6.1 MELLOMØREPROBLEMATIKK INNHOLD

Transkript

1 6.1 MELLOMØREPROBLEMATIKK Forfatter: Mona Bjørndal, Statped Vest 2002 INNHOLD INNLEDNING AKUTT MELLOMØREBETENNELSE MELLOMØREKATARR HØRSELSTAPETS TYPE OG STØRRELSE KONSEKVENSER MULIGE KONSEKVENSER FOR SPRÅK OG KOMMUNIKASJON MULIGE SENVIRKNINGER TILTAK / PEDAGOGISKE TILRETTELEGGING KORT OM MEDISINSKE TILTAK LITTERATUR /INTERNETTADRESSER

2 6.1.1 INNLEDNING To typer mellomøreproblemer: mellomørekatarr/væske i mellomøret (sekretorisk otitt) akutt mellomørebetennelse (akutt otitt) AKUTT MELLOMØREBETENNELSE Akutt mellomørebetennelse er også forårsaket av en øvre luftveisinfeksjon og nedsatt funksjon i øretrompeten. Det som skiller det fra mellomørekatarr er at bakterier vandrer fra nese- og svelgrommet gjennom øretrompeteten og til mellomøret. Akutt mellomørebetennelse gir smerter og er derfor lettere å oppdage MELLOMØREKATARR Det er vanlig at barn i perioder får nedsatt hørsel som følge av mellomørekatarr eller væske i mellomøre. Dette er den vanligste sykdommen i barnealderen og også den vanligste årsaken til hørselsnedsettelse. Sekretorisk mellomørebetennelse eller mellomørekatarr er en tilstand der det er væskeansamling i mellomøret bak en intakt trommehinne. Den kan variere fra å være tyntflytende til å være gummiaktig sekret. Tilstanden oppstår ofte i forbindelse med forkjølelse som sammen med en hoven falsk mandel bak nesen forårsaker nedsatt funksjon i øretrompeten. Det gir vanligvis ingen sterke smerter men kan gi dottfornemmelse i ørene, øresting og nedsatt hørsel. Barn som har hatt sine første mellomørebetennelser før de er 18 måneder har større sjanse for å få gjentatte episoder med mellomørekatarr. Et barn kan ha nedsatt hørsel på grunn av væske i mellomøret i lang tid uten at foreldrene merker det HØRSELSTAPETS TYPE OG STØRRELSE Vanligvis oppstår et mekaniske hørselstap. Væsken er til hinder for at lydbølgene skal nå inn i det indre øret og hørselsnerven. Hørselstapet kan variere fra O til 50 db i det frekvensområdet som er viktig for talen Hz KONSEKVENSER Det ser ut til at konsekvensene for variable hørselstap øker med hvor små barna var og over hvor lang tid de har væske i mellomøret. 2

3 MULIGE KONSEKVENSER FOR SPRÅK OG KOMMUNIKASJON Den hørselshemmingen som barnet vanligvis får kan medføre at barnet får vansker med motta den informasjon som er nødvendig for å utvikle et fullstendig språk, og for å kunne delta i en kommunikasjonssituasjon. Grunnlaget for å si noe om hvilke konsekvenser dette vil ha for språkutviklingen bygger på kunnskapen om hvordan vi utvikler språk. Lenge før barnet lærer å snakke er barn i stand til å diskriminere lyder fra hverandre. De lærer å kjenne lydene i språksystemet vårt og har den kunnskapen som er grunnlaget for å uttale ord og setninger riktig grammatisk. Varierende og ustabile hørselsinntrykk kan gjøre lydene vanskelig å sortere og tolke. Dette kan redusere barnets evne til å danne språklige strukturer. Det er lett å overse barnets vansker dersom de ikke testes formelt. Artikulasjonen kan ofte være i orden mens det ekspressive språket er ofte forsinket både i ordforråd og kompleksiteten i de grammatikalske strukturer. Ut fra en undersøkelse av Anna Helene Kristiansen, fant hun at flere av barna hadde større problemer med språkforståelsen enn talespråket. Periodevise hørselstap er ofte mer forvirrende en stabile hørselstap. Barn med varierende tap har ikke så god trening som barn med varige hørselstap til å bruke kompenserende teknikker som for eksempel å utnytte den visuelle kanal, se på den som snakker, støtte seg til kroppsspråk og mimikk MULIGE SENVIRKNINGER Det kan også se ut til at enkelte av barna utvikler dårlige lyttestrategier som ikke går over selv om hørselen igjen er normal. De blir ofte omtalet som ukonsentrerte eller drømmere, i sin egen verden. Bakgrunnsstøy er også en faktor som vanskeliggjør oppfattelse. Evnen til å lytte oppmerksomt i miljøer med bakgrunnsstøy er også vanskelig for noen etter at hørselen er blitt normal. De største vanskene etter at hørselen er normal skyldes oftest redusert oppmerksomhet overfor språk TILTAK / PEDAGOGISKE TILRETTELEGGING De som har store problemer over tid bør får bruke fm utstyr med høretelefoner til bruk i fellessamlinger og til Tv hjemme. Tilrettelegge for gode lytteforhold. Tepper på gulvene, knotter på stol og bordben, matter / duker på bordene. Kutte ut bakgrunnsmusikk. Bruke visuelle virkemidler i kommunikasjon og kontakt med barna. Blikkontakt, mimikk, kroppsspråk, visuell støtte i bilder og konkreter og peking. 3

4 6.1.5 KORT OM MEDISINSKE TILTAK Barn som har hatt væske i ørene over lengre tid (mellomørekatarr) behandles med dren. Ved alvorlige komplikasjoner kan det være aktuelt med operative inngrep. Mer om komplikasjoner og inngrep: Arnesen

5 6.1.6 LITTERATUR /INTERNETTADRESSER Arnesen, A. R. (1993) Kronisk mellomørebetennelse. Din hørsel nr. 8., s (med. innfallsvinkel) Falkenberg, E.S. & Antonsen, K. (1997) Bjartnes (1998) Fuglehaug (1997) Hammervold, K. (1991) Mellomøreproblemer hos barn. Infohefte. Audiologisk laboratorium, ØNH, Ullevål sykehus. Artikkel om mellomørebetennelser, mellomørekatarr og hjelp til selvhjelp. Ukeadressa nr??. (Kopi av artikkelen kan fås på Møller: henvendelse til Kjell Stangeland eller Anne Tolgensbakk) Tyggegummi mot ørevondt. Aftenposten, 17. febr. Oppfølging av skolebarn med lettere hørselstap et forsømt område. Spesialpedagogikk, nr.9, s Jonassen, B (1991) Drenpasienter. Din hørsel, 6, Kristiansen A.H. ( 1993) Han hører det han vil En teoretisk studie og en undersøkelse om sammenhengen mellom mellomørekatarr og språkutvikling hos barn. Hovedoppgavre ISP UIO Kristiansen A. H (1997) Mellomørkatarr hos barn, Spesialpedagogikk, nr 7, s Hoem Kvam (1993) Hørsel hos barn i barnehager. Norsk førskolelærerblad, nr 9, Bjørn Jonassen Det problematiske mellomøret Din hørsel nr : 2001 M. Suzanne Hasenstab Language learning and otitis media. Taylor & Francis, London 1987 Ottem, E. & Astorp, L.(1999) Periodisk hørselsnedsettelse og språkproblemer hos bar er det en sammenheng? Afasiposten, vol 9, nr 9, s

