Tid: kl Magnus Barfot Kinosenter

Transkript

1 BERGEN KOMMUNE Byrådsavdeling for kultur, kirke og idrett Referat Referat fra dagskonferansen "Filmbyen Bergen - suksesskriterier" Emnekode: SARK-332 Saksnr.: Dato: 19. august 2010 Tid: kl Sted: Magnus Barfot Kinosenter Byrådsleder Monica Mæland arrangerte dagskonferansen "Filmbyen Bergen - suksesskriterier" i Magnus Barfot Kinosenter. Konferansen var delt i to hoveddeler, der del 1 (før lunsj) handlet om suksesskriterier for filmvisningstilbudet, mens del 2 (etter lunsj) handlet om suksesskriterier for filmproduksjon. Seksjon for kunst og kultur sine konklusjoner Når det gjelder filmvisningstilbudet pekte flere konferansedeltagere på at det burde legges vekt på at Bergen bør ha et bredt visningstilbudt hele året, og ikke bare gjennom festivaler. Det ble pekt på at det ikke var problematisk at byen hadde hel-kommersiell kinodrift, men at det burde være Bergen kommune sin rolle å sørge for helårlig bredde gjennom en overordnet kinopolitikk. Når det gjelder filmproduksjon pekte flere på at det burde være likegyldig hvor filmene spilles inn. Det ble også pekt på at norsk natur og det norske språket ikke burde være hovedmålet for filmproduksjon, men mer en bonus. Videre ble det pekt på at det var uheldig dersom man endte opp med å bare være vertskap og kulisse for eksterne filmaktører, og at det var viktig å kunne fortelle historier fra en lokal innfallsvinkel. Det ble også pekt på at kulturpolitikk for kulturens egen del var det enkleste, og at det kunne by på utfordringer å evaluere andre ringvirkninger. Seksjon for kunst og kultur sin konklusjon er derfor at mange av konferansens deltagere, uten at det ble sagt eksplisitt, var enige om at det primære suksesskriteriet burde være hvor mange filmkunstnere og filmarbeidere som har sitt daglige virke i Bergen. Vedlegg 1: Konferanseprogram og påmeldte Vedlegg 2: Presentasjon Monica Mæland Vedlegg 3: Presentasjon Ove Solum Vedlegg 4: Presentasjon Tom-Christer Nilsen Vedlegg 5: Presentasjon Elisabeth Halvorsen Vedlegg 6: Presentasjon Knut Løyland Vedlegg 7: Presentasjon Sjur Paulsen Vedlegg 8: Presentasjon Lars Marøy 1 av 49

2 INNHOLD Monica Mæland, byrådsleder, Bergen kommune: Suksesskriterier for filmvisningstilbud og filmproduksjon i Bergen og Hordaland...3 Ove Solum, professor i filmvitenskap, Universitetet i Oslo: Hva er et godt kino- og filmfestivaltilbud?...7 Tom-Christer Nilsen, fylkesvaraordfører, Hordaland fylkeskommune: Suksesskriterier for filmvisningstilbud og filmproduksjon i Bergen og Hordaland...11 Elisabeth Halvorsen, administrerende direktør, Bergen kino: Bergen kino sine suksesskriterier...14 Publikums perspektiv: Hva er et godt visningstilbud for Bergen? Diskusjon...17 Knut Løyland, Forsker, Telemarksforsking: Bør regional filmpolitikk være for filmkunsten eller for sysselsetting og turisme?...26 Sjur Paulsen, daglig leder, Filmkraft Rogaland: Hva er suksess for filmfylket Rogaland?...33 Lars Marøy, daglig leder, Filmfondet Fuzz AS: Hvilken type lokal forankring krever Fuzz for å investere i et filmprosjekt?...37 Hva skal vi sette som suksesskriterier for at vi om 10 år skal kunne si at Bergen har lyktes som filmby? Diskusjon...39 Monica Mæland, byrådsleder, Bergen kommune: Oppsummering og veien videre...49 side 2 av 49

3 Monica Mæland, byrådsleder, Bergen kommune: Suksesskriterier for filmvisningstilbud og filmproduksjon i Bergen og Hordaland God morgen, alle sammen! Veldig hyggelig å se dere her på Magnus Barfot. Det vi akkurat nå så var Datarock og låten Give it up, uten sammenligning for øvrig til dagens tema. Men denne filmen viste vi, eller denne videoen viste vi både fordi at vi synes den er fin, men og fordi at det gir oss anledning til å skryte lit, og det gjør vi jo som kjent mer enn gjerne. Det handler om et prosjekt for noen år siden som het Gaffa, hvor musikkbransjen og filmbransjen samarbeidet om å styrke kompetansen knyttet til det å produsere musikkvideo. Og da gav man støtte, direkte støtte, til noen innen film og musikk som søkte på prosjektbasis. En av de som fikk tilslag på sin søknad var Datarock, og resultatet har vi altså sett her. Fått mye oppmerksomhet rundt i verden, og vi synes altså det er hyggelig å vise frem denne flotte videosekvensen. Det var slik at manus og regi er ved Mats Andersen og Øystein Fykse, og produksjonsselskapet er Alligator film. Er det noen her som har vært med på å lage denne? Ja, Gratulerer, veldig bra! Kjempebra! Så jeg kunne sagt veldig mye mer om det enn det jeg skal. Jeg skal derimot bevege meg til dagens tema, som altså er filmbyen Bergen - suksesskriterier. Det er slik at bystyret i Bergen hvert år vedtar kommunens målsetninger innenfor mange områder, selvsagt også kultursektoren, i budsjettet som vedtas hvert år i desember, og vi er så vidt begynt å vedta, eller jobbe med neste års budsjett i 2011, vi skal fortsette konferanser denne uken. Dette er jo et arbeid som går gjennom hele året. Der definerer man altså spesifikke måloppnåelser, målekriterier, for alle områder. Innen for kunst- og kultursektoren så har vi for vår del i år satt det å skaffe til veie nye produksjons- og arbeidslokaler for kunstnere som noe av det vi skal oppnå. Da måler bystyret det på antallet vi oppnår. Det handler altså om noe mer enn å fordele penger, det handler om å ha noen langsiktige mål å bevege seg etter, og så måles vi på det. Og her i dag skal vi altså få innspill på hva som kan være suksesskriterier, hva som kan være gode måloppnåelser for filmfeltet, og derfor så har vi altså invitert til denne konferansen. Det er jo slik at filmpolitikk er noe som berører de fleste innbyggere i byen og i fylket og i Norge. Vi berøres som film- og kinopublikum, både ved å gå på kino og ikke minst ved å se på film på TV. Og det betyr at filmpolitikk er noe veldig mange har meninger om. Det har jeg jo oppdaget i de månedene jeg har vært fagansvarlig for kulturfeltet. Filmpolitikk er viktig, mange som er engasjert, og mange som mener noe om det, og det er bra. Og så har jeg gjort meg noen tanker om at filmpolitikk på mange måter er direkte sammenlignbart med andre områder innenfor kunst- og kulturfeltet, fordi filmpolitikk handler om å legge til rette for filmproduksjon, kinotilbud, festivaltilbud, på samme måte som andre områder innenfor kulturpolitikken hvor det handler om å legge til rette for kunstproduksjon og kunstformidling. Men så er det og sånn at filmfeltet selvsagt er mer spesielt. Det er kanskje det feltet innenfor kulturpolitikken som beveger seg mest i skjæringspunktet mellom kunst, kultur og næring. Og derfor så er det et breiere spekter å legge til grunn når man skal vurdere hvordan man skal måle, hva man skal oppnå, og hvordan man skal komme dit. Innenfor de ikke-kommersielle feltene så er det veldig kunstfaglige vurderinger som legges til grunn, mens her blir det mer utfordrende å komme, eller vite hva man skal legge til grunn for å komme dit man vil. side 3 av 49

4 Det er slik at vi har en overordnet målsetning innenfor kulturpolitikken vår i Bergen, det høres ekstremt ambisiøst ut når vi sier at Bergen skal være Nordens mest spennende kulturby. Det høres ut litt sånn som vi snakker i 17-mai taler, og derfor så pleier jeg å si at ja, ja det gjør vi, vi snakker om det i 17. mai taler. Men vi snakker egentlig om det hver eneste dag, innenfor alle de politikkområdene vi jobber med så er dette en overordnet målsetning. Og det handler selvfølgelig om at Bergen skal ha en sterk filmsatsing, og vi skal lykkes som filmby. Og så er hovedspørsmålet, som jeg forventer å få svar på i dag: Når har vi lykkes, når er Bergen blitt Nordens mest spennende filmby. Hva er det som bestemmer om vi er blitt det eller ikke. Det var selvfølgelig en spøk at jeg forventer å få svar på det i dag, jeg forventer at vi diskuterer det i dag. Men det er kjempeutfordrende, og det er veldig vanskelig, og samtidig så er det noen sånn helt enkle svar på det. Selvsagt skal vi ha et godt kino- og festivaltilbud, selvsagt skal vi lage kvalitetsfilm i Bergen, og selvsagt skal det bo filmarbeidere her. Det er ganske selvsagt, men hva skal mer til for å oppnå det vi vil. Vi har mange planer. Jeg har nevnt vår overordnede målsetning som vi jobber etter. Men samtidig altså spurt, hva betyr det for filmområdet, der har vi lyst å si og erkjenne at vi mangler på en måte de enkle kriteriene som vi kan jobbe etter for å nå den målsetningen på filmområdet. Vi mottok for en tid siden en resolusjon fra Studentparlamentet ved Høgskolen i Bergen om at kinoprisene var for høye, og at det burde vi gjøre noe med. Det er et eksempel på et dilemma vi stilles overfor innenfor kulturpolitikken. Det er selvsagt et mål at det skal være tilgjengelig, et tilgjengelig tilbud, at prisene ikke skal være for høye. Samtidig så er spørsmålet hvordan balanserer vi det mot pris, bredde, kvalitet og tilgjengelighet. Jeg har ikke hørt at noen har argumenter for å subsidiere prisene til studenter som gruppe. Men vi ønsker jo at de skal kunne bruke kinotilbudet vårt uten at det blir for mye, men vi må altså måle det opp mot andre målsetninger. Dette er et eksempel på vanskelig avveininger som vi må gjøre. Så har vi noen virkemidler. Det er jo slik at Bergen kommune eier kinoen, det er vi som gir tilskudd til BIFF. Det er vi som gir tilskudd til Cinemateket. Det gir oss selvfølgelig noen virkemidler. Og det er vi og som sitter som konsesjonsmyndighet for å sørge for konkurranse i den grad det for eksempel kan gjøre noe med prisene. Og det er ikke så veldig lenge siden byrådet gav konsesjon til firmaet Auxano, som skal vise film på Forum Kino. Sånn at her sitter kommunen med noen virkemidler, men vi må altså vite hvordan de virkemidlene skal brukes Så har vi hatt noen utfordringer innenfor filmproduksjon sett fra kommunens side. Vi har jo vårt virkemiddel til å gjøre sine faglige vurderinger på film, det er Fuzz, jeg ser Lars er her, og han skal jo og snakke senere i dag. Det er vårt virkemiddelapparat. Men så har vi har fått noen spørsmål om direkte støtte til Bergen kommune. Og da handler det delvis om penger selvfølgelig, men hvis du ser bort fra spørsmålet om penger så har vi både på Varg Veum og Vegas og Nokas fått spørsmål om direkte støtte til filmproduksjon. Og da er jo spørsmålet hva skal man legge til grunn for en slik søknad, for å si ja eller nei til de søknadene. Og da skal jeg sitere for dere hva som står i begrunnelsen, byrådets sak om Varg Veum. For der står det: "Filmproduksjon har stor samfunnsøkonomisk betydning i kraft av kjøp av varer og tjenester, og bidrar derfor positivt til verdiskaping på produksjonsstedet. Det anslås at rundt 50-60% av en produksjons samlede budsjett legges igjen på innspillingsstedet. Produsentene av Varg Veum privat etterforsker skisserer at 85-90% av det samlede budsjettet blir brukt i Bergensregionen. Med et samlet budsjett på kr. 84 millioner vil dette medføre at side 4 av 49

