Om makt. Teori og kritikk. Fredrik Engelstad(r ed.) Ad Notam Gyldendal

Transkript

1 Om makt Teori og kritikk Fredrik Engelstad(r ed.) Ad Notam Gyldendal

2 Ad Notam Gyldendal utgave, 1. opplag 1999 ISBN Omslagsdesign ved Resonans AS Layout ved forlaget Sideombrekking ved AIT Trondheim AS, 1999 Brødtekst: Garamond 10.5/13.5 pkt Papir: Silverblade matt 115 gr bestrøket Printed by AIT Gjøvik AS, 1999 Alle henvendelser om boken kan rettes til Ad Notam Gyldendal AS Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo Denne boken inngår i en serie publikasjoner fra Makt- og demokratiutredningen Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

3 INNHOLD Fredrik Engelstad INNLEDNING... 7 Fredrik Engelstad MAKTBEGREPET ETTER MAX WEBER Arild Danielsen og Marianne Nordli Hansen MAKT I PIERRE BOURDIEUS SOSIOLOGI Erling Sandmo MICHEL FOUCAULT SOM MAKTTEORETIKER Sindre Mekjan KUNNSKAP, MAKT, ETIKK OG POLITIKK I JACQUES DERRIDAS DEKONSTRUKSJON Fredrik Engelstad MAKT I JOHN SEARLES TEORI OM SOSIALE INSTITUSJONER Trygve Gulbrandsen MAKT SOM GENERALISERT KOMMUNIKASJONSMEDIUM... Niklas Luhmann om makt M

4 Om makt. Teori og kritikk Anne Lise Ellingsæter PATRIARKATET. TEORI OG KRITIKK Gro Hagemann og Klas Åmark FRA «HUSMORKONTRAKT» TIL «LIKESTILLINGSKONTRAKT»... Yvonne Hirdmans genusteori 174 Elin Svenneby BIOS POLITIKOS... Makt og handling hos Hannah Arendt 207 Helge Høibraaten KOMMUNIKATIV MAKT OG SANKSJONBASERT MAKT HOS JÜRGEN HABERMAS Andreas Føllesdal MAKT I JOHN RAWLS TEORI OM RETTFERDIGHET SOM RIMELIGHET Øyvind Østerud RAYMOND ARON OG TEORIER OM MAKT I INTERNASJONAL POLITIKK Fredrik Engelstad FRA HANDLING TIL STRUKTUR TUR/RETUR? FORFATTERNE PERSONREGISTER M

5 Fredrik Engelstad INNLEDNING I studiet av samfunnslivet er makt et av de mest fascinerende, men også et av de vanskeligste fenomener å forstå. Makt er både synlig og usynlig, utøvet og foregrepet, et gode og et onde, ettertraktet og avskydd. Fenomenet har en egen evne til å gli unna når vi prøver å gripe det. Kanskje er det ikke engang ett klart avgrenset «fenomen» vi har å gjøre med. Av disse grunner får den teoretiske forståelsen av makt en særegen status. I sterkere grad enn med de fleste andre sosiale fenomener blir vår oppfatning av makt formet av teoriene om den. Samtidig er det nokså sprikende oppfatninger, både innenfor og utenfor fagmiljøene, om hva som gir den dypeste og mest relevante teoretiske innsikten. Derfor er antakelig den mest sakssvarende måten å presentere viktige bidrag til vår forståelse av makt på, å diskutere teorier i tilknytning til de personer som har utviklet dem. Fordelen med å rette søkelyset mot de enkelte teoretikerne, er at det best får frem mangfoldet av tenkemåter, og brytningene mellom dem. Alternativt kunne teorier om makt vært sammenfattet ut fra ulike faglige tradisjoner, slik det ble gjort i den svenske maktutredningen (Petterson 1989). Eller fremstillingen kunne vært systematisert ut fra forskjellige typer av makt, eventuelt ut fra den overbevisning at én av formene er den grunnleggende, slik at de andre kan utledes fra den. Formen som er valgt i denne boken, er altså en beskrivende, men også kritisk dialog med en gruppe sosialfilosofer og samfunnsvitenskapelige teoretikere. Dialogen er ulikeartet, fordi dialogpartene er det. Innenfor en felles ramme har hver av dem formulert seg på sin personlige måte. Unntaket er første og siste kapittel. De tjener som en innramming der noen problemer blir tatt opp og sammenfattet på tvers av foreliggende teorier. Det er ikke snakk om noen enhetlig syntese, for en slik er neppe mulig å utarbeide. Hovedsaken er her å brette ut og gi oversikt over de mange aspekter som maktforståelsen omfatter..7 M

