Praksisrapport. Æ e itj rar lell. GJENKJENNELSE i mangfoldet. workshop for særlig sensitive. Eva Steinkjer

Transkript

1 Æ e itj rar lell GJENKJENNELSE i mangfoldet workshop for særlig sensitive Eva Steinkjer Praksisrapport Norsk Institutt for Kunstuttrykk og Kommunikasjon (NIKUT) Estetisk veiledning/coaching Kull

2 Jeg ønsker å være kreativ, finne ting, leke meg, skape noe meningsfullt sammen med andre. Lyse opp i mørket. Få frem smilene, latteren, gleden. Men ikke ut fra narrens rolle; et klovneperspektiv, som standup komiker eller underholder på børsen. Jeg kan bruke meg selv, som eksempel, med erfaringer på godt og vondt, vise til et levd liv meningsfullt med stort læringspotensial fortsatt. Det viktigste for meg er å bidra til ekte møter, skape rammer, rom, form og strukturer slik at det levde livet deles naturlig, i gjensidighet, og med en merverdi for alle som deltar 1. 1 Eget manifest

3 Forord Denne rapporten er en kort gjennomgang av 30 t praksis i kunstpedagogikk ved Norsk Institutt for Kunstuttrykk og Kommunikasjon (Nikut) Jeg har valgt å benytte muligheten til å skape noe helt nytt: Et lokalt åpent lavterskeltilbud for mennesker som gjenkjenner seg i karaktertrekket særlig sensitiv/høysensitiv. Jeg kan også se meg selv i denne beskrivelsen. Mitt ønske er å bidra til å bygge en lokal kompetansebank om fenomenet, med fokus på kunnskap og mestring. Jeg ønsker etter hvert at mennesker som arbeider og møter barn skal få del i denne kunnskapen, men foreløpig er tiltakene direkte rettet mot voksne. Rapporten følger ikke en enkelt person eller gruppes utvikling, men undersøker muligheter for bruk av estetisk veiledning/coaching ut fra forskning (Aron 2013) om hva som kan være meningsfullt og nyttig i møte med denne målgruppa. Jeg vil takke mine gode samarbeidspartnere i første del av praksis, Solfrid og Cecilie, alle på Kuped 5, både lærere og medstudenter. Dere har alle støttet og utfordret meg i veiledningstimene denne høsten, slik at jeg som prosessleder har beveget meg et bittelite skritt videre 2. Trondheim Januar 2014 Eva Steinkjer 2 Forsidefoto: Utsyn fra Munch museet ved Tøyen, Oslo høsten Eva Steinkjer 3

4 Innholdsfortegnelse INTRODUKSJON Valg av målgruppe, sted, formål, målsettinger FILOSOFI, TEORI, METODEGRUNNLAG Fra forberedelse til gjennomføring Estetisk gruppeveiledning/coaching for høysensitive GLEDEN VED Å VÆRE SÆRLIG SENSITIV Dere er så rolige Det viktigste for meg var å møte andre Æ kainn itj å tegn Hjemme kontakt med egen daimon? GJØR DET DU EGENTLIG IKKE TØR Arbeidslivet kun for idealmennesker? Æ e itj rar lell Finnes essensen? DISKUSJON KONKLUSJON Referanseliste Vedlegg 1 Vedlegg 2 Vedlegg 3 Vedlegg 4 Vedlegg 5 Vedlegg

5 Stille Stille, så stille at pusten og pulsen knapt kan sansast og alt kan vera nært om ein vil 3 INTRODUKSJON Denne rapporten er en gjennomgang av noen av de tiltak som jeg har skapt som følge av min nye visjon: være en talsperson for the Silent Languages. De stille språkene er ikke nødvendigvis stille, men de inneholder stille kvaliteter, uttrykksformer som ikke alltid ses, høres, oppdages lett i vår travle vestlige verden. De stille språkene uttrykkes ofte av mennesker som innehar andre kvaliteter enn de verbalt sterkeste: små barn, introverte, tenkende, lyttende mennesker, kunstnere osv Disse kvalitetene er så lett å angripe, trampe på eller ødelegge. Med estetisk veiledning/coaching som utgangspunkt, er det derfor naturlig for meg å fremtre som en ambassadør for bildene, gestene, blikkene, blomstene, dansen, bevegelsene, sangen osv. Valg av målgruppe, sted, formål, målsettinger Jeg er medlem av flere bokklubber og syns at tilbudet av bøker kommer oftere enn jeg er i stand til å håndtere. Avbestilling er derfor et tema for meg når en ny bok med en vakker forside presenteres i månedens blad. Jeg er tiltrukket av de hvite blomstene. Hva minner dette meg om? Fruktblomstring? Epleblomster. Kirsebærtre med løfter om en frodig høst? Jeg fornemmer den gode atmosfæren og den gode stemningen og lar derfor bladet ligge på arbeidspulten min. En dag har jeg et samarbeidsmøte med en kollega. Bladet ligger der. Jeg tar det frem og begynner å lese høyt for kollegaen min. Ja men. Dette er vel ei bok jeg skal ha. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen og tenker: Kanskje jeg kan ha nytte av å lese om dette fenomenet, særlig sensitivitet? Forfatteren heter Elaine Aron, er amerikansk psykolog, forsker, terapeut og forfatter. Hun kommer til Oslo i mai. Mon ikke jeg kan møte henne da? Snøballen begynner å rulle. Jeg mottar boka i posten i april. Reiser til Oslo på forfattermøte i mai. Befinner meg umiddelbart ei uke på Samos og forfatter innhold og struktur til en workshop for særlig sensitive mennesker og andre interesserte. 17.mai er brosjyren delvis trykkeklar. Hvem skal inviteres? Hvor skal jeg arrangere kurset? Skal jeg lede dette alene? Jeg har drevet kurs og veiledningspraksis (på deltid) i mange år. Men nå var det som å starte på nytt. En restart. Jeg søker nye mennesker, nye steder, prater om tiltaket, og får 3 Dikt av Jarle Tufta, trykt Adresseavisen

