KULTURHISTORISK STEDSANALYSE FOR TINN OG NOTODDEN KOMMUNER DELRAPPORT NOTODDEN NORSK INSTITUTT FOR KULTURMINNEFORSKNING (NIKU) : CONTEXT AS JUNI 2012

Transkript

1 KULTURHISTORISK STEDSANALYSE FOR TINN OG KOMMUNER DELRAPPORT NORSK INSTITUTT FOR KULTURMINNEFORSKNING (NIKU) : CONTEXT AS JUNI 2012

2 INNHOLDSFORTEGNELSE DEL 1 : INTRODUKSJON Innledning 1 DIVE metoden 3 DIVE matrise for Notodden 4 DEL 2 : UNESCO BÆREBJELKER UNESCO bærebjelker og operasjonelle retningslinjer 5 Notodden og Rjukan i Verden 8 Fabrikkanlegget 11 Industrisamfunnet 14 Kraftproduksjonen 18 Transportåren 21 DEL 3 : GEOGRAFISK STEDSANALySE Bynivå 25 Notodden og kulturlandskapet 25 Områdenivå 28 Hydroparken 28 Grønnebyen Villamoen 35 Øvre Storgate 41 Sentrum 47 Våladelen Kattekleiv 53 Jernverkstomta 56 Tinnesgate 61

3 NIKU og Context AS har på oppdrag fra Tinn kommune og Notodden kommune utarbeidet kulturhistoriske stedsanalyser av kommunesentrene Rjukan og Notodden basert på Riksantikvarens DIVE-metode. De kulturhistoriske stedsanalysene skal danne et viktig grunnlag for arbeidet med kommunedelplaner for de respektive kommunesentrene samt være et kulturminnefaglig grunnlag for det videre arbeidet med verdensarvsøknad for Rjukan og Notodden som industristeder. Det er utarbeidet to rapporter (en for hver av kommunene/ kommunesentrene) som skal ses i sammenheng med tanke på den samlede vurderingen av Notodden og Rjukan som verdensarvsted. I arbeidet med kommunedelplaner kan det være ulike utfordringer og avveininger som må gjøres i de to kommunene som gjør at anbefalinger og prioriteringer likevel vil kunne variere for de to kommunene. Prosessen med å søke verdensarvstatus pågår parallelt med kommunedelplanarbeidet med Riksantikvaren som formell søker etter at Norge i 2009 orienterte UNESCO om at Rjukan- Notodden og Odda/Tyssedal er oppført på Norges tentative liste for nominasjon til innskriving på World Heritage List. Verdensarvnominasjon bygger på 4 pilarer: 1 Kraftproduksjonen med dammer, tuneller og kraftstasjoner Fabrikkanleggene med bebyggelsesstruktur tilpasset produksjonslinjene Industrisamfunnene Rjukan og Notodden Transportåren mellom Rjukan og Notodden med videre forbindelse til fjorden Verdensarvsøknaden ligger til grunn for vurderingen av utviklingspotensial og hvordan planene for levende kommunesentra på en god måte kan virke sammen med disse pilarene og bidra til at industrisamfunnene Rjukan og Notodden gis utviklingsmuligheter og samtidig ivaretar sin unike kulturhistorie. Den kulturhistoriske stedsanalysen er utført i fellesskap mellom NIKU og Context AS. NIKU er prosjektansvarlig overfor oppdragsgiver og har hatt fagansvar for det kulturhistoriske innholdet mens Context har hatt prosessledelse med ansvar for framdrift, medvirkningsmøter, informasjonsflyt og koordinering av kontaktpersoner. Medarbeidere i NIKU har vært Kari Charlotte Larsen (prosjektansvarlig), Sveinung Krokann Berg (fagansvarlig), Johanne Sognnæs og Lars Jacob Hvinden Haug (bygnings- og områdedokumentasjon). Medarbeidere i Context AS har vært Rolf Hagen, Kate Hagen og Rachel Dix. Arbeidet er utfort i samarbeid med en referansegruppe utnevnt av kommunen og bestående av: Harald Sandvik, Anne Haugen Wagn, Edgar Gundersen, Ingebjørg Sperre, Trond Aasland, Øyvind Odden, Hans-Otto Kasin, Inger Birkeland, Eystein M. Andersen, Trond Taugbøl, Gustav Rossnes, Dag Arne Reinar. Norsk institutt for kulturminneforskning

4 Kommunedelplan for Sentrum : Planprogram Planprogrammet for ny kommunedelplan sentrum ble vedtatt Bakgrunnen for å igangsette arbeidet med ny kommunedelplan bygger på vedtak 70/09 med ønske om å se på muligheten for å innlemme Hydroparken som en del av sentrum. Notoddens status som søker til verdensarvstatus gir i tillegg grunnlag for å vurdere nye vinklinger på hva som bør bevares for ettertiden av bestående anlegg og bygninger og hvorvidt det bør gjøres endringer i forhold til gjeldende bevaringsstatus i lys av dette. Hovedformålet med den nye kommunedelplanen er å lage en plan for videre utvikling av Notodden sentrum i tråd med overordnede mål og retningslinjer som gir en bedre styring av utviklingen enn gjeldende plan. Siden gjeldende kommunedelplan er så vidt nylig vedtatt ( ) og siden store deler av kommuneplanen for øvrig skal ligge fast anses dette som en justering for eventuelt å innlemme Hydroparken i sentrum. Planens yttergrense skal i utgangspunktet være lik plangrensen for nåværende kommunedelplan, og planen skal ha en tidshorisont på 12 år. En kulturminneregistrering etter DIVE-metoden ønskes gjennomført som en særskilt fagutredning i forbindelse med ny kommunedelplan og ses parallelt med tilsvarende utredning for Rjukan i Tinn kommune. Planstatus Planområdet for kommunedelplan sentrum (vedtatt ) omfatter den sentrale delen av Notodden by, men i industrihistorisk sammenheng og vurdering av Notodden som del av verdensarvområdet synes det naturlig å inkludere Tinfos kraftstasjon i vurderingen. Notodden kommune må vurdere hvorvidt dette også får innvirkning på kommunedelplanen. Statlige føringer I denne sammenhengen er følgende Rikspolitiske retningslinjer (RPR) vurdert relevante for hensynet til kulturminner på planområdet: RPR for samordnet areal og transportplanlegging (1993): Retningslinjene angir at det skal legges vekt på å utnytte mulighetene for økt konsentrasjon av utbyggingen i byggesonene i by- og tettstedsområder. Det skal bygges opp om eksisterende infrastruktur. Utformingen av utbyggingen bør bidra til å bevare grøntstruktur, biologisk mangfold, kulturminner og de estetiske kvalitetene i bebygde områder. Statlig planretningslinje for klima og energiplanlegging i kommunene: Regionale føringer Fylkesdelplan for senterstruktur har følgende målsettinger som kan påvirke planarbeidet og verdensarvvurderingen: Tydelige og identitetsskapende sentra Sentra tilgjengelig for alle Styrke bysentra som møtested Legge grunnlag for styrket kollektivtrafikk og bærekraftig utvikling Regional planstrategi Bærekraftige Telemark : Planstrategien ble vedtatt av Fylkestinget Strategien bygger på en visjon der samfunnsendringene ses i et helhetsperspektiv og bærekraftig utvikling nås gjennom bærekraftig miljø, bærekraftige sosiale forhold og bærekraftig økonomi. Strategien peker på at Telemark har utfordringer blant annet når det gjelder befolkningsutvikling og utdannelsesnivå. Plantema i strategien er kunnskap, nyskaping og næringsutvikling, klima og miljø, attraksjon og livskvalitet og infrastruktur og transport. Forslag til Regional plan for nyskaping og næringsutvikling har vært ute til høring med høringsfrist Kommuneplan «Mål for utviklingen» (MFU) Gjeldende kommuneplan for perioden har følgende målsettinger som anses å være relevante for kommunedelplanen og verdensarvsøknaden: Pkt 2.1.A: Det vil være viktig å utvikle flere og bredere «mentale veger» som fører til Notodden. Notodden må gjøres mere attraktiv slik at «tankens veger» lettleder til byen i en positiv sammenheng. Pkt 2.1.B: På områdene mellom det gamle bysentrum og vannet vil vi vise møtet mellom det historiske og det moderne Notodden fra sin beste side. Området bør fungere som et utstillingsvindu for kommunens innsatsområder: Næring og handel, opplevelser, kunnskap, helse og boliger. Kommunens overordnede strategi i denne sammenheng vil være å: Planområde KDP Sentrum Notodden (Notodden kommune 2010) 1. Videreføre sentrumsopprustningen i det gamle sentrumsområdet ned mot vannet 2. Vektlegge god kontakt mellom Jernverkstomta, Næringsparken, Nesøya og det gamle bysentrum 4. utvikle Jernverkstomta og Nesøya for turisme I kommuneplanens samfunnsdel er næringsutviklingen fokusert på å legge til rette for nyskaping og utvikling i eksisterende næringsliv og handel som en integrert del av næringslivet i Kongsbergregionen samt å utvikle Notodden sentrum som kommunens handelstyngdepunkt. Det pågår reguleringsarbeid i området øst for næringsparken og Hydrosandtaket innenfor planområdet. For Jernbaneområdet og Tinfos øvre er det igangsatt fredningsarbeid som en del av verdensarvvurderingen. 2

5 KULTURHISTORISK STEDSANALySE/DIVE DIVE-analysen er utviklet av Riksantikvaren i samarbeid med Riksantikvarieämbetet i Sverige og Museiverket i Finland. Målet for DIVE er å omdanne kulturhistorisk informasjon til funksjonell kunnskap og utvikle et verktøy som evner å balansere kontinuitet og endringskrefter i en utviklingsprosess. DIVE-analysen er, med sin fleksible, metodisk åpne, tverrfaglige og medvirkningsorienterte oppbygging, tilpasset vår tids utfordringer og arbeid med kulturarven som kvalitativ og funksjonell ressurs i byog stedsutviklingsprosesser. Ettersom lokal tilpassing er viktig er analysens struktur enkel og basert mer på hva som bør behandles for å nå oppsatte mål enn på presise anvisninger om hvordan arbeidet skal gjennomføres. trenger et systematisk og pedagogisk redskap for å utvikle og formidle kunnskap om kulturarvens kvaliteter og muligheter til brukere og allmennheten. Analyseprosessen En DIVE-analyse kan fungere både som integrert planunderlag og selvstendig kunnskapsprosess. I begge tilfelle er hensikten å omdanne kulturhistorisk informasjon, fra passiv til funksjonell kunnskap, gjennom kritisk og kreativ, systematisk og målrettet arbeid. Analysens kulturhistoriske profil favner et bredt spekter av naturbetingede og samfunnsmessige forutsetninger, forestillinger og tema. Oppbyggingen er avledet av fire grunnleggende spørsmål, som hver på sin måte berører forholdet og balansen mellom stedets kontinuitets- og endringskrefter. 3 DIVE er med andre ord ikke en metode i tradisjonell forstand, men et hjelpemiddel for å sortere, drøfte og bearbeide informasjon i plan- og stedsutviklingsprosesser, kulturmiljøanalyser med mer. Gjennom analysen klarlegges hva som har vært og er sosialt, økonomisk, kulturelt og fysisk viktig for stedets utvikling, hvilke fysiske spor som har vært og er sentrale funksjons- og betydningsbærere og hvilke deler som er mindre vesentlige. DIVE-analysen kan anvendes på ulike måter, enten det er for å belyse kulturarvens kvaliteter og muligheter i samfunnsutvikling og fysisk planlegging, eller fokusere på grunnleggende historiske trekk i enkle eller komplekse områder. Tilnærmingens fleksible, systematiske og transparente karakter gjør den spesielt egnet som prosess for å utvikle balanserte forvaltnings- og utviklingsstrategier. Analysen kan anvendes som kunnskapsunderlag i: Kulturminne-, miljø-, landskapsforvaltning på alle nivå Areal- og trafikkplanlegging, fra oversikts- til detaljplannivå Konsekvensutredning av programmer, planer og prosjekter Samfunnsplanlegging på regionalt og kommunalt nivå Målgrupper for analysen er offentlige og private aktører, som arbeider med kulturmiljøtemaet i planlegging og stedsutvikling og ulike beslutningsprosesser, og D - Hva forteller dagens landskap og miljø om analyseområdets opprinnelse, utvikling og karakter? I - Hvorfor har enkelte elementer og karaktertrekk i analyseområdet hatt spesiell samfunnsmessig betydning? V - Hvilke historiske elementer og karaktertrekk har spesiell verdi, kan de utvikles og hvor går grensene for hva de tåler? E - Hvordan kan stedets prioriterte, historiske karaktertrekk og ressurser forvaltes og utvikles? De fire spørsmålene besvares gjennom fire trinn: T1 (Beskrivende arbeidsfase), T2 (Fortolkende arbeidsfase), T3 (Vurderende arbeidsfase) og T4 (Aktiverende arbeidsfase). I tillegg har analysen et Input-trinn (Forberedende arbeidsfase) og et Outputtrinn (Oppsummerende arbeidsfase). For å gjøre det lettere å følge veilederens beskrivelser brukes en fargekode i gjennomgangen. Når veilederen beskriver leddene i analysen som frittstående aktiviteter, er det for å tydeliggjøre oppgavenes ulike egenskaper i kunnskapsutviklingen. Gjennomførte analyser viser at det i praksis er naturlig og hensiktsmessig både å la trinnene overlappe og arbeide parallelt med flere deloppgaver. For å få til en godt samvirkende prosess og gode diskusjoner kan det eksempelvis være hensiktsmessig å arbeide med to og to trinn (T1 og T2, T2 og T3, og T3 og T4). DIVE MATRISE For å systematisere det historiske materialet som samles inn gjennom DIVE metodikken benyttes en tid/ rom matrise. Ved hjelp av matrisen kan informasjon om analyseområdets historiske innhold sorteres på ulike geografiske nivå. Dive matrisen for Rjukan er utfylt på neste side. Den vertikale aksen er inndelt i tidslommer. For denne analysen er det valgt periodene Før 1905, , og 1968-I dag som hensiktsmessige grupperinger som reflekterer vesentlige milepæler i Rjukan s historie. De romlige nivåene er Planområde/ KDP Sentrum, som er inndelt i 7 delområder, Notodden by og Notoddenn i Verden. De romlige nivåene reflekterer de ulike nivåene i stedsanalysen, og samsvarer med inndelingen senere i rapporten. Fargene i matrisen benyttes for å koble de ulike objektene til de fire bærebjelkene for UNESCO Verdensarv søknaden: Fabrikkanlegget (grønt) Industrisamfunnet (fiolett) Kraftproduksjonen (blått) Transportåren (oransjt) Rapporten i PDF form inneholder aktive linker, slik at matrisen kan brukes for å navigere til de ulike nivåene og delområdene i stedsanalysen.

6 DIVE-matrise Notodden ROMLIGE NIVÅER I FORSTÅELSEN AV SOM VERDENSARVSTED Planområde/KDP Sentrum AKTIVERING AV SOM LEVENDE SENTRUM OG VERDENSARV Fortetting Nye næringer HYDROPARKEN GRØNNEByEN/ VILLAMOEN Hensynssone Fortetting ØVRE STORGATE SENTRUM Fokus på utvikling langs Storgata VÅLADALEN/ KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA Bok- og blueshus Båthavn TINNESGATA By «Veier» til Notodden Turisme Bluesfestival Kraftproduksjon ved Svelgfoss (eies av Hydro) fortsatt viktig for Hydro og Notodden I VERDEN Søknad WHL IDAG Fortsatt 600 Hydro-ansatte ved Notodden fabrikker i 1980 Høyest antall Hydrosysselsatte på Notodden i 1970 (ca 1000) Reguleringsplan sentrum 1988 Grønnebyen og Villamoen regulert til bevaring Kirken, Skolan og Skolegata regulert til bevaring Sentrumsbygget Jugendbygg og hjørnebygg regulert til bevaring Tinfos 2000 plan for utnyttelse av Jernverkstomta Ovnene ved Tinfos Jernverk slås av 19.nov 1986 Anlegg 5: Verdens første lukkede ovn for høyprosentlig ferrosilisium i drift 1967 (nr to i 1970) Etablering på Tuven - Gamle sentrum for trangt til moderne handel «Rivetid» - blant annet Badet 1977 og Kino 1977 Reguleringsplan for bysentrum 1988 (ca 90 bygg regulert til bevaring) Tap av Hydrofagfolk til Kongsberg Våpenfabrikk på 1970-tallet Manganproduksjon lagt ned i 1982 (Tinfos) Tinfos jernverk det største enkeltverk for ferrolegeringer i Europa Tinfos anlegg 5 (1967) Gjødselproduksjon slutter 1968 Ammoniakkproduksjon Forniklingsanlegget nedlagt 1969 Bygg Bygg 66 Sentralverksted 1956 Bygg 4 Portvakt 1955 Bygg 1 Kontorbygg 1954 Bygg 150 Emballasjefabrikk 1953 Lysbueovnene stenges 1934 Reguleringsplan for Notodden sentrum 1953 Reguleringsplan for Notodden sentrum 1953 Notodden kirke 1938 Reguleringsplan for Notodden sentrum 1953 Første ovn for framstilling av silikomangan i drift på Nesøya i 1963 (nr to i 1964) Svelgfoss kraftverk bygges i fjell 1957 Nye Tinfos I 1955 Tinfos gylne år Kraftproduksjon ved Svelgfoss en forutsetning også for etablering på Herøya Svelgfoss i sin tid Nord- Europas største (90 GWh) fortsatt i drift : Hydrogenfabrikken Bygg 55, Luftinntakstårnet Minareten, Bygg 115 Kvelstoff, Bygg 130 Syntesen 1918: Bygg 160 Forsøksfabrikk 1916: Bygg : Amoniakkvannfabrikk (Bygg 90) 1911: Verksted (Bygg 80), Rjukanbrygga 1909: Smie (Bygg 30), Stasjonsbygg jernbanen (Astrup), Tinnosbanen 1908: Ovnshus C (Schönherr), Bygg 25, 1907: Tårnhus A (Bygg 70) 1906: Ovnshus A (Birkeland-Eyde) Ny byplan 1920 Kabelhuset kraftlinje Kulvert mot Sam Eydes gt Villamoen fra 1910 Admini 1906 Grønnebyen Ny byplan 1920 Jugendbygg : Storgata Skolen 1923 Skolegata Casino 1909 Ny byplan 1920 Jugendbyen: 40 «bygårder» oppført hvorav 29 fortsatt finnes. Siste utbygging etter Tinnes regplan 1914 Bygges Tinfos Tresliperi 1928 (nå vgs) Tinfos Jernverk 1912 Prøveovn for smelting av jern 1910 Kaifront, med slipp og kraner Tinnebyen Kanalbyen Tinfos Hyttebyen Tinfos 1910 Parallell boligbygging knyttet til henholdsvis Hydro/Tinfos Bystatus 1913 Egne hjem Tinnosbanen 1909 Bratsbergbanen 1917 Tilflytting og tilbakeflytting 1905/1910 Notodden som smeltedigel Eksport av kunstgjødsel Lienfoss Sagfoss Svelgfoss kraftverk I og II Tinfos II 1911 Norsk vannkraft FØR 1905 Victoria Hotell Reguleres 1904 Orekåsa Bybebyggelse langs Storgatas øvre del Kirkeparken, Nyhus, Skoland, Toreskås, Ramberghjørnet, Seminaret Tinnes reguleringsplan 1904/05 Furuheim hotell 7 bygårder i mur Meieri 1898 Helsebo Hestejernbane langs Tinnelva Hvaala Tinnesand? Katteklev Calsium-carbid fabrikk 1900 Notodden dampskipsbrygge Tinnes S Tekstehaugen Notodden Neset Skibsbygger Kolstad Snika Fellesfløtningens Hus (Tinnesgt 5) Utbygges rundt 1900 Heddalsvegen Bru over Tinnelva Bygda blir bygdeby fram mot 1900 Tinfos Træslibefabrikk 1875 Landskap og naturforutsetninger for lokalisering Tinfos I 1901 Kraftproduksjon/Temming av fossene (Tinnefossen, Svelgfoss, Bandakkanalen 1892 Kanalbrygga etablert 1876 på husmannsplassen Notodden Norsjø-Skienskanalen 1861 ( UNESCO Bærebjelker: Fabrikkanlegget Industrisamfunnet Kraftproduksjonen Transportåren )