5 produksjonen vil omsette mellom kr millioner i Bergensregionen. Dette vil bidra svært positivt til verdiskaping i regionen." Som vi ser så la vi altså vekt på de ringvirkninger vi kunne få ut av den filmproduksjon, ikke på selve filmproduksjonen i seg selv, men det som kommer ut av den i form av gjenlagte kroner og ører i byen. Og videre heter det i saken, og jeg skal sitere litt til: " Varg Veum privat etterforsker er allerede solgt til tysk og ulike nordiske tv-selskap. Disse visningsavtalene er av stor betydning for den norske filmindustrien, for det lokale filmmiljøet og for Bergensregionen som et reisemål. Til sammenligning har krimserien Beck hatt i gjennomsnitt 5-6 millioner tilskuere pr. film. Oppnås noe i nærheten av de samme tallene med Varg Veum privat etterforsker vil Bergen bli synliggjort som turistmål, location, samarbeidspartner og co-produsent overfor et svært stort marked." Vi har altså lagt til grunn en instrumentell vurdering når vi skulle vurdere den søknaden. Nå skal det sies at både Nokas, Vegas og Varg Veum fikk direkte støtte fra kommunen, i tillegg altså til de vurderingene som ble gjort av Fuzz. Men vi manglet noe helt konkret, noen suksesskriterier å begrunne et ja eller nei med. Vi gjorde en konkret vurdering basert på på en måte på den industrielle betydningen dette ville ha for byen. Og så kan vi løfte dette opp til en helt sånn prinsipiell, litt abstrakt debatt. Vi kan tenke oss altså, hvis et filmprosjekt A har location i Bergen, produksjonsselskapet, skuespillere og stab kommer fra Oslo, mens et produksjonsselskap B har location i Oslo og produksjonsselskap, skuespillere og stab er fra Bergen, hvilke prosjekt er da riktig for kommunens virkemiddelapparat å prioritere? Er det viktigste å bygge en bransje i Bergen, at vi har alle funksjonene her? Eller er det viktigste at det lages film i Bergen, og så får heller produsenten og filmarbeiderne komme fra Oslo eller København, eller hvor det måtte være? Eller spurt på en annen måte: Hva er viktigst, kvalitet eller kvantitet? Bør det lages få, veldig kvalitativt gode filmer, eller er målet å lage flest mulig filmer? Eller er kanskje målet at folk skal ha et inntrykk av Bergen som filmby? Eller kanskje aller helst, alle tre deler? Det er altså vanskelige vurderinger, og vi trenger noen suksesskriterier for å nå de målene. Først må vi bestemme hva som er målet, og så må vi jobbe for å nå det målet. Geir Vestheim, han har sagt at kulturpolitikk egentlig er instrumentell, og med det skal han visstnok mene at kunst for kunstens del er ulogisk, og at all kulturpolitikk egentlig er verktøy for å oppnå instrumentell målsetning. Jeg skal ikke bevege meg inn på rett eller galt i et sånt utsagn, det er det mange meninger om, men spørsmål et gjenstår da: Filmkunst for filmkunstens del, eller filmkunst som verktøy for å nå andre målsetninger? Så er spørsmål på andre politiske nivåer, hva er målsetningen innenfor filmpolitikk. Statens kinopolitikkutvalg la frem sin innstilling i 2001, og de la til grunn bredde, kvalitet og tilgjengelighet som suksesskriterier for filmpolitikken når de laget sine anbefalinger. I tillegg så var selvsagt pris på ulike visningstilbud et viktig tema, enten det gjelder pris på festivaler eller daglige visningstilbud. For Bergen kommune sin del så har vi laget en egen forskrift for de som ønsker å vise kino i byen, og hvor det må dokumenteres et visst repertoar for å få lov til å gjøre det. Når det gjelder filmproduksjon så har staten satt noen hovedmålsetninger i filmmeldingen fra Det skal produseres et mangfold av film- TV-produksjoner basert på norsk språk og side 5 av 49

6 kultur. Det skal være anerkjent for høy kvalitet, kunstnerisk dristighet og nyskaping. Man skal ha høy publikumsoppslutning, eller som det heter: Vi skal utfordre og nå et stort publikum. I tillegg så har staten ganske detaljerte kriterier knyttet til kvantitet og kvalitet. Det skal altså produseres et visst antall filmer hvert år, og norske filmer skal vinne internasjonale priser. Det er altså de statlige kriteriene. Når det gjelder Hordaland fylkeskommune, og jeg ser da litt bekymret ut, for min gode kollega fylkesvaraordfører Tom-Crister åja, han er kommet, det er bra, det var veldig bra han skal selvsagt snakke mer om hva som er Hordaland fylkeskommune sine målsetninger innenfor filmbransjen. Men det som står i Regionalt Utviklingsprogram er at man ønsker flere sysselsatte og flere foretak innen filmbransjen. Og det betyr at mens vi på nasjonalt hold altså legger vekt på filmpolitikk som et redskap for å fremme norsk språk og kultur, så legger Hordaland fylkeskommune kanskje vekt på de økonomiske sidene av filmproduksjon. Og rapporten Filmnæringen på Vestlandet, som jeg vil tro dere kjenner veldig godt, og som ble lagt frem i fjor, så slår man og fast dette at mens filmpolitikk på nasjonalt plan inngår i et nasjonsbyggingsprosjekt, så handler filmpolitikk på regionalt nivå først og fremst om sysselsetting. Og det regner jeg med Tom-Christer vil snakke mer om når han nå om ikke så lenge skal få ordet. Hvis jeg skal tørre meg på noen tanker på mulige suksesskriterier innenfor visningstilbud så er altså spørsmålet om størst mulig bredde, best mulig tilgjengelighet, høyest mulig kvalitet, lavest mulig pris, flest mulig publikummere, mulige kriterier å jobbe etter. Innenfor filmproduksjon så kan man når det gjelder det kulturpolitiske vurdere måloppnåelse på antall filmer med Bergen som location, antall filmer av bergenbaserte manusforfattere, regissører og produsenter, antall priser til bergensfilmer, antall kvinner eller menn, må jeg nøye si, i nøkkelposisjoner, eller andre vurderinger man kan gjøre. Og når det gjelder de næringspolitiske ambisjonene så kan de måles i antall bergensbaserte produksjonsselskaper, i antall filmarbeidere, i omsetning i filmbransjen, og antall turister som følge av bergensbaserte filmer. Det siste så vi jo var tilfellet med argumentasjonen på Varg Veum. Jeg skal ikke gi noen svar, jeg skal stille masse spørsmål. Så skal vi bruke dette miniseminaret, i hvert fall sånn tidsmessig, dagen i dag, til å diskutere mer hva dette betyr. Dagen i dag er todelt. Etter meg kommer altså da fylkesvaraordfører Tom-Christer Nilsen. Forholdet mellom Hordaland og Bergen er selvsagt sentralt, at vi greier å samarbeide på dette politikkområdet, har god dialog, og det har vi. Når det gjelder kino- og filmfestivaltilbudet så har vi invitert både Bergen Kino, Cinemateket, Bergen Filmklubb, BIFF og en filmviter fra Universitetet i Oslo for å gi sitt syn på spørsmålet: Hva er et godt kino- og filmfestivaltilbud. Når det gjelder filmproduksjon, og forholdet mellom kunstinterne og instrumentelle målsetninger, så har vi utfordret en økonom og kulturforsker til å si sin mening om spørsmålet, om filmpolitikk primært bør være for filmkunsten eller om den primært bør være for å oppnå næringspolitiske målsetninger knyttet for eksempel til sysselsetting og turisme. Og når det gjelder målsetting for filmproduksjon så er det selvsagt interessant å høre lokalavdelingene til produsentforening og filmforbundet om å gi sitt syn på dette etter lunsj. Og vi er glad for å ha med oss Filmkraft Rogaland, Fuzz og Vestnorsk filmsenter, som til daglig står ovenfor vanskelige prioriteringer mellom ulike prosjekt, og som til daglig må gjøre seg sine refleksjoner om hvordan man skal nå de langsiktige målsetningene. Så jeg gleder meg til å høre alle som skal innlede i dag. Lykke til med dagen alle! side 6 av 49

