Kapitalmakta mener. Lønn i himmelen? Irak i opprør. Lar seg ikke knekke. Nei til eurokapitalens grunnlov! Side 2 og 16

Transkript

1 Våren 2004 Nr. 28 Årgang 18 MARXIST-LENINISTISK TIDSSKRIFT Lar seg ikke knekke Francisco Caraballo I 10 år har Francisco Caraballo vansmektet i Colombias fengsler. Men lederen for PCC(ML) og frigjøringshæren EPL lar seg ikke knekke. Intervju midten Irak i opprør USA sitter fast i hengemyra. Planen om å splitte det irakiske folket og dermed lamme motstandskampen, har slått feil. Iraks folks skal seire! Les side 10 og baksida Lønn i himmelen? Kapitalmakta mener visst at arbeidsfolk bør vente på sin lønn i himmelen, og byr oss derfor: Arbeidslivslov i revers Pensjonsrøveri Lønnsnedslag for de som jobber «i himmelen» allerede. Som motsvar er det bare en ting som nytter: KAMP! Faglig sidene 4-7 og side 9 Foto: SAS Nei til eurokapitalens grunnlov! Side 2 og 16 ARBEIDERE I ALLE LAND, FORÉN DERE!

2 2 Eurokapitalens grunnlov EU-tilhengerne sliper knivene igjen. Østutvidelsen av EU fra 1. mai, de europeiske protestene mot USAs røverkrig mot Irak, terrorfrykt i Europa og den nye EU-grunnloven som trolig blir banket på plass dette halvåret etter fiaskoen i Roma før jul, har skapt nye forventninger i borgerskapets leir om at utenforlandet likevel kan havne innafor. Og altså få en ny grunnlov på kjøpet. Eurokapitalens grunnlov. Med utsikter til sosial dumping i masseomfang, repressive terrorlover og et massivt overvåkingsapparat etter EU-oppskrift, kan det være at «sjarmoffensiven» faller på steingrunn. Å fronte EU-spørsmålet i 2005, hundreåret for oppløsninga av unionen med Sverige, smaker heller ikke av god taktikk. Ikke desto mindre: Høyre har relansert EU-spørsmålet som en kampsak foran stortingsvalget i 2005, mens Stoltenberg og Arbeiderpartiet teller på knappene i forhold til faremomenter og mulige regjeringsalternativer. I mellomtida forsøker utenrikskomitéleder Thorbjørn Jagland på sitt ubetalelige vis å bibringe allmuen sine stormannsvisjoner om EUs fortreffelighet som alternativ til USA og som redningsmann for Midtøsten og verdensfreden. Med handel, kombinert med maktbruk, skaper man fred, skriver Jagland i kronikker i Aftenposten og viser til EU som vår tids svar på vikingenes og normannernes suksess! Vår mening Den som trur at ei sentrumvenstreregjering vil være en sikker blokkering av et norsk medlemskap i Unionen, kan komme til å forregne seg. Nr Etter det forsmedelige nederlaget etter folkeavstemninga i 1994, har JA-partiene vaket i påvente av et «stemningsskifte i folket» før de tør å sette spørsmålet øverst på dagsorden en gang til. EU-spørsmålet skaper trøbbel for enhver norsk regjeringskonstellasjon, ettersom EU-spørsmålet går på tvers av den tradisjonelle venstre-høyre aksen. Den som trur at ei sentrum-venstreregjering med Ap/SV/ Sp vil være en sikker blokkering av et norsk medlemskap i Unionen, kan komme til å forregne seg stygt. DnA-strategene vet som alle andre at SV når som helst kan vise seg å bli en trojansk hest i neifronten. Blant annet derfor teller Stoltenberg på knappene: Skal Arbeiderpartiet hive seg på Høyres nye EU-offensiv og risikere å torpedere regjeringsprosjektet, eller satser man på at EU-egget lettere lar seg klekke ut hvis SV får lov å ruge på noen varme regjeringstaburetter? Landsmøtet til DnA vil klargjøre hvilken linje sosialdemokratiet legger seg på. RV og Senterpartiet har modig gått ut og sagt at de vil stemme mot norsk medlemskap i EU uansett et knepent ja-flertall. I året for hundreårsjubileet for oppløsningen av unionen med Sverige, burde den slags premieres ved valg. Men som ved tidligere EF/EU-kamper vinnes ikke den i Stortinget. Den vinnes på arbeidsplasser, gater og torg. EU er og blir et reaksjonært prosjekt, utvikla av og for de europeiske monopolene. Utvidelsen av EU med 10 nye stater og lanseringa av en ny grunnlov for «Europa», vil bli brukt for å skape illusjonen om at Unionen er en suksesshistorie. I så fall, for hvem? Utviklinga av EU er i virkeligheten et sammenhengende angrep på den europeiske arbeiderbevegelsens faglige, sosiale og politiske rettigheter, som nå skal opphøyes til grunnlov. Det er disse rettighetene som «bremser» den europeiske konkurransekraften vis a vis hovedkonkurrenten USA. EUs erklærte mål er at de faglige og sosiale standardene skal være brakt ned på amerikansk nivå innen Derfor ser vi de massive angrepene på pensjoner, kutt i trygderettigheter og offentlige utgifter over hele Europa. Derfor ser vi også de massive protestene, i Tyskland, Italia og Frankrike og i Indre Markedsregion Norge. Fordi Tyskland og Frankrike følte sine interesser utfordret av USA i forhold til Irak og Midtøsten, markerte de sin motstand. Dette uttrykket for imperialistisk kollisjon har fått enkelte på venstresida til å gå på limpinnen om at EU egentlig er et «fredsprosjekt», eller i det minste et alternativ til USA. Men EU er ikke noe demokratisk forbund av de europeiske folkene, det er et imperialistisk prosjekt, i siste instans et prosjekt for krig. Hva skal EU ellers med en egen hær? For marxist-leninister fra europeiske land i og utenfor EU er saken klar. Derfor har de tatt initiativ til et opprop mot de europeiske monopolenes nye grunnlov (se side 16). Redaksjonen avsluttet 10. april 2004 Postboks 4480 Nydalen Årsabonnement kr. 100, ISSN Oslo For institusjoner kr. 200, Red. J. Steinholt revolusjon@rocketmail.com Bankkonto Tlf Talerør for ML-gruppa Revolusjon

3 Nr Hva de mener Norge går så det suser gjelda går i arv Husholdningenes gjeld har økt kraftig siden Utviklingen i gjelden gjennom 1990-tallet kan vi trolig delvis tolke som en forsinket tilpasning til dereguleringen av bolig- og kredittmarkedene på 1980-tallet, etter at mange husholdninger brente seg like etter oppmykningen. Dessuten er det nå trolig en tendens til at flere investerer i eiendom og tar opp lån i godt voksen alder, slik at yngre generasjoner ikke bare arver boliger, men også gjeld. I godt voksne aldersgrupper øker både gjeld og formue. Fra årstalen til sentralbanksjef Svein Gjedrem 19. februar (overskriften er Revolusjons Red.) Kjære leser En aktiv gjeng fra Rød Ungdom (RU) satte i vinter opp forestillingen «(ML) En marxist-leninistisk popmusikal» på Parkteateret i Oslo. Her kunne en fryktet det verste i form av harselas med 60- og 70- tallet og foreldregenerasjonen (som i stor grad fylte publikumsradene). Men resultatet var slett ikke dårlig i hvert fall så lenge vi snakker om første akt, og så lenge vi ikke legger altfor stor vekt på sangprestasjonene, som var høyst varierende. Men her snakker vi tross alt om amatører. Kampen innafor ungdomsorganisasjonen Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) og moderpartiet SF (Sosialistisk Folkeparti, del av SV siden 1975), er godt skildra med lett gjengjennelige figurer som Pål Steigan, Tron Øgrim m.fl. Det samme når det gjelder utviklinga av den unge, marxist-leninistiske (men framfor alt maoistiske) rørsla: aktivismen, proletarisering og kampen mot sosialdemokratiets klassesamarbeid på arbeidsplassene, ulovlige streiker; problemene i hjemmesfæren når døgnet skal fylles med politisk aktivitet ved siden av jobb og unger, det gryende kvinneopprøret i partiet her er det meste med, skildra med lunhet og humor. Applausen og latteren fra benkeradene tydet klart på at det aldrende publikumet dro kjensel på fortida. Annen akt er en ufrivillig(?) blottlegging av bevegelsens, særlig Rød Ungdoms, eget utviklingsløp RUs annen akt om man vil. Her hopper man ganske lett over 80-tallet, og flørter åpenlyst med Sosialistisk Ungdom (SU), som RU de siste åra har inngått et slags partnerskap med. Sånn sett en forlengelse av homokampen som er et underliggende gjennomgangstema i hele revyen. Forsøket på å lage an analogi mellom dagens radikale SU, som har vært i gjentatte strider med Solheim og Halvorsen i moderpartiet, og det marxist-leninistisk-maoistiske SUF sist på 60- tallet, er ideologisk motivert, men halter på de fleste punkter. Likheten måtte være at også SU har erklært seg for å være r e v o l u s j o - nære. SU har sammen med RU omfavnet den nygamle ideen om «sosialistisk folkestyre», i virkeligheten et konsept for et borgerlig demokrati med «rødt» flertall. Denne politikken er i det store og hele identisk med den tredje vei som det gamle Sosialistisk Folkeparti og Berge Furre sto for og som marxist-leninistene gjorde opprør imot. Heldigvis er annen akt den korteste. Får du sjansen, er forestillinga verd å se. Også for den som ikke sjøl er 68-er. Etter flere ekstraforestillinger, er revygruppa invitert til Bergen, Trondheim og andre byer også. (ML) Regi: Helga Feiring og Knut Nærum. Mer info: Revolusjon har som du ser blitt litt mindre fargerik. Men det er utenpå. Du får litt redusert teknisk kvalitet, men minst like mye lesestoff som før med tydelig «farge». Etter 17 år har vi også pusset litt på logoen vår, men ikke mer enn at du bør kunne kjenne den igjen. Med fare for at vi gjentar oss sjøl til det kjedsommelige: Revolusjon er et fattig tidsskrift som står og faller med støtten fra våre venner, abonnenter og lesere. Vi har verken statsstøtte, pressestøtte eller partistøtte å lene oss på. Både løssalgs- og abonnementsprisen har stått stille i mange år. Trass i en jevn økning i tallet på abonnenter de seinere åra, har økte trykningsutgifter og portokostnader tvunget oss til å velge mellom høyere salgspris eller en nedjustering av den tekniske kvaliteten. Vi valgte det siste, for å gi oss mulighet til å øke den nåværende utgivelsestakten i nær framtid. Men det klarer vi bare hvis våre lesere fortsetter å støtte oss og sikrer nye abonnenter. Red.

