Lokal kunnskapsutvikling et vernepleiefaglig begrep

Transkript

1 Lokal kunnskapsutvikling et vernepleiefaglig begrep Paper presentert 25. oktober ved Vernepleierkonferansen 2010 Gardermoen Thomas Owren og Sølvi Linde Vårt fokus er kunnskapsutvikling i hjelpermiljøer. Det er for tiden mye fokus på at tjenester skal være kunnskapsbasert. Basert på best available knowledge. Det er vi helt enig i. Men, et poeng som kan bli litt borte, synes vi, er at noe av kunnskapen som kan gi grunnlag for gode tjenester nødvendigvis er uløselig knyttet til den det gjelder, den enkelte bruker. Undertittelen på vårt fremlegg er: Hva betyr det når Helga sier. Tar lang tid? Svaret på det vil vi aldri finne i noen lærebok om utviklingshemning eller autisme. Heller ikke i databaser over oppsummert forskning. Hva det betyr kan vi faktisk bare oppdage sammen med Helga. Og ikke bare kan det være viktig kunnskap for den som skal bistå henne i Thomas Owren (tow@hib.no) er vernepleier, høgskolelærer ved Høgskolen i Bergen, og masterstudent i samfunnsarbeid. Sølvi Linde (sli@hib.no) er vernepleier, høgskolelektor ved Høgskolen i Bergen, og redaktør av SOR Rapport. dagliglivet, det kan også være gyldig kunnskap. Noe best available knowledge kan bare utvikles lokalt. Mener vi. Hva kan slik lokal kunnskap omfatte? Det kan for eksempel omfatte kunnskap om personens historie og livsløp. Det kan omfatte kunnskap om personens nettverk. Det kan omfatte kunnskap om generelle pålagte mål og lokalt avtalte mål for tjenesteutøvelsen. Og ikke minst kan det omfatte praktisk kunnskap, det som også kalles ferdigheter. Hva er det hjelperne må kunne for å bistå Helga i hverdagen? Alt dette er viktige elementer i det vi kaller lokal kunnskap. Men det som er selve hovedkomponenten, som vi skal fokusere på i dag, er det Harald Grimen omtaler som stabile forventninger (Grimen 2009). En helt sentral komponent i det vi kaller lokal kunnskapsutvikling er å utvikle et sett med stabile forventninger knyttet til samhandlingen med en person.

2 Slike stabile forventninger kan for eksempel handle om hva noen vil like eller foretrekke i ulike situasjoner, hva som kan være gode måter å bistå personen i ulike daglige gjøremål eller hvordan det kan være best å forholde seg i situasjoner der vedkommende er sint, fortvilet og frustrert. Grunnlaget for slike stabile forventninger vil være hjelperes og andres samlete erfaringer over tid. I dette erfaringsgrunnlaget inngår ikke minst alle former for verbale og ikkeverbale tilbakemeldinger fra personen selv. Det vi kaller lokal kunnskapsutvikling kan dermed forstås som prosessene der lokal kunnskap knyttet til en bestemt tjenestemottaker utvikles og opprettholdes i et hjelpermiljø, i et samarbeid mellom alle berørte parter. brødfjølen, og smeller den ned på eggene de har holdt på med å male. Eggeskall, malevann og pensler spruter ut i rommet. Håkon skvetter unna, men ikke raskt nok til å unngå å få skall og malevann på genser og bukse. Tar lang tid brøler Helga igjen, og feier over kjøkkenbordet med underarmen. Nå er bordet ganske ryddig, men kjøkkengulvet og veggene ser ikke ut. Helga står midt på gulvet, puster tungt og gnikker seg hardt i øynene med knyttnevene. Mellom hver runde med øyegnikking flakker blikket hennes hit og dit. Hver gang blikket streifer Håkon borte ved døren, begynner hun å gnikke igjen. Hun puster fortsatt tungt. Vi tar utgangspunkt i en konkret liten fortelling. Vi møter Helga og Håkon. Og Håkon jobber der Helga bor. Håkon står helt stille og ser på skrå ned i gulvet ved Helgas føtter. Han puster rolig inn og ut. Tar lang tid sier Helga. For andre gang. Neida, det går fint sier Håkon, også han for andre gang. De sitter ved kjøkkenbordet i Helgas leilighet. Det er snart påske, og de maler påskeegg. Plutselig spretter Helga opp. Tar lang tid brøler hun. Hun griper 2 Helga puster fortsatt tungt, men blikket er mindre flakkende, og hun gnikker seg mindre intenst i øynene. Etter at de har stått sånn i noen minutter puster hun normalt. Blikket er støtt, hendene hennes rolige. Hun ser rundt seg. Masse rot, sier hun.