7 ( ) Ove Solum, professor i filmvitenskap, Universitetet i Oslo: Hva er et godt kino- og filmfestivaltilbud? ( ) Jeg skal altså snakke litt om denne institusjonen, jeg skal trekke opp noen ganske korte historiske, et historisk bakteppe, for så å ende opp med å reflektere over det som ble foreslått for meg for overskrift på mitt innlegg, jeg må få love til at tilføye at jeg lett motvillig aksepterte den overskriften, nemlig hva er et godt kino- og festivaltilbud. Egentlig skulle jeg kommet med min liste over de 100 beste, men det skjønner jeg ikke var meningen, og jeg skal komme tilbake til det etter hvert. Men jeg skal gå til urtiden, og da skal vi starte med den berømte kinoloven av 1913, som formelt begrunner hvorfor vi er som vi er i dag. Det var på ingen måte, eller det var filmfrykt som begrunnet kinoloven. Det var å komme umoralen, som svært mange mente fulgte det unge mediet, til livs. Mediet som i 8-10 år hadde holdt til i egne hus, i kummerlige lokaler, i Bergen først i et kjellerlokale ved Bryggen tror jeg, i kinoen Olympen så vidt jeg har kunnet bringe på det rene. Kinoene hadde opplevd en eksplosiv popularitet, og avisene var fulle av bekymrede artikler om kino. Skoleinspektør Svendsen i Trondheim skrev: Han hadde sett en kinoannonse: Den første natt ett bryllupet. Han behøvde jo ikke å gå på kino for å skjønne hva dette her handlet om. Og så så han at til og med ordet pikant stod i annonsen. Det var en pikant film, og pikant betød den gang lettkledde damer. Og de var veldig lettkledde. Så sensur var altså den viktigste årsaken til at man fikk en kinolov i dette landet, mediepanikk var begrunnelsen, moralsk panikk, det som følger et nytt mediums introduksjon og popularitet, og det som man har sett gjentar seg gang etter gang etter gang, sist med internett. Så, og de private kinoene, de applauderte: Yes, få på sensur, endelig, da slipper vi sedelighetsforeningene som kommer og skal rapportere om vi viser på kinoene våre. Yes da blir på en måte pedagogene, må holdes i ro, da blir det en offentlig sanksjonering av det repertoaret vi kan tilby. Bildet er hentet fra, er det noen som kjenner det? ( ) Broken blossoms, 1918 kanskje, forbudt i Norge. Mesterverk av David Griffith, 1919, takk. Det er bra vi har god historisk kompetanse i salen ( ) forbudet fordi at vi hadde altså en udelt sensur, det fantes altså ikke noe som het barnesensur, enten skulle filmen godkjennes eller forbys, altså godkjent for hele publikumssegmentet, men det er jo selvfølgelig denne paragrafen som er interessant i vår sammenheng. Og den oppdaget kinoeierne litt for sent: "Offentlig forevisning av kinomatografbilleder må ikke finde stede uten tillatelse av kommunestyret eller dem som formandskapet i henhold til 2 dertil maatte bemyndige." Det var altså mulig å bemyndige andre, selvfølgelig, men dette er altså den formelle begrunnelsen for utviklingen av det kommunale systemet som vi sitter med i dag, som er altså ganske unikt. Og etter lovvedtaket i 1913 så skjedde den første bølgen, det var en konsesjonsperiode som løp ut, de private fikk konsesjon, alle fikk konsesjon i 2 år. De skulle opp til ny vurdering, da bestemte Tromsø, Sarpsborg, en rekke byer på den størrelsen, de bestemte seg for å ta over kinoene, kastet ut de private eierne, ganske brutalt, og resultatet var altså i 1915 at det ble 20 prosent av kinoene var blitt, eller kinoomsetningen, var på de kommunale kinoenes hender. De største var ennå ikke blitt kommunalisert, men etter den neste konsesjonsperioden så fulgte Stavanger, Trondheim, Bergen og Oslo etter. Eller Kristiania, som det het den gang. Og med ett så var maktbalansen snudd på hodet i Norge. 80 prosent av omsetningen på kinoene gikk til offentlige institusjoner. Over natten. Årsakene til dette er flere, jeg skal ikke oppholde meg lenge, eller jeg kunne faktisk ha oppholdt meg lenge ved dette her, for dette har jeg skrevet en doktoravhandling om, den er på 375 sider. ( ) side 7 av 49

8 Kommunaliseringsvedtakene rundt omkring i landet, de var delvis moralsk begrunnet. Selv om vi hadde en kinolov var det mange politikere som mente at ( ) her er det noen sånne lokale smaksgreier, lokale kulturelle hensyn man kunne ta. Ganske mye økonomisk begrunnet. Og kulturelt begrunnet. De skulle høyne, mente de, standarden på visningsstedene, og på repertoaret. Mediets lave posisjon innenfor kulturfeltet har hatt mye å si, tror jeg, for at dette lot seg gjennomføre. Lavere kulturell status innenfor kulturområdet enn filmen i denne perioden kan man ikke komme, kanskje ikke, kanskje ( ). Vi skal se litt på argumentasjon, littegrann altså for å peke på denne, hva slags status hadde dette mediet? Hele sitatet: "De penger der går av den store arbeidende befolknings lommer, og de penger vil jeg skal komme igjen til denne befolkningen, i den form jeg har antydet, i form av andre gode forlystelser. Vi vil at denne forholdsvis tarvelige kunst skal bidra til å skaffe dem god kunst. Og det vil etter vår formening ikke kunne gjøres uten at kommunen tar over det hele". Dette er hentet fra debatten i Kristiania, i Oslo, og den er fremført av advokat Gustav Heiberg, Arbeiderpartiets representant i kinokomiteen da, den som innstilte til kommunestyret. "På denne måten vil kommunen kunne tjene hundretusener" fortsatte Heiberg. "Og det uten at kinematografene blir dårligere". Det var slett ikke snakk om å bare arrangere barneforestillinger, nei de som steller med dette skal få stå meget fritt, understreket Heiberg. Et viktig poeng, altså det er ikke uten grunn at denne potente Vigelands-statuen er med (peker på bilde av statue i Vigelandsparken), her ligger det veldig mye kinopenger. Munch-museet, Tåsen alders- og sykehjem, Sarpsborg stadion, der ligger det veldig mye kinopenger rundt omkring i landet, jeg vet ikke riktig hvor de begravde dem her i byen, men Den Nationale Scene fikk sikkert en god slump, slik Trøndelag Teater gjorde ( ). (innspill fra salen) Sentralbadet, ja! Ja, men det trenger den arbeidende befolkning. Men, så det er viktig å altså bare ha dette her i minnet synes jeg, og det er altså et historisk sammentreff som gjør at filmen fødes omtrent samtidig med Det norske arbeiderparti, og Arbeiderpartiets utvikling og vekst faller sammen med filmens utvikling og vekst tallet, første del av 1900-tallet, kalles kommunalismens periode i norsk historie, kommunalismens gullalder, i samtiden så ble også termen munisipalsosialismen benyttet. For å karakterisere trekk ved denne perioden. "Munisipalsosialismen", hvorfor det? Det er mange som kan kommunehistorie her kanskje, men vi hadde altså et valgsystem til Stortinget den gangen som favoriserte de borgerlige partiene. Det var to runder, to valgomganger, og Høyre og Venstre de stemte på hverandre i andre valgomgang bestandig. Og, for, ikke minst, å holde Arbeiderpartiet utenfor rikspolitikken. For Arbeiderpartiet vokste og ble større og større og større, men var alltid det minste partiet på Stortinget. Dette gjaldt ikke i den lokale politikken, der var det sånn som i dag, og det var der Arbeiderpartiet kunne få lov til å få gjennomslag for sin politikk, munisipalsosialismen. Så Arbeiderpartiet fikk først innflytelse og makt lokalt, her i Bergen, og typisk norsk, også i Kristiania, det var først da Kristiania fikk sin første sosialdemokratiske ordfører at man vedtok å ta over kinoen. Og de kommunaliserte ikke bare kinoene, de kommunaliserte alt mulig rart, de kommunaliserte restauranter og de kommunaliserte en del hoteller, selvfølgelig alt som hadde med trafikkselskaper å gjøre, kraft- og energiselskaper. Og hvorfor ikke da kinoer, som var en lukrativ geskjeft. Kinoene var overskuddsbedrifter overalt, og det var klart at i et sånt, i en sånn politisk setting med en konsesjonsparagraf som omtrent inviterer til det, med et Arbeiderparti som ser at vår politikk har kun mulighet til å slå gjennom lokalt. Det er et viktig poeng, synes jeg, i tillegg til de øvrige moralske og kulturelle, en slags kontekst for det hele. side 8 av 49

