Norsk Akustisk Selskap 50 år

Transkript

1 Norsk Akustisk Selskap 50 år Festskrift, april 2005

2

3 Norsk Akustisk Selskap, Truls Gjestland Spredte glimt fra en mangslungen fortid - slik jeg fortsatt husker dem Tor Erik Vigran Noen trekk fra historien om bygningsakustikk og støybekjempelse med hovedvekt på virksomheten i Norge. Gunnar Bratheim og Øyvind Nøttestad Den vanskelige kampen mot støyproblemene. Kan vi lykkes? Asbjørn Krokstad Elektroakustikk og romakustikk, som Asbjørn Krokstad husker det. Asbjørn Nordby Fra NORTRONIC til NORSONIC. Sigurd Solberg og Eyjolf Osmundsen Støyseksjonen ved Oslo helseråd. Akustikkhistorie fra 1970 til i dag. Matias Ringheim Med KILDE Akustikk AS i over 25 år. Odd Kr. Ø. Pettersen Fra Akustisk Laboratorium til SINTEF IKT. For styret i Norsk Akustisk Selskap: Redaktører: Odd Kr. Ø. Pettersen Matias Ringheim Trykk: Voss Prenteverk Layout Matias Ringheim

4 Norsk Akustisk Selskap 50 år 1. april 2005

5

6 JUBILEUMSSKRIFT NAS 50 års jubileum Forord Norsk Akustisk Selskap fyller 50 år. Selskapet og dets årlige høstmøter er en arena for sosialt fellesskap og faglig oppdatering for en stor andel av landets akustikere. I anledning jubileet inviterte styret i NAS noen aktive medlemmer til å skrive ned hva de husket best fra sine akustiske liv. Fortellingene har vi samlet i dette skriftet. Intensjonen har på ingen måte vært å dokumentere den fullstendige historien til NAS eller akustikkens utvikling i Norge. Vi regnet ikke med at noen ville hatt tid, mulighet eller oversikt nok til å gjøre det. Fortellingene står på egne ben og gir til sammen et visst innblikk i vår felles akustikkhistorie. Samtidig er det da selvsagt mange minner og personer som ikke er nevnt. De manglende historiene og bildene får være tema for fremtidige innlegg i NAS-nytt. Styret i NAS vil med dette takke dem som har sagt seg villig til å vri hodene sine og skrive ned sine erindringer. Tusen takk for innsatsen. Til alle dere andre: Lykke til med jubileet og med lesningen. Hilsen redaktørene Matias Ringheim og Odd Kr. Ø. Pettersen

7

8

9

10 Innhold side Truls Gjestland Spredte glimt fra en mangslungen fortid - slik jeg fortsatt husker dem 1 Tor Erik Vigran Noen trekk fra historien om bygningsakustikk og støybekjempelse med hovedvekt på virksomheten i Norge. 13 Gunnar Bratheim og Øyvind Nøttestad Den vanskelige kampen mot støyproblemene. Kan vi lykkes? 23 Asbjørn Krokstad Elektroakustikk og romakustikk, som Asbjørn Krokstad husker det. 27 Asbjørn Nordby Fra NORTRONIC til NORSONIC. 31 Sigurd Solberg og Eyjolf Osmundsen Støyseksjonen ved Oslo helseråd. Akustikkhistorie fra 1970 til i dag. 45 Matias Ringheim Med KILDE Akustikk AS i over 25 år. 51 Odd Kr. Ø. Pettersen Fra Akustisk Laboratorium til SINTEF IKT. 57

11 En nestor i akustikkmiljøet i Norge, professor emeritus Asbjørn Krokstad, blir utnevnt som æresmedlem i NAS for sin solide innsats for selskapet. Høstmøtet 2001

