Anbud utskilling og privatisering erfaringer fra bussbransjen med forslag til løsninger for å kunne opprettholde fagbevegelsens kampkraft

Transkript

1 Anbud utskilling og privatisering erfaringer fra bussbransjen med forslag til løsninger for å kunne opprettholde fagbevegelsens kampkraft (LO- synlig -nær og stolt) mæ Først noen retoriske spørsmål: Hvor mange fagforeninger i Norge greier å gjennomføre en 9 dagers ulovlig streik for å forsvare lønns- og arbeidsvilkår? Hvor mange fagforeninger i Norge klarer å gjennomføre en politisk streik på 2 ½ dag for å forsvare lønns- og arbeidsvilkår? Hvor mange fagforeninger i Norge har greid å sikre medlemmenes 66 % brutto pensjonsordning ved gjennomføring av anbud i kollektivtrafkken? Hvor mange fagforeninger i Norge har greid å få videreført alle lokale særavtaler ved gjennomføring av anbud i kollektivtrafikken? Så det reelle spørsmålet: Trenger vi slike fagforeninger? Hvis svaret er nei kan jeg bare gå ned å avslutte nå! Hvis svaret er ja- kan jeg fortsette litt til Æ forutsette at svaret er ja. I mange år var bussbransjen en idyllisk bransje, med små lokale (og noen store) selskap som dreiv kollektivtrafikken i sitt nærområde. De offentlig eide selskapene ( stort sett i de store byene) hadde gode lønnsog arbeidsvilkår og gode pensjonsavtaler. De private selskapene hadde en annen tariffavtale med vesentlig dårligere pensjonsordninger og arbeidstidsbestemmelser, noe som medførte lavere ubekvemstillegg og dermed lavere lønn. I tillegg hadde NSB sin egen tariffavtale. I 1993/94, da vi ble utsatt for tariffhoppingen, utgjorde forskjellene mellom kr pr år. Noen år tidligere begynte diskusjonene om å innføre anbud i kollektivtrafikken. Vi laget den første hviteboka om anbud i Trusselen om å innføre anbud satte hele næringa på hodet. Alle selskapene ville over på den dårligste tariffavtalen. Oppkjøp

2 ble gjennomført i stor stil. Alle ville sikre noen verdier før de ble anbudsutsatt. Pensjonsordningene var det første som røyk når anbudene satte inn. Ingen kunne vinne anbud med en god pensjonsordning. Det var samling i bånn. Resten av historien er kjent. Vi startet arbeidet med å få på plass en lik bransjeavtale for hele landet, for å motvirke dumpingen som anbudene førte til. Først i 2007 var den på plass. Da var det veldig få igjen på den kommunale avtalen, unntatt Oslo. Selvsagt ble da bransjeavtalen bygd på den dårligste avtalen, men med noen forbedringer. Og vi så på den som en plattform å jobbe ut fra. Alle 4 forbund (3 LO + en YS) gikk sammen om å få frem denne bransjeavtalen. Men dessverre ble det laget to avtaler, som er materielt sett identiske. En for offentlig sektor (NAVO/Spekter, i praksis Nettbuss) og en for NHO bedriftene. I den første har alle 4 forbund fulle rettigheter. I den andre er det kun NTF og YTF som har formelle rettigheter. (part i avtalen) Akkurat som tidligere da det fantes en tariff for private og en for offentlige. Men denne gangen ble de helt like, og dermed skulle vel alt være fryd og gammen. Ingen tariffhopping, ingen konkurransefordeler, ingen organisasjonsstrid Men den gang ei. Tidligere offentlig eide bedrifter som ble oppkjøpt eller tapte anbud til en privat bedrift fikk NHO avtalen med på kjøpet, akkurat som tidligere. Og til tross for at avtalene er helt like var det kun to forbund som hadde rettighetene til avtalen, akkurat som tidligere. For YTF var dette uproblematisk, da de er eneste organisasjon i YS på dette området. I Lo derimot var det av historiske årsaker 3 forbund. Nå skulle man kanskje tro at med det gode samarbeidet som hadde vært da vi laget bransjeavtalen, ville det bli lettere samarbeide etterpå, når privatiseringen skjedde. Men slik gikk det ikke. Noen steder hadde problemet eksistert lenge før bransjeavtalen og situasjonen var fastlåst. Bergen. Oslo. Noen få steder fungerte det en samarbeidsavtale etter LO s Bodøvedtak, vedtatt i Los representantskap i Vedtaket slår fast at medlemmene i en fagforening har rett til å få videreført sitt medlemskap i denne foreninga om de ønsker det, selv om tariffhopping har foregått i bedriften de er ansatt i.