9 Gullalder i det norske kommunale kinosystemet, det skjer ved etableringen av de første institusjonene, kinoorganisasjon som nå heter Film og Kino, et eget disbribusjonsselskap, og produksjonsselskap og norsk bygdekino, det er på en måte gullalderen i dette systemet. Og vi opererer med en slags, når vi har skrevet om dette her, en gullalderperiode frem til omtrent Da kommer det en ny medierevolusjon, da kommer dette fryktelige fjernsynet. Og i denne gullalderen så er det mye penger å tjene på alle disse leddene. Og de har altså en veldig privilegert posisjon, i kraft av at de dominerer feltet. 35 millioner billetter ble solgt på slutten av 1950-tallet, i dag selges det rundt 11 millioner billetter i dette systemet. Så denne gullalderen, den betegner også høydepunktet på en måte i oppslutningen blant publikum. Og fjernsynet regnes altså som det viktigste faktor i denne nedgangstiden. Og kinoens rolle ble på mange måter en ny, den gikk over fra sted til sted å bli, fra å bli en kommunal inntekstpost til å bli en utgiftspost. Og den ble etter hvert, i kommune etter kommune, en post på kulturbudsjettet, og i dag er det jo bare de aller største som ikke går med underskudd. De absolutt aller største, Bergen og Oslo, tror jeg. Enkelte steder fikk de kommunale kinoene spesielle avtaler med de kommunale eierne, de kunne lette på det økonomiske trykket, de kunne få tilskudd for å betale strøm, de kunne få leiefritak eller andre såkalte privilegier. Og i denne samme perioden, når nedgangstiden slår inn, så er det interessant at det er også noe annet som skjer i internasjonal filmhistorie. Filmens posisjon på kulturfeltet internasjonalt endrer seg, filmkunstnerne slår gjennom for fullt. Det er ingen som lenger i denne perioden snakker om den tarvelige kunst. Fra Italia får vi ( ). Filmklubbene etablerers i Norge, mange av de har 50-års jubileum nå, kanskje neste år. Vi opplever en eksplosiv popularitet. Unge kunstinteresserte intellektuelle, de skal selvfølgelig være medlem av en filmklubb ( ). Det er på mange måter en paradoksal situasjon. Nedgangstiden har slått inn, publikum forsvinner, statusen til mediet øker med et kraftig dytt fra den internasjonale filmkulturen. Det er på høy tid at institusjonen begynner å se på seg selv med nye briller. Ny parole, ny legitimering har jeg satt som overskrift her. Film for det selektive mindretall. Det var kinosjefen i Oslo, Arnljot Eng, som i tidsskriftet Film og Kino la frem en ny begrunnelse for den kommunale kinodriften i Norge. Film for det selektive mindretall ble en ny parole, og det var altså kvalitetsfilmer, det var de kunstnerisk verdifulle filmene, det var den europeiske filmkunsten han først og fremst hadde i tankene, han tenkte på Ingmar Bergman. Det var her han mente at den offentlige kinoinstitusjonen hadde en spesielt viktig rolle, en kommunal kino skulle ikke bare være ute etter å skape overskudd. Den burde også vise filmer som ikke lønte seg. Og det ble på en måte en ny mental kvalitet som han prøvde og så så med dette slagordet som altså ble lansert av Arnljot Eng rundt 1970 tror jeg det var. Gjennom kryss-subsidiering kunne både den brede, kunne den brede populære filmen bane vei for at også den smale fikk en tydelig plass på repertoaret. Poenget, det ble viktig å understreke filmens kulturelle betydning, moderne filmer hadde egenverdi, filmpolitikk var kulturpolitikk. Det var ikke fremmed tidligere heller, men det er interessant at i nedgangstiden så ble film kulturpolitikk: "Det må være en oppgave for kinoene å sørge for at alle grupper av filmer får en rimelig plass på repertoaret. Det gjelder også de kontroversielle filmene." Det stod å lese i Kommunale kinematografers kinopolitiske manifest fra 1976 med tittelen Kinoen i dagens samfunn. Her ble det pekt på at kommunene nok må være forberedt på at en kino kan gå med underskudd, gullalderen var over, rollen var en annen, 64 % av kinoene gikk med underskudd i, på midten av 1970-tallet, da solgte man en millioner billetter. I dag så selger man 11 millioner billetter. Men slik det ble fastslått i dette manifestet, også andre kulturaktiviteter finne vi på utgiftssiden på kommunebudsjettene. Så fra å ha vært på en måte bekymringsløs når det galdt kinokulturen, når det galdt filmkulturen, så ser vi at situasjonen endrer seg og filmpolitikk blir kulturpolitikk på grunn av at filmen trenger kulturen, det trenger overlevelsesmekanismer som den tidligere ikke hadde hatt behov side 9 av 49

10 for. Den tarvelige kunst var nå å betrakte som et kulturtilbud med krav om å bli behandlet som de øvrige kulturtilbudene. Det er altså blitt viktig å understreke at filmens status som kunstnerisk uttrykksform, den besitter den i sin kraft som verdi i seg selv, og denne snuoperasjonen ser vi finner sted på slutten av 1960-tallet og i løpet av 1970-tallet. Det kommer senere til uttrykk i den første statlige filmmeldingen, Brundtland-regjeringens filmmelding, Film i mediesamfunnet fra 1991, den bar tittelen Kultur i tiden, der kunne man lese at målet er å opprettholde vårt desentrale kinosystem, som gir et i internasjonal sammenheng unikt balansert tilbud av kvalitetsfilm og underholdningsfilm til hele landet. Og dette ble, har blitt gjentatt i meldinger, og i den siste til Trond Giske som kom for noen år siden, med tilnavnet "Veiviseren". Så endringene, selv om vi har sett endringer i kinoeierskapet, med privatiseringsfremstøt, med kjededannelser, så tror jeg likevel at den ideologien som ble sådd, den kulturpolitiske strategien, denne selvforståelsen som kommer til uttrykk på midten av 1970-tallet gjennom dette manifestet, den tror jeg fremdeles gjelder, selv om det kommersielle trykket nok har økt i de senere årene. De toneangivende kinoene har fremdeles sin kommunale tilknytning. Fremdeles så er fravær av konkurranse regelen lokalt, noe som gir de kommunale kinoene en privilegere posisjon sammenlignet med kinoer i andre land. Og fremdeles så er altså kinopolitikk lokalpolitikk gjennom konsesjonsinstituttet. Og kinoene nyter altså godt av en rekke støtteordninger gjennom tilknytningen til Film og Kino og det filmfondet som forvaltes der og som er en av årsakene til at man kan digitalisere kinoene overalt i vårt land. Kan man bruke et slikt begrep? Public service kino? (Her er det til og med BIFF som henger på, reklamerer for seg selv). Med, altså med privilegier så følger forpliktelser. Og er det slik at vi kan se den norske kinoinstitusjonen i et slikt public service perspektiv? Altså en institusjon som ikke kun har øynene rettet mot regnskapsbøkene, men som kinoens egen organisasjon Film og Kino har sagt det, har en forpliktelse eller et samfunnsansvar som ligner det man nettopp forbinder med public service begrepet. For å sitere en av Film og Kinos seneste handlingsplaner, der en sentral målsetning er å tilby et bredt filmrepertoar med sitat "Et mangfold av kunstnerisk verdifull film for alle aldersgrupper". Og det er på en måte, det kunne kanskje, det ligner noe som gjelder for en institusjon som NRK. En public service institusjon. Mangfold, tilbud til alle, tilgjengelighet, akkurat det som ble sagt i innledningen her. Og det har vært en av, på en måte, de grunnleggende kriteriene for at en institusjon skal kunne kalles en public service institusjon. Det er ikke vanlig og så bruke det begrepet i forbindelse med kinoinstitusjonen. Forpliktelsene til en public service institusjon, skriver medieforsker ( ), er å gi et variert og mangfoldig tilbud til alle, og så uttales det skal også bidra til å styrke norsk identitet og kultur. Er så dette relevant for Bergen kino? Ja, mener jeg. Og selv om man har en velfungerende filmfestival, og et godt cinematek, som på mange måter betjener dette, altså det spesielle filminteresserte publikum, det selektive mindretall som vi så vidt var inne på ble lansert som parole for 40 år siden. Selv om BIFF betjener det selektive mindretall, så betyr ikke det at Bergen kino kan se bort fra en slik public service oppgave, etter min mening. Og helt til slutt, kanskje noen ord som, om den digitale kinofremtiden, som jeg har vært inne på tidligere, som er her, i Norge, som jo vil endre kinoens rolle. På hvilken måte vil den digitale fremtiden endre kinoens rolle? Der er det mange spådommer, det er ingen som vet, det er ikke noen empiriske undersøkelser som sier noenting om det. Det har vært umulig selvfølgelig. Men rollen til den digitale kinosjefen vil endre seg. Man vil ikke lenger snakke om sirkulering av filmer. I dag snakker man om sirkulering av filmer. I Norge så har filmer sirkulert rundt omkring i systemet i bestemte kanaler, systemer hvor kinoen i Balestrand stod langt langt langt bak i køen. Nå kan kinoen i Balestrand ha premiere på Avatar like tidlig som Bergen. Det er interessant, og jeg tror utfordringen er større i Balestrand enn her. En kino side 10 av 49

11 med én eneste sal, ett eneste lerrett, og et hav av Hollywood-suksesser å plukke ut, som de kan bare ta når de vil, der må kinosjefer ha tunga rett i munnen. Men rolle til kinoen vil altså endre seg, alle filmene er her samtidig, og programmeringsmulighetene, de blir en helt annen, redaktøransvaret til kinosjefen vil bli noe helt annet. Det vil være nye muligheter til målgruppe-tenkning. Man vil kunne virkelig kjøre nisjefilmer for nisjepublikum, målgruppeprogrammering. Kinoene blir digitale kulturhus, du snakker om visningsarenaer for den lokale filmproduksjonen, ikke bare på de som satser på Varg Veum og de store kinoene, men for den lokale produksjonskulturen, alt i fra, ja hvor man skal sette lista, det er selvfølgelig et diskusjonsspørsmål, men fremtiden i den digitale virkeligheten, den ser veldig spennende ut. Takk for oppmerksomheten! ( ) (svar på spørsmål fra salen) Man hadde ingen filmproduksjon i Norge i denne perioden. Før første verdenskrig teller man en danske filmer, i Norge teller man 8,5. I 1915 så starter man tidsskriftet Organ hvor undertittelen er "Organ for filmindustrien i Norge", ( ) hadde ikke vært en eneste spillefilm i Norge i 1915, men vi hadde et organ for filmindustrien i Norge. Men det var altså ikke noen produksjon. I Sverige så forsøkte man å foreslå kommunaliseringen rundt 1920 under henvisning til Norge, de mente at det kanskje var en god idé. Men der hadde du etablert Svensk filmindustri, som kjempemaktfaktor, og Svensk Filmindustris økonomi var jo basert på at de hadde en kjede av kinoer. De eide kinoene. Det var helt umulig å klippe av båndene mellom et stort nasjonalt filmproduksjonsselskap som hadde sin gullalder i Sverige, og inntektskilden. I Norge så fantes det ikke noen bånd, noen begrunnelse for og så opprettholde filmproduksjon med kinotilbud, det var regelen i alle andre land, filmproduksjon var basert på at filmselskapene etablerte kinoer og kunne tjene penger på Charlie Chaplin (.) (CD 2) Tom-Christer Nilsen, fylkesvaraordfører, Hordaland fylkeskommune: Suksesskriterier for filmvisningstilbud og filmproduksjon i Bergen og Hordaland ( ) Tror kanskje i forlengelsen av siste spørsmål og siste taler så tror jeg jeg får sitere: Vi er så få her i landet, og det er jo en del av begrunnelsen for oss i at vi gjør det vi gjør i forhold til dette. Når byrådslederen trakk fram den ene linjen som ligger i Regionalt Utviklingsprogram på film og Hordaland fylkeskommune så er det viktig å være klar over at Regionalt Næringsutviklingsprogram er næringsutviklingsprogrammet vårt. Så har vi også en annen målsetningen som går på det kulturelle uttrykket, og får oss så vil det også være en språklig målsetning i det. Slik at i det som jeg forsøker å si nå, så forsøker jeg å si at - og hvis jeg mislykkes i det, så får dere bare huske den første linjen - nå kommer jeg med at vi på en måte har to målsetninger her, en som går på det kunstneriske og og kulturutviklende og en som går på det aktivitetsskapende innenfor næringsutvikling. Jeg er bedt om å forsøke å si noe om hva slags suksesskriterier Hordaland fylkeskommune anbefaler. Da må jeg understreke med en gang at vi har ikke noe eget dokument som sier hva vi har for målsetninger på filmområdet. Og det er litt plukket sammen fra forskjellige sider fra vår målsetning. Og er også på en måte lagt til her på det om det budskapet vi ønsker side 11 av 49

