Kjetil Johnsen. Hodeløs. Velkommen til helvete 1 Ikke få panikk, ikke mist hodet. Gyldendal

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Kjetil Johnsen. Hodeløs. Velkommen til helvete 1 Ikke få panikk, ikke mist hodet. Gyldendal"

Benedikte Bjerke
7 år siden
Visninger:

2 Kjetil Johnsen Hodeløs Velkommen til helvete 1 Ikke få panikk, ikke mist hodet Gyldendal

3 Prolog Det banket på dørkarmen. Doktor Marcus? Ja? Marcus tittet opp fra papirene. Sekretæren sto i døråpningen. Simon er her. Send ham inn. Marcus samlet papirene han hadde jobbet med, i en bunke, dunket kanten jevn mot bordet og la den til side. Plasserte brevåpneren sirlig på toppen. En blond guttunge kom til syne ved siden av sekretæren. Hun skjøv ham blidt inn og lukket døren. Marcus smilte og vinket, og pekte på den ene besøksstolen foran skrivebordet. Kom, kom. Hei, Simon. Slå deg ned. Gutten var vaktsom som alltid når han måtte forholde seg til andre enn lillesøsteren og gikk med en underlig slags fjæring i kroppen, en spenst, som om han var klar for hva som helst når som helst. Ikke så rart, tenkte doktor Marcus. Tatt i betraktning hva han og Siv hadde opplevd. Ikke at noen egentlig visste nøyaktig hva farfaren og farmoren hadde gjort med dem før de ble fanget opp av barnevernet. Søsknene kommuniserte lite med andre. Simon var fullstendig lukket, men selv om Siv var mer

4 utadvendt og villig til å omgås mennesker, sa heller ikke hun noe om oppveksten i besteforeldrenes fangehulllignende kjeller. Jeg har gode nyheter, sa doktor Marcus og smilte så ubekymret han bare maktet. Han ble alltid litt satt ut av å møte Simons følelsesløse, blå øyne. De var som to åpne, iskalde sår i det bollekinnbarnslige ansiktet. Hadde det ikke vært for dem, ville Marcus ha sagt at guttungen så yngre ut enn sine ni år. Men slike øyne De ville du helst ikke se på noen som hadde livet foran seg. Du skal få bedre hjelp, fortsatte Marcus. Og ikke minst, mer hjelp. Tettere oppfølging. Dette har jo vært en midlertidig løsning for deg, Simon. Du har behov som vi ikke er i stand til å dekke her på hjemmet. Han stoppet og ventet. Spent på om gutten ville gripe sjansen til å si noe, stille spørsmål. Det gjorde han ikke. Blikket var festet på et punkt på veggen et stykke over Marcus høyre skulder. Om noen dager, to, kanskje tre, vil du bli flyttet til et senter for traumatiserte barn. Vi vil fortsatt ha kontakt med deg, selvfølgelig, men i en periode vil du bo der. Det er et fint sted. Ikke så bråkete og midt i byen som her. Marcus smilte igjen. Ute på landet, skog og natur. Jeg tror til og med de driver en liten bondegård. Siv kan besøke deg, naturligvis. Tror du ikke det blir hyggelig? S-siv? Endelig en reaksjon. Marcus følte seg oppløftet. Dette var nok veien å gå. Ja. Siv. Jeg og Siv drar?

5 Å. Dessverre. Hun må bli her. Nei. Jo. Du skjønner det, Simon Doktor Marcus lente seg tilbake i kontorstolen. Han hadde forberedt seg på dette, på talen han skulle holde for guttungen, så han kanskje fikk sådd det første lille frøet som kunne lede til en forståelse for at den ekstremt tette relasjonen til lillesøsteren ikke var det beste lenger: Dere må begge søke utover nå, strekke dere over muren dere har bygget. Tosomheten forsterker isolasjonen. Men doktoren rakk aldri å holde sin tale. Guttungen kom lynraskt over skrivebordet. Han hadde grepet brevåpneren med det lange, spisse bladet fra oppå papirbunken.