6 mange gode tips på veien. Finner Foreningen for Høysensitive i Norge 4 og melder meg inn der. Dette gir tilgang til nye nettverk og ny informasjon. Jeg skaper flere parallelle tiltak (blant annet markering av Verdensdagen for psykisk helse ) som innebærer samarbeid med andre, både profesjonelle og frivillige, med tanke på å utnytte en mulig synergieffekt. Jeg vet at jeg løper en økonomisk risiko, men velger å la det stå til. Etter å ha undersøkt flere alternative lokaler for et helgekurs, lander jeg i et kjent og kjært hus med god energi : Trondheim Psykodrama Institutt (TPI) på Nardo i Trondheim. Tidspunkt for den planlagte workshopen blir styrt av når lokalet er ledig. Første helg i september er ganske snart etter den norske sommerferien. Rekruttering må derfor gjennomføres fortløpende. Kursbrosjyren blir spredd via så mange nettverk som mulig. Jeg får god støtte fra Foreningen for Høysensitive, som er et landsdekkende forum som arbeider for å gjøre fenomenet mer kjent i samfunnet. Det viser seg at dette blir en god rekrutteringsarena. I tillegg sprer jeg brosjyren på kafeer, bibliotek, i det lokale psykodramamiljøet, samt blant tidligere kursdeltakere og veisøkere. Jeg ønsker ikke lede denne helga alene. To medstudenter viste seg fram som interesserte i temaet, og etter litt fram og tilbake ble ledertrioen en realitet. Se vedlegg 1. Ett av mine faglige mål var rettet mot meg selv som teamleder og samarbeidspartner, både i planlegging og gjennomføring. Jeg ønsket å kjenne på og stå i min egen autoritet. Det andre målet er direkte rettet mot kursdeltakerne Høysensitiv? La sårbarheten bli din styrke er tittelen på pilotkurset, med to undertitler: 1. Gleden ved å være særlig sensitiv. 2. Gjør det du egentlig ikke tør. Dette blir en viktig del av kontrakten mellom kursdeltakerne og oss som kursledelse, og som derfor er førende for både praksis og vurdering av denne. Siste del av praksis var ikke klarlagt da jeg startet. Jeg fikk fort et inntrykk av et behov for flere møteplasser, og kjente også på en ansvarsfølelse etter å ha åpnet opp et møtetilbud for mennesker innen dette feltet. En fortsettelse av ulike tilbud for særlig sensitive var derfor aktuelt for meg, og formen ble skapt underveis (se vedlegg 3). Pilotkurset ble gjennomført i samme drakt ei helg i november. Her hadde jeg en deltakende medleder, som er utdannet musikkterapeut med videre treårig psykodrama gruppelederutdanning. Hun deltok som vanlig påmeldt på pilotkurset. Jeg velger å ha hovedvekten på de to kurshelgene, vel vitende om at alle tiltakene bidro med både kompetanse, nettverksbygging og inspirasjon. For å fange noe av essensen i dette har jeg valgt følgende problemstilling for undersøkelsen som følger praksis: 4 6

7 Hvordan kan estetisk gruppeveiledning/coaching 5 bidra til at mennesker med karaktertrekket høysensitivitet lettere kan leve i tråd med sin egen begavelse og kall? FILOSOFI, TEORI, METODEGRUNNLAG I lys av problemstillingen over, har jeg i denne rapporten valgt noen få viktige støttebegrep, ut fra det faglige grunnlaget som arbeidet bygger på. Dette er fenomenologi, sjel, imaginasjon og det høysensitive karaktertrekket. Rammen disse begrepene anvendes i, er estetisk gruppeveiledning/ coaching. I tillegg anvender jeg skriftlig datamateriale som følger kurs og veiledning: kursbrosjyre, pedagogisk plan, deltakende observasjonsnotat, video-observasjon og transkribering av tegne/maleøkterøkter, bilder/foto, egne refleksjonsskriv, spørsmål på mail til kursdeltakerne ( 6 uker etterpå), direkte skriftlige svar, også spontane på sms og mail i etterkant av kurset og avisreportasje der en av kursdeltakerne deltok som informant. Vi fortalte kursdeltakerne at vi kom til å fotografere/filme underveis. De sa det var i orden. Samtidig ønsket vi å bevare anonymiteten til kursdeltakerne. Bildene viser ikke ansikter, men mange føtter og kropper i bevegelse. Kursdeltakeren som ble intervjuet i Byavisa er også anonym. Video-opptak er kun benyttet til denne rapporten og blir slettet etter bearbeiding. Bearbeiding av dette datamaterialet er utført av meg, med et ønske om å lete etter det som kommer til syne, slik Skårderud benevner en fenomenologisk innstilling som terapeut/veileder/forsker. Fenomen (gr, fainomai) betyr jeg viser meg (Skårderund 1998 s. 445) Jeg forsøker så langt råd er å sette mine egne fordommer til side, skjønt det ikke alltid er like enkelt. Noen ganger trenger jeg å synliggjøre hva jeg bygger min forståelse på. Da er teori og filosofi førende, og jeg ønsker å synliggjøre dette. Jeg anvender derfor både teori, datamateriale og min egen forståelse mens jeg søker etter noe nytt, en mulig essens, altså tingen, hendelsen eller samspillet, i seg selv. Hva er det som vil vise seg frem? Jeg søker å innta en undrende holdning, med åpenhet i forhold til det ordløse, det som ennå ikke er uttalt eller det som er tabulagt. Hva er det som egentlig tre frem? 5 Jeg har reflektert en del over hvilket fagbegrep jeg skal anvende på dette opplegget. Er det veiledning eller kurs? Siden hovedboka som følger studiet heter Estetisk veiledning, dialog gjennom kunstuttrykk, og at vi gjennom utdanningen trenes i å utøve estetisk coaching, samt at praksis skal være i gruppe, har jeg landet på estetisk gruppeveiledning/coaching. En annen beskrivelse: et opplegg med en knippe øvelser i en ledet gruppeprosess. 7

8 Å leve i takt med sin egen sensitivitet er muligens en måte å praktisere fenomenologien på? Undringen. Oppmerksomheten. Åpenheten for sansemessig stimulering. Behovet for langsom bearbeiding og fordypelse av sanseinntrykkene. En snusende, avventende væremåte med oppmerksomhet mot alle detaljene i tilværelsen. I kontakt med hele spekteret av følelser. 6 Fra forberedelse til gjennomføring Vi må først legitimere og skape et faglig grunnlag for kurset. Hvorfor skal kursdeltakerne ha tillit til oss som kursledere? Vi støtter oss på nyere forskning om det høysensitive karaktertrekket, utviklet av pioneren, den amerikanske psykolog, forsker, psykoterapeut og forfatter Elaine N. Aron. Hvorfor er så estetisk veiledning/coaching anvendelig for denne målgruppern? Jeg har selv mange års erfaring og kjent nytte- og gledeverdien av estetiske gruppearbeidsformer, både for meg selv men også, for andre, i rollen som gruppeleder. Jeg kan allikevel ikke være sikker på at det ønskede resultat oppnås i møte med nye gruppedeltakere. Det er derfor viktig for meg (oss kursledere) å være åpne for deres egne kommentarer og tilbakemeldinger, både underveis og i ettertid. Høysensitivitet (særlig sensitivitet) Kunnskapen om, og engasjementet for høysensitivitet 7 i Skandinavia kommer i hovedsak fra selvhjelpsfeltet. Foreningen for høysensitivitet i Norge ble stiftet i 2010 for å danne nettverk og spre kunnskap om fenomenet. Formidlingen skjer via selvhjelpsbøker, minikurs, treffsteder og personlig coaching. Felles for alle er at de støtter seg til pioneren Elaine N. Arons forskning og forfatterskap. Sensitivitet, forstått som følsomhet og innlevelsesevne, er en innstilling og væremåte som de fleste mennesker kan anvende i større eller mindre grad. Særlig sensitiv eller høysensitiv er i følge Aron (2013) et medfødt karaktertrekk, som berører % av befolkningen, uavhengig av kjønn og kulturell tilhørighet. Det samme kan gjenfinnes i dyreriket. Fenomenet er like gammelt som menneskeheten, men Arons forskning har bidratt til at det har skiftet navn og fokus. Fra patologi til friskhet. Tidligere forskning anvender begrep som hemmet, sjenert, introvert, gjerne med en nevrotisk klangbunn. Aron støtter seg til nyere hjerneforskning og nevrobiologi. Hun peker på at nervesystemet er mer finstemt og reagerer raskere på ytre og undre stimuli enn majoriteten. Det er ingen forskjell på om inntrykkene er positive eller negative. Dette fører til at mennesker med dette karaktertrekket trenger å bearbeide inntrykkene mer og oftere. En form 6 (Eget notat ) 7 Jeg anvender begrepene høysensitive og særlig sensitive om hverandre, siden dette ikke er faglige definerte begrep i Norge, men begge oversettes fra engelsk/amerikansk 8