7 5 UNESCO BÆREBJELKER

8 BÆRBJELKER I VERDENSARVSØKNADEN Norge førte Notodden og Rjukan (sammen med Odda) opp på den tentative verdensarvlisten i 2009 under temaet Hydroelektrisk kraftproduksjon prosessindustri industristed med utgangspunkt i fire distinkte komponenter som samlet vurderes å ha fremragende universell verdi og utgjør de fire pilarene i den forestående verdensarvsøknaden: anlegg, bygninger og installasjoner for kraftproduksjon i dramatiske naturlandskap med forekomster av mektige vannfall bygninger og anlegg for produksjon av bl.a. kunstig nitrogengjødsel, industrielle komponenter tettsted/bysamfunn som var integrert med industrietableringen og som ble reist fra grunnen av med alle elementer fra boliger til kulturelle og sosiale institusjoner transportsystemet som knyttet industristedet til omverdenen for å bringe industriproduktene ut (i mengde og tid) til omsetning på et globalt marked Miljøverndepartementet startet nominasjonsarbeidet i 2010, og søknaden forventes ferdigstilt i UNESCO OG VERDENSARVLISTEN (WHL) Som utgangspunkt for å vurdere Notodden og Rjukan som verdensarv legges i første rekke kriteriene som er nedfelt i Verdensarvkonvensjonen (WHC) til grunn, men også internasjonale chartre for kulturminnevern som Venezia-charteret fra 1964 og Washington-charteret fra 1987 gir føringer for hvordan historiske områder vurderes og behandles. Verdensarvlisten Verdensarvlisten omfatter både kulturarv og naturarv som definert i Verdensarvkonvensjonens (World Heritage Convention) artikkel 1 og 2. Som kulturarv kan defineres monumenter, en gruppe av bygninger og/eller steder (sites). For å inkluderes på UNESCOs verdensarvliste må stedet/objektet være av enestående allmenn verdi og oppfylle minst ett av ti utvalgskriterier. Disse kriteriene er beskrevet i Verdensarvkonvensjonen som utgjør det sentrale arbeidsverktøyet knyttet til verdensarven og verdensarvstedene. Kriteriene revideres jevnlig av verdensarvkomiteen for kontinuerlig å reflektere utviklingen av verdensarvbegrepet og ideen om en verdensarv. Fram til 2004 ble verdensarvsteder valgt ut basert på seks kulturbaserte og fire naturbaserte kriterier. I de reviderte retningslinjene fra 2005 (Operational Guidelines for the Implementation of the World Heritage Convention) opereres det med 10 kriterier som dekker både kulturelle og naturgitte verdier. Kriteriene foreligger i engelsk, tysk og fransk versjon og er ikke formelt oversatt til norsk. Kriteriene gjengis her derfor på engelsk. Kriteriene i-x: i. to represent a masterpiece of human creative genius; ii. to exhibit an important interchange of human values, over a span of time or within a cultural area of the world, on developments in architecture or technology, monumental arts, town-planning or landscape design; iii. to bear a unique or at least exceptional testimony to a cultural tradition or to a civilization which is living or which has disappeared; iv. to be an outstanding example of a type of building, architectural or technological ensemble or landscape which illustrates (a) significant stage(s) in human history; v. to be an outstanding example of a traditional human settlement, land-use, or sea-use which is representative of a culture (or cultures), or human interaction with the environment especially when it has become vulnerable under the impact of irreversible change; vi. to be directly or tangibly associated with events or living traditions, with ideas, or with beliefs, with artistic and literary works of outstanding universal significance. (The Committee considers that this criterion should preferably be used in conjunction with other criteria); vii. to contain superlative natural phenomena or areas of exceptional natural beauty and aesthetic importance; viii. to be outstanding examples representing major stages of earth s history, including the record of life, significant on-going geological processes in the development of landforms, or significant geomorphic or physiographic features; ix. to be outstanding examples representing significant on-going ecological and biological processes in the evolution and development of terrestrial, fresh water, coastal and marine ecosystems and communities of plants and animals; Kriteriene ii og iv er de som vil bli lagt til grunn for verdensarvsøknaden for Rjukan og Notodden som utformes av Riksantikvaren. Kriterium II omhandler hovedsakelig den teknologiske utviklingen Hydros industrivirksomhet representerer og den konsekvensen utvikling fikk for utformingen det integrerte arkitektoniske, industrielle og sosial urbane samfunn. Bygninger, anlegg, byplan, industriell teknologi og integrert infrastruktur vurderes ut fra dette kriteriet. Gjennombruddet for elektrisk energi til industrielle formål, herunder nye elektrobaserte industrielle prosesser, som skjedde simultant internasjonalt rundt forrige århundreskifte, har fått betegnelsen den andre industrielle revolusjon. Det fruktbare samvirket av norsk natur, vitenskap og entreprenørskap med utenlandsk kapital med sikte på å framstille et nytt kunstgjødselprodukt for et modent verdensmarked. I særlig grad framstår Rjukan Notodden som et sinnbilde på fenomenet. Kriterium iv plasserer denne utviklingen som et eksempel på hvordan industrialiseringen av Notodden og Rjukan representerer den andre industrielle revolusjon og samtidig belyser en betydningsfull historisk epoke i overgangen fra fattig bondesamfunn til velferdssamfunn og industri. Industrireisingen (spesielt på Rjukan) er eksempel på vitenskapsbasert organisert kapitalisme som utviklet seg rundt forrige århundreskifte, og som innebar et kvalitativt steg videre fra den tidligere frikonkurransekapitalismen. Samfunnsbyggingen som på det tidspunkt var en nødvendig og uløselig del av den industrielle satsingen, hadde kimen i seg til å danne grunnlag materielt og kulturelt for et moderne velferdssamfunn. Som company towns skiller stedene seg fra tidligere eksempler, som mer var paternalistisk og filantropisk basert. Utviklingen av Norge fra å være et lite utviklet samfunn basert på primærnæring til å bli et av verdens rikeste land kan sies å starte i denne perioden. Utnyttelsen av vannkraft til elektrisitet og Hydros virksomhet basert på Birkeland-Eyde-metoden, og senere Haber-Boschmetoden, for å framstille kunstgjødsel var teknologisk banebrytende både i nasjonal og global sammenheng. 6 x. to contain the most important and significant natural habitats for in-situ conservation of biological diversity, including those containing threatened species of outstanding universal value from the point of view of science or conservation. Verdensarvkomiteen legger i tillegg avgjørende vekt på at nye områder fyller reelle hull i den eksisterende verdensarvlisten og at områder som innskrives skal representere noe nytt og ikke være dubletter eller varianter av eksisterende verdensarvsteder.

9 Operasjonelle retningslinjer Utover kriteriene for oppføring står autentisitet og integritet knyttet til egenskaper og verdier (properties) sentralt i vurderingen av verdensarvstedene. Autentisitet knyttes til muligheten for å forstå hvilken verdi som knyttes til kulturarven og avhenger av hvorvidt verdien oppfattes å være pålitelig, ærlig og sannferdig. Kunnskap og forståelse av forholdet mellom opprinnelse og formidling ligger til grunn for vurderingen av autentisitet ( 79-86). Eksempler på attributter som kan uttrykke autentisitet er: Form og design Materialer og substans Bruk og funksjon Tradisjoner, teknikker og vedlikeholdssystemer Lokalisering og omgivelser Ånd og stedsfølelse tid rådende sosiale, økonomiske og kulturelle krefter. Med økonomiske krefter menes her den selektive transformasjonen av det enorme naturlige vannreservoaret som Hardangervidda er, med metodisk utnyttelse av vannkraft for å produsere elektrisitet (WHC Operasjonelle Retningslinjer 2008, punkt 47). Europas største fjellplatå på 8000 kvadratkilometer, hvorav rundt halvparten er vernet, ble fra rundt år 1900 betraktet som et enormt naturlig magasin av vannkraft som bare ventet på å bli utnyttet som elektrisitet, noe som ble teknisk mulig på slutten av 1800-tallet i kjølvannet av utviklingen siden seint i 1860-årene. Fra da av ble det naturlige systemet av breer, innsjøer og elver demmet opp for å utnytte kraften optimalt og maksimere elektrisitetsproduksjonen ved hjelp av de betydelige vannfallene på østsiden og vestsiden av Hardangervidda. 7 Integritet brukes som et mål for hvor helhetlig og intakt et kulturminne/kulturmiljø framstår og hvilken tilstand det er i ( 87-92). I tillegg vurderes forvaltning, overvåkning, vilkår for bevaring og bærekraftig bruk som en del av hvordan Verdensarvkonvensjonen skal fungere som verktøy for verdensarvstedene ( ). Landskap/Kulturlandskap Viktigheten av kulturlandskap, som utrykk for møtepunkter mellom mennesker og natur, er også vektlagt i Verdensarvskonvensjonen. Kulturlandskap er beskrivende for utviklingen av samfunn og bosetting over tid og hvordan dette påvirkes av fysiske restriksjoner og naturgitte muligheter samt hvordan sosiale, økonomiske og kulturelle krefter, både eksterne og interne, avløser hverandre. Kulturlandskap er kulturarv og representerer verk skapt av mennesker og natur i fellesskap, slik definisjonen lyder i artikkel 1 i Verdensarvsonvensjonen. De illustrerer menneskesamfunnets og den menneskelige bosettings utvikling over tid, under påvirkning av de fysiske begrensninger og/eller muligheter som ligger i deres naturlige omgivelser og de til enhver tid rådende sosiale, økonomiske og kulturelle krefter, både eksternt og internt. Notodden, Rjukan og Odda med Hardangervidda som vannreservoar representerer i definisjonens rette forstand utnyttelse av de muligheter som ligger i deres naturlige omgivelser og de til enhver

10 OG I VERDENSSAMMENHENG Den andre industrielle revolusjon er ikke en eksklusiv prosess for Rjukan og Notodden og fant sted i mange land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Sverige på samme tid og som dermed også har sine industristeder fra samme periode. Oppbygging av transportsystemer har gjerne vært en del av denne typen etableringer. Rjukan og Notodden er derimot pionerer knyttet til bruken av vannkraft i et slikt omfang knyttet til tungindustri og ved at ett firma mer og mindre sto bak denne utviklingen. Utviklingen på Rjukan og Notodden er også unik og innovativ for sin tid knyttet til produksjonen av kunstgjødsel basert på kjemiske prosesser med stort kraftbehov. Spesielt er Birkeland-Eydes lysbueprosess som ble utviklet på Notodden og Rjukan kraftkrevende, og «billig» norsk vannkraft var derfor et grunnlag for oppstarten. Utnyttelse av Rjukanfossen ga en slik mulighet, men først etter at prosessen var testet i forsøksfabrikken på Notodden med kraft fra Tinfos. Lokaliseringen i Vestfjorddalen var ellers tuftet på at kraften ikke lot seg transportere uten for stort energitap og at utbygging av et kommunikasjonssystem knyttet til verdensmarkedet og et bysamfunn i Rjukan var nødvendig for å få utnyttet kraften. Utbyggingen av kraftstasjonen på Vemork var en milepæl i utviklingen både for Hydro, Norge og verdensmarkedet og en viktig del av den industrielle revolusjonen som inntok norske daler og fjorder der vannkraft ga etableringsmulighet for tungindustri. Basert på Birkeland-Eyde-prosessen ble Norsk Hydro etablert i 1905 og er i dag Norges fjerde største selskap. Birkeland-Eyde-metoden ble etterhvert erstattet med den mer effektive Haber-Bosch-metoden, men representerer likefullt en milepæl i den kjemiske framstillingen av kunstgjødsel. Patenten ble solgt til store deler av verden, og kunstig framstilt kalsiumnitrat (Norgesalpeter) var et bedre produkt enn den naturlig framstilte Chile-saltpeteren. Utviklingen på Rjukan og Notodden utgjør en basis for den andre industrielle revolusjonen i Norge og representerer en unik industrihistorie både nasjonalt og internasjonalt. Norsk Hydros influens på Rjukan og Notodden er betydelig. Samtidig med etableringen og oppbyggingen av fabrikkområdene bygges byområdene opp og i Rjukans tilfelle hele byen for å huse og ivareta funksjonærer, arbeidere og deres familier. Byområdene ble designet og planlagt i tråd med rådende arkitektur- og byplanidealer, inkludert infrastruktur og transportsystemer, og gjerne etter engelske hagebyidealer og tyske company-towns. Transportsystemet som ble bygget opp knyttet Rjukan til resten av landet, men også til verden utenfor. Jernbanen som knytter Rjukan og Notodden sammen (Tinnosbanen og Rjukanbanen) utgjorde nerven i dette systemet med fergetransport på Tinnsjøen som del av systemet. Bratsbergbanen videre fra Notodden erstatter etterhvert kanalsystemet fra Notodden til Skien som var en viktig forbindelse under oppstarten. For å belyse hva som gjør utviklingen på Odda, Rjukan og Notodden spesielt i verdenssammenheng og særegne som industristeder vil en sammenligning med andre industrietableringer, industrilandskap og company-towns fra samme periode, og hvordan disse har påvirket sine omgivelser, være nødvendig. Andre lignende eksempler på Verdensarvlisten, men også andre company-towns, hagebyer og industristeder er aktuelle paralleller. Utgangspunkt for en sammenligning ligger også i de fire verdensarvpilarene som er lagt til grunn for å vurdere Rjukan, Notodden og Odda som verdensarvsteder. VANNKRAFT Omtrent samtidig som den norske nasjonalstaten så dagens lys på begynnelsen av 1900-tallet, kom et nasjonalt initiativ med å legge landets enorme vannkraftressurser i rør for å produsere elektrisk strøm. Rundt Hardangervidda, Europas største fjellplatå der det samles enorme vannressurser på et platå som ligger mellom 1200 og 1400 meter over havnivå, ble det etablert en banebrytende virksomhet med vannkraft som grunnlag for en pionerutvikling av storskala kjemisk og metallurgisk industri med en kapasitet man ikke tidligere hadde sett maken til og som økonomisk skapte grunnlaget for den andre industrielle revolusjon. Norge kan sies å ha vært en spydspiss for denne utviklingen internasjonalt. Landet hadde uvanlig store, naturlige kraftkilder, akkurat det som trengtes for å produsere elektrisitet, og Norge utviklet seg til å bli en av de fremste nasjoner til å utnytte denne muligheten. All denne energien ble temmet for å forsyne en energihungrig sektor som produserte metaller og kjemiske varer der spesielt framstillingen av kunstgjødsel basert på nitrogen skulle vise seg å bli en verdenssuksess. Det utviklet seg to hovedprosesser for kunstgjødselproduksjon rundt 1900, som begge ble anvendt nasjonalt, og som inntok verdensmarkedet og plasserte Norsk Hydro på verdenskartet. Den billige vannkraften spilte en avgjørende rolle for etableringen av Norsk Hydro og den stillingen Hydro skulle komme til å få. Da Sam Eyde søkte Wallenberg for å få penger til prøvefabrikken på Notodden, og senere til starten av Norsk Hydro, var det vannkraften som dannet sikkerhet for kapitalutlegget. Marcus Wallenberg sa det slik: «Hestekrefter til en pris av 13 kroner kommer alltid til å bli etterspurt» (Olsen 1955). Den norske utviklingen sett opp mot andre storskala produksjonsprosesser, som for eksempel AEGs kullbaserte virksomhet i Bitterfeld i Tyskland, representerer en unik teknologisk, økonomisk og sosial prosess basert på de spesifikke muligheter som lå i landets natur. Dette inntraff akkurat på det tidspunkt i historien da teknologiens utvikling ga grunnlag for elektrisitet som energikilde og for etablering på Notodden, Rjukan og Odda som del av den moderne industrihistorien i andre fase av den industrielle revolusjon. Samtidig dannet denne innovasjonsbølgen grunnlaget for industrialiseringen av Norge. Kraftstasjonen på Svelgfoss var i sin tid Europas største ift kapasitet, og utbyggingen av Rjukanfossen var av en dimensjon som hittil var uprøvd og med metoder for tilløp i tunnel pga det ulendte terrenget som krevde utvikling av sprengteknikk så vel som framstilling av maskiner og rør. Samtidig måtte ujevn vannføring styres med en omfattende regulering av Møsvatn der den første større betongdammen i landet, Møsdammen, ble bygget i En helt ny kraftverktype ble i prinsippet skapt: et høytrykksanlegg med tunneler i fjell med store reguleringer i høyfjellet. Kraftstasjoner, kraftoverføring og installasjoner tilknyttet anleggene på Vemork, Såheim, Tinfos og Svelgfoss er fundamenter i den storstilte kraftproduksjonen som ble etablert og dermed sentrale historiefortellende elementer knyttet til forståelsen av Rjukan og Notodden som industristeder. INDUSTRIUTVIKLING Norsk Hydro ble etablert med hovedsete på Notodden i 1905 med det formål å produsere kunstgjødsel ved å hente ut nitrogen fra luften. Marcus Wallenberg ble selskapets styreformann og Sam Eyde ble utnevnt 8

11 til generaldirektør. Forsøksfabrikken på Notodden var etablert våren samme år med kraft fra Tinfos og var grunnlaget for innhenting av kapital til videre utbygging. Ingeniør Kloumann ble engasjert som byggeleder for videre kraftutbygging og det nye fabrikkanlegget på Notodden, og da anlegget sto ferdig i 1907 var kraftstasjonen Europas største. Energiproduksjonen var svært energikrevende og ga Norge et fortrinn i forhold til tyske fagmiljøer som hadde en konkurrerende metode. I 1908 hadde kalksalpetergjødsel oppnådd gode priser for kunstgjødselproduksjon i det europeiske markedet og Birkeland-Eydes lysbueprosess, som la grunnlaget for etableringen av Norsk Hydro, ble et nasjonalsymbol på hvordan vitenskapen både var en åndelig og materiell kraft i det nasjonale livet. Etableringen av Norsk Hydro ble også sett på som en manifestasjon av den nye arbeidsdagen etter unionsoppløsningen med Sverige, og selskapet framsto som et kraftfullt uttrykk for nasjonens nyvunne selvstendighet på tross av at eiersiden var fullstendig dominert av utenlandske kapitalinteresser. Om lag sju prosent av aksjene var på norske hender (Andersen 2005). Sett fra utlandet handlet Norges industrialisering i årene etter 1905 seg ikke om en ny norsk arbeidsdag, men om kappløpet for å sikre seg norsk vannkraft. For tyske og franske interesser handlet det om å legge under seg de rike naturressursene i en av Europas periferinasjoner. Norges rolle for som spydspiss for denne utviklingen internasjonalt framheves også av TICCIHs eksperter Axel Föhl og Rolf Höhmann i vurderingen av norsk vannkraft og kjemiindustri som potensiell verdensarv (Föhl og Höhmann 2010). Dette foregikk samtidig som striden om konsesjonslovene raste, lover som begrenset utlendingers rett til å erverve norske naturressurser. Loven ble vedtatt i 1906 bla som en reaksjon på tysk tilstedeværelse på Rjukan under etableringsfasen. Ved inngangen til det tjuende århundret fantes ingen organisert kapitalisme i Norge. Tyskland hadde Europas mest dynamiske økonomi på denne tiden og framsto som modellandet for hvordan den vitenskapsbaserte storindustrien hadde fått sitt gjennombrudd. Hydro ga den organiserte kapitalismen et visst fotfeste i Norge selv om selskapet fram til slutten av andre verdenskrig var dominert av svenske, franske og tyske eierinteresser. Hydro var også markedsmessig vendt mot utlandet og manglet et hjemmemarked av betydning, men framsto i den norske offentligheten Framstillingsprosess for Norgessalpeter (Kilde: Erling Andresen/NIA, Vemork) som et norsk selskap med identitet bygd opp rundt norske fosser og banebrytende teknologi utviklet av norske ingeniører og vitenskapsmenn. Tanken om å bruke Rjukankraften til kvelstoffproduksjon blir datert til 1902, da Eyde henvendte seg til et tysk firma i håp om å skaffe finansiering til utvikling av elektrokjemisk og metallurgisk industri, men får avslag på dette (Dahl 1983). 13.februar 1903 regnes av Eyde som den norske kvelstoffindustris fødselsdag. Eyde møtte da professor Kristian Birkeland for første gang, i et selskap hos daværende statsråd Gunnar Knudsen. For øyeblikket interesserer jeg meg mest for å få fatt på de aller største lyn som overhodet kan skaffes ned her på jorden skal Eyde ha sagt til Birkeland hvorpå Birkeland svarte at Det kan jeg skaffe dem. Birkeland jobbet da med en elektrisk kanon og hadde ved et uhell fått en stor gnist. Eyde hadde allerede samlet mye informasjon om kvelstoffeksperimenter verden over og så hva denne gnisten/ flammen kunne brukes til. Kort tid etter ble det søkt patent på metoden, i Birkelands navn. I 1903 ble det gjort forsøk på å skaffe amerikansk kapital, men også dette mislykkes. Kvelstoffproduksjonen var i en startfase og en stort anlagt fabrikk ved Niagara gikk konkurs. Til sist kom svenske Wallenberg inn med kapital og A/S Det norske Kvælstofkompagni ble stiftet i Stockholm 11.desember 1903 og overtar Birkelands og Eydes patenter. I januar 2004 ble Det norske Aktieselskap for Elektrokemisk Industri stiftet med Sam Eyde som direktør. Selskapet skulle ha som oppgave å samle patenter og vannfall og støtte ny industri. I juli 1904 ble A/S Notodden Salpeterfabrikk konstituert og i mai 1905 kom driften i gang med tre Birkeland-Eyde ovner. Allerede nå viste det seg at det å lage salpeter ved oksydering av luftens kvelstoff var økonomisk lønnsomt. Helge Dahl sier det slik: Samtidig arbeidet de norske ingeniørene med å utvikle absorbsjonsanlegget for å utnytte gassen fra ovnen best mulig. Emil Collett og Sigurd Kloumann må dele mesteparten av æren for de store tårnene av granitt, en genial løsning (Dahl 1983). Ovnen utviklet av Birkeland-Eyde hadde en rund form og var basert på elektromagneter som trakk flammen ut til en skive. Otto Schönherr ved Badische utviklet en annen ovnstype, denne var høy med liten grunnflate og basert på at lysbuen ved hjelp av en sterk luftstrøm ble trukket til værs i en flere meter høy flammesøyle. Den tyske ovnen ga høyere gasskonsentrasjon enn den runde til Birkeland-Eyde, problemet for tyskerne var tilgang på billig kraft, noe som motiverte dem for samarbeid med nordmennene. Etter den første utbyggingsfasen på Notodden fra 1905 til 1917 gikk Hydro inn i en omstruktureringsfase på 1920-tallet med nedgangstider og storarbeidsledighet både på Notodden og Rjukan. I 1926 vedtok Hydros styre å bygge ny fabrikk på Notoddden som bidro til ny optimisme mens det på Rjukan fortsatt var usikkerhet knyttet til videre satsing. Alternative løsninger, inklusive lokalisering av «nyanleggene» basert på ammoniakkteknologi, ble vurdert også i denne perioden, og de første beregningene som ble gjort tok utgangspunkt i Notodden som det store produksjonsstedet med overføring av kraft fra Rjukan. Den nye ammoniakkfabrikken sto ferdig på Notodden i 1928 og Birkeland-Eyde metoden ble faset ut. Selv om Herøya var kjøpt av Hydro 10 år tidligere ble både Notodden og Rjukan prioritert for videre virksomhet, og nyanleggene som ble oppført i perioden var raskt i drift med ammoniak produksjon på Notodden og videre kunstgjødsel produksjon med Haber-Bosch metoden på Rjukan. Få dager etter pølsefesten på Rjukan i 1929 som markerte oppstarten av nyanleggene kom imidlertid krakket på New york-børsen. Med dette fulgte en internasjonal krise som fikk konsekvenser for hele den internasjonale nitrogenindustrien og dermed nye rasjonaliseringskrav for Hydro utover 1930-tallet. Hydros bedriftsøkonomi vurdert opp mot konsekvensene for industrisamfunnene Notodden og Rjukan ved en eventuell flytting til Herøya er etter dette en kontinuerlig vurdering fram til det meste av virksomheten flyttes på slutten av 1960-tallet. Andre eksempler på industristeder og kunstgjødselproduksjon fra samme periode er BASF-fabrikken i Oppau i Tyskland der Haber-Boschmetoden ble utprøvd første gang. Fabrikkanlegget her ble totalskadet under en eksplosjon i Parallellt 9

