ph-status Båtelfiske; en revolusjonerende metode for overvåking av fisk i store elver? F O R U M F O R S U R N E D B Ø R O G K A L K I N G MAI

Transkript

1 ph-status Årgang 18 F O R U M F O R S U R N E D B Ø R O G K A L K I N G MAI Av innholdet: Redaktørens spalte side 2 Båtelfiske; en revolusjonerende metode for overvåking av fisk i store elver? side 3 Godt besøkt TEFAseminar i Kristiansand side 6 Villaksportalen er på nettet side 9 Hva skjer med vannkvaliteten i innsjøer etter kalkslutt? side 8 Laksesesongen i elvene like rundt hjørnet - får vi et nytt rekordår på Sørlandet? side 11 Kalking og habitatforbedringstiltak reddet laksebestanden i Lyseelva side år siden Finse; har vi en økonomisk og økologisk riktig kalkingsstrategi? side 14 Les ph-status på nettet side 16 Livgivende kalk strømmer ut øverst i Lyseelva. Båtelfiske; en revolusjonerende metode for overvåking av fisk i store elver? Kan elfiskebåten revolusjonere fiskeundersøkelser i store elver? Les mer på side 3

2 2 ph-status nr ph-status Utkommer med 4 nummer i året med stoff om kalking og forsuring. ph-status gis ut som gratisabonnement til offentlig forvaltning, forskning, organisasjoner og politikere. Utgiver: Norges Jeger- og Fiskerforbund Finansiering: Direktoratet for naturforvaltning Ansvarlig redaktør: Øyvind Fjeldseth Redaktør: Alv Arne Lyse Redaksjon: Hanne Hegseth, DN Tlf Trygve Hesthagen, NINA Tlf Atle Hindar, NIVA-Sørl. avd. Tlf Trond Erik Børresen, FM Rogaland Tlf Opplag: Redaksjonens adresse: «ph-status» v/njff-hordaland Tverrgaten 4/6, 5017 Bergen Telefon: e-post: lyse@njff.org Internett: Tips om stoff, fagrapporter o. l. bes sendt til redaksjonen. Stoff uten forfatterhenvisning er skrevet av redaktøren. Bilder uten fotograf oppgitt, er tatt av redaktøren. ISSN V Redaktørens spalte årflommen er nå i full gang i mange av elvene på Sør- og Vestlandet. Mye snø som falt i vinter smelter og renner mot fjordene, og dette er ofte det sureste vannet i vassdragene gjennom hele året. Perioden vi er inne i er derfor en kritisk fase for livet i elvene vannkjemisk, og det er særlig viktig med sikker drift av kalkdosererene nå. Mange års videreutvikling og erfaringsoppbygging i driften av anleggene kommer nå til nytte, og det er i dag sjelden med større driftsproblemer eller farlige avbrudd i kalkingen. Det er likevel viktig med fortsatt fokus på forskning og utvikling, og kontinuerlig arbeid for stadig å heve kompetansen og sikkerheten på driftssiden. På TEFA-seminaret i Kristiansand før påske kom det fram at det finner sted en langsom forbedring i vannkvaliteten selv flere år etter at reduksjonene i sur nedbør har flatet ut. Dette er positivt, men det er ikke klart enda hvor langvarig dette etterslepet av forbedring vil være. Det er imidlertid ikke like positivt at det fremdeles går tregt å få på plass en ny avtale som skal videreføre Gøteborgprotokollen, som jo har ført til redusert utslipp og bedre vannmiljø i store deler av Europa. Det er også negativt at Norge heller ikke klarer å oppfylle egne forpliktelser inngått i denne protokollen; I 2010 var utslippet av forsurende og forurensende nitrogenoksider (NOX) 19 prosent over Norges utslippsforpliktelse i Gøteborgprotokollen. Å få til nye, ønskede kutt i forurensende utslipp i andre land blir selvsagt enda vanskeli- gere når vi selv ikke klarer å innfri inngåtte avtaler. På tross av noen positive utviklingstrekk er det likevel slik at fisken mange steder raskt vil dø hvis kalkingskranen stenges. Det er også behov for flere større optimaliseringsprosjekt i flere av kalkingsvassdragene. Dette er prosjekter som både vil øke fiskeproduksjonen i de aktuelle vassdragene, men enkelte optimaliseringsprosjekter vil også gi øket driftssikkerhet for den totale kalkingen i enkelte vassdrag. I tillegg er enkelte optimaliseringsprosjekt rettet mot sure sidevassdrag. Dette er vassdrag som i dag kan utgjøre en trussel eksempelvis under smoltutvandring i form av giftige blandsoner i utløpsområdet i hovedelva. Vi skal heller ikke glemme dem som jobber for å få på plass kalking i elver som i dag ikke er kalka, men som har betydelig potensiale som sportsfiskeelver dersom man klarer å få laksen tilbake. Det kalkes i dag med stor suksess 21 lakseelver i Norge, men at dette er det endelige tallet kan neppe være en naturlov. I tillegg kan det fremdeles være behov for kalking i nye innsjøer som er rammet av sur nedbør. Alv Arne Lyse Miljømerket trykksak Print Konsult, Andebu Miljømerket trykksak Print Konsult, Andebu

3 ph-status nr Båtelfiske; en revolusjonerende metode for overvåking av fisk i store elver? Av Jon Museth, Morten Kraabøl og John Gunnar Dokk, NINA Lillehammer Bakgrunn Metodikk for overvåking av fiskebestander er et tema som har vært diskutert mye og som stadig blir mer aktuelt. Både effekter av miljøpåvirkninger og avbøtende tiltak krever god og presis overvåkingsmetodikk som er tilpasset formålene og varierte lokaliteter i norske vassdrag. Implementeringen av EUs Vanndirektiv har satt miljøovervåking langt frem på dagsorden sammen med behovet for å følge effekter av klimaendringer og andre påvirkningsfaktorer. Samtidig er ikke kravet til kostnadseffektivitet blitt mindre med årene. Alle kjente fangstredskaper er i varierende grad selektive mht. art og størrelse. Man får derfor sjelden eller aldri det helt riktige bildet av en fiskebestand med garn-, not-, ruse- eller elfiskefangster. Overvåking av større elver representerer særlig store metodiske utfordringer. Fangstredskap som garn er oftest lite egnet i rennende vann, og tradisjonelt bærbart elfiske har klare begrensninger i større elver fordi man begrenses til å avfiske strandnære områder som kan vades. I vassdrag med laks og ørret er det selvsagt lokaliteter som kan undersøkes med tradisjonelt elfiske, selv i store elver, men fangstene blir ofte begrenset til å bestå av de yngste årsklassene som lever på de grunne områdene. Kunnskapen om hvilke områder av elva som faktisk produserer laksefisk er derfor mangelfull, og vi vet relativt lite om de dypere og utilgjengelige partiene i elvene. I elver med flere arter med ulike le- Hardt arbeid. Her håver John Gunnar Dokk (NINA) og Frode Næstad (Høgskolen i Hedmark) til sammen ca 5 fisk (harr og ørret) i minuttet i Glomma nedstrøms Tolga. På en times fiske fanget vi om lag 300 fisk på denne lokaliteten. Foto: J. Museth. Elbåtfiske i Øvre deler av Glomma med fullt mannskap; to håvere og båtfører. Foto: J. Museth. vesteder, f.eks. de store innlandselvene, vil ofte tradisjonelt elfiske gi et svært skjevt bilde av både fordelingen og forekomsten av artene. I øvre deler av Glomma er harr dominerende i fiskernes fangster, men den blir knapt fanget ved tradisjonelt elfiske. Om elbåten «Volt-Maria» I 2009 bestilte NINA en spesialbygget elfiskebåt fra Smith-Root i USA. Smith-Root er den ledende leverandøren av slikt utstyr til forsknings- og forvaltningsinstitusjoner på verdensbasis. Båtelfiske er en vanlig metodikk for overvåking av store elver USA, og det er derfor overraskende at metoden i liten grad er benyttet i Europa. Med skrekkblandet fryd hentet vi båten på kaia i Oslo høsten Spørsmålene som svirret rundt i hodet var mange: Ville vi klare å håndtere en slik farkost? Fungerer metoden i Norge hvor ledningsevnen i vannet som regel er lav? Vi hadde valgt en robust modell designet for elver med høy vannhastighet og som tåler ublide møter med de mange steinene i norske elver. Den 18 fot lange aluminiumsbåten er utstyrt med en 200 hestekrefters vannjetmotor. Båt med mannskap og utstyr veier ca 1,5 tonn, og stor motorkraft er helt nødvendig for rask manøvrering under tøffe forhold. Kombinasjonen av flatt utformet skrog og jetmotor gjør at båten kan brukes på grunne områder. Minimum vanndybde for effektiv manøvrering er om lag 40 cm under midten av båten. Foran baugen på båten er to anoder med stålvaiere festet til justerbare svingarmer som gir tilgang til de helt strandnære områdene. Under det elektriske Forts. neste side.