9 for dybderefleksjon er nødvendig for å unngå overstimulering, som er den største ulempen ved høysensitivitet. Hun presenter en huskeliste, områder det kan være nyttig å være oppmerksom på, for høysensitive og deres nærmeste (Aron 2013 s 266 ff). D for dybderefleksjon. O for overstimulering. E for emosjonelle reaksjoner og S for sansevarhet for det subtile, altså detaljer. I forlengelsen av dette foreslår Aron fem områder som kan være nyttige for mennesker som gjenkjenner seg i dette karaktertrekket. 1. Forståelse for hva høysensitivitet handler om. 2. Tilpasse livet til karaktertrekket. 3. Hele sårene fra barndommen. 4. Møte andre høysensitive. 5. Nyskrive sin egen historie (ut fra et friskhetsperspektiv). I pilotkurset får deltakerne et miniforedrag om karaktertrekket ut fra Arons forskning, ispedd egne erfaringer og med rom til å dele egne erfaringer og refleksjoner. Mitt arbeid og min praksis har ikke fokus kun på enkeltmennesket, men jeg søker en forståelse av fenomenet i samfunnet i dag; verdier, væremåter og kvaliteter som krever litt mer tid og omtanke enn den travle hverdagen rommer. Jeg støtter meg her til en kronikk (Aftenposten 22.mars 2009) av profilerte medisinere/sosialpsykologer som peker på at i følge ny vitenskapelig kunnskap kan ikke vår sjel kan reduseres til biologi, men at den også skaper biologi. Arons budskap til særlig sensitive er: Du er god nok som du er. Hennes forskningsarbeid viser at det å være en minoritet ofte kan føre til en opplevelse av annerledeshet, eller til og med en feilvare opplevelse. Det å føle seg feil, mangelfull, skitten eller utstøtt berører det dypeste og mest smertefulle i skammens vesen, mener Marie Farstad (2011). Stigmatisering er en sosial måte å forholde seg til fordommer om for eksempel følsomhet som svakhet på. De danske pionerene (Møberg 2013; August 2010) peker på at lavt selvverd ofte er en del av de særlige sensitives selvforståelse, selvoppfatning. De mener at å øke selv-verdet, selvaktelsen og bli mer i takt med sin egen sjels natur kan være nødvendig for særlig sensitive mennesker. Rigmor Strømmen skriver i en artikkel i Naturterapeuten (mars 2013) at det er viktig å fremme følsomheten og se denne som en styrke. Hun har ledet kurs om sensitiviteten som en ressurs i flere år. Aron skriver en hilsen i min bok: enjoy your sensitivity. I løpet av kursrekka endrer jeg derfor begrepet sårbarhet i kursbrosjyren til sensitivitet (følsomhet). Det var en gang en skytter som var ute i skogen; så møtte han myrsnipa. Kjære vene, skyt ikke mine barn! sa mysnipa. Hva er det for noen som er dine barn da? spurte skytteren. De vakreste barna i skogen går, er mine! svarte myrsnipa. Jeg får vel ikke skyte dem da, sa skytteren. Men da han kom 9

10 tilbake, hadde han i hånden et helt knippe myrsniper som han hadde skutt. Au, au! Hvorfor skjøt du barna mine likevel da! sa myrsnipa. Var det dine barn dette? spurte skytteren- Jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg. Å ja! svarte myrsnipa, vet du ikke at hver synes best om sine barn? 8 Estetisk gruppeveiledning/coaching for høysensitive Alle tiltakene som jeg viser til er skapt innen rammen av estetisk veiledning/coaching. Eventyret over illustrerer en side av estetikkbegrepet: Læren om det vakre, det skjønne i tilværelsen, de skjønne kunster. Det vakre og det stygge er subjektivt, men vi forholder oss ofte til fenomenet som om det er fakta. Det er da noen som bestemmer kodene og normene for hva som er stygt eller fint. Men smak og behag skal diskuteres (Steinkjer i Haugen, Løkken og Röthle 2013). Når vi trekker estetikk inn i veiledning er vi mer opptatt av en annen side av estetikkbegrepet: Det som kan sanses, altså verden opplevd gjennom alle sansene: Syn, hørsel, smak, lukt og berøring. Det sier seg selv at dette må bli subjektivt, om vi våger å kjenner etter og uttrykke det hver enkelt opplever. Estetikk som en holdning og et uttrykk for det å oppleve verden ut fra sansene, åpner opp for hele spekteret av kvaliteter. Estetisk arbeid kan bidra til å bli klar over egne preferanser gjennom sansene. Hva opplever jeg som godt? Hva opplever jeg som skremmende, skummelt, frydefullt osv? Fasiten ligger hos hver enkelt. Estetisk veiledning- dialog gjennom kunstuttrykk, henter sin inspirasjon fra alle kunstformene, støttet av pioneren Shaun Mc Niffs arbeid med kreativitet i grupper (2009). Han argumenter for merverdien i å skape sammen. Noe skjer i dette mellomrommet. Den kreative handlingen er ikke uttrykk for det ubevisste, men for en dialog, både med materialet, rommet, en selv og andre mennesker i rommet. Allen (1995) sier at kunst er en måte å skaffe seg innsikt på, en læringsmåte. De ulike kunstartene har ulike kvaliteter som korresponderer med de ulike sansene. Uttrykksformene kalles modaliteter: bevegelse, dans, drama, bilde, poesi, og fri skriving, å lytte til musikk gjennom stemmen og enkle instrumenter. De stimulerer sansene og forestillingsevnen hos menneskene (Ødegaard og Meyer De Mott 2008). Ett tema kan fordypes enkelt ved å fortsette arbeidet i en ny modalitet. Estetisk veiledning tilstreber en fenomenologisk holdning, der oppmerksomheten, som før nevnt, rettes mot det som kommer til syne. Franskmannen Maurice Merleau-Ponty utviklet kroppens fenomenologi, som en motvekt til det dualistiske menneskesynet, med skille mellom hode og kropp, med hodet som høyverdig (Merleau-Ponty 1993). Han forstår og beskriver mennesket som en helhet av sanser, tanker og følelser. Kroppen er vårt anker i verden, den har en intensjon, kroppen husker, talen er et resultat av en kroppslig gest og vi har 8 Fra Asbjørnsen og Moe: Hver synes best om sine barn. 10

