Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2000 nettversjon

Transkript

1 INSTITUTT FOR SAMFUNNSFORSKNING Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2000 nettversjon Deltidsreserven blant sykepleiere Lønnsoppgjøret 2000 og fremtidens lønnsdannelse Innvandrere - integrasjon, språk og utdanning Finland - opptur for hvem? På bunnen av hotellet

2 Søkelys på Arbeidsmarkedet 2/2000 Årgang 17 Utgis med støtte fra Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet hvert halvår av Institutt for samfunnsforskning, Munthes gate 31, P.B. 3233, Elisenberg, 0208 Oslo. Redaksjon: Marianne Røed (redaktør), Hanna Marie S. Jensen (redaksjonssekretær), Erling Barth, Fredrik Engelstad, Trygve Gulbrandsen, Geir Høgsnes, Ragnhild Steen Jensen, Pål Schøne og Hege Torp. Materialet i dette tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut på internett for lesing på skjerm og utskrifter til eget bruk. Uten særskilt avtale med ISF er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel. Abonnement kr. 200,- pr. år kan bestilles ved innbetaling på bankgiro Merk talongen «Søkelys». Ved bestilling av mer enn 10 eksemplarer er prisen kr. 150,- pr. årsabonnement. ISSN Omslag: Abalone as Trykk GCS Hurtigtrykk

3 Innhold Redaksjonelt «Den siste olje» Sysselsetting og mobilitet Dag Wollebæk og Karl Henrik Sivesind Er deltakelse i frivillig arbeid nyttig på arbeidsmarkdedet? Ragnhild Steen Jensen Utviklingen i kvinners deltidsarbeid i Norden Torunn Skåltveit Olsen Deltidsansatte sykepleiere ingen stor arbeidskraftreserve Jon Rogstad Når sant skal sies hvor viktig er norsk for innvandrere på arbeidsmarkedet? Ledighet Irene Tuveng Hvem vil og hvem får gå på tiltak? Helene Berg Innvandreres integrasjon på arbeidsmarkedet Lønnsutvikling Arvid Fennefoss, Geir Høgsnes og Knut Arild Larsen Lønnsoppgjøret 2000 og fremtidens lønnsdannelse Hans Otto Frøland Er desentraliserte lønnsforhandlinger ønskelig og mulig i offentlig sektor? Torberg Falch Lønnsstrukturen i kommunesektoren Marianne Nordli Hansen Høyere utdanning og utbytte hva betyr utenlandsk opprinnelse for inntektsnivå? Arbeidsmiljø og avtaleverket Carla Dahl-Jørgensen og Hans Torvatn McDonaldisert av en annen bransje: Utvikling av arbeidsmiljø for selgere i næringsmiddelindustrien Ragnhild Sollund På bunnen av hotellet Søkelys på Norden Rita Asplund Arbetslösheten bland industrianställda i Finland på 90-talet Forskningstema Pål Schøne Fører en sammenpresset lønnsstruktur til mer opplæring i arbeidslivet?

4 Bidragsytere utenfor redaksjonen Rita Asplund dr. samfunnsøkonom; forsker ved ETLA (The Research institute of the finnich economy), Helsinki. Helene Berg mag. art., sosiologi, forsker ved ECON Senter for økonomisk analyse, Oslo. Carla Dahl-Jørgensen dr. art., sosialantropoligi; seniorforsker ved Sintef Teknologiledelse, Ny praksis, Trondheim. Torberg Falch Dr. polit., sosialøkonomi; post doc. ved Institutt for samfunnsøkonomi, NTNU, Trondheim. Arvid Fennefoss mag. art., sosiologi; førsteamamuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Hans Otto Frøland dr. philos., historie; førsteamanuensis, Historisk institutt, NTNU, Trondheim. Knut Arild Larsen cand. oecon.; forsker ved ECON Senter for økonomisk analyse a/s, Oslo Marianne Nordli Hansen dr. philos., sosiologi; førsteamamuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Torunn Skåltveit Olsen MSc econ.; forsker ved Agderforskning, Kristiansand. Jon Rogstad cand. polit., sosiologi; stipendiat ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Karl Henrik Sivesind dr. polit., sosiologi; forsker II ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Ragnhild Sollund cand. polit., kriminologi; stipendiat ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Hans Torvatn dr. ing. industriell økonomi; seniorforsker ved Sintef Teknologiledelse, Ny praksis, Trondheim. Irene Tuveng cand. oecon.; forsker ved ECON Senter for økonomisk analyse a/s, Oslo. Dag Wollebæk cand. polit., sammenliknede politikk; LOSsenteret, Universitetet i Bergen.

5 Til eksterne bidragsytere Redaksjonen i Søkelys på arbeidsmarkedet mottar gjerne bidrag fra eksterne forskere innenfor feltet økonomi/arbeidsliv. Manuskripter må ikke overstige 10 sider (enkel linjeavstand), inkludert figurer, tabeller, noter og litteraturhenvisninger.

6 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, «Den siste olje» Oljen er en naturresurs som verdsettes svært høyt på det internasjonale markedet. Oljesektoren skiller seg derfor fra andre produksjonssektorer ved at avkastningen av innsatsfaktorene er utrolig mye høyere. Vi får altså en inntekt som vi nesten ikke bruker ressurser på å skape vi får noe uten å streve det er som å vinne i Lotto. Når det gjelder denne typen inntekter synes problemene å være mer knyttet til måten de brukes på enn til selve framskaffelsen. Et historisk eksempel på hvor galt et land kan bruke en slik «Lotto-gevinst» er Spanias disponering av de enorme skattene conquistadorene røvet fra Latin Amerika på 1500 tallet. Spanjolene finansierte import med gull og la ned eksportrettet virksomhet. Det ble en kort fest og en lang bakrus. Spanjolene fikk erfare at det er lettere å legge ned enn å bygge opp når markeder og kompetanse er overtatt av andre. Hva er en riktig forvaltning av en slik formue? Hvor mye av oljepengene skal vi til enhver tid bruke og hva skal vi bruke dem til? Når produksjonskapasiteten i Norge er fullt utnyttet, er svaret på det siste spørsmålet at de må brukes til import. Siden Norge er et lite land, er vi svært avhengig av import både til forbruk og investeringer for å opprettholde et høyt velstandsnivå. Hvis vi ikke skal bygge opp gjeld til utlandet, må vi eksportere minst like mye som vi importerer. For å opprettholde vår velferd er vi derfor helt avhengige av å ha en konkurransedyktig eksportsektor. Så lenge oljeinntektene strømmer inn, kan Norge redusere sin eksport av andre produkter og samtidig importere like mye som før eller mer uten at gjelda til utlandet øker. Altså sammenlignet med en situasjon uten oljeinntekter. Det er dette vi kaller handlefrihet overfor utlandet. Hva ligger egentlig i denne handlefriheten? Den betyr at vi kan velge å bruke en større del av de samlete produksjonsressursene til å produsere varer og tjenester til hverandre. Det vil si at vi kan velge å bygge ut skjermet sektor ved å overføre arbeidskraft og kapital fra eksportnæringene, og bl.a. forbedre helse- og skolevesenet. Alternativt kan vi velge å jobbe mindre og kanskje leve litt mer. I de årene som har gått etter at vi begynte å få overskudd i oljevirksomheten, har vi stort sett valgt det første alternativet. Veksten i skjermet sektor har altså vært større enn økningen i landets samlede produksjonskapasitet. Samtidig har vi i noen grad gjort oss avhengige av oljeinntektene for å sikre nødvendig import. Måten dette ble gjort på var at overskuddet fra oljesektoren ble sprøytet inn i norsk økonomi via statsbudsjettene på og 80-tallet. Dette skapte en innenlandsk etterspørselsøkning som ikke kunne dekkes ved produktivitetsveksten i norsk økonomi. Konkurransen om arbeidskraften økte, og vi fikk gode lønnsoppgjør som først og fremst rammet lønnsomheten i konkurranseutsatt sektor. Den private delen av skjermet sektor løste problemet med høyere lønnskostnader ved å øke prisene. Offentlig sektor fikk økt sine budsjetter via statsbudsjettet og dekket sin økte etterspørsel etter arbeidskraft ved kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet. Overføringen av ressurser fra konkurranseutsatt til skjermet virksomhet var antagelig, i det minste for en periode, en riktig prioritering. Et land med utsikter til så stor økning i sin internasjonale kjøpekraft som Norge fikk gjennom oljen i Nordsjøen, burde antagelig, ut fra en velferdsøkonomisk betraktning, skape rom for større innenlandsk etterspørsel.

