Tove Nilsen KRETA-DØGN. Roman FORLAGET OKTOBER

Transkript

1

2 Tove Nilsen KRETA-DØGN Roman FORLAGET OKTOBER

3 TOVE NILSEN Kreta-døgn Forlaget Oktober as, Oslo 2003 Omslagsdesign: Egil Haraldsen Design Studio Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN (epub) ISBN (trykk)

4 Til Pia og Maria

5 Min kjærlighet til Kreta begynte med en gal gymlærerinne. Det var på Bøler ungdomsskole, på slutten av sekstitallet. Først hadde vi en lærerinne som både jentene og guttene likte. Hun var mørkhåret og skråøyd og rørte seg på en måte som gjorde at man fikk lyst til å ta på henne, som om hun var et mykt og ufarlig dyr. Det var aldri verdens undergang om man ikke klarte minstekravet i kast med stor eller liten ball. Hun trøstet alle som ikke hoppet høyt eller langt nok. Hun lot de baktunge slippe forsmedelsen med å stumpe nedpå bukken. De ustø slapp å balansere på bommen og de armsvake slapp å dingle hjelpeløst i tauene. Hun lot aldri de tøffeste plukke ut lag så de reddeste ikke fikk være med. Hun unngikk konsekvent de ubarmhjertige sidene ved konkurranser. Det lyder som en ønskedrøm, men hun betraktet både de lubne og klossete og de magre og keitete med et ømt smil. Hun forsikret oss om at hver eneste kropp besto av skjulte talenter som før eller senere ville komme til sin rett. Hun nevnte kanskje ikke ordet nytelse, men det lå i luften. Selvfølgelig var det for godt til å vare; hun gikk gjennom skolegården med røde lepper og svart trikot, hun lignet en frodig og sorgløs utgave av Edith Piaf. Ikke for frodig, heller ikke vulgær, men formene og spensten og noe i blikket hennes ga næring til rykter om hva som kunne ha skjedd hver gang en svett og rødkinnet gutt kom senere ut fra gymnastikkbygget enn alle andre. Rektor oppførte seg som om det ikke fantes arbeidslivsregler, han gjorde kort prosess og ble hjulpet av gammel moralisme. Uten at noen protesterte, fikk gymnastikkens Piaf sparken og ble brått borte. Vi fikk ny lærerinne. Det var hun som var gal. Eller rettere, hun var farlig normal. Det kortklipte håret, det sminkeløse ansiktet, de raske skrittene, alt var hensiktsmessig ved henne. Hensiktsmessig og hovmodig. Strekker jeg velviljen langt nok, kan det hende at hun innerst

6 inne var usikker og aldri skjønte hvordan hun skulle oppføre seg overfor tenåringer, men på utsiden var hun hovmodig. Hun fikk enhver som ikke var født atlet, til å føle seg dum og engstelig. Jeg var 1,60, keivhendt og blottet for ballfølelse. Hun var 1,80, høyrehendt og treffsikker. Jeg hatet de liksom-oppmuntrende tilropene og den hovmodige minen. Antrekket hennes var alltid joggedress og joggesko. Hun hadde fløyte rundt halsen og mappe under armen, pluss falkeblikk på jakt etter slappinger og unnasluntrere. Her skulle det ikke være noen slendrian, her skulle hvilepulsen opp. Friidrettens yppersteprestinne var tidligere norgesmester i både diskoskast og lengdehopp. Dobbel eksnorgesmester. En kvinne som hadde brukt fritiden først på å snurre rundt og rundt i et diskosbur. Ikke i sollysets Sparta, men i retning Ski, like ved Greverud Grus. I nærheten av fotballbanen finnes det sikkert også en friidrettsbane, og der, ved Greverud Grus, i eviggrått duskregn, ser jeg for meg min vordende gymlærerinne perfeksjonere seg, alene, bortsett fra treneren og faren ventende under en svart paraply. Alene, med sure joggesko, sterk pliktfølelse, plasterlapper på knærne og en ambisjon som kanskje ikke engang var hennes egen, men trenerens eller farens. Først rundt og rundt i diskosburet, svimmel, klar over at venninnene, hvis hun hadde noen, bedrev helt andre øvelser. Så over til neste utfordring, lengdehoppet. Trekke pusten og ta sats for å hoppe så langt hun kunne og her må jeg stoppe meg selv. Jeg ser for meg gamle plakater med ariske idrettskvinner og blir nesten like nervøs som den gangen hun fremdeles hadde makt til å bestemme hvilke kroppsøvelser jeg også måtte tvinge meg gjennom. Hvis den doble eksnorgesmesteren fremdeles lever og leser dette vil hun bli blodig fornærmet; bare å vite at hun kan dukke opp igjen, gjør meg ubekvem. Hun hadde minusfaktor i empati. Hun skjønte aldri i hvilken grad hun krympet andre. Eller enda verre, kanskje hun både skjønte det og likte

