Ferund. Der skyggene reiser seg Drømmene våkner Fanget i sten er jeg Sjelelands vokter

Transkript

1 Ferund Der skyggene reiser seg Drømmene våkner Fanget i sten er jeg Sjelelands vokter Mørket senket seg sakte over den lille byen Ferund. Sola hadde nettopp sunket i havnebassenget. Folk begynte å komme seg hjem og de fleste butikkene var stengt. Mørket ble mektigere og snart var hele byen i nattens forvaring. Vindu etter vindu ble mørklagt og alt ble stille. Men i utkanten av byen lyste fortsatt et par vinduer. Dette var vinduene til puben Villsvinets Tåre. Dette var svært uvanlig, for det var ikke et populært sted, og heller ikke et sted som holdt opp til langt på natt. Allikevel var det akkurat her det blafret svakt lys, som gjorde brosteinene i fortauet mer tydelig. Kirkeklokken i byen slo tolv. Nå begynte ting å skje. Lyset inne hadde dempet seg til bare en svak demring, men det traff fremdeles det brolagte fortauet. Alt var stille. I det samme kom fullmånen fram fra skyene. Brosteinene i lyset fra puben begynte vibrere og riste i sammensetningen med månelyset. Lyset innenifra ble sterkere og sterkere. Midt mellom de to vinduene lå en rist. Den førte dypt ned i jorden og var lagt der for å samle regnvann og hadde et kraftig rustent gitter av solid jern. Sakte bredte lyset fra vinduene seg utover, og overalt hvor det kom begynte ting å riste og vibrere. Nå nærmet det seg risten. Månelyset strålte plutselig opp, og lyset traff midt på risten. I det samme fòr den opp og åpnet det mørke hullet. Lyset inne i puben strålte kraftigere enn noen sinne, men det var ikke noe godt lys. Det var skremmende og ødeleggende. Det fikk brosteinene til å eksplodere. Små steinbiter fòr over området, men de knuste ikke vinduene. Nå ble alt stille. Fra Villsvinets Tåre hørtes en hissig hvisking. Skygger fòr raskt fram og tilbake i rommet innenfor. I det samme kom det et skrik så mektig at glassene i vinduet knuste. Splintene ble blåst utover fortauet og restene av brostein. Rommet innenfor ble fullstendig mørklagt. Ut av vinduene kom to mørke skikkelser bærende på hver sitt blaffrende lys. Lysene hadde en mørk fiolett farge, og lyste svært dårlig i mørket. De to skikkelsene så blindt på hverandre. Så forsvant begge ned i det mørke hullet. Nærmere havnen lå flere gamle forlatte bygninger. Fra et lite smug mellom to av dem kunne det skimtes en lett gnisting. Sakte ble smuget opplyst av en svak rød flamme. Den sto opp fra hånden på en mørk skikkelse. Denne skikkelsen satt huket sammen mellom noen søppelkasser. Nå reiste den seg opp og begynte å vandre bortover gatene. Den gikk ikke som et vanlig menneske, den fløt liksom langsmed skyggene. Den svake flammen den bar på ble ikke sterkere, men mørkere i fargen. For vær skygge skikkelsen passerte gjennom ble lyset fra flammen mørkere. I det samme stanset skikkelsen foran en liten hvit bygning. Bygningen hadde kun en etasje, men den stod på høye pilarer over bakken. Disse, og hulrommet under var skjult av en stor frodig granhekk. Skikkelsen fløt bortover mot sirkeltrappen som førte til bygningen. Den gled raskt med skyggene opp en halvsirkel. Den stanset på sirkelplatå over. I stedet for å fortsette mot neste og siste halvsirkel, begynte den å sirklet den rundt og rundt som en spiral, men med fast kurs mot sirkelens midtpunkt. Da den nådde det ble den stående. Flammen den bar sluknet til et lite glør i den bleke hånden. I det samme glødet den mørkes øyne opp. Et svakt gyllent lys strålte stille ut i mørket. I det samme var det som platået åpnet seg, for sakte men sikkert begynte skikkelsen å forsvinne. Det var som om han sank ned gjennom plattformen. Snart var han helt borte. Kirkeklokken slo ett.

2 Morgensolen slo inn gjennom vinduet til Anetti. Havet glittret stille, og sakte virket det som hele Ferund våknet. De hvite, gamle husene gav byen ett rent utsende, og havnebassenget mellom byen og Faraøy så ut som det var fylt med diamanter. Anetti smilte for seg selv. Minnene fra Beana bleknet i synet av morgenen. Inn i rommet smøg det seg nå en svak duft av bacon. Da Anetti endelig ankom kjøkkenet var allerede de andre der. Ar smilte bredt til henne. Han så ut til å føle seg bedre han og. De grønne, klare hans øynene glimtet. De sto og smilte en stund til hverandre. Huset virket mer koselig nå i lyset fra vinduet. Veggene på kjøkkenet var svakt gule, og all innredning var mørk. Ved ett stort rundt kjøkkenbord satt en lite våken Alexana og myste med trøtte øyne rundt seg. På den andre siden av bordet satt Eber, Anettis søster. Hun så ikke fult så fjollete ut nå, med det blonde håret lettere tilrufset, og gigant poser under øya. Begge så dumt på hverandre. Det virket som om de konkurrerte om å holde se våkne. Uten at noen så det knipset Alexana under bordet. I det samme falt Eber bakover på stolen, og landet sovende på gulvet. Alexana gliste og la seg på overarmen. Foran en eldre komfyr var Hennrietto i full gang med å forberede frokost. Det oste av steikepannen og desperat prøvde hun å holde damp og hår unna ansiktet. God morgen Anetti! ropte hun, i det hun brutalt slengte fire bacon biter i panna så spruten stod opp i den gamle vifta. Anetti så at Ar hadde problemer med å holde på latteren. Hvorfor lager hun frokost Ar? hvisket Anetti. Hun insisterte på å gjøre det, siden hun var den som hadde sluppet billigst unna. Håper bare ikke hun prøver seg på middag. Begge måtte le. Hadde du noen drømmer i natt da? hvisket Ar med et bekymret utryk. Jeg husker ikke helt, men jeg har i ikke sovet så godt på lenge. Drømte du det du pleier? Ar ristet på hodet. Det var annerledes. Plutselig hørtes et rabalder. Jeg fant noen ekstra glass på loftet! ropte en svært så glad stemme fra nabo rommet. Døra gikk opp og inn kom en heller støvete Jodirak. God morgen pappa! sa Anetti, og hun gav ham en stor klem. Etter en heller brent frokost gikk Anetti og Jodirak ut i stua. Vinduene her var enda større, og man kunne se ut over hele Ferund. Både bil og båt trafikken var i ful gang. Vel! begynte Jodirak. Nå vil jeg gjerne vite hvorfor dere møtte opp her i går ettermiddag og så ut som dere nettopp hadde blitt grisebanket? Anetti så bedende på ham. De mørke øynene fikk en trist overflate. Har du hørt om hva som skjedde i Beana pappa? klarte til slutt Anetti å få fram. Mener du ødeleggelsen av den, ja da. Vi var jo bekymret for deg, men vi har ikke fått mye informasjon om hva som faktisk skjedde. Sa Jodirak med rolig stemme. jeg ser at det må være en del verre en det hørtes ut, men jeg vil gjerne vite hva som har gjort dere slik? Tror du det finnes ting i denne verden som ikke kan forklares pappa? spurte Anetti nærmest hviskende. Ja da. Jeg vet om haugevis av mysterier jenta mi. Du vet at jeg nærmest lever for slike. Men dette virker ikke som noe vanlig mysterium! Hvordan kan du kalle det uforklarlig Anetti! utbrøt Alexana. Hun kom stormende fra kjøkkenet, og øynene lynet. Du vet like gått som meg at de vesenene var fult og helt ekte. Vi kjempet mot skygger. Jeg tror denne historien må fortelles litt mer sammenhengende. sa Jodirak i en bestemt, men mild tone. De fortalte ham hva som hadde hent. Om hvordan skyggene hadde angrepet byen og alt hadde blitt mørkt midt på dagen. Ar, Hennrietto og Eber kom også inn. Hennrietto la merke til at Ar og Alexana stadig vekslet blikk. Hun visste at de ikke fortalte alt. Det var jo heller ikke så rart. Jodirak satt stille og hørte mens Anetti fortalte om hvordan himmelen hadde sent ned sort ild, og hvordan hele byen hadde kjempet mot monstrene. Da hun endelig var ferdig kom det ventede spørsmålet; Hvordan overlevde dere? spurte Eber med tvil i blikket. Hun virket ikke overbevist over historien. Vi vet faktisk ikke helt! hvisket Alexana. Jeg husker bare noe lys, og så ble alt helt mørkt. Det samme gjelder oss også! så de andre straks Eber satte