7 130 Redaksjonelt Et av problemene med oljen er at den er en ikke-fornybar resurs. Det betyr at vi før eller senere får servert «den siste olje». Et annet problem er at oljeprisen, som vi har erfart, kan svinge kraftig fra den ene dagen til den andre bl.a. avhengig av handlingene til uforutsigbare ledere i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Inntektene fra salg av olje til utlandet kan dermed også svinge kraftig. Det er opplagt galt å la en stor del av vår evne til å importere avhenge av en labil inntektskilde som før eller senere blir helt borte. Siden den innenlandske arbeidskraftreserven på det nærmeste er oppbrukt, får antagelig bruken av oljeinntekter i norsk økonomi større konsekvenser i dag enn på 70- og 80-tallet. Spørsmålet om hvor mye av oljeinntektene vi til enhver tid skal bruke, dreier seg altså om hvor stor del av vårt import-behov vi med en tilstrekkelig grad av trygghet, kan dekke ved å bruke oljeinntektene. Siden begynnelsen av 90-tallet har myndighetenes strategi for å få til en forsvarlig disponering av produksjonsresursene mellom konkurranseutsatt og skjermet sektor vært å bygge opp et fond i utlandet med overskuddet fra oljevirksomheten. Avkastningen på et slikt fond gir en relativt sikker inntektsstrøm over tid, fordi investeringene spres på mange forskjellige områder. Det er regjeringens linje at den delen av oljeinntektene vi til enhver tid kan bruke er avkastningen av dette fondet. Med denne politikken gjøres bruken av oljepengene uavhengig av svingende priser og den fysiske eksistensen av olje på bunnen av havet. Følger vi denne strategien kan vi også imøtese «den siste olje» med relativt god samvittighet fordi vi kan gi oljeformuen videre til neste generasjon.

8 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, Dag Wollebæk og Karl Henrik Sivesind Er deltakelse i frivillig arbeid nyttig på arbeidsmarkedet? Frivillig arbeid gir muligheter for læring, personlig utvikling og nettverksbygging. Dette kan være viktige ressurser for grupper som søker innpass på arbeidsmarkedet, som unge, arbeidsledige og trygdede. Frivillig arbeid kan dermed forberede for betalt arbeid og motvirke sosial ulikhet. Artikkelen viser at muligheter for læring og styrket selvbilde er sentrale motiver for frivillig arbeid. Blant ungdom vektlegges dessuten konkrete arbeidsmarkedsfordeler, som nyttige kontakter og «noe å ha på CV en». 37 prosent av befolkningen bruker mer enn en time i uken på organisasjonsdeltakelse og frivillig arbeid, men tilgangen til denne arenaen er skjevt sosialt fordelt. Det er de fra før ressurssterke som i størst grad integreres og dermed nyter godt av fordelene knyttet til frivillig arbeid. 1 Deltakelse i frivillig, ulønnet arbeid har et betydelig omfang i Norge målt i antall timer og antall som bidrar. Medlemskap og særlig aktiv deltakelse i frivillige organisasjoner gir muligheter for personlig utvikling, læring og nettverksbygging. Dette kan være viktige ressurser på arbeidsmarkedet. Mye av det frivillige arbeidet gir erfaringer som også er relevante for betalt arbeid, slik som deltakelse i styre, administrasjon, opplæring og informasjonsarbeid, samt at det utvikler sosiale ferdigheter og selvbilde. I denne artikkelen skal vi først se på omfanget av og innholdet i frivillig arbeid med tanke på arbeidsmarkedsrelevant læring og utvikling. Dernest betraktes hvilke grunner deltakerne har for å bidra med frivillig arbeid. Er læring, personlig utvikling og arbeidsmarkedsrelaterte begrunnelser viktige, og for hvilke sosiale grupper er slike grunner av størst betydning? Til slutt analyseres hvilke sosiale grupper som er mest aktive som medlemmer i frivillige organisasjoner og som deltakere i frivillig arbeid. Målet er å klargjøre om slik deltakelse bidrar til å utjevne forskjeller i muligheter på arbeidsmarkedet. I deler av denne artikkelen avgrenser vi frivillig innsats for frivillige organisasjoner fra innsats for offentlige og markedsrettede foretak. De frivillige organisasjonene utgjør hovedtyngden av nonprofit (eller fortjenestefri) sektor i Norge. Denne sektoren består av organisasjoner som ikke er under offentlig styring, men som heller ikke overfører noe overskudd til eiere eller andre. I definisjonen av fortjenestefri sektor inkluderes også fagforeninger, andre økonomiske lag, politiske partier og religiøse foreninger utenfor statskirken. Analysene er basert på en landsomfattende spørreundersøkelse som ble utført av forskere ved LOS-senteret og Institutt for samfunnsforskning våren 1998 (Wollebæk, Selle og Lorentzen 1998). Undersøkelse om frivillig innsats ble sendt ut som spørreskjema i posten til tilfeldig utvalgte nordmenn i alderen 16 til 85 år. En mer utførlig analyse av disse dataene er å finne i boken Frivillig innsats (Wollebæk, Selle og Lorentzen 2000). 2 Omfanget og innholdet i frivillig arbeid Med frivillig arbeid mener vi ulønnet innsats man gjør for andre enn slekt og nære venner. Arbeidet blir regnet som ulønnet selv om man mottar godtgjørelse for utgifter, eller en mindre, symbolsk betaling. Eksempler på slikt arbeid er instruksjon og trening, administrativt arbeid, styreverv, transport, kampanjeaktivitet, informasjonsarbeid, dugnader, innsamlinger og omsorgsarbeid. Tabell 1 viser omfanget av det frivillige arbeidet