6 Helse- og rehabilitering (2002) Er lette hørselstap lett? Et informasjonshefte om lette hørselstap hos barn og unge. Utarbeidet av Jorunn Skogen og Anne Britt N. Losnegård. Heftet kan hentes fra internett: eller eller Høyreklikk og venstreklikk deretter på Åpne web-kobling i leser. Webster, A. (1986) Early development and conductive haring loss. Deafness and child development, Søk på nett Søk på: otitis media eller: mellomøre. Her gis en rekke alternativer 6

7 6.2 ENSIDIGE HØRSELSTAP Forfatter: Mona Bjørndal, Vestlandet kompetansesenter, 2002 INNHOLD HVA ER ENSIDIG DØVHET? KONSEKVENSER TILTAK LITTERATURHENVISNINGER

8 6.2.1 HVA ER ENSIDIG DØVHET? Ensidig eller monaural døvhet brukes når en person har ett øre med normal hørsel og et øre som er hørselsmessig fungerer som døvt og som vanligvis ikke har nytte av høreapparat. Selv om det er en hørselsrest igjen vil forskjellen på hørselen til det normalt hørende øre være så stort at det vil bli oppfattet som døvt. Høretapet kan være medfødt eller ervervet senere ved sykdom eller skade. Ved gode lytte og kommunikasjonsforhold vil de fungere som normalt -hørende og språk og taleutviklingen utvikler seg også normalt hos de fleste barn med ensidig døvhet. Tap av hørsel på et øre er vanligvis regnet som en for liten grad av hørselhemming til at det vurderes som problematisk i forhold til språkutvikling og i forhold til sosial kommunikasjon. Det man likevel kan erfare er problemer med : KONSEKVENSER 3 hovedkategorier Vansker med å oppfatte tale fra den døve siden Vansker med å lokalisere lyd. Vansker med å oppfatte tale med mye bakgrunnstøy Vansker med å oppfatte tale fra den døve siden: Hodet skygger for lyden og hørselen er nedsatt siden den kun fungerer på en side. Det vil derfor være vanskelig å få med seg hva som blir sagt og svake lyder som kommer mot den døve siden. Hørselen fungerer også slik at dersom det er stor forskjell på hørselen ørene vil det øret som er sterkt nedsatt i praksis fungere som døvt. Vansker med å lokalisere lyd: Hørsel på begge ører fungerer som stereo, vi snur oss automatisk mot den siden lyden kommer fra. Når den ene siden ikke fungerer vil vi ha problemer med å høre hvor lydene kommer fra. Dette kan resultere i at når man bruker ekstra tid på å finne ut hvem som snakker, er det lett å miste begynnelsen av det som blir sagt. Det er også viktig å være ekstra oppmerksom i trafikken Vansker med å oppfatte tale i med mye bakgrunnstøy. I rolig omgivelser og når en snakker av gangen er det vanligvis ikke noen problemer. Men jo mer støy i omgivelsene, jo vanskeligere er det å oppfatte hva som blir sagt. Mange blir slitne av å måtte konsentrere seg ekstra hele tiden, og dette kan også resultere i at mange sliter med hodepine. 2

9 6.2.3 TILTAK Høreapparat : det finnes en type CROS høreapparat som ved en mikrofon på den døve siden fanger opp lyd og overfører denne til det normalt - hørende øre. ( Er vellykket i kun ca 10 % av tilfellene.) Visuell informasjon: Se den som snakker, gode lysforhold, underbygge med kroppsspråk og konkreter / bilder. Akkustiske forhold: Kort etterklangstid, må sjekkes i klasserom og evt. utbedres. Plassering: Det gode øret mot lydkilden, dette må vurderes individuelt. Plasseringen i rommet bør være slik at man har best mulig oversikt visuelt og får med seg mest mulig av det som blir sagt. Selvbevissthet: Der er viktig at barnet selv blir bevisst hvordan han / hun kan utnytte hørselen på det beste øret mest mulig og utarbeide strategier som fungerer for den enkelte. Se også modul Opplæring i grunnskole 3

10 6.2.4 LITTERATURHENVISNINGER Hansson H Monauralt døve. Audiologiska socialpsykologiska ock existentiella aspekter. Doktoravhandling, Stockholms universitet Pedagogiska instiusjonen. (1993) Jonassen B Ensidige hørselstap Din Hørsel nr Laukli Einar Wie Ona Bø Wie Ona Bø Ensidig hørselstap, Regionssykehuset / Universitetet i Tromsø Ensidig døvhet taleoppfattelse og kommunikasjon Spesialpedaogogikk nr Hovdfagsoppgave ( 1996) Monauralt døve taleoppfattelse og kommunikasjon. Institutt for spesialpedaogogikk Universitetet i Oslo. 4

11 6.3 Tinnitus Forfatter: Cathrine Kolstad Skådalen kompetansesenter, 2007 INNHOLD Tinnitus, hva er det? Prevalens Tinnitus hos barn Årsaker til tinnitus Hvordan oppstår tinnitus, og hva gjør at den utvikler seg til en plage? Hjelpeapparatet Tinnitus Retraining Therapy (TRT), Tinnitus Habituation Therapy (THT) Kognitiv terapi Sluttrapport (Sosial og Helsedirektoratet): Behandlingstilbud for tinnitusrammede Forslag til fagstoff for videre fordypning Litteratur brukt som underlag til tekst

12 6.3.1 Tinnitus, hva er det? Begrepet tinnitus kommer av latinske tinniere, som betyr ringe / klinge. Tinnitus er er beskrevet allerede hos de gamle grekere som det hviskende øret, det syngende øret eller det talende øret. I dag er en mye brukt definisjon på tinnitus the perception of sound within the head in the absence of external auditory stimulation (Hazell og Jastreboff, 1990) - altså en opplevelse av et lydsignal som ikke kommer fra noen ytre lydkilde, men som produseres i ens eget auditive system. Det er ikke uvanlig at vi fra tid til annen opplever en lyd i hodet eller ørene, men det er først når denne lydopplevelsen opptrer ofte og vedvarer fem minutter eller mer at vi bruker betegnelsen tinnitus. Hvordan tinnitus høres ut, og hvor i hodet lydopplevelsen er lokalisert, varierer fra person til person. Lyden kan variere i intensitet, det kan være ett signal flere signaler, den kan komme og gå eller oppleves å være der hele tiden. Tinnitus blir beskrevet på mange måter eks. som en høyfrekvent pipelyd, som brus fra fossefall, sus, den kan være pulserende, hvesende m.fl Prevalens Statens institutt for folkehelse offentliggjorde i 1996 funn fra en helseundersøkelse som viste at 15% av den voksne norske befolkning har tinnitus, hvorav 1-3% har meget store plager (Birkeland, 1998). Dette er tall som stemmer overens med funn gjort i andre land, der studier antyder at tinnitus berører ca 17% av verdens befolkning (Coles, 1984)(Fabijinska et al., 1999). I disse undersøkelsene rapporteres at mellom 0.5% og 3% av befolkningen har svært store plager som følge av dette. Det er viktig å merke seg at det er forskjell på tinnitus og plagsom tinnitus, forskjellen baserer seg på hvor mye tilstanden virker inn på den enkeltes livskvalitet og mestring av dagliglivet. Av de 15% som rapporterer å ha tinnitus i Norge, opplever halvparten (7,5%) sin tinnitus som så plagsom at den i ulik grad påvirker ens opplevelse av livskvalitet negativt. Det er laget en 2