3 øynene på dem. Da jeg våknet lå byen i ruiner. Jeg lette etter familien min i flere timer, men jeg fant ingen. Det virker som det ikke var svært mange andre enn oss som overlevde. snufset Alexana igjen. Jeg ønsker ikke å plage dere med spørsmål hele dagen. sa Jodirak like rolig som alltid. Men jeg må spørre hvordan dere kom dere hit! Dette var tydeligvis ikke lettere å fortelle. Etter en stund klarte Anetti og fortelle om vandringen gjennom Dypskog. Om hvordan skyggene hadde fulgt dem, og de igjen på mystisk vis hadde unnsluppet. Stadig drev Alexana og Ar på med å utveksle klare blikk, som om de kommuniserte med hverandre utenom de andre. Hennrietto la merke til at Jodirak var blitt oppmerksom på det og prøvde å skifte emne. Hva mener du det er best å gjøre nå Jodirak? spurte hun plutselig. Jodirak smilte. Jeg vet virkelig ikke helt. Jeg tror det er ganske mye i gjerde her, og det vil nok ikke løses med det første. Men jeg tror dere alle har en rolle i det hele, ellers ville dere vel ikke ha overlevd alt sammen. Så vidt jeg vet har det ikke vært noen rapport i Ferund om vandrende skygger eller monstre, så her er dere trygge foreløpig. han bøyde hode og kikket i gulvet. Jeg er mer enn villig til å la dere bo her så lenge dere måtte ønske, men det vil nok ikke bli så lett i lengden. Han sukket i stolen og stirret i gulvet. Jeg har ikke noe fast arbeid lenger, så det vil nok ikke være lenge før matlageret og pengepungen er tømt. Særlig med fire fastboende til! sukket han og reiste hodet for å møte de andres blikk. Vi skal prøve å finne et eget sted å være. sa Anetti bestemt. Enn stund senere var de fire ute i de brolagte gatene. De hvite husene virket mer grå nå. Sollyset, som fikk byen til å stråle, var nå gjemt bak tunge regnskyer. Sakte begynte de første dråpene å falle. De var som lenge etterlengtede tårer som hadde vært gjemt bak byens glansfulle håp. Jeg ønsker ikke å springe rundt å lete etter et tørt sted i regnvær! utbrøt Hennrietto kaldt. Ferund biblioteket er rett her borte! mumlet Anetti. Vi kan vente der til skuren er over. Biblioteket lå midt i byen. De bratte gatene var sleipe i regnværet, og de fire hadde flere ganger problemer med å holde balansen. I det samme tronet det store biblioteksbygget foran dem. Det var bygget for det meste i glass, med merkelige skrå vinkler og skjeve buer. Da de endelig kom inn viste det seg å være enda mer overraskende. Det var trapper og gate lys som i en liten gågate, og veggene og vinduene hadde de samme halv vridde, symmetriske formene. Merkelige altaner og gelendere snodde seg ut av veggene og det virket som det var utrolig høyt under taket. Dette er et av verdens største bibliotek. Begynte Anetti. Her er noen av de eldste skrevne tekstene funnet. De er titusener av år gamle. Var det slike faren din pleide å jobbe med? spurte Ar. Anetti svarte ikke. Det ble stille en stund. Ar begynte å gå nedover en korridor av hyller. Tunge bøker stod tett og truende på alle kanter. Det virket nesten som å være tilbake Dypskog. Det gikk kalt over ryggen hans. Det var øyne over alt. Det lyste lenger framme. Ar stod i et lite halvsirkelformet rom. Det hang to merkelige bilder på veggen. Det ene var et slags kart. Dette var mer medtatt en det ved siden. Ar gransket det nøye. Det var bilder av land og navn han ikke kjente. Under kartet stod det; Gammelt Kart over Beana. Ar kikket videre. Det var absolutt ikke slik han hadde lært at verden så ut. I det samme så han noe merkelig i venstre sørhjørne av kartet. Han fikk en merkelig følelse. Ar ristet tanken av seg. Han kikket i stedet bort på bildet ved siden av. Det viste et hvitt lite tempel, som så ut til å hvile på en stor granhekk. Bilde var matt og slitt, men bygningen var tydelig. Utenfor den var en merkelig trapp. Ar syntes det minnet om et omvendt paragraftegn. Regnet med å finne deg her. sa en Anetti mykt bak ham. Hva er den bygningen? sa Ar. Han var for oppslukt i bildet til å bry seg om noe annet. Det er det største mysteriet her i Ferund. Ingen har klart å åpne det tempelet. svarte hun med en viss likegyldighet. Jeg lurer. hvisket Ar. Idet samme kom Hennrietto. Sjelegraven! utbrøt hun. Anetti stirret bort på henne med store øyne. Hennrietto så tilbake med et teit utryk. Du vet godt at det er det den er kjent som.

4 sa hun skarpt. Anetti fnyste. Ar strøk en finger over bildet. Kan vi dra dit? spurte han, som om han var i transe. De tre fant Alexana begravd i en tegneserie haug og la i vei mot tempelet. Veiene var glatte, men de lyste i solskinnet. Gatene virket så tomme. Da de rundet et hjørne forstod de hvorfor. Gaten her var sperret av, men i grunnen var det ikke mye gate igjen. Brosteinene var knust til støv, og glass biter lå som fristende perler i kvikksand. Folk sto rundt sperringene og kikket med høye halser på hva som foregikk. To politifolk forsøkte å holde dem på avstand. Hvordan har dette skjedd? utbrøt Anetti. De andre så dumt på henne. Denne puben er det nesten ingen som bruker. Jeg har ikke vært her der på årevis. De andre så like dumt på henne. Alexana bøyde seg plutselig og tok litt av sanden. Den ble sort i hånden hennes. Hun luktet på den, og snudde seg raskt mot Ar. Han nikket. Nå snudde hun seg mot Hennrietto. Vi må bort herfra! De beveget seg raskere nå. Skritt for skritt. Uten å helt vite hvorfor ledet Anetti gruppen mot havna. Mot tempelet. Butikker fôr forbi. Håret hennes flagret i vinden. Det mørke håret. Ar klarte å holde følge med henne, takket være sine lange ben, og Hennrietto strevet rett bak dem. Et par meter lenger bak travet en utpest Alexana. De korte bena hadde ikke sjangse til å holde et slikt tempo. Hun tok noen raske blikk rundt seg. Det var ingen å se. Med en liten håndbevegelse løftet beina seg noen centimeter fra bakken. Hun svevde nedover mot de andre. Hold opp Alexana! mumlet Ar i munnviken i det hun tok en loop forbi ham. Tenk om noen ser deg! La henne holde på Ar. Om ikke lenge vil nok folkene i Ferund se ting som er langt verre. hvisket Anetti. Havnebygningene reiste seg mot dem. Gatene her var trangere og asfalterte. De kunne se det nå. Det merkelige tempelet lå helt nede mot havna. Ar kunne tydelig se at trappen dannet et omvendt paragraftegn. Det gikk kalt over ryggen hans. Han raste forbi Anetti og små sprang mot den. Tunge skyer rullet over himmelen igjen. Små dråper skylte over ansiktet med lindrende budskap. Mens de andre sto ved tempeldøren og prøvde å åpne den, snuste Ar rundt og rundt trappen. Plankene som dannet det tette gelenderet strakte seg helt ned til bakken. Det er nøyttesløst! utbrøt Alexana. Med det samme kom et rop. Ar? mumlet Hennrietto. Hvor er det blitt av Ar! I det samme bøyde en planke i det tette gelenderet seg innover, og i bunnen av platået stakk Ars mørke hode ut. Kom ned her. ropte han Dere kommer aldri til å tro det. Lyset kom inn i smale striper under platået. Det var svært støvete. Ar stod på noe som minnet om en vei. Den var brolagt med sorte glatte steiner. Veien snodde seg rundt og rundt nedover i et endeløst mørke. Hvordan kom du deg inn Ar! ropte Anetti fra utsiden. Ar sukket og trakk på skuldrene. Han strakte hendene fremfor seg med lukkede øyne. En liten dør kom til syne i planken. Takk! ropte Anetti. Hun kom inn med bøyd hode. Øynene ble store da hun kom inn i rommet. Hvordan? kom det svakt fra leppene hennes. De brune øynene var fylt med angst. De blåste svakt men kaldt fra veien. Hennrietto og Alexana stod i døren bak. Kom dere inn så jeg kan lukke den! maste Ar. Har du tenkt at vi liksom skal være her? utbrøt Anetti. Hvorfor ikke? svarte Ar raskt. Hennrietto og Alexana trakks seg tilbake. Du vet godt at dette er et skyggereir! brølte Anetti. Vi må vekk herfra! Dette er en dødsfelle! Sier hun som foreslo å dra gjennom Dypskog! skrek Ar tilbake. Og ja, bare fordi dine drømmer ledet oss rett til skyggene! hveste Anetti Kutt ut begge to! ropte Alexana fortvilet. Dere så sanden ved puben. De er her. Skriker dere mer nå vil dere sannsynligvis virkelig gjøre dette til en dødsfelle. De to tidde. Kanskje det finnes et svar der nede? sa Alexana roligere. Hennrietto begynte å hoppe på det ene beinet. Ansiktet ble litt merkelig. Eh, Ar! mumlet hun i munnviken. Tror du du kan åpne den døra igjen. Jeg må liksom på... Ar hadde åpnet før