9 132 Dag Wollebæk og Karl Henrik Sivesind Tabell 1. Frivillig arbeid fordelt på virksomheter Antall frivillige siste år* Frivillige som andel av befolkningen (i prosent) Arbeidstimer siste mnd. per frivillig (gj. snitt) Antall årsverk** Prosentandel av det totale frivillige arbeid Frivillige organisasjoner ,0 10, Frivillighetssentralene ,9 6, Privat sektor ,7 6, Offentlig sektor ,4 5, Nabohjelp ,0 6, Uspesifisert sektor ,9 4, Totalt ,3 9, * Som frivillig regnes den som har arbeidet frivillig i løpet av det siste året. En frivillig kan ha gjort flere frivillige innsatser, dvs. arbeidet for flere virksomheter, men telles bare en gang for hver kategori. ** Ett årsverk beregnes til 1740 timer. fordelt på de ulike virksomhetene som organiserer slik innsats. Tabellen viser at 54 prosent av befolkningen utførte slikt arbeid i Gjennomsnittlig ble mer enn ni timer i måneden brukt til slik aktivitet. Vi finner 80 prosent av den frivillige arbeidsinnsatsen innenfor organisasjonslivet, og halve befolkningen har gjort frivillig arbeid for frivillige sammenslutninger. Tallene er høye også i sammenlikning med undersøkelser fra andre land. Norge ligger sannsynligvis omtrent på samme nivå som Sverige når det gjelder omfanget av frivillig innsats, et nivå som er høyest i Europa, med et mulig unntak for Nederland (Dekker og van den Broek 1998, Gaskin og Smith 1997, Jeppson Grassman 1998, Lundström og Wijkström 1997). Hovedtyngden av innsatsen foregår innenfor de frivillige organisasjonene, der det til sammen ytes tilsvarende frivillige årsverk. Omregningen til årsverk brukes for å gi et bilde av omfanget til den frivillige innsatsen, uten at vi dermed mener at slikt arbeid tilsvarer ordinær yrkesaktivitet eller at verdien av innsatsen kan måles i kroner og øre. Likevel viser det store omfanget at det er svært mye i samfunnet som måtte kompenseres på andre måter dersom frivilligheten tok pause. Det foregår også en betydelig frivillig innsats innen offentlig sektor, og den utgjør 7 prosent av det samlede frivillige arbeidet. Nesten 80 prosent av de frivillige innen det offentlige er å finne i arbeid for barn og unge: 55 prosent i skoleverket, 20 prosent i offentlige barnehager og 3 prosent for kommunale fritidsklubber. 8 prosent er å finne innenfor tiltak i sosialsektoren, som tjenester for eldre og institusjoner for funksjonshemmede. Innen slike offentlige organisasjoner brukes frivillig arbeid til aktiviteter som turer, fester, dugnader, deltakelse i råd og utvalg m.m. Dertil kommer innsatsen ved frivillighetssentralene, som har et nært samarbeid med den kommunale helse- og sosialforvaltningen, og på mange måter har inngått i det kommunale velferdstilbudet. Også innen markedsbaserte foretak forekommer det frivillig, ulønnet arbeid. Våre estimater tyder på at ca nordmenn arbeidet frivillig for private virksomheter i Det er rimelig å anta at arbeid i forbindelse med velferdsarrangementer som turer og fester bli regnet med her av de som har besvart spørreskjemaet. At så mye frivillighet forekommer i stat, kommune og marked gir likevel en viktig påminnelse om at frivillige organisasjoner og frivillig arbeid ikke nødvendigvis er to sider av samme sak: Det finnes frivillige organisasjoner som fullt ut drives av betalt innsats og foretak innen offentlig og privat sektor som benytter seg mye av frivillig innsats. I det følgende vil vi rette søkelyset mot de frivillige organisasjonene, der hovedtyngden av arbeidet utføres, og der vi vet mest om innholdet i arbeidsoppgavene. Vi

10 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, finner den mest omfattende innsatsen innenfor kultur- og idrettsaktiviteter, som omregnet i frivillige årsverk står for om lag hver. Disse fritidsorienterte aktivitetene har styrket seg siden midten av 60- årene. De tradisjonelle sosiale, humanitære og religiøse organisasjonene har samtidig hatt sterk tilbakegang både i antall medlemmer og i antall organisasjoner. Målt i frivillig innsats er de likevel blant de store (rundt årsverk hver), fordi de som deltar i gjennomsnitt bruker mye tid. Deretter følger en underskog av foreningstyper som fremhever mangfoldet i det norske organisasjonslivet: Innen både arbeidslivsorganisasjonene, lokalmiljøforeninger (velforeninger og borettslag) og hobbyforeningene utføres mellom 5 og frivillige årsverk hvert år. Hva brukes de frivillige, ulønnede årsverkene innen frivillig sektor til? Figur 1 presenterer anslag for hvor mye tid de som har arbeidet frivillig innen organisasjoner brukte på ulike aktiviteter i Halvparten av tiden brukes til indre og administrative oppgaver, som styreverv, administrasjonsarbeid, instruksjon, trening og transport. Om lag ¼ av arbeidstiden går med til aktiviteter der det er vanskelig å si om arbeidet er rettet innad (mot organisasjonens indre liv) eller utad (mot mennesker utenfor organisasjonen). Dugnadsarbeid kan både være innadrettet, dersom organisasjonen man arbeider for er mottaker for innsatsen, eller utadrettet, dersom organisasjonen mobiliserer ressurser for å hjelpe andre med praktiske gjøremål. Når det gjelder innsamlinger, som utgjør en betydelig mindre del av den totale arbeidstiden, er det vanskeligere å si noe sikkert om hvem aktiviteten kommer til gode. Bare 17 prosent av tiden brukes til rendyrket utadrettet arbeid, som omsorgsarbeid, kampanjeaktivitet/politisk arbeid og informasjonsarbeid. Dette er mindre enn halvparten av den tiden man bruker til rent organisatoriske oppgaver. Sammensetningen av arbeidstiden tyder altså på at hovedtyngden av det frivillige arbeidet går med til aktiviteter som først og fremst retter seg mot organisasjonenes indre liv og i mindre grad mot utadrettet sosialt arbeid eller den politiske dagsorden (Heitmann og Selle 1999). Dette er i større grad tilfelle nå enn det som er dokumentert i tidligere undersøkelser (Wikborg 1988). Det kan altså se ut som om det frivillige arbeidet i økende grad formaliseres, ved at mer av arbeidstiden går med til papirarbeid, administrasjon og møter. For organisasjonene ligger det en fare i at administrativt arbeid ikke er Figur 1. Andel av tid brukt til ulike arbeidsoppgaver siste år Kampanjeaktivitet 3 % Omsorgsarbeid 5 % Informasjonsarb. 9 % Innsamlinger 6 % Andre 9 % Dugnad 18 % Transport 5 % Styreverv 18 % Admin. og kontorarbeid 17 % Instruksjon og trening 10 %

11 134 Dag Wollebæk og Karl Henrik Sivesind Tabell 2. Andel frivillige som vurderer motivasjonskilder til å ha stor betydning (i prosent etter bakgrunnskjennetegn) Kjønn Alder Utdanning K M over 67 Videregående Univ./ høgskole Grunnskole Alle Sosiale forventninger Jeg har venner som arbeider som frivillige Folk som står meg nær har oppfordret meg til å arbeide frivillig Jeg føler et sosialt press for å delta Verdibegrunnelser Jeg kan gjøre noe konkret for saker som opptar meg Som frivillig viser jeg medfølelse med verre stilte Arbeidsmarkedsbegrunnelser Jeg kan få kontakter som kan hjelpe meg i arbeidslivet Det er bra å ha en attest på at man har jobbet som frivillig Selvaktelsesbegrunnelser Som frivillig blir jeg mer fornøyd med meg selv Jeg føler meg betydningsfull når jeg arbeider frivillig Læringsbegrunnelser Jeg kan lære mer om det jeg arbeider for Som frivillig lærer jeg noe gjennom praktisk erfaring N de mest lystbetonte i organisasjonslivet, fordi de ikke oppfattes som relatert til organisasjonens egentlige mål. Slike oppgaver kan imidlertid være nyttige og lærerike, også med tanke på overføringsverdi til betalt arbeid. Informasjonsarbeid og sosiale ferdigheter som er en viktig del av mye frivillig arbeid, blir dessuten i økende grad etterspurt av arbeidsgivere. Begrunnelser for frivillig arbeid I hvilken grad er deltakerne i frivillig arbeid opptatt av mulighetene for å lære og for å komme i kontakt med mulige arbeidsgivere? Dette fanges opp i spørreundersøkelsen av spørsmål om motivene som ligger til grunn for frivillig arbeid. De består av elleve påstander om aktiviteten, som vi bad respondenten om å rangere viktigheten av på en skala fra 1 (ingen betydning) til 7 (stor betydning). Tabell 2 tar for seg de som har deltatt i frivillig arbeid, og viser hvor stor andel av de frivillige som har gitt de ulike grunnene stor betydning (dvs. 6 eller 7 på skalaen). Vi skiller her ikke mellom innsats for frivillige organisasjoner og for virksomheter i andre sektorer, da spørreskjemaet ikke stilte spørsmål for hver institusjon/organisasjon man har arbeidet for separat. 90 prosent av de frivillige har likevel brukt mest tid på å arbeide for en frivillig organisasjon (Wollebæk, Selle og Lorentzen 2000:133), og svarene gjelder derfor i hovedsak denne typen virksomheter. Tabell 2 viser at den høyest rangerte begrunnelsen for frivillig arbeid er ønsket om å «gjøre noe konkret for saker som

