S-sak 108/14. Politikk for immaterielle rettigheter ved Høgskolen i Telemark

Transkript

1 S-sak 108/14 Politikk for immaterielle rettigheter ved Høgskolen i Telemark

2 Forord Dette dokumentet utgjør forslag til politikk for immaterielle rettigheter ved Høgskolen i Telemark og er utarbeidet av en arbeidsgruppe. Mandat for og sammensetning av arbeidsgruppen ble fastsatt av rektor Det følger av mandatet at arbeidsgruppen skulle legge fram forslag til politikk for håndtering av immaterielle rettigheter og forslag til veileder, retningslinjer og avtalemaler på området. Arbeidsgruppens sammensetning var som følger: Åshild Kise (Utdanningsseksjonen) leder Kristine Langerød (FoU-seksjonen) Hjørdis Hjukse (Prosjektet e@hit) Magne Hegna (PO-seksjonen) Lars André Tokheim (Teknologisk fakultet) Etter en høringsrunde i organisasjonen legges nå forslaget fram for styret til behandling. Porsgrunn, november

3 Innhold 1 Sammendrag Innledning Hva er immaterielle rettigheter? Omfang og avgrensning Omfang Avgrensning Hvorfor en politikk for immaterielle rettigheter? Eksterne føringer UH-loven Arbeidstakeroppfinnelsesloven Navigering mellom barken og veden Stortingsmeldingen(e) Forskningsrådet EU som forskningsfinansierende institusjon IPR politikk ved andre UH-insitiusjoner UiO NTNU UiB HiVe HiOA HiST Creative Commons og Open Access Interne vurderinger Arbeidsgivers styringsrett Immaterielle rettigheter ved Høgskolen i Telemark Immaterielle rettigheter finansiert av offentlige midler Design Patent Varemerke

4 5.1.4 Opphavsrett Immaterielle rettigheter finansiert av private midler Design Patent Varemerke Opphavsrett Forslag til politikk Vedlegg

5 1 Sammendrag Høgskolen i Telemark har allerede tatt standpunkt til håndteringen av immaterielle rettigheter på flere, løsrevne områder. Forslaget til politikk for HiT inkorporerer disse enkeltreguleringene i et større hele. I forslaget til politikk er andre institusjoners politikk også vurdert. Det å ha en politikk som avviker sterkt fra resten av sektoren oppfattes ikke som ønskelig. Føringer fra finansierende institusjoner er også innbakt i vurderingene som er foretatt. I forslaget er det lagt opp til en politikk som i liten grad avviker fra eksisterende praksis, men det er i dokumentet gitt en mer omfattende og samlet fremstilling av praktiske og juridiske problemstillinger knyttet til politikken for immaterielle rettigheter. Politikken er både i utforming og realitet svært lik UiOs politikk. Høgskolen ønsker i begrenset grad å overta immaterielle rettigheter fra tilsatte, og betinger seg kun en rett til bruk av materiellet innenfor det som er høgskolens kjernevirksomhet, nemlig undervisning, forskning og formidling. Kommersiell utnyttelse av materiellet kan ikke skje uten særskilt avtale Politikken vil utgjøre en rettesnor i spørsmålet om hvordan immaterielle rettigheter skal håndteres ved HiT. 2 Innledning 2.1 Hva er immaterielle rettigheter? Immaterielle rettigheter er, litt upresist sagt, en samlebetegnelse for rettigheter til resultatene av noens tankevirksomhet; en bok, en oppfinnelse, et maleri, et nytt strikkemønster eller for eksempel ny musikk. Et annet begrep som er mye brukt for immaterielle rettigheter er IPR. IPR er en forkortelse for det engelske begrepet Intellectual Property Rights som altså betyr immaterielle rettigheter. Immaterielle rettigheter kan man beskytte mot (mis)bruk fra andre. Det er to slike beskyttelsesmetoder som er nedfelt i norsk rett. Det ene er beskyttelsen av materiell som faller inn under kategorien "åndsverk", og det andre er patent, design- og varemerkeregistrering. De to metodene er vesensforskjellige i den forstand at åndsverk får sin beskyttelse uten at man behøver å foreta seg noe, mens patenter, design og varemerker må registreres for å få beskyttelse mot utenforstående. Ved høgskolen, i likhet med veldig mange andre arbeidsplasser, oppstår det immaterielle rettigheter ved tilsattes arbeidsinnsats hver dag. Hva slags immaterielle rettigheter snakker vi om da? Den immaterielle rettigheten som sannsynligvis oftest oppstår, er opphavsretten. Opphavsrett er regulert i lov av 12. mai 1961 nr 2 om opphavsretten til åndsverk, åndsverkloven (åvl.). Forelesninger vil for eksempel i de aller fleste tilfeller være åndsverk som er opphavsrettsbeskyttet, jfr åvl. 1 pkt 2). Denne bestemmelsen fastslår at et foredrag er et åndsverk. Det samme gjelder skriftlig materiell som artikler, kronikker, powerpointer med mer. Det er videre slik at det ikke er skriftligheten som er avgjørende, men muligheten til reproduksjon. Opptak av musikkverk eller en skulptur vil også være 5

6 opphavsrettsbeskyttet. Fordelingen av eiendomsretten til opphavsrettigheter som oppstår som følge av ansettelsesforhold er ikke regulert i lovs form, og vil være hovedtema i dette dokumentet. Andre immaterielle rettigheter som fra tid til annen oppstår ved høgskolen er patentrettigheter, det vil si at noen av høgskolens tilsatte har funnet opp noe som kan patenteres. Det kan være en gjenstand, en arbeidsprosess eller noe annet nytt og reproduserbart. 2.2 Omfang og avgrensning Omfang Retten til å bli navngitt som oppfinner, opphavsmann, designer eller den som på annen måte står bak det verket eller produktet kan ikke noen andre overta 1. Det betyr at selv om arbeidsgiver for eksempel kan overta retten til å bruke forskningsresultater til videre forskning og undervisning, så skal den personen som har kommet frem til resultatene navngis. Når spørsmålet om overdragelse drøftes videre i dokumentet, er aldri navngivningsretten omfattet av disse drøftelsene. Som nevnt ovenfor er den immaterielle rettigheten som trolig oppstår oftest ved høgskolen, opphavsretten. Hvem som skal ha rettighetene til videre utnyttelse av opphavsrettsbeskyttede verk er ikke avklart. Av den grunn blir det opphavsretten som kommer til å behandles i dette dokumentet. Det er foretatt en undersøkelse av hvilke typer åndsverk som fakultetene erfarer at oppstår ved HiT, og tilbakemeldingene viser at følgende åndsverk skapes ved høgskolen: Data/databaser (forskningsmateriell) Patenter Skjønnlitterære verk Skjønnlitterære oversettelser Komposisjoner/musikkverk Muntlige foredrag Kart, samt tegninger og grafiske og plastiske avbildninger av vitenskapelig eller teknisk art Skrifter av alle slag Sceneverk, så vel dramatiske og musikkdramatiske som koreografiske verk og pantomimer, samt hørespill Filmverk Fotografiske verk Malerier, tegninger, grafikk og lignende billedkunst Skulpturer av alle slag Bygningskunst, så vel som tegninger og modeller av selve byggverket Billedvev og gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri, så vel forbildet som selve verket Oversettelser og bearbeidelser av verk som nevnt foran Datamaskinprogrammer Vi kan ta utgangspunkt i at det i realiteten vil oppstå alle slags typer åndsverk ved HiT. 1 Jfr Åvl 3 og 11 6

