THOMAS KARLSEN OPP Å STÅ. STAND UP NORGE 20 ÅR: Fortalt av de som er der, var der, trodde de var der eller har fortrengt det meste

Transkript

1

2 THOMAS KARLSEN OPP Å STÅ STAND UP NORGE 20 ÅR: Fortalt av de som er der, var der, trodde de var der eller har fortrengt det meste

3 Til minne om Åsleik Engmark ( ) Stand-up comedy doesn t belong in the arts section; it belongs on the sports pages. Jerry Seinfeld

4 DE HADDE DET I KJEFTEN 20 år med Stand Up Norge og standup i Norge, fortalt av de som var der (og noen som mener de var der, men ikke nødvendigvis husker alle detaljer like godt). Det du har i hendene, er en gjenfortelling av tjuefem år med standup i Norge. Å snakke med så mange morsomme, begavede og inspirerende mennesker har vært ok, et åk og et slit og en kamp mot klokken, men først og fremst en usannsynlig fornøyelse. Så til alle intervjuede komikere som har delt sine personlige historier, erfaringer og tanker, og som ryddet plass i overfylte kalendere for å bidra til at denne boken kunne se dagens lys: En oppriktig tusen takk fra en som har prøvd å samle trådene. Arbeidet kom i stand for å markere Stand Up Norges 20- årsjubileum i Tiden gikk, og prosjektet vokste ut av alle proporsjoner, lik en kjøttetende plante i jungelen, helt til boken kom til å omfatte ikke bare historien om Stand Up Norge, men historien om standupsjangeren i Norge. Den er gjort, mer eller mindre, uavhengig av Stand Up Norge, men også utformet i samarbeid og forståelse med dem, og Elina Krantz og hennes stab har vært til uvurderlig hjelp både med tanke på bilder, grafisk materiale og støtte underveis. Hundrevis, for ikke å si tusenvis, av mennesker har klatret opp på norske standupscener siden begynnelsen av 90-tallet. Noen hoppet av for å gjøre TV og film, andre igjen gikk av scenen for aldri å vende tilbake, eller de har tatt pauser som etter hvert mer og mer ser ut som et endelig farvel med sjangeren. Men mange har også fortsatt å gjøre det de elsker aller mest å stå på scenen og få folk til å le. Dette er

5 boken om dem. Den utgir seg ikke på noen måte å være den definitive boken om standup i Norge: Komikere er travle mennesker, og ikke alle har hatt anledning eller mulighet til å bidra. Andre igjen har bare ikke hatt lyst, eller foretrekker å se fremover heller enn bakover, og takket derfor høflig nei. Men de aller fleste har stilt opp en stor takk til dem som har valgt å åpne opp om sine demoner, kjepphester og innerste frykt, om hva de selv ler av og det evige jaget etter den neste latteren. Dette er deres liv, og historien om alt som skjedde med dem underveis. Thomas Karlsen, august 2017

6 OPP I KNESTÅENDE 1 Oslo, tallet er over, og jappetiden med den. Børsen har gått i svart, bankene er tomme for penger og renta skyhøy. Tallet på arbeidsledige i Norge er det høyeste siden krigen og fortsatt er det fire år til OL på Lillehammer. På Eiksmarka i Bærum har snekkermester John Kristiansen begynt å se seg om etter noe annet å gjøre han er i midten av 30-årene, uten noe å snekre. I Oslo sitter Eddi Eidsvåg, broren til Bjørn, med sitt bakeriteater på Aker Brygge. Han har en liten scene, men hva skal han fylle den med? FREDDY KJENSMO, KOMIKER: «Dere har jeg lett etter!» Jeg nesten skrek inn i røret. «Dere har jeg lett etter!» Jeg hadde vært hjemme i leiligheten min, senhøsten 1993, og blitt sittende foran TV-en og se på et program fra et sted kalt Teatro på Aker Brygge, med folk som sto på en liten scene og fortalte vitser og historier. Bare at dette var