12 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, opptar meg». Deretter følger å lære noe, det å bli mer fornøyd med seg selv og at man har venner som er frivillige. Samlet blir såkalte verdi- og læringsbegrunnelsene fremhevet som viktigst, mens konkrete fordeler på arbeidsmarkedet tillegges mindre vekt. Frivillig arbeid er med andre ord motivert ut fra et ønske om å hjelpe andre så vel som å hjelpe seg selv. Tre hovedgrupper av motiver kan sies å være særlig relevante for yrkesaktivitet, nemlig arbeidsmarkeds-, lærings- og selvaktelsesbegrunnelser. Hvor mange prosent som sier seg enig i en påstand er imidlertid i stor grad avhengig av hvordan spørsmålet stilles. Det kan derfor være mer interessant å sammenlikne motiver blant undergrupper av frivillige enn å se på den samlede tilslutning til hver begrunnelse. I hvilken grad kan en finne variasjoner mellom undergrupper av medlemmer i disse begrunnelsene for frivillig innsats? Styrket selvaktelse er viktigere for kvinner, eldre og lavt utdannede enn for menn, ungdom og høyt utdannede. Disse begrunnelsene er også viktigere for de som ikke er i arbeid enn for de som er på arbeidsmarkedet (ikke vist): 41 prosent tillegger det å bli mer fornøyd med seg selv stor betydning. Behovet for styrket selvbilde synes å være minst blant de som presumptivt i størst grad får anerkjennelse og bekreftelser på egne evner i det daglige liv: Yrkesaktive, høyt utdannede og menn. Her kan altså deltakelse i frivillig arbeid bidra til å styrke selvbildet, noe som er sentralt for å fungere godt også på andre arenaer. Læringsbegrunnelser og arbeidsmarkedsbegrunnelser har en delvis motsatt profil. Her gir menn sin tilslutning mer enn kvinner og unge mer enn eldre. Generasjonsforskjellene er kanskje de mest tydelige: Deltakelsen blant yngre aldersgrupper er mer instrumentelt motivert enn blant eldre, som er mer orientert mot verdibegrunnelser og vennskap, og det gjelder ikke minst i forhold til kvalifikasjoner som er relevante på arbeidsmarkedet. Men forskjellene er mindre tydelige i forhold til læring enn nettverksbygging, noe som tyder på at mange godt voksne også føler at de kan forbedre sine kvalifikasjoner gjennom å arbeide frivillig. Det går med andre ord to veier til arbeidsmarkedsfordeler gjennom frivillig arbeid: Den ene ved at man styrker sitt eget selvbilde gjennom å gjøre noe for andre, noe som er særlig viktig for lavt utdannede, arbeidsledige og kvinner. For yngre aldersgrupper er deltakelsen mer konkret og instrumentelt knyttet til å styrke sin posisjon på arbeidsmarkedet, gjennom å knytte kontakter og «få noe på CV-en». Dette rimer godt med at det er denne gruppen som har mest behov for slike fordeler og muligheter. De direkte arbeidsmarkedsrelaterte begrunnelsene for frivillig arbeid tillegges altså relativt liten vekt, men de er viktigere for unge enn andre. Forhold som likevel kan ha betydning på arbeidsmarkedet som selvaktelse og læring tillegges større betydning, særlig blant lavt utdannede. Læring og utviklingsmuligheter er altså relativt sett viktigere for de frivillige enn muligheter for kontakt med potensielle arbeidsgivere gjennom frivillig arbeid. Organisasjonene en møteplass og læringsarena, men for hvem? En viktig forutsetning for at organisasjonene skal fungere som en arena for læring, utvikling og nettverksdanning, er deltakelse langs to dimensjoner. Den som tilbringer lite tid som deltaker i en organisasjon vil vanligvis lære lite som er av verdi på arbeidsmarkedet og ikke bli integrert sosialt i de nettverk som skapes. Deltakelsen må derfor være av et visst omfang. Men frivillige organisasjoner er bare en av mange arenaer der mennesker møtes. For at frivillige fellesskap skal være en viktig mekanisme for sosial integrasjon, må det derfor også angå mange, det må være en numerisk bredde i deltakelsen. Analysene over viste at halvparten av befolkningen arbeidet frivillig siste år. Hver frivillig arbeidet i gjennomsnitt mer enn 10 timer i måneden. I tillegg kommer tiden man har brukt til ordinær medlemsdeltakelse. Det er altså ingen tvil om at deltakelsen har en bredde og intensitet som sannsynliggjør at

13 136 organisasjonene skaper sosiale nettverk og bidrar til læring for svært mange. Hvilke grupper er det i første rekke som får eller tar i bruk disse mulighetene? I det følgende vil vi dele utvalget i tre, og ta med både de som er knyttet til organisasjonslivet og de som ikke er det. I den første gruppen, de utenforstående, finner vi de som hverken er medlemmer av noen organisasjon eller arbeider frivillig. Disse deltar ikke i organisasjonens arbeid og får ikke mulighet til å utvikle nettverk gjennom organisasjonsaktivitet. Den andre gruppen har vi kalt de passive. Disse er med i organisasjonsaktiviteter enten i form av frivillig arbeid eller Dag Wollebæk og Karl Henrik Sivesind annen organisasjonsdeltakelse, men ikke mer enn én time i uken hele siste år sett under ett. I en tredje gruppe finner vi de aktive. Dette er medlemmer eller frivillige som yter en innsats på mer enn én time i uken. Det er en viktig forskjell mellom disse to siste gruppene. Passivt medlemskap eller en mer beskjeden frivillig arbeidsinnsats kan være et uttrykk for tilhørighet et ønske om å stå bak et verdifellesskap, og om å støtte arbeidet organisasjonen driver ved å være tilknyttet den (Lorentzen og Opdalshei 1997). Det er likevel grunn til å anta at personlig utvikling, læring og nettverksbygging først og fremst vil skje hos de som Tabell 3. Sosiodemografisk sammensetning av frivillige bidragsytere (i prosent) Utenfor Passiv a) Aktiv b) Total sig. Timer deltatt sig. N siste år (gj.snitt) Totalt Kjønn Menn Kvinner ** 82 ** 885 Alder år år år år og over ** Utdanning 7-årig folkeskole Grunnskole Videregående Universitet/høgskole ** 126 ** 363 Inntekt Under Over ** 127 ** 252 Daglig gjøremål Yrkesaktiv Skoleelev/student Pensjonist Trygdet Hjemmearbeidende Arbeidsledig Andre ** 114 ** 24 Signifikans (kjikvadrat-test for krysstabeller og F-test for sammenlikning av gjennomsnitt): * p 0.05 ** p a) Passiv betyr: deltar mindre enn en time per uke, b) Aktiv betyr: deltar mer enn en time per uke.