11 kontakt med egenkroppen gjennom alle sansene. Kroppen er både fenomenal (individuell) og relasjonell (rettet mot noe ). Ved å lytte, se og undre oss, kan vi komme nærmere det opprinnelige, som igjen kan lede oss til å finne en mulig essens i erfaringen. I veilederposisjonen er det ut fra denne holdningen viktig å se etter det nye, være en nyskaper, for så å bringe dette inn i samspillet med individ og grupper (Ødegaard og Meyer De Mott 2008). Dette kalles den kunstanaloge holdningen, og innebærer at vi bidrar til at lekende øyeblikk får en mulighet. Dette kan blant annet dyrkes fram gjennom bevisst arbeid med spontanitet og kreativitet gjennom oppvarming av leder (e) og gruppedeltakere/klienter. For å legge til rette for gruppeveiledning henter jeg min inspirasjon fra gruppepsykoterapiens far (founder) Jacob Levy Moreno. Han startet både selvhjelpsgrupper (blant prostituerte i Wien tidlig på 1900 tallet) og møteplasser for flyktninger (House of Encounter) for å danne nettverk, tilfredsstille grunnleggende behov og ivareta deres verdighet (Rasmussen og Kristoffersen 2011). Uten sammenligning med datidens vilkår, kan tiltakene som er dukket opp for høysensitive, ses som lavterskeltilbud med snev av dette. Moreno (1993) utviklet sosiometri som metodisk kartlegging av dynamikken tiltrekning og frastøting i grupper, først i militære forlegninger under første verdenskrig, senere blant annet på jenteskole i USA. I estetisk gruppeveiledning anvender vi forenklede modeller fra denne filosofien til bruk i bygging av grupper, etablering av et trygt gruppeklima, fjerne avstand mellom leder og gruppedeltakere, ved å ta i bruk hele rommet og bevege oss bort fra den tradisjonelle formidlingsformen inspirert av tydelig scene- sal. Hele rommet blir en scene, der alle elementene prinsipielt kan anvendes under gruppearbeidet (Rasmussen og Kristoffersen 2011). Elementer fra psykodrama kan anvendes, der psyko betyr sjel og drama betyr handling. Det sceniske rommet inviterer altså til sjel i handling. Sentralt i denne filosofien er det eksistensielle møtet, basert på gjensidighet, et syn på hverandre som subjekt, til forskjell fra objekt, som blir en tingliggjøring av hverandre. Dette blir ideelt sett en erfaring der begge parter går beriket videre. Jeg ser at slike møter forutsetter at vi har en indre kontakt med vår egen eikenøtt, vår sjels kode, vår daimon, for å si det med Hilmann (1992). Inspirert av Platon mener han at vår utvikling ikke skyldes arv og/eller miljø, men noe annet. Kimen til vår daimon, vårt bilde, opptrer ofte tidlig i vår barndom. Når vi ikke etterlever dette bildet, blir vi syke, lite tilfredse, stresset eller for eksempel underytere. Vår livshistorie kan leves baklengs for å gjenetablere denne kontakten. Vi kan se på livet som en mulighet for søken og vekst, og en vellykket prosess kjennetegnes av at vi, i følge Hilmann vokser ned. Dette innebærer et element av å 11

12 gi noe tilbake til samfunnet, altså bidra ved å dele noe av sin egen sjel (daimon) med fellesskapet. Samtidig kan vi beskrive dette som å leve i takt med egen begavelse og kall, som kursbrosjyren åpner opp for. Estetisk veiledning har mange verktøy for en slik vokseprosess. Å åpne opp for imaginasjonen, forestillingene, de indre bildene, kan aktivere det barnslige, det som Stoknes (1996/2000) kaller angsten for barnets litenhet, ubevissthet, sårbarhet og amoralitet. Hans forslag er å frigjøre imaginasjonen fra det barnslige, ved å se på imaginasjonen som en mytisk bevissthet. I sitt forslag til en sjelelig økologi peker han på at naturen også har sjel. Gjennom imaginasjonen får trær personlighet og kunstverk/estetiske uttrykk blir levende. Både Merleau-Ponty (2000) og Moreno (Rasmussen og Kristoffersen 2011) har formulerte kunstsyn der intersubjektivitet mellom mennesker og ting, såkalte sjelelige møter, kan oppstå. Morenos rolleteori gir et grunnlag for å forstå rollebytte-teknikken, som åpner opp for slike eksistensielle møter. Gjennom et rollebytte kan vi oppleve verden og oss selv fra et nytt perspektiv, ofte kan for eksempel en lampe i et rom tilføre ny innsikt og nye blikk på en selv, andre eller situasjonen. Zuretti (2011) har videreutviklet Morenos rolleteori i sin metodikk, sosiopsykodrama. Filosofien her er at det er kun gjennom kontakt med det personlige (kropp, sansning, erfaringer) vi kan bidra til grunnleggende sosiale forandringer. I pilotkurset legger vi vekt på gruppebygging (inspirert av sosiometri), erfaringsdelinger (samtaler i par og gruppe), lytting til musikk og stemme, bevegelse, billedskaping, tilgang til rytmeinstrumenter, rollebevisstgjøring og iscenesetting (drama). Rollebytte som fremtidsprojeksjon gir oss en mulighet til å skape fremtidsbilder, inspirert av scenarietenkning (Ødegaard og Meyer De Mott 2008). Dette kan være med å forberede oss på framtida, samtidig som vår framtidstro avdekkes som optimistisk eller pessimistisk. La oss nå se på hva som skjedde på kurset/workshopen og hvilke tilbakemeldinger og refleksjoner denne praksisperioden ga. GLEDEN VED Å VÆRE SÆRLIG SENSITIV Kursopplegget vekker stor interesse og positive tilbakemeldinger allerede før det er gjennomført. Det virker som det er bare positivt ved å være særlig sensitiv ut fra denne brosjyren, sier en erfaren kollega. En annen kollega sier: Brosjyren virker forlokkende. Samtidig kommer deltakerne med sine egne livserfaringer, som kanskje ikke harmonerer med dette forbildet/målet. En av kursdeltakeren sa til meg i telefonen da han skulle melde seg på: Det står i brosjyren at det skal være en glede å være sensitiv. Jeg syns bare det er vanskelig. 12

13 Vi møtte derfor gruppen med et ønske om å gi nye erfaringer og større bevissthet om seg selv som voksende mennesker. Dere er så rolige Vi møtes i god tid (1,5 t) før gruppedeltakerne etter planen ankommer. Vi trenger tid til å ordne rommet og varme oss opp som ledertroika: En musiker. En forteller og en hovedansvarlig leder (vedlegg 2). Vi hadde delvis fordelt rollene på forhånd, men visste jo ikke hvordan dette ville utspille i praksis. Vi har aldri ledet grupper sammen før. Det meste er klart, mens vi i ferd med å sette oss sammen i ringen for å skape felles fokus. Da banker det på døren. Første kursdeltaker kommer. Dette er en klassisk start. Hva som anses som god tid er relativt. Vi var ikke helt klare. Jeg ønsker ideelt sett at alle som kommer skal føle seg velkommen og få en god start, da jeg vet hvor viktig dette er, spesielt for en gruppe med sensitive mennesker. Denne ankomsten varte bortimot en halv time. Jeg burde vite at ankomsttidspunkt er uforutsigbart, men jeg ble allikevel noe overrasket og kjente meg litt sånn tatt på senga. Nå ble det viktig å bevare de gode intensjonene som vi hadde skapt og stole på hverandre, og for meg å være tydelig på ledelse. Tilbakemeldinger fra deltakerne viser at dette er noe vi lykkes med. Dere er så rolige, sier en av dem. I følge Aron (2013) er et av de gjenkjennende trekkene som høysensitive beskriver nemlig: varhet for stemninger. I etterkant av kursets andre dag møtte jeg en av deltakerne som sa: Jeg har deltatt på mange kurs, men jeg har aldri før kjent en slik ro gjennom hele helga. Hvordan har denne spesielle roen oppstått? Den har ikke kommet av seg selv. Det har foregått et viktig forberedelsesarbeid. Vi er bevisst på at vi ønsker å bidra med å skape en rolig, avslappet atmosfære, men samtidig med en nerve, energi som driver framover. En kursdeltaker oppsummerer helga slik: ingen tvil om at rammer, innhold og kursledelse ga stor trygghet i gruppa, med rom for å utfolde seg. Det viktigste for meg var å møte andre Vi startet kurshelga med oppvarming av gruppa til oss lederne ved at vi presenterte oss ut fra de ulike rollene vi hadde. Dette har vi avklart og øvd inn på forhånd. Vi la stor vekt på oppvarming til rommet, hverandre, tema og prosessen ut fra prinsipper og elementer som lek, vekke sansene, arbeid i par (dyader), karlegging og foredrag. Vi valgte visuelle uttrykk (tegne, male, collage mv) som hoved-modalitet i det substansielle arbeidet (arbeid med gruppedeltakernes tema). Det substansielle arbeidet tar til etter kaffepausen. Da har vi allerede jobbet med å skape en trygg og god gruppe, i tråd med Morenos klassiske gruppebyggingsprosess, som 13