7 2.2.2 Avgrensning Typer immaterielle rettigheter Andre immaterielle rettigheter som fra tid til annen oppstår ved høgskolen er patentrettigheter, det vil si at noen av høgskolens tilsatte har funnet opp noe som kan patenteres. Det kan være en gjenstand, en arbeidsprosess eller noe annet nytt og reproduserbart. Patentrettigheter er regulert både i patentloven og i lov om arbeidstakeroppfinnelser. HiT har allerede regulert håndtering av patentrettigheter internt 2, så patent vil bare behandles overfladisk her. Videre kan det oppstå immaterielle rettigheter som for eksempel rettigheter til en utviklet design 3. Vi har også tilfeller der høgskolen kunne ønske å registrere et varemerke. Både design og varemerkerett er immaterielle rettigheter, men vil ikke behandles utfyllende i dette dokumentet. I forslaget til politikk må vi ta hensyn til eksisterende rett, politiske føringer fra våre eiere og hovedprinsipper fra andre finansierende institusjoner. Det er en vesensforskjell mellom offentlig og privat finansiering som tilsier ulik behandling av immaterielle rettigheter som stammer fra de ulike kildene. Immaterielle rettigheter finansiert av privat sektor vil ofte være forskningsresultat, men man kan tenke seg tilfeller der også undervisningsoppdrag eller design og kunstoppdrag faller inn under dette Offentlig myndighetsutøvelse og administrativt arbeid Når det gjelder åndsverk, går det et prinsipielt skille mellom deler av det administrative arbeidet og annet arbeid utført ved høgskolen. Det er fordi ikke alt skriftlig materiell er opphavsrettsbeskyttet. Unntaket gjelder skriftlige «vedtak» samt «forslag, utredninger og andre uttalelser» som innholdsmessig er å anse som offentlig myndighetsutøvelse. Det vil si at tekster skrevet av administrativt tilsatte som hovedregel faller utenfor åndsverkloven. Tekster som ikke innebærer offentlig myndighetsutøvelse, som for eksempel interne notat, kan allikevel være beskyttet av åvl. Det gjelder også myndighetsutøvelse som ikke nødvendigvis er offentlig, som brev om tilsetting eller utredninger om organisering. Eksamenssensur vil være et eksempel på offentlig myndighetsutøvelse i denne sammenhengen, og derfor unntatt opphavsrettsbeskyttelsen. Det blir derfor en forenkling å si at administrativt tilsattes tekster eller «verk» ikke er beskyttet av opphavsretten mens faglig tilsattes tekster og «verk» er det. Men som en tommelfingerregel i hverdagen, kan det være greit å forholde seg til. Slikt skriftlig materiell vil ikke bli behandlet nærmere her Studenter Studenter har ikke den samme formelle relasjonen til høgskolen som arbeidstakere har. Hovedregelen om at den som utviklet verket og har opphavsretten til det, vil imidlertid også gjelde her. Skal for eksempel bacheloroppgaver eller masteroppgaver kunne benyttes i videre forskning eller undervisning ved høgskolen, må det avtales særskilt med opphavsmannen altså studenten. 2 Se S-sak 120/07 3 Lov av 14.mars 2003 nr 15 om beskyttelse av design (designloven) 7

8 Ph.d.-kandidater Ph.d.-kandidater står i en mellomstilling mellom studenter og tilsatte. Kandidatene er lønnet av HiT, men ph.d.-studiet regnes fortsatt som et utdannelsesløp. I forskriften om utdanning som leder frem til ph.d. ved HiT er det satt inn en egen bestemmelse som regulerer rettighetene til arbeidet og utnyttelse av materiell ph.d.-kandidater produserer. Forskriftens 12 gir høgskolen følgende rettigheter: «HiT kan vederlagsfritt benytte de deler av ph.d.-avhandlingen som ph.d.-kandidaten alene har opphavsrett til, samt andre faglitterære verk som er resultatet av arbeidet med avhandlingen og som kandidaten alene har opphavsrett til, ved fremstilling av kopier til bruk i HiTs undervisnings- og forskervirksomhet. Ved slik bruk skal ph.d.-kandidaten navngis slik lovgivning og god skikk tilsier.» Dermed er spørsmålet regulert for denne gruppen Datamaskinprogrammer Et datamaskinprogram er regnet som et åndsverk. Det er gitt en særbestemmelse for eierskapet til datamaskinprogrammer i åndsverkloven 39g. For denne typen åndsverk er nemlig regelen motsatt av hovedregelen for de fleste andre verk: arbeidsgiver overtar rettighetene til datamaskinprogrammet dersom ikke annet er avtalt. En forutsetning for overtagelsen er at datamaskinprogrammet er skapt under utførelsen av arbeidsoppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisninger. Dette er ikke noe som inngår i høgskolens kjernevirksomhet, men man kan tenke seg situasjoner i undervisningssammenheng, under forskning eller som en del av støttefunksjonene der denne bestemmelsen kan komme til anvendelse. I den videre fremstillingen av opphavsretten, avgrenses det mot datamaskinprogrammer Databaser Databaser regnes som opphavsrettsbeskyttede og rettighetene til databasen er regulert særskilt i åvl Politikken for immaterielle rettigheter vil derfor også omfatte rettigheter til databaser Fysisk materiell Fysisk materiell er i utgangspunktet ikke omfattet av immaterialrettsbegrepet. Med fysisk materiell tenkes i denne sammenhengen på for eksempel forskningsreagenser 5 eller cellelinjer 6. Fysisk materiell som er utviklet ved høgskolen og/eller med økonomisk støtte fra høgskolen enten ved bruk av arbeidstid eller på andre måter, skal være høgskolens eiendom. Fysisk materiell som utvikles ved HiT vil også kunne patenteres der vilkårene for patentering er tilstede. 4 Databaser er vernet i kraft av å være en sammenstilling av et større antall opplysninger eller resultatet av en vesentlig investering i tillegg til at de kan ha verkshøyde og derfor være opphavsrettsbeskyttet. 5 Fra Store Norske Leksikon: reagens = stoffer (ofte løsninger) som blant annet blir brukt til kjemisk påvisning av andre stoffer. 6 Populasjon av dyre- og planteceller som dyrkes i cellekultur og har evne til ubegrenset deling, benyttes til forskning. 8

