Jørn Lier Horst. Bunnfall. Kriminalroman

Transkript

1

2 Jørn Lier Horst Bunnfall Kriminalroman

3 Til minne om Oddvar Lier Olsen

4 1 Meldingen ble ringt inn til politiets operasjonssentral i Tønsberg tirsdag 22. juni klokka William Wisting var den tredje tjenestemannen på funnstedet. Han hadde akkurat kommet ut fra legekontoret og satt seg i bilen, da oppdraget ble sendt over politiradioen. Nå stod han med finkornet sand i skoene og skygget med hånden mot sola. Bølgene slo mot stranda og rullet tilbake i sjøen foran ham. Svabergene strakte seg rundslipte og glatte ut på hver side av den langgrunne bukta. To uniformerte tjenestemenn hadde sperret av den vestre delen av badeplassen. Så tidlig på formiddagen var det bare noen få mennesker som hadde funnet veien ut dit. Den lille gruppen med skuelystne utgjorde ikke mer enn tolv tretten stykker, for det meste barn. En av betjentene hadde trukket til side en grovbygd gutt med rødt, stritt hår og et ansikt fullt av fregner. Gutten forsøkte å holde igjen en liten sort terrier i bånd med den ene hånden, og pekte og forklarte med den andre. Noen måker fløy i dorske, vide sirkler over bukta. Wisting lot blikket hvile på en av dem, som om han ville ta seg en liten pause før han fylte lungene med salt sjøluft og konsentrerte seg om det som kunne komme til å bli en langvarig og krevende oppgave. Joggeskoen i vannkanten duvet fram og tilbake. Det så ut

5 som den ville bli dratt ut i sjøen igjen hver gang sanden skled bort under den, men den ble kastet tilbake mot stranda for hver nye bølge. Drivtang og sjøgress hadde viklet seg fast i lissene som fremdels var knyttet. Sålen hadde fått et lag med brune alger. Rester av en menneskefot stakk opp av skoen. Rekeyngel og andre små sjødyr kravlet rundt og bet seg fast der de kunne få tak. Wisting lot blikket flykte på nytt og myste mot den tynne, grå linjen som skilte havet fra himmelen. Ute i den disige horisonten kunne han ane konturene av et lasteskip. En liten varebil kjørte inn på gressletta i bakkant av stranda og stanset ved siden av patruljebilen. Espen Mortensen steg ut før han bøyde seg inn igjen i førerrommet og trakk med seg en fotoveske. Wisting hilste den unge kriminalteknikeren velkommen med et nikk. Mortensen hilste tilbake og åpnet sidedøra på åstedsbilen. Han hentet ut en spade og en hvit plastbalje før han gikk ned til kollegaen. «En til?» spurte han og satte spaden fra seg i sanden. «En til,» bekreftet Wisting og satte seg på huk ved siden av det makabre funnet mens Mortensen gjorde klar fotoutstyret. Foten så ut til å være revet eller slitt av fra resten av kroppen ved ankelleddet, men satt fremdeles fast i joggeskoen. Flak med tykk, læraktig hud foldet seg ut til hver side. Nede blant restene av gråhvitt kjøttvev i bunnen av skoen kunne han se bleke beinrester. En del av det som kunne være et leddbånd lå over hælkappen. Wisting hadde sett alt sammen før. Dette var den andre avkappede foten som var skylt i land i hans politidistrikt på kort tid. Han rettet seg opp og kikket over på kriminalteknikeren.

6 «De hører ikke sammen,» sa han bestemt. Mortensen ble stående med et objektiv i hånden og sendte et skeptisk blikk mot skoen i vannkanten. «Hva mener du? Jeg synes den ser ut akkurat som den forrige.» «Det er det som er problemet,» nikket Wisting. «Det er en venstresko. Det var den forrige også.» Han bøyde seg ned og studerte innholdet i skoen på nytt. «Dessuten er det en hvit tennissokk i denne. Den forrige hadde sort strømpe.» Espen Mortensen bannet og bøyde seg over skoen som fremdeles vippet med bølgene. «Du har rett,» slo han fast. «Dessuten tror jeg denne er et par nummer større. Det betyr jo» Han skulle til å komme med en konklusjon, men avbrøt seg selv. De visste begge hva det betydde. De hadde funnet legemsdeler fra to ukjente lik som antakelig fremdeles fløt et sted ute i sjøen. Mortensen tok noen bilder fra ulike vinkler. Så la han kameraet tilbake i bagen, grep spaden og stakk den inn under skoen. Litt sand, et par skjell og noe sjøvann fulgte med over i den hvite balja. Politimannen som hadde spurt ut den rødhårede gutten kom over til dem. Han refererte kort hva gutten hadde forklart om hvordan han hadde funnet skoen da han gikk tur med hunden en snau time tidligere. «Vi organiserer et strandsøk,» forklarte han. «Resten av kroppen kan jo flyte i land når som helst. Det kommer til å bli fullt med unger her i dag. Røde Kors har lovet å være på plass med letemannskap i løpet av en time.» Wisting nikket anerkjennende. De hadde søkt i fjærekanten i dagene etter at den forrige foten ble funnet også, uten resultat. Kanskje ville de være heldigere

7 denne gangen. En stor bølge rullet langt opp på stranda, og han måtte ta noen skritt bakover for ikke å bli våt. Den trakk seg tilbake og visket ut fotsporene hans i den fuktige sanden. Wisting dro hånden gjennom det tykke, mørke håret og kikket utover havet på nytt. Han hadde vært med på mye, men denne gangen kjente han at hjertet banket litt raskere.