14 starter med samtaler i par, så mange ulike par som mulig, for å skape lim mellom alle deltakerne. Dette limet inneholder trygghet, forutsigbarhet, vågemot for å vise mer av seg selv. De såkalte ekte møtene kan oppstå (Ødegaard og Meyer De Mott 2008; Rasmussen og Kristoffersen 2011; Steinkjer 2010). Det er tydelig at Arons anbefalinger om å møte andre høysensitive har stor verdi. Eksemplene under uttrykker noe av dette: Det var en stor opplevelse å møte M (kvinnenavn). Jeg har aldri møtt noen som tenker så likt som meg. Det var beroligende og meget heftig. Det var veldig godt å treffe andre mennesker som er særlig sensitive. Jeg opplevde fellesskap og støtte. Stort sett følte jeg meg trygg. Jeg følte noe usikkerhet når oppmerksomheten var rettet mot meg, selv om den var positiv. Jeg fikk mange sterke tilbakemeldinger fra andre kursdeltakere som trengte bearbeides, nettopp fordi de var positive. Det var en ny oppdagelse. Jeg følte en stolthet over å være en del av denne gruppa. Jeg tenker annerledes om det å være særlig sensitiv. Jeg tenker at min sensitivitet er mitt instrument i møte med andre mennesker. Jeg er stolt og glad for at jeg er finstemt. For min del var det ok og godt å møte andre her hjemme, som også er i den verden/tilstand så var det hyggelige mennesker på kurshelga, som også ville vite mer, og finne sin egen vei, mer kanskje hvordan de ville bruke det som redskap i sin hverdag i løpet kurshelga kom jeg i kontakt med noen personer sånn helt naturlig, det skulle vel være sånn! Tenke likt, fellesskapsfølelse, stolthet over å være finstemt og godt å møte andre er formuleringer som kursdeltakerne bruker når de beskriver verdien av å treffe andre høysensitive. En viktig del av kurset var å tilby estetisk veiledning for å komme nærmere sin egen daimon, sin egen begavelse eller kall. Hvilket forhold til estetiske uttrykk hadde kursdeltakerne og hva sier de at det har gitt dem i etterkant? Æ kainn itj å tegn I kursbrosjyren lover vi bort følgende: Gjennom kreativt arbeid og erfaringsdelinger i en trygg og støttende atmosfære skal vi jobbe aktivt for å endre (dette) bildet (av annerledeshet): Opplev gleden ved din egen begavelse, og kom nærmere den du er født til å være! Dette løftet eller hypotesen er basert på erfaringer og teori om bruk av estetisk tilnærming i gruppeveiledning. Det har noe særegent å tilby ved fokus på det som sanses, imaginasjonen og det ordløse (Ødegaard og Meyer De Mott 2008). Kunstuttrykk kan være en måte å bearbeide inntrykk (dybderefleksjon) og forebygge overstimulering på (Møberg 2013). På den annen side. Det krever en type mot å være kreativ sammen med andre (Mc Niff 1998; 2009; May 1975/1994). Vi lever en i elitistisk moderne verden der noen kan, er profesjonelle kunstnere, mens andre er naive amatører som lett får prestasjonsangst, er redde for å dumme seg ut i forhold til normen om å være flink. Mange kursdeltakere kommer med dårlige skoleerfaringer, med en forståelse av at de slett ikke er kreative. Det er heller ikke gitt at de er 14

15 innforstått med at tegning, maling, bevegelse, rytmeinstrumenter o.l er en naturlig måte å lære mer om fenomenet på. En av deltakerne på åpen treffkveld sier det treffende mens hun holder et godt tak i håndveska si som hviler i fanget: Å trudd itj at æs kuill kom hit å gjørrå nå sjøl. Æ trudd æ skuill hør på nån som fortalt om ka det herre e for nåkkå. Det er derfor ekstra viktig å sikre en god støttende atmosfære med gjensidig trygghet og normer for alt rart og annerledes. Illustrasjonen under viser øyeblikk av atmosfæren som kjennetegnet male/tegneprosessene begge helgene, ro, konsentrasjon, føtter i bevegelse, egenfokus: Alle har funnet sin plass på golvet. Ingen snakker med hverandre. Alle er opptatt av sine egne individuelle tegninger. Jeg hører bakgrunnsmusikk, ser føtter som beveger seg, kjenner en form for konsentrasjon, som om en knappenål kan høres, om den skulle falle i golvet. En form for ro. Noe som kan kalles en skapende stillhet, kanskje. Vi befinner oss i starten av tegneøkta. (sitat fra mitt transkriberte videoklipp). I tillegg er det nødvendig å legitimere og forklare hvorfor og hvordan estetisk tilnærming, deling av erfaringer og egenaktivitet kan bidra til å utvikle denne kunnskapen. En av kursdeltakerne sier det slik etter at hun deltok på pilotkurset: Jeg er alltid glad for å få kreative oppgaver og lot bare arbeidet gjøre seg selv uten å reflektere så mye over at jeg bearbeidet inntrykk. Jeg ser tydelig at mine skapende evner er et uttrykk for et åpent og sensitivt sanseapparat. Dette viser at det kan være store variasjoner i ei gruppe, fra den som gleder seg stort over å få uttrykke seg kreativt til de som er avvisende, redde eller ikke skjønner vitsen. Dette er noe vi alltid må ta høyde for. Den andre kurshelga jeg gjennomførte ble dette ekstra tydelig. Gruppa besto av fire deltakere, og hver enkelt ble derfor godt synlig. Etter en bli kjent runde og presentasjoner gjennomførte vi en kartlegging om forholdet til de to modalitetene bilde/visuelle uttrykk og stemme/sang/musikk. Vi lagde ei tenkt linje i rommet, med et nullpunkt som representerte dårlig/ikke fortrolig med og 100 % som uttrykk for fantastisk, godt forhold til å male, tegne eller uttrykke seg med hender, farger og lignende Her plasserte alle seg mellom 0 og 50, altså i nederste del av skalaen. Dette øker min spenning som leder. Her fikk jeg kjenne på målet mitt, å stå i min egen autoritet og være tydelig som leder. Jeg hadde på forhånd valgt å tilby maling på lerret som en viktig hovedaktivitet, arbeid med egne tema. Hvordan ville dette gå? Jeg spurte deltakerne hvilken spontan reaksjon de hadde etter at jeg delte min plan: Æ kainn itj å tegn, kom det fra flertallet. Jeg valgte derfor 15