7 ikke Rorbua, dette var noe annet. Jeg så med en gang hva det var, for jeg hadde slitt ut albumet «Born in Drammen» med Herodes Falsk og elsket det, i tillegg hadde jeg sett et program som het «Släng dig i brunnen» som gikk på svensk TV jeg var bare ikke klar over at det fantes noen i Norge som også drev med det samme. Selv hadde jeg gjort sporadiske opptredener med mine første standuptekster på noen utesteder og for firmaer, uten at noen av dem som så på, skjønte hva jeg drev med. Et navn dukket opp som kontaktperson på rulleteksten til programmet. Neste morgen ringte jeg denne mannen, som het Jånni Kristiansen, og med det var det som om alle brikkene i livet mitt la seg pent på plass. JOHN «JÅNNI» KRISTIANSEN, KOMIKER OG LEDER AV REIS DEG KOMIKERKLUBB: Alt endret seg med finanskrisen på slutten av 80-tallet. Som sertifisert snekkermester uten oppdrag ble jeg nødt til å tenke nytt. Nedgangstider fungerer jo gjerne sånn, som en katalysator for at ting begynner å rulle. Jeg begynte å ta på meg en del reklamefilmoppdrag og noen helt enkle konferansierjobber, og i 1992 ble jeg hyret inn til «Mot i brøstet» av Tore Ryen, som publikumsoppvarmer. I USA hadde dette vært en profesjon i årevis har publikum det bra under opptak, gir de energi til selve innspillingen, og dette var en tankegang som nådde Norge. Opptakene til «Mot i brøstet» fant sted hver mandag klokken 18, og jobben min var å trekke publikum opp. Fortelle om ting jeg syntes var morsomt. Rare episoder, ting jeg gikk og undret meg over, merkelige samtaler jeg hadde overhørt. Gjerne utfordre dem også, gjennom små tankeleker, men hovedsakelig få dem til å le og slappe av og senke skuldrene. JON SCHAU, KOMIKER: Jeg hadde kommet hjem fra Los Angeles i 1991, og noe av det første jeg hadde gjort etter hjemkomsten til Oslo, var å sette opp et lite show nede på Gledeshuset Ludvik sammen med Jon Øigarden, som jeg kjente fra Grefsenrevyen. «Yst en pult, føn en fisk» het forestillingen. Ludvik i Torggata Bad ved Youngstorget var en type underholdningshus som ikke lenger fins i Norge i dag, et

8 slags Off-Broadway-sted for skuespillere og oppsetninger som var for sære og eksperimentelle for Chat Noir og ABC og de andre teaterhusene Lompelandslaget opptrådte der mye, blant annet. En kveld var Jon sengeliggende, så jeg gikk nedover fra Grünerløkka og hadde egentlig tenkt å avlyse, men så tenkte jeg som så at «jeg kan jo hele stykket, jeg har tross alt skrevet mye av det, så kanskje jeg bare skal gjøre det alene, som et eksperiment?» Publikum elsket det, og akkurat det var en aha-opplevelse, det at jeg kunne klare meg så bra alene på scenen. Men så fant Jon ut at han ville søke på Teaterhøgskolen. Og ikke bare det han kom til og med inn. Men foreldrene nektet ham å begynne der. Så da dro jeg opp til dem, husker jeg, og holdt en harmdirrende tale for dem. «Dere har ikke lov til å ta ifra oss andre det eksepsjonelle skuespillertalentet som Jon er», sa jeg, og det må de ha hørt på, for han fikk lov å begynne. Men det medførte jo at jeg ikke hadde noen makker lenger. Og det var da Eddi Eidsvåg kom og hyret meg til å stå på en liten scene som het Teatro på Aker Brygge. EDVARD «EDDI» EIDSVÅG, KOMIKER OG ENTREPRENØR: Jeg hadde egentlig startet så tidlig som tilbake i 1986, med noe jeg kalte Eddis bakeriteater på Aker Brygge, hvor blant andre Herodes Falsk sto mye. Herodes var i USA og så standup mange ganger, og var, det tror jeg vi kan si, den første standupkomikeren i Norge. En skuespiller på Det Norske Teatret ved navn Ragnar Dyresen kom så til meg i 1993 og spurte om jeg kunne tenke meg å arrangere faste standupkvelder på det nyåpnede Teatro, hundre meter lenger ned på Aker Brygge, og dette ble den spede begynnelsen. Vi gikk aktivt ut i mediene, vi var oppe på Café Frölich og fikk hanket inn Jon Schau til å komme og gjøre noen figurer. På toppen av det fikk vi med oss NRK, som lagde en pilot fra Teatro som ble vist på TV, bare noen måneder etter at vi hadde startet, med Jon Schau, Sturla Berg-Johansen og Kenneth Dean, som plutselig sto og prata med pikken hengende ute som om det var det mest normale i verden, og alt dette havnet på TV. ERLING BONDE, PRODUSENT AV TV-SERIEN «GRIP ORDET,