3 Ja, masse rot, sier Håkon. De blir stående i stillhet litt til. Rydde rot, sier Helga. Håkon går sakte bort til vasken, henter søppelspannet, og setter det midt på kjøkkengulvet. Han venter et øyeblikk, før han bøyer seg ned og plukker opp det eggeskallet som ligger lengst borte fra Helga. Han har hele tiden ansiktet vendt mot henne. Han blir stående med eggeskallet i hånden, og venter litt. Etter noen sekunder bøyer hun seg ned, og tar opp et eggeskall hun også. Etter tur kaster de eggeskallene i søppelspannet. De fortsetter å plukke opp eggeskall og malesaker, fortsatt på hver side av kjøkkenet. Rydder kjøkken, sier Helga. Ja, nå rydder vi kjøkkenet, svarer Håkon. Så blir det fint igjen. Han åpner skapet under vasken og tar frem kosten og brettet. Han begynner å koste. Etter en stund gir han kosten til Helga. Og Helga koster opp på brettet som Håkon holder. Til slutt vasker Håkon over veggene og gulvet med en klut. 3 De har gjenopprettet ro og orden i leiligheten. Helga er tydelig lettet. Men sliten. Og der ender vår lille fortelling. Til denne fortellingen kan det stilles mange spørsmål som vil være relevant i forhold til målet om å utvikle stabile forventninger. Vi skal bare belyse noen få. For eksempel: Når Helga står der i affekt og nettopp har ryddet bordet så eggeskall, malevann og pensler sprutet hvorfor står Håkon stille og ser i gulvet? Håkon har noen erfaringer fra tidligere situasjoner der Helga har vært i affekt. Noen ganger har hjelperne, som hjelpere ofte gjør, ikke bare gått i umiddelbar dialog med henne, de har snakket til dels mye. Blant annet om rydding. Disse situasjonene har som regel ikke endt godt. Andre ganger har hjelpere snakket mindre og avventet mer. Da har også Helga i større grad klart å roe seg. Håkon tror det er en sammenheng. Hva vet han? Han vet hvordan det har blitt i tidligere situasjoner. Ut fra de erfaringene har han en ide, en forventning, om at den beste måten han kan hjelpe Helga å samle seg, er gjennom å avvente og være stille. Ikke gi henne mer å forholde seg til akkurat da, før hun selv viser at hun er klar. Men om det blir slik om hans forventning slår til det er det i siste rekke bare Helga som kan fortelle

4 ham, gjennom sine svar til det han gjør. Derfor er han stille og venter. Han venter til Helga puster rolig. Han avventer hennes initiativ. Og hennes svar tyder, i hvert fall rent umiddelbart, på at han er inne på noe. Et annet spørsmål kan være: Når Helga så tar et initiativ og de begynner å rydde, hvorfor handler Håkon så sakte? Hvorfor blir han stående med eggeskallet i hånden og vente? Håkon har ikke bare sine egne erfaringer å bygge på. Som vernepleier har han også med seg en god del generell oppsummert kunnskap. For eksempel vet han at folk med utviklingshemning og autisme vil kunne ha vansker med å forholde seg til flere ting om gangen. Særlig når de er i affekt. På hvilke måter denne generelle kunnskapen er relevant når det gjelder Helga i ulike situasjoner det vet han ikke. Det kan han bare finne ut sammen med henne, gjennom samhandling med henne. Men han har en ide om at han ønsker å gi henne tid til å svare på hver av hans handlinger, før han går videre med en ny. Derfor står han med eggeskallet i hånden og venter. Det er for å gi henne en sjanse til å forholde seg til det han gjør. Og om det er lurt eller ikke, det er det igjen bare hun som kan vise ham. Hennes svar kan, i hvert fall rent umiddelbart, tyde på at det er lurt. 4 Og så kan et tredje spørsmål være: Hvorfor holder han avstand? Hvorfor ser han på henne hele tiden, når de først er i gang med å rydde igjen? Håkon vet også fra tidligere situasjoner, at Helga godt kan blusse opp igjen i ny affekt. Det er ikke alltid hun klarer å roe seg ned selv om andre er stille og brødfjøler er ganske harde. Derfor tror han det kan være lurt å holde litt avstand. Både for å beskytte seg selv, og for å gi henne litt rom. Men, et fjerde spørsmål: Den måten Håkon forholder seg til Helga i denne situasjonen der hun er i affekt og han snakker lite, venter, beveger seg sakte, og avventer hennes initiativ er det en hensiktsmessig måte å forholde seg til henne når hun er i affekt? Det vet vi faktisk ikke. Kanskje kunne Håkon både ha snakket og mast. Kanskje kunne han ha danset og jodlet uten at utfallet hadde blitt annerledes. Kanskje et helt musikkorps kunne ha vandret gjennom leiligheten hennes, uten at det hadde endret det aller minste. Poenget vårt er at dette er noe Helgas hjelpere må finne ut over tid. Over tid vil de kunne utvikle forventninger til hvordan det er lurt å forholde seg til Helga når hun er i affekt. Men det vil ikke skje av seg selv. Vi vil særlig knytte tre ord