5 setningen hennes var fullført. Han smilte. Alle lo. Ar og Alexana ledet veien nedover i dypet. Sirklene veien dannet var like store, men ble stadig brattere. For å kunne fote seg brukte de evnene sine til å lyse svakt opp i mørket. Ars hånd var svak grønn, og Alexanas var gul lyse svakt opp i mørket. Anetti og Hennrietto gikk et stykke bak. Jeg er glad du overtalte Anetti til å gå ned. hvisket Ar til Alexana. Det er greit, men send heller. Veggene her har ører. hvisket hun tilbake. Ar lukket øynene et øyeblikk. Merker du det samme som meg? spurte Ar telepatisk. Ja. Det oser av krefter her nede. svarte hun. Jeg har aldri kjent noe slikt før. Dypskog hadde en svak duft av det, men her stinker det! Jeg vet det. sa Ar. Jeg aner ikke hva vi kan møte her. Timene gikk. Det virket som om de hadde gått enda lengre. Jeg kan enda ikke helt forstå det! hvisket Hennrietto. De kan virkelig bruke kreftene sine til å forandre og angripe ting rundt seg Det er litt skummelt. hvisket Anetti men samtidig er det betryggende å ha dem med seg. Jeg hadde nok ikke våget å bli med ned hit uten dem! Uten Ar mener du vel! hvisket Hennrietto skarpt. Anetti kikket i gulvet. Ar og Alexana stanset. Vi kommer ikke lenger! ropte de til de andre. De stod ved en slags stein støtte. Den var umulig å komme forbi. Hva er det for noe? hvisket Hennrietto. Ar gikk nærmere. Det var et løvehode. Et digert løvehode midt i en steinvegg. I det grønne lyset fra Ars hånd virket figuren svært skremmende. Alexana gispet. Hodet beveget seg. Det blunket. De rygget unna. Figuren blunket igjen. Den gjespet. Så du er kommet! sa løven plutselig. Stemmen var dyp som sten. Løven hadde blikket sitt fokusert på Anetti. Hun gikk noen skritt nærmere. Jeg hadde håpet du ville komme før denne dag. sa løven tungt. Skyggene har fanget meg, og vårt rike er i fare. Hvem er du? spurte Anetti. Hun så undrende på løven, som om hun kjente ham fra et annet sted. Mitt navn er Gaoraou. svarte han. Men du kjenner kanskje et annet navn, menneskedatter. Løven smilte. Sten tenner glinset i mørket. Ar fikk frysninger på ryggen. Med løftete hender sendte han ut lys mot løven. Det prellet av ham, men han lukket smilet, og stirret overrasket på dem. Så klart! sa han i en dypere tone. Jordkrefter. Den spådom jeg selv så er her. Og den må brukes! Han stirret på dem. Jeg kan befries fra dette fengsel om fru Samuellyon advares! Han så tydelig hvor lite denne setningen hadde sakt dem. Jeg vil begynne fra begynnelsen, men tiden er knapp. Jeg vil sende deg, jordvokter! sa han og kikket klart på Ar. Til fruens hus. Her! Gaoraou åpnet munnen sin. En slags amulett lå der. Den var formet som en halvdel av trappen over. Ar kalte den til seg med kreftene sine. Klokt valg! Det er nemlig derfor bare du kunne hente den. sa Gaoraou. Dra nå til Fruen. Hun har sitt bosted på Faraøy. Ar kikket rundt seg. De andre var ikke å se. Hva har du gjort ditt monster! utbrøt han raskt. Jeg har startet profetien! brølte løven. Bring meg den andre delen og intet kan skje dine venner. Hvordan vet jeg at ikke du er en av skyggene! Ville en av skyggene vente så lenge med å angripe? spurte Gaoraou med hevet øyenbryn. Ar snudde seg bort. Vend tilbake med amuletten jordgutt, og du vil kunne møte underverden. Men Ar var allerede lang oppe i de mørke korridorene. Gaoraou hørte skrittene hans forsvinne. Han smilte. Jeg håper du klarer det jordgutt! hvisket han og forsvant inn i veggen. Fru Samuellyon: Gammel som Ferund Nøkkel mesterinne Sukker en skakket stund I hagens glemte minne Regnet rant i strie strømmer. Men Ar la ikke merke til det. Han bare løp. Raske skritt som aldri