12 Når det gjelder suksesskriterier så er det jo alltid en utfordring å utforme sånne. Det ene er jo å velge de en skal bruke, for å finne på en måte begreper for kvalitet, begreper for kvantitet, i det hele tatt. For de som har lest sin Mao, så vet de også at politikere har en annen dimensjon i forhold til det som gjelder suksesskriterier. For legger vi suksesskriterier på plass, så må vi faktisk følge de. Og det er av og til en utfordring, for det er ikke alltid det helt harmonerer med det politikerne ønsker og det suksesskriteriene sier. Og det gjør det selvfølgelig også til en utfordring, og spesielt i de diskusjonene som kommer, hva gjør man da i de situasjonene når man likevel vil gjøre noe, men suksesskriteriene avviker? Vi ser jo ikke suksesskriterier i Bergen som veldig mye annerledes enn det suksesskriteriene i andre deler av fylket, og andre deler av landet for så vidt, vil være. Men det vi ser er jo at i Hordaland så er den viktigste delen av filminudustrien og kompetansen rundt, den ligger i Bergen. Og dermed er miljøene i Bergen spesielt viktige for oss, både for Hordaland fylke, for regionen, altså vestlandsregionen, og for landet i sin helhet. Så vi håper jo at vi kan være med og få en god dialog og samarbeid med filmindustrien og Bergen kommune, med utdanningsinstitusjoner, der vi kan bidra på vårt vis til både økonomisk og kompetansemessig å forsøke å få filmindustrien fremover. Og på dette punktet vil jeg få lov til å takke, på mange måter, takke både Bergen kommune, Filmfondet Fuzz, Vestnorsk filmsenter, Western Norway Film Commission, for det arbeidet som er gjort, og som vi føler på en måte, der vi er i en dialog, og vi føler at vi får gode resultater ut av det vi putter inn av ressurser, så tusen takk skal alle de medspillerne ha, og vi er veldig glad for å kunne stå her i dag for å forsøke å si litt om hva vi kan gjøre videre. Som sagt så har jeg satt opp to suksess, på en måte overskrifter her, økonomisk levedyktighet og kvalitet, og i det spennet mellom bør og katedral så håper jeg at vi kan finne en balanse som er god. Og det vil jeg si at vi, Hordaland fylkeskommune, kan ut fra en kulturell, språklig og begrunnelse kunne være med på å bidra til produksjoner og utvikling av kompetanse som ikke direkte har noen direkte stort på en måte kommersielt potensial. Men vi vil også legge vekt på at i de tilfellene vi klarer å få en god samspill mellom de to kriteriene, så er det de prosjektene på mange måter vi er ute etter. Vi har selvfølgelig mange utfordringer, men det vi på en måte har som utfordring er å sørge for at der er gode forhold for bransjeorganisasjoner og filmfaglige nettverk. Vi har den utfordringen å sørge for at vi setter i gang tiltak som bidrar til økt samarbeid i filmfaglige næringsklynger. Og da er det klart, det er selvfølgelig noen mil å gå, og vi ser også på mange måter at for mange av produsentene og filmprosjektene så er det å leite etter forskjellige kilder til støtte, det er etter hvert ganske omfattende arbeid, det er mange kilder, og der er mye fragmentering, etter hvert, i de kildene, slik at et prosjekt har veldig mange bidragsytere. Det er jo bra på den måten at det trekker mye forskjellig kompetanse sammen, men det er også på en måte en utfordring i forhold til at de som skal hente inn denne støtten etter hvert mister kanskje oversikten over alle de forskjellige stedene de må hente penger. Vi ønsker og fokus på kompetansehevende tiltak, og det oppfatter vi at bransjen også gjør, og vi ønsker å legge til rette for tiltak som styrker entreprenørskap, muligheten til å etablere bærekraftige arbeidsplasser for nye talenter innenfor film. Det er noen av de utfordringene vi møter. Her er det veldig mye tekst, og veldig liten skrift, så jeg skal forsøke å si bitte litte grann om hva det dreier seg som. Som sagt, ett av kriteriene er kvalitet, og for oss er det da viktig at det særnorske vestnorske utvikling. Vi er en liten nasjon, vi er en liten språklig klynge, og også i dette fylket holder vi en enda mindre språklig klynge, som er nynorsk. Det er ikke det at vi side 12 av 49

13 skal legge kriterier for at så og så stor andel av filmindustrien skal utformes på nynorsk eller be om det i det hele tatt, men det er klart at et element i det hele er at vi ønsker å underbygge det norske språk, både bokmål og nynorsk. Så er det slik at det vi ønsker å gjøre er å støtte opp under de sterke miljøene vi har. Vi tror at de miljøene vi har vil være det beste utgangspunktet for den videre utviklingen. Vi utdanner omkring 100 elever hvert år innenfor media og kommunikasjon. De skal både ha en jobb å gå til, men de skal også på en måte ha et miljø å videreutvikle seg i. Vi mener at innenfor kulturstøtteordninger vil dette på mange måter være avgjørende for den kunstneriske utviklingen, så det er altså på gang et prosjekt som heter Kulturelt utviklingsprogram i Hordaland fylkeskommune. Vi håper at det skal gå til mer den kulturelle delen av kanskje denne biten, i forhold til Regionalt Utviklingsprogram som har fokusert kanskje mer på næringsbiten. Og det vil avhenge av hvilke prosjekter som blir søkt inn til den ordningen. Den starter opp i år, det er da satt av noen få millioner kroner til det i år, og så får vi se hvordan det utvikler seg videre, og det vil jo avhenge av hvor suksessrike de prosjektene blir. Vi har selvfølgelig også en utfordring i forhold til det vi mener også er en utfordring i forhold til det nasjonale Oslo-miljøet, det må på en måte etter vår mening åpnes opp for at vi kan gjøre mer her, i forhold til at en del ting blir lagt kun nasjonalt, og derfor også på en måte har lagt de begrensningene for målsetningene, hvis vi ser på hva Kulturdepartementet ønsker at vi skal gjøre. Dermed også disse ordningene med begrensning av finansieringsstøtte fra de regionale filmfondene til langfilmer. Hvis jeg spør suksesskriterier innenfor kvalitet, så tror jeg vil gjøre det ved å sette spørsmålstegn ved noen sentrale ting også. Når vi jobber med å gi støtte til manusutvikling, så er jo suksesskriteriet vårt på en måte ikke om det blir et godt manus, men at det blir film av det. Hvis det skulle bli et godt manus, og bare det, så kunne vi gitt støtte til bøker, og det gjør vi og. Men i dette tilfellet så er det det som er suksesskriteriet. Når vi gir støtte til filmprosjekter, og det gjør vi, vi er ikke direkte eiere i Fuzz, men vi er med og bidrar til prosjekter der når de kommer og ber om det og har gode prosjekter, og vi bidrar til det gjennom Vestnorsk filmsenter for kortere filmproduksjoner og dokumentarproduksjoner. Når det dreier seg om det så vil jo ett av våre suksesskriterier være om vi oppnår på en måte anerkjennelse for den kvalitet som gjøres, og da snakker vi om ekstern anerkjennelse for den kvaliteten, altså andre synes at vi leverer produkter med god kvalitet. Og så det neste da, er våre filmskapere og skuespillere ettertraktet, altså den kompetansen vi har, etterspørres den også hos andre? Kommer folk fra Danmark eller Tyskland eller fra Østlandet og vil ha vår kompetanse? Slik at vi helst vil at filmer skal lages her, men vi vil også at vi skal ha så god kompetanse at andre ber om å få bruke vår kompetanse. Om det er Hollywood eller Bollywood eller hvem det nå er, men iallfall at andre ønsker og mener at de ikke kan finne bedre kompetanse andre steder. Når det nå er nordisk perspektiv som er målsetningen her så er det forsåvidt greit, men i hvert fall i et skandinavisk perspektiv. Trekker vi til oss prosjekter, altså vil andre komme hit og bruke vår kompetanse? Det er også et suksesskriterium for oss. Og det neste, har vi riktig kompetanse? Og det vil jo henge sammen, disse tingene er jo innbyrdes sammenhengende. Men likevel så må vi jo også hele tiden spørre oss om det. Hvis våre prosjekter er vellykket så har vi sannsynligvis den riktige kompetansen, hvis ikke, nei så må vi spørre oss hvilken kompetanse vi skal hente inn. side 13 av 49