12 Spredte glimt fra en mangslungen fortid slik jeg fortsatt husker dem Truls Gjestland, Seniorforsker SINTEF IKT Da styret i NAS ba meg om å skrive ned historien til selskapet, sa jeg for første gang nei til noe som har med NAS å gjøre. Jeg følte jeg på ingen måte hadde de nødvendige forutsetninger for å klare å skrive en offisiell historie som skulle dekke de første 50 år. Jeg har imidlertid vært aktivt med i NAS såpass lenge (nesten 40 år) at jeg sa ja til å skrive ned noen uoffisielle historier. Dette er enten ting jeg selv har vært med på, eller som jeg har fått fortalt av andre. Jeg har så langt det er mulig forsøkt å sjekke min egen hukommelse mot eksisterende skriftlige kilder, men det må sies at mye av historien til NAS er udokumentert og tildekket av glemselens slør. Så, kjære leser, dette er mine høyst personlige minner fra et langt samliv med NAS. Forhistorien Før man omtaler stiftelsen av Norsk Akustisk Selskap den 28 mars 1955, bør en pussig tildragelse som fant sted i København året i forveien kommenteres. Den 19 juni 1954 ble det arrangert et nordisk akustisk møte i København. Møtedag var sammenfallende med feiringen av 25-års jubileet til Acoustical Society of America, og flere av dem som var tilstede på møtet i København var allerede medlemmer av ASA. På dette møtet besluttet man å etablere Nordisk Akustisk Selskap. Et hilsningstelegram til ASA med følgende ordlyd, ble avsendt (husk at dette var lenge før e-post og Internet): The Chairman of the meeting of the Acoustical Society of America, Hotel Statler, New York. The first child of ICA was born on the 19 th of June 1954 at 12:55 pm. The name of the child will be: The Scandinavian Acoustical Society. 125 happy fathers from four Scandinavian countries were gathered at the cradle to welcome the boy. We hasten to announce the birth of the boy to the grandfather and send our best greetings on the occation of the 25 th Anniversary of the American Acoustical Society. Paavo Arni, Finland Reno Berg, Norway Claes Wachtmeister, Sweden Fritz Ingerslev, Denmark Telegrammet ble opplest på jubileumsbanketten til ASA. Banketten er referert i JASA, hvor telegrammet er gjengitt. I følge referatet var det stor applaus etterpå. Side 1 av 64

13 I våre dager ville man kanskje diskutert hvorvidt barnet var en gutt eller pike, men de 125 fedrene (det var ingen damer tilstede) fra 1954 tenkte neppe den tanken at de hadde nedkommet med noe annet enn en gutt. Nordisk Akustisk Selskap skulle være en overbygning for de nasjonale selskapene. Etableringen var kunngjort for all verden (i alle fall den akustiske verden), men ennå fantes ikke noe akustisk selskap hverken i Danmark eller Norge. Sverige og Finland hadde allerede stiftet slike selskap. Dansk Akustisk Selskap kom i januar 1955 og i mars samme år var det Norges tur. Starten 28 mars 1955 ble det holdt et møte i Kringkastingshuset i Oslo. Møtet var innkalt på initiativ fra Reno Berg (NTH). Fra listen over møtedeltakere ser man innen hvilke fagområder akustikken var begynt å bli en anvendt teknikk/vitenskap her i Norge. Audiologi var representert fra Rikshospitalet, overføring og forsterking av tale og musikk (klassisk elektroakustikk om man vil) ble dekket av NRK og Telegrafverket og undervannsakustikk var representert med Forsvarets forskningsinstitutt, avdeling for undervannskrigføring i Horten. Dessuten var undervisningsinstitusjonene NTH og Universitetet i Oslo tilstede. Det første styret besto av Reno Berg, Johan Holstmark og Gunnar Nesheim med varamenn Helmer Dahl, Henrik Nødtvedt og Wilhelm Løchstøer. Virksomheten i NAS var ikke akkurat preget av voldsom aktivitet og entusiasme den første tiden. Som alle andre steder var det noen få ildsjeler, men ellers ganske laber interesse. Man klarte å arrangere et nordisk møte i Oslo i 1960, og de fleste kjenner til episoden høsten 1961 da man fikk til et festlig møte med nobelprisvinner Georg von Békésy. Det var imidlertid tørke i akustikkmiljøet på Blindern, og heller ikke noen stor virksomhet ved NTH. Miljøet i Trondheim ble revitalisert på begynnelsen av 60- tallet i og med etableringen av Akustisk laboratorium. Aktiviteten i NAS var blitt liggende nede, og inntil da hadde formannsvervet nærmest gått på rundgang i firerbanden (Berg, Nesheim, Flottorp og Løchstøer). Omkring 1968 ble det tatt et initiativ for å gjenopplive pasienten. Innsatsen medførte ny aktivitet og et nytt nordisk møte i regi av NAS i 1968, denne gangen i Trondheim. Her var det nok Asbjørn Krokstad som dro lasset. Samme høst ble det valgt nytt styre med Kjell Gjævenes (formann), Erik Vigran og Gunnar Nesheim. Nordisk møte i 1968 var mitt første møte med foreningen. Møtet ble holdt samtidig med ICA-kongressen i Tokyo. På den tiden lå Japan langt borte, og få i Skandinavia hadde økonomiske muligheter til å delta. Professor Kuttruff fra Göttingen var spesielt invitert, og Johan Holtsmark holdt foredrag om akustikkens barndom i Norge. Det jeg imidlertid husker best fra dette møtet, var banketten i Studentersamfundet. I anledningen den pågående kongressen i Tokyo Side 2 av 64