14 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, har en mer omfattende deltakelse. I Tabell 3 klassifiseres individene som aktive, passive og utenforstående utfra den totale organisasjonsdeltakelsen til den enkelte. 37 prosent klassifiseres som aktive. 39 prosent klassifiseres som passive, mens 24 prosent står helt utenfor organisasjonslivet. Videre i Tabell 3 vises fordelingen mellom disse tre typene innen ulike undergrupper av befolkningen, samt det gjennomsnittlige antall timer individer i hver gruppe har deltatt i løpet av det siste året. Som vi ser ligger gjennomsnittet for hele befolkningen på 99 timer, eller i underkant av to timer i uken. 6 Tabellen viser at menn er aktive i noe større grad enn kvinner, og de bidrar også med et gjennomsnittlig høyere antall timer. 7 Også mellom aldersgruppene er det forskjeller: De mellom 25 og 66 år er mest aktive, mens det blant de yngste er en høyere andel som står helt utenfor. Dette bildet må imidlertid nyanseres noe. Unge er enten meget aktive eller står helt utenfor. Passivt medlemskap eller beskjedne frivillige bidrag forekommer ikke ofte i denne gruppen. Statuskjennetegn gir de største utslagene. Høyt utdannede og høyinntektsgrupper er betydelig overrepresenterte blant de aktive. Vi finner en nokså entydig sammenheng mellom utdanning og aktivitet (de med 7- årig folkeskole deltar minst, de med utdanning fra videregående skole noe mer, og universitets- eller høyskoleutdannede mest). Sammenhengen er mindre tydelig med hensyn til inntekt. Her synes skillet å gå mellom de som har en nokså romslig økonomi (over kr. i årsinntekt) og de lavere inntektsgruppene. Blant dem med inntekt under kr. per år er imidlertid andelen aktive noe høyere. Dette skyldes at studenter og skoleelever, som utgjør mer enn 40 prosent av denne gruppen, enten er svært aktive eller ikke deltar overhodet. Forskjellene er også klare når vi ser på tilknytning til arbeidsmarkedet: Det er de som har en fast tilknytning til enten arbeid, skole eller annen utdanningsinstitusjon som er mest aktive. Yrkesaktive og skoleelever deltok dobbelt så mye som arbeidsledige og trygdede målt i antall timer siste år. Det er altså ingen tvil om at høystatusgruppene deltar mest. Blant dem med en årsinntekt på mer enn kr. eller universitetsutdannelse, står bare en av ti helt utenfor organisasjonslivet, mens den tilsvarende andelen for hele befolkningen er en av fire. Det er tre ganger så mange aktive og det brukes tre ganger så mye tid på organisasjonsaktivitet blant universitetsutdannede sammenliknet med gruppen med 7-årig folkeskole. Konklusjon Frivillig arbeid har et omfang og innhold som viser at det for mange gir muligheter til egenutvikling, læring og nettverksbygging, noe som også kan være nyttig i arbeidslivet. Det er særlig de yngre som er opptatt av muligheter for læring og arbeidsmarkedsfordeler som begrunnelse for å delta i frivillig arbeid. For arbeidsledige er ønsket om styrket selvbilde et viktig motiv. Arbeidsledige og trygdede er imidlertid blant de minst aktive i organisasjonslivet, mens yrkesaktive, studenter og de med høy inntekt eller høy utdannelse er mest aktive. Det er altså de som i utgangspunktet har kompetanse og nettverk som kan være nyttige i organisasjonslivet som i størst grad utnytter disse mulighetene, og ikke de som trenger utvikling av slik kompetanse mest. Deltakelse i frivillig arbeid stiller i økende grad krav til forkunnskaper og kvalifikasjoner fordi det frivillige arbeidet i økende grad formaliseres. I tillegg er det slik at de organisasjonstypene som er i fremgang når det gjelder antall medlemmer, som kultur- og fritidsorganisasjoner, også i størst grad tiltrekker seg eller slipper til grupper i befolkningen som allerede er ressurssterke (Wollebæk, Selle og Lorentzen 2000). Det er derfor grunn til å anta at deltakelsen i frivillig arbeid er fordelt slik at den heller opprettholder enn reduserer forskjeller i muligheter på arbeidsmarkedet, og at dette er en tendens som forsterkes av endringer i organisasjonslivet.

15 138 Noter: 1. Forfatterne ønsker å takke Per Selle og Håkon Lorentzen for deltakelse i utforming av undersøkelsen og analysen av funnene som ligger til grunn for denne artikkelen. 2. Dette er en av flere undersøkelser som inngår i det norske bidraget til The Johns Hopkins Comparative Nonprofit Sector Project, en bredt anlagt kartlegging av nonprofit (fortjenestefri) sektor i nærmere 40 land. En annen viktig del av Hopkins-undersøkelsen er kartlegging av omfanget av lønnet arbeid, driftskostnader og inntekter fra ulike kilder for denne sektoren. Dette materialet brukes ikke i denne artikkelen siden analysen ikke er avsluttet når den skrives. 3. I en evalueringsrapport av Frivillighetssentralenes drift foretatt ved Institutt for samfunnsforskning heter det «( ) noe spissformulert kan en altså hevde at flertallet av frivillighetssentralene, som i stor grad mottar oppdrag fra kommunale etater, langt på vei er blitt kommunale underbruk» (Lorentzen og Røkeberg 1998, 61). Estimatet for frivillig arbeid i frivillighetssentralene er basert på få enheter i tabell 1. Det kan derfor være grunn til å feste mer lit til Lorentzen og Røkebergs undersøkelse som har kartlagt dette feltet mer direkte og som finner vesentlig lavere tall. 4. I motsetning til beregningene ovenfor bygger Figur 1 på oppgaver for hele siste år. Dette er gjort fordi man i skjemaet blir bedt om å oppgi hvilke typer aktiviteter man har utført det siste året, og ikke de siste fire ukene. 5. Påstandene som brukes og inndelingen i typer av begrunnelser er en fornorsket versjon av Clary et al. (1992), opprinnelig brukt på frivillige ved norske frivillighetssentraler (Lorentzen, Andersen og Brekke 1995). 6. Der det mangler data om antall timer man har deltatt, er tidsbruken estimert ved bruk av medianverdier. Dersom det mangler informasjon om en frivillig arbeidsinnsats, har respondenten blitt gitt medianverdien for dem som har arbeidet frivillig for en organisasjon, ved to arbeidsinnsatser medianverdien for dem som har arbeidet frivillig for to organisasjoner osv. Det samme prinsippet er fulgt mht. medlemsdeltakelse. 7. Dette samsvarer med en undersøkelse gjort av medlemmer i frivillige organisasjoner mellom 25 og 35 år (Tjelflaat og Clifford 1999), som viste at over 30 prosent av de mannlige medlemmene brukte mer enn ti timer på aktiviteten, mot 15 prosent av de kvinnelige. Dag Wollebæk og Karl Henrik Sivesind Totalt var det imidlertid en overvekt av kvinnelige medlemmer i denne aldersgruppen. Referanser Clary, E. G., M. Snyder og R. Ridge (1992), «Volunteers' Motivations: A Functional Strategy for the Recruitment, Placement and Retention of Volunteers». Nonprofit Management & Leadership, 2: Dekker, P. og A. van den Broek (1998), «Civil Society in Comparative Perspective: Involvement in Voluntary Associations in North America and Western Europe». Voluntas 9: Gaskin, K. og J. D. Smith (1997), A New Civic Europe? A Study of the Extent and Role of Volunteering. London: The National Centre for Volunteering. Heitmann, J. H. og P. Selle (1999), Frivillige organisasjoner. Fornyelse, vekst og utvikling. Kristiansand: Høyskoleforlaget. Jeppson Grassman, E. (1998), «Full sysselsättning! Frivilligt arbete och annat arbete i Sverige och några andra europeiska länder». Socialvetenskaplig tidskrift, 5: Lorentzen, H. og O. A. Opdalshei (1997), Integrasjon gjennom frivillige organisasjoner. Rapport 97:19, Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Lorentzen, H. og T. Røkeberg (1998), Hvem bør eie frivillighetssentralene? Virkninger av eierskap for drift, styring og innhold. Rapport 98:14, Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Lorentzen, H., R. Andersen og J. P. Brekke (1995), Ansvar for andre, Oslo: Universitetsforlaget. Lundström, T. og F. Wijkström (1997), The Swedish Nonprofit Sector. Manchester: Manchester University Press. Tjelflaat, T. og G. Clifford (1999), Ansvar eller egeninteresse? Unge voksnes forhold til frivillig aktivitet. Trondheim: Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge. Wikborg, M. (1988), «Undersøkelse om deltakelse i frivillige organisasjoner». NOU 1988: 17. Wollebæk, D., P. Selle, og H. Lorentzen (1998), Undersøkelse om frivillig innsats: dokumentasjonsrapport. LOS-notat 98:34, Bergen: LOSsenteret. Wollebæk, D., P. Selle, og H. Lorentzen (2000), Frivillig innsats. Sosial integrasjon, demokrati og økonomi. Bergen: Fagbokforlaget.