16 å lede prosessen varsomt. Her ble mine mangeårige erfaringer som formingslærer i barneskolen, kulturskolelærer og egen deltakelse på kunstskole en nyttig kilde. Inspirasjon til dette hentet jeg dessuten fra eget arbeid med målbilde, som ble igangsatt på vår første samling på utdanningen ved Nikut for snart to år siden. Deltakerne tegnet først formen med ikke-dominant hånd i blinde, ut fra kroppsbevegelser og musikk i bakgrunnen. Etterpå fikk de kort undervisning om maling med alle typer redskap (pensler, tannkoster, spatel, plastikkhansker osv). De ble oppfordret til å leke med utgangspunkt i kroppens bevegelser, gjerne inspirert av musikken i bakgrunnen og ideen om at kreativitet handler om å slippe, ødelegge og skape nytt. Stol på prosessen, sier Shaun McNiff (1998). Jeg valgte å lede prosessen med flere stopper med erfaringsdeling og små oppgaver som tilskudd i prosessen. Vi gjennomførte for eksempel en lydimprovisasjon med rytmeinstrumenter, der hver kursdeltaker fant sin lyd, rytme som ressurs for å møte noe de opplevde vanskelig i det å være høysensitiv. Ei av deltakerne valgte en liten pinneklovn med bjeller. Denne brakte humoren inni hennes bilde, både som lyd, objekt og kvalitet. Ett er nødvendig Ett er nødvendig her i denne vår verden av husville og heimløse: Å ta bolig i seg selv Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen. Slik at menneskene på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne. -Hans Børli- Hjemme kontakt med egen daimon? Imaginasjonen, tegne/maleprosessene satte tydelige spor hos deltakerne. I forkant, underveis og etterpå lurer jeg på hva denne ordløse arbeidsformen kan tilby for høysensitive i deres bearbeiding av indre og ytre sanseinntrykk (Aron 2013). Jeg observerer underveis og spør direkte i etterkant. Svarene gir meg en fornemmelse av at de kommer i kontakt med dypere lag i selvet, en forståelse av at de er verd noe som den de er, de får håp og kommer i harmoni med seg selv. Dette illustrerer poenget som Hilmann viser til i sin eikenøtt-teori. Kanskje de gjennom disse prosessene får kontakt med sin sjels kode, sin daimon? Gjennom å skape ut fra tema som hvem er jeg? eller følg kroppens bevegelser uttrykker de seg fra et annet sted, enn for eksempel ytre kopiering eller forventede billeduttrykk. En kvinne oppdager at 16

17 det å male/tegne gir energi og dermed kan fungere som påfyll. Hun forteller at hun etterpå har valgt maling istedenfor sofaen når hun kommer sliten hjem fra jobb. Jeg har aldri spandert så mye tid med maling før, og etter kurset har jeg gjort det ganske mye. Det får meg til å finne hjem og jeg får mye utbytte av det. Muligens det er gjennom at inntrykk blir bearbeidet. Det er en form av hvile som gir energi. Ellers har jeg brukt mye tid på å ligge i senga eller på sofaen for å komme meg igjen, men det gir ikke energi på samme måten. Uttrykket å finne hjem forstår jeg som betydningsfullt for henne, og et uttrykk for det som Baron-Reid (2013) kaller det arketypiske hjemmet, altså et indre rom, et indre hus. Hun mener at vi ikke er så gode på å skille mellom velkjent og hjemme. Når aktiviteten gir hvile, som denne kursdeltakeren forteller om, vil jeg anta at det er hjemme og ikke velkjent, som kanskje tida på senga eller sofaen illustrerer? En kursdeltaker fortalte at hun fikk kontakt med sitt trosrom, når hun uttrykte seg fra sitt hjerte uten kontakt med ytre forventninger eller indre sabotør/kritiker. Å uttrykke seg på denne måten berører selve livsnerven. GJØR DET DU EGENTLIG IKKE TØR I kursbrosjyren lover vi ut et treningsopplegg: Å leve som en minoritet, med et nervesystem som reagerer annerledes på indre og ytre stimuli enn majoriteten, og med behov for mer refleksjon og kanskje tilbaketrekking, kan by på utfordringer i et moderne samfunn, der det å være robust, røff, opptre stoisk og utadvendt er idealet. Å fortelle om egne behov, sette grenser og uttrykke seg med respekt for seg selv, kan derfor oppleves utfordrende. Men. Det finns måter å øver seg på. Det skal vi gjøre! Det viste seg at dette var relevante tema. Kursdeltakeren som stilte til intervju med Byavisa ( ) forteller om sin største utfordring: å sette grenser. En annen uttrykte seg slik: Jeg tør ganske mye i utgangspunktet, tror jeg, men denne helga sa jeg fra flere ganger at jeg var sliten. Det er noe jeg aldri pleier å si, for jeg føler skam over det. Jeg følte at jeg var med mennesker som skjønte dette og kanskje var det derfor jeg hadde mot til å si det. Jeg får se hvis jeg kan gjøre det i hverdagen, på jobb for eksempel, fremover. Her forteller hun om skam over å uttrykke seg sliten, og om motet hun fikk gjennom å være sammen med mennesker som forsto. Arbeidslivet kun for idealmennesker? Andre dag av kurset tar vi utgangspunkt i aktuelle samfunnstema og samfunnsroller som berører de ulike deltakerne. Dette er tenkt som en øvelse, en trening i å komme tilbake til hverdagslivet. Etter oppvarming med spontanitetstrening og rolleutvikling dukker noen roller fram: Jobbsøker, arbeidstaker i åpent kontorlandskap, samtalepartner, veileder og 17