6 Om makt. Teori og kritikk Utvalg Utvalget i en bok som denne kan alltid anfektes. Det er neppe mulig å lage et utvalg som er dekkende i bredden uten at det blir altfor sprikende. Her blir hovedvekten lagt på teoretikere og teorier som har tiltrukket seg størst oppmerksomhet siden midten av 1970-årene. Noen av dem ble publisert på et tidligere tidspunkt, men uten at de fikk den samme oppmerksomhet da som de senere er blitt til del. I norsk sammenheng danner Gudmund Hernes bok Makt og avmakt (1975) et vendepunkt. Den fungerte som teoretisk grunnlag for den første norske maktutredningen. I et tiår etter at den kom ut, ble denne boken stående i sentrum for en rekke debatter, til dels med høy temperatur. 1 Både fordi boken er lett tilgjengelig og svært godt kjent i Norge, og fordi den er et pregnant bidrag som står svært godt på egne ben, har den ikke fått en egen presentasjon her. Det samme gjelder beslektede bidrag om makt og sosiale bytterelasjoner (Blau 1964) og avhengighet (Emerson 1962). Hovedvekten ligger her på teorier som har fått oppmerksomhet etter at Makt og avmakt kom ut. Også fraværende fra det foreliggende utvalget er de teoretikere som var ledende i 1960-årene, og som Makt og avmakt ble skrevet på bakgrunn av. Det gjelde ikke minst Robert Dahl og Talcott Parsons. Likeledes omfattende historiske og komparative bidrag innenfor tradisjonen fra Max Weber (Lenski 1966, Mann 1986, 1993), først og fremst fordi dette er fremragende empiriske studier som i forholdsvis liten grad er teoretisk fornyende. Sammenfallende oversiktsarbeider 2 er heller ikke tatt med, det samme gjelder generelle teoretiske fremstillinger der makt blir tilkjent en viktig plass, men uten at oppmerksomheten rettes mot dens faktiske virkemåter (f.eks. Giddens 1984). Mange av de forfattere som ikke har fått egne kapitler, er imidlertid med i fremstillingen gjennom henvisninger og diskusjon. For å øke leserens mulighet til å få oversikt også over deres bidrag er boken forsynt med et navneregister. Hovedlinjer Frem til midten av 1970-årene lå hovedvekten i maktforståelsen på ressurser og sanksjoner, på hvordan aktører kan presse eller lokke hverandre på grunnlag av de maktmidler de råder over. Disse virkemåtene har på ingen måte tapt i betydning i mellomtiden, men de krever kanskje ikke lenger en like omfattende fremstilling for å bli forstått. Samtidig har hovedlinjene i forståelsen av makt blitt forskjøvet. Temaer som tidligere hadde en mer marginal.8 M

7 Innledning posisjon, er kommet mer i forgrunnen. I tråd med dette har kapitlene i denne boken tre tyngdepunkter: (i) betydningen av kommunikasjon og språk, (ii) forholdet mellom individ og samfunn, mellom enkelthandlinger og sosiale institusjoner, og (iii) forholdet mellom makt og demokratisk deltakelse. Kommunikasjon og språk Hvordan kommunikasjon og språk danner grunnlag for maktforhold, er et sentralt tema i en stor del av bidragene. Én måte det kan skje på, er ved at makt fungerer direkte i sammenheng med de språklige uttrykkene. Den formen som budskapet får, blir i seg selv en kilde til makt. En annen måte kommunikasjonen virker på, er ved at den formidler informasjon om de sanksjonssystemene som er i virksomhet, eller kan bli det. Gjennom språket blir det klarlagt hvilke øvrige maktmidler som står til disposisjon. Begge disse tilnærmingene er representert i det foreliggende utvalget, om enn ikke alltid i ren form. I hovedsak på den formelle siden står Pierre Bourdieu. Han sporer opp hvordan språkbruk og symboler kan regulere adgangen til offentlige samtaler og beslutningsprosesser, og kan bidra til å utstøte noen og innlemme andre i toneangivende grupper. Hos ham betraktes kulturelt hegemoni som den viktigste kilden til dominans. Michel Foucault, derimot, legger hovedvekten på hvordan klassifikasjoner knyttet til avvik og normalitet, selve inndelingen i sosiale grupper, forklarer og begrunner inngrep overfor marginale grupper som ikke «passer inn» i rådende normsystemer. Denne kategoriseringsmakten skaper og gjenskaper også normaliteten, som motsats til avviket. Den som går lengst i denne retningen er Jacques Derrida, som ser maktforhold som et uatskillelig trekk ved selve det språklige uttrykket, i måten våre ord og begreper blir utformet på. På den annen side kan makt knyttes til språkets representative side, ved at språket gir tilgang til det som det tales om. Niklas Luhmann peker på at maktutøvelsen styrkes ved at den blir knyttet til et generalisert symbolsystem som gjør det mulig å tolke og forutse andres handlinger og eventuelle sanksjoner. John Searle betrakter hvordan makt knyttet til språkhandlinger er konstituerende for sosiale institusjoner. I begge disse tilfellene er det også slik at makt konstitueres gjennom det språklige uttrykket, men at det bare kan skje fordi det også henviser til noe utenfor seg selv. Jürgen Habermas plasserer seg på sett og vis mellom de to hovedposisjonene. I klar motsetning til f.eks. Bourdieu fremhever han den argumentative siden av kommunikasjonen, og den makt som ligger i det beste argument. Prosessen der argumenter prøves, blir i neste omgang grunnlag for dannelse og endring av sosiale institusjoner..9 M