14 Økonomisk levedyktighet er også viktig, fordi at vi i forbindelse med RUP, som byrådslederen så riktig nevner, så er der Regionalt Utviklingsprogram dreier seg i veldig mange tilfeller om å bruke penger som staten har gitt oss for å utvikle næring. Kulturnæring, ja, men hovedvekten er egentlig på å skape næring, og i forhold til det så vil det da være viktig for oss hva vi ser at disse produktene som blir laget - som er kvalitetsmessig gode, for det har vi tatt i det andre suksesskriteriet vårt - vises de, sees de? Når vi investerer i film, gir det avkastning? Avkastning for oss er ikke et enkelt begrep, det vil jeg bare understreke. Avkastning for oss i denne sammenhengen er ikke bare det at det er en rente på den kapitalen som settes inn. Avkastning for oss er på en måte verdiskaping i lokalsamfunnet, det kan være kompetanseutvikling, det kan være flere ting avhengig av hva slags målsetninng på en måte vi velger innenfor det, men noe av det er at det skapes virksomhet og arbeidsplasser i forhold til industrien, og at de er levedyktige, altså balanse, ikke på kort sikt. Altså enkeltstøtte av prosjekt er for så vidt interessant, men det interessante for oss er kanskje hvordan det skaper utvikling i miljøet. Lykkes vi med distribusjon, og selger vi billetter helt til slutt? Selger vi billetter helt til slutt vil jeg mene er faktisk ganske viktig. For oss har det på en måte både et kulturelt aspekt og et økonomisk aspekt, men vi vil selvfølgelig ha en viss kritisk masse i forhold til hvor mange som ser det, fordi det også selvfølgelig betyr noe med, ikke nødvendigvis kvalitetsstempel, men det betyr noe i forhold til hvorvidt det er et privat prosjekt eller det er et offentlig prosjekt der man og får del i den kunstneriske kvaliteten som det gir. Det var en kort runde gjennom det vi kan gi på en måte her og nå. Vi har som sagt ikke noe konkret filmplan, men vi vil jobbe videre med å utvikle disse målsetningene og suksesskriteriene. Jeg tror at i forbindelse med Kulturelt utviklingsprogram så vil dere se at vi er nødt til å jobbe med det videre, og da håper jeg vi kan gjøre det i en dialog med både dere som sitter her, Bergen kommune og hele industrien. Takk skal dere ha! Elisabeth Halvorsen, administrerende direktør, Bergen kino: Bergen kino sine suksesskriterier Jeg er da blitt bedt om å si noe om Bergen kinos suksesskriterier ( ), med spørsmålet hva er suksess og hvordan måler vi det? Er det publikum, er det overskudd, er det antall filmer, hva er det? Og som allerede har blitt sagt en del om før i dag her, så er det jo det forholdet børs og katedral. Det er det kulturpolitiske i forhold til det mer økonomiske. Og det gjenspeiler seg også i det formålet, den formålsparagrafen som Bergen Kino har, der den første delen er det kulturpolitiske der vi skal levere et bredt tilbud basert på levende bilder til byens befolkning, høy kvalitet, bredde, tilbud til barn skal vektlegges. Men dessuten så skal vi drive kioskvirksomhet, salg av varer, eie og drifte fast eiendom, eksempelvis bygget vi sitter i her eies av Bergen kino, aksjer og andeler i selskaper med lignende formål, samt alt som står i forbindelse hermed. Og så skal vi yte tilskudd til det som vi, per i dag er det BIFF, altså filmfestivalen vår. Og i dette ligger at ja, altså vi skal følge disse kulturpolitiske målene, men det skal vi gjøre i en sunn økonomi, og derav er vel andre halvdelen av denne formålsparagrafen. Så følger vi opp med en visjon som ligner jo veldig på den som Bergen har for filmfeltet, at vi vil rangere høyest i Norden når det gjelder det vi skal være gode på, å vise levende bilder, og vi har utvidet det fra film til levende bilder fordi at vi nettopp er i denne digitale tidsalderen som har også vært nevnt. Det skal jeg si litt mer om. Og dette formålet og visjonen, det er konkretisert i en rullerende strategiplan som vi har. Og vi, som var nevnt i første foredraget også, at det henger mye igjen av dette kulturpolitiske manifestet fra 70-tallet. Det er nok helt riktig, og dette er veldig sånn dypt forankret i oss som driver kino i Norge, og det tror jeg faktisk er om det er en offentlig eid eller en privateid kino. Og det tror jeg er fordi at det har noe positivt side 14 av 49

15 med seg, altså kino i Norge er kultur, det gir en anseelse, en viktig posisjon, og det er ikke nødvendigvis noe mismatch med at en har kulturpolitiske mål og økonomiske mål. Samtidig så trenger vi en sunn og god økonomi for å ivareta dette først da, altså det kulturpolitiske. Jeg har listet opp mange av de målene som, noe følger ut fra konsesjonsbestemmelsene og det formålet vi har, dette kvalitative og brede filmtilbudet. Vi viser ca 400 filmer filmer i året på Bergen kino, inkludert programmet på BIFF; og så er det da verdt å merke seg igjen denne her børs-katedral, de 20 beste filmene står for nesten 60 % av inntektene, og litt under besøket, det betyr at vi har filmer som har kanskje 300 besøk, og de best besøkte filmene har besøk, så det er det spennet vi snakker om, og det er klart at det er de 20 filmene som subsidierer alle de andre. Vi skal selvfølgelig sikre en videreutvikling av BIFF, ivareta alle disse aldersgruppene, altså det vil si hele befolkningen vår. Vi jobber mye med spesielle målgrupper, altså skolene, pedagogiske ting, og så videre. Vi har også lagt inn et mål at minst 40 % av filmene skal være ikke-amerikanske. Det følger vi blant annet opp med at vi har et garantiutvalg, de største kinoene, som sørger for at rundt 25 filmer i året blir importert med en støtte og garanti fra kinoene. Vi skal gjenspeile mangfoldet i internasjonal filmproduksjon, og vi har satt målsetningen at vi skal alltid ha minst 4 barnefilmer på programmet. Og vi rapporterer jo de kulturpolitiske målene til eieren vår, altså på det som er listet her. Men Bergen kino er jo organisert som et aksjeselskap, det betyr jo at vi må jo rapportere på de, med de kriteriene det gir. I tillegg så har vi selvfølgelig målsetninger når det gjelder besøk, snittpris, omsetning, og resultatgrad, og hvilke driftsmarginer vi skal ha. Vi er per i dag 110 ansatte i 65 årsverk på Bergen kino, og lønnsutviklingen har jo vært en av de, holdt på å si, bekymringene vi da har i forhold til kostnadsnivået. Det har økt veldig. Vi produserer i dag ca forestillinger, og har selvfølgelig noen mål, i forhold til standard på utstyr, saler og byggene vi sitter i. Og vi har også en omfattende engasjement i virksomhetene i tilknytning til kino, gjennom flere datterselskaper. Videre da, hva gjør Bergen kino for å sikre suksess og innfri målene? Det vi har gjort, bare veldig kort, det siste tiåret, vi da gjort om Bergen kino til et AS på begynnelsen av 2000-tallet, og nettopp det at det var skifte i bransjen som gjorde at det var et tungrodd system å få beslutninger gjennom som en kommunal bedrift. Vi bygget nytt kinosenter, altså Magnus Barfot her, vi åpnet i 2004, og kort tid etter så la vi ned kinodriften i Forum. Og det var fordi at besøket var veldig synkende, og Forum som bygg hadde veldig store utfordringer i forhold til brannsikring og vedlikehold og oppgradering. Vi styrket markedsarbeidet vårt, og vi etablerte eller gikk aktivt inn på eiersiden i virksomheter av betydning for verdiskapingen, fordi at inntektene fra billettsalget er ikke nok til og så kunne drive en kino i Norge i dag, og hvis, det var også nevnt flere ganger dette at vi er få i dette landet, og det er veldig viktig å, altså det kan vi aldri glemme, fordi at kinoer av denne størrelsen som Bergen kino ligger gjerne i andre land i områder med mange millioner mennesker innenfor rekkevidde. Og vi har våre helt klare begrensninger når det gjelder befolkningsgrunnlag. For å illustrere det at billettinntekter er ikke nok til og så drive en kino, gjennomsnittlig billettpris er 79,50 i dag. Av dette så går det vekk 36 kroner til filmleie, assuranse, avgifter, TONO og så videre og så videre, lønnskostnadene tar 26,25, andre driftskostnader utenom avskrivninger er over 23 kroner, avskrivningene utgjør nesten 5 kroner per billett. Akkurat nå så har vi hatt da en positiv netto finanskostnad som da utgjør vel en krone. Det vil si at det koster oss 90 kroner å selge en billett. Så med, der er det en mismatch mellom det billetten koster og det det faktisk koster å produsere den. Derfor disse andre virksomhetene våre, at vi har gått inn i virksomheter som er omkringliggende til selve filmvisningene, altså reklame, kioskvirksomhet og så videre. Det har da i de siste par årene utgjort en ganske stor andel, altså 15,89 per billett, sånn at det gir oss faktisk da et resultat på bunnlinjen. Her er disse side 15 av 49

16 selskapene da som Bergen kino har eierposisjoner i. BIFF, som vi eier 100 %, som da er en kulturpolitisk del av virksomheten, Kinovasjon, som Bergen kino da kontrollerer med over 52 % av aksjene, eier CAPA Kinoreklame, 50 %, og Unique. Unique er jo et veldig spennende selskap i dag, fordi at de har vunnet anbudene, 9 av 10, i forhold til digitaliseringen av norske kinoer. Og det er en, altså den digitaliseringen vil, ja har en verdi på rundt 450 millioner kroner. Filmweb, alt som har med nett og billett og de tingene å gjøre, er vi inne med en liten eierandel. Og Location, som da vi eier 50 % av sammen med Trondheim Kino, har ca 80 % av markedet i Norge i dag på kioskvirksomhet. Så dette er da selskaper som vi da får per i dag utbytte fra, og bidrar da positivt til Bergen kinos økonomi. Hva vi da gjør videre nå? Vi, digitalisering har også vært nevnt, det er sånn, det å komme altså litt ut på dagen, da må en alltid gjenta seg selv litt, men Norge blir da som sagt første land i verden som blir digitalisert, og det er helt klart at det skyldes at vi kommer med i underkant av 100 millioner offentlige kroner inn til dette prosjektet, og det er klart at Hollywood, er det noe de kan så er det penger. Så derfor har de valgt å satse på Norge, det er et lite land, går det galt så er det ikke så mange som ser det. Men vi har også, altså dette er noe som har vært et ønske, altså bransjen selv og organisasjonene våre, det offentlige, har vært veldig aktive i denne prosessen. Og det var, vi så også på dette med, hva gir digitaliseringen? For Bergen kino så vil ikke det ha så veldig store, gi så veldig store forskjeller i forhold til innholdet. Altså vi vil ha det samme antall filmer, for vi viser stort sett det som blir tilbudt i dag. Men bedre kvalitet på alle forestillinger, vi oppgrader, denne prosessen koster Bergen kino rundt 20 millioner kroner totalt sett å få dette gjort, med alt som må ligge i bakkant, kjøling i maskinrom, all teknikk, lyd, alt må oppgraderes i forhold til å ta imot dette. Det gir også andre spennende muligheter, som det alternative innholdet. I denne salen viser vi operaforstillingene fra Metropolitan jevnlig, og har gjort det gjennom hele året. Konserter, alt kan gjøres direkte, og vi kan vise, vi viste Robbie Williams i alle salene i Magnus Barfot her direkte overført. Men det som også er viktig for oss, det er de kostnadsreduserende elementene i dette, at vi kan rasjonalisere, distributørene slipper kopiene, så de er også da med på dette spleiselaget da som er tredelt. At kinoene betaler sin del, det offentlige gjennom Film og Kino, og distributørene gjennom en avgift på visningene. Og som jeg sa i sted, Unique har da fått 9 av disse anbudsområdene i Norge, og vi starter denne prosessen rett over påske. SÅ vi regner med at Bergen kino er heldigital før sommeren er her. En annen ting som jeg kanskje skulle skrevet enda større, 3D, var noe som ikke var snakket så veldig mye om i starten av denne digitaliseringsprosessen, men det er kommet til som en nærmest, ja en ekstragevinst. Og med de, og mange har vært skeptiske, men nå, og nå kommer jeg nettopp fra en uke i Las Vegas, på verdens største kinokonferanse, og jeg tror ikke det var én setning sagt der uten at 3D var med. Optimismen i forhold til dette er enorm, og det er klart etter Avatar så har det blitt den mestselgende filmen noensinne, gjør at bransjen omfavner denne teknologien. Og det ser vi og at publikum har gjort. Vi hadde en liten nedgang i kinobesøket på midten av 2000-tallet. Dette gjør at Konsertpaléet i dag har et stort etterslep på vedlikehold og oppgradering, og vi regner med at vi må inn med rundt 30 millioner kroner for å komme på det nivået og nå opp mot den visjonen som vi har satt. Samtidig, vi skal bruke mye penger, men vi skal redusere kostnadene våre. Det håper vi å kunne gjøre gjennom effektivisering og nye lønnsavtaler. Det kan gi oss større grad av segmenttilpasset tilbud når vi oppgradere, altså at vi har luksussaler, at vi kan tilpasse produkter til ulike grupper. Kartlegg vaner, holdninger, og orientere oss etter det. Service og dette med optimalisering av programflaten, også på det alternative innholdet. Og bredde og kvalitet er fortsatt veldig styrende i det programarbeidet vi gjør. Å sørge nok kapasitet for 3D-visninger, per i dag så er det ikke mulig å oppdrive sølvlerretter i hele verden. De lager disse 24 timer i døgnet, og kinoer over hele verden er på desperat jakt etter dette utstyret. side 16 av 49