13 3-delt klassifisering av fordeling av plagegrad, utarbeidet i 1967 av Klockhoff og Lindblom. Denne klassifiseringen er ofte brukt i litteratur om tinnitus, og er omarbeidet med norske tall bl.a. av Birkeland (1998) og Arnesen og Engedahl (2001). Plagegrad ved tinnitus Grad I Innehas av 6% av befolkningen (210000). Lyden betegnes som moderat plagsom, og man opplever den helst i et stille miljø. Dagliglivet mestres til dels. Grad II Lyden er kontinuerlig, men avledbar den kan maskeres av omgivelseslyder. Ca 1% (35000) av den norske befolkning har denne graden av tinnitus. Livskvalitet redusert.- Grad III Lyden er kontinuerlig, ikke avledbar og oppleves svært plagsom. Ca. 0,5% (17000) av befolkningen har denne graden av tinnitus.. Alvorlig nedsatt evne til å leve et normalt liv. Studier viser ikke til noen markante forskjeller i kjønn hva gjelder utbredelse av tinnitus. Når det gjelder aldersfordeling viser forskning at forekomsten av tinnitus har sin hovedtyngde i aldersgruppen år. De fleste som søker hjelp er mellom 50 og 70 år Tinnitus hos barn Tinnitus hos barn har ikke fått samme oppmerksomhet i forskningssammenheng som tinnitus hos voksne, til tross for at barn som uttrykker å være plaget av tinnitus medfører en utfordring i hjelpeapparatet. Noe forskning har vært gjort på barn med tinnitus, og i litteraturen vises det ofte til en undersøkelse gjort i 1972 av R H Nodar, som viser at blant 2000 skolebarn rapporterte 13% av normalt friske barn tinnitus, mens forekomsten var 59% blant de barna som hadde hørselstap ved screeningundersøkelse. Denne rapporten vises det til også i boken til Arnesen og Engdahl (2001) hvor de ser at ut fra klinisk erfaring utgjør disse barna ikke noe stort antall i behandlingsinstitusjonene, muligens fordi de aksepterer tinnitus eller at de ikke kan definere den og gi uttrykk for sine plager Går man på internett i dag, og søker på tinnitus in children, får man økende treff. Økt fokus er kommet på barn og tinnitus også etter at en forskergruppe ved Sahlgrenska sykehus i Sverige la i 2001 frem resultater fra sin undersøkelse som bekrefter disse tallene. De undersøkte åringer, hvor 13% oppga at de har, eller har hatt, tinnitus. Samme forskergruppe gjorde også en undersøkelse blant barn mellom 9 og 16 år, hvor 14,4% svarer 3

14 at de har tinnitus ofte. Drøyt 2% av barna har alltid plagsom lyd i ørene. Undersøkelsen viser her at det er flere jenter enn gutter som har tinnitus, noe forskergruppen antyder kan ha sin årsak i at jenter kan oppleve skolesituasjonen mer stressende og vanskelig enn guttene. Sahlgrenska sykehus mottar stadig flere barn på sin avdeling. Holgers tror mer stress og støy i skolen som følge av større klasser kan være en årsak til denne økningen. (Holgers, 2003). I Rapport fra sos./helsedep, 2005, er et kapittel satt av til barn og tinnitus. Det vises til forskningsresultater, og hvor det påpekes at tinnitus kan være et mer vanlig problem blant barn enn vi har vært klar over. Det kreves mer forskning for å finne ut hvordan problemet best kan takles og det må arbeides for å øke tilgjengeligheten av tilbud til barn som er rammet Årsaker til tinnitus Tinnitus er ikke en sykdom men et symptom på en tilstand som kan ha mange årsaker, eksempelvis en dysfunksjon i hørselssystemet, det indre øret eller de sentrale hørselsbaner (Arnesen og Engdahl 2001). Det er ikke uvanlig at tinnitus forekommer hos mennesker med hørselstap, men tinnitus forekommer også hos mennesker med helt normal hørsel (Falkenberg, 2002). I et prosjekt kjørt ved Universitetet i Oslo, Tinnitus Habituerings Terapi (THT) vises det til at 30% har normal hørsel (Falkenberg et al., 2003). I en Mestrings- og levekårsundersøkelsen gjort av Hørselshemmedes Landsforbund vises det til at det er en overvekt av årsak satt i sammenheng med støyskade, hørselstap og lydsjokk men mange har et mer sammensatt årsaksbilde (Birkeland, 1998). Dette sammenfaller med studier gjort i utlandet. Ofte sees tinnitus også i sammenheng med psykiske plager, eks. i form av følelsesmessige påkjenninger over kortere/lengre tid, eller de psykiske plagene kan komme som en følge av tinnitus (Holgers, 2003). Forskning og erfaring fra tinnitus-behandling i Sheffield, England, rapporterer at så mange som 60% av de som meldte om plagsom tinnitus, relaterte utbruddet av lyden til omveltninger i livet. Dette stemmer med funn gjort i THT prosjektet i Oslo. 4