9 2.3 Hvorfor en politikk for immaterielle rettigheter? En overordnet politikk er en retningslinje for hvordan immaterielle rettigheter som oppstår i kraft av arbeidstakeres arbeidsinnsats for høgskolen, skal behandles. En vedtatt politikk skal være en rettesnor når uklarheter eller uenighet oppstår. Politikken kan ikke legge fasiten for de mange problemstillingene som kan oppstå i praksis. En vedtatt politikk vil bidra til en mer enhetlig praksis internt knyttet til immaterielle rettigheter og skape forutsigbarhet. Politikken vil være resultatet av en interesseavveining mellom den enkelte tilsattes akademiske frihet og høgskolen som arbeidsgiver og finansieringskilde. Politikken vil ta høyde for de eksisterende og fragmenterte føringene for håndteringen av immaterielle rettigheter. 3 Eksterne føringer Selv om HiT i dag ikke har noen vedtatt politikk for håndtering av immaterielle rettigheter, ligger det en rekke føringer for hvordan rettighetene både kan og skal håndteres. De eksterne føringene skal fremstilles nærmere her. 3.1 UH-loven Lov av 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler, universitets- og høyskoleloven (UH-loven) gir noen overordnede føringer for universiteter og høyskolers virksomhet som også omfatter immaterielle rettigheter. Føringene er imidlertid lite konkrete når det gjelder immaterielle rettigheter og gir derfor institusjonene et betydelig handlingsrom. Mer konkrete føringer finner man i en utredning gjort av immaterialrettsutvalget oppnevnt av Universitets- og høgkolerådet (UHR). Utredningen er kalt Opphavsrettslige problemstillinger ved universitetene og høgskolene, og ble avgitt i Utredningen er trykket i Complex 1/2004 og har vært retningsgivende for sektoren. 3.2 Arbeidstakeroppfinnelsesloven Frem til 2002 var tilsatte ved universiteter og høgskoler unntatt fra lovverk som regulerte forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i spørsmålet om eiendomsrett til immaterielle rettigheter. Rettighetene var da plassert hos arbeidstaker med den begrunnelse at vitenskapelige tilsatte ved universiteter og høgskoler burde ha en særskilt fri stilling. Dette unntaket ble innført da lov om arbeidstakeroppfinnelser ble innført i Siden da har høgskoler og universiteter utviklet seg betydelig både som forskningsinstitusjoner og arbeidsplasser. Særlig er det påpekt at graden av ekstern finansiering og samarbeid er økt, men også at mer forskning skjer i grupper og finansieres til grupper. «Lærerunntaket» var derfor ikke like lett å begrunne. I St.meld.nr.39 ( ) Forskning ved et tidsskille, kapittel ble det sagt at det er et mål å få til en bedre kommersiell utnyttelse av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler. Som en konsekvens ble arbeidstakeroppfinnelsesloven endret. Endringen er begrenset til utnyttelsen av patenterbare rettigheter og det er gitt viktige unntak fra arbeidsgivers rett til å overta oppfinnelsen. Unntaket innebærer at arbeidstakers rett til å publisere går foran arbeidsgivers rett til å patentere. Lovendringen ble vedtatt i

10 Endringen omfatter bare oppfinnelser som er patenterbare og ikke retten til design eller åndsverk som er frembragt i et ansettelsesforhold. Det er også disse rettighetene som er gjenstand for politikken. 3.3 Navigering mellom barken og veden I februar 2011 la en interdepartemental arbeidsgruppe frem prosjektrapporten «Navigering mellom barken og veden. Vurdering av behovet for nasjonale prinsipper for håndtering av rettigheter til immaterielle verdier». I følge gruppas mandat skulle de vurdere behovet for å utforme nasjonale prinsipper for håndtering av rettigheter til immaterielle verdier finansiert av offentlige midler. Hvis de kom frem til at det var et slikt behov skulle de også foreslå innholdet i slike prinsipper, samt gi forslag som kan bidra til økt informasjonsutveksling, læring og profesjonalisering av forskningsinstitusjonenes håndtering av immaterielle verdier. Gruppa kom til at de positive virkningene ved å ha slike nasjonale prinsipper ville være større enn de negative virkningene. Imidlertid konkluderte gruppa med at selve utarbeidelsen av slike prinsipper burde utføres av en ekstern arbeidsgruppe bestående av representanter fra forskningssektoren, næringslivet og virkemiddelapparatet. Dette arbeidet er foreløpig ikke videreført. 3.4 Stortingsmeldingen(e) I Stortingsmelding nr 18 ( ) Lange linjer kunnskap gir muligheter, i korttekst Forskningsmeldingen, nevnes også kommersialisering av ideer fra universitets- og høgskolesektoren uten at det tas standpunkt til håndteringen av immaterielle rettigheter. Imidlertid sier meldingen følgende om forskningsresultater: Prinsipielt mener regjeringen at all forskning som er helt eller delvis offentlig finansiert, skal være åpent tilgjengelig. Prinsippet skal likevel ikke komme i konflikt med forskernes akademiske frihet til å velge de faglig foretrukne publiseringskanalene. Prinsippet er knyttet til publisering av vitenskapelige artikler, og er derfor ikke et like normgivende utsagn som man ved første gjennomlesing skulle tro. I Forskningsmeldingen vises det også til en egen stortingsmelding om immaterielle rettigheter. Denne meldingen (Meld. St. 28 ( ) Unike idear, store verdiar om immaterielle verdiar og rettar) ble lagt frem i april Meldingen beskriver dagens rammer for bruk av immaterielle rettigheter og status for bruken og har også et kapittel om Regjeringens 7 politikk for immaterielle verdier og rettigheter. I denne politikken ligger det et ønske om å fremme større bevissthet og kompetanse om og økt strategisk bruk av immaterielle rettigheter. Tiltak for å nå dette er (i korttekst) tilslutning til internasjonale avtaler og oppdatering av regelverk, opplærings- og veiledningstiltak og kjempe mot piratkopiering og varemerkeforfalskninger. Meldingen nevner ikke noen eventuell utvikling av nasjonale prinsipper for håndtering av immaterielle rettigheter, men henviser til uttalelsen fra Forskningsmeldingen om at helt eller delvis offentlig finansiert forskning bør være åpent tilgjengelig. 7 Regjeringen Stoltenberg II 10