14 var det dekket med spisepinner, og en japansk stipendiat på NTH, Yokyo Kagawa, demonstrerte bruk av disse. Bordtalen til Wilhelm Løchstøer bet jeg meg også merke i. Han understreket viktigheten av at uansett hva som hendte, så måtte spisetjenesten gå sin gang. Nasjonalisme og internasjonalisme De nordiske akustiske selskapene var helt fra starten godt representert i The International Commission on Acoustics, ICA, og man kan hevde at de var sterkt internasjonalt orientert. Man stilte seg imidlertid tvilende til etableringen av Federation of Acoustical Societies of Europe, FASE, og så ikke nødvendigheten av en ny internasjonal overbygning i tillegg til Nordisk akustisk selskap. Etter flere år med forarbeid ble FASE endelig stiftet i 1972, men det var først i 1978 at Norge og Danmark sluttet seg til. Året etter kom Sverige og Finland. Noe av den samme skepsisen så man ved etableringen av etterfølgeren European Acoustics Association, EAA, i Heller ikke den gangen var man med ved stiftelsen, men har så markert seg desto sterkere på et senere tidspunkt. Det var i min første formannsperiode i NAS at vi ble medlem av FASE, og ironisk nok var jeg sekretær i FASE da sammenslutningen ble endelig nedlagt i 1996 etter en nokså opprivende og unødvendig krangel med den konkurrerende institusjonen EAA. I løpet av FASE perioden klarte vi å arrangere den 4. FASE kongressen i Jan Tro satt som president i to år ( ) og jeg selv var sekretær i FASE i Det var i min andre fireårs periode i NAS-styret at vi ble medlem av EAA i Vi så oss nærmest tvunget til det etter at FASE var oppløst. EAA var imidlertid en ganske skummel affære rent økonomisk. EAA var blitt etablert i første rekke etter påtrykk fra Jens Blauert som en motvekt og parallell til Acoustical Society of America. Det var et rent forretningsforetak hvor de enkelte medlemsselskap og deres respektive styremedlemmer satt med solidarisk økonomisk ansvar for hele virksomheten. EAA hadde fusjonert med tidsskriftet Acustica, og drev en virksomhet i millionklassen. Det var derfor ganske uholdbart å beholde den opprinnelige forretningsformen og det økonomiske ansvar dette innebar. Det ble omsider vedtatt å omorganisere EAA slik at de enkelte selskapene ikke heftet for mer enn det de betalte i medlemsavgift. Dette ble ordnet juridisk under spansk lov (som ga de mest oversiktlige forholdene), og det var min etterfølger som leder, Iiris Turunen Rise, som fikk æren av å signere et uttall dokument på vegne av NAS. Det var også hun som fikk meg valgt som visepresident i EAA ( ). Side 3 av 64

15 Iiris var veldig ordentlig i alt sitt arbeid, og veldig nøye på at alt gikk formelt riktig for seg. Jeg har derfor litt dårlig samvittighet for at jeg lurte henne ved utgivelsen av en elektronisk medlemsindeks for EAA i EAA ønsket å gi ut en CD med oversikt over medlemmene i alle de europeiske akustiske selskaper. Jeg satt selv i styret for EAA og støttet dette initiativet. Styret i NAS konsulterte Datatilsynet og mente at man måtte ha skriftlig tillatelse fra hvert enkelt medlem i Norge før en slik indeks kunne produseres. Dette ville ta tid. Selv syntes jeg det ville være for galt om Norge ikke kom med i oversiktene, så jeg ga grønt lys for prosjektet. Iiris stilte på general assembly i EAA med beskjed om at hun ennå ikke kunne tillate at norske medlemmer ble med i indeksen. Da var imidlertid CDen allerede produsert. Spanske Antonio Péres-López som hadde ansvaret for utgivelsen, måtte skru på sjarmen og overbevise Iiris om det var i orden. Så vidt jeg vet har heller ingen av våre medlemmer klaget på at de sto oppført i adresselistene. Man kan kanskje med rette hevde at NAS har vært litt treg til å komme med i internasjonale sammenslutninger, men så har vi tatt igjen rikelig når vi først kom i siget. FASE konferanser Et av mine første møter med det internasjonale akustiske miljøet var på et FASE symposium i Liège høsten Dette var også det første symposiet som ble arrangert av FASE, og rammen omkring møtet var ganske pompøs og spesiell. Alle offisielle taler og meddelelser ble gitt på fire språk, nemlig engelsk, tysk, fransk og russisk som var offisielle FASE-språk. I de annonserte coffee breaks var det åpen bar med alt hva man kunne ønske av drikkevarer, - en ganske stor kontrast for en som fortsatt hadde studietiden frisk i minne: Var det slik å være akustiker? Det var de østeuropeiske selskapene som var pådrivere i FASE-arbeidet. I ettertid forsto jeg at dette var et påskudd for å kunne diskutere med fagkollegaer på den andre siden av jernteppet uten for mye innblanding og politisk overstyring. Samtidig var de meget påpasselig med at alt måtte formuleres slik at man ikke forpliktet seg til mer enn det var politisk handlingsrom for for meg var det en praktisk innføring i diplomati og dyktig tilpasningsevne. Jeg fikk gleden av å representere NAS på de årlige council meetings etter at vi ble medlem i 1978, og vi var raskt ute med å tilby oss å arrangere en FASEkongress i Det var første mulige anledning. I parentes bør bemerkes at å representere NAS aldri innebar noe økonomisk bidrag. Det hadde ikke selskapet økonomi til. Side 4 av 64

