Kjersti Annesdatter Skomsvold

Transkript

1

2 33 Den fjerde boken av Kjersti Annesdatter Skomsvold FORLAGET OKTOBER 2014

3 OM NETTENE GÅR jeg rundt i den mørke leiligheten, ser ut av vinduet, noen ganger er månen der og andre ganger ikke. Jeg setter meg i godstolen, med ett øye på bildet av Samuel og ett på bildet av Ferdinand, tenker at jeg vil bli en solstråle, at sammen med Samuel og et barn kan jeg bli lykkelig. Men jeg vil ikke bruke ord som lykkelig, for det gjør umiddelbart ønsket til noe muffins-aktig. Jeg prøver å sove med rak og loddrett rygg, det er bedre enn å ligge i sengen, som er vannrett, så rett at jeg føler det som jeg tipper bakover og ligger med bena i været, på en måte som gjør at Gud kan se fotsålene mine. Jeg blir sittende våken av forbitrelse og skuffelse. Over hva? Livet. Det har vært som å gå til en tørr brønn uten bøtte, selv om det må være en uforskammet løgn. Livet er ikke noe for meg, for jeg liker ikke mennesker og dyr noe særlig, med mindre jeg tenker meg om, tankene forvrenger og forrykker alt. Jeg liker heller ikke å gå med varsomme skritt, nesten kokett, gjennom voksentilværelsen, som også er en del av pakken. Litt etter litt oppdager man at man er blitt en fremmed, jeg står opp om morgenen og vil noe annet. Et brennende ønske om å vende meg fra matematikken og mot kjærligheten har begynt å vokse inni meg, men jeg har aldri fortalt noen om disse følelsene, om jeg åpnet munnen ville jeg sagt at jeg ikke er i stand til å føle noe som helst. Om jeg åpnet munnen ville verden bli rammet av en akutt depresjon. Solen står opp og jeg bestemmer meg for å gå til matbutikken, jeg leter etter et barn mellom reolene med hermetikk, selv om jeg vet at det er fånyttes, og jeg beveger så vidt på leppene, sier: Nå drar jeg hjem. Før jeg ser meg rundt, mumler: Dermed basta. Når man ikke har et liv, må man skape seg en illusjon. Jeg dagdrømmer om å kunne være troløs, jeg har syke drømmer, jeg drømmer om å bedra den grufulle skolen hvor jeg arbeider, der ingen virkelig kjenner meg, jeg drømmer om å bli stormannsgal. Den som hadde vært Napoleon, tenker jeg, forgiftet eller ikke, denne vesle hederskaren som utropte seg selv til hersker over Europa! Jeg drømmer om nettene også, når jeg endelig sovner, sittende i stolen,

4 mens stjernene lyser over hustakene, og da drømmer jeg om at det ene benet mitt tilhører en annen, jeg ønsker meg at Samuel skal kalle benet mitt for sitt. Vi sier de vakreste ord til hverandre, på irsk, det samme som man hvisker noen i øret før man tar livet av dem. Codladh samh. Jeg har hørt om tilfeller hvor barnet kommer før den store kjærligheten, jeg tror ikke dette blir tilfellet for meg. Med mindre jeg tar mot til meg og har samleie med min døde Ferdinand. Eller jeg kan gjøre som albatrossen, fuglen som knapt lander, det kan gå årevis mellom hver gang, og da krysser albatrossen fuglefingrene sine for at en annen albatross, helst av motsatt kjønn, vil lande nøyaktig samtidig, og så lar de seg begge voldta, før de flyr videre, med vissheten om at slekt vil følge slekters gang. Så skal jeg få et barn? Jeg er ikke blant dem som klarer å ta beslutninger uten å la alternativene flakse som albatrosser foran øynene mine før jeg lander på hva jeg skal gjøre. Og noen ganger lander aldri albatrossene. Det bør være et annet hjerte enn mitt eget som banker her i det lille lysthuset av en ettromsleilighet, hvor jeg er en slags ape i bur, fanget og fri på en gang. Jeg har flyttet hjem til Norge, mens Ferdinand er igjen i Frankrike, under jorden, og Samuel er spill levende, men utenfor rekkevidde, der borte i Irland. Vi er som et triangel, en likesidet trekant gjør meg mindre tonedøv. Jeg er nødt til å ha noen andre enn meg selv, i nærheten av meg selv, ellers tenker jeg kun på meg selv! Og da blir jeg aldri fornøyd. Fornøyd bør jeg uansett ikke bli, da har jeg tapt, sånn er spillereglene. Jeg vil knytte meg til noe annet enn matematikken, som for å si, se, jeg har et levende vesen ved min side, og før jeg vet ordet av det vil det si sitt første ord, og jeg vil ikke ha noen kontroll over hva dette ordet blir! Det kan bli hva som helst! Og jeg vil ta det til meg, bry meg om ordet. Jeg vil ønske at barnet ikke skal oppleve noe vondt, enda jeg vet at jeg ikke ville ha utstått meg selv hadde det ikke vært for alt det vonde