5 til denne prosessen mot å utvikle stabile forventninger. For det første må ulike tjenesteutøveres erfaringer artikuleres. I tilknytning til tjenesteutøvelse må det dannes fora der erfaringer drøftes. Hvem skal involveres i det? For eksempel et utvalg av tjenesteutøvere som representerer mange erfaringer fra samhandling med den det gjelder. Det kan være den det gjelder i den grad de kan og vil delta. Det kan være pårørende eller hjelpeverge som snakker på vegne av ham eller henne. Eventuelt også ulike eksterne aktører. For det andre må tjenesteutøveres erfaringer granskes kritisk, dersom de skal gi grunnlag for stabile forventninger. Hvilke konkrete erfaringer bygger forventningene på? På hvilke ulike måter kan disse erfaringene tolkes? Ved å formulere foreløpige forventninger som tjenesteutøvere tar med seg inn i nye situasjoner med samhandling, vil nye erfaringer genereres. Noen forventninger vil svekkes. Andre vil styrkes og fremstå som mer stabile. Forutsetningen er at tjenesteutøvere sammenholder det de selv gjør med utfallet av situasjonen inkludert alle tilbakemeldinger fra den det gjelder og tar disse nye erfaringene med tilbake til nye runder med artikulering og drøfting. 5 Slik kan kritisk granskning forstås som en kontinuerlig prosess en pendelbevegelse mellom utprøving og analyse eller om en vil mellom handling og refleksjon. For det tredje må de mest stabile forventningene spres og gjøres tilgjengelig for alle som skal samhandle med den det gjelder. Det kan skje på mange måter. En måte er å utarbeide retningslinjer for hvordan hjelpere med fordel kan handle i konkrete situasjoner. Det betyr ikke at det kan lages en oppskrift. Vår oppfatning er at prosedyrer hvis vi skal bruke det ordet kan være til hjelp. Forutsetningen er at de er passe detaljerte. De kan ikke være så detaljerte at de ikke gir rom for vurderinger underveis, det som også kalles skjønn. Grimen og Molander (2008:179) omtaler skjønn som en form for resonnering med svake holdepunkter. Slik vil ett av målene for lokal kunnskapsutvikling være å gi hjelperne sterkere holdepunkter for sine vurderinger i ulike situasjoner. Målet er ikke å eliminere behovet for å vurdere. For hvor lenge er lenge nok? Hvor sakte er sakte nok? Hvor stille er stille nok? Dette vil variere fra situasjon til situasjon. Ikke minst vil det variere mellom ulike tjenesteutøvere, fordi Helga vil ha ulike relasjoner til de ulike hjelperne.