6 ville stoppe. Lagerbyggene fôr forbi. Den lille broen som holdt Faraøy i kontakt med Ferund var enda langt borte. Fortauene var sleipe. Ar fortsatte, falt og reiste seg igjen. Lyn fòr over himmelen. Den hvite broen var nærmere. Bare gjennom torget og litt til så. Med ett merket han den utrolige stillheten. Øynene ble ville. Beina løp raskere. Han visste hva som måtte til nå. I et lite smug hjemte han seg. Ingen var å se. Ar lukket øynene. Skyggen hans endret form. Nei hele han endret seg. Hover, man, pels. En enkel, hvit ponni løp rakt over broen til Faraøy. Stanset og stirret med grønne øyne rundt seg. Ar forvandlet seg tilbake igjen. Faraøy strålte av en indre glød. De gamle rederihusene tårnet seg over den smale veien i midten. Bak vært hus var det hager. Ar hadde sannsynligvis stoppet for å beundre dem, men ikke nå. Tordenen braket. Skoene var gjennomvåte, og håret lå som ei vaskefille på hodet. Ar stanset. Et hus litt større enn de andre. Ikke så hvit å rent heller. Men det var ikke det som gjorde ham så nysgjerrig. Hagen. Dette huset hadde den største hagen. Uten å tenke hadde Ar gått bort til døra. Ingen svarte. Men et så stort hus har alltid flere dører. Det var kjellerinngang, hovedinngang og bakvei. Ar møtte låste dører og stillhet. Han vurderte å klatre mot andre etasje for å gå inn en av de to altandørene. Noe beveget seg bak i hagen. Ar fant en sti gjennom igjengrodde busker. Barlind. Lave barlindsbusker. Bak huset var en stor veranda. En enkel stol stod der. Rosebusker og krukker med sommerblomster fylte området, men Ars blikk var festet på stolen. Han hørte en kakklende latter. Fra ei hvit verandadør kunne han skimte noe som minnet om et menneske. Latteren fortsatte å synge i ørene. Han gikk nærmere. Det dryppet fra nesetippen. En kvinne stod i døren, og smålo, der hun lente seg mot rullatoren. Kom inn gutt, før du renner vekk! sa hun med svak stemme. Ar var som trollbundet av denne kvinnen. Hun smilte så underlig. Nå var han like ved henne. Fru Samuellyon? spurte han med dirrende stemme. Latteren kom hoppende over rullatoren. Kom inn før du stiller spørsmål barn! kaklet hun. Ar befant seg plutselig på et lite kjøkken. Et bord med to stoler stod under to store vinduer. Hun satte seg i den største. En sort gyngestol. Ved den andre veggen var en gammeldags benk. Med puter av rød sateng. Hun gav et enkelt tegn til at jeg burde sette meg der. Behold skoene på. sa hun. De ser ut til å ha dannet vakum allikevel. Innover i rommet var en liten kjøkkenbenk, et brett med hjul og et kjøleskap. jeg er fornøyd med dette kjøkkenet! klukket hun som om hun visste jeg ville spørre om det. Det er sjelden jeg får besøk nå om dagen! sa hun mildt. Hva kan jeg by deg? Ar svarte ingenting, men prøvde å finne ut om dette var Fru Samuellyon. Alt til sin tid unge mann. svarte hun rolig men med bestemt tone. Dere unge har det så travelt, jeg synes først du skulle få en rundtur å se hvordan jeg har det. Ar følte en merkelig ro. Det var ingen hast lenger. Kom da! sa hun med bestemt stemme. Huset var storslagent. Antikke møbler stod langs gamle vegger. Gulvtepper som så ut som de aldri hadde vært ristet lå tett over gulvet. Et nydelig taffelpiano preget det ene hjørnet av stuen. Den gamle fortalte om hver gjenstand, og Ar lyttet med varme ører. Opp store trapper og lange ganger, rom etter rom følgte Ar med øyne som prøvde og plukke opp hvor vær dør førte, og hva den skjulte. Nå var de i loftsetasjen. Malerier av gamle mennesker som fruen sa masse om følt forbi. I det samme merket Ar at han måtte. Unnskyld, men har du et toalett her? stammet han. Hun så overrasket på ham. Like inn her! sa hun. Toalettet var ikke av unormal størrelse, og heller ikke så overveldende. Hvite vegger lyste mot ham. Et lite vindu var montert i taket. Utenfor strakte et digert eiketre seg, og små stjerner begynte å blomstre mellom løvtaket. Ar tok opp lokket på doen. Han var nettopp ferdig da han hørte noe på vinduet. Han snudde seg og stirret inn i to gule øyne. Et vesen med glinsende tenner satt og stirret ondt på ham. Glasspruten stod ned mot ham. Ulende hoppet monsteret inn gjennom glassrestene. Den minnet om en ulv, men gikk på to. Ar rygget mot døren. Mørket

7 krøp inn i rommet, og bredte sine vinger om udyret. Snart kunne Ar bare se de gule øynene som så stille bandt ham fast. I det samme fòr klør av barberblader mot venstre armen hans. Udyret blottet tenner i Ars klynk av smerte. Ar så en lysende stripe blod renne nedover armen. Høyre pekefinger fikk et svakt grønnskjær. Et enkelt grønt glimt fòr mot det store eiketreet. Bladene på den nærmeste greinen lyste opp. Udyret snudde seg brått bort fra Ar. En flokk av lysende eikeblader fløy med raske vingeslag gjennom luken, og mot monsteret. Forvirret rygget det bakover. Ar rettet seg opp. I det samme merket han at det lå noe i hånden hans. Han brydde seg ikke om hva det var, han bare handlet. Med all sin kraft gjennomboret han monsteret med gjenstanden. Dyret hvinte og utstøtte brøl så veggene ristet. Et sløvlignende glimt var alt Ar så. Mørket løste seg opp rundt ham. Døren fòr opp og inn kom den gamle damen, vill i øynene. Ar merket at noe rørte ved skulderen hans. Det var bladene, som la seg over såret og pakket det inne. Ar hadde ventet at fruen ville falle hvert øyeblikk, men hun stod fast, selv om han så en svak skjelving i hånden, der den tviholdt i rullatoren. Hun så med bestemt blikk mot Ar. Bet han deg? så hun med stive lepper. Ar ristet på hode. Hun ble mer rolig, men Ar så fortsatt at hun skalv på hånden. Nå løftet hun den og pekte på monsteret. Hvor fikk du den! utbrøt hun med skingrende stemme. Øynene var kalde, men fulle av fortvilelse. Ut av udyrets bryst så Ar den halve amuletten han hadde fått av Gaoraou. Fruen sa ingenting. Hun ristet på hodet og viftet med hånden. Amuletten fløy ut av brystet og inn i Ars hånd. Hun mumlet ord han ikke forstod, og eikegreinen strakte seg ned og løftet opp monsteret. Idet den drog det ut gjennom vinduet begynte glassbiter å sprette tilbake på plass. Ar stod med åpen munn. Fruen hadde ikke fjernet øynene fra ham når hun gjorde dette. Kom! sa hun raskt. Dette rommet er ikke det rette! Idet hun forlot rommet så Ar noe glimte i øynene hennes. Ar satt i en rødbrun skinnsofa. Jakken var revet, og han var fremdeles ikke tørr etter uværet. Fruen satt i stolen ovenfor ham. En mektig blodrød lenestol. Hun sa ingenting. Hun hadde ikke sakt noe på lenge. Ingenting da hun stengte toalettdøren, og den forsvant inn i veggen, Hun sa ingenting på vei ned til stuen heller. Hun så fortsatt på ham med det harde gjennomtrengende blikket. Som om hun hadde isøyne som ikke ville smelte. Ar klarte ikke mer. Hva er denne amuletten? utbrøt han. Det kom intet svar. Stillheten fylte hele huset. Hun blunket. Jeg vil heller spørre hva du er. hvisket hun. Ars øyne ble store. Hva er det du mener? brast det ut av ham. Øynene hennes ble smale. Du vet like godt som meg at det ikke var amulettens kraft alene som tok knekken på den varulven! sa hun bestemt, uten en brist på stemmen. Ar skalv. Han merket en utrolig kulde fylle kroppen. Du er ung, ikke sant! sa hun nå. Yngre enn du ser ut! stemmen var mild igjen. Det var som hun forstod. Fjorten. hvisket Ar. Selv jeg kjente ikke slike krefter da jeg var på din alder. svarte hun. Jeg regner ikke med du vet hvor de kommer fra, men må hun for alltid ta deg i vare. Ar forstod ikke. Øynene sa det. De grønne øynene som nå ble grå. Men du vet hvem som sendte deg til meg. sa hun. Stemmen hennes var mektig, men den hadde en tone av medlidenhet. Den samme tonen som hadde møt Ar tidligere. Gaoraou! hvisket Ar. En svak skjelving fòr gjennom rommet. Fruen reiste seg fra stolen. Hun holdt ikke lenger i rullatoren, men stod og gikk uten den. Blikket fòr raskt frem og tilbake i rommet. Du er modig gutt som tørr si det navnet høyt. sa hun tydelig. Men jeg tror det er mer uvitenhet enn mot. Ar trakk beina opp til seg. De store, våte skoene laget merker i sofaen. Så du er fru Samuellyon? spurte Ar med skjelvende stemme. Hun tok hånden til ansiktet, og stønnet. Det navnet tynger meg! utbrøt hun. Jeg har lenge fortrengt det og mitt vesen i forsøket på å glemme. Men minner dør ikke, de gjemmes bare bort! Hun sank sammen i stolen igjen. At jeg kunne glemme! Ar stirret rundt seg. Rommet virket ikke mektig lenger, men skremmende. Det var så stort. Veggene var store, og kalde. Ar

