Klasseanalyse i teori og praksis: Norsk arbeidsliv

Transkript

1 SOSIOLOGI I DAG, ÅRGANG 35, NR. 4/ Klasseanalyse i teori og praksis: Norsk arbeidsliv Håkon Leiulfsrud og Heidi Jensberg Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU hakon.leiulfsrud@svt.ntnu.no heidije@broadpark.no Abstract The focus of this article is class and power relations in the Norwegian labour market from 1920 to 2002/3. Three set of questions related to shifts in the class structure are addressed: 1) the class composition and structure of the labour force, 2) the organization of work and the power of employees, and 3) the relevance of gender and sector. The Norwegian working class is numerically at its peak in the 1960s and 1970s. We can observe an increase in the proportions of higher and intermediate white collar employees and a decrease in the working class after The decrease in the working class after 1982 is more dramatic if we use work autonomy (Wright s power model) and less profound if we relate it to subordinate low skill jobs (Wright s exploitation model). Women are still over-represented in subordinate positions, but a significant higher proportion of women are currently managers or supervisors. The percentages of managers/supervisors increase in both the private and public sector after Our data does not lend support to the idea that public sector work is less hierarchically organized. The article is based on census data from , survey data from 1982 and 1995/6 (Wright project), and the European Social Survey 2002/3. The data allows us to give a more comprehensive picture of changes in the Norwegian class structure than previous research. Keywords: Class analysis, organization of work, social structure, hierarchy, gender, post industrial stratification

2 6 HÅKON LEIULFSRUD OG HEIDI JENSBERG Introduksjon Formålet med denne artikkelen er å gi et oppdatert bilde av arbeidslivets organisering i Norge ut i fra et klasseperspektiv. Vårt utgangspunkt er at klasseanalysen kan tilføre oss viktig kunnskap om underliggende maktrelasjoner i arbeidsliv og sosial struktur, kunnskap som lett forsvinner i samtidsdebatten. Selv om klasse ikke nødvendigvis gjennomsyrer alle sider av hverdagslivet, er klasseanalysen mer relevant enn på lenge for å forstå økonomisk utvikling, inklusive viktige sider ved arbeidslivets organisering over tid. Klasseanalyse forbindes vanligvis med minst ett av følgende temaer; 1) klasseposisjoner med utgangspunkt i makt og sosial ulikhet, 2) systematiske forskjeller i identitet og livsstil, 3) ulikheter i livssjanser, 4) antagonistiske konflikter mellom ulike klasseinteresser, eller 5) som emansipatorisk prosjekt (Wright 2005). Tyngdepunktet i den norske debatten har dreid seg om sosial ulikhet, og da særlig i form av spørsmål om klassemessige seleksjonsmekanismer og rekruttering til høyere utdanning og privilegerte klasseposisjoner (se for eksempel Nordli Hansen 1999; Lindbekk 2003; Ringdal 2004; Mastekaasa En annen gren av norsk ulikhetsforskning har rettet søkelyset på klassemessige ulikheter i levekår og helse (Elstad 2000; Krokstad mfl. 2002). Spørsmål om klassemessige ulikheter i livsstil, smak og symbolske maktressurser har også fått oppmerksomhet (Rosenlund 2000). Forbausende lite er skrevet og gjort når det gjelder klasseanalysen som verktøy for å forstå endringer i den sosiale strukturen. Det er også skrevet relativt lite om hva som kjennetegner Norge som klassesamfunn i et historisk og komparativt perspektiv (se dog Ahrne & Leiulfsrud 1988; Esping Andersen 1985, 1992). Diskusjonen om klasse som antagonistiske konflikter eller som emansipatoriske prosjekt er nærmest død i norsk samfunnsforskning. I den norske og internasjonale klasseforskningen har det vært forsket relativt mye på betydningen av klasse for å forstå kjønnsmakt. En vanlig tolkning er her at klasseanalysen bekrefter et bilde hvor kvinner er kraftig overrepresentert i underordnede jobber og underrepresentert i jobber med makt og innflytelse (Birkelund et al 1996; Wright 1997). Det er også en vanlig tolkning å anta at arbeidets organisering i privat sektor skiller seg fra offentlig sektor med en antatt mindre hierarkisk struktur (Esping Andersen 1992). Dette er tolkninger som allment antas å være av betydning for å forstå organiseringen av det moderne arbeidslivet og analyser av ansattes makt. Her mangler vi imidlertid nyere data som kan bidra til å bekrefte eller problema-

3 KLASSEANALYSE I TEORI OG PRAKSIS: NORSK ARBEIDSLIV tisere antagelser om at kjønn og sektor bidrar til å problematisere klasseanalysen som forklaringsmodell. I denne artikkelen velger vi i hovedsak å begrense oss til Erik Olin Wrights klassetilnærming 2, da hans analyseverktøy har et eksplisitt fokus på maktforhold i og over produksjonen. At Wright selv ikke gjerne taler om makt, men i stedet foretrekker marxistisk terminologi med fokus på økonomisk utbytting av arbeid og kunnskapskapital, hindrer oss ikke i å bruke hans teoretiske verktøy i egne maktanalyser. Tvert imot mener vi at Wrights teoretiske verktøykasse og fokus på produksjon og organisasjonsmessige sider av arbeid, kan gi oss et viktig inntak til spørsmål om ansattes makt og innflytelse over eget og andres arbeid. Hovedformålet med teoretiske klassemodeller, som Wrights, er å rette søkelyset på prosesser som skaper eller bidrar til å reprodusere sosiale skiller over tid. De teoretiske klassemodellene har også den fordelen at de retter oppmerksomheten mot sosiale og relasjonelle prosesser, hvor klasse ikke analyseres som statiske, men relasjonelle egenskaper og noe som kontinuerlig er i endring. Før vi gir oss i kast med den empiriske delen, tegner vi et bilde av klasseanalysen som verktøy for å forstå spørsmål relatert til sosial endring og arbeidslivets organisering, og vi presenterer Wrights tilnærming til klasseteori. Deretter følger en beskrivelse av data og operasjonaliseringen av klasse. Vi har valgt å vie denne delen forholdsvis stor plass, ettersom klasseteori baseres på sosiale kategorier hvor overgangen fra det teoretiske til det operasjonelle nivået krever en rekke metodologiske begrunnelser (Wright 1985, 1997). I den empiriske delen innleder vi med å gi et grovt bilde av klassestrukturens utvikling i Norge siden Deretter gis et mer detaljert bilde av klassestrukturens utvikling etter 1982 basert på data fra Wright-prosjektet, ISSP 1999 og den Europeiske samfunnsundersøkelsen, ESS 2002/3. Mellom produksjon og reproduksjon av makt og sosial ulikhet Om vi løfter blikket fra Norge til klasseforskningen internasjonalt, finner vi to typer analyser av særlig relevans for å forstå maktforhold i arbeidslivet. I det første, mer konvensjonelle perspektivet, ligger fokuset på økonomiske relasjoner. I det andre perspektivet rettes oppmerksomheten primært mot kulturelle og institusjonelle klassedistinksjoner.