4 4 Nr Brutalisering og anbud Revolusjon har flere ganger skrevet om anbudssystemet som et system for økt utbytting av arbeidsfolk. Et system som gjør arbeidslivet mer brutalt og rått. Nå er det formelt bekreftet i form av en forskningsrapport. Det gjelder konkret busstrafikken i og til Aurskog-Høland i Akershus. For to år siden ble trafikken lagt ut på anbud. Nettbuss (tidligere NSBbiltrafikk), som har kjørt disse rutene i alle år, mistet trafikken til det private Norgesbuss. Forskningsrapporten viser at sykefraværet har økt. Da anbudet ble kjent økte sykefraværet fra rundt 4% til 20% og et økt overtidspress har gått utover helse og familier. Anbud skaper et press på sjåførene ved at de hvert femte år (anbudsperioden) må regne med å søke «ny» jobb. Dette skaper et splitt-og-hersk miljø hvor arbeidsgiverne håndplukker de sjåførene de ønsker, ofte de unge. Dette rammer sjølsagt de eldre sjåførene. Med korte anbudsperioder fører dette også til at fagmiljøer blir borte og at mange finner seg andre jobber. Bussjåfører er ingen høytlønnsgruppe, og for ansatte i tidligere statlige og kommunale selskaper har anbud ført til et press på tariffavtaler og pensjonsordninger. Toppledere får millionfallskjermer fordi de har stort ansvar og en usikker jobb, sies det. Når busssjåfører og andre med et ansvar også får usikre ansettelsesforhold, er det derimot ingen fallskjermer å få, bare en rasering av opparbeidede rettigheter! Viktig streik endte med seier De ansatte ved Japan Photo Fredrikstad gikk til streik for retten til tariffavtale etter 8 dagers streik gikk arbeidsgiveren til full retrett. En viktig seier i ei tid da kapitalen stadig oftere går til angrep på de hevdvunne rettighetene til arbeidsfolk. Korrespondent Fredrikstad Den 1. september i fjor fikk Japan Photo Fredrikstad, som tidligere var drevet på franchise-basis, ny eier Japan Photo Holding. Den nye eieren ville erstatte den eksisterende tariffavtalen med individuelle avtaler, men de ansatte sa nei. I forhold til tariffavtalen ville de individuelle avtalene gi ei lavere grunnlønn pluss en bonusordning. Bedriften kunne i så fall avtale forskjellige vilkår med hver enkelt ansatt, og den enkelte ville bli overlatt til sjøl å måtte kreve forhandlinger om avtalen. Dessuten ville de ansatte miste den kollektive retten til medbestemmelse når det gjelder arbeidsforholda. Denne retten Streikende foran forretningen til Japan Photo i Fredrikstad. er nedfelt i Hovedavtalen, som gjelder bare på arbeidsplasser med tariffavtale. Streik De ansatte ville ikke gi opp tariffavtalen, men videreføre den. De reagerte raskt, og det kom til forhandlinger som begynte like etter 1. september og varte til utpå nyåret. Selv ikke etter en runde i desember hos Riksmeklingsmannen skjedde det noen oppmyking av arbeidsgiverens standpunkt. 29. januar gikk de ansatte ved Japan Photo til streik. Det blei ingen langvarig streik. Allerede etter ei uke slo arbeidsgiveren full retrett, og 6. februar kunne de ansatte gå på jobben igjen med tariffavtalen intakt. Men det måtte altså en streik til. Erfaringer Werner Watne, tillitsvalgt i HK-klubben ved Japan Photo Det er en lærdom vi gjerne vil bringe videre til unge arbeidstakere, som ofte har liten erfaring fra arbeidslivet og blir usikre i slike konflikter: Ikke la dere tråkke på! Det nytter å kjempe! Organiser dere og dra fordel av den styrken det gir dere! Fredrikstad, har vært ansatt ved bedriften i cirka 9 år. Han sier til Revolusjon: Arbeidsgiveren må ha feilvurdert situasjonen i utgangspunktet. Hvis utenlandske selskaper skal etablere seg i Norge, må de innse at de er nødt til å følge spillereglene her. Det mest oppløftende ved streiken har vært den breie og solide støtta vi har fått. HK har vært fenomenale, både sentralt og lokalt. Streiken fikk brei støtte fra folk på gata, fra de ansattes eget forbund Handel og Kontor (HK), fra ei rekke andre forbund, bl.a. Transportarbeiderforbundet, Heismontørenes Fagforening og fra Fagforbundet, så vel som fra politikere og politiske partier. Det vi har lært av denne streiken, og som har vært svært instruktivt, er først og fremst at står vi sammen, er vi sterke, sier Watne. Det er en lærdom vi gjerne vil bringe videre til unge arbeidstakere, som ofte har liten erfaring fra arbeidslivet og blir usikre i slike konflikter: Ikke la dere tråkke på! Det nytter å kjempe! Organiser dere og dra fordel av den styrken det gir dere!

5 Nr Arbeidslivslov i revers Forslaget til en ny lov til erstatning for arbeidsmiljøloven skrur tida hundre år tilbake. Av Rolf Jørgensen Den norske arbeidsmiljøloven har på mange måter vært unik for et kapitalistisk klassesamfunn. Nå skal bestemmelsene liberaliseres. For første gang på over hundre år kommer det et forslag som blant annet forverrer bestemmelser om arbeidstid, kollektive rettigheter og stillingsvern. Det kalles «modernisering» à la EU (som tidligere påpekt i Revolusjon nr 24). Bakgrunn for utvalget Det er ikke tvil om at det er arbeidskjøperne som er tjent med forslaget til endringer og liberalisering, men det mange ikke er klar over er at det var daværende LO-leder Yngve Hågensen som i 2001 fikk med seg LO-kongressen på at det var tid for en gjennomgang av dagens arbeidsmiljølov. Det var behov for en ny og «tidstilpasset» lov, het det. Bakgrunnen var prosjektet Kanal 99, satt i verk av LO-ledelsen i forbindelse med at LO var hundre år. Mange fagorganiserte og tillitsvalgte var mot eller skeptiske til LOs initiativ. Det var grunn til å frykte at en gjennomgang av arbeidsmiljøloven ville ende i en forverring. Og en fikk som betalt, regjeringa Stoltenberg grep muligheten, med bred støtte av alskens borgelige krefter. Arbeidslivslovutvalget (ALLU) ble nedsatt med mandat å gjøre en «revisjon av arbeidsmiljøloven». EU-effektivt næringsliv Men lederen av utvalget, Ingeborg Moen Borgerud, uttrykte blant annet at: «Utvalget er oppnevnt for å harmonisere faglige rettigheter i forhold til de krav EU stiller til et effektivt næringsliv, med fleksible arbeidsvilkår». Dette rimer godt med utvalgets flertallsinnstilling om endring av formålsparagrafen i arbeidsmiljøloven: «En ny lov for arbeidslivet skal, etter flertallets syn, ikke bare ivareta arbeidstakernes behov, men også virksomhetenes og samfunnets behov for fleksibilitet og omstillingsdyktighet i et arbeids- og samfunnsliv som stadig endres». For arbeidsfolk er dette klare ord for penga. Her skal en først og fremst ta hensyn til profitt og fleksibilitet og er det mulig å forene dette med å bruke noen ressurser på arbeidervern, så kan en alltids gjøre det. Individuelle ordninger Konkret vil utvalget erstatte kollektive ordninger med individuelle i stor stil. Dette gjelder blant annet ved arbeidstidsordninger og overtidsarbeid. Fram til nå skal dette drøftes med tillitsvalgte og skal det gjøres unntak fra reglene skal det være basert på kollektive avtaler mellom partene. Ordningene med arbeidsmiljøutvalg skal endres ved at de blir fratatt beslutningsmyndighet, HMS-myndighet skal ligge hos arbeidskjøperen, men det skal opprettes fora for samarbeid og hvor tillitsvalgte og verneombud skal få lov å delta. Makt og innflytelse skal gjennomgående overføres fra kollektive ordninger og avtaler til arbeidskjøperen gjennom individuelle ordninger. Splitt og hersk, altså. Lengre arbeidstid og midlertidige ansettelser For første gang i historien, hvis forslaget blir vedtatt, vil en etter loven få en arbeidstidsforlengelse. Tilsvarende i forhold til beskyttelse av nattarbeid og søndagsarbeid. Regelverk rundt skift og turnusarbeid skal liberaliseres for å øke utbyttingen. Overtidsbegrensningene er allerede liberalisert og en ønsker nå å forsterke dette i loven. Utvalget ønsker å «forenkle» loven slik det skal bli lettere å bruke midlertidige ansettelser. Dette vil for arbeidere bli et like stort angrep som sosial dumping er, da begge har samme hensikt. Økt bruk av midlertidige ansettelser vil særlig ramme typiske kvinnearbeidsplasser, ungdom, innvandrere og funksjonshemmede. Nei til rasering av AML Mens det blant feministene pågår en debatt om å nedlegge arbeiderkvinnenes kampdag 8. mars, legger et utvalg som for en gangs skyld har bestått av et flertall kvinner (av 20 medlemmer var 13 kvinner), og hvor lederen er kvinne, fram et forslag som vil ramme arbeiderkvinnene med lengre arbeidstid og økt utbytting. Var det noen som snakket om 6-timers dagen? Får en samlet borgerlig front gjennom raseringa av arbeidsmiljøloven, står sykelønnsordningen og folketrygda og andre velferdsordninger for tur. LO-ledelsen har protestert, men skulle vi stole på LO som har vært med på å bestille nettopp dette? En proteststorm fra klubber, fagforeninger og forbund må til for å få kastet ALLU-forslaget på søppeldynga. Samtidig må det kjempes gjennom bestemmelser som sikrer de opparbeidede rettighetene i overenskomster og tariffavtaler. FAGLIG KOMMENTAR Kamp nytter! I den seinere tid har det vært flere tilfeller hvor det viser at det lønner seg å kjempe. Det avgjørende er at en er godt organisert, står sammen også over tid og at en har en solidaritet i arbeiderklassen. Rengjøringsbetjentene i NSB Trafikkservice viste at kamp nytter da de gjennom ulovlige streiker og aksjoner seiret over konkurransehysteriet i NSB. Gang på gang var renholderne blitt fortalt av arbeidsgiverne at de var «for dyre». De var med på effektiviseringstiltak som de fikk vite skulle sikre arbeidsplassene. Men uansett var det ikke bra nok for statsselskapet. Til slutt var tålmodigheten brukt opp, og renholderne i Trondheim som sto i spissen for kampen la ned arbeidet som førte til innstillinger og møkkete tog. Kampen førte til seier, 90 prosent av renholderne beholder jobben og tariffavtalen innen Norsk Jernbaneforbund beholdes. At streik nytter viste også de ansatte ved Japan Photo i Fredrikstad (se eget intervju), som ble nektet tariffavtale. De fagorganiserte gikk ut i streik og fikk stor støtte fra fagbevegelsen. SAS er eksemplet på det motsatte. For et par år siden slukte SAS sin gamle konkurrent Braathens, og i dag er de to selskapene slått sammen. Sist var det de ansatte i Braathens som måtte gå. Nå er det SAS-personalet som får gjennomgå. Konsernsjef i SAS, Jørgen Lindegaard, stilte et ultimatum: Gå ned i lønn, eller mist jobben. Og sånn blei det. Fagforeningene, verken til flygerne eller de kabinansatte, hadde styrke til å si nei og gå ut i kamp. Resultatet ble lønnsnedgang på 10 prosent, opp til 20 prosent lengre arbeidstid og reduserte pensjonsrettigheter. Når en gjennomsnittlig årslønn for en kabinansatt var rundt før lønnsnedgangen er dette et kraftig angrep på de ansatte. Linja som fagforeningene i SAS har gått inn på er ei nederlagslinje. Å legge seg flat for arbeidskjøperne gir aldri annet resultat enn nye øksehugg ved neste korsvei. De SAS-ansatte bør heller ta med seg lærdommene fra renholderne i NSB.

6 6 Nr Folk med vanlige inntekter og de som går av før fylte 67 år blir de store taperne med ei omlegging av den typen pensjonskommisjonen legger opp til. Pensjonskommisjonen la den 13. januar fram et forslag til total omlegging av folketrygden. Kommisjonen foreslår blant annet følgende: Dersom levealderen øker, skal pensjonen reduseres Særaldersgrenser skal avvikles Avtalefestet pensjon avvikles Pensjonene til offentlig ansatte reduseres Besteårsregelen fjernes Det store pensjonsranet Den såkalte pensjonsreformen rammer alle som er født etter 1950 unntatt borgerklassen og høytlønte intellektuelle. Folk med vanlige inntekter og de som går av før fylte 67 år blir de store taperne med ei omlegging av den typen pensjonskommisjonen legger opp til. Det er vanlige arbeidsfolk i industri og hotell- og restaurant, renholdere, bussjåfører og omsorgsarbeidere som må betale. De tjener dårligere og blir tidligere utslitte. Hvis forslaget går igjennom, betyr det kroner mindre i pensjon for en industriarbeider. En ingeniør med lønn på øker derimot sin årlige pensjon med , ifølge utregninger fra LOs samfunnspolitiske avdeling. Verst for kvinner Kvinnene vil komme ekstra ille ut, fordi det er flere lavlønte kvinner enn menn, fordi det er flest kvinner som jobber deltid og fordi kvinnene gjennomgående har kortere eller mer oppstykka yrkeskarrierer. I tillegg er det særlig kvinnene som har fordel av de offentlige tjenestepensjonsordningene som nå er under angrep. De som vinner i den foreslåtte pensjonsreformen er Den «dyre» AFP-ordninga Avtalefestet Pensjon (AFP) er en ordning som redder mange utslitte arbeidsfolk fra å havne på uføretrygd. Sjøl om denne tariffesta ordninga bare omfatter ca , blir den framstilt som uholdbart «kostbar» for kapitalen. AFP er foreslått fjernet og erstattet med en fleksibel pensjonsordning fra 62 år. i all hovedsak borgerskapet og privelegerte intellektuelle med lange yrkeskarrierer. For eksempel de som sitter i pensjonskommisjonen Kapitalisme er bruk og kast av mennesker Over en million mennesker i arbeidfør alder er uføretrygda, langtidssjukemeldte, deltidsarbeidende eller arbeidsledige. Logisk sett burde alle skjønne at det er noe fundamentalt galt Straffen er hard for de som går av «før tida»: Sjøl med 40 års opptjening vil en arbeider med normal lønn som går av ved 62 år, tape mellom og kroner i året i forhold til dagens AFP-ordning. Er opptjeningstida kortere (som den vanligvis vil være), blir tapet enda større. med et samfunn som gjør dette mot sine egne innbyggere. Men dette fenomenet interesserer kapitalen og dens stat bare av en eneste grunn: det er for dyrt. Kapitalens svar er å kutte i trygdene og tvinge de som er i stand til det, til å jobbe enda lenger enn til de er 67. Resten skal leve på eksistensminimum og tjene som kapitalens reservearmé. SV godtar pensjonskommisjonens premisser, men vil ha litt bedre fordeling. «I den videre diskusjonen om pensjonsreform blir SVs viktigste oppgave å vise at det er mulig å drive rettferdig fordelingspolitikk også når det skal strammes inn». (Kristin Halvorsen i Dagsavisen ) Innskudd eller ytelse: Hva er forskjellen? Jo, det spiller en rolle om en pensjonsavtale er ytelseseller innskuddsbasert. Begge ordningene er i utgangspunktet basert på en eller annen type fond. Men innskuddsvarianten er en gavepakke til fondsmeglere og børsspekulanter. Viktigst av alt er at du ikke har noen garanti for hva pensjonen din faktisk blir. Hvis LO får en «seier» for tjenestepensjon som innebærer at tilleggspensjonen følger innskuddsprinsippet, er nok en skanse brutt. For dette er en ordning der man nærmest helt er prisgitt svingningene og spekulasjonene på aksjemarkedet. Vi forsøker å vise litt av forskjellen i rammene ved siden av. Innskuddspensjon Innskuddsbasert pensjon er en ordning der utbetalt alderspensjon er et resultat av summen av innskudd (f.eks. 2% av lønn betales inn i pensjonsinnskudd for hver ansatt hvert år og avkastning). Denne pensjonsformen er svært utbredt i en lang rekke land over hele verden. Den gir ingen garanti for hva den endelige pensjonen faktisk blir. Når NHO i det hele tatt går med på en avtale om tilleggspensjon, er det denne typen de ønsker, og LO er farlig på gli når det gjelder å godta dette prinsippet istedenfor ytelsespensjon. Ytelsespensjon Ytelsespensjon er en ordning der ytelsen er klart definert (f.eks. med et pensjonsnivå på 66% av lønn sammen med folketrygden og premien beregnes ut fra valgt pensjonsnivå). Ytelsene fra den kollektive ordningen kommer i tillegg til det man får utbetalt fra Folketrygda. Offentlig tjenestepensjon er en ytelsespensjon og en bruttoordning, dvs. at den kompenserer fullt ut for eventuell reduksjon i Folketrygda. Full opptjeningstid er 30 år. En (privat) tjenestepensjon som nettoordning gir derimot ikke full kompensasjon.