11 3.5 Forskningsrådet Forskningsrådet er, som en av Norges største forskningsfinansierende institusjoner, normgivende for håndtering av immaterielle rettigheter. I Forskningsrådets standardkontrakt, som benyttes i alle tildelinger av midler, er prinsippene nedfelt. I tillegg ligger hovedprinsippene i et vedtatt dokument som heter Prinsipper for Norges forskningsråds rettighetspolitikk (fra 2008). Målsettingen med Forskningsrådets rettighetspolitikk er følgende: FoU-prosjekter finansiert helt eller delvis av Forskningsrådet skal ivareta samfunnets interesser. Resultatene skal i bred forstand komme samfunnet til nytte, både gjennom oppbygging og formidling av kunnskap og kommersiell utnyttelse. Forskningsrådet har en viktig rolle i å bidra til god forvaltning av immaterielle verdier fremkommet av forskning finansiert av offentlige midler. 8 Denne generelle, overordnede målsettingen er utfylt ytterligere i dokumentet. Vi går ikke nærmere inn på dette her, bortsett fra prinsippet om rettighetsfordelingen som er nedfelt i dokumentets punkt 2: Rettigheter til prosjektresultater skal i utgangspunktet overføres fra de tilsatte som har skapt resultatene, til deres arbeidsgivere. 9 Ettersom det ikke er nedfelt andre, nasjonale prinsipper for rettighetshåndtering vil disse prinsippene få stor betydning. I denne sammenhengen er det viktig å merke seg at partene i avtaler mellom HiT og eksterne aktører ligger på institusjonsnivå. Det vil si at det er høgskolen som er ansvarlig for at våre forpliktelser i avtalen etterleves. Behandlingen av immaterielle rettigheter er ofte et tema i avtalen og høgskolen binder seg til å håndtere immaterielle rettigheter på en bestemt måte. Formelt kan vi imidlertid ikke gjøre det så lenge vi ikke selv har overtatt rettigheter til våre tilsattes åndsverk eller andre immaterielle rettigheter. Både Forskningsrådet og EU legger føringer for hvordan immaterielle rettigheter skal forvaltes i prosjekt som er finansiert av dem og for at høgskolen skal kunne følge opp dette internt, må vi overta rettighetene som oppstår i prosjektet. 3.6 EU som forskningsfinansierende institusjon En annen forskningsfinansierende offentlig institusjon er EU. I EUs nye rammeprogram, Horisont 2020, er det utviklet en standard Grant Agreement, altså en avtale som dekker så nær som alle finansieringsformer fra EU til forskere og forskningsgrupper. I denne avtalen er det et eget kapittel som omhandler forvaltningen av immaterielle rettigheter. Grovt sett består denne av to hovedpoeng, nemlig en plikt til å utnytte resultatene som oppstår i de finansierte prosjektene og Open Accesspublisering av disse resultatene. I tillegg ligger det aspekt av proteksjonisme i reguleringen som 8 Prinsipper for Norges forskningsråds rettighetspolitikk punkt Prinsipper for Norges forskningsråds rettighetspolitikk punkt

12 innebærer at adgangen til å overføre rettighetene til land utenfor EU er noe begrenset og med en slags forkjøpsrett for EU. 3.7 IPR politikk ved andre UH-insitiusjoner I utgangspunktet er det ikke mange institusjoner som har utarbeidet noe strategidokument eller noen politikk for håndtering av immaterielle rettigheter. Det har også vært et stadig tilbakevendende tema nasjonalt om det skulle utarbeides nasjonale retningslinjer. Universitetet i Oslo var tidlig ute med sin policy. De andre universitetene har, i samarbeid med Forskningsrådet utarbeidet en felles politikk. Av høgskolene er det få som har noe konkret så langt vi kjenner til, men Høgskolen i Oslo og Akershus (HIOA) og Høgskolen i Vestfold (HiVe) samt Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) har utarbeidet slike dokumenter. Det som er uheldig for sektoren, er at disse dokumentene ikke er enhetlige UiO UiO utarbeidet sin første rettighetspolitikk i 2004 og var dermed først ute av alle de norske institusjonene 10 til å gjøre dette. Politikken er senere revidert flere ganger og er et omfattende og gjennomarbeidet dokument som tar høyde for mange ulike problemstillinger. Dokumentet har på mange områder blitt retningsgivende for resten av sektoren. I forordet til politikken sies det generelt om utgangspunktet for håndteringen av rettighetene: «Universitetets rettighetspolitikk må imidlertid utformes og håndheves slik at egeninteresser må vike for samfunnets interesser når disse to forholdene ikke er forenlige.» 11 UiO har tatt utgangspunkt i at det skal være den som er oppfinner, opphavsmann eller på andre måter er den som har skapt den immaterielle rettigheten som fortsatt skal ha eierrettighetene til det de har skapt. Men, fra dette utgangspunktet har UiO gjort unntak for en rekke oppfinnelser eller verk: patenterbare oppfinnelser, ikke-patenterbare oppfinnelser, databaser, materielle produkt 12, dataprogrammer, vitenskapelig materiell og undervisningsmateriell som ikke har et personlig preg. For de to siste kategoriene har UiO en begrenset, ikke-eksklusiv bruksrett. Dette innebærer at for eksempel der hvor én eller flere tilsatte har fått i oppdrag å utarbeide et enhetlig undervisningsopplegg i et fag eller til en seminarrekke, vil dette som hovedregel bli åndsverk som universitetet kan forvalte videre (sammen med den opprinnelige opphavsmannen/opphavsmennene og begrenset til egen virksomhet, det vil si undervisning ved UiO). I motsetning til dette står undervisningsopplegg som har et klart personlig preg og som den enkelte foreleser utvikler etter eget initiativ slike undervisningsopplegg beholder opphavsmannen selv rettighetene til Politikk for håndtering av immaterielle rettigheter ved Universitetet i Oslo, Innledning 12 Organisk, uorganisk og biologisk materiale, herunder substanser, organismer og avlinger, samt materialer betegnet fysiske gjenstander 12