16 Det var min arbeidsgiver, SINTEF, som fikk den tvilsomme gleden av å finansiere deltakelsen på konferanser med tema som av og til lå nokså perifert i forhold til hva jeg drev på med til daglig. Vi forsto tidlig at det var viktig å skape blest omkring arrangementet, og ved alle møter frem mot konferansen i Sandefjord i 1984 sørget vi for små stunt der møtedeltakerne ble traktert med norske spesialiteter som røykelaks, lodderogn o.l. Selv om dette var lenge før 11 september, så var det likevel kontroll av håndbagasje på mange flyplasser. Et fenalår eller en kasse pils (!) i kofferten kan lett føre til en nøyere kontroll under oppsyn av vakter med maskingevær. Ved påsketider i 1981 var det et FASE-symposium i Venezia. Rådsmøtet var som vanlig en ganske formell affære med påfølgende bespisning i et av byens fantastiske palasser. Delegatene satt ved et kjempestort rundt bord med en tjener bak hver stol. Det var Jan Tro og jeg som møtte fra Norge. Jeg tillater meg å sitere fra det offisielle møtereferatet: The dealings of the meeting came to the end, yet the Norwegian colleagues asked the audience not to leave. They invited all to a nearby small table onto which they conjured a nice piece of mutton leg smoked in special Norwegian style. With the help of Mrs Tro and Mrs Gjestland the mutton meat was sliced and offered around with Norwegian bread and ale. It was a grand idea. It put new life into everybody and at once the sincere audience was a big lively chatting family. Referenten fikk ikke med seg at vi også serverte Linje aquavit, men han har helt riktig observert at det som var en samling gravalvorlige menn i mørk dress (pluss to mindre alvorlige nordmenn) etter hvert ble forvandlet til en svært så livlig gjeng. I august 1984 var det endelig vår tur til å holde en internasjonal konferanse. Dette var den fjerde FASE-kongressen, og åstedet var Park Hotel i Sandefjord. Organisasjonskomiteen besto av Jan Tro (sekretær), Hans Fjerdingstad (utstilling), Eyjolf Osmundsen (kasserer) og jeg selv som president. Vi hadde to tema: Planning with respect to environmental noise og Acoustical methods for condition monitoring and diagnosis. Vi hadde i underkant av 300 deltakere, noe vi syntes var litt skuffende i forhold til all innsatsen som lå bak. Kvaliteten på møtet var det ingen ting å si på, og fortsatt blir vi ofte minnet på The Sandefjord conference blant fagkollegaer. Igjen er jeg fristet til å sitere den offisielle referatprotokollen til FASE 13th Council meeting: The 4th congress was much discussed, its perfect organisation, friendly atmosphere and unfailing attendence of the president T Gjestland. The welcome ceremony was opened by a chamber group of young musicians which besides other compositions played the festive Congress anthem composed by Mr J Tro especially for this occation. Side 5 av 64