15 6.3.4 Hvordan oppstår tinnitus, og hva gjør at den utvikler seg til en plage? Som nevnt i grafen over plagegrad, rapporterer ca. halvparten av de som oppgir å ha tinnitus, at de ikke plages av denne. Hva er det som gjør at tinnitus utvikler seg til å bli en plage? Å kunne høre og forstå lyder er en viktig del av overlevelsesinstinktet vårt. Det er bl.a. ved hjelp av lyd at vi kan vurdere våre omgivelser er vi i fare, eller kan vi slappe av? Lyd kan fremkalle forskjellige følelser i oss, og dermed aktivisere vårt limbiske system som er hovedsenteret for vårt følelsesliv, uavhengig av om lydkilden er den samme. Hvem har ikke opplevd å legge seg på et nytt sted, følt seg forstyrret av trafikk eller ukjente lyder men oppdaget at etter en tid registreres ikke lyden lenger og ialle fall ikke som noe forstyrrende. Hjernen har da vennet seg til lyden, funnet at den ikke er noe truende, og skyver den langt bak i bevisstheten. Man kan fint hente tilbake oppmerksomheten på lyden ved å bevisst lytte til den, men normalt vil man like lett kunne få den til å forsvinne igjen. Det samme er tilfelle med en mengde av våre naturlige omgivelseslyder; kjøleskap, vifter, PC, lett regn mv. Felles for disse er at vi kan registrere det når de eks. slår seg på, men etter noen sekunder blir de borte fra vår bevissthet. Tinnitus er en lydoppfattelse, men uten ytre lydkilde. En lyd helt uten mening for oss, men som hjernen likevel oppfatter. På 80-tallet vokste det frem en forståelse om at mekanismene for plagsom tinnitus ikke bare kunne knyttes til hørselsbanene, men at andre systemer i hjernen er involvert. Det ble fremsatt en nevrofysiologisk modell for tinnitus (Jastreboff 1990) (Rapport; Behandlingstilbud for tinnitusrammede, 2007). I fagfeltet i dag ligger denne modellen til grunn for behandlingsformer hvor man forklarer fenomenet tinnitus med en tinnitusrelatert nerveaktivitet (TRA). En slik nerveaktivitet finnes hos alle mennesker og dyr, og er vanligvis et svakt signal. At dette signalet utvikler seg til en plage har ingen direkte relasjon til hørselsorganet, eller skader på dette, hvilket bekreftes av at mennesker med plagsom tinnitus også kan ha helt normal hørsel på alle frekvenser. TRA kan imidlertid påvirkes av skader på det indre øret. Dersom denne tinnitusrelaterte 5

16 nerveaktiviteten skal bli en plage, må de svake signalene som denne gir, bearbeides sentralt i hjernen. Det er altså den sentrale bearbeidingen, ikke selve tinnitus lyden, som bestemmer om tinnitus skal bli en plage. Dette er elektrokjemiske reaksjoner i ulike deler av hjernen, reaksjoner som gir økt aktpågivenhet, vi kan godt si det er hjernen vi hører med, ikke ørene (Falkenberg, 2002). Man skulle kunne tro at de som har en tinnitus som oppleves som veldig sterk, er de som får mest problemer med å håndtere denne, men dette er ikke alltid tilfellet. Det har vist seg å være liten overensstemmelse mellom den opplevde styrken på tinnitus og den enkeltes plage av denne. Det er store individuelle forskjeller på dette. Styrken på tinnitus er blitt målt, og ligger et sted mellom 5 og 15 db (Falkenberg et al., 2003) Dette bekreftes i en studie fra Sveits hvor man fant at styrken på tinnitus ikke økte hos den enkelte, og heller ikke oversteg 15dB. De fant videre at den subjektive opplevelsen av endring i lydstyrke hadde sammenheng med andre faktorer som stress, støy, tretthet, depresjon, angst, smerter m.v. (Kellerhals, 1999) Imidlertid kan en som er sterkt plaget av tinnitus, oppleve sin lyd subjektivt å være adskillig høyere enn dette. Det kan også være at den lyd man hører, har flere lyder i seg slik at den kan oppleves vanskeligere å håndtere og medføre en voldsom påkjenning. For en person som har plagsom tinnitus, kan et av problemene være at det på mange måter er et skjult handikap, hvilket gjør at omgivelsene kan ha vansker med å forstå de problemer en person med tinnitus kan oppleve. Tinnitus kan skape engstelse, være utmattende og irriterende, kan lede til vansker med å oppfatte tale, kan skape konsentrasjonsvansker. Flere rapporterer om søvnvansker, nedsatt hukommelse, stressymptomer som hodepine og/eller muskelspenninger - og noen opplever depresjon/angst knyttet til tinnitus. Sekundært påvirker disse vanskene også arbeidslivet, familielivet og generelt sosial omgang (noen orker ikke holde på sine interesser som å høre på musikk, lese, gå i teater). Plagsom tinnitus kan i det hele påvirke ens livskvalitet i stor grad. 6

17 6.3.5 Hjelpeapparatet I sammenheng med at årsaken til tinnitus kan være flere, har også mange behandlingsalternativer gjennom årene vært utprøvd. Frem til 1980 årene var behandling av tinnitus rettet mot det indre øret, hvor man mente årsaken til utvikling av tinnitus lå. Fra 1800-tallet og frem til de siste årene, har det vært vanlig å bruke elektrisk stimulering i ulike former som en terapiform. Denne stimuleringen har gitt en tinnitus-reduksjon under og etter behandlingen. Effekten har imidlertid vist seg å være kortvarig og forbigående, og man har gått bort fra denne behandlingsformen i Vest Europa og USA (Arnesen og Engdahl, 2001). Et betydelig antall ulike alternative behanlingsformer har vært utprøvd, som akupunktur, naturmedisin, trykktank, vokslysbehandling m.v. uten at det kan dokumenteres noen varig effekt (Arnesen og Engdahl 2001, Falkenberg et al, 2003). Utviklingen av behandling for tinnitusrammede har i hovedsak kommet som følge av ny teknologi, sammen med en økt forståelse av de mekanismer som ligger bak utvikling av tinnitus. Det viser seg imidlertid at mange tinnitus-rammede, etter å ha fått en forklaring på mekanismene bak utvikling av tinnitus, ikke nødvendigvis søker en kurering av tinnitus men heller en innsikt i hva som kan være årsaken til deres problem (Dafydd, 2000). Den samme konklusjonen fremgår i den norske mestrings og levekårsundersøkelsen (HLF), hvor det slås fast at kvalifisert audiologisk rådgivning i akuttfasen (når tinnitus oppstår) er svært effektfullt i forhold til å forebygge at tinnitus skal bli kronisk (Birkeland, 1998) Tinnitus Retraining Therapy (TRT), Tinnitus Habituation Therapy (THT) Basert på kunnskapen man fikk på 80-tallet om at mekanismene for plagsom tinnitus ikke bare kunne knyttes til hørselsbanen, er den nevrofysiologisk modellen for tinnitus brukt som utgangspunkt i en prgram kalt Tinnitus Retraining Therapy, utviklet av Jastreboff og Hazell. Programmet baserer seg på prinsippene bak tinnitusrelatert nerveaktivitet TRA (se avsnitt over). De kan vise til at 80% av deres pasienter med plagsom tinnitus og hyperacusis (overfølsomhet for lyd) hadde effekt av behandlingen, og i løpet av 18 mnd utviklet en stabil kontroll over sin tinnitus og /eller hyperacusis. Positive resultater ble observert i løpet av de 7