6 Å nedfelle stabile forventninger i en prosedyre krever dermed at den er detaljert nok til å gi tjenesteutøvere tilstrekkelig støtte til å gjøre gode valg. Samtidig må den være åpen nok til å gi rom for skjønn og fortløpende tilpasninger underveis. Ikke bare kan det gi bedre tjenester, det kan også bidra til et større mangfold av erfaringer, som i neste omgang kan gi grunnlag for en rikere lokal kunnskap. Det er ett aspekt ved begrepet stabile forventninger vi ikke har berørt. Det er at stabile forventninger kan være gjensidige stabile forventninger. Vi tenker det er like viktig at Helga vet noe om hva personalet kan komme til å gjøre som at de vet noe om hva hun kan komme til å gjøre. Ikke bare kan det danne grunnlag for forutsigbarhet for Helga. Det vil også kunne danne grunnlag for tillit. Kanskje kan hun over tid utvikle tillit til at personalet ikke gjør situasjonen verre for henne når hun er i affekt. At hun tvert om får rom til å samle seg. For tjenesteutøverne vil stabile forventninger kunne danne grunnlag for gode tjenester. Ett av målene for lokal kunnskapsutvikling er altså å gi tjenesteutøvere sterkere holdepunkter i sine vurderinger av hva som er rett å gjøre til enhver tid. Og slike vurderinger kan nødvendigvis bare gjøres ut fra mål, det vi vil. Og her kan 6 mange ulike mål være relevant. Helga skal ha pause når hun sier: Tar lang tid er ett relevant mål. Og, bare så det er sagt, vi utelukker ikke at et annet relevant mål på sikt kan være Helga skal lære å si at hun trenger pause på måter som flere kan forstå. Vi skal begynne å avrunde. Det vi har presentert er ingen revolusjon. Likevel har vi en oppfatning av at det har manglet noe, som kan være særlig relevant innen vernepleie. Det er dette noe vi peker på med begrepet lokal kunnskapsutvikling. Som vernepleiere arbeider vi med mennesker som utfordrer oss til å oppdage mer og ta mindre for gitt. Det gjør lokalt utviklet kunnskap særlig viktig. Og den kunnskapen som utvikles i hjelpermiljøer er også kunnskap. I hvert fall kan det bli det dersom prosessene med erfaringsdeling og kritisk granskning er systematiske nok. Men det krever også noen ord om hva slags kunnskap vi tenker dette er. Det er ikke kunnskap som kan gi grunnlag for kontroll i betydningen prediksjon og kalkulerbarhet. Håkon vil til enhver tid vite hva Helga har svart ham med før, men ikke hvilke svar han får i dag. Fordi folk endrer seg. Fordi relasjoner endrer seg. Og fordi vi ikke får kunnskap om folk på samme måte som vi får kunnskap om planeter.

7 Femti år etter positivismedebatten tillater vi oss å tenke at det folk gjør ikke kan forklares uten å ta høyde for at deres handlinger er valg. Valg som tas ut fra hvordan de oppfatter situasjonen. Som tas ut fra hva de vil og ikke vil. Vitenskapsteoretisk plasserer det oss i samfunnsvitenskapen. Det betyr ikke at metodene bare kan være kvalitative. Tvert om. Vi oppfatter at systematiske observasjoner og registreringer og analyse av folks atferd kan ha sin rettmessige plass. Det kan for eksempel være en utmerket måte å bli kjent med deres preferanser, i den grad de ikke kan fortelle oss med ord hva de vil og ikke vil, liker og ikke liker. Poenget er at rent ytre beskrivelser uansett hvor grundige de er ikke tilbyr mer enn holdepunkter for å tolke. Men tolkning er bra. Vi kan komme langt med systematiske tolkninger. Det er ikke sikkert vi noen gang forstår hvorfor Helga sier Tar lang tid. Men vi kan bli godt kjent med når hun gjør det, og ikke minst: konsekvensene av å overhøre det. Slik vil vi for eksempel kunne utvikle en ganske stabil forventning om at det er lurt å pakke bort påskeeggene allerede første gangen Helga sier Tar lang tid, og at Neida, det går fint ikke er et særlig godt svar. kan læres og overføres. Den kan akkumulere og utvikles videre. Og ikke minst kan den granskes kritisk og vurderes opp mot kriterier kriterier for kunnskap, for etisk handling, og for gode tjenester. 1 Det vi legger i lokal kunnskapsutvikling er mer systematiske prosesser enn det å bli kjent med den vi skal hjelpe. Det er likevel ikke systematisk nok til å kunne kalles forskning. Vi vil plassere lokal kunnskapsutvikling på et nivå mellom blikjent-prosesser og forskning. Takk! Litteratur Grimen, Harald (2008) Profesjon og kunnskap. I Anders Molander og Lars Inge Terum (red.) Profesjonsstudier. Universitetsforlaget. Grimen, Harald og Anders Molander (2008) Profesjon og skjønn. I Anders Molander og Lars Inge Terum (red.) Profesjonsstudier. Universitetsforlaget. Grimen, Harald (2009) hva er TILLIT. Universitetsforlaget. Helt til slutt: Lokal kunnskap kan være gyldig kunnskap. Den kan artikuleres. Den 7 1 Se for eksempel Grimen (2008).