17 Vi hadde lagt opp til et tettpakket program både faglig og sosialt, og i NAS-Nytt nevnes som et av de utenomfaglige høydepunkter: et dyktig og utadvendt møtesekretariat, både i og utenfor møtetid. Sekretariatet var i hovedsak betjent av våre respektive ektefeller, og tittelen på deres visittkort var social secretary. For meg var det faglige høydepunktet på konferansen foredraget til Ted Schultz om Community noise rating. Hans arbeid Synthesis of Social Surveys on Noise Annoyance var tidligere blitt standardreferanse for alle som arbeidet med miljøstøy, og jeg var heldig som hadde fått arbeide sammen med Ted hos Bolt, Beranek & Newman. Det var mens jeg var der, at jeg overtalte ham til å holde et invitert foredrag på FASE-kongressen i Sandefjord, et arrangement de færreste amerikanere hadde hørt om. Av spesielle episoder vi gjerne blir minnet på kan nevnes: Etter åpningen gikk alle deltakerne samlet fra Hjertnes konserthus tilbake til hotellet. Sandefjord musikkorps spilte opp, og professor Sven Lindblad grep en blomsterdekorasjon fra scenen og stilte seg i spissen for prosesjonen. Sven er selv over 1.90 og blomsteroppsatsen var godt over 2 meter. Jeg ville ikke være dårligere, så jeg tok den andre oppsatsen, og dermed var det blomsteropptog i ring rundt hotellet. Noe annet som er verd å nevne av utenomfaglige episoder, var treffene på Club var mitt romnummer hvor vi disponerte en relativt stor suite. Professor Lara-Saenz var litt skeptisk til å delta, men hans demonstrasjon i sene nattetimer av de mer raffinerte detaljer i spansk tyrefekting, går det ennå frasagn om. Med en medbrakt Toledo kniv og en av skinnstolene til Park Hotel (og litt senere min kone, Marthe) som erstatning for oksen, fikk vi en uforglemmelig opplevelse. Kniven benytter jeg fortsatt nesten daglig som brevåpner. Ved registreringen fikk vi også en føling med den kalde krigen og industrispionasje. Plutselig dukket det opp to uanmeldte russere, den ene tydeligvis akustiker og den andre en partitro oppasser slik vi var blitt vant med. For å betale deltakeravgiften dro de frem hver sin pengebunke, henholdsvis 50- og 100-kroner sedler i nummerrekkefølge. Etter å ha blitt registrert ønsket de å vite hvordan man kunne komme seg til Horten. Og det var det siste vi så til dem. I Horten hadde vi SIMRAD og FFIU som antakelig var et mye mer attraktivt reisemål for en russer enn en konferanse i Sandefjord. Økonomisk ble konferansen også en suksess, og overskuddet ble avsatt på en egen konto til bruk ved en senere internasjonal konferanse i regi av NAS. Beløpet var vokst til over kroner da vi elleve år senere arrangerte ICA-95. ICA 95 FASE-kongressen i Sandefjord var så vellykket at vi ganske snart fikk forespørsel om vi kunne arrangere en ny internasjonal konferanse. Den første Side 6 av 64

18 mulige anledningen var ICA-konferansen i Disse møtene holdes som kjent hvert tredje år. Vi fikk tildelt denne konferansen som et kompromiss. Valget sto egentlig mellom Italia og Kina som begge hadde sine støttespillere og motstandere. I mangel av enighet falt valget til slutt på oss. Styret i NAS aksepterte utfordringen og oppnevnte en organisasjonskomité bestående av Jan Tro og undertegnede som co-chairmen, Truls Berge og Mike Newman. I sannhetens navn må tilføyes at også våre kollegaer ved SINTEF og NTH gjorde en formidabel innsats under forberedelse og gjennomføring av konferansen. Og selvsagt var NAS-styret også involvert, spesielt Asbjørn Krokstad som var formann i Han var også medlem av International Commission on Acoustics, og derfor selvskreven chairman for programkomiteen. Som vanlig inneholdt denne scientific committee en lang rekke prominente navn, men vi som kjenner systemet, vet at det meste av arbeidet likevel må gjøres av formannen. Igjen hadde vi ønske om å tilby en totalopplevelse for deltakerne, både faglig og sosialt. For første og siste gang (så vidt vi har kunnet bringe på det rene) var det laget et eget konsertprogram for en slik kongress. Hver eneste dag var det tilbud om en musikalsk opplevelse både ved lunsjtid og om kvelden. De tunge faglige foredragene gikk selvsagt som vanlig på dagtid oppe på NTH, mens vi om kvelden åpnet Studentersamfundet for ICA CLUB hvor vi presenterte musikalsk underholdning og akustiske foredrag i mer kåseristil. Åpningen i Olavshallen var programmert til å vare i 60 minutter (vi var lei av trøtte åpningsseanser med mange offisielle taler). BrazBros spilte Jan sin komposisjon som besto av tonene C og A (og hvor i-en i ICA representerte et passende antall!), og ordfører Marvin Wiseth skrøt uhemmet av Trondhjems plass i norgeshistorien. Etter ytterligere noen musikalske innslag, blomsterpiker i bunad og noen hilsener, var det gått eksakt 60 minutter. Hele forsamlingen på omkring 800 deltakere toget deretter opp gjennom byen til Studentersamfundet, selvsagt med musikkorps i spissen. Vi sperret ganske enkelt av sentrumsgatene og alle togførerne hadde med kopi av tillatelsen fra politimesteren. Vi hadde satt opp buss for de som ikke ønsket å gå. Denne ble i utgangspunktet fylt av amerikanere og japanere, men da de så det fantastiske opptoget, forlangte de fleste å få være med. Bussen ankom derfor Studentersamfundet med et par amerikanere som ikke ville gå, pluss Erik Vigran som hadde fått jobben med å være guide på bussen. Det er ikke fritt for at det innimellom knirket litt i samarbeidet mellom organisasjonskomiteen og NAS-styret. Styret, som satt med det økonomiske ansvaret, presiserte i skriftlig form at i komiteens mandat lå ansvaret for et godt arrangement innen nøkterne økonomiske rammer. Vi hadde nok følelsen av at enkelte styremedlemmer ikke bifalt vår satsing på kultur og de var naturlig nok redd for de økonomiske forpliktelsene. Side 7 av 64