18 første 6 månedene. TRT er et tverrfaglig tilbud som omfatter en grundig gjennomgang av sykehistorie med analyse av årsaken til tinnitus og tilleggsplager denne forårsaker, hørselsundersøkelse, individuelt tilpasset rådgivning basert på en detaljert klassifisering av pasienten i forkant, lydterapi, oppfølgingssamtaler og undersøkelser. Behandlingen kan gå over 1-1 ½ år. For den som ønsker å lære mer om TRT, er programmet utførlig forklart i Jastreboff/Hazells bok : Implementing the Neurophysiological Modell. TRT programmet er ressurskrevende å implementere som et helsetilbud i sin helhet, men det er i dag mange som tilbyr hjelp med utgangspunkt i de viktigste elementene fra TRT. Tinnitus Habituation Therapy (THT), og Nevrophysiological Based Management (NBM) er eksempler på dette. Alle tre behandlingsformene tar utgangspunkt i læring og mestring hvor basis er den nevrofysiologiske modellen. Disse behandlingsformene ser tinnitus som en sammensatt lidelse, som er avhengig av forskjellige fysiologiske, psykologiske og sosiale faktorer. Isteden for å forsøke å reparere det fysiologiske som fører til tinnitus, tar behandlinge sikte på å avhjelpe eller bedre de faktorer som gjør at tinnitus oppleves plagsom. Tinnitus blir ikke fjernet av denne type behandling, men man har som målsetting å skape en tilvenning til lyden, som kan minske eller fortrenge opplevelsen av tinnitus - og som minsker eller fjerner irritasjonen og plagen forbundet til denne. Man ser det som mulig å bearbeide hjernen til ikke å fokusere på den uønskede lyden. Jo mer man fokuserer på lyden, jo større forsterkning blir det på lydopplevelsen. Man kommer da inn i en ond sirkel hvor negative tanker og følelser får en dominerende plass. Engstelse og anspenthet fører til at fokus rettes mot lyden, som igjen skaper en irrasjonell frykt og behov for overlevelsesrefleks som igjen øker spenningsnivået og oppmerksomhet rundt lyden. Denne sirkelen er det mulig å snu! Overordnet målsetting er at: 1. man ønsker å oppnå en habituering av reaksjonen tinnitus gir, at den følelsesmessige reaksjonen på tinnitus gradvis blir fjernet 8

19 2. man ønsker å oppnå en habituering av persepsjon, at oppfattelsen av tinnitus skal blokkeres/filtreres bort (Falkenberg, 2002). Denne habitueringen/tilvenningen kan oppnås ved: 1. strukturert gjenopptrening. Ved å ha hatt undersøkelse og samtale med lege, tatt hørselstester, fått kunnskap om hva tinnitus er vil dette gi en ufarliggjøring. Arbeidet med å påvirke de automatiserte tankeprosesser kan starte, slik at man slutter å fokusere på tinnitus, og ikke minst slutter å sjekke lyden om den er der, om den er høyere eller lavere osv. Det tar tid å lære seg nye måter å tenke på, og prosessen krever egeninnsats og oppfølging av eks. audiopedagogisk rådgiver. 2. Avspenningsteknikker er et sentralt tema i habitueringen, da det er viktig å lære seg å registrere og kontrollere spenninger i kroppen. Stressmestring, autogen trening i form av distraksjonsteknikker og konsentrert avspenning kan bidra positivt til å få tinnitus lenger bak i bevisstheten. 3. Et tredje viktig punkt er lydstimulering, for å bryte stillhet og redusere kontrasten med tinnitus-signalet. Noen bruker lydgenerator (som ser ut som et høreapparat), som gir et jevnt bredbånds-sus. Denne lyden skal stilles litt under styrken på tinnitus signalet, altså ikke maskere denne men heller virke som en demper slik at overgangen til et stille miljø ikke blir påtrengende. Høreapparater er viktig i denne habitueringen, også høreapparater til mennesker med mindre hørselstap. I tillegg er det lydputer som kan benyttes ved innsovning (behagelig støy som ligger i/under puten, eller ved siden av sengen som en radio). Ellers er det viktig når man har tinnitus, og plages av denne, at man forsøker å omgi seg med naturlige omgivelseslyder hele dagen slik at det blir lettere å lytte bort fra tinnitus og over på noe annet. For å oppnå en god effekt av slike behandlinger, er det avgjørende at personen er i stand til å erkjenne situasjonen, har en innstilling til situasjonen hvor man ser viktigheten av sin egen innsats som muliggjør en aktiv endringsprosess og til sist har motivasjon til å gjennomføre endringen. Dette er viktige faktorer å ha med når en skal jobber med rådgivning knyttet til mennesker med plagsom tinnitus (Kolstad, 2004). 9

20 Kognitiv terapi En viktig behandlingsmetode for tinnituspasienter som viser seg å ha god effekt, er kognitiv terapi. En metode som tar sikte på å hjelpe personen til å kontrollere retningen for hans oppmerksomhet (oppmerksomhetskontroll) samt å endre det faktiske innhold i tankene (kognitiv restrukturering). En overordnet målsetting er å gi den som har plagsom tinnitus muligheten til å klare å takle sin tinnitus ved hjelp av at de tar, eller får, kontroll over sine kognitive prosesser altså hvordan man tenker om, og reagerer på, sin tinnitus (Rapport, Behandlingstilbud for tinnitusrammede, 2007). Anbefalt litteratur er kognitiv beteendeterapi vid tinnitus av psykologene Viktor Kaldo og Gerhard Andersson Sluttrapport (Sosial og Helsedirektoratet): Behandlingstilbud for tinnitusrammede I forbindelse med Regjeringens handlingsplan for helhetlig rehabiliteringstilbud til hørselshemmede, fra 2002, pekes det på at hardt tinnitusrammede har omfattende og udekkede rehabiliteringsbehov, og at tilbudet til denne pasientgruppen må forbedres. Ut fra denne handlingsplanen har det av Sosial- og Helsedepartementet vært nedsatt en arbeidsgruppe som har skullet se på det utrednings- og behandlingstilbud som er for pasienter med tinnitus i Norge. Denne arbeidsgruppen har gitt ut en rapport i 2003, og en sluttrapport i 2005 hvor det ble arbeidet frem konkrete forslag til tiltak som vil gi tinnitusrammede et fullverdig tilbud om utredning behandling og rehabilitering, på linje med andre pasientgrupper. Rapporten kan lastes ned fra internett 10

21 6.3.6 Ønsker du å fordype deg i mer fagstoff, anbefales følgende Behandlingstilbud for tinnitusrammede en rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Sosial- og helsedirektoratet (2005). Dette er en viktig og omfattende rapport som omhandler behandlingstilbud for tinnitusrammede i Norge, både i forhold til dagans situasjon- og med forslag til hvordan tjenestetilbudet kan organiseres i fremtiden for å sikre et godt tidlbud. Rapporten kan lastes ned:. shdir.no/publikasjoner/rapporter/behandlingstilbud_for_tinnitusrammede_22310 Tinnitus Retraining Therapy, Implementing the Neurophysiological Model, av Jastreboff og Hazell, 2004 (ISBN ). Dette er en grundig innføringsbok for deg som ønsker å lære om metodikken som ligger i TRT. (Det er bøker som er kommet i 2007 som bygger videre på TRT, bl.a. rådgiverfunksjonen) Kognitiv Beteende terapi vid tinnitus, av Kaldo og Andersson (ISBN ). Dette er en bok skrevet for ansatte i hjelpeapparatet som kommer i kontakt med mennesker med plagsom tinnitus - eller for den tinnitusrammede selv. Tinnitus Handbook av Richard Tylor, 2000 (ISBN ) som har samlet et bredt spekter av fagstoff knyttet til tinnitus. 11