8 satt der, blant sofa, lenestoler, bordlamper, leselamper og en diger tv. Tvers ovenfor ham stod en gigantisk skrivepult, og bak den stod hyller fulle av papirer og permer. Det kaldblå gulvteppet som dekket hele rommet ønsket ham ikke velkommen. Han smøg seg ut av døren til venstre. Gangen var varmere. Den majestetiske trappa snodde seg oppover og varme røde tepper hvilte på parkettgulvet. Men det var ikke varmen Ar søkte. Han husket på pianoet. Det nydelige utskårne taffelpianoet. Det var mer et inventar enn en gjenstand. Det stakk seg ikke ut slik som trappen, men var på sin side mye mer inntresant. Ar strøk over gamle tangenter. De var støvete, og svært glatte. Toner han ikke kjente skingret ut i rommet. Ikke èn ren klang fikk han fra det, men det brydde han seg ikke om. Ar spilte hvert lille stykke han kunne. Selv om det ikke var rent, så passet tonene sammen allikevel. Som om pianoet viste hvordan det skulle låte. Han hørte skritt. Ømme og såre skritt. Fru Samuellyon lente seg mot rullatoren igjen. Spill for meg jordgutt! hvisket hun bedende. Spill og gled et gammelt hjerte! Ar spilte igjen og igjen de få stykkene han kunne. Fruen smilte. Han snudde seg mot henne og smilte han og. Du har talent unge mann! Ar bare smilte. Han kjente en svak varme stryke mot kinnet hans. Men kom nå! For det haster selv for meg! Fruen vandret først, men hun var aldeles ikke treg. Ar kunne følge i normalt tempo. Gangene og rommene forsvant bak dem. De var igjen ute på kjøkkenet. Hun skjøv verandadøren til side og fortasatte ut i natten. Verandaen lå med og glittret av små vannperler. Fruen sneiet forbi dem og marsjerte rett mot noen mektige cypresser. Den gamle gikk rett inn i grenene og forsvant. Ar forstod ingenting, men i det samme kom stakk hodet hennes ut igjen. Kommer du unge mann? spurte hun med en befalende tone. Ar trakk på smilebåndet, lukket øynene og passerte gjennom. Månelyset skar smale striper gjennom løvtaket over. Et digert sølvfarget holdt natten ute, og lot greinene sine gro sammen og vikle løvet til lange tråder. Plassen var omgitt av utrimmede busker. Digre rododendron og cypresser. Løvet knaket under beina til Ar. Fru Samuellyon stod inntil treet. Ar kunne høre henne. Hun visket, kanskje hun snakket til treet. Greinen delte seg for øynene på Ar. Sølvfarget løv falt av og ned på bakken, men det brydde ingen seg om. Treet så ut som om det åpnet hele seg. Ar sank ned i løvet, han hadde aldri sett noe lignende. Mot treet strakte Fruen en åpne hånd. Blendene lys strømmet ut mellom trær og busker. Det forsvant like for som det begynte. Nå var hånden rakt mot Ar. Han skimtet noe skinnende. Han grep den andre delen av amuletten. Fruen smilte mot ham. Ar var skrekksalgen. Ansiktet så eldre ut, uendelig gammelt. Han så at hun lente seg mot rullatoren nå, hun var svak. Ar fòr opp og grep henne. Han støttet henne og fikk henne inn på kjøkkenet. Øynene hennes åpnet seg igjen. Nå kan jeg hvile jordgutt, men jeg vil gi deg en ting til! Hun sank sammen i gyngestolen å sukket. Se i den store skrivebordsskuffen inne i stuen. Ar skrittet av gårde. Skuffen gled opp før han hadde rørt den. Det han nå fikk se var det merkeligst han kunne tenke seg. En enkel rund figur lå helt for seg selv nede i skuffen, men formen var ikke det spesielle. Det var fargene. Glimtende nyanser som olje på vannoverflaten gav kulen ett mystisk skinn. Samtidig var den mørk, som fløyel. Den gled mellom hendene hans og ned i lommen. Skrittene mot kjøkkenet var få. Jeg må gå nå Frue! sa han rolig. Vent! utbrøt hun trøtt etter ham. Du vet enda ikke hva den gaven er, og det får du heller ikke vite, men dette skal du huske; den må ikke brukes før alt er over! Ar så dumt på henne, og hun strammet leppene i smerte. Gå! skrek hun. Ar forsvant ut døren, men hørte henne snart igjen. Takk for at du spilte for meg! Ar småløp nedover gaten. Faraøy forsvant sakte bak ham. De mektige hagene og majestetiske husene ble borte i natten. Et lite smil strakte seg lenger og lenger. Han hadde ikke følt seg så glad på lenge. Gatelysene laget små gledesplattformer bortover fortauet. Han kunne skimte lagerbyggene. Hjerte sank litt. Han husket løven. Det virket litt for lett. Han følte ikke han

9 behøvde noen forvandling nå. Det var ingen skygger i nærheten som virket truende. Med lette skritt fòr bygg etter bygg forbi. Tempelet virket ugjestmildt i mørket. Hendene lyste heldigvis opp litt. Plankene flyttet seg for ham og den sleipe steinveien snodde seg nedover i dypet. Ar hadde store problemer med å fote seg. Flere ganger gled han, og landet med lysende hender mot vått, hardt og isende underlag. Jakken var nesten bare filler. Han kjente amuletten kaldt rundt halsen. Den var mye tyngre nå som den var hel. Uendelig stillhet regjerte omkring. Ar visste at det ikke var langt igjen nå. I det samme stanset han. AR! ordene fòr inn i hodet med skingrende styrke. Alexana sendte. Hvor er dere? svarte Ar litt overasket. Det kom ikke noe svar. Redselen krøp oppover ryggen og borret seg inn i nakken. Beina trampet hardt mot glatt sten, mistet blansen og rettet seg igjen. Ar landet langflat foran steinstøtten. Gaoraou! ropte Ar. Gaoraou! Steinen var like fast. Intet hendte. Desperat kastet Ar seg mot den. Han ble slengt tilbake mot gulvet, og kjente blodsmaken i munnen. Med løftede hender sendte han lys mot støtten. Stillheten smøg seg fremdeles rundt føttene hans. Den lokket på ham. En glitrende tåre trillet ut av øyekroken. Lysende håndflater strøk mot en ru, kjølig og ugjestmild overflate. Ar la styrke i berøringen. En mektig rumling bredte seg i mørket. Raskt fòr hånden tilbake og beina rygget. Det kom intet løvehode. Det kom faktisk ingenting. Støtten åpnet bare et lite søkk. Formen passet amuletten. Ars bryst lyste opp idet amuletten nærmet seg søkket. Tindrende av små lys gled den inn i åpningen. Støtten sank i jorden og ble borte. Bak støtten var det bare en steinvegg. Ar så knapt på den, men stirret bare endeløst ned i hullet som var igjen etter støtten. Det steg en muggen og lite fristende lukt fra det. AR! skrek det igjen i hodet hans. Hjerte gjorde ett lite byks. De var i live enda. Han prøvde å svare henne, men møtte igjen bare stillhet. Alexana ville nok hatt en fordel med sine evner her, men hun kunne han tydeligvis ikke nå. Det glimtet fra dypet under. Amuletten! Kanskje dens kraft kunne hjelpe ham. Jorden ristet under beina. Amuletten lyste klart, men det fòr skygger frem og tilbake over den. Ar hadde problemer med å holde beina under seg. I det samme så han en lys hånd gripe om amuletten. Det blonde håret virvlet rundt et magert ansikt. Isblå øyne gjennomboret ham. Eber! utbrøt Ar forskrekket. Hun smilte opp mot ham. Du er sen! ropte hun. Hvordan i alle dager.. han rakk ikke bli ferdig før hun avbrøt. Jeg virker kanskje ikke som verdens smarteste person, men jeg hadde heldigvis vett nok til å følge etter dere! Ar var målløs. Det var første gang han faktisk så en likhet mellom henne og Anetti. Første gang han traff Eber hadde han aldri trodd at de var søsken. Kom ned da! ropte hun. Nå som amuletten lyste klart var det slettes ikke noe problem å finne fotfeste nedover i hullet. Bakken har var fuktig, og det kjentes mer ut som gjørme. Hvordan fant du veien ned hit Eber? datt det ut av ham. Hun kniste. Som jeg sa er jeg ikke så dum som jeg ser ut! Hun sa ikke mer, og Ar forstod at hun neppe ville si noe mer heller. Vet du hvor de andre er? spurte han heller. Har ingen anelse. Det hender jeg hører Alexana, men jeg kan ikke høre hvor det kommer fra! svarte hun, med det samme smilende utseende. Ar kikket rundt seg. Det virket ikke som det var mange veier å velge i, det var i hvert fall svært få å se. De tok lang tid å fote seg i gjørma og det ville bli vanskelig å lete. Amuletten lyste i alle fall, det var merkelig, for Ar kunne skimte ganger og veier som den ikke lyste opp. Det var som om den ledet dem. Gjørma steg rundt føttene, og Ar kjente fukten trenge ned i skoene. Eber virket ikke videre overrasket over amuletten, Ars lysende hender, eller de andres forsvinning. Ar trodde kanskje hun var for dum til å forstå det, men samtidig virket hun svært sikker på hva hun gjorde. Det glimtet av falker lengre fremme. Terrenget var ikke så tungt lenger, og Ar la på sprang