4 4 ph-status nr fisket fungerer båtens skrog og ekstra vaiere i front av båten som katode. Når strømmen slås på oppstår et elektrisk felt rundt hver anode. Strømmen sendes ut via en 7,5 kw generatordrevet pulsator. Strømfeltet har en horisontal rekkevidde på om lag 5 meter og vertikal rekkevidde på 2-3 m. Det er mulig å variere mellom pulserende likestrøm og vekselstrøm. Vi benytter pulserende likestrøm og spenning (0-1000V), og pulsfrekvensen (7,5 120 Hz) kan da justeres etter vannets ledningsevne og etter hvilke fiskestørrelser som er hovedfokus for undersøkelsene. Vanligvis ligger utgangseffekten på mellom 1,5 2,5 amper. Det er derfor lite som skiller denne teknologien fra tradisjonelt bærbart elfiske når det gjelder spenning, pulsrate og strømstyrke. Den største forskjellen er at man ved båtelfiske har mye større rekkevidde og kan undersøke habitater som ikke er tilgjengelige ved tradisjonelt bærbart elfiske. En annen stor fordel er at man til enhver tid måler strømstyrken i vannet, og at denne enkelt kan justeres til enhver tid. Dette innebærer at resultatene blir mer sammenlignbare ved overvåkningsstudier, og at strømstyrken i vannet kan tilpasses formålet (for eksempel ungfisk eller voksen gytefisk). Skadeeffektene på fanget fisk antas derfor å være lavere ved båtelfiske sammenlignet med tradisjonelt elfiske som følge av denne fleksibiliteten. Fisket gjennomføres ved at båten manøvreres med baugen nedstrøms og litt raskere enn vannhastigheten. Fiskene som blir svimeslått under anodene kan derfor enkelt håves opp av to personer som står på en plattform foran i båten (se bilde). Det blir benyttet langskaftede håver med maskevidder tilpasset fiskestørrelsen. Fisken blir straks overført til en stor oppbevaringstank med kontinuerlig vanngjennomstrømming midt i båten. Erfaringer fra Søndre Rena i Glommavassdraget I 2008 anla Forsvaret såkalte vadetraséer for stridsvogner i Søndre Rena. Inngrepet ble gjort i et dokumentert gyteområde for harr og ørret. Søndre Rena er ei populær fiskeelv og motstanden mot inngrepet var stor. Fylkesmannen i Hedmark påla Forsvaret å overvåke effektene av disse traséene på fiskebestandene. Spørsmålet som raskt stilte seg var imidlertid: «Hvordan overvåke fiskebestanden i Søndre Rena?». Elva er dyp og trauformet, og forsøk med tradisjonelt elfiske hadde vært mislykket. Kun et fåtall årsunger og ettåringer av ørret ble fanget, og arealene som kunne undersøkes var svært begrenset. Robust overvåkning krever tilgang på et stort og representativt materiale av fisk. Harr var en viktig målart for overvåkingen, men erfaringene er at harr i liten grad fanges under tradisjonelt elfiske. I tillegg er det både gjedde, abbor, mort, sik, lake, ørekyt, steinsmett og bekkeniøye i elva. Fisken oppbevares i en tank med kontinuerlig vanngjennomstrømming. Erfaringsmessig kommer fisken seg raskt og observert akutt dødelighet er lav (< 3 %). Foto: J. Museth. Et godt overvåkingsprogram burde fange opp eventuelle endringer i bestandene også av disse artene. Mange ulike metoder ble diskutert, bl.a. drivgarnfiske, faststående garn og dykking. I noen sene nattetimer få dager før anbudsfristen utløp kom vi over en spektakulær video på nettstedet «YouTube» som viste båtelfiske etter asiatisk karpe i ei stor elv i USA. Det som startet med en fleip ble brått faglig interessant; kanskje dette var noe for Søndre Rena og andre store elver? Vi tok kontakt med Skandinavias pionér på båtelfiske, Mikael Carlstein i Fiskressursgruppen F.A.S.T, som hadde Skandinavias eneste elfiskebåt på den tiden. Forsøk med elfiskebåten var svært vellykket. Vi fanget alle størrelsesgrupper av både harr og ørret, og vi påviste etter kort tid alle kjente fiskearter i elva fordi vi avfisket alle tenkelige habitater. Ordet revolusjon ble nevnt flere ganger mens vi ivrig målte og artsbestemte fangstene. Metodikken var så bra at NINA valgte å investere i egen båt. Figuren nedenfor viser lengdefordeling til harr og ørret fanget under båtelfiske med NINA s egen «Volt- Maria» i Søndre Rena i 2010 og 2011 (figur 1). Her kan man se tydelig topp i lengdefordelingene til årsunger og ettåringer av harr og årsunger, ettåringer og toåringer av ørret. Metoden fanget harr i lengdeintervallet 4 43 cm og ørret i lengdeintervallet 4 52 cm. I tillegg har vi påvist samtlige andre fiskearter i vassdraget hvert år. Spesielt når det gjelder harr, en art som

