Bygg landet på ny! Sosialistisk Ungdoms manifest om arbeid og næring. Vedtatt på Sosialistisk Ungdoms 23. ordinære landsmøte, Hamar

Transkript

1 Bygg landet på ny! Sosialistisk Ungdoms manifest om arbeid og næring Vedtatt på Sosialistisk Ungdoms 23. ordinære landsmøte, Hamar juni 2010

2 2 Innholdsfortegnelse 1. Vårt utgangspunkt Arbeid til alle Demokrati og velferd på arbeidsplassen Arbeiderstyrte bedrifter Utflagging av arbeidsplasser Velferd Ungdom i arbeid Lærlingpolitikk Bemanningsbyråer Franchise Kvinner i arbeidslivet Sosialistisk styring av offentlig sektor Bygg landet på nytt. Industrireisning for fremtida Olje Leverandørindustrien Norsk kraftindustri en sosialistisk energipolitikk Industrikraft nå! Forskning og utvikling Et sosialistisk landbruk Fiskeri- og havbruksnæring...23

3 3 1. VÅRT UTGANGSPUNKT Som en sosialistisk organisasjon er vår forståelse av arbeid og arbeidets posisjon i samfunnet sentralt for våre analyser av den virkeligheten vi lever i. Hvem som har makta over produksjonsapparater, arbeidet vårt, og overskuddet arbeidet vårt skaper er avgjørende for hvem som har makta over samfunnet vårt som helhet. Det er på arbeidsmarkedet klassemotsetningene kommer best til syne. Arbeidsfolk vil alltid ha interesse av høyere lønninger, økt medbestemmelse og bedre velferd, mens den enkelte arbeidsgiver alltid vil ha en objektiv interesse av å motarbeide disse kravene. Derfor oppstår avtaler mellom klassene kun når vi er godt nok organiserte til å tvinge overklassen til å gi etter for sentrale krav, eller når vi på grunn av svak organisering ikke klarer å stå imot overklassens angrep på vår felles velferd eller våre rettigheter. Disse angrepene på velferdsstaten og rettigheter i arbeidslivet rammer kvinner hardest, og er dermed med på å opprettholde den skeive fordelinga mellom kvinner og menn. Ut fra denne forståelsen er kampen om arbeidet den viktigste kampen for en sosialistisk og feministisk bevegelse. Arbeiderklassen og overklassen, d.v.s. de som eier produksjonsmidlene, vil alltid ha forskjellige interesser. Der arbeiderklassen ønsker seg arbeid, individuelle og kollektive rettigheter, ønsker overklassen at færre skal være i arbeid og at det skal være mindre rettigheter. Slik kan de øke sine fordeler og privilegier på bekostning av arbeiderklassen. Dette innebærer at de i mange sammenhenger ønsker arbeidsløshet, fordi en betydelig arbeidsløshet bidrar til å holde lønningene nede. Arbeidsløshet er den største trusselen mot arbeiderklassen som kollektiv. Ved høy arbeidsløshet og flere hender som ønsker de samme jobbene, blir det lettere for overklassen og deres støttespillere å presse ned lønninger og sette arbeidsfolk opp mot hverandre. Denne maktkampen kan vinnes gjennom organisering og ved å sette arbeidermakt mot kapitalmakt. I kampen mellom arbeiderklassen og overklassen skal kravet alltid være arbeid til alle, samt kollektive og individuelle rettigheter. Arbeid til alle er også et mål som vil styrke arbeiderklassens posisjon ved at det bidrar til mindre motsetninger innad i arbeiderklassen. Norge har tradisjonelt en godt organisert arbeiderklasse og en sterk fagbevegelse. Det har ført til at vi har kjempet til oss mange rettigheter på bekostning av overklassens privilegier. Fagbevegelsen er fortsatt en progressiv drivkraft i det norske samfunnet med tyngde til å gjennomføre store endringer til fordel for arbeiderklassen. Med en sterk fagbevegelse har vi i Norge også et særskilt ansvar for å bidra med kunnskap, ressurser og solidaritet til land som ikke deler vårt utgangspunkt.