13 3.7.2 NTNU Universitetene i Norge har utarbeidet en felles rettighetspolitikk 13. NTNUs rettighetspolitikk bygger på en tilpasset versjon av denne. En grunnsetning fra denne politikken er: «Resultater som er skapt eller blitt til ved universitetene eller frembrakt helt eller delvis med universitetenes ressurser, er universitetets eiendom, så langt dette ikke er eller vil komme i konflikt med andres rettigheter.» Retningslinjene gjelder alle tilsatte og alle kategorier arbeidsresultater. Dette er en tilsynelatende svært omfattende regulering. Slik det fremstår av teksten, får universitetene rett til for eksempel å kommersialisere opphavsrettsbeskyttet materiell, som f.eks. videresalg av kunstobjekter skapt av tilsatte eller sette sammen artikler til artikkelsamlinger og selge dem. Den felles politikken ble vedtatt som retningsgivende for NTNU i 2008, i påvente av nasjonale retningslinjer. NTNU vedtok egne retningslinjer for håndtering av immaterielle rettigheter i I disse retningslinjene holder NTNU fortsatt fast ved at utgangspunktet er at alt som skapes av tilsatte ved NTNU i utgangspunktet blir universitetets eiendom. Det er motsatt utgangspunkt av UiO. Fra denne hovedregelen er det imidlertid gjort viktige unntak: a) Tradisjonelle faglitterære verk, musikkverk og kunstverk NTNU anerkjenner og vektlegger de tilsattes rett til å skape og formidle egne åndsverk. Universitetet vil følgelig som hovedregel ikke kreve overført til seg rettigheter til kommersiell utnytting av tradisjonelle faglitterære verk, musikkverk og kunstverk. Avtaler om hel eller delvis overdragelse av rettigheter til åndsverk; herunder verk som nevnt i foregående avsnitt, skal alltid ivareta den tilsattes ideelle rettigheter b) Undervisningsopplegg og -materiell Undervisningsopplegg og -materiell som har et klart personlig preg eller som faller inn under unntaket etter bokstav a) foran eies av de(n) tilsatte. c) Resultater skapt i oppdrag Med mindre annet er avtalt for det enkelte prosjekt, tilfaller eiendomsretten til resultater som er skapt i oppdrag, oppdragsgiver. d) Resultater skapt av studenter Selv om utgangspunktet er diametralt motsatt av UiOs utgangspunkt, blir realitetene knyttet til NTNUs rettighetspolitikk i praksis ganske like UiOs. Det er for immaterielle rettigheter som ikke er omfattet av unntakene oppregnet ovenfor at det er forskjell på de to institusjonenes politikk. Immaterielle rettigheter som ikke er unntatt er i utgangspunktet NTNUs eiendom, mens det ved UiO må inngås enkeltavtaler om overdragelse av rettigheter som ikke er vedtatt overført til UiO. Det er for disse «restrettighetene» man ser forskjell på de to tilnærmingsmåtene

14 3.7.3 UiB UiB utarbeidet en rettighetspolitikk som ble vedtatt av Universitetsstyret Utarbeidelsen av en politikk ble initiert etter et vedtak fra juni 2008 vedrørende den felles politikken for universitetene i Norge nevnt under UiB har ikke innført denne politikken direkte. UiBs rettighetspolitikk er bygget opp litt annerledes enn UiOs, men innholdsmessig er avviket ikke stort. Av det som har størst relevans for høgskolens politikk nevnes følgende: Ved UiB skilles det også mellom personlig preget undervisningsmateriell og undervisningsmateriell av mer generell karakter når det kommer til overtagelse. E-læring og digitalisering av materiell er ikke håndtert eksplisitt i politikken, men det vises til at det i tilfeller der det er satt av særskilte ressurser til utvikling av større undervisningsopplegg som for eksempel film, multimediamateriell eller programmer bør det utformes konkrete avtaler for å skape klarhet i rettighetsforholdene. Generelt ser det ut til at UiB i liten grad ønsker å overta rettighetene til materiell som ikke direkte kan utnyttes innenfor UiBs kjernevirksomhet HiVe Høgskolen i Vestfold vedtok sin politikk for immaterielle rettigheter høsten Politikken er lagt opp litt annerledes og går langt i å la de tilsatte beholde eierskap til rettighetene. HiVe forbeholder seg en rett til å bruke materiellet i videre forskning og undervisning ved institusjonen. Realiteten er ganske lik som ved både UiO og NTNU, patenterbare oppfinnelser kan kreves overført, rettigheter til undervisningsmateriell som ikke har et klart personlig preg kan overtas av HiVe. Rettighetene til andre åndsverk beholdes i utgangspunktet av den tilsatte, men kan brukes og videreutvikles i høgskolens utdannings- og forskningsvirksomhet HiOA Ved HiOA er fordelingen av rettigheter delvis regulert i arbeidsavtalen 14. Politikken omfatter derfor bare de tilfeller der det ikke allerede er regulert i arbeidsavtalen. Utgangspunktet ved HiOA er at resultater som er skapt eller blitt til ved høgskolen eller frembrakt helt eller delvis med høgskolens ressurser er høgskolens eiendom. Utgangspunktet er imidlertid begrenset noe ved at det i tillegg foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av for eksempel hva som er skapt og til hvilket formål, bruk av arbeidsgivers utstyr og infrastruktur, hvilke investeringer arbeidsgiver har gjort, samt hvilke arbeidsoppgaver arbeidstaker har. Med mindre annet er avtalt, har arbeidstakeren opphavsretten til blant annet tradisjonelle faglitterære verk, undervisningsopplegg- og materiell, kunstverk og design. 15 HiOA har tilsynelatende en mindre generell politikk, så i hvilken grad den samsvarer med eller avviker fra andre institusjoners politikk er vanskelig å si uten å ha nærmere kjennskap til praksis. En slik løsning gir større fleksibilitet i systemet, men vil også bli mindre forutsigbar og kan generere mer arbeid knyttet til vurderinger av enkelttilfeller. 14 IPR for HiOA: HiOA/Rettighetspolitikk-for-arbeidstakere 14