16 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, Ragnhild Steen Jensen Utviklingen i kvinners deltidsarbeid i Norden I den internasjonale litteraturen om kvinner og arbeid presenteres ofte de skandinaviske velferdsstatene som en egen modell. Et kjennetegn ved denne modellen er en høy kvinnelig sysselsetting og en høy deltidsandel. I nordisk sammenheng representerer Finland et avvikende case fra denne modellen. Yrkesdeltakelsen blant kvinner kom tidligere i Finland og den har vært høyere enn i de andre nordiske landene. Og mens Sverige, Danmark og Norge har hatt en relativt stor andel deltidsarbeidende kvinner, gjelder ikke dette Finland. En grundigere gjennomgang av landene i den skandinaviske modellen viser at det også er forskjeller disse landene i mellom når det gjelder kvinners yrkesdeltakelse og institusjonelle rammer rundt arbeidslivet. 1 Det er gjort flere studier som viser at det er variasjoner mellom de nordiske land både når det gjelder kvinners yrkesdeltakelse og omfanget av lønnsarbeidet (se f. eks Rønsen 1997, Ellingsæter 2000). I denne artikkelen skal jeg sammenlikne utviklingen i kvinners yrkestilpasning i de fire nordiske landene Danmark, Finland, Norge og Sverige med særlig vekt på deltidsarbeid. Artikkelen bygger ikke på egne studier, men har sitt utgangspunkt i eksisterende forskning gjort i de enkelte landene. En rekke tidligere studier av deltidsarbeid i ulike land har vist at det er vanskelig å peke på en enkelt faktor som forklarer årsaken til deltidsarbeid. Og det blir fremholdt at deltid er et sammensatt og mangfoldig fenomen (Kitterød 1993). Jeg vil derfor også se nærmere på forklaringer som er gitt på utviklingen av deltidsarbeidet i de ulike nordiske land. Utviklingen i nordiske kvinners yrkesdeltakelse Når vi ser på utviklingen i kvinnenes yrkesdeltakelse i Danmark, Finland, Norge og Sverige finner vi at de finske kvinnene tidlig hadde en høy yrkesdeltakelse. Allerede på 1960-tallet var andelen sysselsatte kvinner over 60 prosent. I de andre nordiske landene kommer veksten først og fremst på tallet, litt senere i Norge enn i Danmark og Sverige og 1960-tallet omtales ofte som husmødrenes gyldne tidsalder i de nordiske land, men da med unntak av Finland som ifølge Haavio-Mannila (1972) aldri har hatt noen husmoræra. Tabell 1 viser at på midten av 1970-tallet var andelen yrkesaktive fortsatt høyest i Finland med 70 prosent, mens Norge hadde den laveste andelen med 54 prosent. Utover på og 1980-tallet blir forskjellene mindre og i 1990 har alle landene en andel yrkesaktive kvinner på over 70 prosent. Tabell 1. Andel sysselsatte blant kvinner år. Prosent Danmark Finland Norge Sverige Kilder: Women and Men in the Nordic Countries Facts and Figures Nordisk Ministerråd. Tallene for 1999 er hentet fra OECD 2000, Tabell B.

17 140 Ragnhild Steen Jensen Sverige er da på topp med 85 prosent. Utviklingen på 1990-tallet er for Sverige, og særlig Finland, preget av en generell økonomisk nedgang og høy arbeidsledighet. Denne utviklingen ble fulgt av en nedgang i andelen sysselsatte kvinner. I 1995 var denne andelen nede i 59 prosent i Finland, mens andelen registrerte arbeidsledige kvinner var på 15 prosent (OECD 2000). Situasjonen bedret seg mot slutten av 1990-tallet og i 1999 var andelen sysselsatte kvinner i Finland 64 prosent, i Sverige 71 og Danmark 72. Den høyest andelen sysselsatte kvinner var det nå Norge som hadde med 74 prosent (OECD 2000). Utviklingen i deltidsarbeidet Mønsteret med en høy andel deltidsarbeidende kvinner etablerte seg i Norge, Sverige og Danmark tidlig på 1970-tallet. Tabell 2 viser utviklingen i de nordiske kvinners deltidsarbeid fra 1973 og frem til i dag. Fra 1973 til 1983 var det en økning i andelen deltidsarbeidende kvinner i Danmark, Sverige og Norge. I denne perioden økte andelen sysselsatte kvinner i de tre landene og først og fremst blant gifte kvinner. Deltid har blitt oppfattet som en måte mange av disse kvinnene kombinerte lønnet arbeid med familieliv. Utviklingen på og 1990-tallet viser imidlertid en klar nedgang i andelen kvinner som arbeider deltid i disse tre nordiske landene. I 1983 var andelen deltidsarbeidende i overkant av 45 prosent i Danmark og Sverige. I perioden frem til 1999 ble andelen deltidsarbeidende halvert i de to landene. Også i Norge har det vært en nedgang i andelen kvinner som arbeider deltid, men reduksjonen har ikke vært like sterk og Norge har hele tiden hatt Tabell 2. Andel deltidsarbeidende kvinner (% av totalt sysselsatte) den høyeste andelen deltidsarbeidende kvinner. I 1999 var andelen deltidsarbeidende kvinner i Danmark og Sverige henholdsvis 22 og 23 prosent, mens den fortsatt er noe høyere i Norge med 35 prosent. Finland representerer i hele perioden et «avvikende» case. I 1973 var andelen kvinner som arbeidet deltid 10 prosent. Etter dette har andelen økt svakt. I 1999 var andelen 14 prosent, fortsatt langt lavere enn i de andre nordiske landene. Selv om Sverige, Danmark og Norge tilsynelatende har et ganske likt mønster når det gjelder kvinners deltidsarbeid kan det være ulike forklaringer bak mønsteret. Forskjellige faktorer kan ha ulik betydning til ulike tider og i de ulike land. Sammenliknende studier har vist at det er vanskelig å finne generelle sammenhenger. Forhold som forklarer forskjeller i andelen deltidsarbeidende i noen land har vist seg å ha liten betydning i andre (Ellingsæter 1992). Dette er imidlertid også en av hensiktene ved å foreta sammenlikninger; å se at sammenhenger man tror er opplagte nødvendigvis ikke er det. Sammenlikninger åpner dermed for mer nyanserte forklaringer, og viser at tilsynelatende like mønstre kan ha ulike forklaringer i ulike land. Deltidsarbeid noen sammenhenger Økningen i deltidsarbeid på og tallet er i nesten alle vestlige industriland nært forbundet med de gifte kvinnenes og mødrenes inntog på arbeidsmarkedet. Deltidsarbeid har derfor vært sett på som kvinnearbeid. Dette er også fremtredende i de teoretiske perspektiver og de forklaringer som er gitt på deltidsarbeidet. Forklaringene på utbredelsen av deltidsarbeid er innenfor Danmark Finland Norge Sverige Kilder: Årene 1973 og 1983; Nätti (1995). Årene: 1990, 1997 og 1999; OECD 2000 tabell E.