4 8 HÅKON LEIULFSRUD OG HEIDI JENSBERG I den konvensjonelle klasseanalysen ligger tyngdepunktet på makt-, utbyttings- og kontraktsrelasjoner i arbeidslivet. Klasse brukes her for å forklare produksjon og reproduksjon av makt og sosial ulikhet (Esping Andersen 1992; Wright 1997; Goldthorpe 2000). Klasseforskere kan være uenige om hvor tungt arbeidslivet veier, men deler vanligvis en oppfatning av at årsakene til sosial ulikhet ligger i arbeidet og dets organisering. Det antas også at de som av ulike grunner befinner seg utenfor arbeidslivet (barn, eldre, arbeidsledige, hjemmeværende med mer), i det minste indirekte, blir preget av arbeidslivets økonomiske og sosiale logikk. Dette kommer for eksempel til uttrykk i studier av levekår og hverdagsliv (Leiulfsrud 1991; Wright 1997; Skeggs 2003). Sosial klasse i dette perspektivet handler om strukturell ulikhet basert på makt og om arbeidskraftens relative verdi. Om klasselogikken er naken og manifest eller mer utydelig, antas å henge sammen med historiske og institusjonelle forhold. I den andre typen klasseanalyse, hvor fokuset ligger på systematiske skiller i smak, livsstil og symbolske maktressurser, ligger også tyngdepunktet på reproduksjon av makt og sosial ulikhet, men her sees ikke klasse bare som et spørsmål om ulikheter i produksjonen (økonomisk kapital). Hvordan den sosiale strukturen bidrar til å reprodusere sosiale skiller i måter vi lever våre liv er også av interesse. Hovedpoenget i denne typen tilnærming er at klassesamfunnet ikke bare dreier seg om økonomisk makt, men om symbolske kamper på institusjons- og organisasjonsnivå (Bourdieu 1984, 2000; Rosenlund 2000; Hjellbrekke & Korsnes 2003). Klasseanalyse i dette perspektivet er ikke primært opptatt av relasjoner mellom ulike roller og interesser i produksjonssfæren, men av vedvarende ulikhetskapende mekanismer som former og sementerer sosial ulikhet mer generelt (se også Tilly 1998). I norsk og internasjonal sosiologi er det mer vanlig å se de to tilnærmingene som atskilt enn som komplementære. Lite eller ingenting tilsier at dette er en nødvendig eller spesielt produktiv oppdeling (jf. Skeggs 1997, 2003). I studier av organisasjoner og ulike sektorer av arbeidslivet kan klasseanalyse fortsatt fungere som et nyttig analyseverktøy for å forstå kamp om makt og anerkjennelse. På samme måte kan et mer eksplisitt fokus på reproduksjon av sosial ulikhet bidra til en tilnærming hvor fokuset ligger på gjensidig påvirkende maktstrukturer i organisasjoner (Rueschmeyer 1986; Ahrne & Papakostas 2003; DiPrete 2005). Det er med andre ord fullt mulig å hente inspirasjon fra ulike forskningstradisjoner i tolkningen av våre funn.

5 KLASSEANALYSE I TEORI OG PRAKSIS: NORSK ARBEIDSLIV Wrights bidrag Wrights bidrag til senere års internasjonale klasseforskning er to delvis overlappende klassemodeller basert på henholdsvis makt (Wright 1978) og utbyttingsrelasjoner (1985, 1997). I Wrights første klassemodell (maktmodell), antas det at arbeidslivet er differensiert langs tre akser; 1) skillet mellom selvstendig næringsdrivende og ansatte, 2) relasjonen mellom ledere og de som blir ledet av andre og 3) skillet mellom de med høy og lav grad av kontroll over eget arbeid (jobbautonomi). Med utgangspunkt i detaljert informasjon om hva folk arbeider med, opererer Wright med en marxistisk inspirert klassemodell. Kapitalistene i denne modellen representerer makten i forhold til kontroll over produksjonen gjennom eierskap, mandat til å lede arbeidsstokken, og hva som skal produseres. Arbeiderklassen antas å utgjøre motpolen til kapitalistene gjennom sin status som ansatte og underordnede med lav påvirkningsgrad over arbeidets utforming. I et forsøk på å nærme seg middelklassen går Wright ut fra at dette er en heterogen sosial kategori mellom arbeid og kapital. I likhet med Carchedi (1977) benytter han seg av begrepene doble og motsetningsfylte klasseposisjoner for å vise at middelklassen har vekslende politisk og økonomisk lojalitet med henholdsvis eiere og ansatte. Hovedskillet innad i middelklassen antas å gå mellom ledere (managers) og arbeiderne. I tillegg inkluderes lavere ledere og såkalt semiautonome lønnsarbeidere (med høy grad av jobbautonomi) i middelklassen. Spørsmålet om middelklassens grenser og politiske lojalitet antas i dette perspektivet å variere sterkt over tid og mellom land, og i siste instans å være et empirisk spørsmål. I løpet av 1980-tallet endrer Wright fokus. I stedet for å legge vekten på kontroll av arbeidsoppgaver (jobbautonomi) endrer Wright (1985, 1997) dette nå til hva slags type arbeidskraft og kompetanse som selges med et mer eksplisitt marxistisk utbyttingsperspektiv. Han skiller nå mellom eksperter (med høy grad av kunnskapskapital), spesialistarbeidere (med fagutdanning og etterspurt kunnskapskapital) og arbeidere (med lavere kompetanse og høy grad av utbyttbarhet). I denne utbyttingsmodellen sees arbeiderklassen som ansatte i underordede stillinger med lav kompetanse, og som lette å erstatte. Her åpner Wright både opp for å se spesialistarbeiderne som en del av arbeiderklassen eller som en kategori i utkanten av middelklassen. I likhet med Wrights opprinnelige maktmodell inngår både sjefer, arbeidsledere og eksperter i doble og motsetningsfulle klasseposisjoner. I denne modellen tas det

6 10 HÅKON LEIULFSRUD OG HEIDI JENSBERG mer for gitt at sjefer har spesielle lojalitetsbånd til arbeidsgiveren, som resulterer i bedre lønn og kontraktsbetingelser. På det operasjonelle nivået representerer ikke Wrights to alternative klassemodeller et dramatisk skift. Forskjellen er framfor alt av teoretisk art. Mens Wright i sin opprinnelige modell er opptatt av makt i et arbeidsprosessperspektiv, ligger tyngdepunktet i hans senere modell på utbytting i et organisasjonsperspektiv inspirert av økonomisk rational-choice theory. I mer inngående analyser av maktrelasjoner i organisasjoner representerer valget mellom en maktmodell eller en utbyttingsmodell langt på veg ulike teoretiske prosjekter og problemstillinger. Det legger også føringer på våre empiriske funn og konklusjoner, framfor alt i forhold til arbeiderklassen. For vårt formål holder det imidlertid å vise til de teoretiske hovedaksene i Wrights klasseteori, da vi primært er opptatt av endringer i den sosiale strukturen. Vi retter her søkelyset på tre forskningsspørsmål: 1. Hva er de viktigste endringene i klassestrukturens sammensetning i Norge over tid? 2. Hva sier disse endringene oss om arbeidets organisering og ansattes makt før og nå? 3. Er klasse på en avgjørende måte preget av kjønn og sektorskiller, slik mange påstår? Metode I denne artikkelen benytter vi oss av datakilder fra henholdsvis folke- og boligtellingene, ulike årganger av Wrights komparative klasseprosjekt, samt den Europeiske Samfunnsundersøkelsen (ESS 2002/3). Den historiske analysen er basert på bearbeidninger av folke- og boligtellingene fra 1920 fram til 1970, og er tidligere presentert i Ahrne & Leiulfsrud (1988). I de opprinnelige analysene som inkluderte Norge, Sverige og Finland var klassifiseringen styrt av den norske versjonen av nordisk yrkesklassifisering (jf. Andersson 1985). I tillegg ble det gjort et skille mellom selvstendig næringsdrivende og ansatte. I motsetning til norsk og nordisk offisiell statistikk fram til 1970-tallet betraktes mannlige jordbrukeres ektefeller i familiebedrifter her som selvstendig næringsdrivende. Det har dessverre ikke vært mulig å inkludere deltidsansatte før 1960, noe som sannsynligvis bidrar til at tallene for arbeiderklassen er litt for lave