15 3.7.6 HiST Politikk for immaterielle rettigheter ved HiST ble vedtatt i Politikken avgrenser eksplisitt mot opphavsrettigheter og blir derfor i liten grad relevant for dette dokumentet. HiSTs politikk omfatter i all hovedsak patentering og kommersialisering av ideer og oppfinnelser. 3.8 Creative Commons og Open Access Creative Commons (CC) er en internasjonal organisasjon som har til formål å fremme deling av materiell som enten er fritt eller som egentlig ville vært beskyttet av opphavsrett. Det kan være for eksempel bilder, datamaskinprogrammer, filmer, presentasjoner, musikk eller artikler. Motivasjonen bak organisasjonen er blant annet å gjøre et kulturelt mangfold fritt, funksjonelt og levedyktig 16. Det er opphavsmannen som kan velge å tillate slik deling. Eller sagt på en annen måte: opphavsmannen velger hvilke rettigheter hun eller han vil beholde, og hvilke rettigheter som overgis brukeren. Ofte er det satt noen grenser for videre bruk av det delte materiellet og det er laget generelle betingelser for videre bruk i såkalte lisenser. Med en Creative Commons-lisens kan opphavspersonen gi brukere en rekke rettigheter til å bruke et vernet verk eller andre frembringelser uten at det må inngås individuelle avtaler med opphavspersonen. Selv om et verk merkes med CC, vil opphavspersonen alltid ha krav på å bli navngitt. I tillegg kan det hefte andre begrensninger ved verkene. En vanlig begrensning i slike lisenser er at verket ikke kan utnyttes kommersielt. Andre vanlige begrensninger er del på samme vilkår som innebærer at dersom du bruker et CC-merket verk med denne begrensningen, må det nye verket også være CC. En tredje begrensning er at man ikke gis rett til å bearbeide verket videre. De mest brukte symbolene for CC-merking er vist i figur 3-1 Creative Opphavsmannen Commons må navngis Figur 3-1 Eksempler på symboler for CC-merking. Ikke kommersiell utnyttelse Ingen bearbeidelser Del på samme vilkår I denne sammenhengen vil spørsmålet være hvilken rettighet som skal gis forrang dersom høgskolen går inn og overtar utnyttelsesmulighetene til opphavsrettsbeskyttede verk fra opphavsmannen. I praksis; kan en opphavsmann velge å merke sitt åndsverk med CC og derved frata arbeidsgiver ytterligere utnyttelsesmuligheter? En annen trend som har utviklet seg på verdensbasis siden tidlig på 2000-tallet, er Open Access. Med Open Access menes at materiellet legges åpent tilgjengelig på Internett, gratis. Tanken er at kunnskap skal være åpen og tilgjengelig, i stedet for at man skal måtte kjøpe tilgang til den nyeste kunnskapen ved å abonnere på tidsskrifter eller kjøpe tilgang til nettbaserte publiseringskanaler. Nye Open Access-forlag dukket opp og eksisterende betalingsforlag har også begynt å publisere under Open Access. Imidlertid innebærer ikke Open Access-publisering at man kan gjøre hva man vil med det materiellet som publiseres. De største Open Access-forlagene i verden bruker CC-lisenser når de publiserer artikler. Man kan altså begrense den videre bruken av publiserte artikler ved å f.eks. begrense adgangen til bearbeiding av artikkelen eller kommersiell utnyttelse av den. 16 Fra 15

16 I tillegg til å være et generelt utviklingstrekk i sektoren så vel som regionen, er Open Access et vilkår i kontraktsmaler fra for eksempel Forskningsrådet og EU. Forskningsrådet har utarbeidet en egen politikk for Open Access der følgende er utgangspunkt: «Forskningsrådet krever åpen tilgang til alle vitenskapelige artikler som er resultat av forskning som helt eller delvis er finansiert av Forskningsrådet. Alle artikler med slik finansiering skal egenarkiveres» I EUs rammeprogram Horisont2020 har tilsvarende hovedprinsipp: Horizon 2020 requires the results of all the EU-funded research projects to be published in open access. In addition, Open Access to research data underlying these publications is strongly encouraged. Ettersom høgskolen allerede har vedtatt en Open Access 17 politikk har vi også indirekte tatt stilling til spørsmålet om arbeidsgivers rett til overtakelse av verket kontra opphavsmannens rett til CCpublisering. I følge vår egen politikk er utgangspunktet at tilsatte ved høgskolen som hovedregel (under ellers like betingelser) skal velge Open Access-publisering 18. Arbeidstakers rett til å publisere artikler under CC-vilkår går foran høgskolens rett til å overta materiellet. For andre åndsverk enn artikler er imidlertid høgskolens holdning uavklart, men en analogi fra Open Access-politikken ville tilsi at høgskolen også oppfordrer til utstrakt bruk av Creative Commons, og respekt for at tilsatte velger CC-merking av sine verk på bekostning av høgskolens eventuelle rettigheter. 4 Interne vurderinger En overordnet målsetting med politikken er at immaterielle rettigheter utviklet av tilsatte ved HiT skal komme samfunnet til gode. I det neste skal vi gå nærmere inn på muligheter og begrensinger ved høgskolens egen håndtering av immaterielle rettigheter. Det er på overordnet nivå skilt mellom rettigheter som oppstår ved bruk av offentlige midler og rettigheter som oppstår ved finansiering fra private midler. Det er fordi det overordnede hensynet til at samfunnet skal få noe tilbake fra investeringen er sterkere ved offentlig finansiering enn ved privat. I tillegg anerkjennes det at private bedrifter har et større behov for å beskytte immaterielle rettigheter av forretningsmessige grunner. Den dynamikken og kunnskapsoverføringen som skjer i samarbeid med private bedrifter har en selvstendig verdi som kan forsvare utsatt offentliggjøring av resultater 19. I vurderingen av hvordan høgskolen skal håndtere immaterielle rettigheter som tilsatte utvikler i jobbsammenheng er det naturlig å se nærmere på hvor langt arbeidsgivers styringsrett strekker seg. 17 Fra openaccess.no: Open Access = åpent tilgjengelige vitenskapelige tidsskrifter og åpne publikasjonsarkiver 18 S-sak Utsatt offentliggjøring krever Styrets godkjennelse jfr. UH-loven 1-5 (6). 16

17 4.1 Arbeidsgivers styringsrett Arbeidsgivers styringsrett beskrives gjerne som retten til å tilsette og si opp sine arbeidstakere, og til å organisere, lede og fordele arbeidet. Styringsretten kalles ofte også for den «restkompetanse» arbeidsgiver har innenfor de rammene lov- og avtaleverket setter. 20 Spørsmålet om hvor langt arbeidsgivers styringsrett strekker seg er svært relevant i denne sammenhengen, ikke minst i konkrete spørsmål av typen: kan arbeidsgiver pålegge arbeidstakere å ta opp forelesninger digitalt? Kan arbeidsgiver pålegge at forskning skjer på bestemte vilkår eller at undervisningen legges opp på en bestemt måte? Arbeidsgivers styringsrett henger sammen med arbeidstakers arbeidsavtale. Av arbeidsavtalene for vitenskapelige stillinger ved HiT framgår det innenfor hvilken stillingskategori og fagområde ansettelsen gjelder. Med hensyn til arbeidsoppgaver er arbeidsavtalene ganske åpne. Det er kun for noen lederstillinger og faglige toppstillinger at det er fastsatt egne stillingsbeskrivelser med nærmere angivelse av stillingens ansvars- og arbeidsoppgaver. Dersom det skulle være behov for det, gir dette arbeidsgiver handlingsrom til å foreta endringer i arbeidsoppgavene for de fleste vitenskapelig tilsatte ved HiT. Forutsetningen for eventuelle endringer i arbeidsoppgaver er at stillingens grunnpreg ikke forandres. Arbeidsgivers styringsrett og arbeidstakers rettigheter vil overlappe hverandre; se figur 3-2. Arbeidsgivers immaterielle rettigheter består av rettigheter som er overført fra arbeidstaker. Arbeidsgivers styringsrett Arbeidsgivers immaterielle rettigheter Arbeidstakers immaterielle rettigheter Figur 4-2 Forholdet mellom arbeidsgivers styringsrett, arbeidsgivers immaterielle rettigheter og arbeidstakers immaterielle rettigheter Tilsatte i vitenskapelige stillinger har en generell plikt til å forske, formidle og undervise. Gjennom arbeidsplanen tildeles arbeidstaker arbeidsoppgaver. 20 Statens personalhåndbok