3 Andre steder dukket problemene opp etter tapte anbud. Trondheim og nå også Tromsø. Transportarbeiderforbundet tviholder på sin private eiendomsrett til NHO avtalen, og forlanger alle LO medlemmene over til seg. Helt uten å tenke på konsekvensene for den lokale kampkrafta, det historiske bakteppet og medlemmenes egne ønsker. I Trondheim har BSF vært den dominerende fagforeninga for ansatte i kollektivtrafikken i alle år. Siden 1901 da den første trikken rullet av gårde. Jernbaneforbundet og Transport har delt distriktstrafikken. Da vi ble fusjonert med HOB tidlig på 2000 tallet, sa Transport at de ikke så noen grunn til å gå inn å organisere i det fusjonerte selskapet i Trondheim, nettopp for ikke å svekke en god fagforening, og vi fikk til et godt samarbeid med Transport i HOB konsernet. Lokalt så har vi alltid hatt et godt samarbeid med Transport. Vi har streiket sammen i 4 uker under storstreiken i Vi stilte på streikevakt/blokadevakt for dem, når de manglet folk. Vi har støttet deres kamp for faste ansettelser og like lønns- og arbeidsvilkår for innleide i form av streikestøtte økonomisk og ved blokader, streikemøter og fanemarkeringer, vi har bidratt med pengestøtte til kampen til Monica Okpe. Osv. Derfor ble vi temmelig overrasket da Transport ikke engang ville snakke med oss, da Nettbuss tapte de to anbudene i Trondheim. Vi ønsket, og ønsker fortsatt, å få til et samarbeid. Hva er det som har forandret seg siden 2000, da transport ikke ville lage trøbbel for en aktiv og sterk fagforening, til i dag? Hva er det som gjør at vi har et utmerket samarbeid i Nettbuss Trøndelag, mellom alle 4 forbund, men ikke får til det samme i Tide og Trønderbilene i Trondheim? På bybanen i Bergen har LO sentralt vedtatt at Fagforbundet og Transport skal danne et LO utvalg, for å ta seg av lokale forhandlinger. Men det skjer ikke. Og LO sentralt har vedtatt at de to sammen skal forhandle frem en ny landsomfattende tariffavtale for trikk og bane, hvor den beste avtalen legges til grunn avtalen i Oslo. Men her har også NHO Transport meldt tilbake at de ikke ønsker en slik landsomfattende avtale. Hovedtariffoppgjøret til våren vil vise hvordan dette ender.

4 Lokalt i på bybanen i Bergen har Lo vedtatt at det skal dannes et LO utvalg av FF og NTF. Men det skjer ikke Æ ska ikke spekuler i motivene til Transportarbeiderforbundet, men konsekvensene er ganske alvorlige. På bybanen kommer ikke flertallet av medlemmene(fagforbundets) engang i dialog med bedriften. De er utestengt fra å få ivaretatt sine grunnleggende tariffrettigheter. Det samme skjer i Tromsø, etter at Nobina vant anbudet. Det samme skjer i Trondheim, spesielt på Trønderbilene. Bedriftene utnytter selvsagt situasjonen til å svekke den sterkeste fagforeningen. Hvem er det som tjener på det? Ikke så godt å si kanskje, men det er lett å se hvem som taper på det. Medlemmene alle medlemmene. Hva må gjøres? Svaret mitt er samarbeid, samarbeid, samarbeid. Vi har sett at det har fungert godt gjennom de fire forbundenes felles tillitsvalgtsamlinger, hvor enhet ble bygd rundt felles krav og strategi før forhandlingene om Bussbransjeavtalen og de påfølgende forhandlingene om denne. Vi har sett at det har fungert med felles tillitsvalgtsamlinger i forkant av hovedtariffoppgjør for å bygge enhet rundt felles krav og strategi. Vi har sett at det kan fungere med felles og samtidige forhandlinger i tariffoppgjør, med alle parter til stede. Vi har sett at samarbeidet har fungert tidligere i Trondheim, og i Tromsø. Bransjen vår er ikke så stor. Vi trenger å samarbeide lokalt og sentralt. Innvendinger: Men ville det ikke vært bedre om våre medlemmer i Tide og Trønderbilene gikk inn i Transportarbeiderforbundet? Nei, for da har vi allerede fått en oppsplitting av BSF og vi får to små svake fagforeninger i Trondheim i stedet for en stor og sterk. Styrken vår ligger bl.a i muligheten til å stoppe hele byen. Dersom vi bare kan ramme noen ruter