10 mot lyset. Eber holdt ham tilbake. Hysj! visket hun gjennom stramme lepper. Skyggene! Lengre fremme skimtet Ar merkelige vesener. De svevde over bakken, men holdt seg liksom til de mørke partiene. Han skimtet noen blasse farger i hendene deres. Det minnet om julelys. De bar hetter, så det var umulig å se ansiktene deres. Like raskt som de kom forsvant de. Kysten er klar! hvisket Eber. Med lette trinn skøt de mot faklene. Et digert gitter stengte veien. Rommet bak det var dunkelt og uklart. En veldig rumling braste fra veggen ved siden av. Eber skvatt og stod bak Ar. Han derimot stirret med avsky mot den levende veggen. Han knuget amuletten hardt i hånden. Gaoraou! mumlet han med sammenbitte tenner. Løvehodet la seg på skakke og stirret mot ham. Hvorfor så sint jordgutt? utbrøt det kalde hodet. Jeg ser ditt oppdrag er fullført! sa han sleskt og stirret ønskende på amuletten. Du får den ikke! ropte Ar. Han merket at Eber skalv bak ham. Det ikke jeg som skal ha den! svarte løven. Øynene hans ble samle. Noe beveget seg bak gitteret. Anetti! ropte Eber, og løp mot gitteret. Anetti stirret tomt ut i rommet. Det virket ikke som om hun enset hva som skjedde. Bak henne stod Hennrietto. Like statueaktig. Ar var skrekkslagen. Hva har du gjort med dem! skrek han. Bare en hypnose, ikke noe være. gliste Gaoraou. Se og slipp meg! ropte noen fra innsiden av gitteret. Dessverre virket det ikke på alle! sukket løven. Alexana kom løpende mot gitteret. Hun stirret illsint på løven, og deretter enda verre på Ar. Det var da en fin tid å komme på Ar! gneldret hun. Ar stirret målløs på henne. Hun sukket og smilte rolig til ham, før øynene smalnet og ordene haglet. VIL DU SE TIL Å FÅ OSS UT! Ar skvatt og landet med rumpa mot det harde gulvet. Gaoraou lo. Det er tydelig at din lille venninne her ikke er helt forsvarsløs hun heller. skrattet han. Du kan le ditt monster! skulte Alexana. Hun brettet opp ermene og visket ord Ar ikke forstod. Gaoraous smil forsvant. Dere vet godt at det ikke nytter å utfordre meg med magi! brummet han. Hvorfor så nervøs hver gang du blir truet? svarte Alexana. Stopp alle tre! skrek Eber. Øynene hennes var ville. Hva forlanger du, løve, for fangene dine! Ar og Alexana ble stille. Gaoraou smilte igjen. Han åpnet munnen, og en gyllen gass svevde ut i rommet. Anetti og Hennrietto ble levende igjen. Ingen sa noe, de bare stirret kaldt mot Gaoraou. Jeg krever hennes tjeneste! sa løven rolig med blikket mot Anetti. Meg! utbrøt hun. Fullfører du din oppgave skal du få være fri for evig. Jeg vil lede deg. svarte han rolig. Og hva er så min oppgave? spurte Anetti bestemt. Å bringe lys inn i dette mørket. Det er derfor bare du kan bære amuletten. Hun stirret spørrende rundt seg, men ingen sa noe. Jeg gjør det! utbrøt hun plutselig. Jordgutt! hvisket Gaoraou. Motvillig rakte Ar amuletten mot Anetti. Idet hun grep den forsvant hun. Løvehode var også borte, ja selv gitteret var vekk. Hennrietto stirret forvirret rundt seg. Det samme gjorde Eber. Alexana derimot hadde allerede flydd på Ar. Hun satt skrevs over ham og ristet hodet hans. Hvordan kunne du være så idiotisk å høre på det monsteret! gjallet det i veggene. Gaoraou og Underverden Verden under Her lyset ikke når men Livet utmunner Der hvor skygger aldri rår Anetti frøs. Hendene var bare, og nå så hun, hun var bar på føttene også. Hun bare ikke de klærne hun hadde hatt. Jeansen var byttet ut med en fillete kjole. Den var grå, flekket og flerret. Så du føler kulden? sa en dyp stemme. Hun kunne kjenne den varme pusten oppover ryggen. Det mørke håret hennes dannet striper for øynene. De blågrønne øynene hennes, som nå boret seg inn i to gule. Gaoraous øyne.

11 Løven gikk med majestetiske skritt rundt henne. Han knurret ikke, men brummet liksom dypt inni seg. Øynene var bundet inn i hverandre. Han virket mindre skremmende nå. Det var ikke tomme stenøyne, men levende. Hun tok blikket bort fra ham og så rundt seg. Det var her hun og Ar hadde kranglet. De var like under plattformen. Det måtte være morgen, for det lyste sterkt gjennom planke sprekkene. Løven hadde satt seg. Blikket dens var fortsatt bestemt festet på henne. Han gransket ansiktet hennes. De grove og tette øyenbrynene, overbittet som glapp under leppene og den bleke huden som gav det hele en siste finish. Hun snudde seg bort fra ham. Visste hva han hadde lagt merke til. Hun var ikke stolt av utseende sitt, men han så dypere. Så ting hun ikke ante. Nå, menneske datter! hvisket han. Stemmen var så mye svakere enn før. Nå er det jeg som skal følge deg! Anetti forstod ikke hva han mente. De gule øynene var redde. Han vendte hodet, og den rufsete manken gled som et seneteppe mot mørket. Hun spurte ikke, bare gikk. De kalde stenene sved under fotsålen. Hun pakket seg inn i armene sine og trippet på tå spissen nedover i dypet. Løvepusten bruste mot nakken. Hun kunne føle den konstant. I det samme var det som om den holdt henne igjen. Hun snudde seg mot ham. Øynene hans så henne ikke. Amuletten! hvisket han. Hun følte tyngden av den i hånden. Den ene neven hadde vært knyttet om den siden hun hadde begynt å gå. Hun så at den glimtet i sølv av og til. Bær den med verdighet! kommanderte han. Anetti åpnet hånden og lot det lange kjede gli rundt halsen. Den lyste svakt opp. Slik ja! nikket Gaoraou. Med hendene fri kan du finne lysene! Anetti stirret tomt mot håndflatene sine. Hva kunne vel de gjøre. Gaoraou ristet på hodet, åpnet munnen og pustet hardt på hendene hennes. Han vendte raskt hodet mot venstre vegg. Anettis hender fòr etter. De skalv mot den kalde stenen, men hun kunne ikke trekke dem til seg. Let! utbrøt den skarpe stemmen i øret hennes. I mellomtiden drev Hennrietto febrilsk å prøve å få Alexana av Ar. Gå vekk! skrek Alexana. Jeg er ikke ferdig med ham! Med en knyttet neve dro hun til ham mitt i ansiktet. Ar gispet. Han kjørte den ene hånden ned i jorden under seg. En kraftig slyngplante grodde opp og smøg seg rundt Alexanas overarmer. Den lille jenta hveste og sendte små gnister mot Ar idet planten løftet henne opp fra ham. Gnistene spratt av ham. Han reiste seg og børstet bort sand og jordsøl. Han gransket jakken. Den ene lommen hang knapt i nederste søm. Riftene lot fôret tyte ut. Alexana små bannet og gnistet. Hun så rimelig gal ut, med så smale øyne, fikk maskara et merkelig uttrykk. Håret hennes var tynt, men det var mye av det, og hun slengte på det. Nå holder det! skrek Hennrietto. Ar pustet tungt. Hånden hans gled oppover kinnbeinet. Alexana var stille men blikket hennes var like hardt og nådeløst. Er dere ferdig? Hennriettos ravgyllne øyne gjennomboret begge etter tur. De slo blikket fra hverandre. Hennrietto rynket på den bøyde nesen sin. Hun begynte å børste av kåpa si. Ar lot planten forsvinne. Alexana hadde roet seg, men så nå helt fortvilet rundt seg. Hvor er Eber? Nå ble Ar og Hennrietto også oppmerksom på det. Eber var borte. Tre blikk samlet seg. Tre spørsmålstegn, som nå va redde. Alexana løftet på det ene øyenbrynet, snudde på helen og forsvant bortover en av de mange korridorene. Hennrietto så oppgitt på Ar. Han ristet bare på hodet. Så gikk de begge etter Alexana. Gjørmen nådde Alexana høyt. Hun hadde den nær brystene. Hun kunne ikke akkurat skryte av dem, men de trengte vel ikke få gjørme på seg. Det var forresten ikke så viktig nå. Nå var det Eber som stod i hodet på henne. Hun sendte, sendte og sendte, men fikk ikke svar. Ar sendte til henne flere ganger. Bad henne vente på dem, slik at hun ikke forsvant i disse gjørmete katakombene. Hun hørte ikke på ham, svarte ham heller ikke. Hun bar gikk, gikk med gjørme på brystet. Noen ganger og hulerom lenger bak snek Ar og Hennrietto seg bortover en mørk, kald og klam