18 For å illustrere rekkevidden av arbeidsgivers styringsrett kan vi tenke oss at den tilsatte gjennom arbeidsplanen får i oppdrag å gjennomføre undervisning i for eksempel faget Jus for eiendomsmeglere II. Arbeidsgivers styringsrett vil da omfatte retten til å sette opp tid og sted for undervisningen. Innholdet i undervisningen er det derimot arbeidstaker selv som står for. Dermed blir resultatene av arbeidstakers arbeidsinnsats i utgangspunktet arbeidstakers egne åndsverk. Spørsmålet er derfor hvor langt arbeidsgivers styringsrett strekker seg. I utgangspunktet er det slik at arbeidsgiver kan kreve av arbeidstaker faktisk avholder undervisningen han eller hun er pålagt. Tradisjonelt har man ansett dette kravet som oppfylt når forelesningen er ferdig. Man kan imidlertid spørre seg om ny teknologi og nye krav fra studentene utvider denne retten? Fra høgskolens perspektiv som utdanningsinstitusjon, er det ønskelig å gi et best mulig tilbud til studentene. Der dette tilbudet tidligere var begrenset til å gi forelesninger, har nå den teknologiske utviklingen gjort det mulig å digitalisere forelesninger ved å ta dem opp og å gjøre forelesningen tilgjengelig for studentene på det aktuelle faget. Spørsmålet er om styringsretten strekker seg så langt at også digitalisering av forelesninger omfattes? Det er mye som taler for at dette ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett. I denne vurderingen er det viktig å ha for seg at det kun er snakk om en endring av formatet, og at det ikke dreier seg om videreutnyttelse av den digitaliserte forelesningen. Mottakerne vil være de samme. Arbeidstakeren beholder alle rettighetene til forelesningen og vil selv kunne bestemme hvor lenge forelesningen skal være tilgjengelig for studentene. Digitaliseringen av forelesningen vil ikke innebære noen endring i verken høgskolens rettigheter til forelesningen eller arbeidstakers rettigheter. Det er bare formatet som er annerledes. Selv om det ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett å pålegge slik digitalisering, er det ikke gitt at høgskolen skal benytte seg av denne retten. Formålet med en eventuell digitalisering vil være å tilby god undervisning. Dersom ikke den tilsatte er komfortabel med formatet eller resultatet, vil det i praksis neppe tilføre undervisningen noe ekstra å pålegge en digitalisering. Tilgjengeliggjøring av materiellet for andre enn egne studenter, eller en enda større gruppe, ved publisering på Internett, omfattes ikke av styringsretten. Hvis slik publisering skal være aktuelt, vil høgskolen måtte ha et annet grunnlag for dette enn styringsretten. Det samme vil gjelde dersom høgskolen ønsker å endre innholdet i forelesningen. Et slikt grunnlag kan være arbeidsavtalen. Imidlertid foreslås det ikke å legge inn en generell adgang til å benytte tilsattes materiell på en slik måte. Det betyr at man må inngå avtaler om utvidet utnyttelse av materiellet i hvert enkelt tilfelle. 5 Immaterielle rettigheter ved Høgskolen i Telemark Dette er det mest sentrale kapittelet i dokumentet, og spørsmålet om regulering av opphavsrett er det mest omfattende. Kapittelet er tematisk todelt den ene delen gjelder immaterielle rettigheter som oppstår der finansieringen kommer fra offentlige midler, det andre gjelder immaterielle rettigheter som oppstår i forhold der finansieringen kommer fra private midler. 18

19 Først behandles andre immaterielle rettigheter finansiert av offentlige midler kort før hoveddrøftelsen om opphavsrett i punkt Forskningsrådet og EU er offentlige finansieringsinstitusjoner i denne sammenhengen, men disse to har egne retningslinjer for håndtering av immaterielle rettigheter, se nærmere punkt 3.5 og Immaterielle rettigheter finansiert av offentlige midler Det er et hovedprinsipp i norsk så vel som europeisk politikk at offentlige midler i størst mulig grad skal komme offentligheten til gode. Det er dette prinsippet som ligger til grunn for universiteter og høgskolers formidlingsplikt, prinsippene om Open Access publisering av resultater fra Forskningsrådet og EU og fjerningen av det såkalte «lærerunntaket» Design Designloven har ingen bestemmelser om arbeidsgivers rett til å gå inn og overta retten til videreutnyttelse av designet. Dermed er dette noe som må avtales særskilt. Avveiningen som må foretas går mellom arbeidstakerens egeninteresse og kunstneriske frihet og høgskolens målsetting om å øke andelen ekstern finansiering og å la resultater fra vår virksomhet komme samfunnet til gode. Vurderingene av om høgskolen skal ha rett til å overta en design vil være svært like de vurderingene som foretas for åndsverk. Høgskolens politikk for åndsverk vil få anvendelse for hvordan design håndteres Patent Retten til patenterbare oppfinnelser ble vurdert i styresak S-120/ Innholdet i politikken for arbeidsgivers rett til å ta over slike oppfinnelser er i tråd med lov om arbeidstakeroppfinnelser 22. Det innebærer at dersom en arbeidstaker som har forsknings- eller oppfinnervirksomhet som sine vesentligste arbeidsoppgaver har gjort en oppfinnelse som faller innenfor disse oppgavene, kan arbeidsgiver kreve at retten til oppfinnelsen helt eller delvis overføres til seg. I forbindelse med styresaken ble det også utarbeidet et forslag til avtalemal som angir fordeling av rettigheter og eventuelle utgifter og inntekter på patentet. Innholdsmessig innebærer avtalen følgende: «Fordeling av overskudd skal skje etter følgende nøkkel: - Inntil arbeidstaker har fått godtgjøring tilsvarende kr ,- skal overskuddet fordeles slik: 50 % til arbeidstaker 25 % på hhv institusjon og avdeling - Deretter skal overskuddet fordeles med 1/3 på hhv institusjon, avdeling og arbeidstaker. I tillegg utbetales en bonus kr ,- ved innvilgelse av eventuell patentsøknad, forutsatt at denne lar seg finansiere ved eksterne midler.» Det er altså allerede utarbeidet retningslinjer for denne ene immaterielle retten. Den vil dermed ikke behandles ytterligere i dette dokumentet. 21 ephorte: 06/ Lov av 17. april 1970 om retten til oppfinnelser gjort av arbeidstakere 19