8 Om makt. Teori og kritikk. 10 M Individ og samfunn Sett fra én side virker det innlysende at makt utøves av personer. Samtidig er det nesten like innlysende at makt ikke bare kan forstås ut fra enkelthandlinger, men at disse handlingene er kjedet sammen i mye større systemer, som kanskje er mer omfattende enn hva noen enkeltpersoner kan overskue. Hvordan kan så dette forstås? Må vi ikke gå ut fra at det finnes maktforhold som ikke kan tilbakeføres til individer, men at individuelle handlinger tvert om er styrt av strukturelle forhold? Diskusjoner om maktstrukturer og strukturell makt fikk ny vind i seilene fra 1970-årene, ikke minst inspirert av marxisme og feminisme i ulike versjoner. Yvonne Hirdman, Sylvia Walby og andre har i sine teorier om patriarkatet henvist til sosiale institusjoner som gjør at kvinner gjennomgående inntar sekundære posisjoner i forhold til menn. Det de betrakter som grunnleggende i denne sammenhengen, er det ujevne forholdet mellom den offentlige og den private sfæren, sammen med kjønnsbestemte ulikheter i adgang til den offentlige sfære. Bourdieu argumenterer på en beslektet måte, men hans tema er sosiale klasser heller enn kjønn. Han fremhever hvordan inndelingen i mektige og underordnede grupper og klasser blir reprodusert fra den ene generasjon til den andre, særlig gjennom den måten som utdanningsinstitusjonene blir utformet på. Foucault peker også på mangfoldet av disiplinerende mekanismer, som til sammen danner noe som likner på et helhetlig system. Noen av dem styrer og former individene direkte, som fengsler, militærvesen og skoler. Andre inngår i statlige styringssystemer som retter seg klarere mot befolkningens velferd. I begge tilfeller er disiplinering en del av bildet (men Foucault fremhever også at denne formen for maktutøvelse er en forutsetning for mange slags utfoldelse for individene). Men hvor massiv og ugjennomtrengelig er det egentlig mulig å tenke seg at makt kan være i et moderne, komplekst samfunn? Fordi det er så komplekst, er det vanskelig å tenke seg at det kan holde seg stabilt over lengre tid. Dermed har det heller ikke et grunnlag for maktutøvelse som både er stabilt og enhetlig. En løsning på dette er tanken om at makt i moderne samfunn har mer til felles med et kommunikasjonssystem enn et kommandosystem. I noe ulike varianter blir dette tatt opp av Luhmann, Habermas og Searle. I sluttkapitlet tas noen av disse problemene opp til mer omfattende diskusjon. Konklusjonen som foreslås, er at forestillingen om «strukturell makt» ikke blir meningsfylt dersom den trekkes for langt.