5 ph-status nr tivitet og størrelsesseleksjon vil være sentralt i videre studier. I dag framstilles resultatene fra båtelfiske ofte som antall fanget per minutt båtelfiske (CPUE), og det er behov for studier som finner sammenhengen mellom CPUE og faktiske tettheter for ulike arter og lengdeklasser av fisk. Metoden har vist seg robust til å fange opp svingninger i årsklassestyrke til mange arter, og bør derfor være svært aktuell i lokaliteter som overvåkes i forbindelse med forsuring og kalking. En annen styrke ved båtelfiske er at også voksen fisk i hele elveprofilen kan undersøkes, og dermed kan båtelfiske også benyttes til overvåkning av gytebestander. Observert akutt dødelighet ved båtelfiske er svært lav (< 3 %). Noe av grunnen til dette er, som nevnt, at spenning og pulsrate kan justeres fortløpende etter ledningsevnen i vannet. Båtelfiske, i motsetning til f.eks. garnfiske, er derfor en metode som påfører artene som overvåkes minimal dødelighet. Dette er en åpenbar styrke, f.eks. ved overvåking av sårbare arter. Det er allikevel behov for å undersøke eventuell forsinket dødelighet og mindre skader på fisken før metoden kan anbefales brukt til å registrere stor fisk i elver. Dette er noe NINA vil prioritere i årene framover. Figur 1. Lengdefordeling til harr og ørret fanget ved båtelfiske i Søndre Rena i 2010 og sjelden fanges ved tradisjonelt bærbart elfiske, er dataene unike og robuste, og gir mulighet for overvåkning av årsklassestyrke hos arter som tidligere bare ble fanget sporadisk. Harrunger står ofte på området med lavere vannhastighet enn ørret, f.eks. bakevjer og i viker. Dette er områder som ofte er for dype og mudrete til å undersøkes med bærbart elfiske. Veien videre Resultatene så langt er lovende, men det er fortsatt behov for metodeutvikling og utprøving av båtelfiske i flere typer habitater og fiskesamfunn. Erfaringene så langt er at metoden er svært godt egnet til å kartlegge forekomst og relative tettheter av ulike fiskearter i store elver. I Nordre Rena, Søndre Rena, Øvre Glomma, Gudbrandsdalslågen, Vorma, Nidelva (ved Arendal) og Namsen ble alle kjente fiskearter påvist med relativt lav arbeidsinnsats. NINA vil de neste to årene bruke egne midler for å raffinere metodikken og implementere båtelfiske som overvåkingsmetode i store elver. Vi ønsker også å teste metoden i store og små innsjøer, og vil blant annet teste den i strandsona i flere reguleringsmagasin i sommer. Kunnskap om fangsteffek- Elfiskebåten er stor og tung. Dette har både vært en fordel i de største elvene, men også skapt hodebry i andre elver. En av de største utfordringene vi har møtt så langt er å finne egnede utsettingsplasser for båt og henger med samlet vekt på 1,8 tonn, og det er ikke få bønder med traktor som har hjulpet oss med å komme opp fra elva igjen. Metoden har allikevel vært så nyskapende og etterspurt at NINA har allerede investert i en ny båt som er betydelig lettere og mer egnet for mindre elver. Dette er modell som ligner mer en raftingflåte (se bilde under), og båten ankommer Norge i løpet av våren. I utgangspunktet er metoden relativt robust for flomvannføring fordi vertikal vannstandsøkning under elbåtfiske har mindre negativ innvirkning på effektiviteten enn horisontal strandlinjeendringer for tradisjonelt elfiske og vading. Men både vannføring og sikt i vannet påvirker fangbarheten, og disse forholdene skal vi undersøkes videre. Ny båt som er tilpasset mindre elver og tøffere strykstrekninger er på vei fra USA. Foto: Yale Smith.

6 6 ph-status nr Godt besøkt TEFA-seminar i Kristiansand Det årlige TEFA-seminaret (Tverrfaglig Etatsgruppe for forsuringsspørsmål i Agderfylkene) ble holdt på Rica Dyreparken hotell i Kristiansand i slutten av mars. TEFA representerer ulike etater i Agderfylkene som arbeider for at sentrale politikere og forskningsinstitusjoner skal bruke tilstrekkelige ressurser for å løse forsuringsproblemene i Agderfylkene. Dette skal skje ved å sikre et godt kunnskapsnivå innen forvaltningen og ved å gi bred informasjon i samfunnet. Årets konferanse hadde rundt åtti deltagere, det høyeste antallet på flere år. Dette viser tydelig at interessen og engasjementet knyttet til problemstillingene sur nedbør og kalking fremdeles er på topp i Agderfylkene. Åpningen av konferansen var ved fylkesordfører i Aust-Agder, Bjørgulv Sverdrup Lund. Han holdt deretter selv et innlegg om fisk i innlandet. I dette innlegget la Sverdrup Lund vekt på at potensialet for innlandsfiske er betydelig, både som ressurs i forhold til turisme og for de som bor langs vassdragene. Beregninger gjort av Norsk Skogeigerforbund viser at inntektspotensialet innen jakt og fiske i Norge i 2020 kan være hele 5,9 milliarder kroner. Dette vil imidlertid kreve mye innsats og tilrettelegging. I dag er eksempelvis tette bestander av småfisk et stort problem i mange innlandsvassdrag på Sørlandet, og det vil kreve mye arbeid å heve kvaliteten og størrelsen på fisken. Sverdrup Lund håpet imidlertid at god og enkel tilrettelegging av fisket f.eks på innlandsfiskedelen i Otra vil kunne få utenlandske turistfiskere til å fiske her, og dermed bidra til å tynne ut aurebestanden. Det har vært økende fokus på ålens problemer de siste åra. Forsker Trygve Hesthagen fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) gjennomgikk status for denne arten her i landet. Han fortalte at det har vært en betydelig svikt i rekrutteringen de siste tiåra, og dette gjelder i hele Europa. Eksempelvis er mengden blankål nå bare mellom 1 % og 3 % av nivået før Det er verdt å merke seg at europeisk ål er en felles bestand, det er ikke lokale stammer i vassdragene slik vi finner hos laksen. I NINAs fiskefelle i forskningselva Imsa på Sandnes har det vært en betydelig nedgang i mengde ål siden 1975, og en yngelkollaps siden For å styrke ålebestanden har EU kommet med en egen forskrift om gjenoppbygging av arten. Hesthagen la imidlertid fram positive tall for utviklingen i ålemengden i kalkede vassdrag i Agder og Rogaland. 8 9 år etter kalkingsstart var tettheten av ål økt til om lag det firedobbelte av nivået før kalking. Trygve Hesthagen (NINA) holdt innlegg om status for ålen, samt innlegg om spredning av fiskearter i Aust- Agder. Hesthagen holdt deretter et innlegg der han gjennomgikk situasjonen vedrørende spredning av fremmede fiskearter i Aust-Agder, inkludert utbredelsen av disse og mulige tiltak. Han påpekte at det er viktig å skille mellom arter som er fremmede for Norge eller bare for regionen. I Aust-Agder, som har rundt større og mindre innsjøer, finnes det i dag 11 arter som er innførte i fylket. De viktigste av disse er: - suter (i ca 85 innsjøer) - gjedde (i ca 50 innsjøer, men har vært i fylket siden 1850) - sørv (i ca 50 innsjøer, grunne vann, stimfisk) Men hvem sprer disse artene til nye vatn, og hvorfor? Hesthagen nevnte at eksempelvis gjedde har blitt satt ut i vann med overbefolka aurebestander som kultivering, oftest med katastrofalt dårlig resultat. Det verserer også historier om at gjedde er satt ut som hevn. Som mulige tiltak mot spredning av uønska arter i framtida nevnte Hesthagen noen hovedtiltak, deriblant økt informasjon, styrket oppsyn og viktigheten av at saker anmeldes. Han mente i tillegg at det vil være svært ønskelig med en egen stilling i forvaltningen rettet mot spredning av uønska fiskearter. Andre tiltak kan være rotenonbehandling i mindre vann for å bli helt kvitt fisken, eller bygging av fiskesperrer for å hindre naturlig spredning av uønskede fiskearter oppstrøms. Øystein Kristensen fra Aust-Agder fylkeskommune fortalte om en ny giv i innlandsfiskeforvaltningen etter at fylkeskommunene overtok ansvaret fra fylkesmannen. Han sa at fylkeskommunen ønsker å stimulere til gjennomføring av gode tiltak for innlandsfisk. Videre ville fylkeskommunen arbeide for et økt