7 det. Hun var en vinner som hadde blitt avbildet med pokaler og medaljer, men som etter hvert hadde lidd den skjebnen som blir de fleste vinnere til del. Hun hadde blitt glemt. En lysende idrettskarriere hadde endt i gymsalen på en østkantskole med dårlig rykte, for det måtte vi unngjelde. Baklengs salto, stiften, håndstående på bommen, de mest halsbrekkende øvelser, ingen slapp unna. Kroppen ble en motstander som det gjaldt å beseire, selvforakten steg. Endelig ble det sommerferie. Som tok altfor fort slutt. Tilbake kom eksnorgesmesteren, bronsebrun og med kassettspiller under armen. Ferien hadde gått til Hellas, nærmere bestemt Ajia Galini på Kreta, og under Ajia Galinis sol måtte mye ha skjedd. Tristessen rundt Greverud Grus må ha blitt fordrevet i løpet av timer. Diskoskasterinnen kom hjem som Theodorakis-elsker. Vi måtte stille på rekke. Inn med kassetten og opp med lyden. Der sto vi mellom ribbeveggene. Og der sto Evy, uttalt med to v er så lyden passet til det effektive vesenet hennes. Der sto Evy Voght, tidligere avbildet med pokal både i Hvem, Hva, Hvor og Store Norske Konversasjonsleksikon. Nå uten pokal, men med fløyte rundt halsen, iført shorts og T-skjorte. Der sto Evy Voght med de lange lårene, de kantete hoftene og de senete armene, en kropp som var trent til å hoppe og kaste, men som nå skulle lære femogtyve norske niendeklassinger å danse etter musikken til Zorba the Greek. Alle som har vært i Hellas, kan se denne scenen for seg. Vi hadde ikke vært der. Vi hadde feriert i hytter, telt og campingvogner. Vi hadde vært på tivoli i København eller Göteborg. En og annen hadde kanskje vært så langt som til Alicante. Men Hellas? Ingen av oss. Bare Evy Voght, som måtte ha gjennomgått en omvendelse. Evy Voght var havnet blant de salige. Hun ropte ikke halleluja, men hun

8 hadde fått det samme blikket som de frelste på vei ut fra vekkelsesteltet. Hun hevet armene, knipset med fingrene, kastet med nakken og hoppet fra side til side. Slik skulle vi bevege oss, lynraskt og temperamentsfullt, lett og fritt, som om vi danset barføtt på en varm strand på Kreta. Vi befant oss mellom de sure mattene i en norsk gymsal hvor snøfiller snart skulle klaske mot rutene. Vi skulle snart trekke på oss votter og luer. Vi skulle trampe av gårde i vinterstøvlene våre. Vi skulle hutre selv under tykke lag med klær. Vi skulle slite med sløve skøyter og ski med dårlig glid. Eksnorgesmester Evy Voght oppførte seg som om det norske ikke lenger eksisterte. Å si at hun var blitt befridd fra sitt gamle, strenge jeg, er kanskje å overdrive, men at Hellas hadde gått til hodet på henne er sikkert. Følg rytmen, følg rytmen, dette er Kretas sjel! knipset hun. Var det noe vi ga blaffen i, så var det Kretas sjel. Evy Voght overså ignoransen og lot som om hun ikke hørte at spilleren gjenga Theodorakis på en sprakende og semmer måte. Evy var tatt av sin egen nyoppdagete lidenskap. Vi hadde også begynt å bevege oss inn i lidenskapenes verden, men for oss handlet det om mørke kroker og hemmelige koder. Her gjaldt det motsatte. En moden, gift kvinne, en tobarnsmor som hadde gått av skaftet etter en solvarm uke. Hun som tidligere hadde holdt seg til saklig trening i fraspark og kastestyrke og som hadde vært opptatt av disiplin og teknikk; nå oste den tidligere spartaneren av nyforløst erotikk. Følg rytmen, følg rytmen, la kroppen bevege seg som den vil i et varmt og sensuelt landskap! Å herregud. Ropte hun ikke til og med noe om å kaste alle hemninger og frigjøre bekkenpartiet?