12 med utviklingen på Notodden og Rjukan utvikles også Odda-prosessen i Odda og Tyssedal og etter hvert fortsettelsen av Norsk Hydros virksomhet på Herøya. Før introduksjonen av kunstig og industrielt framstilt salpeter på verdensmarkedet ble naturlig salpeter utvunnet gjennom gruvedrift i Chile. Humberstone og Santa Laura med tilhørende company-towns er innskrevet som verdensarv i dag 1. Den teknologiske utviklingen på Rjukan og Notodden som del av den andre industrielle revolusjon har paralleller bla i Falun i Sverige, som er oppført på bakgrunn av innovasjon innenfor kobberutvinning og betydningen for industrialiseringen av Sverige, og Zollverein i Ruhr-regionen i Tyskland som symbol for industrialiseringen basert på ny og anvendt teknologi. Zollverein ble nedlagt i 1986 og ble etter protester mot riving vedtatt vernet i Düsseldorf med formål om å ivareta industribygg, jernbane, boliger og anlegg knyttet til hverdagsliv og velferd. I forsøket på å få innskrevet Zollverein på verdensarvlisten ble det utarbeidet en disposisjonsplan (av Rem Koolhaas) for området med mål om å tiltrekke seg nye kreative næringer og samtidig avsette deler av området til friareal. Industrihallene ble restaurert og fornyet med tanke på å tilby lokaler til kunstnere, kreative næringer og kulturelle formål samt museer og formidlingstiltak 2. Gjenbruken av Zollverein utløste et økonomisk løft for området som har banet vei for hvordan industriarven i ettertid kan vurderes som utviklingsressurs kombinert med å reflektere industrihistorien. TRANSPORTÅREN En forutsetning for Norsk Hydros lokalisering i Vestfjorddalen var at det måtte etableres jernbane fra Notodden til Tinnoset og fra Tinnsjø til Rjukan samt fergeforbindelse for jernbanevognene over Tinnsjøen. Nærmeste jernbanestasjon ved anleggsstart var Kongsberg, og landevei var kun delvis utbygd for å betjene turismen på sommerstid. Notodden var tilknyttet vannveien gjennom kanalsystemet til Skien. Egne transportsystemer er knyttet til flere av etableringene under den industrielle revolusjonen (både første og andre fase, se Company Towns neste avsnitt) og ble gjerne bekostet av bedriftene som en forutsetning for å kunne etablere seg i avsidesliggende og lite utviklede områder. Rjukan/Notodden er ikke unikt i den sammenheng, men anleggsfasen på Rjukan med et bratt og utilgjengelig terreng, vinterforhold og frakt av stort og tungt utstyr til bygging av fabrikken 1 Cf. UNESCO WHC: Humberstone and Santa Laura Salpeter Works 2 Cf. UNESCO WHC: Zollverein Coal Mine InduStrial Complex Essen og datidens største kraftstasjon gjør Tinnosbanen (m ferger) og Vemorksporet unike som del av industrietableringen på Rjukan og Notodden. Inntil jernbaneforbindelsen var etablert ble anleggsmaskineri fraktet med hest fra Notodden og med lektertransport over Tinnsjøen. Isen på Tinnsjøen vanskeliggjorde transporten om vinteren, men våren 1908 var isbryteren D/S Skarsfoss på plass. Norsk Transportaktieselskab igangsatte arbeidet på begge strekninger i 1907 for å tilrettelegge for transport av anleggsmateriell og maskineri til fabrikken på Rjukan. Fergeleiene ved Tinnsjøen var ferdige i januar 1909, i februar kom den først jernbanevognen til Såheim og offisiell åpning av Rjukansporet ble gjort med kongen og regjeringsrepresentanter til stede i august. Høsten samme år ble den første permanente dampdrevne jernbanefergen, D/F Rjukanfoss, satt i drift på Tinnsjøen. Rjukanbanen ble elektrifisert i 1911 og var da Norges første bredsporede elektriske jernbane. Fergeforbindelsen over Tinnsjø med Dampfærgen D/F Rjukanfos var den eneste i sitt slag i Norge. Jernbaneanlegget var en forutsetning for å løse transportbehovet ved en lokalisering i Rjukan og et av de største og mest ambisiøse kommunikasjonsprosjekter i Norge i sin tid delvis utløst av den mangelfulle kraftoverføringsteknologien. Bygninger og anlegg tilknyttet jernbanen, oppført i ulike perioder av virksomhetstiden, utgjør et vesentlig element i helhetsforståelsen av industrisamfunnene Rjukan og Notodden, sammenhengen mellom disse to stedene og forbindelseslinjen videre både til Skien/ Herøya og verden utenfor. COMPANy TOWNS Mens Notodden allerede hadde tilløp til en bystruktur som Hydro plasserte seg i ble Rjukan bygget opp som en bedriftsby/company-town basert på hagebyprinsipper og designet fra grunnen av. Rjukan er unikt i norsk sammenheng som den første gjennomplanlagte by fra grunnen av og representerer sammen med Notodden i tillegg banebrytende teknologi knyttet til produksjon av kunstgjødsel og utnyttelsen av vannkraft. Se egen Rjukanrapport for mer om Rjukan som Company-town. Transportåren som knytter byene til verdensmarkedet inngår som en nødvendig del av etableringen og sammenhengen mellom de to industristedene. Kriteriene ii og iv vil være aktuelle med tanke på Rjukan og Notodden som verdensarvkandidater. Rjukan og Notodden representerer begge den elektrokjemiske industrien som utløste dette kraftbehovet og er dermed framstående representanter for denne perioden. Utformingen av spesielt Rjukan, men også deler av Notodden, representer en unik og stedegen arkitektur i disse landskapene og utgjør sammen med fabrikken, kraftanleggene og transportsystemet strukturer som i dag er lesbare og tydelige historiefortellere om en sentral utviklingsperiode både nasjonalt og globalt. OG SOM SAMLET VERDENSARV, MEN SOM ULIKE STEDER Som del av Norsk Hydros historie hører Notodden og Rjukan uløselig sammen, men Norsk Hydros lokalisering og inngripen på disse to stedene har hatt ulik influens og med to industristeder som utkomme som i dag har både likheter og ulikheter. Fabrikkområdene har en del fellestrekk gjennom at de samme prosesser delvis har ligget til grunn for produksjonen selv om det meste er blåst opp i skala og produksjonsvolum når det går fra forsøksvirksomhet på Notodden til storproduksjon på Rjukan. Ovnshus og tårnhus som inngår i lysbueprosessen er framtredende elementer i produksjonslinjen og landskapet riktignok med ulike elementer som formidlere av denne historien med skallet av tårnhus A bevart på Notodden og et av syretårnene fra tårnhuset bevart på Rjukan. Ved omleggingen i utvikler fabrikkområdene seg ulikt ved at nyanlegget på Rjukan oppføres for Haber- Bosch-metoden, mens produksjonen på Notodden fra da av konsentreres om framstilling av ammoniakk og NH3-metoden. Hydros gjødselproduksjon på Notodden avsluttes hovedsakelig i 1934 selv om Hydro-relatert industri fortsetter på fabrikkområdet og fortsatt kan spores i bedriftene som er der i dag med NEL Hydrogen og NorFolier som eksempler. På Rjukan fortsetter industrivirksomheten fram til 1991 selv om produksjonen hovedsakelig avsluttes i Dette gjør både at selve fabrikkområdene utvikler seg i ulike retninger, men også at bysamfunnene rundt virksomheten påvirkes ulikt og spesielt da i perioden etter Notodden hadde ved Hydros etablering i 1905 allerede etablert et industrisamfunn rundt Tinfos og hadde tilløp til en bydannelse. Den store byveksten kommer med Hydros oppstart, men på samme tid vokser Tinfos og etablerer jernverket noe som gjør at industribyen Notodden vokser fram med både Hydro og Tinfos som tunge aktører og betydelige pådrivere for byens utforming og sosiale liv. Begge bedriftens boligbygging bærer preg av tidens arkitekturstiler, men Hydro utvikler i sterkere grad enn Tinfos egne boligtyper som både finnes i Hydros boligområder på Notodden (Grønnebyen, Egne Hjem, Tinnebyen) og som i enda sterkere grad preger boligbyggingen på Rjukan. Der Notodden allerede hadde en bystruktur og en etablert virksomhet ble Rjukan til sammenlikning bygget opp som en bedriftsby/company-town med Hydro som eier og utvikler og designet fra grunnen av i et område der et enkelt jordbruk ble erstattet av en nyanlagt by. Hagebyprinsippene som ligger til grunn for hvordan Rjukan utformes og bygges var også delvis utprøvd på Notodden, men i mindre målestokk og som en langt mindre del av det helhetlige bybildet på Notodden. Hydros fotavtrykk på Notodden er slik sett mindre i omfang og utgjør en mindre del av byen og må ses i sammenheng både med Tinfos influens og en større privatdrevet byutvikling spesielt i sentrum. I tillegg ligger den tidlige bydannelsen og et etablert jordbruk med store gårder og grunneiere som et bakteppe for industriens inngripen i Notoddensamfunnet. Oppfatningen av Rjukan og Notodden som kulturmiljøer i dag bærer preg av hvordan disse ulike premissene har formet byene. Rjukan som et tydelig planlagt Hydroprodukt, med en mer omfangsrik Hydrohistorie i tid og volum samt med en omfattende dokumentasjon knyttet til byplaner, kart og boligtyper gjør at byen fortsatt framstår som helhetlig og gjennomplanlagt og med industrihistorien tydelig lesbar. På Notodden har både Hydro og Tinfos bidratt til å forme byen samtidig som omstilling og endring har skjedd med jevne mellomrom i begge bedrifter og medført større og hyppigere endringer også i bybildet. Kraftproduksjonen og transportsystemet er det som i størst grad knytter Notodden og Rjukan uløselig til hverandre og som en del av samme industrielle utvikling også sett i samband med Odda. Muligheten for å utnytte vannreservoaret rundt Hardangervidda til produksjon av elektrisk kraft utløste etableringen på alle disse stedene og knytter industrihistorien på disse stedene sammen selv om prosesser og produksjon utviklet seg i ulike retninger. Nødvendigheten av en infrastruktur som knytter Rjukan til Skien og omverdenen var den utløsende faktor for at Notodden ble en integrert del av transportsystemet og dermed befestet sin posisjon som et viktig knutepunkt og omlastingspunkt i regionen. 10

13 FABRIKKANLEGGET INDUSTRISAMFUNNET KRAFTPRODUKSJONEN TRANSPORTÅREN FRAMTID Fabrikkanlegget Notodden i Verden Søknad WHL IDAG Manganproduksjon lagt ned i 1982 (Tinfos) Tinfos jernverk det største enkeltverk for ferrolegeringer i Europa Tinfos anlegg 5 (1967) N M L Bygg 4 Portvakt 1955 Bygg 1 Kontorbygg 1954 Bygg 150 Emballasjefabrikk 1953 Svelgfoss Kraftverk bygges i fjell i sin tid Nord-Europas største (90 GWh) fortsatt i drift K J I H G F E D C B A 1926: Hydrogenfabrikken Bygg 55, Luftinntakstårnet Minareten, Bygg 115 Kvelstoff, Bygg 130 Syntesen 1918: Bygg 160 Forsøksfabrikk 1916: Bygg : Verksted (Bygg 80) 1909: Smie (Bygg 30) 1908: Ovnshus C (Schönherr), Bygg 25, 1907: Tårnhus A (Bygg 70) 1906: Ovnshus A (Birkeland-Eyde) Eksport av kunstgjødsel Norsk vannkraft N M C K D A B J I H L G FØR 1905 Bandakkanalen 1892 Kanalbrygga etablert 1876 på husmannsplassen Notodden Norsjø-Skienskanalen 1861 E F Vurdert verdensarvrelevante bygg og anlegg innenfor temaet er fargelagt på kartet N

14 FABRIKKANLEGGET INDUSTRISAMFUNNET KRAFTPRODUKSJONEN TRANSPORTÅREN FØR 1905 Utnyttelsen av fossekraft kombinert med åpning av Nordsjø-Skienkanalen i 1861 la grunnlaget for at Tinfos Træslibefabrikk ble igangsatt på Øvre Tinfos i Papirforbruket var på veg opp og det var investeringsvilje for etablering av ny industri. Imidlertid økte konkurransen raskt og prisene gikk ned, noe som medførte at Tinfos-fabrikken allerede i 1877 var til salgs. De nye eierne la om driften til papp og papirproduksjon, og fabrikken ble omdøpt til Tinfos Papirfabrik. Produksjonen tok seg noe opp, men ikke mer enn at det i 1892 igjen var slutt for Tinfos. I 1894 kjøper O.H. Holta mfl Tinfos av daværende eier Kirsebom, og med nye eiere gjenoppsto aktiviteten i 1897 med oppføring av nytt sliperi og kontorbygning. Like nedenfor sliperiet sto den første kraftstasjonen i Heddal (Tinfos I) ferdig i Samtidig ble den gamle tredammen erstattet av et nytt vanninntak i stein og en rørledning med 4 meters diameter som ble lagt i en sving rundt den gamle mølla ned til kraftstasjonen. Denne skulle levere kraft til Notodden Calciumcarbidfabrikk som ble etablert nede ved Heddalsvatnet i Hydros forsøksanlegg på Notodden ble igangsatt 2.mai 1905 med Birkeland-Eydes lysbueovner og med kraft fra Tinfos. AS Notodden Salpeterfabrikker hadde året før blitt konstituert med en egenkapital på kr etter at Sam Eyde hadde klart å skaffe kapital via sine svenske og franske kontakter. De første ferdigproduktene, kalksalpeter og natriumnitritt, ble framstilt med temmelig primitiv apparatur der syren fra absorpsjonsanlegget ble tilført to granittkar fylt med kalkstein. Den nøytrale salpeteroppløsningen ble så kokt inn til den inneholdt 76% tørrstoff tilsvarende 13% kvelstoff. Kokingen foregikk i store jerngryter som ble fyrt opp med kull. Senere gikk man over til å koke luten inn med damp fra kjelen som utnyttet varmen i gassen fra lysbueovnene, og det ble anskaffet et forsøksapparat fra det franske firmaet Kestner som senere ble tatt i bruk både ved fabrikken på Notodden og på Rjukan. Produktet kalt støpt eller kjemisk salpeter ble eksportert til Tyskland og England for framstilling av kaliumnitrat og ammoniumnitrat. Senere gikk man over til hovedproduktet kalksalpeter som ble størknet i flate panner og hugget opp i ca 20 cm tykke blokker og knust. Den ferdige kalksalpeteren ble først pakket i kasser som rommet 75 kg og solgt som Norgessalpeter. Den daglige produksjonen ved forsøksfabrikken var omkring 3 tonn ved full drift. Forsøksfabrikkens saga endte ved en brann i ovnshuset 7.januar 1908, men tårnhuset ble knyttet til den nye fabrikken som da hadde vært i gang i tre måneder. De nye fabrikkbygningene ble lagt på østsiden av forsøksfabrikken og ble satt i drift 2.oktober 1907 med kraft fra Svelgfoss. Nok en forsøksfabrikk, Syrefabrikken, med 10 Schönherrovner ble tatt i bruk i 1909, men etter en utbyttemåling i 1910 ble Schönherrovnene byttet ut med Birkeland-Eydeovner og inngikk nå som fabrikk C som del av Notodden Salpeterfabrikker. Disse kom i gang med kraft fra den nye Lienfoss kraftstasjon i Kraft fra Tinfos 1 viste seg imidlertid å bidra til mer enn oppstarten av Hydro, og i 1909 gjorde Tinfos Papirfabrikk vedtak om å gjøre forsøk med smelting av jernmalm. Bedriften tilsatte ingeniør Bie Lorentzen fra karbidfabrikken, og det første elektroråjernet i landet ble framstilt i Tinfos og Bie Lorentzen fikk patent på metoden samme år og la dermed grunnlag for etableringen av Tinfos Jernverk i Tinnefossen leverte imidlertid ikke nok kraft til jernsmelting i større skala, men bedriften eide halve Sagafossen ovenfor Tinnfossen, og denne ble ført gjennom en kanal som gikk ovenfor fabrikkområdet og ført i rør ned til en ny kraftstasjon; Tinfos II ble ferdigstilt i 1911 på nedsiden av Tinfos I med en halv gang større fallhøyde enn Tinfos I. De tre opprinnelige aggregatene var i drift fram til 1980-tallet, mens aggregatet tilføyd i 1926 fortsatt holdes i drift vinterstid for å unngå at Holtakanalen fryser. Hydros fabrikk for produksjon av ammoniumnitrat ble oppført i 1909 sør for tårnhus C for levering til sprengstoffindustrien og som konsentrert emne for kvelstoffgjødsel. Ammoniumnitraten ble levert i papirforede trefat. Under første verdenskrig steg etterspørselen meget sterkt og det ble i driftsåret levert tonn. Et provisorisk tilbygg til kalksalpeterfabrikken ble oppført for å øke produksjonen samt at prosessen ble forbedret. Ammoniumnitratfabrikken fikk de første årene ammoniakkvann fra England, men i 1914 ble det oppført en egen ammoniakkvannfabrikk. Anlegget kom i drift i 1915 og framstilte ammoniakkvann, med ca 25% NH3, som ble overført til Herøya og Rjukan. Etter krigen sank etterspørselen, men produksjonen ble først avsluttet samtidig med at lysbueprosessen ble nedlagt i Øvre Tinfos ca 1890 (Høydal 1994) og kanalbrygga ved Heddalsvannet (Dahl 1983) Calciumcarbidfabrikken 1903 og Hydros forsøksfabrikk 1905 (Dahl 1983) Perspektivtegning av fabrikkomplekset 1917 (Hydro/Bryn Eiendom) 12