7 ph-status nr innlandsfiske i fylket. Fylkeskommunen hadde ellers mottatt signaler om at det var et behov for settefisk av aure fra Tovdalsvassdraget. Tiltaksplan for Bleke Forsker Bjørn Barlaup fra Uni Miljø i Bergen gjennomgikk den nasjonale tiltaksplanen for bleke og faggrunnlaget for denne. Allerede i 1927 kartla professor Knut Dahl bestanden av relikt laks, lokalt kalt bleke, i Byglandsfjorden. Bleke er i dag en truet art, og dette er bakgrunnen for tiltaksplanen. Tidligere fantes det en egen relikt laksestamme også i innsjøen Nelaug, men her er den ikke registrert siden 1979 og derfor trolig utdødd. I tillegg har vi relikt laks i øvre deler av Namsen, ovenfor lakseførende strekning. Her kalles fisken småblank. Tradisjonelt har det vært et stort fiske etter bleke i Byglandsfjorden, men på grunn av sur nedbør og vassdragsregulering gikk bestanden nedover og var sterkt trua på slutten av 1960-tallet. Heldigvis fikk man fatt i 187 bleker som ble brukt som stamfisk og det har deretter vært utsettinger av kunstig klekket bleke siden Samtidig har de naturlige forholdene bedret seg da gjennomsnittlig ph har økt fra 5,0 5,1 på 1970-tallet til mellom 5,8 6,0 i dag. Siden 1997 har utsatt bleke vært fettfinneklippet, og merket fisk dominerer i fangstene. Bleke kan vandre og gyte oppstrøms Byglandsfjorden helt opp til Hekni, og i sidevassdraget Dåsåna. I deler av vassdraget som i sideelva Dåsånå er det fremdeles for surt, og det er derfor laget en kalkingsplan for denne potensielt viktige sideelva. I Byglandsfjorden får man i dag et innslag på ca 30 % bleke i prøvefiske, resten aure. Barlaup fortalte at man forsøker å øke andelen bleke ved å fiske aure selektivt med storruse, samtidig som fanget bleke gjenutsettes. Bleke gyter kun i rennende vann, og flere av de gamle gyteområdene i Otra er sterkt negativt påvirket av reguleringer til vannkraft. I tillegg er mye grus fjernet på utløpet av Byglandsfjorden, et område som før var en viktig gyteplass for bleke. Som et tiltak for å styrke bestanden er det lagt ut ny gytegrus i dette området, og bleke bruker igjen denne gyteplassen. I tillegg gjennomfører regulanten et tapperegime tilpasset gytebiologien til bleka, det vil si at en tapper ned den regulerte Byglandsfjorden i gytetida, slik at bleke ikke gyter på områder som siden blir tørrlagt. Et annet viktig tiltak for å styrke blekebestanden har vært utplanting av rogn. I åra fra 1999 og framover er det fra Syrtveit Fiskeanlegg plantet ut rogn årlig, de siste fem åra er dette doblet til rogn. Barlaup fortalte at det virker som at tiltakene har en positiv effekt, for andelen umerka bleke har økt de siste åra. Et annet tiltak det jobbes med er områdene rundt Hekni kraftverk. Her arbeidet det med et nytt blekeløp, et tilrettelagt oppvandringsløp som skal få bleke forbi kraftverksutløpet og opp til minstevannføringsstrekket lengre oppe. Det finnes imidlertid også trusler mot bestanden av nyere art, spredning av krypsiv er et stort problem i Otra, det samme er innvandring av ørekyte som vandrer ned Otra fra områdene rundt Hovden. Brit Lisa Skjelkvåle ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) gjennomgikk status for forsuring i Norge og internasjonalt. Hun fortalte at arbeidet med å reforhandle den internasjonale konvensjonen om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger (Gøteborgkonvensjonen) pågikk. Et nytt utkast til protokoll kan muligens bli lagt fram i løpet av våren I denne runden blir det trolig lagt mer vekt på ozon, nitrogen og partikler, og mindre på svovel. Et nettverk av 200 målestasjoner i 13 land i Europa og Nord-Amerika viser en stor nedgang i mengde svovel fra , og en noe mindre nedgang fra Det er størst nedgang i nedfall av SO 2 i Sør-Skandinavia, de siste målingene er de laveste som er registrert i Norge. På tross av en liten nedgang i nedfall de siste åra, fortsetter ANC å øke og mengden labilt aluminium å minke. Fram mot 2020 så forventer man fortsatt nedgang i svoveldeposisjonen i Sør-Norge, dette skyldes andre tiltak enn de som følger av Gøteborgprotokollen. Et eksempel her er avtaler om bruk av mindre svovel i drivstoff i skipstrafikken. Skjelkvåle forventer fortsatt en viss forbedring i Agder de kommende åra, i form av økende ANC, ph og TOC. Når kan vi slutte å kalke lakseelvene? Atle Hindar fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) skulle prøve å svare på spørsmålet når kan vi slutte å kalke lakseelvene?. For å finne svaret må vi se på forholdene i hver enkelt elv. For å få denne kunnskapen er det behov for overvåking av tiltak og miljøfaktorene i hver enkelt elv. Her er det et eget nasjonalt oppfølgingsprogram på vannkjemi, fisk og bunndyr. I Agder er det 7 vassdrag som inngår, i Rogaland 10 og i Hordaland og Sogn og Fjordane 5 vassdrag. Direktoratet for naturforvaltning (DN) utgir en årlig statusrapport fra disse vassdragene der undersøkelsene inngår. Svovelnedfallet er omtrent der det var på 1920-tallet, og vannkjemien kan etterhvert bli god nok for laksen. Forsøk med nedjustering av ph-mål bør gjennomføres der det er grunnlag for det. Her nevnte Hindar Lyseelva som et eksempel; her har man i 2011 ikke oppnådd en ph på 6,4 under smoltutvandringen, men derimot bare en ph på mellom 6,0 og 6,4. På tross av at elva da var underkalket var fremdeles mengden labil aluminium på et ikke-skadelig nivå. Under slike forhold kan det Forts. neste side.