22 6.3.7 Litteratur brukt som underlag til tekst Andersson, G (2000). Tinnitus. Orsaker, teorier och behandlingsmôjligheter. Lund: Studentlittertaur Arnesen A, Engdahl B (2001) Birkeland, S (1998) Coles, R R A (1984) Tinnitus: årsaker, diagnose og behandling. Oslo: Gyldendal akademisk Levekår og mestring ved tinnitus auris. Oslo: Hørselshemmedes Landsforbund Epidemiology of tinnitus. Prevalence 7-17, Demographic and clinical features, Journal of Laryngology and otology (suppl. 9) Fabijanska, Rogowski, Bartnik, Skarzynski (1999) Epidemiology of tinnitus and hyperacusis in Poland. In J Hazells (ed.) Proceedings of the sixth International Tinnnitus Seminar.- Cambridge UK Falkenberg, E S (2002) Kompendium.Habitueringsterapi for tinnituspasienter. Tinnituskonferanse, 27/9-2002, i regi av HLF Falkenberg E S, Tungland O P, Skollerud, S (2003): Habituation Therapy of Chronic Distressing Tinnitus: a presentation of at Treatment Programme and an avaluation study of its Effects. Audiological Medicine 2003; 2: Hazell J, Jastreboff P (1993) A neurofhysiological approach to tinnitus: clinical implications. British Journal of audiology 27. Holgers K M (2001/2005) Holgers, K M (2003) Dagens Nyheter og Noise exposure and subjective hearing symptoms among school children in Sweden. Noise Health : Tinnitusbehandling styrs av etiologin. Buller, stress eller ångest/depression tankbare orsaker. Läkartidningen 2003, nr 46; 100; Kellerhals B, Zogg R (1999) Tinnitus Rehabilitation by retraining. In J Hazells (ed.) Proceedings of the sixth International Tinnnitus Seminar.- Cambridge UK 12

23 Kolstad, Cathrine (2004) Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av sosial- og helsedirektoratet (2005) Tinnitus Habituation Therapy. Hva kan være bestemmende for grad av effekt. Kan kjennskapen til dette forbedre praksis? Behandlingstibud for tinnitusrammede; 13

24 6.4 MENIERES Menieres er en kronisk sykdom i det indre øret, med store individuelle variasjoner. Den er anfallspreget, og kan være plagsom å leve med, men er ufarlig. Menieres sykdom kjennetegnes av følgende symptomer: uforutsigbare anfall av varierende styrke kraftige og plutselige svimmelhetsanfall nedsatt hørsel lydforvrengning følelse av å ha dott i øret øresus/tinnitus Man regner med at cirka personer i Norge har Ménières sykdom eller Meniere-lignende symptomer. (HLF) Årsaker og symptomer Årsakene til Menieres sykdom er i de fleste tilfeller ikke kjent, men tilstanden medfører en øket væskemengde i det indre øret. Hva som forårsaker væskeansamlingen er vansligvis ukjent. En sjelden gang kan Ménières være arvelig. Sykdommen opptrer som oftest på ett øre, men hos enkelte kan det andre øret også bli rammet. Den økte væskemengden fører til unormal stimulering av sansecellene i balanseorganet på den syke siden, og det påvirker signalene som går til hjernen. Opplevelsen av dette kan være sterkt roterende svimmelhet. Behandling går i stor grad ut på å forsøke å redusere væskemengden og forebygge anfall. Kraftige svimmelhetsanfall blir hos de fleste mildere over tid, men noen kan ha en vekslende eller varig opplevelse av dårlig balanse. Noen få har spesielle anfall, som å bli dradd i en bestemt retning, eller å falle uten forvarsel. Det er ikke tap av bevissthet under anfall. Anfall kan oppleves 1

25 dramatisk, og tilstanden kan medføre behov for endringer i livssituasjonen. Før anfallet kan det komme et forvarsel med øresus (tinnitus), opplevelse av trykk i øret eller varierende hørsel. Anfallene kan komme i serier med tette mellomrom, eller med uker, måneder, til og med år imellom. Øresus (tinnitus) kan innlede et anfall og kan i lange perioder bare være plagsomt under anfallene. Etter hvert kan tinnitus bli vedvarende. Tinnitus er lydopplevelser uten ytre lydkilde. Tinnitus -lyden kan variere mye. Den er plagsom, men ikke farlig. Hvis vi frykter lyden og holder fokus på den, vil hjernen tolke den som et faresignal, og både lyden og plagene kan øke i styrke. Hørselen kan være nedsatt også mellom anfallene. Etter en tid med vekslende hørsel og normale perioder, kan den bli varig nedsatt. Hørselsorganet ligger sammen med balanseorganet i det indre øret og blir også påvirket av den økte væskemengden. Hørselsprøve er derfor viktig kartlegging. Sansecellene i sneglehuset kan bli skadet under anfallene, og det skjer først i området for de lave tonene (bassen). Nedsatt hørsel gjør kommunikasjon vanskelig. Ettersom hørselen kan variere mye, er det en utfordring å tilpasse og venne seg til å bruke høreapparat. Men teknikken gjør det mulig å justere volum og velge ulike program når hørselen varierer. På grunn av lydforvrengning kan det være vanskelig å tilpasse høreapparat. Det er derfor fornuftig å bruke lang tid på tilvenning til apparatet. Vurderingen av hvordan plagene påvirker livskvaliteten danner grunnlaget for behandling og valg av tiltak. Behandlingen er avhengig av sikker diagnose, og den blir stilt hos en øre-nese-halsspesialist. Tiltak Det finnes ennå ingen medisin som passer alle. Det pågår stadig utprøving av ulike måter å regulere væskemengden i det indre øret på. Endring av trykket i mellomøret kan virke inn på væskesystemet i det indre øret. Behandling med dren i trommehinna og bruk av trykkgenerator (f.eks. Meniett) er basert på dette. 2

26 Noen pasienter har nytte av reseptpliktige legemidler som kan virke vanndrivende eller mot svimmelhet. Sammen med legen kan man vurdere og prøve ut ulike tiltak etter som sykdommen utvikler seg. Over lang tid kan den økte væskemengden under anfallene svekke balanseorganet. Det er svært viktig å gi pasienten kunnskap om hvordan balansesystemet i hjernen fungerer og hvordan balanseproblemene oppstår. Psykomotorisk veiledning og trening for å innarbeide hensiktsmessige fysiske øvelser og strategier hindrer overbelastning og overkompensering i hjernenettverkene. Ved god og riktig informasjon kan fagfolk hjelpe pasienten til å bruke egne ressurser for å oppnå bedring både fysisk og psykisk, selv om Menierediagnosen står fast. For mer informasjon, ta kontakt med HLF eller Briskeby skole og kompetansesenter as Kildehenvisning: HLF.no Brosjyren Svimmel Ménière ved styringsleder for prosjektet: Stein Helge Glad Nordahl og prosjektleder/forfatter Anne Britt N. Losnegård. Artikkelen Ménières sygdom et liv på gyngende grund? V. Susanne Bisgaard i samtale med overlæge Ture Andersen fra Odense Universitetshospital 3

