., 1990) og håndboka til AVAL-1D (Gruber m.fl., 1999) er friksjonsparametrene i FL-1D sterkt avhengige av skredets størrelse. (Her inngår hele utløsningsområdet, ikke bare delen som eventuelt kan nå reguleringsområdet.) Ut fra utløsningsområdets topografi anser vi det som meget lite sannsynlig at et snøskred utløses over hele fjellsida. Den mest sannsynlige størrelsesordenen er et areal på m 2 for skred med årlig sannsynlighet 1/1000 eller mer, tilsvarende et volum på m 3 eller mindre. I ekstremtilfellet, tilsvarende et skred med årlig sannsynlighet 1/5000, kan volumet imidlertid komme opp til anslagsvis m 3. Parametrene er også avhengige av høyden over havet. Kategoriene som brukes i Sveits, må tilpasses norske forhold fordi skogsgrensen ligger mye lavere i Norge enn i Alpene. Den øverste kategorien starter mellom 300 og 600 m nedenfor skogsgrensen, dvs. på 1500 m o.h. i Sveits. I Troms kan man anta at alt terreng tilhører denne kategorien. FL-1D ble opprinnelig kalibrert i forhold til nominell årlig skredsannsynlighet på 1/30 og 1/300. Det er derfor nødvendig å interpolere og ekstrapolere de anbefalte verdiene til nominell årlig sannsynlighet på 1/100, 1/1000 og 1/5000, noe som medfører en viss usikkerhet. Videre må friksjonsparametrene tilpasses de lokale forholdene langs skredbanen. Ruglete terreng, ur med store blokker og skog øker friksjonen betydelig. Denne effekten er mest utpreget ved foten av fjellveggen, der store steinblokker ligger relativt tett. Selv i situasjoner med mye snø har de fortsatt bremsevirkning. Ut fra erfaring har vi modifisert parameteren ξ for de ulike avsnittene av skredbanen. Referanser Christen, M., P. Bartelt og U. Gruber (2002). AVAL-1D: An avalanche dynamics program for the practice. In: INTERPRAEVENT 2002 in the Pacific Rim Matsumoto, Japan. Congress publication vol. 2, pp Gruber, U., P. Bartelt og S. Margreth (1999). Anleitung zur Berechnung von Fliesslawinen. Del III av kursmaterialet til kurset Neue Berechnungsmethoden in der Lawinengefahrenkartierung ved det Sveitsiske institutt for snø- og skredforskning, november 1999, Davos, Sveits. Lied, K. og S. Bakkehøi (1980).Empirical calculations of snow-avalanche run-out distance based on topographic parameters. Journal of Glaciology, vol. 26 nr. 94, pp Salm, B., A. Burkard og H. Gubler (1990). Berechnung von Fliesslawinen. Eine Anleitung für Praktiker mit Beispielen. Meddelelser av det Sveitsiske institutt for snø- og skredforskning, nr. 47. Davos, Sveits.

22 Side: 22 Vedlegg B Faresonekart Målestokk 1:3000, ekvidistanse er 5 m.

23 Tegnforklaring Vurdert område Kartlagt område Faresone Nominell årlig frekvens >= 1/5000 >= 1/1000 >= 1/100 0 ± Einar Sivertsen, Festvåg Finnkoneset Bodø kommune Faresoner for alle skredtyper m Dokument R Utført DI Kontrollert Målestokk (A3): 1:3 000 Godkjent Kart nr. 02 Dato

24 Kontroll- og referanseside/ Review and reference page Dokumentinformasjon/Document information Dokumenttittel/Document title Skredfarevurdering Finnkoneset, Bodø kommune. Observasjoner, beregninger og mulige sikringstiltak Dokumenttype/Type of document Rapport/Report Teknisk notat/technical Note Distribusjon/Distribution Fri/Unlimited Begrenset/Limited Ingen/None Oppdragsgiver/Client Einar Sivertsen, Finnkoneset, Festvåg, Bodø kommune Dokument nr/document No R Dato/Date Rev.nr./Rev.No. 0 Emneord/Keywords Skredfarevurdering, snøskred, steinskred Stedfesting/Geographical information Land, fylke/country, County Norge, Nordland Kommune/Municipality Bodø Sted/Location Finnkoneset Kartblad/Map 2029 I Valnesfjord UTM-koordinater/UTM-coordinates Sone 33 N E Havområde/Offshore area Feltnavn/Field name Sted/Location Felt, blokknr./field, Block No. Dokumentkontroll/Document control Kvalitetssikring i henhold til/quality assurance according to NS-EN ISO9001 Rev./ Rev. Revisjonsgrunnlag/Reason for revision Egenkontroll/ Self review av/by: Sidemannskontroll/ Colleague review av/by: Uavhengig kontroll/ Independent review av/by: Tverrfaglig kontroll/ Interdisciplinary review av/by: 0 Originaldokument DI AS Dokument godkjent for utsendelse/ Document approved for release Dato/Date Sign. Prosjektleder/Project Manager Oslo, Dieter Issler Skj.nr. 043

25

26