8 8 ph-status nr tenkes at man kan kutte ned på kalkforbruket noe og spare penger, uten at det går ut over måloppnåelsen. Men per dags dato er det ingen fylker som planlegger å avslutte kalking av laksevassdrag her til lands. Harald Endresen fra Lakseelvene A/S fortalte om den positive utviklingen i lakseelvene på Sørlandet. Lakseelvene A/S er en paraplyorganisasjon som samordner fiskekortsalget og forvaltningen for 8 av lakseelvene på Sørlandet. Som nabo til Otra i oppveksten hadde Endresen selv opplevd den positive utviklingen i elvene. I 1994 ble det bygget en avløpsledning som førte forurensingen bort fra Otra, og dette ga raskt resultater i form av renere vann og mer fisk i elva. I dag er tomtene lange Otra blant de mest ettertraktede i kommunen, en ny og positiv situasjon. I 2011 ble det fanget ca 22 tonn laks i elvene, et meget godt år. Lakseelvene A/S ønsker å legge til rette for framtidig rekruttering, og fisket er derfor oftest gratis eller billig for barn og unge. Lakseelvene A/S driver nettstedet her finner man informasjon om lakse- og sjøaurefiske i elvene på Sørlandet samt kan kjøpe fiskekort. Kortsalget er nettbasert gjennom Scanatura, og fangstrapportering skjer også via nett eller mobil. Kjetil Hindar fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) tok for seg genetiske studier der man sammenliknet genetikken til den opprinnelige laksen i Otra og Tovdalselva med den laksen man har i disse elvene i dag. Er de originale, stedegne, stammene tilbake eller har vi fått genetisk sett, nye laksestammer? Begge disse vassdragene var betydelige lakseelver før sur nedbør desimerte bestandene. Imidlertid er disse elvene, og regionen Sør-Norge, det eneste området i Norge med et økende innsig av villaks i årene fra 1989 til i dag. I samme periode har naboregionen, Vest-Norge, hatt en nedgang i lakseinnsiget. Denne nedgangen koblet Hindar mot det svært omfattende fiskeoppdrettet i regionen. Hindar påpekte likevel at det er et potensiale for ytterligere vekst i laksebestandene i Sørlandselvene. I dag oppnås bare i gjennomsnitt 70 % av gytebestandsmålet i elvene, dette bør selvsagt opp i 100 %. For fullt ut å utnytte produksjonskapasiteten i elvene må gytebestandsmålet nås fullt ut, hvis ikke produserer elvene mindre fisk enn bæreevnen. Når det gjelder genetiske studier i elvene så fant man liten genetisk forskjell i Tovdal, mellom prøver fra perioden Men forskjellen mellom prøvene fra 1910 og 1997 var stor. Også i Otra fant man forskjell mellom prøver fra 1935 og perioden Tilsvarende funn ble gjort i Nidelva, slik at genetikken har endret seg vesentlig i alle tre vassdrag. I Mandalselva og Tovdalselva finner vi i dag relativt småvokst laks, dette er i likhet med Krypsiv er et betydelig problem i mange vassdrag på Sørlandet. de opprinnelige stammene. I Otra er derimot dagens laksestamme vesentlig mindre enn den storlaksen elva var kjent for før forsuringen satte inn. Dag Matzow fra fylkesmannen i Aust-Agder la fram nytt fra forvaltningen. Den nye forskriften for fiske etter laks og sjøaure både i elv og sjø er klar nå i 2012, og finnes på fylkesmannens nettside. På Sørlandet blir fisketidene i hovedsak som i 2011, men med noen innstramminger. Bestandsvise reguleringer betyr at det må være et høstbart overskudd, og det er innført gytebestandsmål i alle vassdrag. I 2010 ble det kortet inn på sesongen for sjølaksefiske i Agder, og en kort sesong opprettholdes i Fra Rogaland og nord til Trondheimsfjorden blir det utsettingsplikt på sjøaure tatt i kilenotfisket. Det blir innført midtsesongevaluering i mange elver, noe som kan utløse tiltak og kutt i fisket/kvoter i elvene i sesongen. Det er også krav om god lokal organisering. I takt med økt naturlig rekruttering er det noen reduksjoner i pålagte utsettinger av aure i regulerte vann. Ellers pågår et stort og viktig arbeid med innføringen av EUs vanndirektiv, den såkalte Vannforskriften. For Otra sin del forelå det plan allerede i 2010, denne skal gjennomføres innen Edgar Vegge fra fylkesmannen i Vest-Agder gjennomgikk resultatene av ulike kartleggingsmetoder av krypsiv testet ut i flere vassdrag. Han fortalte at den beste og billigste metoden til kartlegging var bruk av flyfoto der man deretter la dataene inn manuelt på kart på PC. Automatisk innlegging av data/ bilder var enda svært arbeidskrevende, f.eks i forhold til programmering, og metoden er mer kostbar. Dekningsprosenten av krypsiv i elvene Kvina, Mandal, Otra og Tovdal lå på mellom 4 % (Tovdal) helt opp i 10 % (Otra). Krypsiv er således et betydelig problem i vassdragene, særlig lokalt.

9 ph-status nr Villaksportalen.no er på nettet Få arter skaper så mye interesse og blest som villaksen. Direktoratet for naturforvaltning (DN) lanserte derfor i april nettstedet Villaksportalen.no, hvor man har samlet informasjon om vill laks, sjøørret og sjørøye. På kan du blant annet lese om bestandstilstandene, fiskeregler, forvaltningen av laks, sjøørret og sjørøye og hvilke påvirkningsfaktorer bestandene står overfor. I et intervju på DNs nettsider sier direktør Janne Sollie at DN har hatt et langt og nært forhold til villaksen. Helt siden vi ble opprettet som Direktoratet for jakt viltstell og ferskvannsfiske i 1965 har vi jobbet med å kartlegge og forvalte denne fascinerende arten og verdifulle naturressursen. Vi ønsker med denne portalen å gi bedre innsikt i den betydelige forvaltningsjobben som gjøres og det omfattende kunnskapsgrunnlaget vi bygger på, sier Janne Sollie. Stor interesse for villakssaker Villaksen er en art som engasjerer mange, men laksen har en komplisert økologi og påvirkes av forhold i elvene, fjordene og i havet. DN fikk derfor i 2011 i oppdrag fra Miljøverndepartementet (MD) å lage en slik portal. I denne portalen ønsket MD å samle og tilgjengeliggjøre kunnskap og status for bevaring av vill laksefisk samt betydningen av de ulike påvirkningsfaktorene. I intervjuet på DNs nettsider sier direktør Janne Sollie følgende; - Vi opplever at laks, sjøørret og sjørøye er et av våre områder hvor det er mest interesse fra publikum og andre deler av forvaltningen. Både fiskere, elveeiere, naturvernere og andre næringsinteresser er opptatt av villaksen. Det er kanskje ikke så rart: den er nærmest en ikonisk art med stor økonomisk og kulturell verdi. En av tre atlantiske laks kommer fra norske vassdrag. Dessverre er den atlantiske laksestammen blitt kraftig redusert de siste tiårene, og vi mottar stadig rapporter om at laksen allerede er akutt utrydningstruet i deler av utbredelsesområdet. - Klimaendringene kan presse laksen ytterligere nordover, og vi kan derfor forvente at vi i framtiden får et enda større internasjonalt ansvar for denne arten. Tilstanden for de norske laksebestandene kan bli avgjørende for artens overlevelse, sier Sollie. Ny og forbedret utgave av lakseregisteret Etter å ha vært under revidering i noen år lanseres det nå en ny og forbedret utgave av lakseregisteret. Direktør Janne Sollie i DN sier at tilstanden for de norske villaksbestandene kan avgjøre artens framtidige overlevelse. Foto: DN. I Lakseregisteret finner du vurderinger av bestandstilstanden for alle norske laksevassdrag, samt av de viktigste påvirkninger laksen står overfor. Du kan også gå inn via i en kartløsning og finne det laksevassdraget du er interessert i. Nyheter i lakseregisteret som må nevnes er at rømt oppdrettsfisk og lakselus for første gang er systematisk vurdert som påvirkningsfaktorer. - Tilstandsvurderingene i lakseregisteret gir både grunn til håp og bekymringer for villaksen. Det er blant annet svært gledelig å se at tidligere truede bestander som Rana og Mandalselva igjen er på veg til å bli livskraftige etter at vi har satt inn store krefter på å redde dem sier Sollie. Rana ble angrepet av lakseparasitten Gyrodactylus Salaris i 1975, og bestanden ble nesten utryddet av parasitten. Vassdraget ble rotenonbehandlet som del av den nasjonale bekjempelsesstrategien mot lakseparasitten i Elva ble helt friskmeldt i 2009 og ble raskt igjen ei god elv for sportsfiske etter laks. Etter et omfattende reetableringsprogram kombinert med økt naturlig rekruttering i Forts. neste side.