5 jeg har opplevd. Jeg tenker særlig på lungesykdommen, som jeg angrer på å ha pådratt meg, selv om jeg ikke fullstendig forstår ordet angre, man gjør så godt man kan med de forutsetningene man har. Det vil bli en lettelse å kunne bekymre seg for barnets kropp i stedet for min egen. Når det gjelder eget legeme har jeg oversikt over altfor mange faktorer, symptomer, igjen og igjen har jeg telt de små edderkoppene som kravler rundt i lungevevet, jeg kunne ført den mest nøyaktige statistikk om jeg ville, funnet opp en helt ny vitenskap for å sørge for at ting går så optimalt som mulig for seg, mens når det gjelder barnet vil jeg bare ha tilgang til informasjonen jeg trenger, og knapt nok det, for å avgjøre om barnet skal få fiskeboller med ris i stedet for tørrfôr til middag i noen dager til. Man må være modig for å få barn. Det går an å kjøpe barn, dyr, om ikke annet, hos oppdrettere. Jeg fikk tips om en mann jeg kan kjøpe egg av, albatrossen legger kun ett egg, eggene er svært dyrebare. Jeg må få tak i en rugekasse, det er ikke noe problem, jeg har mine kontakter. Jeg tar en telefon, og snart kommer en varebil kjørende og leverer kassen på døren min. Den er på størrelse med en middels stor kasserolle, og jeg plasserer rugekassen midt på stuegulvet, for ikke å miste den av syne. Det skal ta noen måneder før egget klekkes, eller barnet klekkes, og i mellomtiden vil jeg ligge med magen mot gulvplankene, haken i hendene, jeg får skrubbsår på albuene mens jeg nøye observerer dette mirakelet. Det er på ingen måte et mirakel, det er naturens gang. Av og til vil jeg ta egget ut av rugekassen, gjemme det i armhulen, liste meg inn i det mørke baderommet. Der tar jeg egget frem, lyser på det med en lommelykt. Jeg vil få se noe som overrasker meg, et miniatyrhjerte som banker, en bløt hjerne som finner sin form. Barnet kommer til å bli født, eller ikke, muligens forblir det eggehvite, og ergo kommer det heller ikke til å dø, det vil være det beste. Selv der intet hjerte banker, må bladene falle, og denne aborten er, som andre aborter, en dråpe i verdens store hav. Jeg vil ha vent meg til

6 tanken, forsonet meg med sorgen, da kreket en vakker dag vil kjempe seg ut av egget; det er egget som spyr kreket ut. Jeg er sikker på at tiden er kommet, jeg har aldri tvilt på at øyeblikket ville komme, bortsett fra de dagene jeg trodde det allerede hadde kommet. Men dette handler ikke om barnet, barnet er ikke unnfanget ennå, så det må handle om kjærligheten. Jeg har tidligere opplevd hva kjærlighet kan være. Ferdinand og jeg gikk gjennom snøen, snøen gikk gjennom oss, vi hadde forlatt festen. De tynne bena hans inni de mørke buksene, håret lå over kragen på den pene frakken, jeg ville kjent igjen den karakteristiske profilen hans på flere meters avstand selv i skumringen, og om han var enda lenger unna ville kroppen min blitt dratt gjennom gatene mot ham, rundt hushjørner, over bakketopper og landegrenser, som en smittsom epidemi, og der hadde armene mine lagt seg rundt halsen hans og de ville aldri sluppet taket. Nå gikk han rett ved siden av meg, han spaserte ofte fort, som en jaget mann, og jeg er ingen sakte-gåer selv, skyggene våre rakk aldri å gjøre seg opp en mening. Tynne strømper under kåpen, men jeg merket nesten ikke at jeg frøs, jeg snakket i samme tempo som vi flyttet bena, som om ordene løp ut av munnen i et forsøk på å ta igjen skrittene. Rundt oss hang sigarrøyken tung som et lavtrykk før tordenvær. Jeg merket at Ferdinand lyttet til hva jeg sa, han var liksom bestandig der med en åpen hjertedør og slapp ordene inn, klar til å ta imot nærmest hva det måtte være. Jeg øvde meg på å skrive ved å fortelle ham om hva jeg tenkte på, han hadde sagt at jeg burde vende meg til litteraturen, få bukt med indre demoner, han hadde sett noe i meg som kunne være både gulrot og pisk. Mmm, sa han idet han fanget ordene, og da forestilte jeg meg at jeg hadde sagt en setning jeg kunne skrive i en ordentlig bok. Som en test ville jeg si noe jeg hadde stjålet fra en annen bok, og jeg stanset unaturlig brått, tok tak i armen hans og hvisket: Makten de døde har over oss, er at vi tror de kan se oss hele tiden.