7 KLASSEANALYSE I TEORI OG PRAKSIS: NORSK ARBEIDSLIV fram til Tallene fra folke- og boligtellingene er også basert på en viss grad av usikkerhet når det gjelder handel- og kontoransatte. Om vi inkluderer disse i arbeiderklassen så øker andelen arbeidere mellom 4 og 6,5 prosentenheter i perioden På tilsvarende måte minker andelen ansatte i middelklassen. For å møte denne type problemer har vi valgt å estimere andelen kontoransatte før 1960 ut ifra samme kriterier som i offisiell statistikk etter En slik inndeling hvor handels- og kontoransatte inngår i arbeiderklassen ligger nærmere Wright enn Goldthorpe (1982) eller Esping Andersen (1992). I Goldthorpes senere klassemodell basert på kontrakter, er han imidlertid mer åpen for at lavere funksjonærer med rutinejobber kan inngå i arbeiderklassen (Goldthorpe 2000: 209). Det har ikke vært mulig å skille ut lærere, pedagoger og ingeniører før 1960, noe som i all hovedsak skyldes begrensninger i nordisk yrkesstatistikk, som har lagt føringer på de tall som presenteres i tabell 1. I perioden før 1960 er disse yrkesgruppene, om de ikke befinner seg i lederjobber, blitt klassifisert som midlere funksjonærer. I den historiske analysen er vi med andre ord delvis fanget i offisielle yrkeskategorier av datatekniske grunner. Hva som skjuler seg bak arbeiderklassen eller middelklassen i 1920, 1950 eller 2003, forblir delvis ubesvart. Like fullt gir denne tilnærmingen oss et bilde av viktige endringer i norsk økonomi og arbeidsliv. I den historiske analyse er det lagt opp til å opprettholde samme operasjonelle kriterier av klasse og yrkesaktivitet over tid. Materialet er, så langt det er mulig, blitt kodet i forhold til Wrights klassetilnærming, selv om vi av datatekniske grunner har vært forhindret fra å ta for oss spørsmål om over/underordning eller arbeidets innhold. De videre analysene er basert på data fra Wright-prosjektet samt ESS 2002/3. Data fra den norske delen av Wright-prosjektet er basert på representative spørreskjemaundersøkelser fra 1982 og 1995/6. Styrken med disse to datasettene er at de har tilnærmet identiske variabler over en lengre tidsperiode. Dataene fra 1982 (Variasjoner i arbeidsliv og levekår) er samlet inn gjennom oppsøkende, personlige intervjuer. Undersøkelsen var i sin tid en del av et større internasjonalt klasseprosjekt initiert og inspirert av Wright. Lederen for det norske prosjektet, Tom Colbjørnsen, oppgir både en svarprosent på 100, og et godt representativt uvalg for den norske befolkningen i alderen år (Colbjørnsen mfl. 1987: ). Frafallet er høyere i oppfølgningsundersøkelsen (Variasjoner i arbeidsliv og levekår 1996). Denne studien ble gjennomført av Håkon Leiulfsrud i samarbeid med Statistisk

8 12 HÅKON LEIULFSRUD OG HEIDI JENSBERG Sentralbyrå i form av en postal innsamling (svarprosenten er 63; jf. Solheim & Leiulfsrud 1997). 3 Våre data fra ESS 2002/3 er basert på representative spørreskjemaundersøkelser. Representativiteten og datakvaliteten rapporteres gjennomgående å være svært god (NSD 2004; ESS 2004). Det norske materialet inkluderer 1882 gyldige intervjuer med personer i alderen 15 år og eldre. Svarprosenten er på 65. Vår analyse begrenses her til de yrkesaktive. Dataene fra den Europeiske samfunnsundersøkelsen har skapt visse problemer når det gjelder konverteringer mellom de ulike yrkesklassifiseringer som er brukt. Dette er imidlertid neppe et problem som påvirker våre tall. Selv om vi mener at vi har bedre historiske data enn tidligere analyser (inklusive Kleven 1965; Esping Andersen 1985), så maner vi til en viss forsiktighet i tolkninger og konklusjoner. Den største utfordringen ved bruk av ESS-data er å få til en god operasjonalisering av Wrights klassemodeller. I tidligere studier er operasjonaliseringen basert på et stort antall spørsmål om arbeidets organisering, grad og type av kontroll, jobbautonomi, eierskap med mer. Antallet variabler er langt mer begrenset i ESS. Dette gjelder særlig områdene arbeidsledelse, ekspertmakt og jobbautonomi. Selv om vår informasjon om arbeidsledelse og beslutningsmakt ikke er fullt ut sammenlignbare så kan vi imidlertid ikke se at dette påvirker resultatene på en avgjørende måte (Leiulfsrud, Bison & Jensberg 2005, appendiks 10:1). Koding av ekspertmakt har både blitt gjort gjennom å videreutvikle tidligere yrkesbaserte SPSS-syntakser, og gjennom konsultasjoner med Wright for å sikre sammenlignbarhet over tid. Utfordringen i å operasjonalisere jobbautonomi henger framfor alt sammen med manglende tilleggsinformasjon. For ytterligere informasjon om operasjonaliseringsprosessen henviser vi til Leiulfsrud, Bison & Jensberg (2005). Vi erkjenner at våre klassedata ikke er perfekte for alle typer av komparative formål. Til tross for dette innebærer introduksjonen av klasseperspektivet i ESS-materialet en unik mulighet til å studere vesentlige sider ved den norske samfunnsutviklingen i et sammenlignende perspektiv. Som det framgår av denne gjennomgangen er det mange valg av operasjonell art som må fattes før en kan gi seg i kast med analysene. Små justeringer kan få store konsekvenser. Den beste måten å foreta meningsfulle sammenligninger på er å være eksplisitt i hva slags kriterier og valg som foretas undervegs. Selv om våre sammenligninger er basert på en viss grad av usikkerhet, så har vi gjort alt i vår makt for å minimere mulige feilkilder.