4 4 2. ARBEID TIL ALLE Som sosialister er arbeid til alle det viktigste enkeltkravet vi kan stille og et av de viktigste målene vi kjemper for som organisasjon. Med arbeid til alle menes ikke bare fraværet av arbeidsledighet, men også et samfunn som makter å inkludere de som i dag faller utenfor arbeidslivet uten å bli fanget opp i statistikken som arbeidsledige. Dette gjelder både for mange uføre som har mulighet til å jobbe mer, samt for mange deltidsansatte som ønsker full stilling. Arbeidsledighet skyldes først og fremst dårlige prioriteringer fra myndigheter og næringsliv. Det er økonomisk og politisk mulig i Norge i dag å holde alle i arbeid, men vi ser at det dessverre ikke er en prioritert oppgave. I stedet ser vi at den norske eierklassen tar ut stadig større utbytter til eget forbruk og at det private forbruket øker langt hurtigere enn det offentlige. Sosialistisk Ungdom vil prioritere kravet om retten til arbeid. Ikke bare erkjenner vi at dette har vi penger til i Norge, men vi innser at på sikt er dette også økonomisk lønnsomt for samfunnet som helhet. Med flere hender i arbeid øker fellesskapets verdiskaping, som igjen muliggjør at mer ressurser kan brukes til velferdstjenester, skole og infrastruktur. Derfor er det også et sentralt krav å ha et mer tilrettelagt arbeidsliv. Det er ikke alle som har mulighet til å jobbe fulltid, men det betyr ikke at det eneste alternativet er uføretrygd. Det betyr derimot at staten må gå inn og sponse flere tilrettelagte bedrifter slik at alle kan bidra og ha en jobb og gå til. I tillegg må det bli lettere for bedrifter å søke støtteordninger som gjør det lønnsomt å ansette folk som ikke er hundre prosent funksjonsfriske. Det bør ikke diskvalifisere noen fra arbeidslivet å ikke ha muligheten til fulltid, å være uskikket til enkelte deler av en type jobb eller lignende. Det at man ikke er i stand til å gjøre alt er ikke det samme som å ikke være i stand til å gjøre noe. Vi har i dag en stor grad av ufrivillig deltidsarbeid, særlig blant kvinner. Mange kvinner presses inn i deltidsstillinger fordi arbeidsoppgavene er for fysisk krevende, fordi de har problemer med å kombinere det ubetalte arbeidet i hjemmet med lønnsarbeid eller fordi de rett og slett ikke får en fulltidsstilling. Dette er en form for arbeidsledighet vi som sosialister ikke kan akseptere. Derfor må vi kreve en 6-timers normalarbeidsdag slik det er mulig å kombinere lønnsarbeid med ansvar for en familie, og derfor må vi kreve at deltidsansatte får overtidsbetalt for alt arbeid utover sin stillingsbrøk slik at det ikke lenger blir mulig å spekulere i å misbruke deltidsansatte fremfor å gi folk fulltidsstillinger. Vi krever heltid som rettighet, og deltid som mulighet. Styringsverktøyet for den økonomiske politikken samt industripolitikken må være å sikre folk arbeid. Dette er grunnleggende annerledes fra et markedsliberalistisk syn på samfunnet hvor det viktigste er å få budsjettene i balanse og størst mulig utbytte til aksjonærene. For at denne formen for styring av økonomien skal bli en realitet må staten ta en svært mer aktiv rolle i sitt eierskap av bedrifter. Samtidig må statens eierskap utvides for å få flere bedrifter over til folkets hender. Å ha et aktivt statlig eierskap til norske bedrifter er viktig for å sikre folk arbeid og bruke overskuddet på å opprette nye arbeidsplasser, men også for å kunne styre investeringene i en miljøvennlig og bærekraftig retning. Derfor er et større og mer aktivt eierskap en forutsetning for vår næringsvisjon for Norge. Vi kan aldri akseptere en situasjon der nasjonens industrielle utvikling ligger på private hender og styres av markedets logikk for

5 5 maksimal profitt. En slik situasjon vil alltid medføre arbeidsledighet, en fordeling på overklassens premisser, og vil aldri løse klimakrisa. Å sikre arbeid til alle handler om å skape et samfunn som tar vare på alle. Det er en egenverdi i å ha en jobb å gå til hver morgen og å kunne bidra til samfunnet. Å sikre arbeid til alle er også et godt utgangspunkt for å kunne redusere sosiale problemer knyttet til rus og kriminalitet. I tillegg er det viktig for oss å sikre arbeid til alle fordi det styrker arbeiderklassen som kollektiv. Det er lettere for oss å kreve vår rett på bekostning av overklassen når det ikke er mange av oss som kjemper om de samme jobbene. For å kunne komme dit er vi imidlertid avhengig av at folk står sammen også i dårlige tider og at alle arbeidsfolk opptrer solidarisk. Vårt viktigste våpen i kampen for arbeid er derfor organisering. Følgelig blir fagbevegelsen vår viktigste allierte.