19 Situasjonen tilspisset seg i uken forut for konferansen. Vi hadde meddelt styret at konferansen kunne gå mot et underskudd fordi deltakelsen var noe mindre enn forutsatt i budsjettet. Vi fikk da skriftlig pålegg om å kutte i kulturprogrammet, noe vi fant ganske uholdbart. Alt arbeid med konferansen stoppet i realiteten opp et par dager etter at vi, igjen i skriftlig form, hadde svart styret at hvis vi ikke fikk gjennomføre arrangementet etter våre planer, så ville vi trekke oss med øyeblikkelig virkning. Hvem som til syvende og sist skar igjennom, har jeg ikke klart å finne ut av. Det foreligger bare et uklart styrevedtak i sakens anledning. Sikkert er det i alle fall at vi hadde støtte fra Asbjørn Krokstad, og også han truet med å gå, hvis ikke komiteen fikk gjennomføre arrangementet på sin måte. Et annet forhold som også skaffet oss mye hodebry og ekstraarbeid var øst-vest konflikten og den pågående krigen på Balkan. Stortinget hadde sluttet seg til FNs boikott av Jugoslavia. Jan Tro fikk derfor mange sinte telefoner fra en gammel FASE-kollega fra Beograd, da vi ikke kunne akseptere deltakelse fra Serbia. En helt spesiell forelesning ble hold av Jürgen Meyer. Det er vanlig at foredragsholderne på en konferanse får beskjed om hvilke hjelpemidler som er disponible, og man blir også ofte forespurt om spesielle behov. Meyer hadde bruk for en konsertsal og et symfoniorkester! To år i forveien hadde vi spurt Trondheim symfoniorkester om de kunne delta på konferansen, men fikk til svar at de hadde tenkt å begynne sin ferie akkurat den aktuelle uken. Det var overhode ikke snakk om å forskyve denne. Vi laget derfor vårt eget ICA symfoniorkester på ca 80 personer. Omkring tredelen var innleid fra Trondheim symfoniorkester mens de øvrige kom fra dyktige amatørorkestre. Det var et stort innslag av studenter. Også på det området viste det seg at NAS var selvhjulpen. Styreformannen (AK) fikk jobben som dirigent og musikalsk leder for Trondheim Summer Symphony Orchestra. Forelesningen til Meyer gikk i Olavshallen hvor han demonstrerte hvordan den innbyrdes plasseringen i orkesteret (spesielt plassering av 1. og 2. fiolin) påvirker lydbildet. Konklusjonen var vel at for å kunne gjenskape komponistens intensjon med verket, så burde orkesteret sitte slik det var vanlig på den tid verket ble skrevet. Foredraget var ikke billig å arrangere (med leie av Olavshallen og lønn til store deler av et symfoniorkester), men det var kjempegøy å kunne gjennomføre en såpass vidløftig affære når anledningen bød seg. Det var særlig Jan Tro som var kulturell pådriver. Bare synd at vi ikke fikk gjennomført ideen hans med å fremføre 1812 Ouverturen med orkester i Duedalen og med kanonene fra Kristiansten og byens kirkeklokker i bakgrunnen. Neste gang, kanskje! Kongressbanketten var også spesiell. Den foregikk i glassgårdene på Dragvoll hvor vi serverte rikelig av norske spesialiteter. Underholdningen sto Cantus for, et damekor i verdensklasse. Bunadkledde ungjenter som selv introduserte sine Side 8 av 64