12 vegg. Ar gikk først og dannet tør passasje med kreftene sine. Det fungerte bra, men bare der det var lite gjørme fra før. Der det ble for vått gav de helt opp, og sviktet. Hennrietto hadde tatt kåpen tettere om seg. Ar måtte krumme seg for å kunne gå, det slapp hun. Men hvordan kunne Eber bare forsvinne? Hvorfor hadde Alexana reagert som hun gjorde? Spørsmålene gjallet mot henne. Hun merket at Ar gransket hvert hjørne. Han fryktet skyggene. Hun kunne se det på hvordan de grønne øynene glittret i mørket som skarpe kniver. Det skjerpet kanskje blikket hans. Selv kunne hun ikke se mye, det ønsket hun heller ikke. Hadde hun bare hatt krefter som de andre. Da ville hun brukt dem til å finne Eber med det samme. Hvorfor kunne ikke det lyse håret hennes være her et sted. Ar stanset opp. Hva var det han anet? Han gikk igjen. Det skremte henne ofte når han bare stanset slik, for så å ikke gjøre noe med det hun ikke kunne oppfatte. Bakken under gjørma ble stadig mer steinet, som om det ikke var mer jord igjen. Ar gikk saktere. Det var noe lenger framme. Hun kunne selv skimte noe som minnet om en glød. Lyset fra Ars hender var ikke sterkt nok til at det kunne være det, heller ikke Alexana kunne forme noe slikt. Det virket som om gjørma ente ut i noe. En åpning lenger framme, som forsvant ned i dypet. Men det var lys der, eller i det minste noe som minnet om det. Det var ikke andre veier bort en den de kom fra. Alexana! utbrøt plutselig Ar. Nå kunne Hennrietto også skimte en liten skikkelse midt i gjørma. Hun rakk knapt opp av den. Ar var allerede på vei mot henne. Hennrietto satte etter. Hva er det du tenker med! ropte Begge mot henne, men Alexana var like taus. Alle tre stod nå midt i gjørma. Det var dypt her. Ar prøvde å få øyenkontakt med henne, men det virket umulig. Alexana holdt blikket festet mot åpningen som lyste. Hennrietto la merke til noe der. En skygge hang midt i den. Også Ar hadde lagt merke til den, for blikket var stivt og hardt mot den, men det var mer redsel i hans øyne enn hva som var i Alexanas. Nå fløt skyggen nærmere. Med løftede hender gikk Alexana mot den. Lyn slo ut fra fingrene hennes og skøt mot skyggen. De traff, men han virket ikke svært skadd. Hva er det! ropte Hennrietto. Noe jeg ikke er ferdig med enda! brølte Alexana. Stemmen var isende kald. Skyggen drev nærmere. Alexana rygget tilbake mot de andre. Hvorfor så aggressiv lille pike? hveste skapningen. Har du glemt hva jeg gjorde med familien din? Alexanas blikk smalnet enda mer, og Ar gjorde seg klar for kamp. Nei! brølte hun, og satte mot skyggen. Den lo rått. Idet Alexana rant inn i ham, snudde han seg, og slo henne tilbake med kappen. Tosk! skrek han. Nå som kappen hadde beveget seg syntes det grufulle ansiktet. Bare ben som var limt av mørket. Øynene lyste. Lyste ondt. Tynne skjelett armer drev mot dem. Dukk! ropte Alexana. Lett for deg å si! mumlet Ar idet han pakket seg sammen og forsvant ned i gjørma. Skyggen svevde over dem. Alexana sendte til Ar under gjørma. Idet skyggen snudde seg, klar for å gå ned etter dem, kom alle tre opp. Kun med hodene virket det som. Alexana stod i midten og brukte krefter hun aldri hadde følt før. Av gjørma steg en boble. Alle tre var inni, vel beskyttet mot faren utenfor. Skyggen lo. De kunne høre ham. Han kom nærmer, stirret glisende på dem gjennom den utydelige overflaten av boblen. Han strakte en finger mot den. En klo finger. Løftet den noen centimeter fra overflaten, klar til å sprekke hele boblen. Idet fingeren nærmet seg overflaten, var Ar der før ham. Kloen kunne ikke nå gjennom, for gjørma hadde tørket ved Ars krefter, og var nå hard. Ar jagde skyggen rundt hele boblen. Snart var den solid, som en diger leirkule. De tre pustet lettet. Hennrietto så snart raskt rundt seg. Skyggen dunket på utsiden. Hun følte vibrasjonene i ryggen. Alexana vinket henne vekk, og gikk raskt mot dunkingen. En hånd av klør og fingre gravde seg inn og lette febrilsk etter noe å få fatt i. Alexana brettet opp ermene. Med full kraft grep hun om det tynne håndleddet. Elektrisk kraft surret rundt hånden og skyggen. Hun hørte jammeren, og hun lo av den. Idet samme knak hun håndleddet til beistet. Hennrietto rygget bort fra Alexana. Det var bare starten! ropte hun til skyggen. Ar hadde i mellomtiden laget et hull i boblen, stort nok