15 FABRIKKANLEGGET INDUSTRISAMFUNNET KRAFTPRODUKSJONEN TRANSPORTÅREN Etter at det gamle ovnshuset brant ble det gamle absorpsjonsanlegget (tårnhus B) drevet parallelt med det nye tårnhus A med gass fra det felles nye ovnshuset. I tårnhus B ble det absorbert sodalut i alle tårn etter at det i 1909 ble igangsatt forsøk med en ny og større Birkeland-Eydeovn som var bygd med tanke på oppstart på Rjukan. Våren 1913 ble det utført forsøk med absorpsjon av nitrøs gass i ammoniakkvann og i en oppløsning av ammoniumkarbonat. Driften i tårnhus B ble nedlagt høsten 1915 etter at Rjukan II var igangsatt. Den østre tårnrekken ble demontert i 1917, mens den vestre ble brukt noe lengre før den også ble revet som siste del av B-rekken. Norgessalpeterproduksjonen opphørte helt i 1928 da ammoniakksyntesen var kommet i gang. Inntil Lysbueovnen stoppet i 1934 ble syren fra absorpsjonstårnene anvendt til fabrikasjon av ammoniumnitrat. På tomten til det nedbrente ovnshus B ble det i 1908 oppført en nitrittfabrikk, men etter at fabrikasjonen av natriumnitrat kom i gang bortfalt nitritt-framstillingen og ble stanset for godt i 1921 og all apparatur demontert. Nitrittluten fra Notodden ble sendt til Rjukan, og bygget ble tatt i bruk til ulike tekniske forsøk. Fabrikkene på Notodden var i 1925 preget av å være Hydros forsøksanlegg og første fabrikk. Det var liten produksjon og urasjonelt sammenlignet med anleggene på Rjukan, og man så ingen utviklingsmuligheter for lysbueanlegget. Framstillingen av ammoniakkvann varte fram til 1928, men hadde utspilt sin rolle med innføring av Haber-Boschmetoden. Ellers fantes tønnefabrikken, men overgangen til sekker gjorde at også denne hadde en dyster framtid. Oppføringen av ammoniakksynteseanlegget i ga ny giv, og selv om også denne virksomheten i første rekke er en forsøksdrift for senere etablering på Rjukan vokser fabrikkanlegget på Notodden østover i denne perioden med produksjonsbygg for forsøk som har lagt grunnlag for virksomhet som fortsatt pågår (bla produksjon av elektrolysører i forniklingsanlegget, bygg 160) basert på produksjonsmetoder og patenter utviklet i denne perioden. For å spalte vann elektrolytisk benyttes likestrøm. Høyspent vekselstrøm ble ført frem til en koblingsstasjon på nordøstsiden av bygg 60 og fra denne til transformatorer og likerettere plassert i bygg 55. Det fantes både roterende (de eldste) og stasjonære likerettere (moderne). Likestrøm ble så ført frem til elektrolysører plassert i både første og andre etasje i bygg 55. Opprinnelig hadde man to hovedgrupper av elektrolysører i anlegget: Holmboeceller og Pechkrantz-elektrolysører (sveitsisk konstruksjon), senere noe omkonstruert og sterkt forbedret intern i Norsk Hydro. Denne siste typen markedsføres pr. i dag verden rundt av NEL Hydrogen. Hydrogengassen ble renset fri for kalilut i et vasketårn, plassert i samme bygning som elektrolysørene. Oksygen ble i begrenset mengde renset for kalilut, komprimert og brukt som sveisegass i verkstedene. Utenfor bygningen fantes lagertanker for kalilut som elektrolysørene var fylt med. Luten ble ikke forbrukt, men som nødvendig ledningsevne for elektrisk strøm. Før gassen ble videreført til gassrenseanlegget ble den mellomlagret i en gassklokke/gasometer syd sør for velferdsanlegget. Nitrogenproduksjonen foregikk i østre halvdel av bygg 115. Luften som ble benyttet ble tatt inn i toppen av minareten og ved hjelp av vifter, plassert i bunnen av tårnet og så ført gjennom en rørledning over til produksjonsanleggene for nitrogen. Det fantes to slike anlegg, levert respektivt av de tyske firmaer Linde og Messer. Grunnen til at luftinntaket var plassert så høyt over bakken, var at det hos nabobedriften Tinfos ble produsert acetylen, og innsugning av slik gass i luftfraksjoneringsanleggene ville gi eksplosjonsfare. Den produserte N2-gassen ble så ført videre til et nytt gasometer for mellomlagring på området mellom bygg 105 og bygg 115. I gassrense-anlegget ble H2- og N2-gass fra de respektive gasometre ført sammen i forholdet 3:1 (blandgass) og renset fri for oksygen. Rensingen foregikk ved at H2 og N2 ble ført sammen, oppvarmet til ca 200 grader og katalytisk renset ved hjelp av en palladium-katalysator som ga en blandgass med minimalt innhold av oksygen. Renset blandgass ble fra gassrense-anlegget ført ut til nok et gasometer for mellomlagring. Også dette gasometret var plassert mellom bygg 105 og 115. I kompressor- og synteseanlegget (bygg 151) var det tre kompressorer som kunne suge gass fra blandgasometret, komprimere den til over 300 bar trykk og føre gassen gjennom filtre for å fjerne olje før den gikk til syntese-ovnen. Videre fantes det tre sirkulatorer (også en type kompressorer) for å sirkulere gassen gjennom selve synteseovnen, hvor H2 og N2 ved katalyse ble bundet til hverandre og dannet ammoniakk (NH3) i gassform. Synteseovnen sto i tårnet i sørenden av bygg 151. Utenfor bygningen sto det tanker for flytende NH3 (6 stk?) der ammoniakk ble lagret før den ble ført over til tankvogner og transportert til Herøya. Normalt 3 vogner pr. dag mot ca 30 fra Rjukan. Med unntak av en kort produksjonsstans på 30-tallet fortsatte ammoniakkproduksjonen på Notodden fram til Fra Notodden ble NH3 transportert til Herøya i tankvogner for framstilling av ferdig gjødsel. Tinfos og Hydros fabrikkområder rundt 1960 (Hansen 1963) og gjenværende bebyggelse i 2012 Fabrikkområdet ved Heddalsvannet med Hydros og Tinfos anlegg i 1912 (Hansen 1963) 13

16 FABRIKKANLEGGET INDUSTRISAMFUNNET KRAFTPRODUKSJONEN TRANSPORTÅREN FRAMTID Industrisamfunnet Notodden i Verden Søknad WHL C IDAG Manganproduksjon lagt ned i 1982 (Tinfos) Tinfos jernverk det største enkeltverk for ferrolegeringer i Europa Tinfos anlegg 5 (1967) E F Notodden kirke Svelgfoss Kraftverk bygges i fjell i sin tid Nord-Europas største (90 GWh) fortsatt i drift F D E D C B A Tinnebyen Kanalbyen Tinfos Hyttebyen Tinfos 1910 Egne hjem Villamoen fra 1910 Casino 1909 Admini 1906 Grønnebyen Eksport av kunstgjødsel Norsk vannkraft A B FØR 1905 Tinnes reguleringsplan 1904/05 Bandakkanalen 1892 Kanalbrygga etablert 1876 på husmannsplassen Notodden Norsjø-Skienskanalen 1861 Vurdert verdensarvrelevante bygg og anlegg innenfor temaet er fargelagt på kartet Hydros (grønn) og Tinfos (rosa) N

17 FABRIKKANLEGGET INDUSTRISAMFUNNET KRAFTPRODUKSJONEN TRANSPORTÅREN FØR 1905 Mellom 1800 og 1900 ble folketallet i Heddal fordoblet. Den delen av Heddal som skulle bli Notodden var fram til etableringen av Tinfos en grend med de beste gardsbrukene oppe i lia og husmannsplasser nede ved vannet og oppe i skoggrensa. Sentrum utviklet seg øverst i det som i dag er Storgata. Tettstedet Notodden hadde 900 innbyggere i 1900, mens det i løpet av de neste 10 år vokste til 5000 (Høydal 1994). Ved etableringen av Norsjø-Skienkanalen i 1861 ble Heddalsvatnet og Notodden koblet ikke bare til Skien, men også til andre havnebyer verden over. Kanalen utløste en livlig rutetrafikk som ble ytterligere forsterket ved åpningen av Bandakkanalen i I 1862 passerte 38 motoriserte fartøy Løveid sluser, mens det i 1900 var oppe i 3073 (Høydal 2005). Brygga i Heddal lå på Tangen i nordenden av vannet omtrent der flyplassen slutter i dag. Det var sentralt i sognet, men ikke for andre deler av kommunen, noe som medførte at det også ble etablert en landingsplass i Tinnesandbukta. Med økende trafikk oppsto kravet om brygge også her, og den såkalte Kanalbrygga ble etablert i 1876 ute på odden ved husmannsplassen Notodden. Dermed var grunnlaget lagt for å flytte sentrum ned til Heddalsvatnet, og i årene fram mot 1900 vokste det fram et bysamfunn med butikker, to hotell (Furuheim og Viktoria), landhandel, bank, middelskole, seminar, telefonselskap og meieri. Ny vei var etablert med bru over Tinnelva og dampskipsbrygge ved Heddalsvannet. Arbeidsstokken ved Tinfos besto delvis av tidligere husmenn som ble vervet til industrien, men også innflyttere og delvis tilbakeflyttere som tidligere hadde søkt seg mot Kongsberg for arbeid. I 1890 var det 140 mennesker i arbeid ved Tinfos (Høydal 1994). Husmennene holdt hus selv, men innflytterne måtte skaffes bolig. Det ble derfor oppført arbeiderboliger ovenfor og sør for fabrikkområdet med en øvre del med 7 familieleiligheter i to etasjer og nedre del med plass til tre familier. En av boligene brant i Etter hvert la Tinfos til rette for at arbeiderne selv kunne oppføre boliger på tomter tilhørende bedriften, men etter hvert som Hydro etablerte seg ble det kamp om arbeiderne, og Tinfos fortsatte husbyggingen på andre siden av elven i det som i dag er begynnelsen på Kanalveien. Av andre velferdstiltak oppføres Tinfos Bedehus i 1890 i skråningen ovenfor papirfabrikken. Bygningen er i dag en del av Sangerheimen. Et bakeri ble oppført på området i Tinfos Handelslag ble etablert i 1905 og fikk lokaler i «Fjeldheim» som lå der Tinfos II ligger i dag. Et nytt bygg som huset handelslaget ble oppført litt ovenfor der Tinfos Handelslag holdt det gående til Bygget er i dag omgjort til leiligheter IDAG Etableringen av Tinfos medførte en bydannelse og en viss industrialisering av Notodden, men først noen år senere skulle industrieventyret innta Notodden for alvor. I januar 1904 fikk Tinfos henvendelse fra Sam Eyde om leie av kraft for prøvedrift av Birkelands metode for utvinning av kvelstoff fra luft. Tre måneder senere hadde Tinfos skrevet kontrakt med Sam Eyde, Knut og Marcus Wallenberg om kraftlevering til prøvefabrikken. Kraftstasjonen ble i 1905 forlenget med 9 meter og fikk et lite tilbygg. Tinfos tilbød også lektertransport og leie av papirfabrikken, men de nye investorene ville ned til Heddalsvatnet. Norsk Hydro Elektrisk Kvælstof Aktieselskab etableres, og i løpet av det første 10-året i 1900 vokser Notodden fra snaut 1000 til 4900 innbyggere med 57 % av yrkesbefolkningen sysselsatt i industri og håndverk (Høydal 2005). I 1912 ble Notodden egen bygningskommune og fikk anledning til å utarbeide reguleringsplaner, og i 1913 får byen status som kjøpstad. I Hydros første tid på Notodden var husmangelen stor, og så sent som i 1910 viser folketellingen familier som bor i uthusbygninger, bryggerhus og stallbygninger. Villamoen bygges ut i perioden med 23 leiligheter (18 bygninger) for ingeniører og andre funksjonærer. Alle bygningene var opprinnelig hvitmalte. Grønnebyen ble planlagt i 1904 og oppføres i perioden med 25 tomannsboliger for fabrikkarbeidere og deres familie. Husene var opprinnelig grønne, men i forbindelse med isolering og ny kledning i 1952 ble fargevariasjoner introdusert med faglig bistand fra arkitekter. Samtidig ble de opprinnelige uthusene revet til fordel for garasjer med bod. Hydros boligbygging ble ansett å være av høy kvalitet med bruk av anerkjente arkitekter (Kloumann, Blix, Astrup) og videreførte den pateranalistiske filosofien fra industrireisningsperioden Europa ellers hadde vært gjennom det siste 100året. Andre Hydroinitierte boligprosjekter på Notodden er Svelgfoss (fra 1905), Casino (1909), Lienfos (fra 1909), Egne Hjem ( ), Femmerraden (ca 1917) og Tinnebyen ( ). Hydro administrerte til sammen 320 boenheter i sin virkeperiode på Notodden. Fossums kart over Notodden 1895 og Kolles fra 1904 (Hansen 1963) Notodden ca 1900 ( 15

18 FABRIKKANLEGGET INDUSTRISAMFUNNET KRAFTPRODUKSJONEN TRANSPORTÅREN Tinfos hadde siden oppstarten bygget enkle arbeiderboliger for sine ansatte i området rundt fabrikken. Etter at også Hydro etablerte seg på Notodden ble det sterkere fokus på å beholde viktige arbeidere bla gjennom å tilby gode boliger. Tinfos gjenopptok derfor byggingen av arbeiderboliger og begynte å bygge langs det som i dag er Kanalveien. Kanalveien 6 blir oppført i 1905, mens nr 2 og 4 oppføres i 1908/09. Resten av Kanalveien (fram tom nr 29) bygges ut fram mot Øverst i Kanalveien bygges Kanalbyen i samme periode, som på folkemunne får navnet Hyttebyen, som er en samling små røde hus med to rom og kjøkken. I den øvre arbeiderboligen var det skole for arbeiderbarna til dem som var tilknyttet bedriften. 1988), men hovedtyngden av flyttingen er knyttet til utbyggingen av Høgås øst for byen på 1970-tallet. Det var i stor grad de unge som bosatte seg i de nye byggefeltene. Utover 1970-tallet ble det imidlertid igangsatt flere rasjonaliseringstiltak i Hydro som medførte utflytting av arbeidere til Eidanger/Herøya og tidligpensjonering. Enkelte fagfolk forsvant også til Kongsberg Våpenfabrikk, og det var en periode på tale å selge hele sentralverkstedet til Kongsberg Våpenfabrikk. Laminatfabrikken ble bygget opp og etablert i Hydroparken i 1968, men viste seg vanskelig å drive. Det var i stor grad emballasjeavdelingen, også kalt Sekken, som ga bedriften lønnsomhet. Ved Norsk Hydros 75-årsjubileum i 1980 var det fortsatt 600 ansatte ved Notodden fabrikker. Notodden ca 1910? ( Parallelt med boligbygging og infrastruktur i regi av Hydro og Tinfos utvikles Notodden by, og i særdeleshet bysentrum i perioden En rekke bygårder oppføres av private, som gjerne er bønder og grunneiere, med røtter i området. Bygårdene som oppføres i denne perioden får gjerne navn etter grunneier/byggherre, og i likhet med hvordan Hydro og etter hvert Tinfos legger vekt på kvalitet i sine byggeprosjekter hyres gjerne anerkjente arkitekter i byggeprosessen. Det som gjerne kalles «jugendbyen Notodden» oppføres i denne perioden med mer enn 40 bygårder som innpasses i kvartalsstrukturen som ble etablert i Tinnes byplan fra Etter at Notodden får bystatus i 1913 vokser bysentrum fram til Mye av bysentrum er da ferdig bygget, men boligområdene utenfor sentrum vokser videre framover mot Det økonomisk urolige 20-tallet som preger industrivirksomheten medfører at det bygges lite på Notodden fra 1920 og framover, men Tinfos og Hydros videre virksomhet fortsetter å påvirke byens form og endring videre. Hydros påvirkning avtar betraktelig etter at fabrikken i all hovedsak nedlegges i 1934, mens Tinfos som opprettholder virksomheten fram til 1980-tallet bla bekoster oppføringen av Notodden kirke i og Tinfoshallen i 1972 med senere tilførsel av fotball-, håndball- og tennisbane samt trimløype som la grunnlaget for «Tinfosjoggen» som ble en institusjon. HYDRO Etter Rjukansituasjonen i 1968 var det også på Notodden frykt for en tilsvarende utflytting, men Notodden klarte i større grad å omstille seg etter organisert tiltaksarbeid. Fra 1960 til 1987 gikk folketallet i sentrum ned fra 1446 til 511 (Høydahl I 1980 ble det etablert samarbeid mellom Norsk Hydro og Sveriges største laminatprodusent Perstorp AB. Videre bygget Notodden Industriselskap AS en ny fabrikk på Tuven som skulle være bedre tilpasset laminatproduksjon enn lokalene på Hydros område. Dette ble heller ingen suksess, og Hydro trakk seg ut av samarbeidet et par år senere. I 1984 overtok Norske Skogindustrier hele fabrikken, og Notodden Fabrikker var nær ved å bli nedlagt. Arbeidsstokken var halvert i løpet av 5-6 år og nådde et bunnivå i 1984 med 230 sysselsatte. I 1985 ble også emballasjen solgt til Isola Fabrikker. TINFOS Etter vel 30 års drift i Tinfos I begynte tanken om fornying av maskineriet å bli aktuell rundt 1930 samt at det ble arbeidet videre med ideen om å koble sammen Sagafoss og Tinnefossen for å få mere kraft ut av vassdraget. Flere planer utarbeides, men først på begynnelsen av 1950-tallet fattes vedtak om en ny Tinfos I som oppføres i perioden Den gamle Tinfos I avvikles og et mekanisk verksted flyttet inn i den tidligere turbinhallen. Aggregatene ble solgt på begynnelsen av 1960-tallet hvorav to (med Voithturbiner fra 1907 og ASEA-generatorer fra 1905) havnet i Grovfjord i Troms. Sagbruk har utgjort en mindre del av Tinfos økonomisk, men har i alle år vært en del av naturalhusholdet gjennom å levere staver til karbidtønnene, emballasje til jernverket og plank til bygging av trelektere. I tillegg ble Tinfos etter hvert en stor huseier med behov for panel, listverk og innredninger. Etter at sagbruket brant i 1930, ble det tidligere sliperiet bygget om og påbygd til sagbruk som sto ferdig i Snekkerverkstedet som også brant i 1930 ble Tinnebyen 2010 ( og Egne Hjem ca 1912 ( Kanalveien rundt 1910 (Høydal 1994) og 2012 (NIKU) 16

19 FABRIKKANLEGGET INDUSTRISAMFUNNET KRAFTPRODUKSJONEN TRANSPORTÅREN flyttet til andre etasje i den tidligere papirfabrikken, men senere flyttet til nabobygget med nye maskiner. Egenprodusert materiale gikk bla til husbyggingen på Tveiten og Meaksmoen, men også til restaureringen av Heddal stavkirke på 1950-tallet. I 1947 ble den tekniske ledelsen av Notodden Calcium Carbidfabrik lagt inn under Tinfos Jernverk. Karbidovnene ble bygget om til produksjon av ferrosilisium, men på begynnelsen av 1960-tallet var det slutt, og fabrikken ble revet. Da sliperiet ble nedlagt i 1972 ble det også tøffere for sagbruket, og med nedleggelsen av jernverket måtte også sagbruket avvikles i 1987 etter 100 års virksomhet. Manganproduksjonen på Nesøya hadde blitt avviklet i 1982 med oppsigelse av 250 ansatte, og i 1987 mistet de siste 430 sysselsatte sitt arbeid. Rundt 70 ansatte ved Tinfos var i tjeneste på Notodden i Tinfos Jernverk var imidlertid ikke ute av historien og fortsatte virksomheten ved smelteverket som ble etablert i Øye i Kvinesdal i I 1988 tok Tinfos Jernverk også over DNN Industrier og ilmenittsmelteverket i Tyssedal. foregått i spredtbygde områder som huskruller og enkelthus delvis pga mangel på større byggefelter. Oppgangstidene på 70-tallet medført også at mange restaurerte sine gamle boliger, og det vokste fram «mer eller mindre smakfulle ryggsekker og velstandsvorter som tilbygg til de opprinnelige husene» (Wagn i Høydahl 1988). Husmorvinduer, vindusskodder og nytt brunbeiset panel utgjør i dag tydelige spor etter 70-tallsfornyelsen. I 1980-årene kom den amerikaniserte byggestilen ned store hvite hus med karnapper og tunge svarte valmtak. 17 Et nytt aggregat nr 2.ble installert på Tinfos I i som medførte at nye Tinfos I kunne levere 60% større kapasitet enn de to gamle kraftstasjonene til sammen. Ny kontrollsentral ble etablert i Ved nedleggelse av jernverket ble kraftforsyningssystemet på ny omgjort og måtte tilpasses nytt behov samt at produksjonen måtte leveres til samkjøringsnettet. Noen av kraftlinjene ble revet, mens noen elementer fortsatt eksisterer. Notodden ca 1915? ( Mot slutten av 1980-tallet satt Tinfos med en stor bygningsmasse som etter hvert var tømt for funksjoner og ventet på ny bruk. Lokale arkitekter ble engasjert for å lage en plan for området og alle bygninger ble registrert i samarbeid med fylkeskonservatoren for å vurdere verneverdi. Prosjekt»Gamle papirfabrikken» ble lagt fram for styret i 1987 med tanke på rehabilitering og ny bruk. Denne planen medførte bla «rydding» av uteområdet ved at tilbygg og lagerhus ble revet og at området fikk et annet preg enn i produksjonsperioden. Nedre Tinfos ble i perioden fra 1987 og framover transformert til skoleområde og huser i dag Notodden videregående skole i den tidligere sliperibygningen. Telemark fylkesgalleri ble etablert i den øvre sliperihallen i 1994 med kontorer for Fylkesgalleriet og Museumstjenesten i sidefløyen. Kulturnæringene hadde dermed inntatt de gjenværende industrilokalene til Tinfos. Fra 1980 har mye av nybygginga i Notodden Hydros (grønn) og Tinfos (rød) fotavtrykk på Notodden i dag fra Heddalsvannet til og med Kanalbyen/Hyttebyen

20 FABRIKKANLEGGET INDUSTRISAMFUNNET KRAFTPRODUKSJONEN TRANSPORTÅREN FRAMTID Kraftproduksjonen Notodden i Verden Søknad WHL IDAG Manganproduksjon lagt ned i 1982 (Tinfos) Tinfos jernverk det største enkeltverk for ferrolegeringer i Europa Tinfos anlegg 5 (1967) Svelgfoss kraftverk bygges i fjell 1957 Nye Tinfos I i 1955 Svelgfoss i sin tid Nord-Europas største (90 GWh) fortsatt i drift 18 A A B Kabelhuset kraftlinje Kulvert mot Sam Eydes gt Lienfoss Sagfoss Svelgfoss kraftverk I og II Tinfos II 1911 Eksport av kunstgjødsel Norsk vannkraft Master (Tinfos) B FØR 1905 Tinfos I 1901 Kraftproduksjon/Temming av fossene (Tinnefossen, Svelgfoss) Bandakkanalen 1892 Kanalbrygga etablert 1876 på husmannsplassen Notodden Norsjø-Skienskanalen 1861 Vurdert verdensarvrelevante bygg og anlegg innenfor temaet er fargelagt på kartet N