6 6 3. DEMOKRATI OG VELFERD PÅ ARBEIDSPLASSEN Kapitalismen som system kommer til uttrykk i samfunnets verdiproduksjon, og utbyttingen av arbeidere innenfor produksjonen er selve kjernen i den kapitalistiske økonomien. Kun gjennom en omveltning av produksjons- og eierforholdene vil en kunne endre det rådende økonomiske systemet. Derfor er arbeidsplassene den viktigste arenaen for å kjempe fram en mer demokratisk organisering av økonomien. I kampen for et mer demokratisk samfunn står spørsmålet om hvem som skal eie arbeidsplassene helt sentralt. En organisering av økonomien hvor noen få har eierskap over store bedrifter og hvor stadig større deler av overskuddet tilfaller disse eierne medfører store begrensninger i demokratiet. Når makten konsentreres på noen få eiere er det helt åpenbart at dette skjer på bekostning av arbeidernes makt og innflytelse over sin arbeidsplass, samt lokalsamfunnets innflytelse over sysselsettingen. Som en revolusjonær organisasjon har Sosialistisk Ungdom som mål å erstatte kapitalismen med et økonomisk system sosialismen hvor det private eierskapet til produksjonsmidlene, der hvor dette medfører utbytting, bortfaller. Når privatpersoner ikke lenger vil kunne utbytte arbeidere gjennom dette eierskapet åpner man for mer demokratiske måter å organisere arbeidet på, hvor overskuddet vil tilfalle arbeidere og fellesskapet framfor kapitalister. Selv om en sosialistisk økonomi er målet, er det viktig å alltid søke løsninger innenfor de rammene som kapitalismen setter som kan medføre økt demokratisk styring over arbeidsplasser og samfunnet for øvrig. Derfor er vi avhengige av en sterk fagbevegelse og folkevalgte som kan kjempe fram politiske løsninger som muliggjør en demokratisering av arbeidslivet. Å demokratisere arbeidsplassen til folk er et mål i seg sjøl. Det er viktig at folk har eierskap til arbeidsplassen sin, og har en reell innflytelse på viktige avgjørelser som blir tatt. Å kunne ha innflytelse over stedet der du daglig legger ned arbeidskraft er viktig både for trivselen og sykefravær, men også for opplevelsen av å bidra til en samfunnsutvikling. Å la arbeiderne få bestemme mer på arbeidsplassen gjør ofte også bedrifter mer effektive. Derfor krever SU at de ansatte i større grad blir representert i organer som tar avgjørelser som påvirker arbeidet. 3.1 Arbeiderstyrte bedrifter Både i Norge og i utlandet finnes det flere eksempler på bedrifter hvor arbeidere i mer eller mindre grad besitter eierskapet over bedriften innenfor kapitalismens rammevilkår. Ulike modeller er representert, deriblant aksjeselskap hvor de ansatte eier en gitt andel hver, kooperativer og løsninger hvor fagforeninger eier bedriften. Felles for alle disse modellene er at både lovverket og finanskapitalens betingelser setter begrensninger for hvor gjennomførbare slike modeller er på sikt, samt hvilke typer bedrifter som kan driftes under en slik organisering. Felles for de fleste er at det har vist seg vanskelig å skaffe finansiering til arbeidereide bedrifter. I Norge har vi også et skattesystem hvor store kapitaleiere har en mye lavere skattesats enn lønnstakere og ansatteiere, slik at kapitaleiere kan hente ut langt større verdier av en bedrift. Kapitalister blir dermed gjennom lovverket favorisert framfor ansatte i forhold til beskatning av merverdi.