20 nummer på flytende engelsk, tysk og fransk gjorde stor lykke. Og så ble det jo ikke mørkt. Svært få av deltakerne hadde opplevd en norsk midtsommer, og var helt overveldet over å kjøre hjem etter midnatt i praktisk talt fullt dagslys. Møtet ble en gedigen suksess (Selvskryt skal man lytte til. Den kommer fra hjertet!) Vi avsluttet arbeidet med konferansen 1 juli med et grillparty for alle hjelperne med følge hjemme i haven vår på Nardo. Temperaturen lå litt over frysepunktet, men en diger presenning innkjøpt for anledningen holdt regnet unna. Fest ble det! Til slutt bør bemerkes at etter at jeg hadde gått noen runder med våre kreditorer og fått redusert deres opprinnelige krav med 7 %, kunne vi avlevere endelig regnskap til NAS-styret 14 juni Overskuddet ble på ,56. Etter dette har vi fått en rekke henvendelser, både formelt og uformelt, om å være vertskap for nye internasjonale møter. Foreløpig har ingen NAS-styrer latt seg overbevise om dette er noe vi bør og må gjøre. Det er etter min mening viktig å markere seg i internasjonale sammenhenger, og en vellykket konferanse er gull verd. Det er vel på tide å gå inn for InterNoise, men nå er Jan og jeg blitt for gamle. Åpent møte om støy En sammenslutning som Norsk akustisk selskap er vanligvis noe som ikke har noe liv utenfor den indre sirkel av profesjonsutøvere. Det har imidlertid forekommet at vi har stukket hodet frem og markert oss i den allmenne debatten. Stortingsmelding nr 50 ( ) Tiltak mot støy var en viktig begivenhet. For første gang hadde Stortinget erkjent at Norge hadde et støyproblem, og man var også villige til å gjøre noe med det. Forarbeidet til meldingen var blitt forfattet ved Akustisk Laboratorium (som det het den gangen) under ledelse av Asbjørn Krokstad. Oppdraget var kommet fra Miljøverndepartementet. Styret i NAS bestemte seg for å utnytte situasjonen og inviterte til et åpent møte i mars 77, bare få dager etter at meldingen passerte Statsråd. Innleder på møtet var Gro Harlem Brundtland som da var miljøvernminister. Som formann i NAS hadde jeg gleden av å lede møtet som var meget godt besøkt. Vi fikk også veldig bra pressedekning. Støy var tydeligvis et toppaktuelt tema (dengang som nå), men dessverre var det de færreste som fikk med seg at det var NAS som sto som arrangør av møtet. Indre liv Virksomheten til NAS har naturlig nok vært konsentrert omkring utdanningsinstitusjonene, først og fremst NTH/NTNU og den tilhørende Side 9 av 64

21 SINTEF-aktiviteten. I de senere årene er imidlertid rådgivningsbransjen kommet mer og mer med. Samlet tar de unna en stor del av de akustikerne som utdannes. Det betyr at de årlige møtene ikke lenger nødvendigvis må veksle mellom Oslo og Trondheim. Slike møter har derfor også vært holdt i Porsgrunn, Stavanger, Bergen, Voss, Røros og Tromsø. I starten var det imidlertid personer som var institusjonsansatt, som dro lasset. Det er gjenspeilet i listen over æresmedlemmer. Selskapets første æresmedlem var Reno Berg. Senere fikk vi Wilhelm Løchstøer og Gordon Flottorp og i den tredje omgangen Asbjørn Krokstad og Erik Vigran. Da Løchstøer og Flottorp ble utnevnt, fant styret på at man skulle lage et eget merke, en sølv pin med NAS logo. Det var Magne Kringlebotn som tegnet det endelige utkastet, men han fikk aldri den vinflasken som var utlovet som belønning. Sluttbemerkninger Noe skulle vært sagt om NAS-Nytt, som opprinnelig het noe så prosaisk som Melding til medlemmene. Ved starten i 1980 var det en enkel kopiert blekke som ble sendt ut med ujevne mellomrom, men den ble etter hvert en viktig kanal for styret til kommunikasjon med medlemmene. Overgangen til en web-basert utgave var et kjempefremskritt, men en periode måtte vi faktisk operere med NAS-Nytt i både elektronisk form og på papir. Det var ikke alle medlemmer som umiddelbart var tilgjengelig on line. Men historien om NAS-Nytt får andre ta seg av. Det går heller ikke an å skrive historien til NAS uten samtidig å se på utviklingen av Akustisk laboratorium og aktiviteten ved de to tvillinginstitusjonene NTH og SINTEF. Men historien til Akustisk laboratorium får også andre ta seg av. Jeg har nevnt det før, men gjentar så gjerne at dette er ikke et forsøk på å skrive den fullautoriserte historien til NAS. Se heller på dette som en samling historier fortalt av en som har vært med en stund. Mye har jeg sikkert glemt (hukommelsen blir ikke bedre med årene), og enkelte ting har jeg bevisst utelatt (for eksempel en prominent engelskmanns resolutte retrett og : Good night!!! da stemningen tok helt av på Club 509 i Sandefjord!). La meg runde av med å gi uttrykk for at jeg føler meg heldig og priviligert som har fått lov til å bruke masse tid på Norsk akustisk selskap. Det har gått an takket være en raus arbeidsgiver representert først ved Asbjørn Krokstad og nå i de seneste årene ved Odd K Pettersen, og sist men ikke minst takket være et inspirerende kollegialt fagmiljø. Side 10 av 64