13 til å kunne flykte fra. Jeg oppholder ham Alex, så overlater jeg resten til deg! sa han bestemt. Alexana fløt ut, og forsvant. Ar kjempet mot hånden som var i ferd med å gro sammen igjen. Utenfor fløt Alexana rolig i lufta. Hun var en jeger nå. En jeger som ville nå et uovervinnelig bytte. Rundt kulen. Hendene var ladde. Hun følte sg kraftfull, ustoppelig. Skyggen var nær, farlig nær. Øynene skar i henne. De røde demonske øynene hans. Et dypt sukk gav gjenlyd i veggene, idet hun falt som en fjær mot bakken. Men skyggen hadde undervurdert sine motstandere. Et regn av steiner fòr mot ham, og slengte ham inn i kulen. Idet han krasjet i veggen bak Ar og Hennrietto traff Alexana overflaten av gjørma. Hennrietto løftet en knyttet neve og gav skyggen så restene av nesebeinet knakk. Så hoppet hun og Ar, mot stedet der gjørma var dypest. Allerede i fallet begynte Ar å la kreftene sine virke ved kulen. Den lukket seg helt nå, og fanget skyggen. Hennrietto svømte mot Alexana. Kulen svevde mot steinveggen og ble en del av den. Ar vasset mot Alexana, men hun trengte ikke hjelp lenger. Noe annet plaget dem alle mer nå. Noe beveget seg i lyset fra hullet. Det var ikke en skygge, men en kvinne. Hun stod på stupkanten av noe som minnet om en liten foss. Hun var vanskelig å tyde, for det svake lyset avmerket nesten bare øynene hennes. Men hun så dem ikke lenger. Det var som hun hadde ventet til dette øyeblikk, for å lente den tynne kroppen seg bakover, som i sakte film. Lyst hår blafret. Eber! skrek Alexana. Den varme løvepusten hadde ikke lenger noen virkning. Kulda var fatal rundt henne nå. Anetti kunne aldri huske å ha vært utsatt for noe liknende. Hendene var såre, og det skar i halt følende ben. Hun kunne allikevel merke hvordan hun lette. Lette etter sprekker, ujevnheter utenom det vanlige, alt som kunne minne om noe kjent. Hun så svært lite, bare det lille amuletten lyste opp rett foran ansiktet hennes. Men de lysene som var blitt tent på veien kunne hun se. Hun hadde lært å tenne dem nå. Smerten skrek idet huden på en fingertupp ble skrap mot noe av skarpt glass. Men nå kunne hun ikke bry seg om det. Hun lente seg forover mot glasset, og lot amuletten lyse rett på det. Så bøyde hun hodet. Et svakt fiolett lys slapp ut av øynene hennes, og tente lyset under. Igjen måtte iskalde føtter lete etter fotfeste på glatt stein. Mot andre steiner lå Eber. Disse steinene var også glatte. Speilglatte og isende kalde av vann som vasket over dem og henne. Ansiktet smilte. Smilte tomt mot fossefallet over, der hvor de kunne se henne. Hun stilte seg ut tenkte hun. Var modell, var sentrum for oppmerksomhet. Så deilig. De beundret henne nok, ja. Det blodige merket i pannen, som lot smale røde striper renne langs håret og over steinen. Eller det som rant ut av munnviken. Armen som ingen andre kunne tvinge i en slik vinkel. Og kneet som lyste gulthvitt i det dystre lyset. Det var det de skulle beundre. Det var også alt de kunne se. Ar, Alexana og Hennrietto. Det var et syn som de ikke ønsket å finne. Et syn de ikke tålte. Hennrietto vendte seg bort. Hun måtte holde på Alexana. Alexana som ville rive ut sine egne øyne i frustrasjon, i sinne over at noe kunne skade andre. Bare Ar tok et siste blikk på Eber, og lukket øynene. En tåre lot seg presse ut under øyelokket og falt. Falt og vasket bort det den var i stand til, av det røde, før den blandet seg med bruse fra gjørmevannet. Slipp meg! skrek Alexana. Hennrietto klamret seg til henne. Begge kjempet med seg selv, hverandre og gråten på en gang. De klemte hverandre så hardt at det virket umulig. Som om det hjalp å gnure den andre for å kjempe med smerten. Men sammenbitte tenner rev Alexana seg løs fra Hennriettos armer. Hun løp gjennom gjørma. Gjørma som før hadde fått lov å bry henne. Den idiotiske gjørma. Ved huleinngangen fant hun Ar. Store lange Ar som alltid smilte, han smilte ikke nå. Han satt krøkket bak steiner som gav skygge og beskyttelse, midt i gjørma. Hun glemte hva hun holdt på med. Synet av Ar hadde fått henne tilbake til virkeligheten. Sinnet var borte. Hun satte seg ved ham, gjørma betydde intet, bare de var sammen. Nå kom

14 Hennrietto også. Tårene gled langs den bøyde nesen hennes, og ansiktet så ut til å falle fra hverandre hvert øyeblikk. Sammen! visket hun. Gaoraou stanset. Anetti snudde hodet fra veggen, og så hvordan det med et blåste i løvemanken. Trekkene i ansiktet hans så eldre ut nå. I det samme merket hun også hvor bitende denne vinden blåste. Hun brakk sammen, ville falle til jorden under. Men hendene nektet å slippe veggen. Stein som aldri hadde følt noe lot nå smerten ete seg inn i myke, uskyldige håndflater. Bloddråpene piplet fram. Hun skalv, særlig over ryggen. Men det var ikke smerten i hendene som fikk henne til å skjelve. Noe annet svevde nær ved henne. Noe så kaldt og gysende at det gjorde henne helt utmattet. Anetti rettet hodet mot kulden. Skikkelsen var tydelig. Den lyste svalt og smilte så merkelig mot henne. Eber! gispet Anetti. Hun kunne se søsteren foran seg, men hvorfor denne merkelige, umenneskelige kulden. Eber lukket øynene. Hun beveget seg mot Anetti. Med et gisp kjente Anetti den kalde skikkelsen gå gjennom henne, og alt ble mørkt. Smerten i henne nå presset tårene ut med kraftige stønn. Nå så hun opp mot steinveggen bak seg. Skikkelsen av Eber ble mindre. Den forsvant inn i lyset Anetti nettopp hadde tent. Hennes tårevåte øyne glimtet mot Gaoraou. Den tunge løvepusten vendte tilbake, men ansiktet unngikk hennes blikk. OM du ikke straks forklarer meg hva det var for noe, så står jeg her til evig tid! Hikstet Anetti mellom sammenbitte tenner. Gaoraou så fremdeles bare ned. Anetti snudde seg bort fra ham, hun skulle i alle fall ikke vike for sine kvasse ord. Så følte hun blikket hans i nakken. Hun snudde seg tilbake og så inn i de gule øynene. De mektige øynene som hadde virket mystisk harde. Nå skimtet hun sorte tårer i dem. Blanke og våte tårer som hadde ligget der lenge, ventet. Hvor er Eber! hikstet Anetti mot ham. Hendene hennes klamret seg for første gang frivillig til veggen, for bena klarte ikke bære henne nå. Så tidlig! utbrøt den dype stemmen til Gaoraou. Hun skvatt nesten av de, for det var lenge siden sist han sa noe. Raidaro, jeg forbanner deg, og ler, for å dine ofre unge og har enda liv. visket han. Den første tåren traff bakken. Anetti stirret på ham i undring. Menneskedatter! sa han og så på henne. Din søster er ikke lenger her, hun har latt seg bli en del av dette riket. Ordene var tomme. De sa ingenting. Men tårene hans sa mer. De var ikke som hennes, som forsvant ned mellom brosteinene. De fløt lenge, så lenge at de forsvant i mørket lenger framme. Tiden svinner, Menneskedatter. Vår oppgave her haster, om ikke andre også skal ende som din søster. Anetti nikket. Glem derfor ikke et lys på veien, for da vil det være over! sa han med senket hode. Alexana kikket over kanten av fossen. Det er ikke så langt ned! ropte hun tilbake til de andre. Ikke vær så redd Hennrietto. Hun kommer ikke til å flytte seg. Ar kom bort til Alexanas side. Vi kan ikke la henne bli liggende der, jeg er redd vannet snart vil føre henne vekk. Alexanas dype øyne så klart på ham. Du vil jeg skal bruke kreftene mine for å komme ned dit? Jeg vet du er nervøs for at det skal gå som i dypskog da de sviktet deg, men jeg tror ikke de kan svikte nå. sa Ar rolig. Alexana sukket. Jeg liker ikke dette! sa hun klart. I det samme tok hun et lite skritt bakover, før hun kastet seg ut over kanten. Luften hylte lett rundt ørene. Håret flagret herlig rundt øynene, og kilte ved venstre øre. Steinene under kom stadig nærmere. Vannspruten fra fossen gav henne mørke tegninger på den gjørmete kåpen.