7 7 SU krever politiske tiltak som gjør det mulig å åpne for demokratisk eierskap over bedrifter. Staten må sørge for banktjenester og gode finansieringsordninger som gjør det muglig for arbeiderstyrte virksomheter å oppstå og overleve. Arbeiderstyrte bedrifter er viktig i et kjønnsperspektiv. Vi mener ikke at rike menn skal eie damers arbeidsplass. Også i arbeiderstyrte bedrifter er ansiennitet og kjønnskvotering viktige prinsipper for sammensetning av ledelse. Arbeiderstyrets organisering må naturligvis variere etter bedriftenes størrelse og virkeområde, men mange av elementene innenfor det politiske demokratiet kan overføres til styringen av større selskaper. Mindre bedrifter kan styres direkte gjennom allmøter og organer der alle ansatte møter. Hensynet til lokalbefolkning og miljø vil også gjøre det nødvendig å gi representanter fra lokalsamfunn og lokal politisk ledelse medbestemmelsesrett i arbeiderstyrte bedrifter. 3.2 Utflagging av arbeidsplasser Ved hjelp av en sterk fagbevegelse og målrettet kamp har den nordiske modellen blitt fremkjempet. Den nordiske modellen kjennetegnes ved en fungerende velferdsstat, et relativt godt utviklet bedriftsdemokrati og at arbeidstakere har både rettigheter og medvirkning innenfor de rammene den kapitalistiske produksjonsmåten tillater. Samtidig ser vi at en sterk fagbevegelse og velfungerende velferdsstat i seg selv ikke har gitt den norske arbeiderklassen makt til å sikre arbeidsplasser, arbeidsforhold og en rettferdig fordeling av bedriftenes overskudd. I stedet ser vi at de rettighetene fagbevegelsen har kjempet fram for landets arbeidstakere stadig innskrenkes og trues på grunn av liberalisering av økonomien og kravet om en stadig økende profittskaping. Konsekvensene av dette ser vi særlig når lønnsomme bedrifter legges ned og produksjonen flagges ut til andre land hvor produksjonen kan fortsette til langt lavere kostnader for bedriftseierne. Bedriftseieres makt og mulighet til å legge ned lønnsomme bedrifter utgjør et alvorlig demokratisk problem, både for bedriftens arbeidstakere og for lokalsamfunn. Det er derfor viktig å gjennomføre demokratiske mottrekk mot denne utviklingen. SU vil derfor gi de ansatte vetorett mot nedleggelse av lønnsomme bedrifter. Dersom bedriften besluttes nedlagt skal de ansatte ha forkjøpsrett til bedriften i samarbeid med offentlige myndigheter som må sørge for at det er mulig å reise kapital til slike oppkjøp. I tillegg bør en innføre lovverk som hindrer utflytting og spekulative oppkjøp av bedrifter. 3.3 Velferd Graden av velferd i et samfunn gjenspeiler maktforholdene. I Norge har en sterk fagbevegelse i etterkrigstiden kjempet gjennom viktige reformer og rettigheter ikke bare for arbeiderklassen men for fellesskapet. Den norske velferdsstaten har sørget for en sterk offentlig sektor som har sysselsatt store deler av befolkningen. Innenfor offentlig sektor har fagbevegelsen stått sterkt og kjempet gjennom fellesskapsløsninger og generelle lovverk som også har kommet uorganiserte og ansatte innenfor privat sektor til gode. I løpet av de siste tiårene har offentlige arbeidsplasser vært underlagt stort press gjennom innføring av bedriftsøkonomiske modeller, tvang til profitthensyn og privatisering av offentlige tjenester og dermed også arbeidsplasser.