10 10 ph-status nr Norge klarte ikke å innfri NOx-forpliktelsene Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) melder på sine nettsider at Norge sliter med å innfri forpliktelsene i kutt i NOx-forbindelser inngått under Gøteborgprotokollen. Utslipp av nitrogenoksider (NO x ), svoveldioksid (SO 2 ), ammoniakk (NH 3 ) og NMVOC Mål i Gøteborgprotokollen i Indeks 1990=100 I 2010 var utslippet av forsurende og forurensende nitrogenoksider (NOX) fremdeles 19 prosent over Norges utslippsforpliktelse i Gøteborgprotokollen. Imidlertid var mengden utslipp fra norske kilder av svoveldioksid (SO 2 ) og ammoniakk (NH 3 ), som også bidrar til forsuring, havnet under den øvre grensen for utslipp. Utslippsmålet for flyktige organiske forbindelser unntatt metan (NMVOC) ble nådd allerede i 2006, mens i 2010 var utslippet 28 prosent under målet skriver Klif på sine nettsider. Utslippsforpliktelser i Gøteborgprotokollen Gøteborgprotokollen fra 1991 setter en øvre grense for de na- Kilde: Utslippsstatistikken til Statistisk sentralbyrå og Klima- og forurensningsdirektoratet. sjonale utslippene av gasser som bidrar til forsuring, overgjødsling av vann og vassdrag samt dannelse av helse- og miljøskadelig ozon nær bakken. De fastsatte målene gjelder for 2010 og referanseåret er Forts. fra forrige side vassdraget har bestanden tatt seg opp. I sesongen 2011 ble det fanget hele 814 kg laks i elva, og det er ventet ytterligere økning i fangstene i åra framover. Mandalselva er ei av mange elver på Sørlandet der bestanden vært ansett som tapt på grunn av forsuring. Etter at internasjonale avtaler om reduserte utslipp av langtransportert luftforurensing har gitt mindre sur nedbør kombinert med helårlig kalking er Mandalselva igjen levelig for laksen. Laksen er reetablert i elva, noe som har ført til at elva atter kan smykke seg med en livskraftig bestand. Liknende utvikling finner vi i mange av de andre kalkede elvene på Sørlandet, noe som har ført til at hver femte til sjette laks som fanges i Norge nå stammer fra et vassdrag som tidligere var rammet av sur nedbør. Flere utfordringer Men fortsatt er 20 prosent av de totalt 481 registrerte laksebestandene i Norge vurdert som tapt, truet eller å ha svært dårlig bestandstilstand på grunn av menneskelig påvirkning. - Det gjenstår flere utfordringer før vi kan slutte å bekymre oss for villaksen. Vi skal brette opp ermene, men trenger også hjelp fra andre sektorer. Skal vi sikre framtiden for villaksen, må vi ta hensyn til den samlede belastningen avslutter Sollie.

11 ph-status nr Laksesesongen i elvene like rundt hjørnet får vi et nytt rekordår på Sørlandet? Da ph-status besøkte Sørlandet i juli i fjor var det full aktivitet med mange laksefiskere langs alle de kalkede lakseelvene. Det samme var tilfelle langs Mandalselva og Tovdalselva, som er to av de største kalkingselvene i Agder. I Tovdalselva var det rekordfangst og rekordoppvandring av laks i fjor, og laksefangsten endte på 2,9 tonn. Rekordfangsten kom til tross for stramme fiskeregler i elva, med en døgnkvote på kun én laks per fisker i Mandalselva hadde også en svært god sesong med fangst av hele 8,1 tonn laks. For Mandalselva gjaldt det samme som for Tovdalselva, fiskereglene var stramme i 2011 med en kvote på kun én laks i døgnet også der. I skrivende stund er den nye laksesesongen i disse to elvene bare uker unna. Spørsmålet mange stiller seg er derfor om det kan gå mot nye fangstrekorder i 2012? Romsligere døgnkvoter på laks kan gi økt fangst, men rekordlite snø i fjellet på Sørlandet gjør at laksen og fiskerne i år er ekstremt avhengige av en nedbørsrik sommer for å sikre god lakseoppgang og godt fiske i elvene. Laksen i Tovdalselva har en lang strekning tilgjengelig, og kan vandre ca. 45 km oppover, til Herefossfjorden. Vassdraget kalkes ved en kombinasjon av innsjøkalking (de viktigste er Ogge og Høvringsvatn) og dosererkalking (fem store doserere + en mindre doserer i Katerasåna ved Ogge). Tovdalselva har en middelvannføring på 65 m 3 /s, og er et stort vassdrag. Flere tiltak er gjennomført for å bedre oppgangen av fisk forbi Boenfossen, om lag Laksen har tatt flua i nedre del av Tovdalselva. 5 kilometer oppe i elva. Eksempelvis er det bygget ny fisketrapp på østsida, og laget terskler i ei renne på vestsida for å lette oppgangen. Disse tiltakene har vært svært viktige siden mesteparten av gyte- og oppvekstområdene for laks ligger ovenfor fossen. I tillegg er det gjennom flere år drevet rognplanting, og laksefangstene har økt jevnt og trutt de siste åra. Det er imidlertid grunn til å tro at fangstpotensialet er vesentlig større enn selv fjorårets rekordfangst på snaut tre tonn. I Tovdalselva var det i fjor en uvanlig stor andel av mellomlaks. Kvoten blir 1 laks og 2 sjøaurer per fisker per dag i 2012, mens fiskesesongen blir fra 1. juni til 31. august. Det skal gjennomføres en Forts. neste side.