9 KOMIKER»: Jeg jobbet som frittstående TV-produsent i noe som het Ingress TV, og Ragnar Dyresen kom til meg høsten 1993 han hadde fått i oppdrag å lage et program om standup, slik man kjente det fra andre land, med Eddie Murphy og Steve Martin og så videre, men denne gangen fra Norge, selv om det ikke fantes folk som egentlig drev med dette. Men det var stor iver for å lage noe som kunne bli vist på TV, og jeg tenkte som så at dette var noe som kanskje kunne passe for NRK. Det syntes NRK også, følgelig lagde vi en pilot, fra Teatro, som gikk gjennom på høyere hold, og da forsvant også Dyresen litt ut han var en fødselshjelper og sådde et frø, men ville heller være seriøs skuespiller. Dog kan man jo lure var det standup, eller hva var det for noe de drev med der oppe på scenen? Men at noen viste lemmet sitt på TV, det kan jeg ikke huske, og jeg føler meg ganske sikker på at det ikke hadde passert kontrollen til NRK i STURLA BERG-JOHANSEN, KOMIKER: Vi var en pen liten bukett komikere som sto på Teatro. Jeg er nesten litt usikker på hvordan det begynte for min del, for jeg hadde jo begynt å drikke ganske bra allerede på den tiden, men jeg og Jon Schau var med i et program med Dan Børge Akerø på TV 2, og dermed kom jeg i kontakt med Jånni Kristiansen, som fikk meg ned på Teatro. Jeg ante ikke hva standup var, det var det få som gjorde, så det ble å finne veien litt mens man gikk. Vi gikk opp på den lille scenen, og det var jo ikke måte på hva som ramlet ut av kjeften på folk. Rigmor Galtung parodierte Gro Harlem Brundtland, Jon Schau hadde også et par figurer, jeg sto med en slags hippiesyrete gjenlevning fra 70-tallet pluss en Leif Juster-imitasjon, mens Eddi Eidsvåg sto og leste brødoppskrifter som dikt. Den som våget å gå opp og være sinnssyk, fikk stå neste uke også. Jånni var den gærneste av alle, han eide ikke begrensninger, og tok i bruk publikum for alt hva det var verdt. «Nå skal vi sammen lage et landskap dere der nede kan være trær. Og så kan dere på andre siden være vind, og du der kan være brannbil, og så kommer dere som sitter bak løpende og roper hjelp, det brenner!.» EDDI EIDSVÅG: Ja, hvis Sturla sier at jeg leste brødoppskrifter, så

10 stemmer det i alle fall ikke, det tror jeg ikke han er i stand til å huske. Det stemmer at jeg noen år senere lagde en CD som het Brød og Sirkus, der jeg leser oppskrifter på toppen av lun taffelmusikk, men på Teatro improviserte jeg. Jeg hadde egentlig sett veldig lite standup, det var først etter at jeg starta at jeg begynte å dra over til London og Comedy Store der borte. Jeg sto der til og med selv, fem kvelder, og gjorde standup på norsk sto der med en strilafigur mens jeg kledde av meg på overkroppen, jeg var jo svær og feit og liknet på Bjarne Brøndbo. Det begynte med at jeg ble dratt opp av en engelsk komiker som skulle drite meg ut jeg hadde ikke slengt ukvemsord fra salen engang men jeg tok rotta på ham, og salen var i ekstase, og plutselig ble jeg sendt ut på en liten miniturné på diverse Jongleursklubber. JON SCHAU: Nivået på det som ble gjort der nede var jo ikke rare greiene, for å være ærlig. Det var ganske håpløst. Det skyldtes ikke manglende talent, men manglende erfaring, for mange av dem som sto der, holder på fortsatt. Jeg hadde en tekst som jeg reiste rundt med ganske lenge, om norske fengsler og hvordan de er fulle av folk som bare ikke hadde løpt fort nok når politimenn uten våpen ropte «STOPP!» etter dem. Dette var en tekst jeg hadde laget i USA og også fremført på The Improv i Los Angeles på The Improv så jeg forresten en purung Jim Carrey, som hadde et nummer der han skulle og dette var helt planlagt mislykkes totalt, og etterpå klatre ned i et flygel og ligge der resten av kvelden. ARE KALVØ, KOMIKER: Jeg sto et par kvelder på Teatro. Den aller første gangen jeg ble omtalt som standupkomiker, var derimot i 1991, på plakaten til Den sorte enke, som hver tirsdag arrangerte veldedighetskvelder til inntekt for HIV-avdelingen på Ullevål sykehus. Jeg hadde så vidt begynt å frilanse for radioprogrammet «R.U.S.H.» på NRK, med den kommende Melodi Grand Prixkommentator Jostein Pedersen som produsent. Av en eller annen grunn jeg for lengst har glemt, spurte Jostein om jeg kunne tenke meg å komme på en av disse viruskveldene, og sånn endte jeg på plakaten.