18 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, faglitteraturen ofte sett på enten som bestemt av økonomiske forhold eller som et resultat av kvinners egne valg. Dette er imidlertid ikke utelukkende forklaringer, man kan for eksempel godt tenke seg at deltidsarbeid er lønnsomt for arbeidsgiver samtidig som det er ønsket av kvinnene. Spørsmålet om hvorfor kvinner ønsker å arbeide deltid er imidlertid ikke besvart. Demografiske endringer i arbeidsmarkedet har også blitt fremholdt som en forklaring på den økte deltiden: Kvinners økte yrkesdeltakelse på og 1980-tallet kom i stor grad blant kvinnegrupper som er tilbøyelig til å jobbe deltid som gifte kvinner og småbarnsmødre. Det er også pekt på at et høyere utdanningsnivå blant de kvinnene som nå går ut på arbeidsmarkedet, vil gi en økt andel heltidsarbeidene kvinner. Tanken er at jo mer kvinner har investert i utdanning, jo mer sannsynlig er det at de vil arbeide heltid. I Norge arbeider de høyt utdannende kvinnene oftere heltid enn de med lite utdanning, men også blant de høyt utdannede kvinnene er det en betydelig andel som arbeider deltid (Jensen 2000). Kvinners integrasjon på arbeidsmarkedet er imidlertid en kompleks prosess hvor både institusjonelle, strukturelle og kulturelle trekk ved samfunn og arbeidsliv er sentrale faktorer i forklaringene (Ellingsæter 2000). Og samspillet mellom de tre samfunnsområdene arbeidsmarked, politikk og familie betraktes som avgjørende for hvor mye kvinner velger å arbeide. Arbeidsmarked Endringer i arbeidsmarkedets struktur og lønnsarbeidets organisering har stått sentralt i forklaringene av kvinners økte sysselsetting og økningen i deltidsarbeidet på 1970-tallet. De strukturelle endringene som har funnet sted i vestlige industrisamfunns arbeidsmarkeder de siste tretti årene omtales ofte som overgangen fra et industrielt til et postindustrielt arbeidsmarked. I dette ligger blant annet at det har vært en forskyvning fra industri til tjenesteytende næringer og at en økende andel av de sysselsatte er kvinner. Fra enkelte hold blir det hevdet at det skjer en feminisering av arbeidsmarkedet, karakterisert ved en økning i deltidsarbeid og midlertidige ansettelser (Acker 1992). I de nordiske land er overgangen til det post-industrielle arbeidsmarkedet sterkt preget av veksten i velferdsstaten. Velferdsstaten har vært viktig for kvinners yrkesdeltakelse. Den har gitt kvinnene muligheter for å delta i arbeidslivet ved at den har overtatt omsorgsoppgaver som kvinner tradisjonelt har utført ulønnet hjemme, og den har økt etterspørslen etter kvinnelig arbeidskraft. Utbyggingen av velferdsstaten, med en stor offentlig sektor, har bidratt til at majoriteten av de yrkesaktive kvinnene i Sverige, Danmark og Norge er sysselsatt i denne sektoren. Det er imidlertid verdt å merke at også land som ikke har en like stor offentlig sektor som Sverige, Danmark og Norge, har høy kvinnelig sysselsetting. Det gjelder for eksempel Finland og USA. Betydningen av offentlig sektor er også interessant sett i forhold til andelen deltidsarbeidende i de nordiske land. Et trekk ved denne sektoren, i tillegg til at den sysselsetter mange kvinner, er at den både har tilrettelagt for og etterspurt deltidsarbeid. Tidligere undersøkelser har vist at andelen sysselsatte med deltid varierer med sektor og at en stor offentlig sektor ser ut til å henge sammen med en høy andel deltidsarbeidende (Ellingsæter 1993). Felles for Sverige, Danmark og Norge er en stor offentlig sektor, høy kvinnelig sysselsetting og en stor andel kvinnelige deltidsarbeidende. Sverige, Danmark og Norge har, i denne rekkefølgen, fremdeles de største offentlige sektorene i OECD-området (SOU 1996). Forklaringen som knytter høy kvinnesysselsetting og høy deltidsandel sammen med en stor offentlig sektor, passer godt med utviklingen i Danmark, Norge og Sverige, men ikke i Finland. Finland har hatt en annen utvikling. Vi har vist at yrkesdeltakelsen blant kvinner kom tidligere i Finland og den har vært høyere enn i de andre nordiske landene. Den høye kvinnelige sysselsettingen går imidlertid ikke sammen med en stor offentlig sektor og utstrakt deltidsarbeid. Det er ikke bare omfanget av