27 6.5 DØVBLINDHET INNHOLD DØVBLINDHET ÅRSAKER TIL DØVBLINDHET NASJONALT KOMPETANSESYSTEM FOR DØVBLINDE Regionsentre Sentre med landsdekkende oppgaver Koordineringsenheten Rådgivende utvalg NORDISK SAMARBEID HISTORISK LITTERATUR... 5

28 6.5.1 DØVBLINDHET Døvblindhet er en spesifikk funksjonshemming. Døvblindhet er en kombinert syns- og hørselshemming. Den begrenser en persons aktiviteter og hindrer full deltakelse i samfunnet i et slikt omfang at det krever at samfunnet støtter med særlig tilrettelagte tjenestetilbud, tilpasning av omgivelsene og/eller tekniske hjelpemidler. (Nordisk definisjon av døvblindhet, 2007) Begrensningene er særlig store i forhold til : Kommunikasjon og sosialt samspill Tilegnelse av informasjon Orientering i rom og fri bevegelse. Det skilles mellom : Medfødt døvblindhet o Når det kombinerte sansetapet er medfødt eller oppstår før språket er utviklet Ervervet døvblindhet o Når det kombinerte sansetapet oppstår etter at språket er etablert o Ved medfødt/tidlig alvorlig synstap og senere hørselstap o Ved medfødt/tidlig alvorlig hørselstap og senere synstap o Ved alvorlig syns- og hørselstap senere i livet ÅRSAKER TIL DØVBLINDHET Sjeldne syndromer og sykdommer som innebærer både syns- og hørselshemming Skader/infeksjoner og sykdommer som rammer både syns- og hørselsfunksjonen Genetisk betingede tilstander Døvblindhet er en sjelden funksjonshemming. Ca. 500 personer med døvblindhet er brukere av Nasjonalt kompetansesystem for døvblinde NASJONALT KOMPETANSESYSTEM FOR DØVBLINDE Nasjonalt kompetansesystem for døvblinde er en del av spesialisthelsetjenesten i Norge. Det består av fire regionsentre, to sentre med landsdekkende oppgaver og en koordinerende enhet, som alle er tilknyttet Helse Sør-Øst RHF. Kompetansesystemet for døvblinde samarbeider med kommunale og fylkeskommunale aktører og er en del av et helhetlig og tverrfaglig tilbud.

29 Målgruppen for Nasjonalt kompetansesystem for døvblinde er personer med sjeldne medfødte og tidlig ervervede tilstander som medfører døvblindhet, samt deres pårørende og fagfolk i det tverrsektorielle tjenesteapparatet. Ved kombinert syns- og hørselshemming/døvblindhet som oppstår på grunn av aldersrelaterte tilstander, bistår kompetansesystemet kommunene med informasjon og kurs. Nasjonalt kompetansesystem for døvblinde skal : Bidra til at personer med døvblindhet får samme tilbud og service som andre Dekke behov for tjenester som ikke kan dekkes av det ordinære tjenesteapparatet Bidra til best mulig funksjon og mestring av hverdagen for brukerne Gi tjenester til det øvrige hjelpeapparatet slik at dette blir i stand til å yte bedre tjenester til brukere og pårørende Dette kan bestå i : Funksjonelle og medisinske utredninger Rådgivning og veiledning Kurs og informasjonsformidling Forsknings- og utviklingsarbeid Tilrettelegging for kontakt mellom personer med døvblindhet Regionsentre I samarbeid med kommunene har regionsentrene et særlig ansvar for oppfølging av personer med døvblindhet i sin del av landet. Regionsentrene tar imot henvendelser fra brukerne selv, pårørende og relevante fagpersoner, gjør utredninger og gir råd/veiledning og opplæring. De sprer kunnskap om døvblindhet, gir råd om aktuelle tiltak og informerer om de rettigheter som personer med døvblindhet har. Regionsenteret for døvblinde, Signo døvblindesenter Molandveien 44, 3158 Andebu Tlf Internett : Region : Østfold, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. Regionsenter for døvblinde, Universitetssykehuset Nord-Norge Postboks 2, 9038 Tromsø Tlf Internett : Region : Nordland, Troms og Finmark. Regionsenter for døvblinde, Skådalen kompetansesenter Postboks 13 Slemdal, 0710 Oslo Tlf

30 e-post : skadalen@statped.no Internett: Region : Oslo, Akershus, Hedmark, Oppland, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Regionsenter for døvblinde, Statped Vest Postboks 6039 Bergen postterminal, 5892 Bergen Tlf e-post : statpedvest@statped.no Internett : Region : Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal Sentre med landsdekkende oppgaver Eikholt nasjonalt ressurssenter for døvblinde Helen Kellers vei 3, 3031 Drammen Tlf e-post post@eikholt.no Internett : Huseby kompetansesenter Gamle Hovsetervei 3, 0768 Oslo Tlf e-post : huseby@statped.no Internett : Koordineringsenheten Nasjonalt kompetansesystem, Koordineringsenheten Ullevål universitetssykehus HF, Bygg 31b, 0407 Oslo Tlf e-post : dovblindhet@uus.no Nasjonalt kompetansesystem for døvblinde har en felles internettadresse : Koordineringsenhetens oppgaver : Koordinere virksomheten i Nasjonal kompetansesystem for døvblind4 Bidra til økt samarbeid med brukerorganisasjonene Bidra til økt informasjonsformidleing Bidra til økt forsknings- og utviklingsarbeid Være nettverksbyggende