12 12 ph-status nr midtsesongsevaluering med forhåndsavtalte tiltak, og det blir tillatt å fiske kun i hovedvassdraget. Laksen kan vandre hele 48 km oppstrøms i Mandalselva, til Kavfossen ovenfor Bjelland. Vassdraget kalkes ved hjelp av tre store doserere plassert i hovedelva, samt 6 mindre doserere som er plassert i sure sidevassdrag. I tillegg kalkes flere innsjøer i nedbørfeltet. I 2009 ble det opprettet en ny doserer (silikatlut) ved Songånå. Mandalselva er et stort vassdrag, med en middelvannføring på hele 85,5 m 3 /s. I elva får fiskerne nygått laks med lus helt opp til Marnardal. Brit Mjåland, ved Mjåland camping i Marnardal, fortalte at det er flest laksefiskere på campingen. Disse fikk bra med fisk i fjorårssesongen, som var den beste sesongen siden Dette er positivt da man lokalt før fjoråret begynte å frykte ytterligere innskrenkninger og stengninger i fisket etter flere dårlige år på rad. Også i Mandalselva, der smålaksen ofte dominerer, var det usedvanlig mye mellomlaks i fangstene i fjor. Fisketid for laks og sjøaure i 2012 i Mandalselva blir fra 1. juni til 31. august. Unntaket er sone 4, her blir fisketida fra 1. juni til 15. september. Døgnkvoten økes til 2 laks og 2 sjøaurer per fisker. Det skal også gjennomføres en midtsesongsevaluering med forhåndsavtalte tiltak. Fiskereglene gjelder også sidevassdraget Kosåna, men ellers er fiske kun tillatt i hovedvassdraget. I likhet med mange andre vassdrag, har man også her arbeidet for å få på plass et nytt manøvreringsreglement. Her er et forslag klart fra NVE som man mener vil bedre forholdene i elva, men dette ligger nå hos OED til endelig avgjørelse. Nettstedet kan anbefales hvis du vil prøve fiskelykken i Mandalselva, Tovdalselva eller andre av elvene på Sørlandet kommende sommer. På dette nettstedet finner man informasjon om lakse- og sjøaurefisket i elvene på Sørlandet. Velg elv i menyen til venstre, dere vil da få opp flere valg under den enkelte elv. Du kan også kontakte Marnar Laksesenter på e-post laksesenter@sone3.no På Marnar laksesenter får du kjøpt fiskekort og fiskeutstyr, i tillegg til kaffe og is! Du får også desinfisert utstyr ved senteret.

13 ph-status nr Kalking og habitatforbedringstiltak reddet laksebestanden i Lyseelva På slutten av 1990-tallet var laksestammen i Lyseelva, innerst i Lysefjorden, truet av utryddelse. Kombinasjonen av kraftutbygginger og sur nedbør hadde svekket stammen til et kritisk nivå, og Direktoratet for naturforvaltning (DN) kategoriserte stammen som utrydningstruet. Dette var årsaken til at laksefisket i vassdraget ble forbudt i På bakgrunn av dette tok grunneierne sammen med NJFF-Rogaland og Stavanger- og Rogaland Jeger- og Fiskerforening (SRJF) initiativ til å få kalket vassdraget. Og allerede i januar 2000 sto kalkingsanlegget klart oppe i dalen. Anlegget er unikt i sitt slag, da kalken pumpes ytterligere én kilometer opp i dalen via rør, slik at kalken slippes ut der elva deler seg i to løp på veien nedover. Dermed kalkes ytterligere to kilometer elvestrekning til en vannkvalitet egnet for laks. Driften av anlegget har fungert uten større problemer siden starten, og dette har ført til økte tettheter av lakseunger i vassdraget. I tillegg finner vi i dag laks øverst på den kalkede strekningen, der det ikke fantes lakseunger da kalkingen startet i Umiddelbart etter at kalkmølla var på plass tok grunneierne sammen med NJFF-Rogaland og Stavanger- og Rogaland Jeger- og Fiskerforening (SRJF) kontakt med regulanten, Lyse Energi og NVE, for å få på plass en plan for terskler og habitatforbedringstiltak i elva. Konsesjonsbetingelsene åpnet for at regulanten kunne pålegges slike tiltak. Allerede sommeren 2001 var planen klar, Løsmasseterskel i nedre del av Lyseelva. Ovenfor terskelen skimtes også et par utlagte store steiner. Kalkingsanlegget ved gårdene Lyse. Herfra pumpes kalken via rør ytterligere en kilometer oppover dalen. og Lyse Energi fikk raskt gjennomført de fysiske tiltakene i elva. I tillegg til terskler ble det gravd ut dypere renner og lagt ut større steiner for å skape flere standplasser for fisken. Kalkingen kombinert med de gjennomførte habitatforbedrende tiltakene synes å ha hatt en positiv effekt på laksestammen i elva. En gytefisktelling høsten 1998 viste en gytebestand på rundt 50 laks, og dette året var laksen fredet i fiskesesongen i elva. Det er gjennomført årvisse gytefisktellinger av laks i vassdraget fra og med 1998, og de siste åra også egne tellinger av gytebestanden av sjøaure. Tellingene gjennomføres ved drivtelling ved snorkling og tørrdrakt. De siste åra tas det mellom 30 og 40 laks i året på stang i elva, mens gytebestanden etter at fisket er avsluttet ligger på mellom 100 og 150 laks. I tillegg fanges det sjøaurer årlig. Alt tyder dermed på at kalkingen og habitattiltakene sammen har bidratt til å sikre laksestammen i vassdraget for ettertida. Stavanger- og Rogaland Jeger- og Fiskerforening leier fisket på hele den lakseførende strekningen, og rimelige fiskekort selges på Lysebotn camping og hos Paul Hetland Sport på Sandnes. Elva er lita, og har en kort lakseførende strekning, så det selges bare 5 døgnkort til hele elva. I tillegg har grunneierne et kort for hver gård. Fiskesesongen i elva kommende år er fra 15. juni til 20. september. Lyseelva er etter reguleringene ei utpreget flomelv, men kan fremdeles gi hyggelige fiskeopplevelser i flott Vestlandsnatur dersom regngudene er i godlune.