7 Nr Pensjon, skatt og reproduksjon Pensjonskommisjonen har lagd mer eller mindre fantasifulle regnestykker over hva samfunnet må legge til side for å sikre framtidas pensjonsforpliktelser. Enten må utbetalingene kuttes kraftig, eller skattene må økes drastisk, får vi vite. Staten Norge blir målt og veid som om det var en konkurstrua bedrift det dreide seg om. Sjøl om det blir flere eldre, så øker jo samtidig verdiskapninga år for år, og den stopper ikke opp sånn uten videre annet enn som følge av en altomfattende katastrofe, og da trengs neppe noe pensjonsfond Malthus revival Det hele minner om de vulgærøkonomiske teoriene til Malthus ( ), som gikk ut på at menneskene formerer seg raskere enn de naturgitte eksistensmidlene kan økes og at økende elendighet og fattigdom for flertallet følgelig er naturlig. Reaksjonære teorier som blant annet Marx tilbakeviste. Hvis nå skremselspropagandaen om astronomiske pensjonsutbetalinger i framtida faktisk var forankret i virkeligheten, så ville det naturlige svaret være å øke arbeidsgiveravgifta, Folketrygdens aller viktigste inntektskilde. Men dette er et alternativ som ikke nevnes, antakelig fordi det vil føre til ramaskrik i NHO og fordi anbefalingene fra IMF og OECD går ut på å senke arbeidsgiveravgifta. Arbeidskrafta viktigste ressurs I et styrtrikt oljeland er det vanskelig for makthaverne å argumentere for at landet ikke har «råd» til å sørge for sine gamle. Pensjonskommisjonen kommer i sin rapport (NOU 2004:1) i skade for å nærme seg sannheten når den prøver å forklare hvorfor oljeinntektene ikke kan brukes til å betale pensjonene: «Den samlede verdien av arbeidskraften er 15 ganger høyere enn summen av oljeformuen, både den som er tatt opp og plassert i Petroleumsfondet og de gjenværende reservene under havbunnen i Nordsjøen. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs.» Akkurat! Og sånn var det også i 1967, da vi hadde langt færre yrkesaktive enn i dag og ingen oljeformue overhodet. Men la oss heller bruke tall på samme måte som Pensjonskommisjonen og foreta noen framtidsberegninger som kommisjonen har «glemt». For enkelthets skyld tar vi utgangspunkt i Petroleumsfondet, som er anslått i nasjonalbudsjettt til ca 1000 milliarder ved utgangen av 2004 (selv om fondet bare utgjør en liten del av de faktiske olje- og gassinntektene). Ca en fjerdepart av de totale olje- og gassressursene er utnyttet så langt, ifølge Oljedirektoratet. Hvis vi legger disse mrd kroner til grunn og ganger med fire (de resterende uutnytta 75 %), står vi tilbake med mrd kroner. Dette beløpet kan altså ganges med 15, ifølge pensjonskommisjonen, hvilket er lik mrd kroner. Det er uklart hva kommisjonen legger i arbeidskraftens verdi. Men dersom vi legger til grunn en merverdirate på 1:4, det vil si at lønningene utgjør en fjerdedel av den verdien arbeidskraften skaper, står vi tilbake med mrd kroner. Med 14 prosent arbeidsgiveravgift (dagens normalsats) vil da 2100 milliarder gå rett inn i Folketrygda En økning på ett 1 prosentpoeng i arbeidsgiveravgiften ville dermed dekke de 150 milliardene som kommisjonen hevder pensjonsforpliktelsene vil øke med hvert år framover. Skatteøkning er et blindspor LO har vært tidlig på banen og gitt pensjonsreformen de karakteristikkene den fortjener. Det skulle også bare mangle. Men LO godtar i virkeligheten kommisjonens alternativ 3 (skattealternativet), med mer eller mindre varm tilslutning fra venstrepartiene. LO vil riktig nok unngå private pensjonsordninger, men for å finansiere sitt alternativ vil LO: a) bruke fondering (med tilhørende investering) av pensjonsmidler b) høyne skattenivået ytterligere med om lag 5 prosent rund baut Arbeidsfolk i Norge betaler mer enn nok skatt som de gjør. Ikke minst gjennom de indirekte skattene, egenandeler og alskens forbruksavgifter. Kanskje er det på tide å avmystifisere hva pensjon egentlig er og dreier seg om. Reproduksjon av arbeidskrafta Bildet som ustanselig gjenskapes i våre hoder er at pensjon nærmest er en sosialdemokratisk bonus, et ekstra håndslag fra samfunnet når vi eldes og er slitne. Arbeidsfolk betaler de rikes pensjoner, fordi de rike lever lenger. Men pensjon (og også andre trygdeordninger) er i virkeligheten ikke annet enn en bestanddel av de totale reproduksjonskostnadene for varen arbeidskraft. Så lenge vi ikke lever i et samfunn der arbeidere kan elimineres fysisk når de ikke lenger har produktiv verdi, må det borgerlige samfunnet finne en eller annen løsning på eldreproblemet, som i minst mulig grad er til sjenanse for den fortsatt produktive arbeidskrafta. Uten pensjonsordninger måtte kapitalen avstå en betydelig større del av merverdien til lønnskostnader til arbeiderfamilier som var nødt til å forsørge og pleie sine foreldre. Men gjennom sin framtredelsesform, som en månedlig utbetaling etter at man har sluttet å arbeide, framstår pensjonen som en slags bonus. Og det til tross for at det er arbeidsfolk sjøl som har (dobbelt)finansiert hvert eneste øre, kamuflert på den ene sida som skatt (trygdeavgift) av lønnsinntekt og på den andre sida som et «bidrag» fra arbeidskjøperen (arbeidsgiveravgift). Det siste er ikke annet enn en fastsatt prosentandel av de samla lønnskostnadene (for tida 14,1 prosent), det vil si en bestemt brøkdel av den betalte arbeidstida (her ser vi bort fra den ubetalte arbeidstida, som er kilden til merverdien og profitten). Når arbeidskjøperen innbetaler arbeidsgiveravgiften «gir» han en del av din egentlige lønn. En skulle tro at det var nok når arbeidsfolk allerede betaler: (1) Ordinær skatt av lønn, herunder tre prosent «pensjonsavgift», (2) Merverdiavgift (moms) på de aller fleste varer og tjenester (nå også kollektivtransporten) og (3) Egenandeler og avgifter til helsevesenet osv. I tillegg betaler arbeidsfolk de rikes pensjoner, fordi de rike lever lenger. Borgerklassen i Oslo vest blir opptil ti år eldre enn arbeidsfolk på Oslo øst. I utgangspunktet er det diskutabelt om en kobling mellom lønn og pensjon, som er et knesatt prinsipp i EU, i det hele tatt bør godtas. Hva med de hundretusener uten jobb og opptjeningsår? Men skal lønn og pensjon først kobles, så burde et rimelig LO-krav heller være 100 prosent pensjonsdekning i tråd med sjukelønnsprinsippet. Uten noen form for skatteskjerpelser.

8 8 Nr Sentralbanksjefen om globalisering og første verdenskrig: «Utviklingen ble brutt» «D agens globalisering har en historisk parallell. Før første verdenskrig opplevde verden en periode med sterkt økende handel og kapitalflyt over landegrensene. Det var få politiske hindringer, og store teknologiske fremskritt la til rette for økt handel. Velstanden økte. Men utviklingen ble brutt, og i mellomkrigstiden fikk proteksjonismen innpass, med handelsbarrierer og mindre internasjonal handel.» Foredrag av sentralbanksjef Svein Gjedrem (bildet) på Norges Banks representantskapsmøte torsdag 19. februar 2004 Dystert 90-årsminne Utbruddet av den 1. imperialistiske verdenskrigen For 90 år siden brøt den første verdenskrigen ut. Krigen forandra verdenskartet for godt og førte til djup og varig splittelse i arbeiderbevegelsen. Den 1. august 1914 starta 1. verdenskrig da Østerrike-Ungarn og Tyskland erklærte Serbia og Russland krig. Snart sto det europeiske kontinentet i brann, og etter hvert bredde krigen seg til andre verdensdeler. At den imperialistiske kruttønna eksploderte i 1914, skyldtes de store motsigelsene mellom stormaktene på grunn av den ujevne utviklinga av kapitalismen. Krigen var blitt uunngåelig etter at kapitalismen fra slutten av det 19. århundret var blitt imperialisme, med nådeløs konkurranse om markeder, kolonier, råstoffkilder og muligheter for kapitaleksport. Ett eneste skudd mordet på den østerriksk-ungarske tronfølgeren i Sarajevo var nok til å tenne lunta som utløste eksplosjonen. Da krigen var slutt, lå tre store keiserriker i grus (Tyskland, Østerrike-Ungarn, Russland), Oktoberrevolusjonen var et faktum og det var blitt en djup og varig splittelse i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Siden 1. verdenskrig har reformismen og kommunismen stått i skarp motsigelse til hverandre. 2. Internasjonale Den andre internasjonalen (Den sosialistiske arbeiderinternsjonale) blei stifta i Paris i 1889 etter at den første internasjonalen (Det internasjonale arbeiderforbund) var blitt svekka og splitta av anarkistisk innflytelse. Internasjonalen spilte ei viktig rolle Masseslakten i skyttergravene skapte et endeløst behov for nye rekrutter til fronten og «innsats for fedrelandet». i den faglige kampen som vokste fram på slutten av 1880-tallet: Blant annet kampen for effektivt arbeidervern, med kampen for 8-timersdagen som hovedsak, kampen mot barnearbeid og mot nattarbeid for kvinner og mindreårige. Kampen mot krigen og militarismen var også et av de viktigste spørsmåla for 2. Internasjonale. På kongressen i Stuttgart i 1902 blei det etter forslag fra Lenin og Rosa Luxemburg vedtatt en tilleggsresolusjon som sa at hvis det skulle bryte ut krig, var det arbeiderpartienes oppgave å utnytte den sosiale og økonomiske krisa til å framskynde kapitalismens fall. Vedtaket blei gjentatt på København-kongressen i 1910 og Basel-kongressen i Et annet grunnleggende vedtak var gjort på Zürich-kongressen i 1893: Arbeidernes representanter i de borgerlige parlamentene skulle stemme mot alle bevilgninger til militærvesenet og arbeide for å bilegge konflikter mellom landa gjennom internasjonale voldgiftsdomstoler. Men utbruddet av 1. verdenskrig sprengte enigheten i 2. Internasjonale. Reformismen kaster maska Lenin hadde lenge advart mot opportunismen i 2. Internasjonale og vaklinga hos lederne, som bare i ord var mot krigen.