8 8 I privat sektor er organiseringsgraden lavere enn i offentlig sektor og hensynet til profittskaping står i større motsetning til arbeidernes velferd. Derfor er det viktig at arbeidernes rettigheter i lovverket styrkes slik at alle arbeideres velferd og rettigheter ivaretas og følges, og at arbeideres rettigheter baseres på fellesskapsløsninger. Forhandlinger om lønn, arbeidsvilkår og overtid må gjøres gjennom tillitsvalgte i fagforeningene og ikke på individuelt nivå mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, da det medfører økt press på den enkelte arbeidstaker og skaper usosiale overtidsordninger. Arbeiderklassen må sikres reell medbestemmelse, ikke bare økt innflytelse på arbeidsplassen. For å styrke arbeiderklassens posisjon på arbeidsplassen og i samfunnet må en sikre arbeid til alle og styrke velferdsstaten. For å styrke arbeidstakernes velferd og arbeidsmiljø er det viktig å reversere den økende brutaliseringen av norsk arbeidsliv. Som et ledd i dette ønsker SU å redusere normalarbeidsdagen fra 7,5 til 6 timer. Forsøk med 6-timers normalarbeidsdag har vist at produktiviteten øker, sykefraværet reduseres samt at arbeidsmiljøet og trivselen på arbeidsplassen bedres. I tillegg får de ansatte flere pensjonspoeng på kortere tid, noe som vil lønne seg spesielt for ansatte i tunge helse og omsorgsyrker. Dermed kan folk stå lenger i arbeid uten å slite seg ut, samt at bedriften gis muligheten til å øke sysselsettingen. For å sikre den praktiske gjennomføringen må stat, fagbevegelse og bedrifter gå sammen i et trepartssamarbeid for å kartlegge hvordan dette best løses i den enkelte bransje. Som et viktig ledd i å få folk til å stå lenger i arbeid ved å hindre arbeidsrelaterte slitasjeskader bør arbeidsgiverne ansvarliggjøres for å ivareta arbeidstakernes fysiske og psykiske helse. Derfor krever Sosialistisk Ungdom at bedrifter skal tilrettelegge for minimum 1 timers fysisk aktivitet per uke innenfor arbeidstiden. I tillegg mener vi at for å forebygge psykiske påkjenninger og for at folk skal oppleve trivsel, mestring, fellesskap og faglige utfordringer, må bedrifter aktivt oppfordre arbeiderne til videreutdanning, ha gode rutiner på medarbeidersamtaler og alle ansatte skal oppleve kort vei til nærmeste overordnede. 3.4 Ungdom i arbeid Ungdom er en spesielt utsatt gruppe i dagens arbeidsliv. Ungdom arbeider ofte i deltidsstillinger, på dårlig eller uten arbeidskontrakt og med lavere lønn enn de har krav på. Et av hovedproblemene er at mange ansettes på midlertidige kontrakter eller som ekstrahjelper. Midlertidige kontrakter gir arbeidsgivere mulighet til å ansette folk i kortere perioder, for eksempel en måned for så å revurdere den ansattes stilling. Dette gir arbeidstakere et svært dårlig utgangspunkt for forhandlinger siden de da mangler stillingsvernet som beskytter de etter at kontrakten løper ut. I tillegg er dette katastrofalt for arbeidstakernes livssituasjon ved at en ikke har en forutsigbar inntekt. Dette rammer spesielt unge i etableringsfasen og gjør det tilnærmet umulig å ta opp lån til for eksempel boligkjøp. Sosialistisk Ungdom vil derfor gå i mot en hver liberalisering av bruk av midlertidige ansettelser og det bør vurderes om det i det hele tatt skal være rom for denne typen kontrakter i arbeidslivet. Ungdom som gruppe blir ofte utnyttet i arbeidslivet på grunn av manglende erfaring fra arbeidslivet, mindre kunnskap om deres rettigheter som arbeidstakere og fordi færre ungdommer er fagorganiserte sammenlignet med voksne arbeidstakere. Derfor er det viktig at fagforeningenes posisjon i arbeidslivet styrkes. På arbeidsplasser med høy gjennomtrekk av

9 9 unge arbeidstakere som i butikker og i restaurantbransjen ser man derfor at arbeidstakernes rettigheter ikke er ivaretatt på en bra nok måte, og at graden av fagorganisering er svært lav. Derfor er det viktig å støtte opp om fagforeningenes arbeid rettet mot ungdom i arbeidslivet. På samme måte er det mange arbeidsgivere som benytter seg av uforholdsmessig mange ekstrahjelper som ikke har faste vakter, men tilkalles ved behov. Denne ordningen blir sterkt misbrukt ved at mange som jobber på ekstrahjelpkontrakter i praksis jobber heltid eller tilnærmet heltid. Dette gir derimot arbeidsgiver muligheten til å raskt ta jobben fra mange folk ved behov uten å gi