9 KLASSEANALYSE I TEORI OG PRAKSIS: NORSK ARBEIDSLIV Klassestrukturens utvikling de lange linjene Det norske samfunnet anno 1920, 1950 eller 1982 representerer ulike historiske epoker i forhold til arbeidets organisering og norsk økonomis integrering i verden omkring oss. I et lengre tidsperspektiv er det åpenbart at arbeiderklassen ikke representerer en konstant størrelse. Arbeiderklassen endrer seg både i forhold til sektor, type jobber og kjønnssammensetning. En av de faktorer som imidlertid kan antas å være konstant er arbeiderklassens underordning og grad av utbyttbarhet. På samme måte er ikke middelklassen en konstant størrelse i forhold til tradisjonell økonomisk og symbolsk belønningsstruktur. Det er ikke lenger tilstrekkelig med høyere utdanning om ikke utdanningen samtidig lar seg konvertere til jobber, hvor spesialkompetansen gir økonomisk og symbolsk status og anerkjennelse, jf Bourdieu (1984, 2000). Middelklassens sosiale status over tid varierer mye, noe som i sin tur bidrar til å gjøre den til en heterogen og vanskelig sosiologisk kategori (Wright 1997). Tabell 1 (neste side) viser utviklingen av klassestrukturen fra 1920 til Tabellen viser at halvparten av de yrkesaktive var arbeidere i 1920, og at denne andelen var temmelig konstant fram til I 1920 og 1930 var prosent av de yrkesaktive selvstendig næringsdrivende, hovedsaklig i primærnæringene. Sammenlignet med tidligere analyser (Kleven 1965; Esping Andersen 1985) og offisiell statistikk (SSB 1964) viser våre tall at andelen arbeidere blir lavere og andelene selvsysselsatte høyere om vi inkluderer kvinnene. I en tid hvor skillet mellom ansatte og selvstendig næringsdrivende seg var langt mer flytende enn i dag, befant mange av de selvstendig næringsdrivende i grenselandet mot arbeiderklassen gjennom midlertidige, sesongbaserte jobber. Dette er det dessverre ikke mulig å fange opp i den offisielle statistikken. Det er rimelig å se Norge som et industrisamfunn i perioden før 2. verdenskrig om vi begrenser analysen til industriens relative betydning. Industriens del av økonomien inkluderte imidlertid da ikke mer enn halvparten av de yrkesaktive. I 1950 hadde arbeiderklassen i Norge klare fordistiske trekk. Arbeiderne i primærnæringene utgjorde da bare fem prosent av de yrkesaktive. Økningen i arbeiderklassen er påfallende etter 1950 med rekordhøye tall i overkant av 60 prosent i 1960 og Nærmere halvparten av arbeiderklassen arbeidet den gang i industri, gruvedrift, bygg og annen tilvirknings-

10 14 HÅKON LEIULFSRUD OG HEIDI JENSBERG Tabell 1: Den norske klassestrukturen Yrkesaktive i folketellingsdata ( ) og survey-data (1982 & 2002/3). Prosent. Årstall /3 Arbeidere (jordbruk, skogbruk, fiske mm) Arbeidere (industri, , ,5 14 gruve, bygg mm) Transportarbeidere Handelsarbeidere --* --* --* 4 6 5,5 6 Kontorarbeidere (4) (4) (6,5) 6 7,5 7 6 Øvr. tjenestearbeidere ,5 17 (inkl. helse og omsorg) ARBEIDERKLASSEN SUM ,5 60,5 61,5 53,5 48 Midlere funksjonærer 3 3 4,5 8 10,5 15,5 17 Ingeniører ,5 3 4,5 7 Lærere/pedagoger ,5 6,5 Høyere funksjonærer/sjefer ,5 10,5 MIDDELKLASSEN SUM ,5 14,5 20,5 34,0 41 Bønder, fiskere med mer ,5 -- Øvrige selvstendig næringsdrivende Medhjelpende familie medlemmer SELVSTENDIG NÆRINGS- DRIVENDE SUM ,5 11 TOTAL Antall (N) (i 1000 fram til 1970) 1.234t 1.336t 1.525t 1.472t 1.548t Data fra er basert på Ahrne og Leiulfsruds (1988:16-23) bearbeidning av de nordiske folketellingene. Data fra 1982 fra Wright-prosjektet og 2002/3 fra den Europeiske samfunnsundersøkelsen. For tekniske spesifikasjoner henvises det til Ahrne & Leiulfsrud (1988) eller forfatterne. *Tall for lavere kontor og handelsansatte 1920, 1930 og 1950 er estimert med utgangspunkt i andelen kontor- og handelsarbeidere i 1960.

11 KLASSEANALYSE I TEORI OG PRAKSIS: NORSK ARBEIDSLIV basert virksomhet. Mellom 1950 og 1960 økte andelen arbeidere i primærnæringene og industrien. Samtidig økte andelen tjenestearbeidere (handel, kontor, omsorg), mens arbeidere i sjøfart og handel var i kraftig nedgang. Om vi følger Bell (1976) eller Esping Andersens (1985, 1992, 1999) analyser av det postindustrielle samfunn, så noterer vi at arbeiderklassen i hovedsak bestod av tradisjonelle jobber i industri, bygg- transport/sjøfart, handel og kontor fram til I 1970 var andelen selvstendig næringsdrivende redusert med nærmere halvparten, sammenlignet med 1950, til 18 prosent. Hoveddelen av reduksjonen skyldtes omlegginger i jordbruk og fiske, hvor langt færre klarte å livnære seg som selvstendig næringsdrivende. Andelene medhjelpende familiemedlemmer var i /5 av det den var på 1920-tallet og en tredel av det den var i Familieforetak i primærnæringene ble ikke bare lagt ned, men utgjorde sannsynligvis også en viktig rekrutteringskilde av arbeidskraft i tjenestebasert sektor. For noen var det en ren overgang fra å være selvstendig næringsdrivende til å bli ansatt. For andre var det tale om en blandingsøkonomi, hvor deler av husholdsinntekten var basert på lønnet arbeid er også det siste året i våre data hvor jordbrukere var i majoritet i kategorien selvstendig næringsdrivende. Fra 1980 domineres denne kategorien av tjenestebasert virksomhet. I dag er hver tiende yrkesaktive selvstendig næringsdrivende. Effektiviseringer i industri, bygg, jordbruk, fiske og transportyrker bidro til en kraftig nedgang av den tradisjonelle norske arbeiderklassen i løpet av 1970-tallet (Ahrne & Leiulfsrud 1988: 27 28). Mer fokus på tjenestebasert og koordinerende aktiviteter i privat og offentlig sektor bidro derimot ikke til en reduksjon av tjenestearbeiderne. Den største veksten blant tjenestearbeidere etter 1970 var koblet til omsorgstjenester i offentlig regi, dvs. velferdsstatsyrker. Om vi begrenser oss til handels-, kontor- og omsorgsbaserte tjenester så utgjorde dette 38 prosent av arbeiderklassen i 1970 mot 60 prosent i dag. Som vi vil se innebærer dette en radikal endring av arbeiderklassen, der prototypen ikke lenger arbeider i industri, gruver eller bygg, men er butikkansatt, barnehageansatt, kontorist eller pleiemedhjelper. Om vi baserer oss på yrkesbasert statistikk finner vi at arbeiderklassen utgjør nærmere halvparten av de yrkesaktive i dag. Andelen er lavere enn i 1960 og 1970, men i paritet med årene Omstruktureringen av arbeiderklassen lar seg bare delvis forstå som resultat av økonomisk effektivisering, og er framfor alt koblet til en kraftig økning av tjenestebasert virk-