9 Nr EU skjerper kontrollen EU får nå sin egen sikkerhetskoordinator underlagt unionens «utenriksminister» Javier Solana. Ministerrådet har lansert 57 ulike antiterror-tiltak, som i det store og hele er avskrift av USAs antiterrorlovgivning. Det opprettes en rekke nye EU-databaser, herunder en for alle «mistenkelige» personer eller Han forutså at hvis det skulle bli krig, kunne de komme til å gå fra orda sine og bli tilhengere av krigen og støtte det imperialistiske borgerskapet. Allerede under de første dagene av krigen viste det seg at Lenin hadde rett. 4. august 1914 stemte de tyske sosialdemokratene for krigsbevilgningene og ga si støtte til den imperialistiske krigen. Hakk i hæl fulgte et flertall av de sosialistiske lederne i Frankrike, Storbritannia, Belgia og andre land, og gjorde nøyaktig det samme. Dermed hadde den 2. Internasjonalen i praksis slutta å eksistere den var splitta i sosialsjåvinistiske enkeltpartier som førte krig mot hverandre. Gjennom flere konferanser under krigen (i London, Zimmerwald, Kienthal) blei det gjort forsøk på å redde stumpene av den internasjonale bevegelsen. Det førte ikke fram, men konferansene bidro til å skille ut de elementene som sto på et internasjonalistisk standpunkt. Og allerede fra krigens første dager begynte de russiske bolsjevikene å samle de kreftene som sto på et korrekt standpunkt. grupper. Et nytt Schengen-register for personer med opphold i EU (SIS II) og et register over alle som får visum til EU er foreslått, i likhet med at alle flyreiser og grensepasseringer skal registreres. Norge er ikke direkte bundet av Schengenavtalen til å etterape disse tiltakene, men Justisdepartementet har sendt tydelige signaler om at de ønsker å rette seg etter disse «føringene». Lenin bruker den røde feiekosten. Etter krigen Under krigen hadde de russiske bolsjevikene begynt å forberede dannelsen av en ny internasjonale til erstatning for den som hadde svikta så totalt. I mars 1919, mens det nye Russland sto midt oppe i en blodig borger- og intervensjonskrig, blei Den kommunistiske internasjonalen (Komintern) stifta i Moskva. Etter krigen blei det gjort flere forsøk på å samle den internasjonale arbeiderbevegelsen igjen, men det mislyktes. På en kongress i Hamburg i mai 1923 reorganiserte reformistene den 2. Internasjonalen under navnet Sosialistiske arbeiderinternasjonale. Det blei vedtatt nye prinsipperklæringer og vedtekter, og internasjonalen skulle ikke pålegge medlemspartiene noen bestemt politikk. Den reformistiske internasjonalen blei svekka og splitta før og under 2. verdenskrig, men blei videreført etter krigen som Den sosialistiske internasjonale hovedsakelig som et kontor for informasjon om og koordinering av klassesamarbeidspolitikken og med Vest-Europa som hovedområde. I denne formen driver den 2. Internasjonalen sin klassesvikpolitikk videre den dag i dag. Tariffoppgjøret Vage pensjonsløfter og med sin frontfagrolle er Fellesforbundet og Bjørndalen en garantist for I at LOs moderasjonslinje får gjennomslag over stort sett hele fjøla, om det er forbundsvise oppgjør aldri så mye. Gjennomgående blir det ei krone i generelt tillegg til de med lokal forhandlingsrett, og kr. 1,50 til medlemmer uten lokal forhandlingsrett. Medisinen som skal få dette til å gli ned, er kombinasjonen av en eller annen form for tjenestepensjon og et lavt rentenivå. Resultatet av pensjonskravet er så langt et «statsminister-løfte om lovfestet tjenestepensjon», slik Fellesforbundet sjøl presenterer det. Forslaget til en lovfestet tjenestepensjon er så uforpliktende at det kan fungere motsatt for de som allerede har tjenestepensjon. Hvordan det hele ender i offentlig sektor, der de ansatte kan risikere å bli «straffet» for denne lovfestinga, er fortsatt i det uvisse når dette skrives. Presset på folketrygda er nå så stort at LO og forbundene ikke kunne komme utenom pensjonsspørsmålet, særlig ikke etter at LOs kamp for pensjonen rant ut i sand ved forrige korsvei. Resultatet i skrivende stund er at det ikke foreligger noe håndfast resultat. Medlemmene fikk anbefalt et forslag uten å vite hva det betyr for pensjonsspørsmålet. Det eneste som er sikkert, er at allmenn tjenestepensjon tidligst vil bli virkelighet fra høsten Dessuten vil Bondevik koble tjenestepensjonsspørsmålet til den forhatte pensjonskommisjonens innstilling. NHO har fått et oppgjør i havn med Fellesforbundet som legger en mal for lave lønnstillegg, og en tjenestepensjon med vage forpliktelser. Oppgjøret så langt har ikke sikret pensjon inn i overenskomstene, noe som i prinsippet ville gi arbeiderklassen makt gjennom streikeretten over framtidas pensjon. I ei tid hvor velferdsordninger er under press og nedbygging, må en kreve pensjonsordninger inn i overenskomstene. Det holder ikke med tjenestepensjon som arbeidskjøperne har all makt over med noen minstekrav. Minstekrav som kan føre til at mange av dagens tjenestepensjoner kommer under press. Krev en tjenestepensjon som arbeidskjøperne betaler for, kombinert med sikring av folketrygda.

10 10 Løgn på løgn Aldri i nærheten av atommakt Ifølge den tidligere lederen for landets atomprogram, Noman Saad Eddin al- Noaimi, var Irak minst tre år unna å bli en atommakt da Golfkrigen brøt ut i Landet hadde til da produsert under 1 kilo anriket uran, og gjenopptok aldri programmet etter krigen. (AP) Hans Blix: Ulovlig krig Krigen i Irak var ulovlig, selv om den britiske statsadvokaten fortalte myndighetene at den var lovlig, sa den tidligere lederen for FNs våpeninspektører i Irak Hans Blix i et intervju i avisa The Independent tidlig i mars i år. Bare tre dager forut for den militære aksjonen fortalte den britiske statsadvokaten myndighetene at FN-resolusjon 1441 kunne autorisere maktbruken overfor Saddam Husseins regime. Dette er en fortolkning som Jan Petersen prøvde å bringe til torgs i Norge, nettopp med henvisning til den britiske statsadvokaten. Aznar la skylda på ETA Den spanske statsministeren José María Aznar ringte personlig til spanske medier for å si at ETA stod bak terrorangrepet i Madrid samme dag som massakren fant sted, bekreftet redaktør Antonio Franco i avisa El Periódico den 16. mars. Få timer etter attentatet vedtok FNs Sikkerhetsråd en resolusjon som fordømte ETA. Spionasje mot FN I et intervju med BBC hevdet tidligere statsråd Clare Short at britisk etterretning spionerte og avlyttet telefonsamtalene til FNs generalsekretær Kofi Annan rett før krigen mot Irak. Det har åpenbart også blitt foretatt avlytting når det gjelder Mexico og andre vaklende medlemmer av Sikkerhetsrådet, i fasen der USA og Storbritannia benyttet seg av alle pressmidler for å få et flertall av de 15 rådsmedlemmene til å stille seg bak en angrepsresolusjon. Det mislyktes, og USA og Storbritannia gikk til krig uten en FN-resolusjon i ryggen. Tony Blair har nektet å avkrefte anklagene fra sin tidligere statsråd, og har i stedet truet henne med tiltale. Short trakk seg fra regjeringa da Storbritannia gikk til krig mot Irak. Irak i opprør Ett år etter det imperialistiske overfallet på Irak, står USAimperialismen til knes i hengemyra. Det irakiske folkets motstandskamp har gått inn i en ny fase. Daglige bakholdsangrep på okkupantmaktenes patruljer over hele landet, også i de kurdiske områdene i nord, har i vår gått over i åpent opprør, særlig i den heltemodige byen Falluja (som også var senteret for opprøret mot den britiske kolonimakta). Minst 30 amerikanske soldater og hundrevis av irakere er drept i Falluja når dette skrives. USA har valgt å slå grusomt og brutalt tilbake, mot såvel sivilister som moskeer, med bomber, helikoptre og stridsvogner. De amerikanske grusomhetene har fått den russiske presidenten Vladimir Putin til å advare om at sikkerhetsrådsresolusjoner om Irak forbyr «vilkårlig og uforholdsmessig bruk av makt». Mens president Bush fortsatt snakker om amerikanernes «suksess» i Irak, har den britiske utenriksministeren Jack Straw overfor BBC måttet innrømme at kamphandlingene er den «mest alvorlige» trusselen siden krigen offisielt ble erklært vunnet. Pentagon har sjøl måttet bekrefte at 650 amerikanske soldater er drept siden krigen begynte i mars 2003 av disse er nesten en tredjedel drept etter at Saddam ble tatt til fange i desember i fjor. I tillegg kommer et hundretall drepte blant de andre okkupasjonsmaktenes kontingenter. Motstandsbevegelsen har dessuten drept over 700 medlemmer av det lokale quislingpolitiet. Mer enn amerikanere er skadd i krigshandlinger. Verst har krigen sjølsagt rammet irakerne er drept siden krigen startet i fjor, herav rundt sivile, ifølge tall fra Iraqi Body Count amerikanske soldater står fortsatt i Irak. Motstandsfronten Allerede i januar sa Abd Al-Jabbar Al- Kubaisi, leder for Iraks Patriotiske Allianse at «Den væpna motstanden, med sine mellom 45 og 70 angrep om dagen, er så sterk at den skaper enorme militære, økonomiske og politiske problemer for USA. På sitt vis har motstandskampen allerede forsinket amerikanernes globale forebyggende krig. Og på det politiske planet har USA vært fullstendig ute av stand til å stabilisere situasjonen. Amerikanernes Nr Abd Al-Jabbar Al-Kubaisi, lederen av Iraks Patiotiske Allianse. såkalte styringsråd blir mer og mer isolert. Ikke bare rådets medlemmer, men også kollaboratørpartiene som sådan må beskyttes av okkupasjonsmakta, noe som tydelig viser folket hva disse partiene i virkeligheten er». Denne uttalelsen er bekreftet og forsterket av hendelsene siden. Han sa samtidig at en nasjonal motstandsfront snart ville bli etablert, der sjiamuslimene snart ville finne sin plass. Den politiske fronten består av patrioter, kommunister og utbrytere fra det offisielle «kommunistpartiet» (hvor ledelsen har solgt seg til okkupantene), ulike islamske grupper, nasserister, venstre-ba athister og andre grupper som sto i opposisjon til og ble undertrykt av Saddam Husseins regime. Stadig flere sjiamuslimske imamer har etter hvert knyttet seg til. Bremers fiasko Den midlertidige «grunnloven» som USA har fått sitt administrasjonsråd til å vedta under overoppsyn av guvernør Paul Bremer, har fått en trang fødsel. Bremers splitt og hersk-politikk er i ferd med å havarere totalt. Planen om at islamske grupper skulle vende seg mot hverandre i kjølvannet av Ashura-attentatene i Bagdad og Karbala, og dermed underlette ei oppsplitting av Irak, slo feil. Ayatollah al- Sistani som sitter i Administrasjonsrådet er hardt presset, og ser at oppslutningen øker rundt den opposisjonelle sjialederen Moqtada al-sadr, som USA har iverksatt klappjakt på. Etter at hans avis ble forbudt av amerikanerne, har Sadrs Mahdi-milits gått til aktiv motoffensiv. Tidlig i april hadde de vunnet kontroll over byene Kut, Najaf og Kufah. For første gang slåss nå sunni- og sjiamuslimer skulder ved skulder mot okkupantene. Hvis Sistani tvinges til å trekke seg ut, vil det USA-oppnevnte Administrasjonsrådet rase sammen.