6 Del 1 Bygården I dream pictures of houses burning Never knowing nothing else to do Scoundrel Days, Magne Furuholmen /Paul Waaktaar- Savoy, a-ha

7 1 Fint, sa faren. Han satt i stolen foran tv-en, snudde seg halvt mot henne. Håret var glissent på toppen, skuldrene smale. Bra du kommer deg ut, sa han. Du har vært mye hjemme i det siste. Mia Maria stoppet med jakken halvveis på. Som om jeg har hatt noe valg. Men det ville hun ikke si, sa bare: Jeg blir ikke sen. Nei. Faren nikket. Han så fortsatt ikke direkte på henne. Blikket hvilte et sted mellom Mia Maria og tvskjermen, der en såpeopera hun visste han ikke fulgte med på, var i gang: To middelaldrende damer snakket til hverandre med hånlig løftede øyenbryn og jevnlige kast med hodet. Faren fuktet leppene. Hun skjønte han var utålmodig. Han var tørst, ville at hun skulle dra. Hun fikk lyst til å ta av seg jakken, gå helt opp i fjeset hans og si: Jeg er her, jeg går ingen steder, og nå skal vi snakke sammen. Men hun gjorde ikke det heller. Selvfølgelig ikke. Aller minst i dag, når hun skulle det hun skulle. Det var i alle fall ikke farens feil. Ja, ha det, da.

8 Ja, sa faren. Mia Maria trakk jakken helt på seg, dro den ned i ryggen så den ikke var foldet. Gled nesten på det tynne, skrukkete teppet som dekket gulvet på stuen fra dørstokken og bort til tv-stolen. Shit. Trampet ut i gangen. Mia Maria ble stående utenfor døren til leiligheten, på toppen av trappen ned til utgangen i første etasje. I et svakt øyeblikk hadde hun lyst til å gå inn til ham igjen. Si at hun ikke trengte å dra, at hun alltid skulle være der. Men det var så barnslig jeg skal ikke forlate deg, pappa og uansett satt han sikkert og ventet på å høre det smelle i døren i første. Mia Maria sjekket klokken på mobilen. Om noen minutter skulle hun treffe Red og Silje på hjørnet av Torggaten og Femte. Hun kom til å bli for sen. Hun løp ned trappen, forbi rommet med likene, og ut. Slamret ekstra hardt med døren og tenkte at nå, nå kunne han gjøre som han ville. Det eneste han ville. Hun hadde fylt akkurat nok vann til en kopp te i vannkokeren på kjøkkenet, og satt frem de forskjellige tetypene han hadde pleid å drikke, men hun visste han ikke kom til å røre dem. Det var varmt til å være en kveld tidlig i mai. Mia Maria lot jakken henge åpen. Tekstet Red mens hun gikk, skrev at hun ble fem minutter for sen. Hun kunne stoppe det nå, lett. Hun tittet på det hun hadde skrevet, sa til seg selv: Skriv i stedet at du ikke vil, at du har ombestemt deg.

9 Men hun gjorde ikke det. Var ikke sikker på hvorfor. Med mindre det hadde med faren å gjøre likevel, men det syntes hun ble å skylde for mye på ham. Hun trykket på send, la mobilen i innerlommen og satte opp farten.

10 2 Red vinket til henne. Silje tittet ikke opp fra mobilen. Mia Maria vinket tilbake og sakket av på farten nå som hun var så nær. Hun var andpusten, hadde skulket karatetreningen for ofte i det siste. Formen var ikke like god som den pleide å være. Red smilte og sa ingenting om at hun var sen. Øynene hennes var myke og snille, som om hun så på en baby eller en hundevalp. Ikke synes synd på meg! Mia Maria snudde seg bort for å skjule blaffet av irritasjon som gjorde henne glovarm fra et sekund til det neste. De begynte å gå. Sendte melding til Elisabeth, sa Silje. Så hun vet vi er sene. Sorry. Det gjør ingenting, sa Red. Noen minutter spiller vel ingen rolle. Silje trakk på skuldrene. Har ikke gjort dette før, så jeg vet ikke. Hva svarte Elisabeth, da? spurte Mia Maria. Tekstet henne akkurat nå. Det var noe i Siljes tone, hun hørtes snurt ut.

Like dokumenter

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem.

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem. Int, kjøkken, morgen Vi ser et bilde av et kjøkken. Det står en kaffekopp på bordet. Ved siden av den er en tallerken med en brødskive med brunost. Vi hører en svak tikkelyd som fyller stillheten i rommet.