17 Så vi har per i dag 5 saler med, som kan vise 3D, og kommer til å installere i hvert fall 2 til før sommeren. Og dette med å tilpasse organisasjonen vår etter forventet besøk, altså alt fra 1500 besøk til Det er vanskelig å legge inn i faste turnusplaner. Vi trenger en fleksibilitet, og det har vi vel jobbet, altså jobbet mye med de siste årene for å komme vekk fra en sånn forvaltningskultur og over i et, altså den konkurransepregede, det markedet vi er i. Vi skal ha et positivt driftsresultat, for vi har alle disse utfordringene vi skal ta tak i. Og da trenger vi muskler for å gjøre det. Vi skal ta initiativ til oppgradering av området rundt Konsertpaléet. Dette var så vidt startet for, ja et par tre år tilbake i tid, men det har vel kanskje stoppet litt opp, jeg tenker det er viktig at ikke bare kinoene med området rundt her er et trivelig område, det går alt fra hvordan det ser ut på gateplan, fasader, til infrastruktur. Samtidig så gir spesielt den digitale revolusjonen, det gir oss enda bedra grunnlag for og så samarbeide lokalt og regionalt med de miljøene som finnes her. Senest 8. mars så viste vi Europas bakgård, som er produsert i Bergen. Det gir oss muligheter til å vise film, selvfølelig nå har vi snakket om de store prosjektene, de store spillefilmene, som selvfølgelig med den regionale tilknytningen har hatt kjempegodt besøk på Bergen kino, altså Varg Veum, Vegas, Himmelfall, Skjult, gjerne mer besøk enn i Oslo. Og det er helt klart at dette er interessant, det er nyttig, det gir en tilhørighet, det gir publikum en ekstra dimensjon. Og inngangsbilletten er da billigere kan du si, og det er enklere å få til denne type prosjekter, altså i og med at en må ikke lage 35 millimeter kopier, men en kan vise dette på digitalt format. Og det å fylle opp dagen i dag, altså det å, altså hva, å konkretisere dette videre tenker jeg blir viktig. Altså vi, nå har vi et fora her i dag og løfter en del tanker og ønsker, men at vi følger det opp og at de som må være med og bør være med er med i det videre arbeidet for å se, ok, hva er det dette, hva mer kan vi gjøre enn å snakke om det. Hva er det, ut i konkret, er det et konkret sted? Det har vært snakket om Filmens Hus i Bergen, hvordan skal det se ut videre? Og så hadde jeg en, jeg har et par minutter til, har jeg ikke det? Ett, ja men da bare bruker jeg det ene minuttet som jeg egentlig ikke hadde tenkt å snakke om, men dette med beliggenhet, og igjen dette med at vi er en liten by i et lite land. Når vi åpnet Magnus Barfot, så så vi med en gang at disse to sentrene, altså Konsertpaléet og Magnus Barfot, fungerer som ett kinosenter. Publikum opplever det som at de går til ett sted. De kan kjøpe billett ett sted, og så gå til den salen i et annet bygg, det går helt fint. Og jeg tror at beliggenheten, altså det er jo en suksess for Bergen som by, Bergen sentrum. Kinogjengerne genererer rundt 100 millioner i inntekter til restauranter og kaféer i området, i tillegg til det de legger igjen på kino. Det er trafikk, flere tusen mennesker i ukedagene, til Bergen sentrum. Det tror jeg er veldig viktig å tenke på, og det er politiske føringer som må legges, at hvis vi vil ha et vitalt sentrum, så må en, gjøre noen bestemmelser i forhold til at da må, eksempelvis kino bør ligge i sentrum, og det bør ligge samlet. Vi hadde en mulighet til å bygge kino i Nonnesæter, når det ble bygget ut der, men vi valgte å ikke gjøre det, og det tror jeg har vært en suksess for oss. Dette gir da, altså det er suksess for Bergen kino, men jeg tror også for Bergen som by. Takk for meg! ( ) Publikums perspektiv: Hva er et godt visningstilbud for Bergen? Diskusjon Ole Petter Bakken, daglig leder, Cinemateket i Bergen Tor Fosse, festivalleder, Bergen internasjonale filmfestival Elisabeth Halvorsen, administrerende direktør, Bergen kino Aksel Kielland, styreleder, Bergen filmklubb Elin Sander, festivaldirektør, Nordisk panorama 2010 side 17 av 49

18 Elin Sander: Mitt navn er Elin Sander. Jeg er her i egenskap av festivaldirektør for Nordisk Panorama, den nordiske kort- og dokumentarfilmfestivalen som er i Bergen hvert femte år, og neste gang da i slutten av september Jeg er jo også til daglig filmprodusent og produserer nå for tiden utelukkende dokumentar, har også jobbet mye med kortfilm, og har en kinodokumentar klar for premiere til høsten. Så jeg er opptatt av visningsmulighetene både som produsent og filmskaper, at vi får ut disse filmene vi produserer og at vi har et godt tilbud i forhold til å se film, diskutere film, å være kritisk overfor hverandres produksjoner og så videre, og det er spesielt da kort- og dokumentarfilmen som jeg kjemper for. Det andre tas jo godt vare på av Bergen kino og andre, men jeg skulle vel ønske, altså nå har vi BIFF som er veldig bra på dokumentarfilm, og Nordisk Panorama som er bare hvert femte år, der man får sett en god del film. Jeg skulle jo ønske meg, hvis det er noe, jeg synes det er mye bra her, men jeg skulle ønske meg utvidede muligheter til å se kortfilm, både lokalprodusert, nasjonal, internasjonal kortfilm, som er kjempespennende, og å ha et tilbud for å se dokumentar oftere enn på BIFF. Ikke bare ha den festivalen en gang i året, men at vi har et tilbud over hele året. Det kan jeg komme tilbake til. Ole Petter Bakken: Ja, Ole Petter Bakken, er daglig leder ved Cinemateket i Bergen. ( ) Vi er en museal kino, filmmuseum. Vi har flere oppgaver, det mest åpenbare er kanskje at det er vi som skal ivareta den filmkulturelle hukommelsen. Et cinemateket er, per definisjon så er det filmarkivets egen kino. Altså sånn på rundt 50-tallet begynte man å tenke på å bevare disse filmkopiene for ettertiden, tenkte man kunne se dette også for nye generasjoner. Og det var en tid hvor det ikke fantes alternative visningsformer. Det var ikke noe internett, det var ikke noe, knapt fjernsyn. Det var liksom ingen andre arenaer å se filmhistorien. Og på den tiden så drev jo faktisk de såkalte kommersielle kinoene og viste en del reprisesendinger. Men etter hvert som disse filmarkivene kom på stell, og man begynte da å oppdage ganske mange filmruller liggende i hyller. Så var det jo noen som tenkte at det har ikke noen verdi der, det er jo innholdet som er viktig, ikke nødvendigvis plasten. Så da opprettet man cinemateket, og ganske tidlig fikk cinematekene en spesiell avtale med produsentene om at cinemateket kunne få lov å, eller altså arkivet kunne få lov å vise disse filmene i arkivet under own premises, altså i deres egne kinoer, som det het. Og det har jo en veldig unik mulighet, for at vi er det eneste visningsstedet i regionen, det finnes nå etter hvert fem Cinematek rundt om i Norge Norge, Tromsø, Trondheim, Bergen, Kristiansand og Oslo. Så vi har tilgang til filmarkivet hos Nasjonasbiblioteket. Så vi gjør, vi er jo da en forkjemper for kinokultur, etter hvert så er jo filmen som media er jo tilgjengelig på flere måter, altså DVD, fjernsyn og så videre. Men vi er altså da den som forsøker å bringe filmen tilbake der den hører hjemme, nemlig i kinosalen. Og det er et paradoks at alle er enige om at film er best på kino, men man kan av og til føle det at folk er ikke ( ). Så sånn sett så er vi litt sånn som et kunstgalleri, at vi representerer da film der den hører hjemme, i en sal. Esben Hoff: Så cinemateket har en fremtid altså ( )? Ole Petter Bakken: Ja, i alle høyeste grad, altså det er litt sånn, det er jo ingen som foreslår seriøst å legge ned, altså som sier at kan ikke kunstsamlingene på Rasmus Meyer lage noen fancy webløsninger og kunstkataloger, altså det kunne galleriet gjort, for å se bildene liksom på katalog. Det er liksom mye mer praktisk. Så det er ingen som seriøst vil foreslå det, men det er litt sånn med film at man kan tydeligvis da greie seg med å se film på fjernsyn og ikke på kino med ( ). Aksel Kielland: Aksel Kielland, Bergen filmklubb. Leder der, og det betyr også at jeg er styremedlem i Cinemateket. Jeg er også leder for Bergen Animasjonsfestival, og jobber litt for BIFF, først og fremst som katalogredaktør. Bergen filmklubb har lenge hatt et sånt, hva skal vi si, symbiotisk samarbeid med Cinemateket. Bergen filmklubb startet og opprettet Cinemateket i sin tid, vi hadde lenge felles katalog og styre. Vi forsøker nå å skille, og vi har da forsøkt å gjøre dette skillet mellom de to organisasjonene. Bergen filmklubb er utelukkende bygd opp på frivillig arbeid, og hvis, det jeg pleier å si er hvis Cinemateket er museet så er vi galleriet. Vi har, filmklubben i Bergen har en veldig tradisjon for å vise side 18 av 49