vedkomne sparken. Dette gjør forhandlingssituasjonen vanskelig for de utsatte fordi arbeidsgiver ikke trenger å sparke sine ansatte for at de skal miste jobben, det holder å slutte å ringe. Sosialistisk Ungdom mener derfor at kontrakter som ikke garanterer et minsteantall timer i uka man har krav på å arbeide bør forbys. Videre vil vi at arbeid ut over stillingsbrøken skal gi rett til overtidsbetaling og gi fagforeningene forhandlingsrett og lokal konfliktrett i saker som gjelder utvidelse av deltidsstillinger. I løpet av de siste årene har private vikarbyråer kommet desto mer på banen når det kommer til arbeidsformidling. Disse firmaene fakturerer bedriftene de leier ut arbeidskraft til for vesentlig mye mer enn det arbeidstakerne mottar i lønn og motytelser. Denne differansen viser at andelen av verdiskapingen vi mottar i lønn er liten og at rommet for at arbeidsfolk kan kreve en større del av kaka er stort. Private vikarbyråer tar i dag ut enorm fortjeneste for en jobb som uten problemer kunne vært løst av det offentlige. Alle private vikarbyråer bør tas over av kommunene, eller i enkelte tilfeller tilfalle staten. Ungdom i arbeid er en utsatt gruppe av mange grunner, ikke minst gjelder dette pensjonsordninger. SU krever at dagens AFP-ordning og bruttogarantert offentlig tjenestepensjon videreføres og utvikles i arbeidstakerens favør. I tillegg krever vi at besteårsregelen gjeninnføres. Pensjonsordningene våre skal ikke bli verre for fremtidige generasjoner, men stadig forbedres. Både franchise og bemanningsbyråene ansetter i stor grad ungdom. Begge bransjene er direkte arbeiderfiendtlige og innebærer en stor utfordring. Sosialistisk Ungdom anser det som viktig å få ryddigere arbeidsforhold og sterke faglige rettigheter i disse bransjene. 3.5 Lærlingpolitikk Alt for lenge har landets lærlinger måttet finne seg i en urettferdighet og forskjellsbehandling som ikke er en velferdsstat verdig. Mens alle som ønsker å begynne på universitetet har en lovfestet garanti for å få fullført sin videregående opplærling, gjelder ikke den samme rettigheten for de som velger å gå rett ut i jobb etter endt videregående utdanning. Det finnes ikke nok lærlingplasser i Norge, og det gjøres ikke nok for å skape nye. Hvert år står tusenvis av yrkesfagelever uten lærlingplass, og problemet blir forsterka i tider med høy arbeidsløshet. Finanskrisa og veksten i arbeidsledigheten gjør situasjonen enda mer prekær, når mange ungdommer som er ute i lære nå mister lærlingplassen og slik både mister inntekten og får avbrutt utdanninga si. Bare fra 2007 til 2008 forsvant over 4000 lærlingplasser. Mangelen på lærlingplasser er ikke noe nytt problem. Sosialistisk Ungdom ønsker en lærlingreform for å sikre all ungdom lik rett til videregående utdanning, også i lærebedrift. En slik reform må innebære at myndighetene gjennom trepartssamarbeid med fagbevegelsen og bedriftene i bransjene må fastslå behovet for å utdanne ny arbeidskraft, og anslå antallet lærlingplasser som må stilles til rådighet for å få full dekning.

10 1 0 SU mener bedriftene har et samfunnsansvar for å sikre rekruttering til sin bransje. Utgiftene ved å utdanne lærlinger må fordeles mellom det offentlige og alle bedriftene i en bransje. Når alle bedriftene bidrar økonomisk til ordninga uavhengig av om de mottar lærlinger eller ikke vil de ikke lenger ha noen grunn til å ikke motta lærlinger. Den nøyaktige utforminga må utarbeides i samarbeid med partene i arbeidslivet, slik at vi får en ordning som passer til ulike bransjer. På denne måten vil man snu dagens system på hodet slik at det vil bli bedriftene som må konkurrere om lærlingene og ikke omvendt. For å forhindre useriøse bedrifter som utbytter billige lærlinger i utdanningstiden for så å kaste de rett ut igjen, er vi villige til å åpne for at både bedrift og lærlinger binder seg til å videreføre arbeidsforholdet i et gitt antall år, dette kan variere mellom de ulike bransjer også etter at lærlingtiden er fullført. Dette må selvsagt kompenseres ved å gi lærlingene full lønn også under utdanning. I tillegg er det slik at ikke alle ønsker å gå i læra rett etter videregående. Noen velger å ta et år med påbygning, noen faller ut, mens andre velger helt annerledes etter 2 år på videregående skole. Sosialistisk Ungdom mener at det burde legges til rette