21 FABRIKKANLEGGET INDUSTRISAMFUNNET KRAFTPRODUKSJONEN TRANSPORTÅREN FØR 1905 «Den forfærdelige Fos, som kaldes Tinfos» er omtalt av presten Peder Claussøn Friis som besøkte Telemark i 1576, og de veldige kreftene i fossen som stupte ned det trange elvegjelet var en utfordring for skogeiere og tømmerfløtere fram til fossekraften ble temmet og etterhvert utnyttet industrielt. En 55 meter lang tunnel ble opparbeidet på 1700-tallet som ga kraft til en mølle og senere også sag og stampe, men vi må til 1858 for å finne starten på en større industriell utnyttelse av fossefallet (Høydal 1994). Sagbruket som ble etablert av svensken Lagervall ble imidlertid tatt av flommen i 1860 og det skulle gå 13 år før Tinfos Træsliberi etablerte seg i 1873 med kraft fra Tinnelva. Tinnåa og Tinnefossen har vært utgangspunkt for etablering av flere møller og sagbruk, men vanskelige transportforhold og is i vassdraget har medført mange kriser og nedleggelser opp gjennom historien. På slutten av 1880-tallet ønsker brukseierne i Skien å sikre jevnere vannføring ved å regulere Tinnsjøen, og den første dammen ved Tinnoset ble bygget i Tinfos I fra 1900 samt deler av tidlig dam/tunnelsystem ved Tinnefossen 19 Utnyttelsen av fossekraft kombinert med åpning av Nordsjø-Skienkanalen i 1861 la grunnlaget for at Tinfos Træslibefabrikk ble igangsatt på Øvre Tinfos i 1875 og la grunnlaget for det som i dag er Notoddens levende industrihistorie knyttet til utnyttelsen av kraften i Tinnelva. Vestsiden av Tinnefossen var ervervet av Tinfos i 1873, og vestsiden i O.H. Holta kjøpte så selve Tinnefossen i 1894 for å sikre strøm til tresliperiet og papirfabrikken samt karbidfabrikken som ble etablert ved Heddalsvannet i Svelgfoss I og II (Olsen 1955) I tillegg til å produsere strøm til Tinfos egne fabrikker ga produksjonen ved Tinfos I grunnlag for at Norsk Hydro kunne etablere sin forsøksfabrikk på Notodden i 1905 basert på kraftavtale med Tinfos. Med industriveksten i perioden fram mot 1910 både for Tinfos og Hydro økte kraftbehovet. Svelgfoss ble kjøpt av Sam Eyde i 1904 og Svelgfoss I og II bygges ut i 1905 og I etableres Tinfos II med 3 aggregater med ny inntaksdam og den 900 meter lange Holtakanalen som tilførsel til kraftverket. Lienfoss hadde blitt kjøpt av Hydro i 1908 og utbygges fra 1909 og fram til 1911 da kraftstasjonen står ferdig. Årlifoss bygges ut og settes i drift i Med dette var kraftproduksjonen stor nok til at Tinfos Tinfos II fra

22 FABRIKKANLEGGET INDUSTRISAMFUNNET KRAFTPRODUKSJONEN TRANSPORTÅREN Jernverk kunne igangsettes i 1912 og til at Hydros kraftbehov kunne dekkes samt at kraft kunne leveres til Notodden by som var i kraftig vekst. Grønvollfoss bygges ut i 1922 samt at et 4.aggregat ble tilført Tinfos II i I 1929 var fallhøyden på 880 meter fra Møsvann til Heddalsvannet utnyttet gjennom 8 kraftstasjoner, med Frøystul, Vemork og Såheim tilknyttet Rjukan og Årlifoss, Grønnvollfoss, Svelgfoss I og II og Lienfoss på Notodden som forsynte industrien med strøm og som også produserte overskuddskraft til byene. I tillegg var Tinfos I og II allerede etablert på Notodden som grunnlag for industrieventyret. Mindre industrisammfunn ble bygget rundt disse kraftanleggene IDAG Videre kraftutbygging etter dette finner sted både på Rjukan og Notodden med etableringen av nye Tinfos I og Svelgfoss i fjell i 1955 som de største. Nye Svelgfoss kraftstasjon var ved etablering i 1957 Nord-Europas største med en produksjon på 90 GWh og erstattet da Svelgfoss I og II og Lienfoss. Kraftproduksjonen utgjør fortsatt en bærebjelke i disse tidligere industribyene og kommunene Tinn og Notodden. 20 Lienfoss utbygget 1911 Nye Tinfos I ovenfor det tidligere industriområdet som utnytter fallet i Tinnfossen og Sagafossen Kraftproduksjon og rester etter kraftproduksjon i det sentrale Notodden til og med Sagafossdammen

23 FABRIKKANLEGGET INDUSTRISAMFUNNET KRAFTPRODUKSJONEN TRANSPORTÅREN FRAMTID Transportåren Notodden i Verden Søknad WHL IDAG Manganproduksjon lagt ned i 1982 (Tinfos) Tinfos jernverk det største enkeltverk for ferrolegeringer i Europa Tinfos anlegg 5 (1967) Svelgfoss Kraftverk bygges i fjell i sin tid Nord-Europas største (90 GWh) fortsatt i drift C B 1917: Bratsbergbanen 1911: Rjukanbrygga 1909: Stasjonsbygg jernbanen (Astrup), Tinnosbanen Kaifront, med slipp og kraner Eksport av kunstgjødsel Norsk vannkraft B C FØR 1905 A Notodden dampskipsbrygge Bandakkanalen 1892 Kanalbrygga etablert 1876 på husmannsplassen Notodden Norsjø-Skienskanalen 1861 A Vurdert verdensarvrelevante bygg og anlegg innenfor temaet er fargelagt på kartet N

24 FABRIKKANLEGGET INDUSTRISAMFUNNET KRAFTPRODUKSJONEN TRANSPORTÅREN FØR 1905 Notodden ble knyttet til vannveien som kommunikasjonsåre gjennom Norsjø-Skienskanalen som ble åpnet i 1861 og med etableringen av kanalbrygga i Vannveien var lenge en sentral streng for industrietablering og virksomhet på Notodden som jernbanen etter hvert skulle overta mer og mer for. Jernbaneprosjekter har vært planlagt i Heddal/ Notodden-området tilbake til 1875 da en forlengelse av jernbaneforbindelsen mellom Kongsberg og hovedstaden var aktuelt. I 1890-årene var den såkalte «Telemarkslinjen» som stambane til Vestlandet aktuell som alternativ til midtfjellslinjen gjennom Valdres. Etter at stambaneprosjektet ble skrinlagt ble det stille til 1899 da planen om en lokal bane fra Tinnoset til Heddal ble lansert av Didrik Cappelen. Denne ble fulgt opp med en utredning som i 1901 munnet ut i en plan for en smalsporet jernbane fra Tinnoset gjennom Heddal til Notodden. Planen fikk støtte fra Skiens forretningsmenn som også foreslo at banen skulle forlenges til Skien langs Heddalsvannet og Norsjø. Kommunikasjonsoptimismen var imidlertid sterkere enn økonomien i prosjektet, og først med Hydros etablering på Notodden og Rjukan blir Tinnosbanen og ferjetransporten over Tinnsjøen realisert som en del av Hydros infrastruktur. Da Tinnosbanen ble åpnet for trafikk i 1909 var avstanden fra Rjukan til Skien 130 km med Notodden som det store omlastingsstedet på denne ruten Sommeren 1907 begynte store skarer av anleggsarbeidere å strømme til Vestfjorddalen hvor det før ikke var annet enn Rjukanfossen og Gaustatoppen som trakk folk. Infrastrukturen var kun tilpasset turiststrømmen om sommeren, og om vinteren når Tinnsjøen var islagt måtte folk fra Vestfjorddalen gjerne gå 4-5 mil på ski over fjellet for å komme til Tinnoset og transport videre. Ved anlegget av den første Møsdammen i hadde materialtransporten skapt en del virksomhet, men innrykket av anleggsfolk i 1907 var som en invasjon å regne. Lokaliseringen i Vestfjorddalen skyldes hovedsakelig at kraftoverføringsledningene på denne tiden ikke kunne transportere mer enn 10kV. En forutsetning for lokaliseringen var derfor at det måtte etableres jernbane fra Notodden til Tinnoset og fra Tinnsjø til Rjukan samt fergeforbindelse for jernbanevognene over Tinnsjøen. Fergeleiene ved Tinnoset og Mæl (med Ammonia ved kai) Jernbanestasjon og lokomotiv på Tinnoset Jerbanestasjon og del av kaia på Mæl 22

25 FABRIKKANLEGGET INDUSTRISAMFUNNET KRAFTPRODUKSJONEN TRANSPORTÅREN Inntil jernbaneforbindelsen var etablert var det imidlertid hestetransport som måtte benyttes samt lektertransport over Tinnsjøen. 100 hester var i arbeid på hver av veistrekningene sommer som vinter. Isen på Tinnsjøen vanskeliggjorde transporten om vinteren, men våren 1908 var isbryteren D/S Skarsfoss på plass. Isvanskelighetene på Tinnsjøen var vinteren 1909 så store at Skarsfoss med den første trefergen for jernbanevogner på slep kunne bruke 20 timer over sjøen IDAG I 1956 ble jernbanefergen MF Storegut bygget ved Glommen verksted og var da Nord-Europas største innsjøferge. MF Storegut erstattet da DF Ammonia og trafikkerte Tinnsjøen fram til Norsk Hydros jernbanedrift ble innstilt i Storegut ligger nå i opplag på Tinnoset og ble i 2009 fredet som del av Rjukanbanen sammen med Ammonia, som ligger på Mæl. Norsk Transportaktieselskab igangsatte arbeidet på begge strekninger i 1907 for å tilrettelegge for transport av anleggsmateriell og maskineri til fabrikken på Rjukan. Fergeleiene ved Tinnsjøen var ferdige i januar 1909, og i februar 1909 kom den først jernbanevognen til Såheim. Tinnosbanen og Vestfjorddalsbanen ble offisielt åpnet 9. august 1909 med kongen og representanter for regjeringen til stede. Høsten samme år ble den første permanente dampdrevne jernbanefergen, D/F Rjukanfoss, satt i drift på Tinnsjøen. Rjukanbanen ble elektrifisert i 1911 og var da Norges første bredsporede elektriske jernbane og strekker seg over 46 kilometer. I forbindelse med omlegging til ammoniakkmetoden i ble nye tankvogner anskaffet, og den nye fergen «Ammonia» bestilt fra Glommens Mek Verksted i Fredrikstad der den ble bygget i smådeler og deretter fraktet til Tinnoset for montering. Tinnosbanen hadde tilknytning til egen brygge på Notodden som var utskipingshavn for Rjukan. Deler av denne brygga er intakt og utgjør en sentral del av kaifronten langs Heddalsvannet. 23 Ved etablering av jernbaneforbindelse mellom Notodden og Eikonrød (Bratsbergbanen) i 1917 overtok jernbanen mye av Hydros transport mellom Rjukan og Skien, og kaianleggene ble mindre viktige. Strekningen mellom Notodden og Borgestad ble elektrifisert i 1936 og anlegget er i liten grad fornyet siden den gang. Banen har vært nedleggingstruet, men er foreløpig i drift fram til Tinnosbanen med tilhørende anlegg omfattes av egen fredningssak. Kaifronten og gjenværende kaianlegg på Notodden utgjør i tillegg en viktig del av hvordan industri- og transporthistorien henger sammen på Notodden. MF Storegut på Tinnoset Sentrale jernbaneanlegg og kaifront i Notodden sentrum Båthavn på jernbaneområdet med deler av Rjukanbrygga intakt

26 24 GEOGRAFISK STEDSANALYSE

27 INTRODUKSJON UNESCO BÆREBJELKER GEOGRAFISK STEDSANALYSE KULTURLANDSKAP Norsk Hydros etablering på Notodden og Rjukan er typeeksempler på hvordan en viktig bestanddel av industrialiseringen og den økonomiske utviklingen var med på å temme naturkreftene med tanke på teknologisk framskritt og modernisering av verdenssamfunnet. Natur- og landskapsforståelsen som ramme for industrietableringen utgjør dermed en sentral del av industrihistorien som ofte tar utgangspunkt i etableringsfasen og gjerne får en antroposentrisk slagside i det som er et samspill mellom naturkrefter og menneskestyrt teknologisk innovasjon. Dette er i tråd med verdensarvkonvensjonen som framhever at kulturlandskap må oppfattes som skapt av mennesker og natur i fellesskap og dermed er et uttrykk for hvordan rådende sosiale, økonomiske og kulturelle krefter påvirker og påvirkes av de fysiske forholdene i sine omgivelser. Utnyttelsen av Tinnelva ga utgangspunktet for industrietableringen i området på slutten av 1800-tallet, men den andre industrielle revolusjon som denne etableringen var en del av representer også overgangen fra bondesamfunn til industrisamfunn og bydannelsene som oppsto i kjølvannet av dette. Bydannelsen på Notodden er slik sett et resultat av at Heddalsbygdene trengte et bysentrum og at virksomheten tilknyttet elva ga grunnlaget for en slik utvikling på Tinnesand. Utviklingen på Notodden og Rjukan som del av den andre industrielle revolusjon representerer overgangen fra naturalhusholdet til industriøkonomien der dette hamskiftet blir en del av nasjonsbyggingen og etableringen av velferdsstaten. Tinnåa har et fall på 173 meter på de omtrent 32 kilometerne fra Tinnoset til Heddalsvannet, men halvparten av fallet skjer på de siste 5. Utnyttelsen av Tinnelva er hovedårsaken til at det ble utviklet en by langs nederste del av elva og at området nedover fra Svelgfoss i dag må ses på som en del av grunnlaget for hvordan Notodden har oppstått og utviklet seg som by. Elva har gravd seg ned til fast fjell langs store deler av løpet, men langs bredden er det bygget opp terrasser av løsmasser som utgjør et karakteristisk landskapselement i dagens Notodden og som også har gitt føringer for hvordan bysentrum er bygget opp med industriområdene til Hydro og Tinfos langs Heddalsvannet og spesielt Hydros bebyggelse i Grønnebyen og på Villamoen der dette naturgitte utgangspunktet også kan overføres til sosiale strukturer. ØVRE STORGATE 25 VÅLADALEN KATTEKLEIV TINNESGATE SENTRUM GRØNNEByEN VILLAMOEN JERNVERKSTOMTA HYDROPARKEN N

28 Etableringen av Norsk Hydro og industriutbyggingen på Notodden og Rjukan er med rette kalt et norsk industrieventyr, og dette må ses i lys av både de naturgitte forholdene og det menneskeskapte industrisamfunnet. Utnyttelse av vannkraften har vært gjort i mindre skala gjennom århundrer, men med temming av fossekraften for å produsere elektrisk strøm til større industrianlegg er det åpenbart at forholdet mellom menneske og natur også er en maktrelasjon der mennesket i økende grad inntar styringen. Dette representerer en mulighet, men også en utfordring knyttet til å ivareta miljø- og bærekraftsperspektiver i et utviklingsperspektiv. Til tross for den økte velstanden og moderniseringen som fulgte de industrielle revolusjonene vil deler av industrisamfunnet i ettertid også betraktes som miljømessig mindre bærekraftig og med konsekvenser for hvordan industriarven formidles og hvordan det postindustrielle landskapet videreutvikles og forvaltes. Fast bosetting i traktene rundt Notodden antas å oppstå fra yngre bronsealder og framover. Jordbruket var nok ikke primærnæring den gang, men etablerte seg etter hvert i de leirrike områdene over sandterrassene på begge sider av elva med Tinnes på vestsiden og Hvåla, Tinne og Tveiten på østsiden. Husmannsplasser tilknyttet disse brukene oppsto både i skogen ovenfor og på de mindre næringsrike områdene lavere nede. Elva var i stor grad betraktet som for vill og utilgjengelig og var ikke grunnlag for bosetting den gang. Først med temming av fossene på slutten av 1800-tallet blir elva den sentrale lokaliseringsfaktoren. Heddalsvannet representerte for bøndene i området kommunikasjonsåren mot Skiensfjorden, og med etablering av Norsjøkanalen i 1861 og kanalbrygga på husmannsplassen Notodden i 1876 knyttes Notodden nærmere til omlandet og verden utenfor. Notodden var imidlertid mer et omlastings- og møtepunkt for kommunikasjon videre og ikke et mål i seg selv. Med etableringen av Tinfos i 1873 begynner den industrielle utnyttelsen av elva som legger grunnlaget for bysamfunnet Notodden, og når Tinfos vokser fra 1900 og framover og Hydro etablerer seg i 1905 skapes industribyen slik vi kjenner den i dag. Fram mot 1920 vokser Notodden fra å være en begynnende tettstedsdannelse med 849 personer i 1900 til 6500 i 1920 med den største veksten i perioden med ca 5000 innbyggere i Tidlige sentrumsdannelser oppstår langs Heddalsvegen og nedre del av Telegata samt øvre del av Storgata rundt 1900, men bysentrum bygges i stor grad i perioden 1905 til 1914 som resultat av industrialiseringen. Boligområdene for Hydros og Tinfos industriarbeidere utvikles videre utenfor bykjernen framover mot Etableringen av byen Notodden er preget av perioden den bygges i når det gjelder fysiske og formmessige plangrep, sosiale strukturer og organisering av arbeidsliv/hverdagsliv. Det fysiske resultatet av dette er synlig i kulturlandskapet, og den valgte områdeinndelingen som er gjort for Notodden bidrar til å synliggjøre sosiale så vel som fysiske karakteristika ved byen samt forholdet mellom de to store industribedriftene Hydro og Tinfos. Det er lagt vekt på å framheve de kvalitetene som finnes innenfor hvert delområde med verdensarvbriller som overordnet filter, men også med tanke på å synliggjøre kvaliteter som kan ha høy lokal verdi mer uavhengig av verdensarvrelevans eller som viktige referanserammer for å forstå hva som gjør Notodden unikt i verdensperspektiv. Notodden er delt inn i 7 delområder der lokale og verdensarvrelevante kvaliteter er beskrevet, tolket, vurdert og gitt anbefalinger knyttet til videre utvikling. Det er her spesielt viktig å påpeke at verdier som kan være sentrale for vurderingen av Notodden som verdensarvkandidat ikke inngår i planområdet for kommunedelplanen og at utredningen dermed ikke er uttømmende for en verdensarvvurdering. Elementer som er inngår i planområdet kan dermed også være mindre lesbare innenfor denne avgrensningen og bør ses i sammenheng med et større omland enn det som dekkes av kommunedelplanen. Dette gjelder for så vidt alle de fire verdensarvpilarene med forholdet mellom Tinfos og Hydro som en viktig del av å forstå fabrikkområdene og kraftproduksjonen, boligområdene som inngår i Hydros og Tinfos utvikling, kommunikasjonsåren som strekker seg fra Rjukan til Herøya og kraftproduksjonen langs hele vasssdraget fra Møsvann til Heddalsvannet. Spor som bidrar til å synliggjøre de fire verdensarvpilarene er framhevet samt den rollen de ulike delområdene har og har hatt for forståelse av Notodden som by. Fabrikkanleggene (grønn), transportåren (oransje) og kraftproduksjonen (blå) er gitt en enhetlig signatur i kartene, mens industrisamfunnet er synliggjort gjennom at viktige byggeperioder delvis er angitt på kartene der dette sier noe om områdenes karakter. AKTIVERING AV KULTURARVEN PÅ ByNIVÅ Menneskets inngrep i naturlandskapet utgjør et viktig ledd i stedsforståelsen, og i formidlingen av verdensarven. En rekke fysiske spor på bynivå har betydning i denne sammenheng, selv om disse faller utenfor det enkelte delområdet. Noen viktige spor i denne sammenhengen er: Landskapshyllene der Hydroparken, Grønnebyen og Villamoen er bygget, med tilhørende skråninger og vegetasjon. Disse hyllene utgjør et viktig element i forståelsen av landskapet som bakgrunn for bosettingsmønster, og i å formidle de sosiale lagene i industrisamfunnet. Hyllene og tilhørende skråninger bør opprettholdes som tydelige og lesbare landskapselementer, og beskyttes i bestemmelsene til kommuneplanen. Det er i tillegg foreslått en felles hensynsone som dekker Hydroparken, Grønnebyen og Villamoen, med formål å bevare landskapsnivåene og lesbarheten dem imellom. Tinnåa som grunnlag for by- og industrietableringen er et sentralt historisk element, og tiltak som vesentlig endrer elveløpets karakter eller utforming må unngås. Dette kan for eksempel være større utfyllinger eller utgravinger i elvebreddene og elveløpet. Det må utøves forsiktighet i forbindelse med større anlegg eller ny bebyggelse som griper inn i elvebreddene. Det anbefales at dette reguleres gjennom bestemmelser til sentrumsplanen. 26

29 FORKLARING TIL ANALYSEKARTENE Områdeavgrensning Visuell akse eller visuell sone Foreslått hensynssone 27 Område/ landskap med spesiell kulturhistorisk betydning Vesentlig vei/ struktur/ konstruksjon Bygg/ anlegg med spesiell kulturhistorisk betydning Vesentlig vegetasjonsone/ grøntanlegg BESKRIVELSE FORTOLKNING / VALUERING AKTIVERING

30 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE FRAMTID IDAG I H Hydroparken Notodden by Fortetting Nye næringer «Veier» til Notodden Turisme Bluesfestival Kraftproduksjon ved Svelgfoss (eies av Hydro) fortsatt viktig for Hydro og Notodden Fortsatt 600 Hydro-ansatte ved Notodden fabrikker i 1980 Høyest antall Hydrosysselsatte på Notodden i 1970 (ca 1000) Gjødselproduksjon slutter 1968 Ammoniakkproduksjon Forniklingsanlegget nedlagt 1969 Bygg Bygg 66 Sentralverksted 1956 Bygg 4 Portvakt 1955 Bygg 1 Kontorbygg 1954 Bygg 150 Emballasjefabrikk 1953 Lysbueovnene stenges 1934 fundamenter fra de siste kraftmastene fra Svelgfoss hensynsone D ifm. jernbaneanlegg (fredet) G F E D C B A 1926: Hydrogenfabrikken Bygg 55, Luftinntakstårnet Minareten, Bygg 115 Kvelstoff, Bygg 130 Syntesen 1918: Bygg 160 Forsøksfabrikk 1916: Bygg : Amoniakkvannfabrikk (Bygg 90) 1911: Verksted (Bygg 80) 1909: Smie (Bygg 30), 1909: Stasjonsbygg jernbanen (Astrup 1909) 1908: Ovnshus C (Schönherr), Bygg 25, 1907: Tårnhus A (Bygg 70) 1906: Ovnshus A (Birkeland-Eyde) H I D C G E C - rekken (revet) A A - rekken B - rekken (kun nyere ting) B F Rjukanbrygga - aktiv til fundamenter står FØR 1905 Victoria Hotell Bygda blir bygdeby fram mot 1900 Tinfos Træslibefabrikk 1875 Landskap og naturforutsetninger for lokalisering lager opprinnelig utfyllt linje