31 Være rådgivende Rådgivende utvalg Rådgivende utvalg for Nasjonalt kompetansesystem for døvblinde er et forum for medvirkning og rådgivning på systemnivå. Utvalget består av representanter fra brukerorganisasjonene, oppdragsgiver, relevante samarbeidspartnere og kompetansesystemet for døvblinde NORDISK SAMARBEID Nordisk Velferdscenter Danmark Nordisk Velferdscenter Danmark (NVC Danmark) er en institusjon under Nordisk Ministerråd, som yter tjenester til personale og organisasjoner som arbeider for og med personer med døvblindhet primært i de nordiske land. Tjenestene omfatter utdannelse, ressursservice herunder bibliotekservice, utviklingsog dokumentasjonsarbeid, samarbeid om etablering og styrking av tjenester til personer med døvblindhet i Nordens nærområder, samt europeisk og internasjonalt samarbeid. NVC Danmark skal: Sørge for en nordisk utdannelse, som støtter og kompletterer nasjonal utdannelse. Fungere som formidler av informasjon og viten på døvblindeområdet, og ha et fagbibliotek for kursdeltakere og andre brukere. Samle informasjon om døvblindhet og opprettholde et kontaktnett innenfor døvblindefeltet i og utenfor Norden for å innhente den nyeste viten, samt bidra til internasjonalt samarbeid. Initiere og koordinere utviklings- og dokumentasjonsarbeid med henblikk på forbedring av døvblindearbeidets teori og praksis i Norden. Internett : HISTORISK LITTERATUR Knut Johansen kom i 1999 ut med boka Underveis, på veg mot Solveigs Hus. Utvalgte tidsbilder fra begivenhetsrike år i arbeidet for døvblindfødte (Dronninglund : Nord-press). Med Johansens arbeid har en viktig del av døvblindearbeidets røtter blitt tilgjengelig for mange, både som kunnskap om det tidlige arbeidet og som grunnlag for å se sammenhenger til dagens arbeid og også som bakgrunn for døvblindearbeideres identifikasjon til fagfeltet.

32 Regi Theodor Enerstvedts bok fra 1996 : Legacy of the Past : Those who are gone but have not left : some aspects of the history of blind education; deaf education and deafblind education with emphasis on the time before 1900 (Dronninglund : Nordpress) gir eksempler på hvordan det har vært å være døv, blind eller døvblind - sett fra et sosiologisk perspektiv.

33 6.6 HØRSELSTAP OG METAL RETARDASJON INNHOLD OM MENTAL RETARDASJON... 2 KLASSIFISERING... 2 HØRSELSHEMMING OG MENTAL RETARDASJON... 2 UTREDNING AV MENTAL RETARDASJON... 3 DIAGNOSTISERING... 3 SAMSPILL LEK OG SOSIAL FUNGERING... 3 PEDAGOGISKE UTFORDRINGER... 3 TID... 4 VISUELL STØTTE... 4 BEGREPSINNLÆRING... 4 FORSTÅELSE... 4 MULTIMODAL INNLÆRING... 4 Kilder:

34 OM MENTAL RETARDASJON Når vi snakker om hørselshemmede med mental retardasjon refererer vi til en svært heterogen gruppe mennesker. Det er store variasjoner når det gjelder grad av hørselstap, fysisk og motorisk utvikling, sosial og emosjonell fungering. Andre kognitive variabler, som intelligens, konsentrasjonsevne og oppmerksomhet varierer også. Mennesker med mental retardasjon vil i varierende grad ha vanskeligheter med å forstå og tolke virkeligheten. Deres tenkemåte karakteriseres av å være mer konkret enn hos mennesker som fungerer innenfor normalvariasjon intellektuelt. The ICD-10 Classification of Mental and Behavioural Disorders (WHOs klassifiseringssystem) sier blant annet følgende om mental retardasjon: Mental retardation is a condition of arrested or incomplete development of the mind, which is especially characterized by impairment of skills manifested during the developmental period, which contribute to the overall level of intelligence, i.e. cognitive, language, motor, and social abilities. Retardation can occur with or without any other mental or physical disorder. (side 226) Intelligens er et globalt begrep, og refererer til en persons mentale evne til å forstå sammenhenger. Mennesker med mental retardasjon vil variere når det gjelder sterke og svake sider, og to personer med samme IQ kan ha svært forskjellige språklige og adaptive evner. Mental retardasjon kan ha sin årsak i kjente bakenforliggende forhold. Det forekommer også at bakenforliggende forhold ikke er kjente. KLASSIFISERING ICD-10 deler mental retardasjon inn i følgende kategorier: Mild (IQ 50-69) Moderat (IQ35-49) Alvorlig (IQ 20-34) Dyp mental retardasjon (IQ <20) HØRSELSHEMMING OG MENTAL RETARDASJON Å ha hørselshemming og mental retardasjon innebærer pr. definisjon at man er flerfunksjonshemmet. Å ha et sansetap sammen med mental retardasjon vil ha mye større konsekvenser enn et sansetap alene. Hørselshemmede med intelligens innenfor normalvariasjonen vil kunne kompensere for hørselstapet med andre sanser og tidligere erfaringer. De som har mental retardasjon i tillegg vil få vansker på flere områder, som blant annet i sosiale settinger, på skolen og det vil komplisere utredning av personen. 2

35 UTREDNING AV MENTAL RETARDASJON Utredning av kognitivt nivå hos hørselshemmede kan være vanskelig, spesielt hos de som er lavt fungerende kognitivt. Man må ofte avvike fra standardisering, både i administrasjon av testen og i skåringen. Det kan også hende at den testen som er korrekt i forhold til kronologisk alder er for vanskelig for den som blir testet. Man kan da bruke en test som er standardisert for en yngre målgruppe, og rapportere aldersekvivalens eller vekstskårer i stedet for skalerte skårer. Man vil ofte finne at forskjellen mellom normalt fungerende og mentalt retarderte blir større ettersom de blir eldre. Dette skjer fordi utviklingen går langsommere for en med mental retardasjon enn den gjør for en normalt fungerende med eller uten hørselshemming.(eknes, Bakken, Løkke og Mæhle, 2008) Hvis en person som skal utredes har funksjonell resthørsel eller CI, og godt verbalspråk, kan for eksempel Wechsler tester benyttes (WPPSI-III, WISC-IV og WAIS-III). Disse testene er oversatt til, og standardisert på Norsk, og vil gi et godt svar på både verbalt og ikke-verbalt kognitivt nivå. Hvis den som skal utredes er døv eller sterkt tunghørt, kan man bruke Toni-2 (en rask screening test) eller Leiter-R. De er begge ikke-verbale evnetester som kan gi et godt innblikk i vedkommendes kognitive styrker og svakheter. Det er også mulig å bruke utføringsdelen av Wechsler testene selv om man ikke har talespråk, men man er da avhengig av at tegnspråk kan benyttes for å sikre at instruksjonene blir forstått. DIAGNOSTISERING Erfaring viser at både medisinsk og psykiatrisk diagnostisering blir komplisert når hørselshemming og mental retardasjon opptrer samtidig. Vedkommende vil få problemer med å forklare hva problemet er, og man ser ofte at begreper eller tegn/ord som er nødvendige for å forklare symptomene mangler. En del symptomer kan også opptre annerledes hos en med hørselshemming og mental retardasjon sammen, enn det ville gjort hos en som kun har hørselshemming. SAMSPILL LEK OG SOSIAL FUNGERING Man ser ofte at personer med hørselshemming og mental retardasjon faller utenfor i sosiale settinger. Forskjeller er ikke så stor når barna er små, men etter hvert som årene går blir forskjellen tydeligere og større. PEDAGOGISKE UTFORDRINGER Det er mange utfordringer man står ovenfor når man får en elev med hørselshemming og mental retardasjon. Behovene vil naturlig nok variere noe fra person til person, men det er enkelte tiltak som de aller fleste kan dra nytte av. 3