11 Nr En vei ut av knipa USA leter etter en utvei som sikrer fortsatt kontroll. Den imperialistiske «løsninga» går i retning av å ansvarliggjøre og forplikte FN, for å lette de økonomiske, politiske og militære byrdene for USA, før de får alvorlige innenrikspolitiske konsekvenser. Det amerikanske budsjettunderskuddet er allerede astronomisk. USAs militærbudsjett øker med 7 prosent fra 375 milliarder dollar i år til 401 milliarder i Men det er sannsynlig at Bush må be kongressen om enda mer penger: Krigen koster USA $ 4-5 mrd (ca 30 milliarder kroner) i måneden. USA satser på å bruke NATO mer aktivt, og vil forsøke å få til en FN-legitimering av prosjektet, slik at bremseklossene i «det gamle Europa» kan ansvarliggjøres. Flere europeiske allierte har tatt til orde for at NATO skal påta seg en felles forpliktelse i Irak, sa den amerikanske NATO-ambassadøren Nicholas Burns 5. februar. Dette er blitt desto viktigere etter det overraskende valgresultatet i Spania, som ga USA en lydig europeisk alliert mindre. Den nye regjeringa i Madrid har truet med å trekke tilbake de 1300 spanske soldatene til sommeren, dersom ikke FN overtar det formelle okkupasjonsansvaret. Så spørs det hvilken formell glasur og hvor store framtidige investeringsfortrinn som må til for at de europeiske imperialistene synes kakestykket er stort nok til at det er forenlig med «prinsippene». USA vil bite seg fast For maktas realiteter vil bestå. Sjefen for de amerikanske okkupasjonsstyrkene har gjort det utvetydig klart at USA skal ha kontrollen også etter at et irakisk interimstyre eventuelt overtar som formell regjering den 30. juni. Vi vil ikke overlate kontrollen før de irakiske sikkerhetsstyrkene er klare, sa generalløytnant Ricardo Sanchez den 11. mars, ifølge NTB. USAadministrasjonen skal deretter operere som «en vanlig ambassade», men Sanchez sa at en amerikansk general fortsatt vil stå ved roret rent sikkerhetsmessig. Koalisjonsstyrkene vil fortsette å utstyre, trene, kommandere og kontrollere våre partnere så lenge det trengs, sa han. Og hvor lenge det «trengs», avgjør sjølsagt okkupanten Formaliteten som gjenstår for Norge og andre NATO-land som har gitt uttrykk for en porsjon tilbakeholdenhet i forhold til sjølve krigen, er å få på plass en «folkerettslig» kulisse som kan selges til opinionen i egne land. NATO-ambassadør Kai Eide sier at «FN må først få en betydelig rolle i Irak og landet må ha en formell regjering på plass før NATO er villig til å vurdere et økt engasjement». Planen om at denne formelle regjeringen skal være på plass 30. juni henger i en stadig tynnere tråd. Nei til NATO og FN En okkupasjon under FNs overoppsyn, attpå til med Irak fullt av hundretusener av amerikanske soldater, er fortsatt en okkupasjon. FN, med generalsekretær Kofi Annan i spissen, lar seg i praksis bruke som redskap for USA. Med unntak av det overraskende nei et til krig mot Irak, har Sikkerhetsrådet i ettertid i praksis sanksjonert okkupasjonen. Avsløringene om at Annan og andre delegasjoner i Sikkerhetsrådet har vært gjenstand for nitid (særlig britisk) overvåking og avlytting, har knapt ført til andre reaksjoner enn at Annan er «skuffet». Og umiddelbart etter terrorattentatene i Madrid presterte Sikkerhetsrådet, nærmest på ordre fra den blåsvarte Aznar-regjeringa i Spania, å vedta en resolusjon som fordømte det baskiske ETA for attentatene. Deretter var Annan lynraskt ute med å advare Spania mot å trekke ut sine soldater, av frykt for smitteeffekt blant andre medokkupanter. Det er kjent at de polske styrkene, som er utplassert i samme område som de spanske, allerede sliter med moralen. Hent soldatene hjem! Vel 150 norske okkupasjonssoldater står under britisk kommando i det sørlige Irak. De norske soldatene ble 7. april sammen med polske tropper omringet av styrker fra Mahdi-militsen, uten at det den gangen kom til blodsutgytelse. Men det er bare et tidsspørsmål før de norske medokkupantene blir aktuelle krigsmål og kan komme hjem i likposer, hvis ikke Bondevik og Petersen bokstavelig talt tvinges til retrett. Et flertall i det norske folket krever soldatene ut av Irak. Bare SV og Senterpartiet krever soldatene hjem, mens opinionspresset har tvunget Ap til å «tenke over saken». Om Norge skal sende drapsmenn i uniform verden rundt blir framfor alt avgjort av at motstanden blir synliggjort på gater og torg, slik den ble den 20. mars. En konsekvent solidaritet og motstand mot okkupasjonen forutsetter klar støtte til det irakiske folkets motstandskamp. Den væpna motstanden er en vesentlig faktor som har hindret USA fra å gå til nye angrep på flere land på Bush sin «terrorliste». Alle okkupanter UT! De norske soldatene skal hjem! Støtt det irakiske folkets rettferdige motstandskamp! Norges krigsbidrag Ved siden av spesialstyrkene, innsatsen av missiltorpedobåter og ubåt i Middelhavet og bruken av norsk AWACS-personell, har Norge stilt forhåndslagrene til disposisjon for USA og lånt ut avanserte jammere og radarsystemer til Storbritannia. I tillegg kommer en omfattende liste av norske krigsprofitører, som har tjent direkte på okkupasjonen av Irak. Nammo (Raufoss) produserer MK211, «dumdum»-ammunisjon Dyno (Sætre/Tofte) lager sprengstoff i Javelin-raketter Kværner Eureka leverer utskytningstårn for TOW-raketter Simrad Optronics leverer lasersikter til en rekke håndvåpen Uniteam (Oslo) lager militære spesialcontainere og gassbeskyttelse T&G Elektro (Bærum) selger kabeldeler og militære connectorer til all slags krigføring Teleplan AS sitt digitale kartsystem, MARIA, brukes av en rekke NATO-land. Systemet kan ha blitt brukt i Irak. Kongsberg Protech selger våpenkontrollsystemer for bakkekrigføring Kongsberg Defense Communication sørger for kryptert militært samband. Kongsbergs sjømissiler Penguin brukes i Persiabukta Vinghøg (Vestfold) våpenstyringsteknologi brukes på stridsvogner Neras kommunikasjonsutstyr brukes i en rekke kampfly Akustikprodukter i Horten selger militært anti-sjokk utstyr Wilh. Wilhelmsen og Actinor stilte skip til disposisjon Hovedkilder: Ikkevold og Aftenposten

12 12 Nr I 10 år har Francisco Caraballo vært holdt som politisk fange av det reaksjonære regimet i Colombia. Men han har ikke latt seg knekke. Hvorfor sitter du i fengsel? Avisa A Verdade, talerør for Brasils Revolusjonære Kommunistiske Parti, har lyktes å få til et intervju med kamerat Francisco, som er leder av Colombias Kommunistiske Parti (marxist-leninistisk) og kommandant for Folkets Frigjøringshær EPL. Revolucion er sentralorgan for Colombias kommunistiske parti (ML) Jeg har vært involvert i revolusjonær virksomhet i sammenhengende 43 år. Jeg var med på stiftelsen av Colombias Kommunistiske Parti (ML) og Folkets frigjøringshær (EPL). Jeg har sloss konsekvent for grunnleggende forandring av den politiske og sosiale virkeligheten i dette landet. Det er derfor jeg har deltatt i forskjellige former for revolusjonær virksomhet. Som opprører har jeg i teori og praksis vært i opposisjon til det rådende samfunnssystemet og staten som forsvarer det. I mange år var jeg utsatt for rabiat forfølgelse fra statens undertrykkingsapparat. Ved flere tilfeller er nyheten om min død kunngjort og det er utlovt belønning for å pågripe meg, død eller levende, i reineste ville vesten-stil. I ti år har jeg sittet i fengsel, først i kasernene til hærens artilleriskole, dernest hos militærpolitibataljonen i Bogota, og til slutt ble jeg overført til sikkerhetssanstalten i Itagui-Antioquia. I henhold til rettspraksis har jeg allerede fullført min soningstid, likevel er jeg dømt til 40 år i fengsel. Dette viser at staten bryter sine egne lover og at rettferdigheten er underordnet styrkeforholdet mellom de som forsvarer status quo og de som søker radikal forandring. Colombia har enorme rikdommer, men folket lever i elendighet. Hva er årsaken til fattigdomen i Colombia? Colombia har 44 millioner innbyggere, to av tre er yngre enn 30 år. Landområdet er på kvadratkilometer, med svært vekslende topografi og klima. Landbruk og husdyrhold er basissektorene av økonomien, med kaffe som hovedeksportprodukt. Det er gunstige forhold for mer kvegdrift og fiskeri, men disse næringene har vært nedtonet til fordel for importer. I undergrunnen fins olje som står for 30% av eksportinntektene, og kull, som representerer 40% av Latin-Amerikas reserver. Ut over dette har vi naturgass, smaragder, gull, sølv, platina, jern, nikkel, uran og kobolt. Jorda inneholder verdifullt biologisk arvemateriale. Industrien, som står for 20% av BNP, produserer tekstiler, mat, kjemikalier og metallurgi blant andre ting. På tross av dette gunstige utgangspunktet, tvinges det enorme flertallet av colombianere inn i elendighet og er marginaliserte, mens en smal elite nyter alle privilegier og fordeler. Oligarkiet, som er forbundet med transnasjonal storkapital, er ansvarlig for landets alvorligste problemer, tilbakeliggenheten og fattigdommen, fordi de som sitter med makta iherdig har iverksatt påbudene fra IMF og Verdensbanken, de har tillempet den nyliberale modellen og «åpnet økonomien». Dette har ført til nedgang i landbruks-, husdyr- og industriproduksjonen, og dessuten fremmet økt utbytting av arbeidskrafta og privatisering av offentlige virksomheter på bekostning av arbeidernes livsog arbeidsbetingelser. Det imperialistiske herredømet, konsentrasjon og sentralisering av produksjon og kapital, tilpasning til den nyliberale politikken og styrking av den finansielle sektor, har utvidet gapet mellom brede lag av samfunnet og ei lita gruppe av storkapitalister. Det er denne gruppa som har hovedansvar for tilbakeliggenheten, elendigheten og volden som flertallet av colombianere lider under. Krav om forandring Hva slags forandringer krever PCC(ML) må skje i Colombia? Combias Kommunistiske Parti (Marxist-Leninistisk) har som sitt strategiske mål realiseringa av en prosess med en demokratisk, anti-imperialistisk revolusjon orientert i retning av sosialisme. Sosialistisk oppbygging forstår vi som en kompleks og langvarig oppgave som logisk krever fundamentale forandringer i politisk bevissthet, av forholdet mellom av krefter som står mot hverandre og i oppsamling av erfaringer i de forskjellige formene for klassekonfrontasjon. Det er nødvendig å fjerne hindringene som står i veien for sosialt framskritt, for utøvelsen av et ekte demokrati og for bedring av leveforholdene til det utestengte flertallet. På taktikkens område krever partiet: å kjempe til forsvar for den nasjonale suvereniteten, å bidra til enheten mellom de latinamerikanske folkene og til internasjonalisme blant arbeiderne alt dette må sees i forhold til mobiliseringene mot innblandinga fra USA i sakene som bare angår våre folk. å forkaste den nyliberale politikken og sjølsagt bidra til å forsvare og å bedre forholdene og livsvilkåra til arbeiderne. å fremme tiltak for ekte demokrati, retten til liv, frihet, verdighet og menneskeretter; mot statsterrorisme, paramilitære og all slags undertrykking av folkets forkjempere. å fremme enhet på forskjellige nivåer i samfunnet, da det er uomgjengelig for å utføre de store forvandlingene som Colombia trenger.

13 Nr Kampen for min frihet er knyttet til kampen som føres på utsida av disse gitrene Francisco Caraballo Alle de politiske eller sosiale tiltakene som partiet fremmer er orientert mot å skape vilkår for forandring som er tilpasset revolusjonens særdrag. Nylig led Uribe-regjeringa et stort nederlag i folkeavstemninga. Hvorfor sa colombianerne nei til Uribe og IMFpolitikken? Det er nyttig å huske at etter hans seier i presidentvalgene i 2002, spredte de store mediene, de viktigste økonomiske gruppene og noen politiske og sosiale sektorer ideen om at colombianerne samstemt støttet alle sider ved politikken til president Alvaro Uribe, og han trodde sikkert på det sjøl. Men flertallet av colombianerne støtter ikke volden som staten stadig hyppigere bruker mot folket, ei heller innblandinga fra Bush-administrasjonen i Colombias indre anliggender. De er heller ikke enige i underordninga for kravene fra IMF. Det colombianske folket avviser den sittende regjeringas utsultings- og undertrykkingspolitikk. Det forklarer hvorfor president Uribe, etter fjorten måneder i regjering, høster en rekke tilbakeslag, herunder nederlaget i folkeavstemninga. Det dreide seg om militariseringa av nasjonens liv og politikken for «demokratisk sikkerhet», som har gitt frie tøyler for all slags diktatoriske tiltak. President Uribe har vist seg bankerott i flere viktige saker: Han mislyktes i å skape et pro-uribeparti, og fikk ikke støtte for sitt forslag om gjenvalg som president, som han planla å bruke til å forlenge sin periode. Han har mistet den unisone støtten i de store mediene; han fikk ikke til å gjenopplive ideen om ei avstemning ved hjelp av politiske manøvrer, han fikk ikke tilslutning for Særtraktaten for beskyttelse av colombianske innvandrere i USA. Som følge av alt dette har utilfredsheten med og kritikken av hovedlinja i politikken til Uribe-regjeringa vokst, og åpner enorme muligheter for folkets kamper her skal en ha i minne at det i år er kunngjort nye tiltak som berører store grupper av befolkningen. Hva er Plan Colombia? Og hva er det regionale Andesinitiativet? Jeg tror at det er mulig å slåss for frihet, i større eller mindre grad, uansett hvilke vanskeligheter en møter. Hovedsaken er viljen til å gjøre det... Om Plan Colombia Plan Colombia er del av USAs strategi for å styrke sitt herredøme i Amerika. Denne imperialistiske politikken har sine forløpere i kaldkrigsstrategien og doktrinen om «nasjonal sikkerhet», som har avgjørende innflytelse på den latin-amerikanske virkeligheten og Colombia spesielt, på grunn av landets betydning fra et geopolitisk synspunkt. I desember 1998 la daværende president Andres Pastrana fram Plan Colombia forkledt som «Forandring for Fred», i et forsøk på å skjule planens virkelige ansikt. I førstninga ble vekta formelt lagt på kampen mot narkotraf ikken, men et år seinere ble planens militære innhold tydelig; den skulle rettferdiggjøre restr ukturering, styrking og modernisering av militærapparatet. Sammen med disse tiltakene har tilstedeværelsen av militære styrker tiltatt. Både etterretnings- og teknisk personell i tillegg til elitetropper opererer på colombiansk territorium. USA har forsterket sin «luftavskjæring» og har installert radarstasjoner forskjellige steder i landet. Etter 11. september, under dekke av krigen mot terrorisme som Bush har erklært, har denne aktiviteten økt påtakelig. Sett bort fra den militære sida, som er den primære delen i deres planer, har Plan Colombia også andre komponenter: På det økonomiske området er den koplet til interessene til store oljeselskaper i De forente Stater og Storbritannia, for at de skal overta landets energiressurser. De var med på å utforme dokumentene i planen og har investert stort i beskyttelse av disse ressursene gjennom avtaler med paramilitare grupper. På det politiske planet er repressive tiltak innført som tar sikte på å slå til mot krefter som står i opposisjon til eller som kjemper imot regjeringa. Nylig ble Antiterroristloven vedtatt av kongressen, noe som utvilsomt vil øke voldsbruken mot befolkningen. I dag veier den negative vektskåla tyngst og varsler farlige tendenser, ikke bare for Colombia, men for regionen. Det er åpenbart at De forente Stater og transnasjonale fortsetter neste side