31 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE BESKRIVELSE Før Hydro etablerte seg på Notodden var området hovedsakelig ubebygd, men med tilknytning til damskipsbrygga og Tinfos etablering på Jernverkstomta noen år tidligere der husmannsplassene Notodden og Teksten lå. Hydros forsøksanlegg (B-rekken) ble igangsatt i 1905 med Birkeland-Eydes lysbueovner for produksjon av støpt eller kjemisk salpeter som ble eksportert til Tyskland og England for framstilling av kaliumnitrat og ammoniumnitrat. Det meste av forsøksfabrikken brant i 1908, men tårnhuset ble knyttet til den nye fabrikken (A-rekken) som da hadde vært i gang i tre måneder. De nye fabrikkbygningene ble lagt på østsiden av forsøksfabrikken under ledelse av ingeniør Sigurd Kloumann som også hadde ansvaret for utbyggingen av Svelgfoss kraftstasjon som pågikk samtidig. Ovnshuset (Bygg 60) var 48 meter langt og 37 meter bredt og ga plass for 32 Birkeland-Eydeovner. Kokehuset med dampkjeleanlegget var 42m langt og 36m bredt og ble plassert mellom ovnshuset og tårnhuset. Den største bygningen var tårnhuset (Bygg 70), som opprinnelig ble bygget i tre, på 52x42m i grunnflate og en høyde på 36m. Det inneholdt tre tårnrekker med opprinnelig fem absorpsjonstårn i hver rekke. De tre første i rekkene var bygget av granitt for absorpsjon av kvelstoffoksydgassen i vann og de to siste for absorpsjon av restgassen i sodaoppløsning. Tårnene var 23m høye og bygd av granittblokker på 2,24x1m i et tikantet tverrsnitt ble det satt opp et granittårn til i hver rekke. Foran hver tårnrekke sto en gasskjøler og en oksydasjonbeholder der gasstemperaturen ble senket fra 250⁰ til 50⁰. En tønnefabrikk med stavskjæreri og stavlager ble oppført nærmere Heddalsvannet øst for de øvrige byggene og dekket totalt 4 mål. Nede ved bryggen lå pakkhuset, en mindre toetasjes bygning, der pakking av kalksalpeteren i tønner og senere sekker pågikk før utskiping på brygga. Brygga av tre var 65 meter lang, og her ble produktene lastet i lektere som ble slept over Heddalsvannet og fraktet videre nedover vassdraget til Skien. Jernbanen ble etablert i forbindelse med oppstarten på Rjukan, og det ble anlagt jernbanespor til de forskjellige bygningene for transport av varer og maskiner, men togtransport overtok for lektere først rundt 1917 da togforbindelse var etablert helt til Skien. Pakkhusene ble ventelig erstattet med verkstedsbyggene som i dag står der på samme tid. Etter at samarbeid med Badische Anilin & Sodafabrikk ble inngått i 1906 ble forsøksfabrikken kalt Syrefabrikken (Bygg 20) oppført med 10 Schönherrovner, og et tårnhus med tre granittårn og et jerntårn som ble tatt i bruk i Syrefabrikkens produksjon av salpetersyre og nitrittlut ble forarbeidet videre i salpeterfabrikken. Schönherrovnene ble i 1910 byttet ut med Birkeland-Eydeovner og inngikk nå som fabrikk C som del av Notodden Salpeterfabrikker. I tårnhus C ble det satt opp et nytt jerntårn og senere et fjerde granittårn i I tårnhus C ble det også bygd et inversjonsanlegg i 1913 for overføring av nitrittluten fra de tre tårnhusene til natriumnitrat. Det utskilte nitratet ble solgt under betegnelsen «Mellemraffinert natronsalpeter». En ny tårnrekke med seks granittårn ble oppført i 1917 på østsiden av tårnhus C og ble de første årene brukt som siloer for cyanamid til den nybygde ammoniakkvannfabrikken før de ble knyttet til absorpsjonssystemet i Ammoniakkvannfabrikken (Bygg 90) ble oppført i 1914, men skal ha blitt nedlagt allerede i 1918 siden etterspørselen sank etter krigen. Etter at det gamle ovnshuset brant ble det gamle absorpsjonsanlegget (tårnhus B) drevet parallelt med den nye tårnhus A med gass fra det felles nye ovnshuset. I tårnhus B ble det absorbert sodalut i alle tårn etter at det i 1909 ble igangsatt forsøk med en ny og større Birkeland- Eydeovn som var bygd med tanke på oppstart på Rjukan. Våren 1913 ble det utført forsøk med absorpsjon av nitrøs gass i ammoniakkvann og i en oppløsning av ammoniumkarbonat. Driften i tårnhus B ble nedlagt høsten 1915 etter at Rjukan II var igangsatt. Den østre tårnrekken ble demontert i 1917, mens den vestre ble brukt noe lengre før den også ble revet som siste del av B-rekken. Norgessalpeterproduksjonen på Notodden opphørte helt i 1928 da ammoniakksyntesen var kommet i gang. Inntil Lysbueovnen stoppet i 1934 ble syren fra absorpsjonstårnene anvendt til fabrikasjon av ammoniumnitrat. På tomten til det nedbrente ovnshus B ble det i 1908 oppført en nitrittfabrikk, men etter at fabrikasjonen av natriumnitrat kom i gang bortfalt nitritt-framstillingen og ble stanset for godt i 1921 og all apparatur demontert. Nitrittluten fra Notodden ble sendt til Rjukan, og bygget ble tatt i bruk til ulike tekniske forsøk. Ved overgangen til ammoniakkmetoden oppføres Området langs Heddalsvannet i 1895 (Hansen 1963) Forsøksfabrikken Notodden 1905 og Notodden ca t.v. det gamle Victoria Hotel som ble kontor for det nye fabrikkanlegget 29

32 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE i 1926 ammoniakksynteseanlegget (Bygg 55) i tilknytning til ovnshus A, Kvelstoffabrikken (Bygg 115) for nitrogen-produksjon med minareten for inntak av luft (Bygg 135) og Synteseanlegget (Bygg 130). Elektrolysører for spalting av vann var plassert i Bygg 55 der også hydrogengassen ble renset fri for kalilut før den gikk via mellomlagring i gasometre til gassrenseanlegget og kompressor og synteseanlegget (Bygg 130) for framstilling av ammoniakk (NH 3 ) som deretter ble fylt i tanker og transportert til Herøya. Jernbaneområdet og kaianlegg mot Heddalsvannet utgjør en del av Hydroparken. Notodden Salpeterfabrikker i 1914 med A-, B- og C-rekken representert (Hydro/Trond Aasland) 30 Perspektivtegning av fabrikkomplekset 1917 (Hydro/Bryn Eiendom) Fabrikkanlegget med kaifront og jernbane Eksisterende bygninger i Hydroparken med angitt byggeperiode (NIKU 2012) Perspektivtegning av fabrikkomplekset 1931 (Hydro/Bryn Eiendom)

33 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE FORTOLKNING I dag er Ovnshus C (Bygg 20), det elektriske verkstedet (Bygg 25) og Smie (Bygg 30) igjen av C-rekken, mens A-rekken er representert med Ovnshus A (Bygg 60) og Tårnhus A (Bygg 70) fra oppstartperioden med Kalksalpeterfabrikken (Bygg 105) og lagerbygget mot vannet (Bygg 95) som tilskudd i Forniklingsanlegget (Deler av bygg 160) ble oppført i 1918 og er påbygd i flere faser fram til i dag. Hydrogenfabrikken (Bygg 55), Syntesen (Bygg 130), Kvelstoffen (Bygg 115) og Minareten (Bygg 135) oppføres i 1926 i forbindelse med innføring av NH 3 - metoden som del av Hydros utvikling i pionerperioden. Til sammen utgjør disse byggene den sentrale bygningsmassen tilknyttet Hydros kjernevirksomhet på Notodden. Fabrikkområdet med gjenværende elementer i A-rekken og C-rekken Fabrikkområdet med gjenværende elementer tilknyttet NH3-prosessen visuelle akser mellom Hydroparken og jernbanen (vesentlig ift. formidling) A-rekken framstår som den tydeligste gjenværende strukturen fra pionerfasen som synliggjør produksjonslinjen fra Ovnshus til Syretårn og til pakking/utskiping som har foregått i bygningene ytterst mot Heddalsvannet i A-rekken fram til jernbaneforbindelsen ble etablert og overtok i Restene av C-rekken bidrar også til å synliggjøre rekkestrukturen i den opprinnelige fabrikkbebyggelsen. De gjenværende byggene fra innføringen av NH 3 - metoden utgjør kjernen i denne produksjonslinjen som er noe mindre lesbar i området i og med at en del av mellombyggene som utgjorde linjen er revet. langsgående produksjonslinjer fra land til vannet parkens fasade mot riksveien viktig ift. formidling 31 Maskinverkstedet fra 1911 (Bygg 80) og Ammoniakkfabrikken fra 1914 (Bygg 90) er også oppført i kjerneperioden og representerer støttefunksjoner og forsøksvirksomhet som er en sentral del av Hydros utvikling og historie på Notodden. Jernbane- og kaiområdene er sentrale elementer for lesbarheten av Hydroparken og for forståelsen av fabrikkområdets tilknytning til Rjukan og til verden utenfor. Jernbanen med tilhørende anlegg ivaretas gjennom egen fredningssak. Kaifronten er viktig for forståelsen av produksjonslinjene ut mot utskipingshavn og sammen med resten av kaifronten mot Nesøya sentral for lesbarheten av Notodden som industriby. tverrgående linker / utvidelser langs vannet fokusområde ift. tålegrenser

34 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE VALUERING I all hovedsak er bygningene i Hydroparken tømt for inventar og produksjonsutstyr. Det er dermed bebyggelsens fasader/eksteriør og volumer som utgjør de sentrale fysiske historiefortellende elementene sammen med områdets struktur og organisering. Dette gjør området robust med tanke på ny bruk av bygningene, men med vesentlige strukturelle føringer for eventuell ny bebyggelse og behov for retningslinjer ift endring av sentrale fasader. visuelle akser (kan være vesentlig ift. formidling) Den opprinnelige rekkestrukturen (A-, B- og C-rekken) er delvis lesbar i den gjenværende bebyggelsen, men enkelte mellombygg og tilbygg som knytter disse sammen på tvers i større grad enn det som var opprinnelig. Disse mellombyggene er imidlertid tydelige tilbygg som ikke forveksles med opprinnelige strukturer og forstyrrer som sådan ikke lesbarheten av rekkestrukturen. Byggene representer dessuten viktige funksjoner som tilsier aktivitet i området og bidrar dermed til en viss grad å formidle et dynamisk industrimiljø. Utbyggingen østover fra A-rekken er hovedsakelig føyd inn i en gatestruktur på tvers av rekkestrukturen og denne gatestrukturen vil være viktig å opprettholde både i form av siktlinjer og som byvegger/rammer for byromdannelse. Eventuelle nybygg i området bør innpasses disse strukturerende elementene og utformes etter prinsipper som ivaretar og ev bidrar til økt lesbarhet av strukturene definert av rekkestrukturen og tverrgatene. Materialbruk, formspråk mm bør søke å forene det historiefortellende med å vise nye funksjoner i tråd med hvordan industriarkitekturen gjerne gjenspeiler bygningers funksjon. langsgående produksjonslinjer sone mot riksveien viktig ift. lesbarhet 32 tverrgående linker / utvidelser fokusområde ift. tålegrenser

35 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE Tålegrenser/ endringskapasitet: Hydroparken er et levende industriområde, og videreføring av dette har en vesentlig kulturhistorisk verdi, i tillegg til bevaring av opprinnelige bygninger og strukturer. Det legges derfor vekt på å etablere retningslinjer som gir en tilstrekkelig endringskapasitet, samtidig som de vesentlige kulturhistoriske verdiene beskyttes. Parkens overordnede struktur, med tverrgående produksjonslinjer (fra byen mot vannet) og langsgående bevegelseslinjer/ gateløp må opprettholdes. Innenfor denne strukturen tåler imidlertid området en utfylling og endring. Ved en slik utfylling er det vesentlig at de opprinnelige bygningene beholder sin identitet og innbyrdes sammenheng. Grep som gir en større synliggjøring og tydeliggjøring av A-rekken som produksjonslinje vil kunne være kulturhistorisk positive. Fjernvirkningen til Hydroparken sett fra byen, fra Villamoen og fra vannet er vesentlig, og toppen på de opprinnelige bygningskroppene oppfattes derfor å være mer sårbare / ha mindre endringskapasitet enn de nedre etasjer, som ligger inne i strukturen. Avgrensede tiltak i bygningsmassens nedre etasjer bør derfor kunne tillates (for eksempel en ny port, mindre tilbygg eller koblinger til andre bygg), såfremt disse ikke resulterer i en vesentlig endring av byggets karakter eller egenart. Vesentlige inngrep i de opprinnelige fasadene må ikke tillates (for eksempel endring av symmetri eller vindusrytme). A-rekken har stor autentisitet og utgjør en sentral verdi i parken 33 Hydroparkens fasade mot riksveien er viktig for formidling, og er i stor grad autentisk. Det må ikke tillates nye tiltak mellom riksveien og denne fasaderekken som forstyrrer dette. Jernbanetraseen inngår også som et viktig element i denne sonen. Den opprinnelige bygningsmassens verdi består i hovedsak av bygningskroppenes volum og eksteriør. Bygningene er i stor grad endret innvendig, og all opprinnelig produksjonsutstyr er fjernet. Bygningskroppene har i så måte en relativt høy tålegrense for innvendig ombygging og endring, såfremt dette ikke påvirker fasadene, og de opprinnelige konstruksjonene fremdeles er lesbare. Grunnet fjernvirkning er de øverste etasjene mer sårbare for endringer Vesentlige visuelle koblinger som må opprettholdes Nybygg må følge eksisterende strukturer og volumer

36 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE AKTIVERING A Hensynsone (C) Formål: Bevaring av kulturmiljø Bevaring av gjenværende industrianlegg og industribygninger samt øvrige industrihistoriske spor. Retningslinjer: Spor av kraftgater, rørgater, transport og annen teknisk infrastruktur anbefales fremhevet og synliggjort. Tiltak i arealet mellom riksveien og første bygningsrekke i parken tillates ikke. Nybygging i parken kan tillates såfremt dette følger parkens opprinnelige struktur, og den opprinnelige bygningsmassen beholder sin identitet og innbyrdes sammenheng. Ved nybygging i parken må en synliggjøring og tydeliggjøring av A-rekken tillegges vekt. nybygging i arealer innenfor hensynssonen må synliggjøring av eksisterende nivåer i landskapet opprettholdes. Takene på bebyggelsen i Grønnebyen skal fremdeles være synlige fra bykjernen/ riksveien. 34 Det kan tillates avgrensede tiltak i fasadene i nedre plan på opprinnelig bygningsmasse (nye porter osv.), såfremt disse ikke resulterer i en vesentlig endring av byggets karakter eller egenart. Nybygg skal følge eksisterende volum og struktur, og gis en fasademessig utforming som viderefører den opprinnelige bebyggelsens symmetri, rytmer og retninger. Dette gjelder spesielt nybygg på arealet der C-rekken tidligere stod (dagens parkeringsareal). Boligbebyggelse kan også tillates på dette arealet forutsatt at retningslinjene for volum og utforming følges. B B Hensynsone (C) Formål: Bevaring av kulturmiljø Bevaring av visuelle sammenhenger innenfor og mellom Hydroparken, Grønnebyen og Villamoen. A Retningslinjer: Kulturhistoriske spor anbefales fremhevet og synliggjort. Tiltak som reduserer den visuelle sammenhengen mellom Hydroparken, Grønnebyen og Villamoen tillates ikke. Mindre tiltak i grøntarealene innenfor hensynssonen tillates såfremt disse underordner seg eksisterende kulturhistoriske elementer og deres innbyrdes sammenheng. Ved rette forbindelser mellom områdene, ikke tverrgående struktur

37 HYDROPARKEN GRØNNEBYEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE FRAMTID IDAG Grønnebyen Villamoen Notodden by Fortetting Hensynssone «Veier» til Notodden Turisme Bluesfestival Kraftproduksjon ved Svelgfoss (eies av Hydro) fortsatt viktig for Hydro og Notodden Reguleringsplan sentrum 1988 Grønnebyen og Villamoen regulert til bevaring Etablering på Tuven - Gamle sentrum for trangt til moderne handel «Rivetid» - blant annet Badet 1977 og Kino 1977 Tap av Hydrofagfolk til Kongsberg Våpenfabrikk på 1970-tallet A B C Reguleringsplan for Notodden sentrum 1953 Svelgfoss kraftverk bygges i fjell 1957 Tinfos gylne år Kraftproduksjon ved Svelgfoss en forutsetning også for etablering på Herøya Grønnebyen 2011 (NIKU) og ca 1914 ( kultur) C B A Ny byplan 1920 Kabelhuset kraftlinje Villamoen fra 1910 Grønnebyen Tinnebyen 1920 Hyttebyen Tinfos mai 1918 markering med krav om 8t dag retningsgivende for landet Parallell boligbygging knyttet til henholdsvis Hydro/Tinfos Bystatus 1913 Tilflytting og tilbakeflytting 1905/1910 Notodden som smeltedigel A FØR 1905 Reguleres 1904 Orekåsa Bygda blir bygdeby fram mot 1900 Tinfos Træslibefabrikk 1875 Landskap og naturforutsetninger for lokalisering C Kabelhuset i Sam Eydes gate 40 + kulvert

38 HYDROPARKEN GRØNNEBYEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE BESKRIVELSE Grønnebyen og Villamoen er de to første Hydroinitierte boligprosjektene på Notodden og utgjør samlet viktige by- og landskapselementer i Notodden sentrum og sentrale elementer for lesbarheten av Norsk Hydros etablering og virksomhet på Notodden. GRØNNEByEN Den første rene arbeiderbydelen til Norsk Hydro Grønnebyen ble oppført på en furumo på platået over fabrikkområdet. Grønnebyen ble planlagt og strukturert i forbindelse med byplanen i 1904 og oppført i perioden som 25 vertikaldelte tomannsboliger for arbeidere og 3 eneboliger for verksmestrene på fabrikkanlegget lengst øst på området. Husene var opprinnelig grønne, men i forbindelse med isolering og ny kledning i 1952 ble fargevariasjoner introdusert som skulle illudere regnbuen. Dette var også Hydro-initiert med faglig bistand fra arkitekter. Notodden (Kolle 1904) D 36 Det ble opprinnelig oppført enkelte uthus tilknyttet boligene, men disse ble erstattet av garasjer med bod i forbindelse med rehabiliteringen på 50-tallet. Sam Eyde hadde fra studietiden i Berlin interessert seg for arkitektur og framhever i sin selvbiografi gleden over å fungere som byggherre og samarbeide med arkitekter i sine selskaper for å ivareta den estetiske siden ved industrireisningen. Hvor Eyde hentet forbildene for Grønnebyen er ikke dokumentert, men Helge Blix - som av enkelte er tillagt æren for Grønnebyen - ble ikke ansatt i Hydro før i 1909 da store deler av Grønnebyen allerede var oppført. I 1974/75 forhandlet Norsk Hydro og kommunene seg fram til en avtale angående deler av Hydros eiendommer på Notodden. Kommunen skulle vederlagsfritt overta pensjonistboliger i Tinnebyen og arbeiderboligene i Grønnebyen, men til Grønnebyen ble det knyttet en klausul om at boligene skulle rives innen en årsperiode og området legges ut til park. Dessuten skulle bedriften få disponere arealene på platået ytterst på Sandtakstomta til forretningsbygg og eventuell bensinstasjon. To dager etter vedtak i formannskapet ble Aksjonskomiteen for Grønnebyens bevarelse stiftet. Etter komiteens oppfatning var husene i Grønnebyen langt fra saneringsmodne. Det var et gunstig botilbud, og folk trivdes der. Samtidig la komiteen vekt på områdets bygningsmessige egenart og historiske verdi for byen. Aksjonskomiteen lyktes langt på Grønnebyen og Villamoen med Hydros bebyggelse markert D Skogveien 8 (tidl Helsebo flyttet fra Storgata/Sandtaket?)