18 informasjonsspreder. Temaene viser seg å være høyaktuelle. Kirksæther og Abrahamsson formulerer i Sunnmørsposten at Arbeidslivet satser på idealmennesker : Finnes det noen som søker etter en ekstremt sensitiv person, som ofte ikke tar ordet i møter, bruker lang tid på å formulere et godt svar, kan være nærtakende, bli ukonsentrert og uvel av å jobbe i kontorlandskap? Vi iscenesetter noen av disse sosiale samfunnsrollene, med utgangspunkt i scenariearbeid (Ødegaard og Meyer De Mott 2008), rolleprøve for fremtiden (Rasmussen og Kristoffersen 2011; Ødegaard og Meyer De Mott 2008) og sosiopsykodrama (Zuretti 2011). Kursdeltakerne blir ledet og har ikke nødvendigvis metodiske forkunnskaper, men de har erfaring med temaene. En som melder sin sak, sier etterpå: Jeg fikk anledning til å spille ut et jobbintervju. Noe jeg ikke kunne se for meg å skulle tørre å gjøre. Som et resultat av å bli sett støttet og styrket av kursdeltakerne er dette noe jeg tror jeg kan våge, som et resultat av at jeg deltok på kurset. Vi ser her at det å vise seg fram, bli sett og støttet av gruppa der estetiske arbeidsformer har vært førende, bidrar til at hun tør å spille ut dette jobbintervjuet. Hun har sannsynligvis allerede økt sitt selvverd, og minsket både egen og muligens andres skam, knyttet til annerledes-opplevelsen. Gruppeveiledning som kursform opptrer her på sitt beste. Med trygghet og støtte får deltakerne mulighet til å vise fram sin følsomhet uten å være redd for å bli utsatt for skam, eller være feil. Det kan virke som det viktigste var oppdagelsen av fenomenet. En kvinne på 55 år forteller om en oppvekst der hennes evne til å ta inn andres tanker og følelser ble et tabu som ikke skulle snakkes om. Da hun fikk vite om dette (høysensitiviteten) har hun kommet mer i takt med den hun skal være. En i gruppa begynner å kalle henne sensitivitetspredikanten, så begeistret er hun for denne kunnskapen. Dette er et eksempel på at selvforståelsen kan endre seg gjennom kunnskap og ny verdsetting. Hun forteller at hun til og med har funnet gud gjennom denne prosessen. Æ e itj rar lell Tidligere i teksten har jeg referert til kursdeltaker som uttrykker stolthet over å være del av denne gruppa. Det er etter min mening mulig å si at gjennom deltakelse i dette har deltakerne fått mulighet til å styrke sitt selvverd, vite og vise fram litt mer av seg selv. Erfaringsdeling gir felles verdiøkning som senker tabugrensen, skamfølelsen og ensomheten. En av kursdeltakerne på andre kurshelg oppsummerte det slik: Æ e itj rar lell. Det finns andre som tenke som mæ. Har det som mæ. No veit æ at æ kan skifte mellom å stå på venstre og høyre fot. Æ kainn trekk pusten langsomt inn og langsomt ut. Og det virke! 18

19 Hvordan blir dette i lys av problemstilling: Hvordan kan estetisk gruppeveiledning/coaching bidra til at mennesker med karaktertrekket høysensitivitet lettere kan leve i tråd med sin egen begavelse og kall? Finnes essensen? Menneskene som deltok på kursene uttrykker ubetinget glede og takknemlighet over å møte andre. De uttrykker glede over gjenkjennelse og følelse av fellesskap med mulighet for å dele erfaringer. Kunnskap og samtaler er viktigst, mens det kreative element for noen er sentralt og noe de tar med seg videre. Det viktigste estetisk veiledning kan bidra med for denne målgruppen kan oppsummeres slik: en rolig atmosfære med trygg ledelse og rom til å utfolde seg, støtte i gruppa og nye verktøy for å beholde kontakt med seg selv og bygge ny energi. I møte med det skjønne, basert på egne sanse-erfaringer, oppnås sanne erfaringer av godt og vondt. Dette gjør det igjen mulig å skille og velge mellom det som nærer og tærer, åpner opp for kontakt med seg selv, sitt eget indre, den de er ment å skulle være. Dette skjer i mellomrommet, derfor er gruppen viktig. Det er et søkende vekstarbeid i tråd med Hilmans tanker om å vokse ned, som innebærer å gi noe tilbake til fellesskapet. Alle har en samfunnsrolle, enten det er som veileder for egne barn, samtalepartner for en kompis eller yrkesutøver på en gammel eller ny arbeidsplass. Say it straight, simple and with a smile. 9 DISKUSJON Når jeg forteller ommitt faglige engasjement for målgruppa høysensitive til andre fagpersoner, møter jeg ulike svar: 1) Dette har jeg ikke hørt om. 2) Å lage eget opplegg for en gruppe mennesker ut fra forskning på temperament virker litt rart. 3) Jeg er kritisk til om dette gruppetilbudet bidrar til å selv-stigmatisere noen mennesker inn i en uønsket offerkultur, slik at de egentlig gir seg selv en diagnose som de trenger behandling for. Hvordan svarer jeg så på disse motforestillingene? 1) Jeg møter uvitenheten med informasjon og opplysning, men kjenner samtidig at dette kanskje ikke er noe de er så opptatt av å vite mer om. I følge forskning finnes høysensitivitet i alle kulturer, det er likt fordelt mellom kjønnene, er medfødt og finnes også i 9 Dagens ord fra en tilfeldig yogite- pose 19

20 dyreriket. En av fem er særlig sensitive, mens mange er moderat sensitive og halvparten sier at de ikke er det. Dette betyr at i Norge er høysensitivitet representert via en million mennesker i alle aldre og begge kjønn. Er det så en styrke eller en ulempe at kunnskapen og engasjementet blomstrer som et selvhjelpsfenomen? Jeg møter daglig mennesker som er opptatt av hvordan vi skal møte de høysensitive barna. Enn om vi hadde visst dette da barna våre var små? Hvorfor kan ikke lærerne dette? Mitt barn ville fått det annerledes på skolen om hun hadde blitt møtt som den hun er. For å bli tatt på alvor innen undervisning og helse, er det muligens en ulempe at ulike fagmiljø innen helse, undervisning og barnepsykiatri ikke støtter seg til eller interesserer seg for dette frisk-perspektivet. Foreldre begynner å våkne og etterspør, men som Lise August, dansk psykolog som har spesialisert seg på dette fenomenet, sier: Vi kan ikke forvente at lærerne har denne kunnskapen så lenge den ikke er en del av lærerutdanningen. Høysensitive barn er kreative, skriver Trude Sletteland i en kronikk i Bergens Tidende ( ). Her diskuterer hun ut fra en overbevisning om at dersom skolen tilrettelegger for disse barna, vil alle barn tjene på dette. Pensjonert skolerådgiver Olav Munch Jensen skriver i Bygdanytt ( ) om Lite verdsatt følsomhet. Han peker på at i en konfliktfylt verden trenger vi sårt til mennesker med kreative evner, med empatiske og samvittighetsfulle egenskaper. Vi trenger mennesker med et rikt indre liv, med sterk intuisjon, som er opptatt av verdier og etikk. Disse verdiene kan i vår overstimulerte verden lett overkjøres og føre til stress og mindreverd. Etter min erfaring og oppfatning er det nødvendig med et fornyet fokus på både estetikk og etikk i barnehage og skole. Det estetiske har betydning som en mulighet til å skape hellige, stille rom, der sjelen får hente sin næring, og åpne opp for gode kvalitative menneskemøter dersom det ikke er alt for mange forstyrrelser. Barna som vokser opp i dag er vår framtid. Dette er ikke lenger en floskel, men blitt en tydelig realitet for meg, og noe som vi ikke har råd til å glemme. 2) Å lage et lavterskeltilbud for mennesker som gjenkjenner seg i beskrivelsen av et temperamentstrekk kan virke rart. Det som er enda rarere er responsen og suksessen som disse tilbudene faktisk har. Deltakerne som kommer er åpne for kontakt og for å møte andre som tenker eller opplever verden annerledes, som meg osv. Som kursleder i mer enn 15 år har jeg før aldri opplevd en slik tiltrekning som dette fenomenet har akkurat nå. Jeg har en fornemmelse av at det viser oss noe av tidsånden ; der tid er mangelvare, sterk fokus på kognitive prestasjoner både i barnehage, skole og arbeidsliv, mange år med stort fokus på 20