for at flere kommer tilbake til skolen etter et kortere eller lengre avbrekk. Derfor mener vi at alle lærlinger må sidestilles uavhengig av om de kommer rett fra to år på videregående, eller har hatt et avbrekk fra skolen. SU vil lovfeste retten til lærlingplass og mener denne lærlingreformen er beste middel for å sikre alle lærlingplass. Men fram til en slik reform settes ut i livet vil SU støtte alle tiltak som bidrar til flere lærlingplasser. Tilskuddet til bedrifter som tar inn lærlinger må økes. Det må settes krav om at alle som skal inngå kontrakter med det offentlige må være godkjente lærlingbedrifter. Offentlig sektor og offentlig eide bedrifter må gå foran som gode eksempel for privat sektor. Den videregående utdanninga må styrkes på de yrkesretta linjene. Både mer yrkesretting av undervisningen og mer praksis i utdanningen vil gjøre elevene bedre rustet til å møte arbeidslivet. SU vil ha en styrking av velferdsgodene til lærlinger ved at de gis de samme offentlige rabattordningene som studenter, f.eks på kollektivtransport. SU ønsker også at det skal bygges ut egne lærlingboliger som kan sikre et billig og trygt boalternativ i lærlingtida. Ei skikkelig satsing på lærlinger er ei satsing som vil komme alle til gode over en lang periode. Vi vil få en større arbeidsstyrke av dyktige fagfolk og behovet for utenlandsk arbeidskraft vil synke. 3.6 Bemanningsbyråer Bemanningsvirksomhet er en bransje som livnærer seg på å leie ut arbeidskraft til arbeidsplasser for å tjene penger på det. Disse firmaene fakturer bedriftene de leier ut arbeidskraft til for vesentlig mye mer enn det arbeidstakerne mottar i lønn og motytelser. Denne differansen er en grov utnyttelse av arbeidskraft. Bemanningsvirksomheten tar over stadig større andeler av sysselsettingen i landet. NAV henviser arbeidsløse til bemanningsselskap som Manpower og Adecco. Og mange arbeidsplasser har i dag sluttet å ansette direkte, og benytter seg av kun av bemanningsselskaper. Det har oppstått en situasjon hvor det er blitt vanskelig å finne arbeid for ufaglærte. Noe som særlig rammer unge. Ved å leie inn arbeidskraft, fraskriver arbeidsplassen seg arbeidsgiveransvaret. Mange arbeidsplasser velger å bemanne stillinger via tidskontrakter istedenfor å ansette fast. Sosialistisk Ungdom mener at det skal forbys å innleie arbeidskraft i over 6 måneder. Og at dersom ansettelsesforholdet varer over 6 måneder skal arbeidstager tilbys fast stilling.

11 1 1 Sosialistisk Ungdom mener at bemanningsvirksomheten er direkte arbeiderfiendtlig og vil jobbe mot deres etablering i landets lovverk. Derfor stiller vi oss negative til EUs vikarbyrådirektiv. Offentlig sektor må gå frem som et godt eksempel ved å forby bruk av kommersielle bemanningsbyrå. En må få ut alle useriøse aktører fra markedet og få en mer ordnet arbeidssituasjon for ansatte i bemanningsselskapene. Ved å lovfeste rett til lønn, selv når de ansatte ikke er utleid vil de ansatte gis større faglige rettigheter, og en stabil inntekt og større muligheter for å fagorganisere seg. Samtidig vil det bli mindre gunstig å drive bemanningsvirksomhet. Et slikt tiltak vil gagne arbeiderne, og motvirke veksten til bemanningsnæringen. Sosialistisk Ungdoms endelige mål vil være avvikling av all kommersiell bemanningsvirksomhet. Vi anerkjenner behovet for arbeidsplasser til å kunne leie inn arbeidskraft over korte perioder. Men dette er en virksomhet som det ikke skal være mulighet å tjene penger på. SU mener derfor at bemanningsvirksomheten må tillegges en offentlig etat, statlig eller kommunal. 3.7 Franchise Mange ungdommer jobber i dag i franchisebedrifter som Narvesen, 7eleven og lignende. En franchisebedrift er en bedrift som har kjøpt et konsept fra franchisen sentralt. Dette innebærer merkenavn, logo, oppskrifter og lignende. Utenom det driver eier på eget ansvar. Franchisbedriftenes struktur gjør det vanlig med dårligere arbeidsvilkår og lønninger. Fagorganiseringsprosenten er vesentlig lavere enn i sammenlignbare egeneide bedrifter. SU krever en omstrukturering av dagens franchiselovgivning. Tariffavtale må kunne handles frem sentralt hos franchisen. Mens franchisets sentrale ledd må stå endelig ansvarlig for utbetaling av de ansattes lønninger, slik at de ansatte alltid vil kunne få utbetalt feriepenger og lønn i tilfelle konkurs.