39 HYDROPARKEN GRØNNEBYEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE vei, og etter at generaldirektør Holte hadde besøkt Notodden og Hydroarbeidernes forening i desember ble tanken om å gjøre området til bypark forlenget til 15 år. Etter ytterligere henvendelser og kontakt med fylkeskonservator Landsverk endret Hydro ståsted siden interessen for å ta vare på minner som er elementer både i byens og Norsk Hydros historie ble vurdert å være svært verdifull. Hydro foreslo å ta Grønnebyen ut av avtalen og oppfordret kommunen til å slutte seg til tanken om bevaring. Hydro ville fortsatt stå som eier og ikke ønske i framtiden å endre dette. I Bystyresak 188/1975 ble det vedtatt at Grønnebyen om praktisk mulig skulle få sitt opprinnelige utseende tilbake og bevare området med husene som det er (Høydahl 1988). E G J K L I H VILLAMOEN Hydros bebyggelse på Villamoen består av Admini som ble oppført i 1906 etter tegninger av Henning Kloumann med tilhørende hageanlegg og bebyggelse på tomta samt boligbebyggelsen som oppføres fra 1908 og framover i Hydros gate, Villaveien, Lindalleen og Skogveien. Hydros bygg på Villamoen er tegnet av Helge Blix, Karl Borch og Henning Kloumann, og fram mot 1915 ble det bygget 18 hus med 23 leiligheter med en boflate på m2. Husene er et potpurri av samtidens stilarter med innslag av jugend, nybarokk og klassisisme. Opprinnelig var alle husene hvitmalte, men har fått ulike farger etterhvert. F Admini og bolig samt utsikt fra Admini mot Hydroparken og Heddalsvannet H I Lindeallen 5 og 6 og Skogveien 3 som karakteristiske bygg for Villamoen G F 37 Huset i Skogveien 8 antas å være tidligere Helsebo oppført før 1895 som ble flyttet fra det som i dag kalles sandataktomta på vestsiden av Grønnebyen (se 1904-kart) rundt Kabelhuset i Sam Eydes gate 40 ble oppført i 1928 som en del av overføringsanlegget fra Svelgfoss til Hydroparken. En kulvert for kabelføringen ble anlagt i bakken under Villamoen, og rester av denne kulverten finnes ned mot Sam Eydes i sør-østre hjørne av Grønnebyen. Flere kirker/bedehus/menighetshus finnes langs Hydros gate på Villamoens vestre del. Bebyggelsen på vestre del av Villamoen henvender seg både til Villamoen og Storgata og er oppført over flere perioder fra rundt 1900 og framover. J K E L Menighetshus i Hydros gate 4 og 6 og IOGT i Villaveien 5

40 HYDROPARKEN GRØNNEBYEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE FORTOLKNING Grønnebyen er spesiell i form av å være en arbeiderbydel, men også fordi den er en hageby. Det er først etter 1910 og utover på 20-tallet at det for alvor løsner for hageby- og egne hjem-prosjektene i Norge, og Grønnebyen må oppfattes å være helt i forkant av denne bølgen. Arctanderbyen som gjerne omtales som Norges første hageby ble oppført i Ekebergskrenten i Sam Eyde hadde fra studietiden i Berlin interessert seg for arkitektur og framhever i sin selvbiografi gleden over å fungere som byggherre og samarbeide med arkitekter i sine selskaper for å ivareta den estetiske siden ved industrireisningen. I kapitlet som omhandler forhandlingene med Badische i 1906, forteller Eyde at den av tyskerne han hadde tettest samarbeid med, og også ble personlig venn med, var professor C.Duisburg fra Elberfeld. Han omtales som en glimrende organisator og en fremragende kjemiker. Videre sier Eyde: Hvad angår boligforholdene for arbeiderne skal jeg faa meddele følgende: Under Svælgfos byggetid har arbeiderne boet i barakker. ( ) Videre ses fotografi af «Grønnebyen», der er boliger for de fleste arbeidere paa Notodden smaa hyggelige træhuse, der efter midten er delt i to, saaledes at hver familie har hver sin halvdel af huset i første etage kjøkken og stue og i 2den etage 2 soveværelser. På høyden ovenfor Grønnebyen troner administrasjonsbygget, oppført i 1906, og villabebyggelsen for høyere funksjonærer på Villamoen oppført fra 1910 og utover. Sammenhengen mellom disse gjenspeiler den gamle tredelingen fra industrialiseringens første fase fabrikken, arbeiderboligene og «herregården» og er en tydelig lesbar struktur bygningsmessig og i landskapet fra Hydros etableringsfase på Notodden. Fabrikkområdet og Admini sett fra Grønnebyen småhusskala 38 1 Telemark historie, nr , s21 «..., men også som en som gjorde seg bemerket ved de mange sosiale foranstaltninger og institusjoner han gjennomførte til fordel for sine arbeidere. Jeg husker ennu hvilket sterkt inntrykk det gjorde på mig da han viste mig alle de tiltak hans underordnede nød godt av, og besøket i hans bedrifter gav meg en sterk impuls til å søke å innføre lignende institusjoner til fordel for mine folk.» visuell akse til Admini Hvor Eyde hentet forbildene for Grønnebyen er ikke dokumentert, men Helge Blix - som av enkelte er tillagt æren for Grønnebyen - ble ikke ansatt i Hydro før i 1909 da store deler av Grønnebyen allerede var oppført. Professor og arkitekt Tore Brantenberg skriver i en artikkel om arbeiderboliger i Telemark 1 at «Eyde har tydeligvis vært inspirert av Krupps arbeiderkolonier i Essen, for både plangrunnlag og plantyper tok han med seg til Norge. I samme artikkel nevner han også den franske Cité Ouvrières i Mulhouse som forbilde. klar og lesbar struktur lesbar skråning / trinn i landskapet I et foredrag Sam Eyde holdt i Norsk arkitekt- og ingeniørforening den i Logens gamle sal, var det utviklingen av salpeterproduksjonen og de tekniske aspektene ved denne som var hovedtemaet. Men han ga i tillegg en kortfattet omtale av bolig- og by-byggingen, og illustrerte denne med noen lysbilder: visuelle akser mot Grønnebyen - lesbart trinn i landskapet (hustak) visuelle koblinger til Hydroparken

41 HYDROPARKEN GRØNNEBYEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE VALUERING Jf vedtaket i 1975 om å gi Grønnebyen sitt opprinnelige utseende tilbake og bevare området med husene som det er, vurderes området i dag å være godt bevart og som en verdifull og vesentlig del for forståelsen av industrisamfunnet Notodden. Gatestruktur og bygningenes volum er intakt samt at området bidrar til å synliggjøre Notoddens karakteristiske landskapsform med fabrikkområdet, Grønnebyen og Villamoen/Admini plassert på tre ulike nivåer i byen. Disse elementene bør bevares og tas hensyn til både internt i området og i forhold til hvordan Grønnebyen knyttes til omkringliggende bystruktur både visuelt og funksjonelt. Oppføring av garasjer har medført en viss fortetting i området og dermed redusert hagebypreget noe, men det overordnede plangrepet er fortsatt godt lesbart og et framstående eksempel på en tidlig hagebyplan. Etterisolering, nytt stående panel mot tidligere liggende samt nye vinduer gjør at materialautentisitet er noe begrenset i Grønnebyen, men graden av endringer er ulik og samlet framstår området som enhetlig og unikt og som et område med egenart. Fargesettingen som ble valgt ved fornyelsen på 50-tallet skal opprettholdes og tilbakeføres der dette er endret eller eventuelt tilbakeføres til opprinnelig grønnfarge. Gatestrukturen på den østlige delen av Villamoen er knyttet til Hydrobebyggelsen, og dette områdets struktur og bebyggelse utgjør sammen med Grønnebyen sentrale historiefortellende elementer knyttet til Hydros influens på Notoddens bydannelse. Husene på Villamoen er modernisert innvendig, men har i stor grad godt bevart og vedlikeholdt eksteriør. Bebyggelsen vest for Hydros gate er noe mer variert og henvender seg delvis mot Storgata og sentrumsstrukturen. det for kledning og fargevalg vil være et alternativ å opprettholde 50-talls uttrykket. Området som helhet er visuelt sårbart med hensyn på fremmedelementer, for eksempel søppelanlegg og garasjer. Mindre anlegg kan tillates, men skal plasseres i midtsonen i bebyggelsen (jfr. nåværende garasjerekke) og underordnes eksisterende boligbygg. Dagens verneplan for Grønnebyen inneholder vesentlige verktøy for å styre utviklingen, og det anbefales at denne opprettholdes og videreutvikles. Villamoen består av en variert boligbebyggelse i en klar, planlagt struktur. Dette gjelder spesielt den doble rekken på åtte boliger i midten av området. Deler av bebyggelsen er relativt godt bevart. Plangrepets klarhet er sårbar for nye elementer som avviker fra strukturen, for eksempel garasjebygg. Evt. nye elementer i denne boliggruppen må derfor plasseres i midtsonen i bebyggelsen (jfr. nåværende garasjerekke) og underordnes eksisterende boligbygg. Området tåler en komplettering, forutsatt at bebyggelsesstruktur, målestokk og volum videreføres i den nye bebyggelsen. Arealet mellom Admini og eksisterende boliger utgjør et mulig fortettingsområde, forutsatt at Admini sin solitære plassering og romslig hageanlegg opprettholdes situasjonen anbefales som referanse ved fremtidig oppgradering og vedlikehold av eksisterende boliger, spesielt i midtsonen. Ved evt. brann i midtsonen bør bebyggelsen gjenoppføres. Kabelhuset er utvendig godt bevart, og fasade og eksteriør må ikke endres. klar struktur og homogen bygningsmasse, lav tålegrense for endringer Grønnebyen og sandtaktomta rom for fortetting innenfor eksisterende struktur og målestokk 39 Admini er uendret utvendig, men ombygget innvendig i flere omganger tilpasset endret bruk. Tålegrenser/ endringskapasitet: Grønnebyen sin homogene bygningsmasse er i stor grad bevart, og tålegrensen for endringer er liten. Ved fremtidige oppgradering og endring av vinduer, takflater og bygningselementer med mer anbefales 1914 situasjonen som referanse, mens synliggjøring av nivåer i landskapet og hustakene i Grønnebyen viktig Admini med tilhørende grøntanlegg og visuelle forbindelser til Hydroparken og Grønnebyen

42 HYDROPARKEN GRØNNEBYEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE Hensynssoner Jf pbl 11.8 c opprettes en hensynssone C som omfatter den Hydrorelaterte bebyggelsen i Grønnebyen og på Villamoen med formål å bevare kulturmiljøet og landskapet som er en del av dette. Med tanke på Grønnebyens og Villamoens særegne plassering på de ulike terrassene i Notoddens bylandskap bør det i tillegg opprettes en hensynssone rundt det bebygde arealet som en buffersone som ivaretar lesbarheten av disse i landskapet både i forhold til hverandre og i forhold til Hydroparken og bysentrum. A Hensynsone (C) B Hensynsone (C) Formål: Bevaring av kulturmiljø Bevaring av boligmiljø (Villamoen). Retningslinjer: Alle opprinnelige enkeltelementer, som hus, murer, hydranter, trapper, gjerder, trær og hageanlegg skal bevares. I den sentrale boliggruppen skal søppelanlegg, boder, garasjer med mer plasseres inne i bebyggelsesstrukturen, i midtsonen mellom boligrekkene jfr. eksisterende garasjebygg, og utformes med forsiktighet og med hensyn på estetisk sammenheng med resten av sonen. Ved brann eller lignende skal boligene i denne gruppen gjenoppføres. 40 Formål: Bevaring av kulturmiljø Bevaring av boligmiljø (Grønnebyen). Retningslinjer: Alle opprinnelige enkeltelementer, som hus, murer, hydranter, trapper, gjerder, trær og hageanlegg skal bevares. Takoppløft og fasadeendringer på eksisterende boliger tillates ikke, og det skal ikke etableres verandaer og lignende. Evt. nyere balkonger, plattinger med mer som bryter med dette kan ikke påregnes opprettholdt ved endt levetid. Ved oppgradering og endring av vinduer, takflater og bygningselementer med mer anbefales 1914 situasjonen som referanse, mens for kledning og fargevalg kan 50-talls uttrykket opprettholdes. Søppelanlegg, boder, garasjer med mer skal plasseres inne i bebyggelsesstrukturen, i eksisterende garasjerekke, og utformes med forsiktighet og med hensyn på estetisk sammenheng med resten av sonen. Det tillates ingen tiltak mellom husene utenfor denne rekken. Ved fortetting må eksisterende bebyggelsesstruktur, målestokk og volum legges til grunn for ny bebyggelse. Admini sin solitære plassering og romslig hageanlegg må opprettholdes. Kabelhuset anbefales regulert til bevaring, og fasade og eksteriør må ikke endres. gatestruktur dekkes av hensynsone A B retningslinjer ift. vegetasjonsrydding

43 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE FRAMTID Øvre Storgate Notodden by «Veier» til Notodden Turisme Bluesfestival Kraftproduksjon ved Svelgfoss (eies av Hydro) fortsatt viktig for Hydro og Notodden IDAG FØR 1905 C B A Kirken, Skolan og Skolegata regulert til bevaring Etablering på Tuven - Gamle sentrum for trangt til moderne handel «Rivetid» - blant annet Badet 1977 og Kino 1977 Reguleringsplan for bysentrum 1988 (ca 90 bygg regulert til bevaring) Tap av Hydrofagfolk til Kongsberg Våpenfabrikk på 1970-tallet Reguleringsplan for Notodden sentrum 1953 Notodden kirke 1938 Svelgfoss kraftverk bygges i fjell 1957 Tinfos gylne år Kraftproduksjon ved Svelgfoss en forutsetning også for etablering på Herøya Ny byplan 1920 Jugendbygg : Storgata Skolen 1923 Casino (Hydro) 1909 Tinnebyen Kanalbyen Tinfos Hyttebyen Tinfos 1910 Parallell boligbygging knyttet til henholdsvis Hydro/Tinfos Bystatus 1913 Egne hjem Tinnosbanen 1909 Bratsbergbanen 1913 Tilflytting og tilbakeflytting 1905/1910 Notodden som smeltedigel Bybebyggelse langs Storgatas øvre del Kirkeparken, Nyhus, Skoland, Toreskås, Ramberghjørnet, Seminaret bolig for importert murer som murte forsøksfabrikken husmannsplass skoleplassen 1820 gamle sentrum C A B A Casino med uthus og tilknyttet bolig B Skolebygg oppført i Skolegata C Notodden kirke (finansiert av Tinfos) (

44 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE BESKRIVELSE Øvre delen av dagens Storgate er Notoddens gamle sentrum og representerer gjennom eksisterende bebyggelse møtepunktet mellom det tidligere jordbrukslandskapet og en begynnende bystruktur. Denne delen av sentrum etableres før Hydro kommer til Notodden og rommer bygningselementer og strukturer som er sentrale historiefortellere knyttet til den tidlige bydannelsen i Notodden før dagens bysentrum ble etablert i D Husmannsplass med våningshus fra 1820 og uthusbygning i Skolegata 4 tilknyttet Skoland gård (foto: NIKU) Rester av gårdsbebyggelse finnes bla i Skolegata 4 og langs Storgata. Gjenværende bebyggelsen langs øvre del av Storgata viser hvor byveksten i Notodden startet og definerer gateløpet nedover mot dagens bysentrum. Seminaret/Lærerskolen etableres også i området i denne perioden. Med Hydros etablering flyttes sentrum, men enkelte kommunale funksjoner etablerer seg i denne perioden i bygg som oppføres på østsiden av Skolegata i Skolandområdet. E 42 F E D F G Bebyggelse i Storgata 78 og 71 som viser overgangen fra gårdsbebyggelse til bybebyggelse rundt 1900 Fossums kart over Notodden 1895 og Kolles fra 1904 (Hansen 1963) og området i dag med delvis angitt byggeperiode G Skoland, Storgata 61

45 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE Som følge av byvekst og stor tilflytting øker skolebehovet, og skolebygget i Skolegata 11 (krysset mellom Skolegata og Storgata) oppføres i flere etapper i perioden I 1909 oppfører Hydro anlegget Casino nord for Solhaug gård som bolig for tilreisende ingeniører og som lokale for representasjon. Til anlegget hører også uthus/garasje og en villa. Casino ble et samlingssted for gjester som besøkte de nye fabrikkanleggene og var også skysstasjon hvor karjol og hest brakte de reisende til og fra. I uthusbygningen var det staller og overnattingsrom for kusker. Til å begynne med var det A/S Rjukanfos som eide Casino, men Hydro overtok stedet i H J Notodden kirke ble oppført i 1938 bekostet av Tinfos ved direktør Holta. Tinfos finansierte også nytt lysanlegg i kirken i Kirken ble rehabilitert i 2005 med midler fra Riksantikvaren og er listeført som kirkested. Kirkeparken er en del av anlegget. H 43 I Bybegyggelse i Storgata og deler av Lærerskolen i Skolegata 2 K L J L I K M M Bygninger oppført rundt 1910 for kommunal forvaltning i Skolegata 1-7

46 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE FORTOLKNING Hydros tydeligste fotavtrykk i dette området er Casino som i Hydros virkeperiode skulle få en sentral funksjon som bolig og sosialt treffsted i byen. Øvre Storgate har i tillegg sentrale kulturhistoriske verdier gjennom gatestruktur og bebyggelse som bidrar til å synliggjøre Notoddens byhistorie før og etter Hydro og utgjør et sentralt referansegrunnlag for å vurdere Hydros og Tinfos influens i bybildet og på industrisamfunnet fra 1904 og framover. Byområdets sammensatte karakter bidrar til å gi Notodden tidsdybde og lesbarhet knyttet til tidlig byvekst og gradvise industrialisering som kulminerer med Hydros etablering i Kasino som bolig og sosialt møtested 44 historisk gateløp tidlig bysenter byrom Delområde Øvre Storgate med bygninger som representerer sentrale utviklingstrinn i byens historie Bysentrum flytter sydover langs Storgata fra 1905 og framover

47 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE VALUERING Casino-anlegget vurderes å være relativt godt bevart som struktur og med mange originale bygningsdetaljer intakt. Videre bruk av anlegget bør skje i forståelse for den sentrale posisjonen anlegget har hatt i Hydros virkeperiode på Notodden. De gjenværende elementene som representer Notoddens fortid som jordbrukslandskap og bydannelse før 1904 er få og av svært variabel standard. Disse strukturene er derfor sårbare for ytterligere forringelse og desimering og bør følges opp i videre planbehandling fra kommunen side utover betydningen for forståelse av Notodden som verdensarv. bygninger med tilhørende uteanlegg Tålegrenser/ endringskapasitet: Casino anlegget er godt bevart og har liten endringskapasitet. Notodden kirke er relevant for å synliggjøre oppbyggingen av industrisamfunnet. Kirken er listeført av Riksantikvaren og trenger ingen ytterligere vernetiltak. 45 Bydelen for øvrig inneholder få direkte verdensarvrelevante spor, men har vesentlige lokalhistoriske verdier knyttet til overgangen fra bygd til by og videre fra den tidlige bydannelsen langs Storgata til dagens sentrum som bør beskyttes og dyrkes frem. Ved å belyse de ulike epokene i Notoddens historie kan disse også spille en vesentlig rolle i fortellingen om rammene rundt verdensarven. Den tidlige bysentrum er spesielt interessant i denne sammenheng. Storgata sin struktur er vesentlig derfor vil også bygg som definerer den strukturen være vesentlige / ha betydning byrom

48 INTRODUKSJON D = DESCRIBE/BESKRIVE HYDROPARKEN UNESCO BÆREBJELKER I = INTERPRET/TOLKE GEOGRAFISK STEDSANALYSE V = VALUATE/VURDERE GRØNNEByEN VILLAMOEN E = ENABLE/AKTIVERE ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE AKTIVERING: A Hensynsone (C) Formål: Bevaring av kulturmiljø Bevaring av casino med tilhørende anlegg. A Retningslinjer: Alle opprinnelige enkeltelementer, som hus, murer, hydranter, trapper, gjerder, trær og hageanlegg skal bevares. Takoppløft og fasadeendringer tillates ikke situasjonen skal legges til grunn som referanse ved fremtidig oppgradering og vedlikehold av kasinoanlegget. 46

49 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE FRAMTID Sentrum Notodden by Fokus på utvikling langs Storgata «Veier» til Notodden Turisme Bluesfestival Kraftproduksjon ved Svelgfoss (eies av Hydro) fortsatt viktig for Hydro og Notodden mastefundament - opprinnelig kraftgate Tinfos forsøksfabrikker - eneste gjenv. spor IDAG Sentrumsbygget Jugendbygg og hjørnebygg regulert til bevaring Etablering på Tuven - Gamle sentrum for trangt til moderne handel «Rivetid» - blant annet Badet 1977 og Kino 1977 Reguleringsplan for bysentrum 1988 (ca 90 bygg regulert til bevaring) Tap av Hydrofagfolk til Kongsberg Våpenfabrikk på 1970-tallet Reguleringsplan for Notodden sentrum 1953 Svelgfoss kraftverk bygges i fjell 1957 Tinfos gylne år Kraftproduksjon ved Svelgfoss en forutsetning også for etablering på Herøya A Storgata fra Torvet 1915 med telefonstolpe og strømstolpe til høyre og uten brostein (foto: Neupert) og 2011 med brostein og samtlige bygg bevart (Hefregården midt i bildet med Haugerudgården fra 1906 til venstre og Cowardgården fra 1912 på høyre side. master FØR 1905 Ny byplan 1920 Jugendbyen: 40 «bygårder» oppført hvorav 29 fortsatt finnes Siste utbygging etter Tinnes regplan 1914 Tinnebyen 1920 Hyttebyen Tinfos mai 1918 markering med krav om 8t dag retningsgivende for landet Parallell boligbygging knyttet til henholdsvis Hydro/Tinfos Bystatus 1913 Tilflytting og tilbakeflytting 1905/1910 Notodden som smeltedigel Tinnes reguleringsplan 1904/05 Furuheim hotell 7 bygårder i mur Meieri 1898 Helsebo Hestejernbane langs Tinnelva A