14 14 Nr Europa i kamp mot nedskjæringer Den 3. april fant det sted digre demonstrasjoner i Tyskland, med til sammen en halv million deltakere i byer som Berlin, Stuttgart og Köln. Fagforeningene og en rekke andre masseorganisasjoner arrangerte protestene, som var rettet mot de voldsomme sosiale nedskjæringene som blir satt ut i livet av regjeringskoalisjonen av Sosialdemokratiet og De grønne. Francisco Caraballo (forts. fra foregående. side) selskaper har økt innsatsen for å kontrollere ressursene i Andesregionen, ikke bare når det gjelder oljeutvinning. Se for eksempel på planen for en inter-oseansk korridor mellom Tumaco, Manaos og Belem do Para, planen for en mellomsjøisk kanal mellom Atrato og Truando og kontrollen med Amazonasfloden. Deres fremste interesse er kontroll med Amazonas-området, som er viktig for menneskehetens framtid. Amazonas produserer 40% av verdens oksygenforsyning, inneholder det største biologiske mangfoldet på planeten og er også en kjempestor ferskvannskilde. Men framfor alt må en se på de ekstraordinære oljereservene i denne regionen. For olje henger sammen med krigene som USA gjennomfører. Det regionale Andes-initiativet er fase to av Plan Colombia. Det ble først presentert som en strategi for Colombia, men deretter ble det lagt fram i sin fulle dimensjon. Dette viser til en viss grad realiteten og hensiktene til USAs regjering. Det som begynte under dekke av kampen mot narkotrafikk er blitt omformet til en kamp mot folkene og mot de som motsetter seg USA-intervensjon og -dominans i disse landene. President Bush utnytter et hvilket som helst påskudd for å gå til aggresjon og krig. I forhold til militærkomponenten av Plan Colombia må en huske at president Uribe, som en trofast medløper for USAs regjering, rettferdiggjør og støtter opp om Bush politikk. Følgelig har han sagt at Colombias problem er en felles fiende for demokratiene på kontinentet og at voldelige colombianske grupper utgjør en destabiliserende fare for alle demokratier i regionen. For oss er dette et forvarsel om at Pentagon har til hensikt å forvandle militærbasen på Alcántara, i det nordøstlige Brasil, til et militært operasjonssenter som står til tjeneste for De forente Stater; utstasjonering av amerikanske tropper på militærbasen Manta i Ecuador; befestninga av kontrollpunkter til lands, til vanns og i lufta i regionen; planen til Sørkommandoen om å trekke statene som grenser opp mot Colombia inn i sin plan for en anti-opprørskrig, ved å trampe på den nasjonale suvereniteten og folkenes selvbestemmelse. Som svar på den politikken som USAs regjering fører i Latinamerika, er det særlig nødvendig å forene kreftene og kampene som de latinamerikanske folkene fører for suverenitet, ekte demokrati og menneskeverd. Kreftene må forenes Folkets frigjøringshær (EPL), Den nasjonale frigjøringshæren (ELN) og Colombias revolusjonære væpna styrker (FARC) er de viktigste geriljastyrkene i Colombia. Er det mulig å forene disse kreftene omkring et program? Jeg tror at det ikke bare er mulig, men uomgjengelig, ettersom det er nødvendig for den revolusjonære bevegelsens framgang. Bare ved hjelp av enhet kan det bli større kraft i styrkene som kjemper for revolusjonær forvandling av realitetene i landet som peker mot ei bedre framtid for colombianerne. Jeg er overbevist om at alle organisasjoner ønsker å gå fram mot større grad av enhet, med tanke på at vi står overfor de samme fiendene og vi har sammenfallende strategiske mål, i bunn og grunn veiledet av de samme idealene. Men en må innse at det er forskjell på ønsker og praksis, det er sannheten... Hvordan kan du kjempe for frihet som en fange dømt til mer enn førti år i fengsel? Jeg tror at det er mulig å slåss for frihet, i større eller mindre grad, uansett hvilke vanskeligheter en møter. Hovedsaken er viljen til å gjøre det... Dommen som den colombianske staten har tildelt meg er et uttrykk for dens hevn. Av den grunn har staten i mitt tilfelle overtrådt sine egne normer; i mitt tilfelle er det ikke en juridisk, men en politisk situasjon; dommerene har forstått det på denne måten og det har vært klart fra øyeblikk da de utsatte meg for denne farsen. Jeg har fordømt statens mangel på moral og rettens manglende kompetanse til å dømme min oppførsel og min revolusjonære aktivitet. Forståelsen av dette har hjulpet meg til å forsone meg med situasjonen og lære å fungere i samsvar med omstendighetene. Det viktigste for meg har vært ikke å forbli på sidelinja av den politiske virkeligheten eller av min revolusjonære aktivitet. Dette krever vedvarende anstrengelser for å overvinne de mange og stadige hindringene. Jeg er klar over at kampen for min frihet er knyttet til kampen som føres på utsida av disse gitrene av mengder menn og kvinner som slåss for sin virkelige frihet.... Intervjuet er noe nedkortet. Oversatt fra engelsk og portugisisk av Revolusjon og Kommunistisk Politik.

15 Nr De kriminelle attentatene i Madrid Den kommunistiske organisasjonen Octubre sendte ut denne erklæringa umiddelbart etter terrorattentatene i Madrid den 11. mars, da det ennå var uvisst hvem gjerningsmennene var. Det brutale, blodige attentatet tidlig den 11. mars, som har kostet omtrent 200 mennesker livet, tidspunktet kl om morgenen og stedene som ble valgt, viser tydelig at det var arbeiderklassen og det arbeidende folket som var målet. Uansett hva slags ideologisk eller politisk dekke gjerningsmennene bak de barbariske attentatene skjuler seg under, indikerer deres brutalitet og grusomhet mot sivile på tidspunkter og steder med stort menneskemylder, at man bevisst har gått inn for å anrette størst mulig skade ved å benytte terroren som politisk våpen, noe som er karakteristisk for fascismen. Aznar-regjeringa, monarkiet og dets regime er ikke dem som skal fortolke arbeidernes smerte. De som systematisk og konstant har angrepet arbeiderklassens rettigheter og gitt blanke i dens krav, skal ikke nå stille seg opp og representere den eller gi inntrykk av en sosial konsensus ved å utnytte befolkningens rettferdige harme. På samme måte som den 11. september ble den imperialistiske Bush-regjeringas alibi for å igangsette sin doktrine om «forebyggende krig», som har medført død og ødeleggelse i Afghanistan og Irak, og for å innskrenke det amerikanske folks sivile og politiske rettigheder, utnytter Aznarregjeringa morgenens uhyrlighet, som objektivt styrker reaksjonen, til å rettferdiggøre sin nasjonale og internasjonale politikk, som splitter folkene i Spania og drar oss inn i aggresjon mod tredjeland og underkaster oss den amerikanske regeringas militarisme. Manipulasjonen fra regjeringa, som i sine offentlige uttalelser setter likhetstegn mellom terrorisme og enhver form for politisk opposisjon, har gått til en ny ytterlighet ved å inkludere forsvaret av den monarkistiske forfatninga i slagordene for oppfordringa til å fordømme ugjerninga i dag morges. Dessverre har flertallet av lederne på den institusjonelle venstrefløyen akseptert, «nådd konsensus om», regjeringas holdning. Vi må unngå at høyrefløyen misbruker dette kriminelle attentatet til å forsterke sin reaksjonære og antifolkelige politikk. Aznar, Rajoy, Acebes og co. forsøker å forvirre Spanias folk ved å likestille terrorisme med sjølbestemmelse og republikanisme. Spanias kommunistiske organisasjon Oktober uttrykker sin solidaritet med ofrenes familier og med arbeiderne i Madrid og oppfordrer alle progressive organisasjoner, personer og venstrefløyen til å bevare den nødvendige ro, besluttsomhet og enhet for å fortsette kampen for vår klasses frigjøring og framskritt overfor barbariet. Madrid, den 11. mars 2004 Spanias Kommunistiske Organisasjon Oktober Det spanske folket lot seg ikke lure av regjeringas løgner. De gikk mann av huse og protesterte foran kontorene til regjeringspartiet PP, som de holdt ansvarlig for både krigen og terroren. Aznar og PP tapte valget som fant sted få dager etterpå. Fritt fram for PST Et offentlig utvalg har gitt Politiets Sikkerhetstjeneste PST en rekke nye virkemidler. Blant annet skal politiet få framprovosere ulovlige handlinger. En ikke ukjent politipraksis skal altså få godkjenningsstempel. Utvalget ble satt ned av Stoltenbergregjeringa i juli 2001, før terrorangrepene i USA 11. september. Men det er ikke vanskelig å se likhetene med USAs og EUs stadig mer fascistliknende lovdefinisjoner. Hvis utvalgets forslag går igjennom i Stortinget vil spesielt PST få en rekke nye verktøy overfor «alvorlig kriminalitet med strafferamme på over ti år», angivelig for å hindre terrorister. Forslaget åpner blant annet for at politiet skal kunne gjennomføre provokasjoner overfor kriminelle slik at de begår straffbare handlinger. Infiltrasjon av kriminelle miljøer skal tillates, og polititjenestemenn som begår straffbare handlinger i denne sammenhengen skal gå fri for straff. Utvalgets flertall vil også tillate hemmelige ransakinger og bruk av skjult fjernsynsspaning og teknisk sporing. Politiet skal for eksempel ha lov til å sjekke harddisken på datamaskiner. Utvalgslederen har ifølge avisa Klassekampen (30. mars 2004) sagt seg uenig i deler av Lundkommisjonens konklusjoner. Blant annet gjelder det i spørsmålet om det er ulovlig å være medlem av en revolusjonær organisasjon. Det skal tydeligvis trekkes et slør over Lundkommisjonens konklusjoner og anbefalinger i forbindelse med den ulovlige politiske overvåkninga. Det enkleste for makthaverne er å sørge for at alle typer overvåkning og infiltrasjon blir «lovlig» J.St.