12 KVINNER I ARBEIDSLIVET Som en feministisk organisasjon ønsker Sosialistisk Ungdom å rette et spesielt fokus på kvinners utsatte stilling i arbeidslivet. I Norge er det fortsatt slik at kvinner kun tjener 85 øre for hver krone en mann tjener, det er kvinner som er mest utsatt for ufrivillig deltid og det er ofte kvinner som tar de tyngste løftene. Der de tyngste takene i industrien har blitt mekanisert og utføres ved hjelp av maskiner, står arbeidsfolk i helse- og omsorgssektoren igjen uten de samme mulighetene for å ta moderne teknologi til hjelp for å lette arbeidsbyrden. Kvinner i helse- og omsorgssektoren står derfor for det tyngste arbeidet i Norge uten å få verken lønna eller respekten de fortjener. En av de største urettferdighetene som først og fremst rammer kvinner er problemet med å skaffe seg fast jobb. Stadig oftere utlyser til og med kommunale sykehjem mange små stillinger, fremfor å utlyse heltidsstillinger. Svært mange kvinner som ønsker å arbeide heltid blir kun tilbudt stillingsprosenter mellom 20 og 80 prosent. Ufrivillig deltid rammer hardt økonomisk, gjør det vanskelig å etablere seg, ta opp boliglån eller opprettholde en god levestandard. Sosialistisk Ungdom mener at før en utlyser nye, små stillinger, må de som allerede jobber i bedriften bli tilbudt økt stillingsbrøk. På sikt ønsker vi imidlertid å lovfeste retten til heltidsansettelse. På denne måten kan deltid bli en mulighet for de som ønsker å jobbe mindre, mens heltid er en rettighet for alle. Dette vil være et tiltak som er progressivt på to måter. For det første er det med på å styrke arbeiderklassens stilling, ved å inkludere folk i arbeidslivet og slå beina under en kynisk spekulering med deltidsstillinger som bedrives både av private bedrifter og det offentlige. I tillegg er det slik at tvungen deltid er en av de største grunnene til den økonomiske forskjellen mellom menn og kvinner, og derfor vil dette være et tiltak som fungerer utjevnende mellom kjønnene. Sosialistisk Ungdom ønsker også en statlig likelønnspott for å jevne ut de økonomiske forskjellene mellom tradisjonelt kvinnedominerte og mannsdominerte yrkesgrupper. Dette vil i tillegg til å jevne ut lønnsforskjellene mellom kvinner og menn heve statusen for tradisjonelle kvinnedominerte yrker. I dag er det slik at lønn og status går hånd i hånd, noe som rammer kvinner med dobbel virkning. For å heve statusen til disse kvinnene og gi dem respekten de fortjener er en økning av lønnsnivået et helt nødvendig grep. I dagens samfunn har menn som gruppe gjennomgående mer makt og ressurser enn kvinner som gruppe. I tillegg fører de tradisjonelle kjønnsrollene til at menn blir betraktet som aktive og handlende subjekter, mens kvinner blir betraktet som passive objekter. Dette gir seg også utslag i arbeidslivet, hvor den skjeve maktfordelingen mellom kjønnene blir opprettholdt. Kjønnsrollene medfører at kvinner og menn blir behandlet ulikt og møtt med ulike forventninger, noe som spesielt er begrensende for kvinner i arbeidslivet. Det har vist seg å være problematisk for kvinner å innta ledende stillinger i arbeidslivet fordi menn tradisjonelt sett har inntatt disse posisjonene. Med overvekt av menn i ledende posisjoner er det menn som får legge premissene for hvilke egenskaper som foretrekkes når nye ledere rekrutteres. Dermed blir de egenskapene som tradisjonelt blir sett på som mannlige foretrukket, noe som gir kvinner et dårligere utgangspunkt for å innta ledende posisjoner, samt for å velge tradisjonelt mannsdominerte yrker. Det er en av grunnene til at SU ønsker arbeiderstyrte bedrifter, hvor de som bærer ansvaret får være med i avgjørelsene som tas.