50 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE BESKRIVELSE Dagens Notodden sentrum oppstår hovedsakelig som et resultat av Hydros og Tinfos etablering og ekspanderende virksomhet på Notodden i perioden Tinnes byplan fra 1904 trekker opp gatestrukturen fra Heddalsvegen til Storgata 50 inkludert Grønneby-området, og sentrum er etter dette utbygget i tråd med denne overordnede strukturen. Området hadde før 1904 delvis utviklet seg som et nedre sentrum som følge av økt trafikk langs kanalene og etableringen av Tinfos, og Notodden var rundt 1900 en bygdeby med 849 innbyggere i tettbebyggelsen. Nedre del av Telegata ble bebygget rundt århundreskiftet med boliger for selvstendig næringsdrivende i tre samt noen få forretninger. Øvre del av gata bygges ut i forbindelse med anleggsperioden før murtvang innføres i sentrum. Telegata var fram til 1960 blindgate i nordenden før den ble videreført og koblet til O.H. Holtas gate. Langs storgata utgjør nr 28 og 32 den eldste delen av bebyggelsen fra før 1905 samt Teledølens gård på Torvet som også huset Notoddens første postkontor. Telegatas øvre del 1910 (foto: Neupert) der Heleglandgården (nr 2 på høyre side) finnes i dag og nedre del 1915 (foto: Wangberg) der Jonas Lies forretningsgård fra 1908 er bevart (Notoddenkalenderen 2007) B Telegata B Notodden sentrum 1895 og 1904 (Fossum og Kolle i Hansen 1963) og eksisterende bebyggelse med delvis angitt byggeår

51 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE I perioden som følger etter 1905 oppføres rundt 40 bygårder som danner grunnlaget for betegnelsen jugenbyen om Notodden sentrum. Fra 1908 ble bygningsloven gjort gjeldende for det sentrale byområdet, noe som medførte at bebyggelsen etter dette ble oppført i mur av hensyn til brannforskrifter. Utbyggingen i sentrum ble i hovedsak utført i privat regi av bønder og private næringsdrivende som grunneiere, men med bruk av arkitekter og byggmestere som gjør at bybebyggelsen fra denne perioden framstår med høy kvalitet på samme måte som Hydros og Tinfos bebyggelse fra perioden. Bygårdene har gjerne fått navn etter byggherre, så som Hefregården, Cowardgården, Haugerudgården, Bøengården, Medalengården, Mørkgården mfl). Av de 40 bygårdene som ble oppført i sentrum i kjerneperioden for industrietableringen er det i dag 29 gjenværende. Andre bygårder som utgjør sentrale elementer i jugendbyen og viktige plassdannelser i sentrum: (se bilder) C D F G Central hotell i Storgata 24 og Cowardgården i Storgata E Storgata 28 og 32 og Torvet 2 E K G D C I F H H J J Notodden sentrum med sentrale bygg fra perioden 1890 til 1915 (NIKU/Gundersen) I Oscar Nissens gate 3 og Bjørnstjerne Bjørnsons gate 4 K Heddalsveien 24 og 26 og Torvet 4

52 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE FORTOLKNING Utbyggingen av Notodden sentrum foregikk hovedsakelig i privat regi, men ut fra byplanen fra 1904 som ble utformet som et resultat av Hydros etablering på Notodden. Strukturen som ble nedfelt i byplanen med kvartalsstruktur og gateløp er sånn sett det mest lesbare resultatet av industrialiseringen fra 1905 og framover. Dette grepet omfatter både sentrumsområdet og Grønnebyen. Velferdsfunksjoner som kino, teater og bad som ble bygget i peridoen og som kan regnes som en del av Hydros utbygging er i dag revet, og sentrumsområdet framstår som den private parallellen til industribyen som bygges av Hydro og Tinfos rundt denne bykjernen. Deler av Storgateløpet følger traseen fra før byplanen i 1904 og gjenværende bygg fra denne perioden (Storgata 28, 32 og Torvet 2) bidrar til å synliggjøre også denne strukturen som del av bydannelsen før Hydro. Tilsvarende er trehusbebyggelsen i Telegata historiefortellende elementer som bidrar til å gjøre bydannelsen før 1905 lesbar. jernbanetrasé (Tinfos) opprinnelig gateløp / struktur (1904-planen) 50 Torget 1904 siktakse ut mot vannet og naturlandskap siktlinje til Hydroparken

53 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE VALUERING Bysentrum består av en fragmentert bygningsmasse fra ulike tidsperioder, men innefor hovedstrukturen i byplanen fra Bebyggelsen fra århundreskiftet er i varierende teknisk stand, men utgjør viktige elementer i bydannelsen før Hydros etablering og er slik sett sårbare for ytterligere forfall og riving. Den gjenværende del av jugendbyen er i større grad vedlikeholdt og utgjør sentrale kulturminneverdier i Notoddens byhistorie uten at disse er direkte verdensarvrelevante. Tålegrenser/ endringskapasitet: Den vesentligste verdensarv verdien i sentrum oppfattes å være den klare gate- og kvartalstrukturen, som stammer fra byplanen fra Torget er bevart med sin opprinnelige plassering og størrelse og inngår i denne strukturen. Såfremt gatestrukturen opprettholdes har sentrumsområdet en relativt høy tålegrense og stor endringskapasitet i forhold til verdensarvkriteriet. master (Tinfos) opprinnelig gateløp / struktur - synlig byplangrep 51 Det må understrekes at selv om sentrum inneholder få direkte verdensarvrelevante spor, har det vesentlige lokalhistoriske verdier som bør beskyttes og dyrkes frem. Den tidlige sentrumsdannelsen langs nedre del av Telegata, Storgata og Heddalsvegen samt oppbyggingen av Jugendbyen er viktig å se i sammenheng med industrien, og kan spille en vesentlig rolle i fortellingen om rammene rundt verdensarven. Veistrukturen mellom sentrum og Hydroparken er endret i forbindelse med etablering av riksveien med tilhørende rundkjøring mot Storgata. Her representerer en videreføring av Heddalsvegen fra Hydroparken over riksveitraséen og rett frem til Storgata (langs sandtakstomta) en mulighet for byreparasjon på lang sikt, slik at det opprinnelige gateløpet mellom sentrum og industriparken reetableres og parken og Jernverkstomta i større grad integreres med bykjernen. Strømmaster langs elva ved broa (Heddalsvegen) må bevares som spor etter kraftoverføringen gjennom området. visuelle koblinger opprettholdes Synnliggjøring av hustakene i Grønnebyen

54 INTRODUKSJON D = DESCRIBE/BESKRIVE HYDROPARKEN UNESCO BÆREBJELKER I = INTERPRET/TOLKE GEOGRAFISK STEDSANALYSE V = VALUATE/VURDERE GRØNNEByEN VILLAMOEN E = ENABLE/AKTIVERE ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE AKTIVERING: Det anbefales samtidig å etablere en egen verneplan for byen som vokser fram mellom 1905 og 1914 (Jugendbyen). Planverktøy: Det foreslås at gatestrukturen og torget beskyttes gjennom bestemmelser i kommuneplanen, fremfor å legge en hensynssone over hele sentrum. Bestemmelsene må sikre at gatestrukturen opprettholdes i sin nåværende form med unntak av føringen av Heddalsvegen over riksveien, som på sikt kan gjenopprettes. Dette inkluderer å utelukke bygningsmessige tiltak som vil lukke eller krysse gateløpene. 52

55 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE FRAMTID Våladalen Kattekleiv Notodden by «Veier» til Notodden Turisme Bluesfestival Kraftproduksjon ved Svelgfoss (eies av Hydro) fortsatt viktig for Hydro og Notodden IDAG Etablering på Tuven - Gamle sentrum for trangt til moderne handel «Rivetid» - blant annet Badet 1977 og Kino 1977 Reguleringsplan for bysentrum 1988 (ca 90 bygg regulert til bevaring) Tap av Hydrofagfolk til Kongsberg Våpenfabrikk på 1970-tallet Svelgfoss kraftverk bygges i fjell 1957 Tinfos gylne år Kraftproduksjon ved Svelgfoss en forutsetning også for etablering på Herøya Notodden ca 1915 med Egne Hjem-bebyggelsen oppført på Hvaala Bygges Tinnebyen 1920 Hyttebyen Tinfos mai 1918 markering med krav om 8t dag retningsgivende for landet Parallell boligbygging knyttet til henholdsvis Hydro/Tinfos Bystatus 1913 Tilflytting og tilbakeflytting 1905/1910 Notodden som smeltedigel FØR 1905 Hvaala Tinnesand Katteklev Bygda blir bygdeby fram mot 1900 Tinfos Træslibefabrikk 1875 Landskap og naturforutsetninger for lokalisering

56 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE BESKRIVELSE Gårdsområdene til Hvaala, Kattekleiv og Tinne øst for Kongsbergveien/E134 ble en del av Notodden by med utbyggingen av Hydros Egne Hjem-bebyggelse fra 1910, Femmerraden samt utbyggingen av Tinnebyen fram mot Samtidig pågikk også privat boligbygging i området med utbygging av boligområdet mellom Hvåladalen og Tinneveien som det første rundt 1910 og deretter videre langs Roald Amundsens gate mot Kattekleiv. Den private boligbyggingen i Notoddens vekstperiode er på samme måte som industribedriftenes boligbygging jevnt over utformet og bygget med høy kvalitet, og flere av boligene langs Roald Amundsens gate, Hvåladalen og Tinneveien som er innenfor planområdet har arkitektoniske kvaliteter og er godt bevarte og gode eksempler på dette. 54 Gjennom Våladalen gikk tidligere kraftgaten fra Svelgfoss ned til Hydros fabrikkanlegg, men denne er det ikke synlige spor etter i dag (jf kart 1912, Hansen 1963). Sætrebekken som rant ut på jernbaneområdet er delvis lagt i kulvertgjennom området, men er synlig som del av landskapsrommet. Våladalen/Våla sett fra Villamoen

57 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE FORTOLKNING Bebyggelsen i området som inngår i kommunedelplanen har ingen tilknytning til industribedriftenes utbygging av Notodden, men må ses i sammenheng og som en privat parallell til Hydros utbygging på Hvaala og Tinne. Store deler av området er i dag preget av veganlegg og hovedvei til/fra Kongsberg som er et dominerende element i den lavereliggende delen av området, mot Villamoen. VALUERING Området ligger lavt i terrenget ift de omkringliggende Hydro-relaterte utbyggingsområdene og er stort sett tømt for spor etter industriaktiviteten (vann, strømkabler etc.). Boligbebyggelsen i området har lokal verdi som del av den private byveksten i industrialiseringens kjerneperiode. Deler av bebyggelsen langs Roald Amundsens gate (nr 1-13) er angitt som bevaringsområde i eksisterende kommuneplan. 55 Tålegrenser/ endringskapasitet: Det er ikke registrert vesentlige verdensarvrelaterte verdier i området. AKTIVERING Det oppfattes ikke å være behov for tiltak for å beskytte og aktivere verdensarvrelaterte verdier innenfor området. Bebyggelse fra perioden i området

58 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE FRAMTID Jernverkstomta Notodden by Bok- og blueshus Båthavn «Veier» til Notodden Turisme Bluesfestival Kraftproduksjon ved Svelgfoss (eies av Hydro) fortsatt viktig for Hydro og Notodden IDAG Tinfos 2000 plan for utnyttelse av Jernverkstomta Ovnene ved Tinfos Jernverk slås av 19.nov 1986 Anlegg 5: Verdens første lukkede ovn for høyprosentlig ferrosilisium i drift 1967 (nr to i 1970 A Tinfos tresliperi oppført 1928 i dag brukt av Notodden videregående skole Første ovn for framstilling av silikomangan i drift på Nesøya i 1963 (nr to i 1964) Svelgfoss kraftverk bygges i fjell 1957 Tinfos gylne år Kraftproduksjon ved Svelgfoss en forutsetning også for etablering på Herøya rester av tidlig strandlinje A Tinfos Tresliperi 1928 (nå vgs) Tinfos Jernverk 1912 Prøveovn for smelting av jern 1910 Kaifront, med slipp og kraner Tinnebyen 1920 Hyttebyen Tinfos mai 1918 markering med krav om 8t dag retningsgivende for landet Parallell boligbygging knyttet til henholdsvis Hydro/Tinfos Bystatus 1913 Tilflytting og tilbakeflytting 1905/1910 Notodden som smeltedigel slippen FØR 1905 B Calsium-carbid fabrikk 1900 Notodden dampskipsbrygge Tinnes S Tekstehaugen Notodden Neset Skibsbygger Kolstad Snika utskipning jernverk kraner også regulert til bevaring utskipningshavn Tinfos Telemarkskanalen A B

59 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE BESKRIVELSE Jernverkstomta består av området sør for Heddalsvegen på begge sider av Tinnåa og vest for det som etter hvert ble Hydros fabrikktomt. Før Tinfos etablerte seg på området med Carbiden i 1899 lå husmannsplassene Notodden og Teksten tilhørende Tinne gård på østsiden av elva samt Tinfos hestejernbane som gikk fra Øvre Tinfos ned til Notodden damskipsbrygge som ble anlagt i forbindelse med kanaletablering til Skien i På Nesøya vest for elva lå tidligere husmannsplassen Neset tilhørende Søndre Tinnes gård. Utfyllinger og kaianlegg har formet møtet mellom vann og land gjennom Tinfos virksomhet på området, men selve kaifronten framstår i dag omtrent som da Tinfos la ned virksomheten. Bygningene tilknyttet Carbiden og Jernverket er revet, men sliperibygningen oppført i 1928 brukes i dag som videregående skole. Av kaianlegg er damskipsbrygga og deler av bryggeanlegget bevart samt at ulike slipper og dokker samt en kran utgjør en del av kaifronten. Jernverkstomta 1895 (Fossum) og 1904 (Kolle) i Hansen Jernverkstomta/Tinfos Papirfabriks Eiendomme 1901 (Tinfos)

60 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE FORTOLKNING Tinfos og Hydro har sammen utgjort fundamentet for etableringen og framveksten av industristedet Notodden. Bedriftens påvirkning på byen og fotavtrykk i bybildet er dermed en sentral del av forståelsen av industristedet Notodden i dag. Selv om store deler av Tinfos bygningsmasse er revet utgjør tomten samt de fysiske sporene langs kaifronten viktige bidrag i lesbarheten av hvordan Notodden vokste fram som del av den andre industrielle revolusjon fra slutten av 1800-tallet. Den parallelle utviklingen i byen som Tinfos og Hydro representer gjør det i tillegg viktig at dette området synliggjøres som en del av industrihistorien i tillegg til Øvre Tinfos (som er fredet) og Hydroparken. Spor som bidrar til at både Tinfos og Hydros historie blir lesbar i bybildet er derfor viktig selv om de fysiske sporene er færre og området som helhet framstår som tømt (og kanskje nettopp derfor). Damskipsbrygga og tilknyttet båtslipp/verkstedshall oppført på 50-tallet 58 struktur - gamle Storgata løpet kai / dokk kai / dokk

61 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE VALUERING Området er robust med tanke på videre utnyttelse i og med at det meste av bebyggelse og anlegg er revet, men kaifronten og kairelaterte anlegg blir derfor sårbare for endring som bærere og formidlere av områdets industrihistoriske forankring. Området kan sammen med Hydroparken med fordel aktiveres og knyttes til bysentrum, men med kaifronten ivaretatt med en viss buffersone for å gjøre den tilgjengelig og lesbar som en sammenhengende del av det tidligere industriområdet langs Heddalsvannet fra Rjukanbrygga til Nesøya. Tålegrenser/ endringskapasitet: Jernverkstomta er i stor grad rensket for elementer som kan knyttes til verdensarven. Unntaket er havnefronten, som er tilnærmet lik situasjonen når Tinfos ble avviklet, og området rundt dampskipsbrygga. Begge disse områdene oppfattes å være sårbare for endringer, og kan ikke endres uten at vesentlige kulturhistoriske verdier forringes. 59 Tidligere Tinfos Tresliperi (nåværende videregående skole) er i stor grad ombygget, spesielt innvendig, men er likevel en viktig synliggjøring av koblingen mellom industriaktiviteten til Tinfos på Jernverkstomta og Hydro i Hydroparken. Bygget bør ikke endres ytterligere. Ved fremtidig ombygging og vedlikehold bør det tilstrebes en utvendig tilbakeføring til opprinnelig utforming. hele havnefronten relevant som element i industrilandskap Jernverkstomta med tresliperiet, dampskipsbrygga og kaifronten som synliggjør industrivirksomheten på tomta

62 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE AKTIVERING: A Hensynsone (C) Formål: Bevaring av kulturmiljø Bevaring av havnefront og dampskipsbrygga med tilhørende anlegg. Retningslinjer: Alle opprinnelige enkeltelementer, som fundamenter, kaianlegg, slipp, kraner og andre installasjoner skal bevares. Havnefrontens linjeføring skal ikke endres. Ved tilrettelegging for ny bruk skal det tas utgangspunkt i opprinnelige konstruksjoner og utforming, og eventuelle endringer skal underordnes disse. 60 Dampskipsbrygga med tilhørende bebyggelse skal ikke endres og skal ved fremtidig vedlikehold og oppgradering søkes synliggjort og opprettholdt som Notoddens første møte med vannbasert transport og som del av industrilandskapet mot Heddalsvannet. A

63 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE FRAMTID Tinnesgate Notodden by «Veier» til Notodden Turisme Bluesfestival Kraftproduksjon ved Svelgfoss (eies av Hydro) fortsatt viktig for Hydro og Notodden IDAG Etablering på Tuven - Gamle sentrum for trangt til moderne handel «Rivetid» - blant annet Badet 1977 og Kino 1977 Reguleringsplan for bysentrum 1988 (ca 90 bygg regulert til bevaring) Tap av Hydrofagfolk til Kongsberg Våpenfabrikk på 1970-tallet B Østsiden av Tinnelva med kraftmast og rest av sikkerhetsnett som hang under ledningene samt traseen for hestejernbane som i dag er gangvei Svelgfoss kraftverk bygges i fjell 1957 Tinfos gylne år Kraftproduksjon ved Svelgfoss en forutsetning også for etablering på Herøya Tinnebyen 1920 Hyttebyen Tinfos mai 1918 markering med krav om 8t dag retningsgivende for landet Parallell boligbygging knyttet til henholdsvis Hydro/Tinfos Bystatus 1913 Tilflytting og tilbakeflytting 1905/1910 Notodden som smeltedigel A FØR 1905 A B Fellesfløtningens Hus Utbygges rundt 1900 Heddalsvegen Bru over Tinnelva Bygda blir bygdeby fram mot 1900 Tinfos Træslibefabrikk 1875 Landskap og naturforutsetninger for lokalisering B

64 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE BESKRIVELSE Hovedferdselsåren gjennom Notodden gikk fram til utbyggingen av Tinfos nord for dagens bysentrum og gjennom området der Tinfos ble lokalisert i Med etableringen av Tinfos ble kontakten med Heddalsvannet etablert gjennom anleggelse av Tinnesgate langs vestsiden av elva og hestejernbanen langs østsiden ned til damskipsbrygga. Området langs Tinnesgate ble hovedsakelig utbygget i perioden fra 1900 og fram til 1910, men fra før 1901 finnes i Tinnesgate 5 det som i en periode var Fellesfløtningens Hus samt et av Notoddens eldste byhus i Heddalsvegen 30 i krysset mellom Tinnesgate og Heddalsvegen. Bebyggelsen langs Tinnesgate er en del av Notoddens tidlige byhistorie, men langs Heddalsvegen ligger hovedsakelig nyere næringsbebyggelse som strekker seg mot næringsområdet på Tuven. C D E F Tinnesgate sett fra Heddalsvegen og Heddalsvegen sett fra brua med nr 30 til venstre Heddalsvegen 30 og Tinnesgate 5 62 C F G E D G Tinfos papirfabriks eiendomme (Utsnitt, Tinfos 1901) Tinnesgate med nr 3 og 5 sett fra brua i 1910 (Aasland/Hydro) og 2012

65 HYDROPARKEN GRØNNEByEN VILLAMOEN ØVRE STORGATE SENTRUM VÅLADALEN KATTEKLEIV JERNVERKSTOMTA TINNESGATE FORTOLKNING Fellesfløtningens Hus skal i perioder ha vært tilknyttet Hydro (jf kart i Hansen 1963), men bygningen har opprinnelig ikke noe med Hydros og Tinfos virksomhet å gjøre. Fellesfløtningen var et Skiensbasert foretak, og bygningen i Tinnesgate 5 kan ha vært bolig/ oppholdssted for tømmerfløtere. Østsiden av elva er i liten grad utbygget i forbindelse med industrivirksomheten i Notodden, men Tinnesgate er en del av Tinfos tilknytning til Heddalsvannet og Nesøya. VALUERING Bebyggelsen i området er en del av Notoddens tidlige byhistorie, men er med unntak av Tinnesgate 3 og 5 betydelig ombygget og endret opp gjennom årene. Tålegrenser/ endringskapasitet: Det er ikke registrert vesentlige verdensarvrelaterte verdier i området. Krysset Heddalsvegen/ Tinnesgata representerer en rest av opprinnelig bystruktur, og bør sees i sammenheng med resten av bykjernen. Tømmerfløtningens hus har stor lokalhistorisk verdi, men liten direkte relevans i forhold til verdensarv. Bebyggelse fra Notoddens tidlige bydannelse fram mot 1904 (oransj) 63 AKTIVERING Det oppfattes ikke å være behov for tiltak for å beskytte og aktivere verdensarvrelaterte verdier innenfor området. Tømmerfløtningens hus Det anbefales å inkludere broen (Heddalsvegen) og kryss med tilhørende bygninger i foreslått verneplan for bysentrum (ref. Sentrum). bru og vei - strukturerende elementer