12 16 HÅKON LEIULFSRUD OG HEIDI JENSBERG somhet etter Veksten av arbeidsplasser i tjenestebasert sektor bidro til langt flere kvinner i arbeidsstyrken, og til en forbedring av arbeiderklassens økonomiske og materielle levestandard. Analysen av arbeiderklassen så langt viser at det langt fra er tale om samme type jobber, yrker eller kjønnssammensetning over tid. Fellesnevneren er heller koblet til spørsmål om underordning, kontraktsform samt arbeidsforhold mer generelt. Operasjonalisering av arbeiderklassen i tabell 1 følger også langt på veg den tradisjonelle organiseringen av medlemsmassen i LO, selv om LO i dag også inkluderer en voksende andel funksjonærer på midlere og høyere nivå. Våre tall fra 2002/3 viser en fortsatt omstrukturering av arbeiderklassen, men nå med en kraftig nedgang av ufaglærte arbeidere i industri og manuelle yrker, og en kraftig økning av tjenestearbeidere. Andelene funksjonærer i høyere og midlere posisjoner var i 1950 fortsatt svært lav sammenlignet med dagens situasjon. I Norge, som øvrige land i Nord-Europa, var det en vekst i funksjonærkategorien etter 1930-tallet. I offisiell statistikk ser dette ut som en kraftig vekst i middelklassen. Om vi skiller mellom lavere funksjonærer og øvrige funksjonærsgrupper, er det rimelig å anta at en del av veksten utgjøres av rutinepregede jobber som like gjerne kunne la seg plassere i arbeiderklassen. I løpet av 1960-tallet var det en kraftig vekst i middelklasseyrker med krav til teknologisk og administrativ kompetanse, samt yrker som pedagog, sykepleier og andre profesjonsbaserte velferdsstatsyrker. Ikke helt uventet observerer vi i 2002/3 en fortsatt økning i andelen midlere og høyere funksjonærer. I de norske folketellingene fram til 1970 skilles det ikke mellom arbeidere og formenn/arbeidsledere. På samme måte er det langt ifra lett å se om yrkene er basert på faktiske arbeidsoppgaver eller på ferdigheter. Her er det en mulighet for over- og underdrivelser av arbeiderklassens størrelse. For å imøtegå denne type usikkerhet behøver vi bedre analyseverktøy enn det som finnes i offisiell statistikk. Klassestrukturens utvikling i Norge etter 1982 basert på Wrights klassemodeller I tabell 2 (s. 18) og 3 (s. 20) presenterer vi et bilde av den norske klassestrukturen for årene 1982, 1995/6 og 2002/3. Her finner vi både overlappinger og store forskjeller fra tabell 1. Bildet av en arbeiderklasse som utgjør halv-

13 KLASSEANALYSE I TEORI OG PRAKSIS: NORSK ARBEIDSLIV parten av befolkningen blir først meningsfull når vi inkluderer ufaglærte, faglærte og semi-profesjonelle arbeidere. I Wrights analyse pendles det mellom en utvidet forståelse av arbeiderklassen og en analyse av underordnede med lav spesialkompetanse som kan sies å utgjøre arbeiderklassens kjerne. Om vi holder oss til underordnede i jobber med lave kvalifikasjonskrav, ser vi at dette bare utgjør drøyt en fjerdedel av alle yrkesaktive. Mens arbeiderklassen utgjorde 34 prosent av de yrkesaktive i 1982 er tallene midt på 1990-tallet og 2002/3 henholdsvis 26 og 27 prosent. Om vi inkluderer spesialistarbeidere så minsker arbeiderklassen under samme periode fra 55 prosent i 1982 til 45,5 prosent i 2002/3. Denne operasjonaliseringen viser stort sett samme bilde som vi fikk fram i tabell 1. Andelen selvstendig næringsdrivende er ikke lenger synkende. Derimot noterer vi en fortsatt omstrukturering av småbedrifter, hvor det sannsynligvis er mer vanlig å ha ansatte i dag sammenlignet med 1980-tallet. To tredjedeler av de selvstendige næringsdrivende er fortsatt uten ansatte. Andelen kapitalister med flere enn ti ansatte er også lav, knapt en av hundre etter I 1982 hadde halvparten av de ansatte spesialkompetanse (eksperter, semi-profesjonelle eller faglærte). Andelen var noe høyere på 1990-tallet, mens nyere tall er i paritet med det vi finner i Dette støtter påstander om at utdanning og spesialkompetanse veier svært tungt i arbeidslivet. Mer konkret kommer dette til uttrykk i en kraftig reduksjon i andelene monotone lavkompetansejobber, og i veksten av jobber som sjefer eller arbeidsledere. Ikke uventet er denne andelen langt høyere blant de med ekspert- eller spesialkompetanse. Mens en av tre ufaglærte befinner seg i arbeidsledende stilling (og da vanligvis i lavere ledelse) er tilsvarende andeler over halvparten for de med noen form av spesialkompetanse i 2002/3. Blant de som har ekspertkompetanse i Wrights modell, befinner hele to tredjedeler seg i arbeidsledende posisjoner. Å snakke om ekspertkompetanse som noe frikoblet fra hierarki og arbeidsledelse blir i dette perspektivet lite fruktbart. Tvert imot går de sammen som hånd i hanske. Mens 30 prosent av alle sysselsatte befant seg i en arbeidsledende posisjon (sjefer, ledere pluss arbeidsgivere) i 1982, er tilsvarende andel i dag 44 prosent. I klartekst innebærer dette et samfunn hvor den ene halvparten av de yrkesaktive styrer og kontrollerer den andre halvparten. Noen posisjoner gir mer styringsmakt enn andre; eiere med ansatte og sjefer (managers) utgjør i dag 21,5 prosent av de yrkesaktive, mens ytterligere 22,5 prosent er ledere

14 18 HÅKON LEIULFSRUD OG HEIDI JENSBERG Tabell 2: Klassestrukturen i Norge /3. Data fra ulike omganger av Wright-prosjektet (1982 samt 1995/6) og ESS 2002/3. Wrights klassemodell basert på utbytting. Prosent. Klassestruktur (Wrights utbyttingsmodell) / /3 Bedriftseiere: Kapitalister 0,8 0,8 0,7 Selvstendige med 1-9 ansatte 2,7 3,9 3,8 Selvstendige uten ansatte 9,5 6,1 7,6 Ansatte med spesialkompetanse: Sjefer (eksperter) 4,4 5,5 4,2 Øvrige ekspertledere 4,6 5,2 3,8 Eksperter 4,8 4,0 3,8 Sjefer (semi-profesjonelle/ spesialkompetanse) 3,9 9,5 8,4 Øvrige spesialistledere 5,9 8,6 9,3 Spesialistarbeidere 21,3 18, Ansatte uten spesialkompetanse: Sjefer (ufaglærte) 3,2 5,7 4,2 Øvrige ufaglærte ledere 5,1 6,8 9,3 Arbeiderklassen 34,0 25,7 27,0 TOTAL Antall (N) med mer begrenset organisasjonsmakt. Forholdstallet mellom eiere/sjefer og øvrige arbeidsledere er omtrent 1:1 både i 1982 og i 2002/3. Hovedendringen består i en generell økning av andelen av personer som har styrende og koordinerende funksjoner. I et organisasjonsteoretisk perspektiv er slike resultater neppe overraskende. Moderne organisering forutsetter mer og ikke mindre grad av koordinering og informasjonsutveksling (Ahrne & Papakostas 2003). Hva som kanskje er mer forbausende, er de seiglivede mytene om dagens arbeidsliv kjennetegnet av mindre hierarki og færre ledere. Her er det god grunn til å tro at en del arbeid- og organisasjonsforskning har vært mer styrt av selektive case eller moter i ledelselitteraturen enn av å gi et representativt bilde av makt og myndiggjøring av ansatte mer generelt (jf. Leiulfsrud & Dahl 2005). I tidligere norsk og internasjonal forskning er det vanlig å vise til et arbeidsliv hvor kvinnene er kraftig underrepresentert i maktposisjoner