21 materielle verdier og et oppdelt samfunnsliv, der det er lett å føle seg annerledes, utenfor, ikke hjemme. Høysensitive er ekstra var for dette presset, som vi kanskje alle er preget av og snakker om, men ikke er i stand til å gjøre noe med. Vi fortsetter det samme karusell-livet inntil helsa eller alderdommen setter sitt preg på oss og vi tvinges til å gjøre noe med vår livsførsel. 3) Kan gruppetilbud av dette slaget bidra til at mennesker som endelig opplever seg sett, hørt og forstått utvikler en offerkultur? Jeg er ikke sikker på hvor denne kritiske kommentaren kommer fra, men jeg har sett uttalelser på nettet som kanskje kan lede til en slik spekulasjon. Estetisk veiledning er ressursorientert, har til hensikt å styrke allerede iboende spontanitet og kreativitet. Det er viktig at kursleder er tydelig på at voksne har ansvar for å ta vare på seg selv og bygger opp veiledning etter dette prinsippet. På den annen side, det som kjennetegner det høysensitive karaktertrekket er sterk andreorientering, intuisjon, kreativitet, empati og ønske om å være noe for andre. Egenomsorg og det å lære seg verktøy for å ta vare på seg selv, slik at medavhengighet for eksempel kan unngås, er derfor viktig. Det å bekymre seg er også en side ved høysensitiviteten. Dette kan for andre virke uforståelig, men også irriterende. Så det å bli bedre kjent med seg selv og hvordan karaktertrekket kan virke på andre, for så å jobbe bevisst for å justere seg vil også være viktig, men med respekt og anerkjennelse for både seg selv og den andre i relasjonen, enten den andre er høysensitiv eller ei. Mitt poeng som kursholder er alltid at vi alle i hovedsak er mennesker og trenger hverandre for å skape et samfunn med rom for mangfold. KONKLUSJON Ut fra høstens erfaringer tenker jeg: Dette må jeg fortsette med. Det er mange små og store der ute som trenger kunnskap, det kreative rommet og møte andre som gjenkjenner seg i beskrivelsen særlig sensitiv/høysensitiv. I lederrollen for denne målgruppen har jeg fått kjenne på både gleder og utfordringer. Jeg fikk kjenne på forskjellen på å være leder for ei gruppe med 13 deltakere og 3 ledere og ei gruppe med 4 deltakere, der en av dem var medleder. Roen i møte med målgruppen har gitt meg bekreftelser jeg ikke har opplevd i like stor grad tidligere. Jeg fikk tid til å lytte til meg selv som leder, kjenne på responsen, for så å justere instruksene, musikaliteten i stemmen, endre og finne mer betonende ord osv. I gruppen med flest deltakere ble lederrollen mer instruerende. Vi var flere ledere, og behovet for å følge planen kjentes sterkere. Men også der var det mulig å lytte til stemninger underveis, men ikke like lett å adressere og sortere ut fra. 21

22 Etter begge kurshelgene har jeg fått spontane kommentarer, både sms, mail og i direkte tale. Ett eksempel er en multimediemelding med bilde av kursdeltakerens datter (1,5 år) sittende på golvet med mammas selvskapte bilde fra kurset foran og under seg. Her er leiken og begeistringen i sentrum for både liten og stor: Det va ei lita ei som syntes det mamma hadde gjort va spennende. Artig å virkelig sjå hvordan barnet leiker, noe jeg virkelig prøvde på J 22

23 Referanseliste Allen, P. B. (1995). Art is a A Way of Knowing. A guide to self-knowledge and spiritual fulfillment through creativity. Boston, London: Shambala. Aron, E. N. (2013). Særlig sensitiv. La sårbarheten bli din styrke. Oslo: Cappelen Damm. Asbjørnsen og Moe (1989). Samlede eventyr. 1. Oslo: Gyldendal norks folag. August, L. (2010). Særlig sensitives trivsel. DVD. Baron-Reid, C. (2013). Ditt magiske livskart. Lær å navigere i dine indre, foranderlige landskap. Oslo: Cappelen Damm. Jeffers, S. (2009). Gjør det du egentlig ikke tør. Fra handlingslammelse til handlekraft, glede og energi. Oslo: Noras ark. Farstad, M. (2011). Skammens spor. Avtrykk i identitet og relasjoner. Oslo: Conflux. Hillman, J. (1992). Sjelens kode. Oslos: Pax folag. May, R. (1975(1994). The courage to create. New York London: W.W Norton&Company McNiff, S. (1998). Trust the process. An artist`s guide to letting go. Boston. London: Shambala McNiff, S. (2009). Creating with Others. The practice om Imagination in Life & Workplace. Boston. London: Shambala Merleau-Ponty M. (1994). Kroppens fenomenologi. Oslo: Pax forlag. Merleau-Ponty M. (2000). Øyet og ånden. Oslo: Pax forlag. Moreno, J. L. (1993). Who shall survive? Foundation of Sociemetry, Group Psychotherapy and Sociodrama. ASGPP. Møberg, S. (2013). Er du også høysensitiv? Oslo: Spartacus forlag. Møberg, S. (2013). Mindfulness for høysensitive? Oslo: Spartacus forlag. Møberg, S. (2013). Redskaber for særlig sensitive. Århus: Møbergs forlag. Rasmussen, B. og B. Kristoffersen (2011). Handling og forestilling- forestilling om handling. Jacob Levy Morenos teaterekspresjonisme og sosiatri. Trondheim: Tapir akademisk forlag. Skårderud, F. (1998). Uro. En reise i det moderne selvet. Oslo: Aschehoug. Steinkjer, E. (2010). Bevegelse. Styrking av selvfølelsen gjennom tilstedeværelse, rollebytte og spontanitetstrening. Eksamensoppgave ved NPI. Psykodrama regissør. Steinkjer, E. Små barn sanser med mer enn øynenene i Haugen, S, G. Løkken og M. Röthle (red) (2013). Småbarnspedagogikk. Oslo: Cappelen Damm. s Stoknes, P.E. (1996/2000). Sjelens landskap. Refleksjoner over natur og myter. Oslo: Cappelen. Zuretti, M. (2011). Sosiopsycodrama a vortex for understanding relationships in Sociodrama in a Changing World (red) Weiner, Adderley, Kirk s Ødegaard, A. Juell og M. Ashley Meyer De Mott (2008). Estetisk veiledning. Dialog gjennom kunstuttrykk. Oslo: Universitetsforlaget. Artikler: Særlig sensitiv av Heidi Borud. Aftenposten 7. mai Innsikt. Psykologi. Høysensitive barn er kreative av Trude Sletteland. Bergens Tidende. 29. juli Kronikk. Lite verdsatt følsomhet av Olav Munch Jensen. Bygdanytt. 12. august Kronikk. Sensitivitet som ressurs- hos terapeuter, klienter og andre av Rigmor Strømmen. Naturterapeuten. Mars Se hverandre gjør en forskjell. Reportasje av Karina Lein i Byavisa 8. oktober Arbeidslivet satser på idealmennesker. Lian Kirksæther og Ihrén Abrahamsson. 26. november Kronikk. 23