19 142 deltid som skiller seg fra de andre nordiske land, også organiseringen av deltidsarbeidet er forskjellig. I motsetning til i de andre nordiske landene har deltidsjobbene i Finland vært konsentrert til privat sektor, og typiske ufaglærte jobber. Mens utviklingen av deltidsarbeidet i Sverige og Norge er preget av at de deltidsarbeidende arbeider stadig flere timer, har faste ansettelser og at en økende andel er fagorganiserte, gjelder ikke dette Finland (Ellingsæter 1989, Bjurstrøm 1993). I Finland har deltidsarbeidet marginale trekk som at det er dårligere lønnet enn heltidsarbeid, oftere knyttet til midlertidige jobbkontrakter og at fagforeningsgraden blant de deltidsarbeidende er lav (Nätti 1995). I Danmark har fagbevegelsen arbeidet aktivt mot de mest marginale formene for deltidsarbeid, dvs den korte deltiden. De fleste kollektive avtaler forbyr deltidsarbeid mindre enn 15 timer per uke (Bjurstrøm 1993). Et, i nordisk sammenheng, særtrekk ved de finske kvinners yrkesmønster, er den lave andelen som arbeider deltid. Mens mellom 40 og 50 prosent av de sysselsatte kvinnene i Sverige, Danmark og Norge jobbet deltid på og begynnelsen av 1980-tallet, gjaldt det bare for mellom prosent i Finland. Det er flere forhold som er trukket frem for å forklare særtrekkene i det finske mønsteret. Det er blitt pekt på at en sen, men rask modernisering av det finske samfunnet fra en landbruksøkonomi til en tjenesteproduserende økonomi, er en viktig faktor. Industrialiseringen ble dermed ikke en så sentral faktor i den finske samfunnsutviklingen som i mange andre vesteuropeiske land. I mange av de vesteuropeiske land bidro industrialiseringen til at det ble etablert en tydelig arbeidsdeling mellom kjønnene. Den mannlige industriarbeideren fikk en lønn som gjorde det mulig å forsørge en familie, og borgerskapets kjernefamilie ble idealet med en mannlig forsørger og kvinnen som hjemmeværende. I Finland var ikke denne fasen så sentral og samfunnet gikk fra et agrarsamfunn hvor kvinnene hadde hatt en likestilt plass med mennene, til et tjenestesamfunn (Rønsen 1997). Dette bidro til at Ragnhild Steen Jensen arbeidsdelingen mellom kvinner og menn ikke ble like tydelig her som i mange andre land. Overgangen til en tjenesteproduserende økonomi var i Finland heller ikke knyttet sammen med en ekspansjon av deltidsarbeid. Ifølge Pfau-Effinger (1994) bidro dette til at deltidsarbeid for mødre ikke ble en del av hverdagslivet i Finland. Samtidig er det fremhevet at den relativt lave levestandarden etter 2. verdenskrig og et lavt lønnsnivå gjorde det økonomisk nødvendig at kvinnene arbeidet heltid. Nätti (1995) legger vekt på at ønsket om å arbeide deltid først og fremst er bestemt av økonomiske forhold, og hevder at de finske kvinnene av økonomiske grunner ikke har kunnet velge å arbeide deltid på samme måte som kvinnene i de andre nordiske landene. Familie Et særtrekk ved de nordiske land er kombinasjonen av høy yrkesdeltakelse og høy fertilitet (Ellingsæter 2000). En sentral forklaring i de nordiske land på den høye andelen deltidsarbeidende kvinner er at kvinnene ønsker en tilpasning som gjør det mulig å kombinere lønnet arbeid med familie. Deltidsarbeid er da også i Sverige og Norge mest utbredt blant gifte kvinner og mødre. Høy deltidsandel blant kvinner har dermed vært forklart med deres hovedansvar for barn og hjem. Innenfor arbeidsmarkedsforskning har kvinners tilknytning til arbeidsmarkedet blitt beskrevet som familieorientert i motsetning til mennenes yrkesorienterte tilknytning. Dette teoretiske perspektivet er imidlertid kritisert for å ta arbeidsdelingen i familien for gitt (Beechey og Perkins 1987). Også utfra et empirisk grunnlag er det grunn til å stille spørsmål ved en slik forståelse. I norsk sammenheng er det vist at småbarnsmødrene på hele og 1990-tallet i større grad arbeider heltid (Kjeldstad 1991), samtidig som deltidsandelen også er høy blant grupper av kvinner som ikke har barn (Jensen 2000). Sammenliknende studier av ulike land har også vist at

20 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, deltidsarbeid har en ulik plass i mødres yrkesaktivitet (Kitterød 1993). I Danmark er deltidsarbeid frikoplet fra morsrollen på den måten at mindretallet av de yrkesaktive mødrene har deltidsarbeid, og deltidsarbeid er ikke mer utbredt blant mødre enn blant andre grupper av kvinner (Ellingsæter 1993). Og i Finland er deltidsarbeid mer utbredt blant ugifte enn gifte kvinner (Nätti 1995). En studie av Rønsen og Sundström (1999) viser også at det i de nordiske land er store variasjoner blant småbarnsmødre både når det gjelder yrkesdeltakelse og arbeidstid. I 1978 var yrkesdeltakelsen blant mødre med barn i alderen 0 til 6 år langt høyere i Finland med 73 prosent, enn i Sverige og Norge med henholdsvis 69 og 48 prosent. Det samme mønsteret gjorde seg gjeldende for mødrenes arbeidstid: De finske mødrene jobbet i langt større grad heltid enn svenske og norske mødre. I perioden lå andelen sysselsatte kvinner med barn i førskolealder som arbeidet deltid forholdsvis stabilt på mellom 50 og 60 prosent i Norge og Sverige, mens den i Finland lå ganske stabilt på 13 prosent (Rønsen og Sundström 1999). Utover på og 1990-tallet har småbarnsmødrenes yrkesdeltakelse i de nordiske landene nærmet seg hverandre. En undersøkelse av gifte småbarnsmødres yrkesaktivitet (barn 0 3 år) i perioden viser at det er gifte kvinner med småbarn i Sverige og Danmark som nå jobber mest, fulgt av Norge og deretter Finland (Knudsen 1999). Denne utviklingen må sannsynligvis sees i sammenheng med at rettigheter knyttet til fødsel og omsorg for små barn er blitt mer like i de nordiske landene. Dette vil bli tatt opp senere. Utviklingen de siste tretti årene, med kvinnenes og også småbarnsmødrenes økte yrkesdeltakelse i alle de nordiske landene, har svekket den tradisjonelle forestillingen om en mannlig hovedforsørger. Ellingsæter (1998) har i en komparativ studie av forsørgernormer og preferanser i Danmark, Norge og Sverige skilt mellom tre alternative forsørgermodeller: Mannen som hovedforsørger, kvinnen som medforsørger og en likestilt forsørgermodell. Ellingsæters studie viser at den svenske og norske velferdsstaten støtter en modell med kvinnen som medforsørger gjennom rettigheter knyttet til lønnet permisjon og redusert arbeidstid i tilknytning til fødsel og barneomsorg. Danskene har i større grad skapt en likestillingsmodell ettersom permisjonsordningene i større grad er innrettet mot at mødre er heltidsarbeidende fremfor å være hjemmeværende eller å ha redusert arbeidstid. Finland er ikke med i den nevnte studien, men den tidlige yrkesdeltakelsen til de finske kvinnene, primært på fulltid, tyder på en mer likestilt forsørgermodell enn i de andre nordiske land. Ifølge Pfau-Effinger (1994) har heller ikke begrepet mannlig forsørger vært vanlig i den finske kjønnskontrakten. Og hun fremhever i stedet at i Finland har den sosiale normen om at alle voksne friske mennesker arbeider heltid vært den dominerende. Politikk Det er imidlertid også forhold utenfor arbeidsmarkedet og familiesituasjonen som har betydning for valg av arbeidsmarkedstilknytning. Sammenliknende studier har vist at hvordan familieliv og arbeidsliv er knyttet sammen, varierer mellom land og at både offentlig politikk og kjønnsideologi spiller en viktig rolle for kvinners rolle i familie og arbeidsliv (Beechey og Perkins 1987). Hvordan politisk institusjonelle forhold har lagt til rette for kvinners lønnsarbeid, og ikke minst for kombinasjonen mødre og lønnsarbeid, er derfor viktig i analyser av kvinners tilpasning på arbeidsmarkedet. Når det gjelder permisjonsordninger i forbindelse med fødsel og omsorg for små barn, er det vanlig å anta at generøse ordninger gjør det mulig for kvinner å beholde en tilknytning til arbeidsmarkedet samtidig som de er hjemme med små barn. På den annen side blir det pekt på at for generøse ordninger kan bidra til at kvinner blir hjemmeværende enten fordi de foretrekker det selv, fordi terskelen for å gå tilbake til arbeid etter noen år blir høy, eller de føler at de har mistet kompetanse (Knudsen 1999). Forskning