7 Jeg tittet opp mot Ferdinand. Mmm, sa han. Oppå dynen i det fremmede rommet, jeg beholdt kåpen på, og Ferdinand lå inni frakken sin, for beskyttelsens skyld, enda vi begge visste at det var for sent, vi hadde allerede mistet oss selv til hverandre, i et forsøk på å finne oss selv eller hverandre. Denne kjærligheten var et misfoster, en mulig umulighet eller omvendt, av grunner vi ikke forstod, og som ville gjort oss begge sykere om vi hadde forstått dem. Vi ble smittet av den andres medisiner, enda Ferdinands sykdom satt i sinnet og min i lungene. Jeg kjente skjeggstubbene hans mot fingertuppene mine, fingertuppene hans mot ansiktet mitt, han hadde smale fingre, forfinete, som om han hadde spilt et klassisk strengeinstrument som barn. Blikkene våre møttes, for så å fortsette forbi og inn i noe evig, man kan få innblikk i de utroligste ting når man ser et annet menneske i øynene. Jeg tenkte på at i speil er alt speilvendt, hvorfor har ikke noen funnet opp et speilspeil som kunne vise meg selv rett, slik han så meg? Jeg lurte på om forandringen jeg kjente inni meg syntes utenpå, alt han gjorde med innsiden måtte jo komme til syne på et vis? Tenk om jeg ikke hadde møtt Ferdinand, da ville jeg kun ha blitt sett feil, jeg ville aldri ha blitt den jeg skulle være, tanken fikk meg til å ville slå ham. Han tok hånden min, holdt den fast, som om han hadde vardøger. Jeg husker ikke hva jeg sa som unnskyldning, men jeg husker at han ikke sa «mmm» tilbake. Han strøk meg bare forsiktig over håret. Så stillhet. Men du er vel glad i meg uansett? sa jeg til slutt. For alt hva det er verdt, sa Ferdinand. Han smilte, og jeg tenkte på hvor uendelig trist han så ut. Han var på vei mot noe jeg ikke torde å forestille meg, noe jeg ønsket skulle befinne seg utenfor rekkevidden av min fantasi. Jeg hadde lenge forsøkt å trekke ham oppover, som han hadde trukket meg oppover siden vi møttes første

8 gang, han visste hva som skulle til for å klare det umulige, å skrive en roman. Stolt hadde han holdt denne gaven mot meg, som en knust vase hvor jeg kunne se limet i kantene, og jeg syntes han var fin som lot som gaven var helt perfekt. Jeg lot som det samme tilbake, og ga ham hjertet mitt som takk, selv om jeg visste at han ville knuse det også. Jeg hadde aldri skrevet den romanen, jeg skrev i stedet en lærebok i matematikk, det føltes tryggere, jeg risikerte ikke å gå til grunne i matematikken. Ferdinand derimot, gikk med stø kurs mot avgrunnen, og etter hvert var det som om Ferdinand ble tyngre og vanskeligere å holde oppe, jo sterkere, men samtidig skjørere, jeg selv ble, jo mer jeg skjønte av hvor lite jeg forstod om verden, som om fallhøyden ble større og større, som om alt stod side om side på knivseggen, stille havdyp og opprørte bølger, den endelige seieren og den uendelige fortapelsen. Ferdinand? sa jeg, skalv i stemmen. Han kom nærmere, pusten hans mot munnen min, jeg lukket øynene og kjente leppene hans mot mine, et sug i brystet og magen og ned mellom bena. Kroppen min ble en annen kropp, det var min kropp, men på samme tid ikke min kropp, og jeg ville være denne andre kroppen. Før Ferdinand hadde jeg ingen anelse om hvor nådeløs kjærligheten er. I øyeblikk av selvnåde forstår jeg at jeg heller bør få barn med en som ennå lever, jeg er nødt til å finne Samuel. Et nytt forsøk på kjærlighet, annerledes denne gangen. De er alle kledd i hvitt fra topp til tå, som en religiøs sekt, og de beveger seg besynderlig lite, med tanke på at det tross alt er idrett de bedriver. Det er en del av spillet å drikke te, en kamp kan vare i dagevis, og dette var grunnen til at jeg bare ville komme og se slutten. Eller så var det av en annen dunkel grunn. Jorden har vendt seg mot våren, og det er en slik lysende kveld. Jeg har kommet i et fly, høyt over bakken, nå sitter jeg plantet på en enorm gressplen. Jeg har bena trukket