15 KLASSEANALYSE I TEORI OG PRAKSIS: NORSK ARBEIDSLIV (Birkelund et. al 1996). I dette perspektivet trer kvinnene fram som vår tids tjenesteproletariat. I den grad de er representert i privilegerte klasseposisjoner så er dette framfor alt i profesjonsbaserte velferdsstatsyrker eller lavere ledelse (Esping Andersen 1999). I tabell 3 (s. 20) og 4 (s. 21) undersøkes dette bildet, og det blir langt på veg bekreftet i våre tall fra Etter dette er imidlertid mønsteret langt mindre kjønnspolarisert. Nå utgjør kvinnene en tredjedel av alle sjefer og halvparten av alle som har en arbeidsledende stilling. Tjue år senere er 13,5 prosent av kvinnene i sjefsjobber, sammenlignet med 17 prosent av mennene. Forskjellene mellom kvinner og menn minker også om vi ser på alle typer arbeidsledende stillinger, hvor 40 prosent av kvinnene og 44 prosent av mennene inngår. Selv om menn fortsatt er kraftig overrepresentert i styrer i store børsnoterte selskaper og i tunge sjefsposisjoner i det private næringslivet (Nordic Innovation Centre 2004; Aftenposten 2005), så viser like fullt våre tall noe som kan beskrives som et trendbrudd. Kvinnene utgjør i dag mer enn halvparten av alle lavere og midlere ledere og en økende andel av sjefene. Noen vil tolke dette som frukter av kvinnekamp og økt satsning på kvinnelige ledere. Gitt at den yrkesmessige og sektorbaserte kjønnssegregeringen ikke har endret seg dramatisk de senere år (OECD 2002) er nok den viktigste faktoren likevel koblet til arbeidets organisering. Med en kraftig vekst av sjef- /lederposisjoner i både privat og offentlig sektor viskes noen av de klassiske skillelinjene i hierarkisk makt mellom menn og kvinner ut. Menn er fremdeles overrepresentert i jobber som forutsetter ekspert- og spesialkompetanse. Kvinnenes andel av de høyskoleutdannede øker i løpet av og 1990-tallet, men det tar fortsatt en stund før dette gir seg uttrykk i den aggregerte arbeidsmarkedsstatistikken. Selv om andelene med ettertraktet spesialkompetanse tilsynelatende er synkende for menn og økende for kvinner, så er menn fortsatt overrepresentert i privilegerte klasseposisjoner. Her er det også mulig å tenke seg at tradisjonelle fordistiske premieringsprinsipper, som historisk har vært mer fordelaktige for menn, slår igjennom (jf. Esping Andersen 1992). En av de mest interessante resultatene i tabell 3 gjelder kjønnsforskjeller relatert til underordnede jobber med lav grad av spesialisering. I tabell 4 undersøkes dette nærmere ved at vi sammenligner andel menn og kvinner i arbeiderklassen operasjonalisert på 3 ulike måter. Operasjonalisering I er basert på Wrights utbyttingsmodell, og inkluderer bare arbeidere med lave kompetansekrav. Dette kan kalles arbeiderklassens kjerne. Operasjonali-

16 20 HÅKON LEIULFSRUD OG HEIDI JENSBERG Tabell 3: Klassestrukturen i Norge /3 for menn og kvinner. Data fra ulike omganger av Wright-prosjektet (1982 samt 1995/6) og ESS 2002/3. Wrights klassemodell basert på utbytting. Prosent Klassestruktur (Wrights utbyttingsmodell) /6 2002/3 M K M K M K Bedriftseiere: Kapitalister 1,1 0,0 1,4 0,0 1,0 0,3 Selvstendige med 1-9 ansatte 3,5 1,4 5,1 2,6 5,5 1,7 Selvstendige uten ansatte 11,5 6,3 8,7 3,4 9,5 4,4 Ansatte med spesialkompetanse: Sjefer (eksperter) 6,5 1,1 7,9 3,0 5,4 2,4 Øvrige ekspertledere 6,9 1,1 6,0 4,3 4,5 3,0 Eksperter 5,3 4,0 2,5 5,4 4,6 3,1 Sjefer (semi-profesjonelle/ spesialkompetanse) 4,4 2,9 9,9 9,0 9,1 7,5 Øvrige spesialistledere 6,6 4,9 12,4 4,8 9,6 9,6 Spesialistarbeidere 20,0 23,2 19,1 17,6 18,1 17,6 Ansatte uten spesialkompetanse: Sjefer (ufaglærte) 4,4 1,2 6,0 5,3 4,6 3,5 Øvrige ufaglærte ledere 5,3 4,9 6,7 6,9 7,2 11,7 Arbeiderklassen 24,4 48,8 14,1 37,6 20,7 35,2 TOTAL Antall (N) sering II (utvidet arbeiderklasse) er også basert på utbyttingsmodellen, men inkluderer både arbeiderklassens kjerne og spesialistarbeidere. Operasjonalisering III er derimot basert på Wrights maktmodell, som forstår arbeiderklassen som ansatte i underordnede jobber med lav jobbautonomi. I 1982 befinner nærmere halvparten av kvinnene mot bare en fjerdedel av mennene seg i arbeiderklassens kjerne (operasjonalisering I). I 2002/3 har andelene sunket til 36 prosent for kvinnene og 21 prosent for mennene. Selv om dette fortsatt er et eksempel på sterk kjønnssegregering, så er endringene nok en gang mer dramatiske for kvinnene. Nærmest uansett om vi tar utgangspunkt i jobber med lave krav på spesialkompetanse eller inkluderer spesialarbeidere så bekreftes et bilde av en dramatisk reduksjon av den kvinnelige arbeiderklasen (operasjonalisering I & II). Det samme mønsteret bekreftes om vi går ut fra Wrights opprinnelige maktmodell, dvs. om vi retter søkelyset på de med lav jobbautonomi (operasjonalisering III). Selv om flertallet av de yrkesaktive kvinnene ikke lenger befinner seg i jobber med lav jobbautonomi, så er de fortsatt overrepresentert i denne type jobber. En fjerdedel av mennene (26 prosent) og hele 40 prosent av kvinne-

17 KLASSEANALYSE I TEORI OG PRAKSIS: NORSK ARBEIDSLIV Tabell 4: Ulike operasjonaliseringer av arbeiderklassens grenser hos Wright /3 Operasjonalisering I Operasjonalisering II Operasjonalisering III arbeidere med arbeiderklasse og arbeiderklasse er ansatte i lave kompetansekrav. spesialistarbeidere. underordnede jobber med Arbeiderklassens kjerne Utvidet arbeiderklasse lav jobbautonomi (utbyttingsmodell) (utbyttingsmodell) (maktmodell) Kjønn Menn Kvinner Totalt Menn Kvinner Totalt Menn Kvinner Totalt ,4 48,8 34,0 44,4 72,0 55,3 37,0 63,0 46,7 1995/96 14,1 37,6 25,7 33,2 55,2 44, /03 20,7 36,1 27,0 39,2 53,6 44,7 25,7 39,8 31,4 ne har i dag jobber med begrensede muligheter til å kunne påvirke sin arbeidssituasjon. Dette kan tolkes som et uttrykk for en tradisjonell kjønnsorden hvor kvinnene er overrepresentert i posisjoner med liten eller ingen makt. Her er det imidlertid også mulig å tenke seg at operasjonelle kriterier koblet til kompetanse og jobbautonomi spiller en viss rolle og at visse kvinner har en de facto større grad av kompetanse og jobbautonomi enn de som framgår av våre tall. En viktig antagelse om det postindustrielle samfunn er at det er mindre hierarkisk og i høyere grad enn tidligere basert på spesialkompetanse. Dette antas framfor alt å gjelde i tjenestebasert postindustriell virksomhet. Om vi følger Esping Andersen (1992) bør vi finne betydelige forskjeller i makt og hierarkisk struktur mellom privat sektor (i hovedsak fordistisk) og offentlig sektor (i hovedsak postindustriell). I tabell 5 (neste side) undersøkes dette.