8 2 Kartet som lå brettet utover møtebordet hadde et rødt kryss ytterst på sydspissen av Stavernsøya. Wisting grep tusjpennen og tegnet inn et nytt kryss i bukta ved den sydvendte vollen til det gamle festningsanlegget og verftsområdet i den gamle delen av Stavern. Nils Hammer hang over skulderen hans. «En venstrefot til?» spurte han tvilende. Wisting nikket. Han trakk en bunke bilder ut av en konvolutt og spredte dem utover. Motivet var likt på dem alle. En blå joggesko med overdel av et syntetisk stoff, polstret kant og pløse påsydd fabrikknavnet Scarpa Marco. På begge sider hadde skoen røde, kontrastrike striper som hadde bleknet etter tiden i sjøvannet. Det lille som hadde vært av tvil, var borte. Skoen som var funnet ute på Stavernsøya seks dager tidligere, var av samme merke og modell som den som nå befant seg på metallbenken inne på kriminallaboratoriet til Espen Mortensen. I luftlinje var det en snau kilometer mellom de to funnstedene. Wisting hadde ikke engasjert seg i etterforskningen etter at den første foten ble funnet, men overlatt undersøkelsene til de andre. Hovedteorien gikk ut på at foten var en levning fra en båtulykke ute i Skagerrak. Rettsmedisinerne mente at foten kunne ha ligget i vannet i mellom seks og ti måneder. Arbeidet hadde så langt bestått i å kartlegge alle savnede personer på

9 kyststrekningen det siste året. Den første tanken til Wisting da sko og fot nummer to dukket opp, hadde vært at de hørte sammen som et par. Men så var de altså begge venstreføtter. Nils Hammer gikk over til kaffetrakteren og fylte et pappkrus. Maskinen var ikke helt ferdig med jobben, og det freste hver gang dråper med nytraktet kaffe traff varmeplaten. «Vi snakker ikke om noen ulykke lenger, gjør vi vel?» spurte han og skjøv kaffekolben tilbake. Wisting svarte ikke, men var innforstått med at de måtte legge helt andre premisser til grunn for det videre arbeidet. Hammer supte i seg varm kaffe. «Et narkotikaoppgjør,» foreslo han. Den storvokste etterforskeren arbeidet som leder av narkoavsnittet, og i hans øyne hang det meste på en eller annen måte sammen med narkotikakriminalitet. Nils Hammer var midt i førtiårene, med brede skuldre, tønneformet brystkasse og mørkeblondt hår. De mørke øynene ga ham et skeptisk uttrykk. Ofte kunne det å stirre på en mistenkt være nok til å få ham til å tilstå, bare for å tilfredsstille det intense blikket. «Det trenger ikke være noe kriminelt,» minnet Wisting om. Hammer trakk fram en stol, satte seg og plasserte beina på bordet. «Å hogge beina av noen er kriminelt, enten det gjelder levende eller døde.» Kaffetrakteren surklet svakt og støtte ut en sky av varm damp. Wisting fant fram en kopp i skapet og forsynte seg. «De trenger ikke være kappet av med makt,» mente

10 Wisting og lente seg mot benken. «Det er ikke unaturlig at armer og bein blir separert fra en kropp som har ligget lenge i vannet.» «Og tilfeldigvis gjelder det to par venstrebein, med samme type sko?» Wisting trakk på skuldrene, men visste at han ikke overbeviste noen ved å forsøke å prate bort fakta. Ikke engang seg selv. Han sukket. Fakta var at de stod på terskelen til en omfattende etterforskning. Torunn Borg dukket opp i døra til møterommet med en bunke papirer i hendene. «Enda en sko?» spurte hun. «Enda en venstresko,» rettet Hammer. «Et par nummer større enn den forrige,» forklarte Wisting. «Men samme merke.» «En Scarpa Marco,» nikket Torunn Borg og satte seg. «Sportssko med snøring,» la hun til og bladde i papirene. Wisting satte seg ved siden av henne. Torunn Borg var en av de dyktigste etterforskerne på avdelingen. Hun var faglig sterk, effektiv og engasjert, og den som hadde fått i oppgave å spore opp skotypen. «Har du funnet ut noe?» spurte han. «Den er produsert i Kina,» forklarte Torunn Borg og la fram kopier av ordre- og produksjonslister. «Europris importerer cirka par i året. Siden 2005 har de solgt litt over av dem, rundt om i hele landet.» Wistings telefon ringte. Han sjekket displayet og så at det var Suzanne som prøvde å få tak i ham. Han satte telefonen på lydløs og utsatte samtalen. Han visste hun ville snakke med ham om legebesøket. «Den første skoen var størrelse 43. Den er det solgt 7400 par av.» «Det gjør det jo lettere,» kommenterte Hammer tørt og