19 klassikere, men vi i Bergen filmklubb har de senere årene fokusert mer på de glemte gode filmene for eksempel, de nye filmene, vi får en del festivalfilm, vi får film fra andre filmklubber, og vi prøver da å vise film fra liksom de siste årene som ikke er så etablert men som gjerne kan bli det. Vi har holdt på, vi har vist her, på Bergen kino, i fem år, vi hadde vår siste visning i november i fjor, tror jeg. Og nå er vi på Kvarteret, men salen er ikke kommet i stand ennå til å, så vi venter på utbedring, blant annet fordi Unique har så mye å gjøre med å digitalisere kino-norge. Jeg vet ikke om jeg skal si så mye mer Esben Hoff: Du venter på penger for å? Aksel Kielland: Nei, vi venter på Unique. Esben Hoff: Hvor mange medlemmer er dere? Aksel Kielland: I styret eller i organisasjonen? Esben Hoff: I organisasjonen Aksel Kielland: Altså, betalende medlemmer? ( ) 1000 i året Esben Hoff: Har det gått opp eller ned? Aksel Kielland: Det går ned. Esben Hoff: Er det sånn at de som elsker film for filmens del og filmnerdene Aksel Kielland: Vi har et delt medlemskap det er mye mer studenter, filmklubben har mer ( ) Esben Hoff: Fint, og siste, det er deg, Tor Tor Fosse: Jeg driver BIFF, dokumentarfilmfestivalen BIFF. BIFF ble vedtatt opprettet av Bergen bystyre i 1999, så det er faktisk kommunalt, på en måte da, selv om det er et eget aksjeselskap. Og det eies da 100 prosent av Bergen kino, så vi holder til her i Bergen kino, og jeg drev da, ja først var jeg jo i Bergen filmklubb i mange år ( ), så drev jeg da importvirksomhet i Norsk filmklubbforbund ( ), og så drev jeg da, jeg var produsent for Tromsø filmfestival de første 8 årene. Og så fikk jeg da anledning til å hoppe over til Bergen i 2000, og har gjort det nå i, drevet den nå i disse 8 årene, nei 10 årene er det faktisk nå. Og da jeg startet opp filmfestivalen i Bergen, så fikk jeg da streng beskjed av festivalsjefen i Tromsø, at jeg ikke måtte kopiere meg selv. Jeg måtte finne på noe annet, og likeledes sa festivalsjefen i Haugesund, du må ikke gjøre det samme som oss. Så jeg måtte finne på noe nytt. Og det var ikke så veldig mye vanskelig egentlig å finne ut at det nye måtte være, vel vi ville stjele litt fra Haugesund, stjele litt fra Tromsø, stjele litt fra Film fra sør i Oslo, men hovedfokuset mitt ble i hvert fall da dokumentarfilm, så er spillefilm og dokumentarfilm nå på BIFF, og det har vært seg å være en veldig suksessformel, fordi at når folk har sett to spillefilmer på en dag, så vil de kanskje ha et hvileskjær, og da går de og ser en dokumentarfilm, og så kanskje klarer de enda en spillefilm etter det, så sånn sett så.. Esben Hoff: Jeg tenkte det var omvendt jeg Tor Fosse: Nei, ja, eller omvendt, altså det er jo veldig mange som faktisk bare går på BIFF for å se dokumentarfilm, og ikke ser spillefilm i det hele tatt. Når det gjelder spilefilmer så har vi da, ja ca 30 førpremierer på film som kommer kino, det er for de som er veldig ihuga sånn at de skal ha først, de som kommer på BIFF for å se de. Og så er det da veldig mange filmer vi har hentet inn fra utlandet, som man har bare en unik sjanse til å se, hvis ikke da filmklubben kommer senere og viser da, som ellers aldri kommer verken på kino eller TV eller noe som helst, og så er det da en del dokumentarer. Selvfølgelig skulle jeg også ønske at vi kunne vise mer dokumentarer på kino enn vi kan, men kinoen stritter da veldig imot på det området der, og jeg forstår jo det fordi at det er veldig få av dokumentarfilmene som går godt på kino. Jeg driver også et distribusjonsselskap ved siden av, det er ingen andre som har snakket høyt om distributørene her, men der er ca 10 oppegående distributører i Norge, og det er de som, det er de som tar all risiko med å kjøpe inn filmene. Og vi kjøper til og med inn filmer uten at kinosjefene har sett de, og så kan du da risikere at kinoen sier at Nei, vi er ikke interessert. Så da står du der med et tap på kanskje kr. Esben Hoff: Har vi et eksempel på det, bare kort Tor Fosse: Det er mange eksempler på det, men Esben Hoff: Har du tapt 10 ganger ? side 19 av 49

20 Tor Fosse: Nei, vi har ikke det. Men det finnes heldigvis støtteordninger da, og når kinoene da, dette garantiutvalget som Elisabeth snakker om, det er veldig viktig for oss, altså vi får garantier for det meste, men noen ganger tar vi sjanser på å investere i en film som kinoene ikke nødvendigvis vil ha. Esben Hoff: Greit, da går jeg rett på salen. Kommer det en redegjørelse her? Noen som vil eller må jeg trå til med mine glupe spørsmål? Har vi et spørsmål, har vi to, har vi tre? Aksel Kielland: Jeg kan gjerne uttale meg litt ( ) Esben Hoff: Kom igjen Aksel Kielland: Dere snakket om, altså hva som skal gjøre Bergen til en god filmby. Esben Hoff: Ja Aksel Kielland: Da vil jeg understreke viktigheten av at man har et bredt filmtilbud hele tiden. Esben Hoff: Er det ikke bredt nok, altså? Aksel Kielland: Det kan bli bredere, men altså, det som vi erfarer som jobber med disse tingene, spesielt frivillig arbeid, er at det er alltid mye lettere å søke penger til en festival enn det er å søke penger til kontinuerlig drift. Til animasjonsfestivalen så er det veldig lett å få støtte, men til Bergen filmklubb så er det til sammenligning ganske vanskelig. Men jeg vil jo si at Bergen filmklubb er veldig, veldig, veldig mye viktigere og produserer veldig mye mer for de pengene man får enn hva som er tilfellet med animasjonsfestivalen. Og viktigheten av, altså en kulturby, det må være kultur der hele tiden, det må ikke være sånn som der er i Tromsø, at det er kultur én uke i året. Det gjør ikke Tromsø til en viktig kulturby. Esben Hoff: Det vil folk i Tromsø mene noe annet om Aksel Kielland: Ja jeg vet det, jeg kjenne de Esben Hoff: Du kjenner de ja Elin Elin Sander: Nei, jeg, dette med kinodokumentar, jeg forstår jo det at dokumentar på kino nødvendigvis ikke går så bra. Jeg er litt opptatt av at film skal være en fellesopplevelse, det å kjøpe en DVD og se hjemme, det blir som å kjøpe en CD og høre på hjemme. Det er noe annet å gå på konsert. Og vi skal ha begge deler. Men jeg tenker jo også at vi trenger ikke å tenke bare kino, på at man sitter og ser en film sånn. Altså, film kan nå ut til publikum i fellesskap på mange andre områder. Jeg har et eksempel noe som heter doc lounge, som er opprettet, det begynte i Malmø, nå har det spredd seg til syv nordiske byer. Det er til sammen 20 som er planlagt i år, Bergen er en av dem som vi ønsker å få doc lounge til. Der er tanken at man viser dokumentar i, på et utested med visningsmuligheter, med en diskjockey, med servering, med gode stoler og diskusjon rundt. Og det har vært en kjempesuksess, altså det, de trekker til seg masse folk, ikke bare filmbransje og folk som vanligvis er opptatt av dokumentar, men fordi at man får se filmene og er i et miljø der man kan diskutere filmer og reagere på de Esben Hoff: Så visningsarenaen flytter seg et helt annet sted? Elin Sander: Så da flytter man visningsarenaen litt ut. Og jeg tror det er viktig å tenke ikke bare en ting, men ha mange tanker i hodet og finne ut hvilke filmer er det vi har, hvilke arenaer kan vi bruke for å få de ut til publikum, for det er jo det som er det viktige. Å kunne engasjere publikum med filmene. Esben Hoff: Er det ikke da flott at vi har så mange visningsarenaer, sånn som dere dokumenterer her i dag. Altså, jeg mener, du har ditt sted, du har ditt sted, altså alle får sitt på en måte, og så kjører du hard kommers når du skal prøve å tilfredsstille alle, og blir kjeftet på av alle samtidig Elisabeth Halvorsen: Ja, det kan du si. Altså det vi.. Esben Hoff: Sånn har det jo alltid vært Elisabeth Halvorsen: Ja Esben Hoff: Og nå kommer digitaliseringen og, og da får jeg mitt, for da får jeg opera Elisabeth Halvorsen: Sant konserter og det du men det vi ser, det er jo det at, som vi ikke har snakket så mye om, det er hvilke filmer må en se på kino? Og det har jo endret seg i de siste årene. Det er ikke alle filmer som en må se på kino lenger. Vi har en ny undersøkelse side 20 av 49