18 22 HÅKON LEIULFSRUD OG HEIDI JENSBERG Tabell 5: Andeler sjefer/ledere, ansatte med spesialkompetanse samt ansatte i rutinepregede jobber i privat og offentlig sektor 1982, 1995/6 og 2002/3. Prosent /6 2002/3* Privat Off Privat Off Privat Off Sjefer/ledere 33,0 29,5 49,3 43,6 (44,7) (43,9) Eksp/spesialkomp (ikke ledere) 20,5 41,0 19,4 30,8 (21,9) (29,8) Arbeiderklasse (lav kompetanse) 46,5 29,5 31,3 25,6 (33,4) (26,3) SUM 100,0 100,0 100,0 100,0 (100,0)(100,0) Derav eksperter/spesialkomp (inkl. ledere) 39,9 65,8 49,2 65,5 (51,6) (58,8) Antall (N) *Operasjonaliseringen av offentlig sektor følger spørsmål om eierskap (kommune/stat, offentlige selskap) i 1982 og I 2002/3 har vi dessverre bare informasjon om offentlige tjenester (variabelen nacer, verdi = 14 i ESS 2002/3). Selv om det er høy grad av overlapp mellom operasjonaliseringene så er våre tall fra 2002/3 basert på en viss grad av usikkerhet og en sannsynlig underapportering av andelen offentlig ansatte. Våre tall bekrefter ikke antagelsene utledet fra Esping Andersen (1992), men viser derimot en tendens til økende likhetstrekk mellom privat og offentlig sektor når det gjelder hierarkisk organisering (44 prosent sjefer/ ledere blant ansatte i begge sektorer). Andelene arbeidere med lave krav til formell kompetanse er imidlertid høyere i privat sektor enn i offentlig sektor, selv om skillene er mindre i dag enn på 1980-tallet. Vi finner også fortsatt en noe høyere andel med krav til ekspert- og spesialkompetanse i offentlig sektor. Her må vi legge til at vår operasjonalisering av offentlig sektor er mer inkluderende på 1980 og 1990-tallet og noe mer restriktiv og usikker i ESS- 2002/3. Fram til 1995/6 peker våre tall på at arbeidets organisering blir mer likeartet i offentlig og privat sektor. Om dette er et uttrykk for markedskreftenes suksess og/eller en avspeiling av nye organisasjons- og styringsformer i offentlig sektor er mer uklart. Det synes relativt klart at Esping Andersens (1992) påstand om at jobber i offentlig sektor er mindre hierarkiske enn i den mer fordistiske private sektor er en sannhet med modifikasjoner.

19 KLASSEANALYSE I TEORI OG PRAKSIS: NORSK ARBEIDSLIV Diskusjon I den innledende historiske analysen ble det lagt vekt på grunnleggende problemer i norsk historisk statistikk knyttet til ulike definisjoner av hva og hvem som er yrkesaktive over tid. Med dagens offisielle definisjoner av yrkesaktive får vi både en høyere andel selvstendig næringsdrivende, deltidsarbeidende, og kvinner i arbeidslivet fram til 1960-tallet. Selv om det ikke er mulig å opprettholde helt sammenlignbare tidsserier før og etter 1960, så viser våre resultater en alternativ beskrivelse av industrisamfunnets gjennombrudd på og 1960-tallet. Den offisielle underapporteringen av kvinners yrkesaktivitet representerer sannsynligvis også en overdrevet forestilling om endringene i kvinners yrkesaktivitet i perioden 1950 til Det norske samfunnet i første halvdel av 1900-tallet var karakterisert av en økonomi hvor en tredjedel var selvstendig næringsdrivende, middelklassen var liten og arbeiderklassen stor (ca. halvparten av de yrkesaktive). I løpet av og 1960-tallet reduseres andelen selvstendig næringsdrivende kraftig, og samtidig observerer vi en fortsatt vekst i arbeiderklassen og middelklassen. Hvilket bilde vi tegner av arbeidslivet etter 1980 er langt på veg et spørsmål om hvilke dimensjoner og spørsmål vi vektlegger. Om vi holder oss til den yrkesbaserte statistikken så ser det ut som endringene er mindre dramatiske og at nesten halvparten av yrkesaktive fortsatt er arbeidere. Om vi benytter oss av mer finmaskede analyseverktøy med fokus på makt, autonomi eller kompetanse/ferdighetsnivå, noterer vi en kraftigere nedgang av arbeiderklassen. Valg av jobbautonomi eller kvalifikasjonskrav i jobben er i motsetning til det Wright (1997) hevder, ikke likegyldig. Vår tolkning av norsk arbeidsliv ved inngangen til 1980-tallet vil variere avhengig av om vi tar utgangspunkt i andeler med lav jobbautonomi eller lave jobbkvalifikasjoner. Om vi går ut i fra en definisjon av arbeidere basert på lave kvalifikasjonskrav, så er endringene langt mindre enn ved bruk av jobbautonomi under den aktuelle tjueårsperioden. Om vi betrakter arbeiderklassen som et uttrykk for underordning, utbyttbarhet og lav grad av spesialkompetanse, så viser våre tall at langt færre nå befinner seg i en arbeidssituasjon uten noen form av kontroll, enn før. Mye tyder på at flere har høy grad av kontroll over sitt arbeid i dag, men vi ser også en høyere andel i arbeidsledende funksjoner. Spørsmålet er følgelig i hvilken grad økt autonomi og kompetanse i seg selv innebærer en bevegelse