5 vil selvsagt effekten av en aksjon bli vesentlig mindre + at da vil det bli mye verre å få støtte av passasjerene og media (urettferdig at bare vår buss rammes osv). Synes æ ser og høre Adressa. Men bør ikke alle ansatte i kollektivtrafikken være i ei fagforening i Trondheim? Jo, kanskje, ideelt sett. Men den situasjonen vil aldri oppstå, fordi vi alltid har YTF på sida av LO. Vi har levd med to fagforeninger i Trondheim i alle år, BSF og YTF. Og det har ikke vært noe problem. Så lenge den ene er stor og den andre er liten vil den store uansett ha føringen. Og vi har samarbeidet om det som er fornuftig å samarbeide om. Litt konkurranse om å organisere nye ansatte, men ellers meget fredelig. Dessuten har YTF fungert som en sikkerhetsventil for misfornøyde LO medlemmer. Når noen av forskjellige årsaker ikke ønsker å stå i LO, så har de da stått i YTF. Da er de i alle fall organisert. Alternativet hadde vært at mange ville vært uorganisert. Det er bl a mange FRP ere i vår bransje, og noen av dem er prinsipielt imot LO. Jeg tror dette at det finnes et alternativ, er en av årsakene til at vi i alle år har hatt tilnærmet full organisering. En lynavleder trenger ikke være et problem. Og det er ikke noe stor forskjell på å samarbeide med to eller 3 fagforeninger. Og som sagt i mange Nettbuss selskaper samarbeider Fagforbundet, Transportarbeiderforbundet, Jernbaneforbundet og YTF utmerket, fordi de må! Det er intet alternativ. Alle forbundene har samme rettigheter og tvinges derfor til å samarbeide. Hvis ikke vil alle medlemmene tape og bedriften vinner. Litt konkurranse om å organisere nye medlemmer kan jo faktisk være sunt. Da må fagforeningene skjerpe seg. Med kun en forening kan det oppstå usunne kulturer, det har vi også sett eksempler på. Det er ikke alle som er som Heismontørene.

6 Min konklusjon: Vi må få til et samarbeid i LO på de aktuelle stedene. Fagforbundet har ingen intensjon om å ta over Transportarbeiderforbundets medlemmer. Vi ønsker kun å opprett holde styrken vi har i de store byene. Det er noe som hele bransjen tjener på. Det er kun i byene det har vært store og sterke nok fagforeninger til å sette standarder som hele landet nyter godt av. Oslo Sporveiers Arbeiderforening OSA - i Oslo lever ennå på noen av resultatene av streikeaksjonene på 70 tallet, og har greid å holde trikk og T bane utenfor anbud. BSF i Trondheim har satt en standard på å kjempe inn gjennom politiske streiker, politisk arbeid rettet inn mot kommune, fylke og stat og interne forhandlinger i bedriften, rettigheter knyttet til anbudsregimet. Vi har blant annet sikret lokale avtaler, frikortrettigheter, frikjøpsordning for hovedtillitsvalgt og pensjonsrettigheter. Dette hadde ikke nyttet med en oppsplittet forening. 1. Opprettelse av LO utvalg lokalt er en enkel løsning. Da må forbundene samarbeide. Men da noen slutte å se på bussbransjeavtalen som sin private eiendom. Den er forhandlet frem felles, og den må forvaltes i fellesskap, både der det er aktuelt lokalt og sentralt. 2. Medlemmenes ønsker må respekteres. Medlemmene er ikke kveg som kan selges og kjøpes. De vet best hva de vil og hva som tjener deres interesser. Kanskje et nytt Bodøvedtak om anbud ville vært tingen. 3. Vi må få til like rettigheter på begge bussbransjeavtalene for alle forbund, slik at vi kan slø sammen avtalen til en felles bussbransjeavtale.