16 16 Nr EUs nye grunnlov En grunnlov for EU skulle etter planen vedtas i løpet av høsten Som kjent endte det i havari under det italienske formannskapet, med Silvio Berlusconi i spissen. Men dette tilbakeslaget var midlertidig. Og sterke krefter hadde trolig liten interesse av at Berlusconi skulle gå inn i historien som fadder for den nye forfatninga. Grunnloven vil legge rammene for hvordan EU skal utvikle seg videre. Men den kommer også til å fastslå hva slags politikk EU skal føre på viktige områder. Den nye grunnloven skal erstatte alle de traktatene som EU etter hvert har bygd inn i hverandre som kinesiske esker, Roma -traktaten fra 1957, Enhetsakten fra 1986, Maastricht-traktaten fra 1991, Amsterdam-traktaten fra 1997 og Nice-traktaten fra Forslaget til grunnlov definerer i løpet av 260 sider EUs mål, grunnleggende regelverk, institusjoner, beslutningsprosedyrer og EU-borgernes grunnleggende rettigheter. Nytt er det at Unionen får status som juridisk person og kan opptre som en stat utad. Det betyr at den kan inngå avtaler som forplikter medlemsstatene uten at avtalene trenger å bli ratifisert i den enkelte medlems stat. Nytt er det også at EU-lovers forrang framfor nasjonale lover grunnlovfestes. Inntil nå har dette viktige EUprinsippet hatt ryggdekning i en dom i EF -domstolen fra Kilde: Notat fra Nei til EU. En rekke notater og skriftserier finne på Det første forsøket på å få vedtatt en EU-forfatning strandet. Nå legges det opp til at den nye grunnloven skal undertegnes i Madrid angivelig «i solidaritet med terrorofrene». ML-partier og organisasjoner i Europa har tatt initativ til følgende opprop: Felles kamp mot grunnloven til de europeiske monopolene Etter de fascistiske bombeangrepene i Madrid, ønsker regjeringene i Den Europeiske Union (EU) å skru opp tempoet for å få ratifisert EU-grunnloven og tvinge den på folket. Tross alle indre motsetninger, går utviklingsprosessen av den Europeiske Unionen videre. Grunnloven hogger nyliberalismens krav og anbefalingene til storselskapene ut i stein, og tvinger alle medlemsstatene til å gjøre den til sin egen forfatning. I alle land innebærer dette mer privatisering og velferdskutt, mer arbeidsløshet og fleksibilisering, mer utbytting og mindre arbeidervern, i en allmenn bølge av sosial dumping. Denne sosiale dumpingen vil bli forsterket i og med utvidelsen av Unionen til land i Øst-Europa. De eneste som tjener på denne politikken er de store aksjonærene, de rike som blir enda rikere. Grunnloven er også et redskap rettet inn mot undertrykking av demokratiske retter og framskrittsvennlige holdninger. Grunnloven innskrenker folkets muligheter i hvert enkelt land til å bestemme over sine egne saker og sin egen framtid, gjennom å gi større makt til overnasjonale organer styrt av de store monopolene, slik som EU-kommisjonen i Brussel. Selv om den formelt anerkjenner retten for en medlemsstat til å tre ut av Unionen, vil grunnloven på sikt gjøre det vanskeligere for nasjonene som ønsker å gå ut av Unionen å utøve denne retten. Idet de følger USA-imperialismens eksempel og dens «antiterrorisme»- retorikk, får de europeiske statene mer og mer preg av politi-stater, som spionerer på og overvåker borgerne, som kriminaliserer alle slags folkelige protester og forsterker samordningen av alle undertrykkingsorganene. Unionen forsterker seg som en festning overfor de ikke-europeiske folkene, som er tvunget i utlendighet som følge av elendigheten og krigene som det imperialistiske systemet har forårsaket. Denne grunnloven er også ledd i bygginga av en europeisk superstat, i konkurranse med andre imperialister, særlig USA-imperialismen, vår tids største supermakt som påtvinger sitt herredømme gjennom sin «uendelige krig» over hele verden. Denne konkurransen betyr mer militær konfrontasjon, mer plyndring av de undertrykte landene i Afrika, Asia og Latin-Amerika. For å undertvinge seg andre og for å konkurrere med andre imperialistiske makter, utvikler Den europeiske Unionen en europahær og en europeisk våpenindustri som sluker mengder av penger, kunnskap og rikdom på bekostning av utdannelse, helse, osv. Vi sier nei til en Europahær Vi sier nei til EU-grunnloven som bare tjener interessene til de store monopolene; en reaksjonær grunnlov rettet mot Europas folk, folkene i de undertrykte landene og alle verdens folk Vi krever retten for folkene i de enkelte landa til å si sin mening om grunnloven gjennom en folkeavstemning Vårt svar på denne grunnloven er internasjonal solidaritet og internasjonal klassekamp Vi kjemper for en verden befridd for imperialistiske undertrykkingskriger Vi oppfordrer arbeiderne og folkene om å forkaste denne grunnloven gjennom å si et utvetydig NEI April 2004 Arbejderpartiet kommunisterne (APK) Danmark Arbeidernes kommunistparti (PCOF) Frankrike Den kommunistiske organisasjonen Oktober, Spania ML-gruppa Revolusjon, Norge. Partier som hadde sluttet seg til uttalelsen per 10. april: Tysklands kommunistiske parti (KPD) Organisasjonen for gjenoppbygging av det italienske proletariatets kommunistiske parti Arbeidets Parti i Iran Flere partier og organisasjoner har tilsluttet seg når bladet går i trykken. Oppropet er åpent for tilslutning fram til midten av mai.

17 Nr Den kollektive momsbløffen Foto: Flytoget Fra 1. mars betaler du 6 prosent skatt (merverdiavgift) på billetten når du reiser innenlands med ferge, fly, buss, bane eller drosje. Av Jan R. Steinholt Det kommer naturligvis i tillegg til skatten du fra før av har innbetalt til stat og kommune for blant annet å finansiere kollektivtrafikken Reformen er genialt blitt markedsført som et håndslag til kollektivtrafikken og kommunene. Knapt en eneste røst har hevet seg mot denne «miljøvennlige» handlinga. Noe av bakgrunnen er at momsen ikke fører til nevneverdige takst- og billettøkninger med en gang av den enkle grunn at trafikkselskapene får en gavepakke for årets 10 siste måneder som gir de fleste betydelig nettogevinst. Gavepakke til transportselskapene I sitt brev til fylkeskommunene av 7. november 2003 skriver samferdselsminister Torild Skogsholm (V): «Regjeringens forslag om å innføre merverdiavgift med lav sats (seks prosent) for persontransport, er beregnet å gi en samlet årlig gevinst for trafikkselskapenes drift av kollektivtransport med om lag 500 millioner kroner». Denne gavepakken blir dandert med lysegrønne ønsker for framtida: «Det er på denne bakgrunn all grunn til å vente at en del av gevinsten (min uth. J.St.) ved momsreformen tilfaller fylkeskommunene i form av en årlig gevinst som gir mulighet for å planlegge og utvikle et mer attraktivt kollektivtilbud.» Den som lever, får se. Men tross sin kommende innsparingsgevinst i inneværende år, er det få eller ingen av transportselskapene som har satt ned sine priser fra 1. mars. Flere har derimot økt takstene. Momssystemet er skatt for folk, og «liksom-skatt» for kapitalen For folk flest er moms noe du må betale ekstra hver eneste gang du handler en vare. Etter hvert er denne skatten også blitt lagt på de fleste tjenester. Moms er kort sagt en ekstraskatt, uten noen som helst fradragsmulighet for den vanlige forbrukeren. Dette er bakgrunnen for langvarig politisk konsensus om at persontransport og blant annet kinodrift måtte skjermes, fordi moms på disse områdene ville slå spesielt sosialt urettferdig ut. Derfor begynner man forsiktig, med bare seks prosent merverdiavgift (mot normalt 24 prosent). Imidlertid er omsetninga innafor disse områdene enorm i form av billettsalg. Oslo Sporveier aleine frakter f.eks. 162 millioner reisende i året. Moms er bra for noen Merverdiavgift (eller moms) er ikke et problem for alle. For næringsdrivende med større kapitalinvesteringer og eksterne vedlikeholdsutgifter, betyr moms for de flestes vedkommende gevinst og/eller betalingsutsettelse. Ulempen består i at de får mer administrativt papirarbeid. Når et rørleggerfirma eller en storbedrift i løpet av en periode (såkalt mva-termin) leverer varer eller tjenester for la oss si kroner, må det legges 24 prosent såkalt utgående moms (kr 2.400) oppå den egentlige vareprisen. Denne momsen er i prinsippet «skatt til fellesskapet». Men bare i prinsippet. For rørleggerfirmaet har kanskje kjøpt inn rør og pumper for la oss si 8000 kroner. I tillegg kommer momsen, som vil være 24 prosent inngående merverdiavgift, eller 1920 kroner. Den faktiske momsen firmaet dermed betaler til kommunekassereren er: 2400 kroner (24 pst utgående mva) kroner (24 pst inngående mva) = 480 kroner (faktiske innbetaling) Hvis rørleggerfirmaet, som trafikkselskapene, kunne operere med 6 prosent utgående moms og 24 prosent inngående, ville det i dette regneeksemplet ha fått merverdiavgift tilbakebetalt fra kommunekassereren: 600 kroner (6 pst utgående mva) kroner (24 pst inngående mva) = kroner (refundert moms) Fordi trafikkoperatørene nå som andre næringsdrivende AS kan motregne en lav utgående moms (6 pst) mot en høy inngående moms (24 pst), får de langt penere regnskapstall enn før. Det er derfor snarere «all grunn til å vente» at dette kan bli et politisk argument for lavere, og ikke større, tilskudd fra de bånnskrapte kassene i fylkeskommunene. Resultatet blir ikke mer kollektivtrafikk, bare rikere transportører. EU vil ha moms rund baut for å finansiere øst-utvidelsen Som så ofte ellers spøker EU også her i kulissene. EU planlegger et nytt direktiv som vil legge moms på busser, som ledd i sin stadige harmonisering av avgiftene og den offentlige sektor i medlemslanda. EUs budsjettkommissær Michaele Schreyer har tidligere uttalt at hun ønsker en harmonisert skatt som delvis flyter direkte inn i EU-budsjettet, og at merverdiavgift (moms) vil være en måte å sikre finansiering av øst-utvidelsen på. (intervju i den østerrikske avisa Der Standard, oktober 2002) I Danmark har trafikkoperatørene varslet prisøkninger på opptil 15 prosent hvis direktivet blir gjennomført. I Finland og Sverige er moms på persontransport allerede innført. Nettmagasinet Revolusjon

18 18 Nr Molotov var den de fleste antok ville overta etter Stalins død i Slik gikk det ikke. Felix Tsjujev møtte Vjatsjeslav Mikhailovitsj Molotov regelmessig de 17 siste åra av Molotovs liv, fra 1969 til De hadde i alt rundt 140 langvarige samtaler, som ble nøye nedtegnet og som danner grunnlaget for boka vi bringer noen korte utdrag fra. Historikeren Shota Kvantaljani deltok i mange av samtalene i perioden Molotovs livsløp var uløselig vevd sammen med Oktoberrevolusjonen og Sovjetunionens historie. Han samarbeidet med Lenin, var medlem av den militære revolusjonskomiteen som forberedte Oktoberoppstanden i Petrograd og var viseformann i statens forsvarskomité under den store fedrelandskrigen (Annen verdenskrig). Han innehadde høye verv i partiet og staten, var utenriksminister i mange år, og traff de aller fleste framstående skikkelsene i det tjuende århundret. Molotov blir gjerne ansett som den som sto Stalin aller nærmest. Sjøl om han falt i en viss unåde hos Stalin først på femtitallet, forsvarte han Stalins linje helt til sin død. Samtidig var han blant de få som våget å motsi Stalin og kritisere enkelte av hans synspunkter når han fant det påkrevd. Molotov ble kastet ut av partiet av Krustsjov, som han opponerte mot sammen med blant andre Malenkov og Kaganovitsj, i den såkalte «antipartigruppa». Han godtok aldri revisjonistenes teser om «fredelig sameksistens» og nektet å ta sjølkritikk for sin Vjatsjeslav M. Molotov erindrer Om prosessene De som påstår at prosessene var dårlig regissert, er i sin dumskap rett og slett allierte med hvitegardistene. Verken GPU eller noen annet sikkerhetsorgan kunne ha fabrikkert prosessene på den måten. Det ble gjennomført tre store prosesser: i 1936, 1937 og 1938, der mye materiale ble gjort offentlig. De tiltalte var fullstendig demoraliserte, og de avslørte atskillig omkring sine gjerninger. Jeg tror og går ut fra at de holdt tilbake informasjon under sine vitnemål og at de forsøkte å villede på visse områder. Å si at folk som Krestinskij og Rosengolts, folk som Jagoda, som Bukharin og Pjatakov alle fulgte et slags manus er absurd! Så lenge imperialismen består vil sånt som dette gjenta seg gang på gang. Det vil være høyrefolk og venstrefolk. Så lenge imperialismen fins, slipper vi ikke av med dette. «Om ikke dere hadde vunnet fram i 1937 ville Sovjetregjeringa kanskje ikke lenger ha fantes», sa Shota Ivanovitsj. Nei, det er en ytterliggående antakelse. Det ville ha vært flere ofre. Vi ville ha vunnet fram uansett. Men det ville ha krevd milliontalls flere ofre. Vi ville ha måttet slå tilbake den tyske invasjonen og slåss mot den indre fienden på same tid. [16. juni 1977] Du blir anklagd for at Stalin angivelig tok livet av de mest begavede folkene i landet. Skulle de mest begavede være Trotskij, Sinovjev og den slags? Med den slags talenter ville vi ha blitt satt tilbake. Det fins begavelse og begavelse [28. desember 1977] En ny versjon er framsatt når det gjelder de åpne prosessene i 30-åra. Det blir sagt at de tiltalte fikk løfte om å få beholde livet til gjengjeld for inngående tilståelser noe i den stilen. Det er en hvitegardistversjon. Det er noe de har funnet på. Sånne påstander fantes tidligere også. Er de komplette tomskaller, eller hva? [28. april 1976] «Det er folk som klandrer dere», sa Shota Ivanovitsj, «for at dere ikke gjorde jobben grundig i Det burde ha vært hardere undertrykking fordi mange skjulte fiender ble latt i fred. Du har vist i ditt memorandum at dobbeltspillere fikk adgang til partiet!» Ja, både i de regionale partiorganisasjonene og i folkekommissariatene. I sjølveste politbyrået fantes det folk som ikke trodde på saken vår. Rykov, for eksempel. Og Sinovjev også. Rykov var overbevist om at det ville komme til en oppstand i Donregionen. Hvordan kan vi nå forklare den bitre striden innad i partiet forut for krigen? Dette er et svært viktig spørsmål, en ytterst vesentlig ide som jeg først ikke fikk tak i. Utbytterklassene var ikke ennå blitt avskaffet, og dette gjenspeilte seg i partiet. Man sier nå at utbytterklassene var eliminert på den tida. I 1937 fantes det ikke en eneste kulakk Man anså jobben som avsluttet dagen etter at kulakkene var blitt deportert! La meg nå vise til hva som ikke var sluttført. Kulakkene var slått, ja. Men det betydde ikke endelig seier. Kulakkmentaliteten kan en iaktta i dag også, og det i stort omfang. Partimedlemmer tar kulakkene i forsvar! «De er hardtarbeidende» argumenterer enkelte. Mange skribenter sier slike ting. Fullstendige treskaller! Folk sier at Lenin aldri ville ha behandlet sine motstandere slik som Stalin gjorde. Stalin viste en despotisk personlighet. Lenin brukte en masse tid på en person som Trotskij! Det var en annen æra, og det fantes ingen andre alternativer. Sånn var det. «Jeg forlater partiets sentralkomité. Jeg går ut av regjeringa», truet Lenin [dersom ikke opposisjonen mot Brest-avtalen gikk over til hans standpunkt]. Så langt var tingene kommet, forstår dere! Sjølsagt viste Lenin seg mer fleksibel i visse tilfeller. Stalin var mindre tolerant. Men, på den andre sida forlangte Lenin at Sinovjev og Kamenev matte bli utstøtt fra partiet i tida for Oktoberrevolusjonen, mens Stalin forsvarte dem. Det kunne slå begge veier, avhengig av hva det gjaldt. Men en kan ikke si at Lenin var ettergivende. Han brukte ikke tid på å tørke snørr og tårer. Lenin bør ikke framstilles slik. [30. juni 1976]