14 14 ph-status nr år siden Finse; har vi en økonomisk og økologisk riktig kalkingsstrategi? Den 11. mars i 1992 holdt jeg et foredrag på Finse med følgende tittel: «Hvordan kalker man økonomisk og økologisk riktig». I artikkelen fra seminaret, som tilfeldigvis dukket opp rett før sitt eget 20-årsjubileum, ble også «optimal kalking» brukt. Begrepet økonomisk og økologisk optimal kalking er sterkt knyttet til norsk kalkingsvirksomhet. Av Atle Hindar, NIVA Helt fra starten av den statlige tilskuddsordningen har det vært midler til en betydelig FoU-aktivitet. Seminaret på Finse var en del av denne aktiviteten. Det var derfor gode forutsetninger for å skape en økonomisk og økologisk optimal kalkingsvirksomhet i Norge. 20 år etter kan man spørre: Er det blitt slik? Årsaken til at «økonomisk» var så langt framme i bevisstheten i dette miljøet av biologer og vannkjemikere var minst to forhold. Det hadde lenge vært lite tilskuddsmidler i forhold til kalkbehovet, og midlene måtte gi størst mulig totaleffekt. I Sverige var forholdet motsatt; det var nok midler, og dermed ikke så farlig med kostnadseffektiviteten. Det var også en diskusjon om kalking var riktig. Enkelte betraktet det som et inngrep i naturen, og det var viktig å vise at pengene ble brukt fornuftig. Statlige tilskudd Ordningen med statlige midler til kalkingstiltak startet i 1983, en ordning som nærmest ble snytt ut av et FoU-prosjekt; Kalkingsprosjektet Dette prosjektet var en knoppskyting av det store SNSF-prosjektet på 1970-tallet, som undersøkte sur nedbørs virkning på skog og fisk. Kalkingsprosjektet konkluderte tidlig med at kalking var teknisk, biologisk og økonomisk forsvarlig. Den første kalkingshåndboka kom i 1985, den andre i 1990, mens den tredje aldri ble utgitt. Begge de to var basert på opparbeidet kunnskap, og var samtidig en slags modell for hvordan kalkingen skulle skje. Spesielt var det viktig med en oppskrift på hvordan kalkdoser og kalkingsfrekvens i innsjøer skulle beregnes. Realistiske mål og god planlegging ble det også lagt vekt på. Men det var skjær i sjøen. Fra 1992 til 1996 økte kalkingstilskuddene fra 33 til 118 mill. kr. En kunne Lite penger til kalking i Norge i 1987, mye i Sverige. kanskje tro at det ville føre til ukritisk pengebruk. En vesentlig del av denne økningen ble imidlertid brukt til å bygge opp vassdragskalking i store laksevassdrag. Tovdalselva startet i 1996 og Mandalselva i I disse årene ble dessuten de to store innsjøene i Arendalsvassdraget kalket. Det ble brukt og tonn kalk i hhv. Nisser og Fyresvatn. I alle disse prosjektene ble de vannkjemiske målene truffet svært godt, og ikke et kalkkorn gikk til spille i de svært dype innsjøene. Alt ble løst opp. Driftskontroll og FoU I 1995 lanserte NIVA driftskontroll for store kalkdoseringsanlegg. «Både det økologiske og økonomiske resultat kan optimaliseres på denne måten», mente NIVA. I rapporten fra 1996 heter det også at «Bakgrunnen var blant annet å ta vekk en antatt sikkerhetsmargin på %, tilsvarende ca. 0,5 mill. kr.» for Tovdalsvassdragets vedkommende i datidens penger. Så driftskontrollen hadde og har fotfeste både i økonomi og økologi. Allerede i 1992 var forholdet mellom fiskestatus og vannkvalitet etablert. Også tilsvarende for invertebrater (bunndyr) ble funnet. I de to påfølgende tiårene ble det arbeidet mye med å finne vannkvalitetsgrenser for laks. Det var derfor mulig å treffe godt med kalkberegningene. De etablerte vannkvalitetsmålene for kalking, spesielt for den svært sensitive laksen, var også med på å sikre gode levevilkår for en rekke andre sensitive organismer.

15 ph-status nr Det er grunn til å berømme forvaltningen, med DN i spissen, for å bruke betydelige FoU-midler på å belyse og løse problemstillinger som har vært knyttet til kalking. Dette inkluderer kunnskap om uønskede virkninger og hvordan de skal reduseres. DN og fylkesmennene har hele tiden tatt imot og innarbeidet FoU-resultater i den operasjonelle kalkingsvirksomheten. Kunnskapsformidling og samarbeid har vært viktig. Men terrengkalking ble aldri en del av strategien, til tross for betydelig FoU-innsats. Denne kalkingsteknikken viste de mest lovende resultater mht stabil vannkvalitet over lang tid, med lite bruk av teknikk og administrasjon. Til og med hissige sjøsaltepisoder ble avvæpnet i forsøksfeltene. NINA var med å gi råd om hvordan kalkingen i terreng kunne gjøres mest mulig skånsomt. Porcella m. fl. skrev i 1991: The most effective long-term management technique is watershed liming. Jeg er fortsatt enig i det. Terrengkalkingsprosjektets sluttrapport fra 2003 ble dessverre aldri publisert av DN. Et forhold som det tidligere var lite fokus på, er betydningen av høye konsentrasjoner av organisk stoff på vannkvalitetsgrenser. Også her ble det satt inn forskning, og det er nå utviklet metoder som gjør det mulig å inkludere de organiske stoffene i beregning av vannkvalitetsgrenser og tålegrenser. Vannforskriften har også delt vanntypene inn etter organisk stoff, og grenseverdiene er derfor ulike i klare og humøse vannforekomster. Dette har vært spesielt viktig på Østlandet, som har mange vann og vassdrag med høyt fargetall og høy konsentrasjon av TOC (total organisk karbon). forsuringsskader? Kan vi avslutte kalkingen, og hvordan kan vi vite at kalkslutt er OK? Igjen har FoU-virksomheten hjulpet til med å utvikle egnede metoder. Ved hjelp av modeller kan vi nå beregne hva vannkvaliteten ville være uten kalking, og vi kan langt på vei vite hvordan fiskestatus vil være uten kalking. Basert på slike beregninger har NIVA anbefalt å avslutte kalking i en rekke innsjøer på Østlandet. Nettopp dette, at kalkingstiltak trappes ned og kanskje avvikles i takt med redusert belastning med sur nedbør, viser at kalkingsvirksomheten ikke er statisk. Men det er biologien som styrer, og resultater fra kjemisk baserte modeller må avstemmes mot biologisk respons. Dokumentert langtidsvirkning av sedimentert kalk i innsjøer viser imidlertid at kalkslutt ikke er ensbetydende med umiddelbar slutt på kalkeffekt. Da kan man også forsøke seg fram med redusert frekvens uten stor risiko. Mens kalking kan fases ut i enkelte områder, trengs mer kalk i andre. I DNs handlingsplan for er det satt opp en del såkalte optimaliseringstiltak i laksevassdrag. Dette er prosjekter som, hvis de gjennomføres, forsterker tiltakene og sikrer laksebestandene bedre vilkår. Så det er ikke slik at reduksjon i sur nedbør automatisk kan gi reduserte tilskudd. Handlingsplanen viser at nye prosjekter står i kø. Så svaret 20 år etter er ja - jeg tror ikke man skal forlange mer. Mindre sur nedbør Det har alltid vært mindre midler til kalking enn behovet. I perioden ble det brukt tonn kalk i gjennomsnitt per år, mens behovet på denne tida lå nær tonn. Så selv om tilskuddene fra 1996 har ligget høyt, har fokuset på kostnadseffektivitet vært stort. Det reelle avtaket i tilskudd fram til dags dato har selvsagt ikke endret dette. Reduksjonen i syretrykk har satt kalkingsvirksomheten på prøve. Mens de biologisk baserte tålegrensene antas å være temmelig uforandret, har overskridelsene blitt gradvis redusert i takt med reduserte utslipp i Europa. Kalkbruken i hver enkelt kalkingslokalitet er også blitt redusert, som et direkte resultat av endringene. Men en enda større utfordring er vi midt oppe i nå. Er forsuringen over i områder som tidligere hadde Illustrasjon i den første kalkingshåndboka.