9 Innledning Makt og fellesskapelig handling Det skjer lett at makt oppfattes utelukkende negativt, som noe vi egentlig burde klare oss uten. Men et moderne samfunn er avhengig av at sosiale institusjoner har tilstrekkelig evne til å regulere deler av samfunnsborgernes handlinger. Uten en slik evne kan samfunnet ikke fungere. Makt er derfor klart et gode. Denne tvetydigheten kan sammenfattes i at makt må forstås både som «makt over» og «makt til», både som herredømme og som relasjoner som øker fellesskapets handlingsevne. Det er en forutsetning hos Luhmann, og i Searles teori om institusjoner. Også Foucault påpeker det produktive i makten, særlig gjennom at den koples sammen med produksjon av kunnskap. Problemet angripes fra en annen side av Hannah Arendt, som viser til betydningen av makt som oppstår når samfunnsborgerne kommer sammen til felles handling. Makt dannes gjennom felles meningsdannelse og utvikling av felles målsettinger, som sikter mot politisk handling for å innstifte en ny ordning eller gjennomføre felles tiltak. Denne tanken videreføres av Habermas, som også legger vekt på dannelsen av bindende rettsregler og rettsstatlige ordninger gjennom offentlig debatt. Til denne debatten stilles det ideelt et krav om at den skal være upartisk og upåvirket av utenforliggende makt og interesser. Men når interessetvister må løses ved kompromiss, kreves det at de kan avveies innenfor institusjonelle rammer som sikrer utfall som er akseptable for partene. Denne fokuseringen på rettsregler er også sentral i John Rawls teori om rettferdighet. Men han er ikke som Arendt opptatt av makt som politisk evne, eller som Habermas opptatt av kriteriene for en bindende offentlig debatt. Isteden fokuserer han på hvilke fordelingsutfall slike politiske ordninger må sikre. Et grunnleggende poeng hos Rawls er at individenes oppfatninger av hva de ønsker og hva de anser som et godt samfunn, er svært påvirkelig. Her ligger det en omfattende mulighet til bruk av makt ved å forme deres preferanser. For å vurdere denne mulige maktbruken bør en teori om rettferdighet heller ta utgangspunkt i hvordan de ville ønske å utforme de sentrale sosiale institusjonene. Makt i makro angår ikke bare forhold mellom individ og stat, men også mellom stater innbyrdes. Raymond Aron peker på noen av de særtrekk som gjelder regulering av maktutøvelse i internasjonale sammenhenger. Forholdet mellom stater er prinsipielt forskjellig fra forholdet mellom stat og borger, fordi det internasjonale samfunn ikke kan reguleres av sosiale institusjoner på samme måte som nasjonalstatene. Rommet for interessekonflikter og uformidlet maktbruk vil derfor bli større..11 M

10 Om makt. Teori og kritikk Alt er ikke makt. 12 M Makt finnes som innslag i de fleste kanskje i nesten alle sosiale forhold. Men det betyr ikke at «alt er makt» eller at hele samfunnslivet er styrt av bestemte grupper av makthavere. For at maktbegrepet skal være nyttig, må det avgrenses fra mye annet som ikke er makt eller infisert av makten. Hvis alt er makt, er ingenting makt. Da har begrepet mistet sin forklaringskraft. Mange av de teoriene som diskuteres i denne boken, peker mot grensene for et fruktbart maktbegrep. De viser til at makten ligger i språket, i samarbeidet mellom frie mennesker, i argumentets bindende kraft eller i aksepterte samfunnsmessige normer. Teorier om makt må nødvendigvis forholde seg til disse og liknende grunnelementer i samfunnet. De utgjør betingelser og kontekster for maktutøvelse. Men hvis den grunnleggende forståelsen av språk, argumentasjon og samarbeid reduseres til maktforhold, mister den også sin kraft. I 1950-årenes samfunnsvitenskap dannet det seg en oppfatning av at makt og generell sosial kausalitet var to sider av samme sak (Simon 1957). Denne oppfatningen var dels inspirert av Bertrand Russell (1938), som forutså at makt ville bli grunnbegrepet i samfunnsvitenskapen, på linje med energi i fysikken. Denne forventningen ble ikke innfridd, og vil neppe noen gang bli det. Resultatet ble snarere skuffelse og frustrasjon i det følgende tiåret. Det endte med at flere fremtredende forskere isteden foreslo å avstå fra maktbegrepet overhodet (se March 1966). Etter at maktforståelsen i og 1990-årene har dreid seg mot kultur, språk og kommunikasjon, ser det ut til at samme problem kan gjenta seg: Forestillinger om at makten umerkelig er overalt, nærmest som luften vi puster i, blir ikke sjelden begrunnet bl.a. ut fra teoriene til Bourdieu og Foucault. En slik tanke innebærer et metodologisk problem: Hvis makten er umerkelig til stede, hvordan kan da noen teoretikere få innsikt om den? Viktigere er imidlertid at det kan føre til at maktbegrepet mister sin kritiske dimensjon. For det er bare interessant å studere maktforhold når vi har forståelsen av at forholdene kunne vært annerledes enn de er. Og at noen identifiserbare personer må kunne ta ansvar for tilstandene som de er. Det er alltid en viktig oppgave å påpeke og undersøke maktforhold som opererer mer eller mindre i det skjulte. Noen ganger er makten lett synlig, andre ganger besværlig å gripe. Det kan vanskelig bli annerledes. Samtidig finnes det mange slags samfunnsforhold som riktignok påvirker oss, men som gjør det mer som utilsiktede og til dels uoverskuelige resultater av