9 Jo, hun gjorde dessverre det. Mens vi ville ha hemningene våre i fred. Vi stivnet og saboterte. Vi subbet og snublet. Vi nektet å følge takten. Vi klarte ikke engang å fnise. Vi visste ingenting om hvordan greske kelnere for lengst hadde lært seg å le avvæpnende og se høflig bort når brisne turistdamer skjøt brystene fram og begynte å danse mellom bordene i håp om å tenne den ildfulle elskeren de mente at de endelig fortjente. Vi visste ingenting om hvor mange strengt oppdratte lutheranere som etter hvert skulle komme ut av skapet, tømme tre ouzo på rappen og rope efkharisto og parakalo uten å huske hva som betyr hva. Vi kunne ikke ane at Zorbas-refrenget i de følgende tiårene skulle klinge som en mare fra restauranter, reisebyråer og private lysbilde- og videokvelder i sentralfyrte leiligheter langt fra havet med pulvertzatziki, umodne tomater og uvirkelig stemning på menyen. Vi ante ingenting om den slags. Vi bare så det vi så: En gymlærerinne var blitt forvandlet fra regelrytter til en som hoppet rundt som om hun hadde tømt en hel flaske vin i storefri. Vi håpet at det skulle gå over, men det varte. I uke etter uke dinglet vi ufrivillig etter hverandre på lang rekke mens eksnorgesmesteren ledet knipsende an i Adidas-shorts og T-skjorte, med et ansiktsuttrykk som avslørte et desperat håp om overvinnelse av alle grå hverdager. En gang må hun ha resignert. En gang må den greske folkedansen i gymsalen på Bøler skole endelig ha stilnet, men den maniske melodien har fortsatt å plage bakhodet mitt. Femten år gammel var jeg åpen for mye, men totalt stengt for en ting: Jeg skulle aldri til Kreta. Ti år senere kom kjæresten fra og med nå kun kalt T. for den såkalte diskresjonens skyld med billetter til Khania. Jeg foreslo Toscana, Provence, London, et hvilket som helst sted,

10 gjerne utenfor Europa, langt inni bushen, mygghelvetet i Amazonas om så var, men billettene kunne ikke gjøres om. Jeg gikk med på en uke. En høyst ordinær ferieuke til Hellas-elskernes Gran Canaria, tenkte jeg, fast bestemt på å bevare fatningen. Det gikk dårlig. Allerede dagen etter hjemkomsten ville jeg tilbake dit. Da jeg hadde landet i Khania femogtyve ganger sluttet jeg å telle. Drar du fremdeles til KRETA?! spør venner som velger mer eksotiske eller eksklusive steder. De får det til å lyde som et slitent vaneforhold som for lengst burde tatt slutt. Mellom Kreta og meg tar det aldri slutt. Lengselen er blitt kronisk. Alle Kreta-reisene er en lang lystreise. Jeg drar dit i virkeligheten, i fantasien, i tankene, i dagdrømmene og nattdrømmene. Det lyder som løgn, men det går ikke en dag uten at jeg ser for meg Kreta-scener; jeg har overgått min egen gale gymlærerinne. Heller ikke jeg klarer å skjule at det har gått over styr, jeg er blitt avhengig og nekter å bli avvent. Ikke engang med utallige liv og evig fribillett kommer jeg til å få nok. Snart skal jeg utgi Kreta-bok, har jeg bestemt etter hver hjemkomst. Jeg måtte bare se enda en landsby, besøke enda en taverna, bli kjent med enda flere innfødte, lese enda flere historiebøker og kunne enda mer. Jeg har reist øya på kryss og tvers. Jeg har sett og spurt og notert og tenkt og sett igjen. Med stigende fryd, mer og mer klar over at Kreta kommer jeg aldri til å kunne. Kreta får jeg aldri tak på. Det er derfor jeg skriver. Jeg vil så gjerne gi noen bilder derfra. Jeg lover at de ikke skal handle om Zorbas dans. Hotel Porto dell Colombu, Khania. Oktober 2002.