9 oppunder meg, retter dem ut igjen, som om jeg bedriver en slags sittende gymnastikk, viser Samuel at han ikke er den eneste som er opptatt av å holde seg i form. Jeg har forsøkt kun å tenke på Samuel som binære tall, etter at vi møttes på en konferanse her i Irland. Ferdinand var nylig død, og til tross for at jeg lenge hadde vært redd for å miste ham, skjedde det fort, idet han sluttet å puste var det som om en albatross lettet, og siden den gang har jeg for det meste prøvd å tenke på Samuel som I-ere og O-ere, uten å lykkes. Jeg har vært redd for å gjøre ham altfor virkelig, for slik å risikere å miste ham også. Under den store og internasjonale konferansen i matematikk hadde Samuel overvært foredraget mitt, men jeg hadde ingen anelse om at han var der, blant publikum, at han hadde sett meg og fått et forsprang. Neste morgen, under frokosten på hotellet hvor vi bodde, så visste jeg bedre. Nå er han en levende skapning, av kjøtt og blod, der han står med cricketkøllen mellom nevene, dypt konsentrert, klar til å legge på sprang. Det er løgn, Samuel står bare rett opp og ned ved enden av banen, som om han venter på å få en meteoritt i hodet, og jeg tenker på hvordan jeg som barn kunne kjenne meg uutholdelig ensom midt i en lek med andre, så ensom at det ga mening. Samuel er ikke pur ung lenger, blir sikkert fort sliten. Idet han får øye på meg veiver jeg med hånden, en merkelig gest, som om jeg vinker til en smårolling. Jeg blir lettet da Samuel vinker tilbake med begge hender, kanskje han er mer følelsesmessig investert enn jeg er. Det ville i så fall være en sensasjon. I bakgrunnen er solen i ferd med å falle ned, og Samuel kommer mot meg, jeg rødmer, som om jeg tror han skal by meg opp til dans. Hei. Hei. Vinner dere? Vi vinner.

10 Samuel blir stående, som om han ikke er så glad i folk, andre folk enn meg. Alt dette uutholdelig pinlige som skjer, i tilnærmelsene til hverandre, det holder vi ut, fordi det fører oss nærmere. Jeg strekker på bena, viser at knærne mine fungerer slik de skal, og da går han tilbake til plassen sin. Kampen er etter mye om og men endelig slutt, jeg sier til meg selv at det ble uavgjort, vil ikke skuffe noen. Det er ingen jeg kan herme etter, så jeg reiser meg nølende, børster gress av buksebaken, har tenkt å bare gå min vei før noen oppdager hvor målløs jeg er. Men så kommer Samuel med hastige skritt mot meg igjen, som når man småløper etter toget på vei fra stasjonen, paraplyen eller barnet er glemt igjen på hattehyllen i kupeen. Kom, sier Samuel, og jeg tenker på at et så kort ord kan oppleves avgjørende. Inn i garderoben som er full av fremmede, hvitkledde menn, de ser på meg, som om jeg er underholdningen. Samuel sier at han skal gå ned og ta en dusj. Jeg ser i villrede på ham, det er som om noen driver gjøn med meg. Skal jeg stå her alene, sammen med Ku Klux Klan, og attpåtil må jeg tenke på at du er helt naken i etasjen under? Jeg kan se Samuels nakne kropp for meg, de mannete armene, den myke magen, fin hud, jeg synes det han har mellom bena også ser tiltalende ut, utrolig nok. Da jeg åpner øynene igjen, har Samuel forsvunnet, og jeg snakker med lagkameratene hans, men uten de rette tilhørerne er matematikken nærmest litt intetsigende, mennene nikker og gisper på feil steder, og jeg følger heller ikke med. Alt jeg tenker på er at Samuel er helt naken, kanskje rett under føttene mine, om jeg strakte armene ned gjennom gulvet, kunne jeg massert sjampo inn i håret hans. Jeg synes han har usedvanlig vakkert hår, nesten amerikansk. Mitt er mer gult. Skal vi gå? spør Samuel, ren i ørene. Jeg kan kjenne lukten av såpe, og gjenkjennelse av lukt fyller meg