11 Innledning komplekse årsaksforhold. Derfor kan vi også ta feil og tro at makten er til stede der den ikke er. Følgen kan bli at vi feilaktig tilskriver makt og ansvar til personer og grupper som ikke har det. Sammen med avsløring av maktforhold er derfor klarlegging av pseudomakt en viktig oppgave for samfunnsvitenskapene. Begge deler er forutsetninger for å skape større rom for fornuften i samfunnet. Noter 1 I bokform foreligger Seip, Løchen og Halsaa Albrektsen 1978, Andenæs, Johansen og Mathiesen (red.) 1981, Nordhaug og Veggeland (red.) Hernes svarer på kritikken i flere innlegg i Økonomisk organisering (1985). Se videre enkeltbidrag i tidsskrifter, bl.a Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 1/1976, med anmeldelser av Makt og avmakt av Arild Haaland, Øyvind Østerud, Knut Midgaard og Thorvald Gran. Dessuten debatten i Sosiologi i dag nr. 2/1982 og 4/1982 etter Tom Colbjørnsens (1982) anmeldelse av Andenæs, Johansen og Mathiesen Et lite knippe er Lukes 1974, Wrong 1979, Clegg 1989, Hindess 1996, Haugaard Referanser Andenæs, Kristian, Tom Johansen og Thomas Mathiesen (red.) (1981), Maktens ansikter. Perspektiver på makt og maktforskning. Oslo: Gyldendal Blau, Peter (1964), Power and exchange in social life. New York: Wiley Clegg, Stewart (1989), Frameworks of Power. London: Sage Colbjørnsen, Tom (1982), «Maktens ansikter.» Sosiologi i dag 12: Emerson, Richard R. (1962), «Power-dependence relations.» American Sociological Review 27: Giddens, Anthony (1984), The Constitution of Society. Cambridge: Polity Press Haugaard, Mark (1997), The Constitution of Power. Manchester: Manchester University Press Hernes, Gudmund (1975), Makt og avmakt. Oslo: Universitetsforlaget Hernes, Gudmund (1985), Økonomisk organisering. Oslo: Universitetsforlaget Hindess, Barry (1996), Discourses of Power. From Hobbes to Foucault. Oxford: Blackwell Lenski, Gerhard (1966), Power and privilege: A theory of social stratification. New York: McGraw-Hill Lukes, Steven (1974), Power: A Radical View. London: Macmillan Mann, Michael (1986), The sources of social power: A history from the beginning to AD Cambridge: Cambridge University Press.13 M

12 Om makt. Teori og kritikk Mann, Michael (1993), The sources of social power: The rise of classes and nation states Cambridge: Cambridge University Press March, James C. (1966), «The Power of Power.» I: D. Easton (red.), Varieties of Political Theory. New York: Prentice-Hall Nordhaug, Odd og Noralv Veggeland (red.) (1983), Makt i Norge. Hva gikk galt med Maktutredningen? Oslo: Fagbokforlaget Petterson, Oluf (red.) (1987), Maktbegreppet. Stockholm: Carlssons Russell, Bertrand (1938), Power. London: Unwin Seip, Jens Arup, Yngvar Løchen og Beatrice Halsaa Albrektsen (1978), Hva er makt? Søkelys på studiet av makt og Maktutredningen. Oslo: Universitetsforlaget Simon, Herbert (1957), Models of Man. New York: Wiley Wrong, Dennis (1979), Power: its forms, bases and uses. Oxford: Blackwell. 14 M