19 Nr innsats i partiledelsen og sitt forsvar av Stalin. Molotov kjempet imot revisjonistene og holdt fast ved mange marxist-leninistiske prinsipper. Men han var nok preget av et halvt liv i ledelsen av parti og stat og en mekanisk tro på at Sovjetsystemet var sjølkorrigerende. Enten forsto han ikke den moderne revisjonismens vesen, eller han ville helt enkelt ikke innse sannheten. Paradoksalt nok søkte han trassig år etter år om å få gjenopptatt partimedlemskapet. Molotov led av en overbevisning om at Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP) på et eller annet tidspunkt ville korrigere kursen og overvinne revisjonismen. Vjatsjeslav Molotov døde 96 år gammel, den 8. november Det går tydelig fram av samtalene med Tsjujev at hukommelsen og den tankemessige klarheten til den aldrende Molotov var utmerket. Mange av hans utsagn og svar på historiske spørsmål er viktige korrektiver når det gjelder å forstå bolsjevikenes linje og Sovjetunionens historie og også for å ane noen av årsakene til revisjonismens fredelige kontrarevolusjon etter Stalins død i Dessverre er ikke samtalene med Molotov utgitt på norsk, og vi har bare mulighet til å gjengi noen korte utsnitt, oversatt av oss. Vi har denne gangen valgt ut noen samtaler omkring prosessene i 30-åra. Flere utdrag kommer i seinere nummer av Revolusjon. Teksten i kursiv er innspill og spørsmål fra bokas forfatter Tsjujev og historikeren Shota Kvantaljani. Demonstrasjon i 1937 med plakater av Stalin og Molotov. Vjatsjeslav Mikhailovitsj Molotov oppr. Skrjabin ( ) Molotov kommer av det russiske ordet for hammer («molot») 1905 Deltok aktivt i revolusjonsåret 1906 Slutter seg som 16-åring til Lenin og bolsjevikene I forvisning i Sibir 1912 Grunnlegger avisa Pravda sammen med Stalin 1915 Forvist til Sibir 1916 Leder bolsjevikenes Russlandsbyrå under februarrevolusjonen i Valgt inn i Politbyrået i SUKP 1930 Formann for Folkekommissærenes Råd etter oppgjøret med høyreopposisjonen 1939 Blir utenriksminister etter Litvinov og framforhandler ikke-angrepspakten med Tyskland 1949 Avløst som utenriksminister 1953 Tilbake som utenriksminister 1956 i opposisjon til Krustsjov, bl.a. på grunn av forsoningslinja overfor Tito. Avsatt fra sentrale partiverv Del av «antipartigruppa» sammen med Kaganovitsj, Vorosjilov m.fl. Fratatt partimedlemskapet og utnevnt til ambassadør i Folkerepublikken Mongolia inntil han trakk seg i Vi kunne ikke gjøre opphold [i åra] for å gå grundig igjennom en persons rulleblad og framskaffe objektive fakta om ham. Vi hadde verken tid eller ressurser til å vente med å handle. I noen tilfeller hang vår saks skjebne i en tråd. Jeg mener at vi handlet korrekt, selv om det innebar enkelte uunngåelige, også noen grove, overdrivelser. Men det fantes ingen annen vei i den perioden. Hvis opportunistene hadde seiret, ville de selvsagt ikke ha fulgt den kursen vi hadde. Men siden, under krigen ville det ha blitt mye intern splid som ville ha virket inn på alt arbeidet vårt, på selve Sovjetmaktas eksistens. Vi kan og må kritiseres, vi bør endog anklages for overdrivelser. Men jeg tror ikke vi hadde noe alternativ den gangen. Det var det beste av de alternativene som forelå. Dine motstandere hevder at Dersom Bukharin hadde seiret, ville det ha vært mye bedre. Stalin og Molotov ville blitt avsatt og mindre blod ville ha blitt spilt. En ekte kommunist kan ikke snakke slik. Det er ikke bare det at vi overdrev undertrykkinga. Våre feil, inkludert de grove feilene, kan rettferdiggjøres. Alternativt ville høyrefolkene ha gjort opp med oss alle, og en ødeleggende kamp ville ha herjet i landet. Vi ville ikke ha lagt oss flate for Hitler, men han kunne ha vunnet mye på dette. Det ville naturligvis ha påført hele den framtidige kommunistiske bevegelsen i Europa et hardt slag. (I Kina hadde bevegelsen ennå ikke oppnådd solid fotfeste.) Jeg mener at vi blir anklagd av folk som er ute av stand til å tenke og handle som bolsjeviker. Ja, vi er ansvarlige ettersom vi var ledelsen, men dette er et mer komplisert spørsmål. Personlighetens rolle og betydning i særdeleshet den til Stalin, for ikke å nevne Lenin var utvilsomt enorm. Ta eksemplet Chile. Allende la ikke hand på noen, men hva kom ut av det? For en blodig terror! I den internasjonale situasjonen som rådde ville strid innad i sentralkomiteen og partiet naturligvis ha spilt i hendene på Hitler. Hitler ville ha fått en håndsrekning fra bolsjevikene. Den gangen kunne vi ikke vite hvordan det hele ville ende. Ingenting godt kunne komme ut av interne stridigheter. Iallfall jeg skjønte at visse folk som var overlatt oss fra Lenin ikke desto mindre var ikke-bolsjeviker. Folk som Sinovjev, Kamenev og Bukharin hadde en gang spilt en stor rolle i partiet, men var nå i motstrid med det. Vi hadde følgelig i det store og hele kommet fram til en riktig holdning i spørsmål av førsterangs betydning. [14. oktober 1983] Inside Kremlin politics. Samtaler med Felix Tsjujev Eng. Utgave Ivan R. Dee, Chicago 1993 Originalens tittel: Sto Sorok Besed s Molotovym

20 20 Nr Tyskland og forbundskansler Gerhard Scrhöder har vært nøye med å pleie de iranske forbindelsene, dels til stor irritasjon fra USA sin side. Her møter Schröder president Khatami. de vilkåra som imperialismen setter for utenlandske investeringer. De iranske naturressursene overlates til imperialismen for å støtte opp under det islamske regimet som gjømmer seg bak det falske påskuddet av å «kjempe mot de amerikanske sanksjonene». Hva skjer i Iran? Parlamentsvalget i Iran nylig vakte oppsikt og bekymring verden over. Men det er også andre ting som gir grunn til bekymring for utviklinga i Iran. Stikkordet er olje. Ved parlamentsvalget i februar hadde opposisjonen på forhånd gått ut med en oppfordring om å boikotte valget. Sjøl om boikotten kanskje ikke blei så omfattende som det var håpa, var valgdeltakelsen likevel den laveste siden revolusjonen i 1979: På riksbasis var deltakelsen bare ca. 49 prosent, i Teheran helt nede på 28. Det er ingen tvil om at den lave deltakelsen var et uttrykk for folkets passive motstand mot regimets overgrep og manipulasjoner. Sjøl presidenten i Iran måtte innrømme at det var «et faresignal som må tas på alvor». Og Aftenpostens kommentator skreiv at det «kan skape tvil om parlamentets troverdighet». Men det er ikke sikkert at valget svekka regimets troverdighet overfor verdens imperialistiske borgerskap. I denne sammenhengen betyr sammensetninga av parlamentet mindre enn at regimet får sitte i fred og fortsette sin underkastelsespolitikk overfor imperialismen. Her som ellers i Midtøsten er det oljespørsmålet som lurer i vannskorpa. Islamsk «rensing» av oljeindustrien Kampen om kontroll over Irans oljeressurser har pågått i over et halvt århundre siden Mossadeq nasjonaliserte oljeindustrien i Revolusjonen i 1979 var i utgangspunktet nasjonal og anti-imperialistisk, men førte til et fundamentalistisk islamsk regime som nå etter hvert har begynt å videreføre sjahens pro-imperialistiske politikk. Det starta med Ayatollah Khomeini som sa at «økonomi er for esler». Det islamske regimet gikk inn for ei «islamsk rensing» av landets viktigste industri, oljeindustrien, ved å renske ut de dyktigste ekspertene arbeidere, ingeniører og teknikere. Da oljesektoren deretter blei undergravd på grunn av manglende kompetanse og dårlig vedlikehold, underslag og korrupsjon, tilkalte regimet snart hjelp fra de internasjonale oljeselskapene. Gjennom røverkontrakter som la den iranske oljeutvinninga åpen for de imperialistiske selskapene, blei landets olje solgt billig for å stabilisere regimets økonomi. Irans nasjonale oljekompani blei islamisert og er ikke ansvarlig overfor statlige organer. Islamisering = privatisering Den islamske politikken legger grunnlaget for privatisering av Irans oljeindustri slik at familiene til de ledende mullahene kan tilegne seg en god del av profitten uten ubehagelig kontroll. Her finner vi også familien til eks-president Rafsanjani, som vårt eget Statoil gjorde så gode forretninger med ved å gi 40 millioner til firmaet Horton Investments, der Rafsanjanis sønn var konsulent. (Det førte riktignok til at både styreformann Løddesøl og konsernsjef Fjell måtte gå av, men det var vel mest uflaks?) Men slik viderefører altså det islamske regimet i virkeligheten en politikk som i sin tid blei trukket opp av sjahen. Ved å gi de imperialistiske selskapene adgang til å utnytte den iranske oljen, åpner de også døra for WTO, IMF og Verdensbanken og Knefall for USA og IAEA Regimets politikk i oljespørsmålet må også ses i sammenheng med spørsmålet om Irans eventuelle masseødeleggelsesvåpen. Nylig har den iranske regjeringa undertegna den såkalte tilleggsprotokollen til ikke-spredningsavtalen for atomvåpen, utforma av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). De iranske forhandlerne har i praksis innrømma at Iran til nå ikke har vist åpenhet overfor IAEA i dette spørsmålet, og går samtidig med på å suspendere all virksomhet når det gjelder anriking av uran. Bak den inngåtte overenskomsten ligger det sikkert klare trusler om hva som vil skje «hvis ikke», men det viftes også med ei gulrot: Som det heter i kommunikeet fra forhandlingene: «Så snart den internasjonale bekymringa er blitt fjerna, kan Iran vente å oppnå moderne teknologiske framskritt på forskjellige områder og på en lettere måte.» Salg av Irans sjølstendighet Det er ingen tvil om at den inngåtte avtalen betyr en svekkelse av Irans sjølstendighet. Som sitatet ovenfor viser, betyr teksten en innrømmelse av at Iran har gitt grunn til bekymring. Og når vil det egentlig bli slutt på imperialistenes bekymringer? Og hva innebærer de vage løftene om «moderne teknologiske framskritt» i praksis? Hardere utbytting om ikke noe annet. Med sin underkastelse for imperialismen, for de internasjonale selskapene, for WTO, IMF og Verdensbanken, med den nylig inngåtte avtalen med IAEA, samt med innføringa av nye, reaksjonære arbeidslover og vold mot protesterende arbeidere, har det islamske regimet slått inn på en vei som setter en ny iransk revolusjon på dagsordenen. Neste gang bør det bli en revolusjon som ikke fører et nytt islamsk styre til makta, men går i retning av sosialismen. Kilde: Toufan International