20 24 HÅKON LEIULFSRUD OG HEIDI JENSBERG bort fra arbeiderklassen, eller om det er et ytterligere kjennetegn ved arbeiderklassen? Wright (1997) spekulerer på om kompetanse i seg selv utgjør en positiv kapitalform når den ikke samtidig har en verdi over gjennomsnittet i en organisasjon eller marked. Selv om han erkjenner en fortsatt økonomisk premiering av spesialkompetanse i visse ettertraktede yrkesposisjoner, så ser han samtidig for seg et bilde hvor morgendagens klasseskiller står mellom kapitalister og ledere/arbeidsledere på den ene siden, og øvrige lønnsarbeidere på den andre (Wright 1997: 531ff). For Wright er maktperspektivet avgjørende for å synliggjøre at kvinner ikke utgjør én felles klasse. Samtidig representerer hans generelle maktmodell et eksempel på et perspektiv hvor kvinnene er underrepresentert i maktposisjoner i alle sektorer av økonomien (Leiulfsrud, Bison & Jensberg 2005, appendiks IV). Det norske arbeidsmarkedet preges fortsatt langt på veg av en sterk horisontal og vertikal kjønnssegregering (OECD 2002), men vi finner samtidig belegg for påfallende store endringer i norske kvinners tradisjonelle underordning i arbeidslivet. Med en generell endring i ledelsefilosofier og organisering i både privat og offentlig sektor, følger en økning av andelene kvinnelige ledere. Kvinnene i Norge er fortsatt underrepresentert i tunge maktposisjoner, men forskjellene mellom menn og kvinner er langt i fra like utpreget i dag som på 1980-tallet. Når vi bryter ned materialet på klasse, kjønn og sektor er det nærliggende å tenke seg at lederjobbene ikke nødvendigvis er koblet til samme økonomiske goder for menn og kvinner. Som Esping Andersen (1992) og Bourdieu (2000) er inne på spiller sannsynligvis ulike sektorers anerkjennelses- og premieringslogikk fortsatt inn på hvor utslagsgivende klasseskiller er for menn og kvinner. For å studere dette mer i detalj behøver vi bedre data om menn og kvinners inntekt enn det vi har i ESS 2002/3. Det norske samfunnet anno 2003 lar seg langt på veg beskrive som et middelklassesamfunn tuftet på en postindustriell yrkesstruktur. Norge er imidlertid verken et eksempel på et samfunn med en ekstrem liten arbeiderklasse, et arbeidsliv med få sjefer eller prototypen på et postindustrielt samfunn (Leiulfsrud, Bison & Jensberg 2005). Det er mer nærliggende å snakke om en økonomisk blandingsform preget av industrisamfunnets økonomiske logikk i kombinasjon med en høy andel offentlige tjenester. Dette bidrar ikke til å avskaffe fordistiske reguleringsformer (jf. den høye andelen sjefer/arbeidsledere), men til nye organiseringsformer og institusjonelle løs-

21 KLASSEANALYSE I TEORI OG PRAKSIS: NORSK ARBEIDSLIV ninger. Det finnes ingen tvingende økonomisk rasjonalitet i at konkurranseutsatt industriell virksomhet skal være malen på god organisering i et land hvor nærmere halvparten av alle ansatte arbeider i offentlig sektor. Samtidig ser vi at industriens utfordringer og problemer i høy grad fortsetter å styre ambisjonsnivået i offentlig sektor. Mange har tidligere beskrevet samfunnsutviklingen på 1900-tallet som en overgang fra jordbrukssamfunnet til industrisamfunnet og videre til det postindustrielle samfunn. En hovedutfordring i denne type analyse er at samfunnsutviklingen sjelden er lineær, men sprangvis og hvor hver tid representerer blandinger av nytt og gammelt (Castells 1998; Esping Andersen 1999; Leiulfsrud & Frisvold 2003). Klasseanalysen er et godt eksempel på en analyse som gjerne forbindes med det som var (industrisamfunnet), men i mindre grad med dagsaktuelle spørsmål knyttet til økonomisk styring og organisering. Når vi har viet spørsmålet om arbeiderklassens størrelse relativ mye oppmerksomhet i denne artikkelen er det ikke et ledd i en analysestrategi som vil vise at lite har skjedd, men som en referansekategori og pekepinn på at arbeidslivet er i kontinuerlig endring. Utviklingen i retning av en arbeidsstyrke med økende grad av fagutdanning, og hvor stadig flere har en betydelig jobbautonomi, er gode eksempler i så måte. Samtidig, og dette er en viktig innsigelse mot mye av tidens populære ledelselitteratur, så kjennetegnes det moderne arbeidslivet i økende grad av hierarki og kontroll. Her dreier det seg ikke bare om økt grad av egenkontroll, men om hierarkisk basert kontroll av gammel årgang. Avsluttende kommentarer Et viktig poeng i denne artikkelen har vært å vise at det ikke finnes ett fasitsvar på hva som kjennetegner arbeidslivet i Norge, men flere tolkninger avhengig av problemstilling og tema som aktualiseres. Ut i fra vår interesse for makt og sosiale skillelinjer i arbeidets organisering har vi lagt vekt på Wrights klassemodeller. Styrken i Wrights tilnærming til klasse er at modellen/e er teoretisk elegante og universale. Et mulig problem er at hans kriterier knyttet til hierarki og kompetanse er for allmenne og at våre tall inkluderer for mange sjefer og arbeidsledere. Den virkelige makten over produksjonen, som ligger i eierskap og strategisk kontroll av organisasjonsressurser, blir erstattet med en allmenn funksjonell differensiering av makt uten egentlige

22 26 HÅKON LEIULFSRUD OG HEIDI JENSBERG maktaktører (jf. Castells 1998). Selv om vi vet at arbeidslederne premieres med bedre lønn enn personer i underordnede posisjoner så er det langt i fra sikkert at alle sjefer har så stor innflytelse som det antydes i Wrights klasseteori (jf. Rueschemeyer 1986). I denne type prosjekt finnes det ikke bare en, men flere mulige klasseteoretiske tilnærminger. Goldthorpes (2000) klasseteori er langt enklere enn Wrights, men veier samtidig tyngre i europeisk ulikhetsforskning (Marshall mfl. 1988, 1997; Breen 2004). Mange ønsker også å gjøre en revidert versjon av klassemodellen til Goldthorpe og hans medarbeidere til en ny EU-standard (jf. Rose & Pevalin 2001). Styrken i Goldthorpes tilnærming er at modellen anses å ha god forklaringskraft i analyser av sosial ulikhet. Svakheten er at modellen ikke inkluderer tydeligere skiller mellom hierarkisk makt og symbolsk makt (ekspertmakt). Goldthorpes klassetilnærming vektlegger likartede interesser mellom eiere, ledere og kontoransatte i administrative funksjoner, men forbiser samtidig problemet med at direktørene ikke sjelden er på kollisjonskurs med eierne. I den grad dette er basert på økonomisk institusjonell teori (se eksempelvis Williamson 2002), så er dette perspektivet selektivt uten samtidig å inkludere problemstillinger koblet til en bredere diskusjon om eierskap, ledelse og styring i organisasjoner (Kiser 1999; Shapiro 2005). Spørsmålet om hvilken makt og klassemodell som er mest sensitiv for pågående endringer i arbeidslivet, forutsetter imidlertid en mer dyptgående analyse av arbeidslivets organisering og maktstruktur. Her rekker det ikke bare med en strukturell tilnærming uten at vi samtidig går inn i konkrete organisasjoner og arbeidsprosesser. Dette forutsetter imidlertid at klasse- og organisasjonsforskere ikke bare interesserer seg for spørsmål om aktørenes felles interesser, men også tar opp viktige spørsmål om makt og konflikter i ulike deler av arbeidslivet. Noter 1. Stor takk til tidsskriftets to anonyme bedømmere for konstruktive vurderinger og innspill. Vi ønsker også å rette en spesiell takk til Håvard Helland for hans kommentarer og mange gode råd og til Vibeke Oddvik for hennes bistand. 2. I artikkelen refererer vi bare summarisk til andre klassemodeller enn Wrights. I andre sammenhenger har vi, i samarbeid med vår italienske kollega, Ivano Bison, tidligere gjort komparative analyser som inkluderer Wrights, Goldthorpes og Esping Andersens klassetypologier (Leiulfsrud, Bison & Jensberg 2005). Disse analysene viste at valg av klassemo-