20 5.1.3 Varemerke Spørsmålet om varemerkeregistrering vil sjelden være aktuelt ved høgskolen. Dog kan man tenke seg at enkelte varemerker til for eksempel patenter eller annet kommersialiserbart materiell kan varemerkeregistreres. Ved en tidligere anledning har det vært forsøkt fra høgskolens side å varemerkeregistrere «Y-veien». Selv om det både teknisk og juridisk skulle være mulig, er det allikevel slik at våre eiere ikke ønsker en slik utvikling. Søknaden om varemerkeregistrering av nettopp «Y-veien» ble trukket da det ble klart at departementet ikke ønsket en slik praksis blant sine institusjoner. Dersom problemstillingen skulle dukke opp igjen, vil den eventuelt kunne forelegges for departementet til uttalelse Opphavsrett Det er to ulike utgangspunkt for regulering av opphavsrettigheter som preger sektoren. Det ene utgangspunktet er at opphavsmannen beholder opphavsrettighetene med de begrensningene som følger av institusjonens behov, slik som på f.eks. UiO eller UiB. Det andre er at institusjonen overtar alle rettigheter til opphavsrettsbeskyttet materiell produsert av ansatte for så å gi tilbake rettigheter som institusjonen ikke har behov for, slik som f.eks. NTNUs politikk er utformet. Det sistnevnte krever en særskilt hjemmel, og vil for eksempel kunne føres opp i nye arbeidsavtaler. Som tidligere nevnt er det allerede en rekke interne og eksterne retningslinjer som gir føringer for en rettighetspolitikk ved høgskolen. For eksempel legger retningslinjene for Open Access følgende føring: «I valget mellom faglig likeverdige publiseringskanaler, det vil si publiseringskanaler på samme nivå i DBH-systemet, skal alle tilsatte publisere i tidsskrifter som gir allmennheten åpen tilgang til artikkelen enten gjennom å være et Open Access-tidsskrift, eller ved å tillate institusjonell arkivering med en etterfølgende tilgjengeliggjøring i HiTs elektroniske vitenarkiv, TEORA 23.» HiT har også som nevnt under punkt regulert opphavsrett for ph.d.-kandidater. I tillegg gir arbeidsforholdet i seg selv grunnlag for å utlede noen opphavsrettslige prinsipper i forholdet mellom høgskolen som arbeidsgiver og tilsatte som arbeidstakere. Det gjelder for eksempel retten til videre utnyttelse av undervisningsmateriell. Man skiller mellom materiell til undervisning som har et klart personlig preg og standardisert undervisningsmateriell 24. Med materiell med et klart personlig preg menes materiell som er utarbeidet med tanke på egen personlig fremføring i kurs eller forelesning og som er knyttet til den enkelte forelesers stil og gjennomføring. Det vil si materiell som ikke er utarbeidet etter et særskilt internt eller eksternt oppdrag. Materiell med et «klart personlig preg» ansees ikke som omfattet av institusjonenes rettigheter. Med «standardisert materiell» mener man utarbeidet undervisningsmateriell som kan brukes uavhengig av en bestemt foreleser. Det følger av arbeidsgivers styringsrett sett sammen med den 23 Åpent og gratis arkiv med forskningsarbeider fra forskningsinstitusjoner og forskningsmiljøer i Telemark 24 Politikk for håndtering av immaterielle rettigheter ved Universitetet i Oslo av 6. desember 2011 punkt og Høgskolen i Vestfolds politikk for håndtering av immaterielle rettigheter av 27. oktober 2011 punkt 8 20

21 eksisterende arbeidsavtalen at arbeidsgiver har visse rettigheter til slikt materiell. Utarbeidelsen vil ofte være initiert av arbeidsgiver, og arbeidsoppgaven i seg selv å utarbeide undervisningsmateriell som flere kan bruke tilsier at arbeidsgiver må få rett til videre utnyttelse av slikt materiell. Høgskolen betinger seg en ikke-eksklusiv rett til å benytte øvrig opphavsrettsbeskyttet materiell utviklet av egne tilsatte til bruk innenfor det som er høgskolens kjerneområder. For eksempel vil materiell som tilsattes publiserte artikler eller utarbeidede kompendier kunne benyttes til videre forsknings og undervisningsformål i den grad denne retten ikke er i strid med publiseringsavtaler eller andre særavtaler. Denne retten er for øvrig i tråd med Open Access-politikken ved høgskolen. Kort oppsummert overtar Høgskolen i Telemark opphavsrettighetene til kataloger og databaser, datamaskinprogrammer og standardisert undervisningsmateriell. Dette er hjemlet i åndsverksloven og dagens arbeidsavtale, og utgjør ikke noe nytt. Overtagelse av rettighetene til resultater av prosjekter finansiert av for eksempel Forskningsrådet og EU må hjemles særskilt i nye arbeidsavtaler og tillegg til eksisterende avtaler. Annen overdragelse av rettigheter vil måtte avtales fra gang til gang, som for eksempel ved høgskolens bruk av tilsattes kompendier i kommersielt salg. 5.2 Immaterielle rettigheter finansiert av private midler Når høgskolen tar forsknings- og undervisningsoppdrag for private institusjoner, vil vi ofte bli møtt med et ønske om at den som bestiller oppdraget ønsker en overføring av alle rettigheter som utvikles i oppdraget. Et oppdrag er karakterisert ved at det er fullfinansiert fra oppdragsgiver og oppdragsgiver skal få en motytelse av finansieringen 25. Det er viktig å merke seg at dersom høgskolen er part i avtalen, må det inngås en separat avtale mellom HiT og prosjektdeltakerne der prosjektdeltakerne overfører de nødvendige rettighetene til HiT, se ovenfor. Kravet til at den eksterne aktøren skal ha en motytelse har ofte vært oppfattet slik at alle immaterielle rettigheter som følger av prosjektet også overføres til oppdragsgiver. Det trenger imidlertid ikke å være noen automatikk i dette. For eksempel kan man tenke seg at kravet om motytelse er oppfylt der oppdragsgiver får overlevert sin forskningsrapport eller undervisningsoppdraget er utført mens høgskolen beholder en (begrenset) rett til å bruke materiellet i egen forskning og undervisning. I høgskolens standardavtaler for oppdrag- og bidragsvirksomhet vil dette ligge inne som hovedregelen. Hovedregelen kan fravikes. Dersom oppdragsgiver ikke ønsker det, kan det avtales at høgskolen ikke får noen slik rett til å bruke resultatene av forskningen videre. Ettersom oppdraget ikke er finansiert med penger fra det offentlige, vil ikke begrunnelsen med at offentlig finansiert virksomhet bør komme fellesskapet til gode være like relevant. Samarbeid med privat sektor kan ha mange positive effekter som tilsier at høgskolen bør gå inn på en slik avtale, selv om vi ikke får rett til å benytte oss av rettighetene. Oppdragsgiver kan også ønske at resultatene holdes hemmelig. Styret kan vedta at høgskolen kan inngå avtaler med tidsbegrenset 25 I motsetning til bidragsprosjekt der kravet om motytelse ikke er sentralt. 21