22 Æresmedlemskap til Gordon Flottorp (tv.) fra NAS v/ Truls Berge, Wilhelm Løchstøer, NAS høstmøte 1983 Side 11 av 64

23 NAS høstmøte, Bergen 2002 Side 12 av 64

24 Noen trekk fra historien om bygningsakustikk og støybekjempelse med hovedvekt på virksomheten i Norge. Tor Erik Vigran, Professor emeritus NTNU Innledning Da jeg for en del år siden presenterte meg for en kollega ved samme universitet og sa at jeg arbeidet med bygningsakustikk, tenkte han seg litt om før han bemerket: Det er vel kanskje ikke så gloriøst, men det er forbannet viktig. Det er neppe diskutabelt at en av de viktigste kvaliteter vi ønsker at våre boliger skal ha, er muligheten til å velge bort støy og forstyrrelser, det være seg fra naboer eller fra annen virksomhet. Behovet for å kunne beherske, ved beregninger og målinger, lyd- og vibrasjonsfenomener knyttet til bygninger vil derfor alltid være til stede. Akustisk forskning og teknikk slik vi kjenner den i dag er uten tvil uløselig knyttet til utviklingen innen elektronikk og datateknikk. Dette på samme måte som den kraftige framveksten av akustisk forskning fra 1920-årene og framover hang sammen med utviklingen i elektroteknikken, spesielt utviklingen av trandusere og måleutstyr. Jeg har i denne korte oversikten forsøkt å belyse dette og trekke fram begivenheter og personer som har betydd noe for utviklingen spesielt på området bygningsakustikk og støybekjempelse i Norge. Det er selvsagt uunngåelig at noen mener at utvalget kunne vært større, viktige episoder og personer har muligens blitt oversett. Jeg har heller ikke kunnet dy meg for innledningsvis å kaste et lite blikk lengre tilbake enn vår nære fortid. Et langt tilbakeblikk Akustikk som fagdisiplin regner en med oppstod i Hellas på Pythagoras tid (ca f. Kr.) og selve ordet akustikk er avledet av det greske ordet akuein som betyr å høre. Da øret var det eneste måleinstrumentet som sto til rådighet hadde en helt opp til Newtons tid, 1600 tallet, ikke kommet stort lenger enn i oldtiden. De følgende 200 år etter Newton så imidlertid en rivende utvikling på alle områder av klassisk fysikk, så også innen akustikk. I 1738 lykkes en å måle lydens hastighet i luft til 332 m/s, noe som førte til at Laplace i 1816 kunne gi en korrekt teori for denne hastigheten. En rekke forskere som bl.a. Bernoulli, Euler, Fourier, Helmholtz og Huygens ga viktige bidrag til denne utviklingen av akustikken som kulminerte med at Lord Rayleigh, John William Strutt, besluttet seg til å samle den tilgjengelige viten på området. Resultatet ble det berømte verk i to bind The Theory of Sound utgitt i 1877 og i revidert utgave i Dette ble betraktet som en så komplett beskrivelse av akustikken at det simpelthen ikke var flere problemer igjen å løse. Det er kanskje ikke til å undre seg over at akustikk ikke var noen særlig aktuell disiplin innen forskningen helt fram til 1920 årene. Nei, vi glemmer ikke innsatsen til Wallace Clement Sabine i årene som oppstilte og testet sin berømte formel for etterklangstiden med Side 13 av 64